Denne bloggen er gammel

Alle innlegg er flyttet til min nye reiseblogg på wordpress.com.

lørdag 2. juli 2011

Omis oppsummert


Tid: 1. juli 2011, kl.16:20
Sted: I lufta, endelig

Jeg synes det er merkelig at Omis ikke er en mer kjent ferieby enn den er. Med sin nydelige gamleby, fine sandstrand og den vakre naturen omkring har byen alt jeg ønsker meg av en ferieby. Den ligger dessuten mindre enn en time fra flyplassen i Split, men hordene av turister foretrekker likevel å reise dobbelt så langt til steinstrendene i Makarska. Ikke det at jeg klager, for jeg ønsker vanligvis å høre annet enn skandinaviske språk rundt meg når jeg er ved Middelhavet. Fritt for turister er det likevel langt i fra. Man merker godt at det er en badeby, og nær sagt alle butikkene i gamlebyen selger souvenirer. Men turistene virker å være kroater, eller de prater ihvertfall språk som høres kroatisk ut for meg. Siden kroater er ganske lyse i hud og hår sammenliknet med andre middelhavsland skiller vi oss lite ut i mengden, og vi blir vanligvis tiltalt på kroatisk på gaten. Burde ha lært meg mer av språket enn jeg gjorde, men jeg har ihvertfall lært meg å si wahla (sp?) og bestille is med jagoda.

Naturen langs elven Cetina byr på nok av aktiviteter
Mulighetene til å komme seg til andre steder er bedre enn jeg forventet, men utvalget av utflukter kunne vært mer variert. Det som markedføres mest er rafting og kanopadling i Cetina, men en roligere båttur på elven fikk vi likevel med oss. De bratte fjellveggene er populære blant fjellklatrere. Fort Mirabela er en enkel fottur som utforsker gamlebyens bakgater og gir en utmerket utsikt over byen. Mer ambisiøse vandrere kan ta turen til det større fortet Stari Grad, som ligger på toppen av fjellet bak byen, såvidt synlig fra stranden. Ønsker man å utforske kysten kommer man langt med vanlig rutebuss, men for vår del hadde vi kun turen til Split. Det er ingen fergetrafikk til og fra Omis, men sightseeingturer tilbys. Det er her jeg gjerne skulle ha sett litt mer variasjon i tilbudet. De konkurrerende (?) reiseselskapene behøver ihvertfall ikke arrangere den samme turen til Bol på tirsdag og torsdag. Noen båter reklamerer også for turer til Supetar, en by på Brac som er synlig fra Omis, men av en eller annen grunn gikk det likevel ikke turer dit.

Alle de tre byene vi var i hadde et marked som er mer spennende enn de vanlige butikkene. Særlig om morgenen var det liv på markedet i Omis, mens bordene er fulle av frukt, honning og oster, og fiskemarkedet i bakgaten mot gamlebyen var fullt av fisk, reker, blekksprut, snegler og andre ting som barna ikke visste det gikk an å spise.

Ost til salgs på markedet
 Man får heller se mellom fingrene med at bebyggelsen utenfor gamlebyen er heller triste betongbygninger. Det er heldigvis ikke høye boligblokker som blokkerer all utsikt, men skole- og idrettsbygningene på den andre siden av hovedveien kunne likevel vært litt mindre triste. Liker å tro at dette er et spor fra kommunisttiden. Heldigvis er det enkelt å se en annen vei, og straks man er inne i gamlebyens trange gater og torg er dette glemt. Stranden er heldigvis også skjermet fra denne hverdagslige sosialrealismen med trær mellom stranden og veien.

Jeg kommer aldri til å forstå hvorfor det ikke er mer enn to hoteller i byen: Plaza, med perfekt beliggenhet mellom stranden og hovedveien, og Villa Dvor, som ligger som et ørnerede på en høyde på den andre siden av elven. Noen camplingplasser finnes like utenfor byen, en av dem med utleie av bungalower på en strand nord for elven. Men det er leiligheter som er greia her, og utvalget er stort og uoversiktlig. Jeg har dessuten ikke hørt om et eneste svømmebasseng i hele byen. Kanskje det er derfor Omis fortsatt er den byen den er?

Hjem igjen

En liten milkshake før vi drar
Inne i kirken
Siste turen gjennom gågaten
Endelig har flyet kommet
Tid: 1. juli 2011, kl 14:40
Sted: Flyplassen, venter på et forsinket fly.

Vi hadde passelig med tid om morgenen til å ta oss god tid til frokosten med noen ferske rundstykker fra bakeriet ved markedet og de siste rester med syltetøy og smøreost. Så stappet vi koffertene så fulle det lot seg gjøre (viste seg at vi hadde 10 kg overvekt, men ble heldigvis ikke straffet for det) og måtte overlate noen strandbøtter vi hadde kjøpt her nede til de neste gjestene. Da vi hadde kontroll på bagasjen hadde vi fortsatt en time til avreise, så vi ruslet bort til torget utenfor kirken og satte oss ned for en siste frappe og milkshake. Vi hadde også tid til å ta en tur inn i kirken for å beundre interiøret uten å alt for mye forstyrre to kvinner i intens bønn foran en Jesus-skulptur midt i kirken.

Da vi kom tilbake var moren til Ana (ikke Nicola som jeg først trodde hun het) på plass for å følge oss til bilen. Etter at alle hadde hatt en siste tur på badet bar vi koffertene til enden av gågaten ved elven, hvor den samme herren som hadde hentet oss på flyplassen ventet. Bilturen gikk unna uten spesielt mye trafikk, og vi hadde god tid på oss da vi kom inn til innsjekking. Køene var ikke lange, men de gikk vanvittig tregt. Det hjalp ikke at skranken vi hadde stilt oss i kø ved plutselig endret destinasjon fra Oslo til Paris-Orly. Da vi sjekket inn bagasjen fikk vi den ene kofferten i retur fordi den inneholdt batterier, visstnok et særegent forbud på denne flyplassen. Etter noen sekunders grubling forsto vi at det måtte være iPod-dockingen helt nederst i kofferten, hvis batterier atpåtil var flate da vi reiste hjemmefra, som hadde gjort utslaget. Dermed måtte vi grave oss ned i kofferten som vi så omhyggelig hadde stablet for å utnytte plassen best mulig, for så å stappe alt sammen ned igjen mens køen vokste bak oss. Håper sømmene i kofferten holder.

Sikkerhetskontroll og passkontroll gikk greit uten noen som helst kø, og avgangshallen var nesten tom for folk da vi kom inn. Hallen har et ganske bra utvalg av taxfree, størrelsen på flyplassen tatt i betraktning. Det betyr at det ikke er større utvalgt enn basisutvalget av utenlandsk vin, altså at Sandeman var den eneste portvinen de hadde. Utvalget av lokale spesialiteter som honning, trøfler (20 euro) og olivenolje var bedre. Varene er priset i euro for å gjøre det litt vanskeligere, og prisene var ikke påfallende lave, men desto enklere ble det å kvitte seg med våre siste kuna.

Mens vi har sittet her har hallen gradvis fylt seg opp, og nå er det meste av sitteplasser opptatt. De allerede utydelige meldingene som kommer gjennom høyttaleren er blitt enda vanskeligere å få med seg, men jeg fikk dessverre med meg meldingen om at flyet til Oslo ble over en time forsinket. Nå har ihvertfall flyet landet og tatt oppstilling utenfor gaten vår.

Myk overgang til norsk sommer

Utsikt innover elven
Blomster
I den nedre delen av byen
Skoddene er lukket i gamlebyen
Bygninger i Omis' bakgater
På lekeplassen
Byens eldste kirke fra 1100-tallet, nær lekeplassen
Ost til forrett
Tid: 30. juni 2011, kl. 23:30
Sted: I leiligheten, hører på regnet

Denne siste dagen i Kroatia hadde vi tenkt å bruke i sin helhet på stranden for å sikre brunfargen for resten av sommeren. Da vi sto opp og så at himmelen manglet blåfarge forsto vi at det heller burde ha vært i dag vi skulle ha reist til Split.

I stedet startet vi med å rusle en tur rundt den nedre delen av byen, først langs elven til vi kom til en småbåthavn, så over til stranden hvor vi satte oss på en kafe for is og kaffe. Etterpå tok Brage og jeg en ny tur til Fort Mirabela, mest kjent som Piratborgen, etter sterkt ønske fra Brage. Det ble nærmest en joggetur opp og ned, ihvertfall hvis han skulle ha bestemt tempoet.

Etterpå krysset vi elven og lot barna få tiden til å gå på en lekeplass. Ikke verdens best utstyrte eller vedlikeholdte lekeplass, men nok til at ungene koste seg. Så etter en lunsj i leiligheten dro vi igjen til stranda for å ta et siste bad i Adriaterhavet. Observerte med glede at begge barna har blitt mye tøffere i vannet i løpet av ferien, og i dag klarte også Ylva å ta noen svømmetak uten svømmeføtter. Tidligere har svømming for begge barna kun blitt gjort i basseng.

Ina var ikke form til å bli med på middagen denne siste kvelden som vi skulla spise på Pod Odrnom, som vi hadde konkludert var det beste stedet vi hadde spist, og hun var bekymret for hva som skulle skje med kunaene hun hadde tatt ut tidligere på dagen. Jeg fikk derfor beskjed å bruke så mye penger som mulig, noe jeg tror jeg klarte ganske bra. Jeg unnet meg derfor en drink før maten og litt ost til forrett. Barna slo også ut håret og hadde skinke på pizzaen de delte. Jeg hadde til hovedrett en lokal gryterett med gnocchi, en noe mer spicy affære enn den sedvanlige grillmaten. Vi hadde selvsagt også dessert, is til barna og jordbærsorbet til meg, dvs et glass med knust is med noe rosa flytende i mellom. Regningen kom på ca 360 kuna, inkludert to sprite, en flaske vann og en kvart liter rødvin.

Etter middagen kjøpe jeg en "funny chips" til hver av barna, potetsnacks dandert i spiralform rundt et spidd som man selger på markedet. Det smaker en mellomting av potetgull og pommes frites. Helt til slutt tok vi en siste tur til tivoliet for at barna skulle hoppe av seg sukkeret fra desserten i hoppetårnet. Da de hadde hoppet sine tilmålte 10 minutter begynnte det å regne såpass seriøst at hele tivoliet måtte stenge. For oss var det bare å komme seg hjem.

fredag 1. juli 2011

Middag på Milo

Tid: 29. juni, nesten midnatt...
Sted: Bakgården. Vertinna har visst skrudd av trådløs-ruteren. Da blir det ihvertfall ikke så sent på meg

Etter å ha kommet tilbake fra Split var vi mer enn klare for et bad på stranden. På veien tilbake satt vi oss ned på Milo, atter en konoba i gamlebyen, for å spise middag. Ylva spiste som vanlig spaghetti bolognese, noe det var grunn til å tro at hun spiste seg mett av. Brage var i det tøffe hjørnet og insisterte på pasta med blåskjell. Han var ikke fullt så tøff etter å ha spist noen biter av den. Ina spiste "hamburger sticks", en ny favoritt hos henne, og jeg spiste kalvemedaljonger med soppsaus. Mine medaljonger var litt tørre synes jeg, men sausen var god. Ylva og jeg fikk også dessert fordi vi var flinke til å spise maten vår. Ylva en vanlig trekulers is som Brage måtte fullføre, og jeg en fruktcocktail med is og krem. Med to brus, to øl, to kaffe og en flaske vann endte regningen på noe under 400 kuna.

Dagstur til Split

Torg utenfor keiserpalasset
Tid: 29. juni 2011, kl.23:25
Sted: Bakgården

Noe av håpet ved å legge ferien i nærheten av en fin by som Split er å få tatt en tur til nettopp Split. Vi pakket sekken og gikk til bussholdeplassen, som er en umerket benk utenfor brannstasjonen ved havnen. Det skal passere busser der hver halvtime, men det må i så fall være mer enn èn buss per halvtime. En dame rådet oss til å vente på en avkjølt minibuss som antakelig er mer behagelig enn de andre bussene. Reisen til Split tok ca 45 minutter og kostet 45 kuna for alle fire. Hjemreisen ble litt dyrere uten at jeg vet hvorfor.

Diokletians mausoleum, bygget om til kirke
Vi gikk av bussen ved en stor markedsplass da sjåføren flere ganger ropte "Split centre" med tydelig adresse til turistene ombord. Vi gikk gjennom markedet og kom til utsiden av Diocletians palass. Palasset ble bygget på 300-tallet, lenge før det var noen by her. Under folkevandringen etter Romerrikets fall begynte flyktninger å bygge en by innenfor murene, en by som med tiden ble Kroatias nest største. Innenfor og rundt murene finnes i dag en gamleby som bærer preg av flere epoker etter romertiden, og endringer av de opprinnelige bygningene har blitt foretatt etter behov. Blant annet har Diocletians eget mausoleum blitt bygget om til kirke. Litt av en skjebne for keiseren som fikk skylda for de siste og blodigste forfølgelsene av kristne under romertiden.

Keiseren kom også ut for å si "Ave" et par ganger
På vei ut av palasset
Vi gikk ned til havnen nedenfor palasset for å spise lunsj på den brede havnepromenaden Riva i håp om at det skulle være litt mer bris her enn inne i den varme byen. Det var det ikke. Restauranten vi spiste på het Adriana. Barna fikk hver sin tomatsuppe, men det virket som om en varm suppe ikke var det barna trengte aller mest i dag. Ina spiste en kyllingsalat og jeg gnocchi med gorgonzolasaus. Ok mat, men kelneren, som stadig kom med feil retter og kom med regningen da jeg forsøkte å bestille to kaffe, var i overkant vimsete. Regningen, etter at vi hadde fått kaffen vår, kom på ca 220 kuna.

Riva, havnepromenaden i Split
Vi shoppet litt på markedene i og utenfor palasset før vi fant bussen hjem igjen på samme sted som der vi ble sluppet av, og nok en gang kom en minibuss litt før den annonserte rutetiden. Prisene på markedene var en anelse høyere enn i Omis, så vi kjøpte ikke noe som vi allerede hadde sett til salgs der.

Markedet utenfor palasset
Frukt til salgs

 
Blogglisten