lørdag 16. mai 2015

Bryllupsvisitt i Manila


En av Manilas særegne jeepney-busser.
I begynnelsen av mai 2015 var jeg invitert til bryllupet til en god venn av meg. Han hadde funnet seg en filippinsk kone, og bryllupet skulle stå i Manila. Det ble en lang reise og et kort opphold, men mange opplevelser.
Liten tid til tross, vi rakk å se ulike steder i og utenfor byen:

Intramuros

Gamlebyen i Manila fra spanjolenes tid, gjenoppbygget etter at den ble lagt i grus under annen verdenskrig.

Makati

Manilas finansielle sentrum, med skyskrapere og gode shoppingmuligheter.

Fort Santiago

En gammel spansk festning mellom elven Pasig og Intramuros.

Corregidor island

En vakker øy med en stygg historie.

Mall of Asia

Et av verdens 10 største kjøpesentre, som nesten utgjør en bydel i seg selv.

Bryllupet

Det vi kom hit for.

Mat og drikke

God asiatisk mat, spennende søtsaker og perlende drikke.

Overnatting

Privat leilighet og luksushotell. Jepp, begge deler!

Reisen frem og tilbake

Lange flyturer med mellomlandinger i Dubai.

Manila oppsummert

De største inntrykkene oppsummert i en artikkel.

Høyhus med utsikt mot Manila bay.


Sea Residence

Bakgård med svømmebasseng.
Svømmebassengene i bakgården på Sea Residence.

Vi hadde de fleste overnattingene på Sea Residence i Pasay City, like ved Mall of Asia. I dette området bygges det flere leilighetskomplekser som forhåpentligvis vil bringe mer liv og røre til området, hvor begivenhetene foreløpig er veldig sentrert rundt MoA.

Sea Residence synes å være et slikt kompleks med leiligheter bygget med tanke på ferie og utleie. Det består av flere blokker med hver sin resepsjon. Anlegget har en fin bakgård med flere svømmebassenger. Leiligheten er en liten ett-roms, akkurat stor nok for en person, men ikke stort mer. Det har et bad med dusj, kjøkken med mikro og kjøleskap, tv og et skrivebord. Det er en egen trådløs ruter her, men jeg er usikker på om jeg er på riktig nett. Det var også en nettverkskabel som jeg koblet til pc'en, men hastigheten er uansett lav. Men dette er som nevnt private leiligheter, så hva som finnes av fasiliteter er opp til hver enkelt utleier. Pris for oppholdet aner jeg ikke, det er brudeparet som spanderer dette.

Manila oppsummert

Bilde av skyskrapere bak stille vann.
En disig morgen i Manila.
Tid: 8. mai 2015, kl 7:30 (Dubai-tid)
Sted: Over Iran

Tiden i Manila har gått veldig fort, men jeg føler likevel at jeg har gjort stort sett det jeg ønsker å gjøre der. Ikke at jeg ikke hadde klart å slå ihjel mer tid, men det er mer fristende å reise ut av byen og heller se mer av landet. Den lille smaken av filippinsk natur som vi fikk på Corregidor Island ga mersmak. Jeg har veldig lyst til å reise tilbake og heller backpacke litt rund om i landet. Men hvordan vi skal få råd til flybilletter til 2 voksne og tre barn vet jeg ikke, langt mindre hvordan barna vil holde ut den lange reisen.

Bilde av to fiskebåter.
Noen prøver fiskelykken i Manila bay.

Kulturforskjellene mellom Norge og Filippinene er ikke så store at det er noe å grue seg over. Det største sjokket er å se hvor store forskjeller det er mellom fattig og rik. I det ene øyeblikket kjører man mellom skyskaperne i Makati og plutselig kjører man forbi en shanty town, eller slumstrøk på godt norsk. Man skal ihvertfall ha for å ikke forsøke å dekke over realiteten.

Bilde av presidentparet på en vegg.
Everything is awesome!

Trafikken er også noe man må venne seg til. Glem alt du har lært om fotfjengerfelt, med mindre det er lysregulert og/eller dirigert av en politimann. Jeg gjorde som jeg pleier å gjøre i byer med uforståelige trafikkregler, å stå ved siden av en lokal, og gå når han går. Viser det seg å være feil tidspunk, still deg i det minste slik at bilen treffer han før den treffer deg. Bilkjøring overlater man til de som kan det. En taxi er uansett ikke så dyrt her.

Og så er det jeepney'ene da. Disse herlige små bussene som opprinnelig ble laget av jeep's som amerikanerne hadde etterlatt etter krigen, med alle sine fantasifulle dekorasjoner. Jeg våget meg aldri til å ta en tur med dem, til det bør man bli bedre kjent med rutene de kjører, men jeg elsker dem.

Bilde av en gul jeepney
Finnes det noen kulere buss en en filippinsk jeepney?
Sikkerhetsnivået er høyere vi er vant med, og en politimann med hagle kan se litt brutalt ut i begynnelsen. Man må gjennom sikkerhetskontroller hver gang man skal inn på et kjøpesenter, men det virker veldig rutinepreget. Fikk en følelse av jeg kunne gått igjennom i full gru uten at vaktene hadde reagert.

En plakat som advarer mot korrupt politi.
Alt er kanskje ikke helt på stell - ennå.
Vi fikk stort sett gå i fred i Manlia. Det var lite hazzle. Det finnes innkastere utenfor noen restauranter, med de aksepterer et nei. Det gjorde derimot ikke sykkeldrosjene i Intramuros, noe som er et stort minus for denne ellers spennende bydelen.

Variert bebyggelse.
Manila kan trygt sies å være en variert by.

Været var så varmt at selv filippinerne slet. Mai er visstnok den varmeste tiden på året og like før regntiden. Luften var disig, og selv om det stort sett pent vær så vi lite til noe blå himmel. Det var ikke uvanlig at vi så noe lyn ute i bukta om kvelden, men det var kun under middagen den siste kvelden at vi opplevde noe regn. Varmen til tross, jeg syntes ikke det var verre enn til å leve med. Det er litt sjokk å komme ut i varmen fra et hus med air condition, men så venner man seg til det.

Håper som nevnt at jeg på en eller annen måte skal komme meg tilbake til dette landet. Vi har jo veldig ofte blitt minnet om hva general Mc Arthur sa da han stakk fra japanerne under annen verdenskrig: I shall return.

Det filippinske flagget.
Jeg reiser gjerne tilbake til dette landet.

Søt mat og kald drikke


Bilde av et glass med grønn juice.
Skrupalmejuice servert på Corregidor island.

Nevn en frukt eller grønnsak for filippinerne, og de har laget en juice av det. Smaker det ikke godt i utgangspunktet, så pøser de på med sukker til det gjør det. Utvalget er mye mer rikholdig enn hjemme. Man får man det man forventer, men likevel ikke. Dette erfarte jeg allerede mens jeg ventet på å bli hentet på flyplassen. Der kjøpte jeg en juice av vintermelon, og ble ganske overrasket da seige geleklumper kom opp gjennom sugerøret. Jeg trodde først at det var store biter av fruktkjøtt, men forsto etterhvert at dette er ganske vanlig med geleklumper i juice og iste. Dette kalles visst pearls, og det er mulig å be om å juicen uten.

Iskrem har de selvsagt også, men også her har de en tendens til å strø på en topping som er uvant for oss. Jeg fikk ihvertfall en kuleis strødd med chilisukker. Litt sjokkartet i starten, men spiselig etterhvert som man blir vant til det.

Sjokolade er noe som sjelden frister meg i varme land, men det er virkelig noe de kan her. Kombiner dette med tørket mango, så har du de to beste tingene du kan spise her. Kjøp rikelig og ta med hjem, så varer reisen litt lenger.

Les også om de ovnstekte bananene på Mitre.

Den lange veien hjem

Første etappe

Tid: Fredag 8. mai 2015, kl: 03:20 (Dubai-tid)
Sted: Over Persiabukta

Bilde av en hall med butikker på begge sider.
Taxfreebutikkene på flyplassen i Manila.

Den korte, men lange reisen til Manila gikk mot slutten. Fordi vi måtte være ute av leilighetene midt på dagen var koffertene pakket allerede før vi dro til Corregidor, og mens vi spiste middag på Midas lå koffertene i taxien som var hyret for kvelden. Derfor reiste vi direkte fra Midas til flyplassen.

Vi hadde sjekket inn online, men måtte likevel stå i en lang kø. Riktignok var det en egen skranke for innsjekkede reisende, men vi måtte stå i samme kø som alle andre for å sluses inn i det inngjerdede området foran skrankene, og den køen strakte seg fra enden av terminalen.

Når innsjekkingen først var unnagjort gikk pass- og sikkerhetskontroll veldig greit. Kunne virke som vårt fly var det eneste som tok av denne kvelden. Utvalget av taxfree-butikker var ikke overveldende, men greit nok i forhold til hvor lite folk det var der. Prisene var stort sett oppgitt i dollar, noe som var kronglete når man prøver å kvitte seg med sine siste pesos. Nå har vi nok mangosjokolade for resten av året.

Bilde av et fly ved gate.
Flyet som tok oss til Dubai.

Boarding ble startet lenge før folk fikk gå inn på flyet, så det ble trangt i sitteområdet bak billettkontrollen. Lønner seg å ikke ha det for travelt med å komme inn hit, særlig når du kommer på at du burde ha kjøpt litt vann til å ha på flyet.

Det ble ingen oppgradering på meg denne gangen, så nå sitter jeg igjen på økonomiklasse hvor jeg hører hjemme, ved siden av en særdeles bredskuldret mann. Synes også Emirates kunne ha spandert en vannflaske på økonomiklassen også. Men jeg klarte ihvertfall å få meg noen timers søvn før frokosten med eggerøre, poteter og sopp(!) ble servert.


Siste etappe


Tid: Fredag 8. mai 2015, kl 7:45 (Dubai-tid)
Sted: På flyet fra Dubai til Oslo

Et bilde fra en tåkete flyplass med Dubai i bakgrunnen.
Et vagt glimt av Burj Khalifa.
Det virker som passasjerer på alle fly som lander må ta buss til terminalen, mens alle som tar av går ombord gjennom en sluse. Litt merkelig løsning synes jeg, men det kan hende det må gjøres noe med flyet som ikke kan gjøres ved slusen. Bussturen var like lang som forrige gang, og også i sikkerhetskontrollen gikk det tregt.

Det ble litt mer småshopping på flyplassen i løpet av den timen vi hadde til rådighet, før vi for siste gang gikk til gate for å komme oss ombord på flyet.

Bilde fra flyet mot Gardermoen.
Tilbake til klar, norsk luft.

Middag på Midas


Bilde av en tallerken med mye saus, litt kjøtt og noen grønne bønner.
Oksehale i peanøttsaus.

Vårt siste måltid i Manila ble inntatt på en restaurant i hotellet og casinoet Midas. Det hadde en mer formell stil enn noe sted vi hadde spist tidligere, og enkelte av oss følte nok at vi ikke helt traff kleskoden.

Menyen varierte mellom internasjonale retter, lokale retter og asiatiske retter. Jeg tok en oksehale i peanøttsaus fra den lokale menyen. Den ble servert med en krydderpasta som skulle blandes med sausen for å gi mer smak, men jeg ble advart mot å blande den for sterk. Det var god mat, men servicen sto ikke helt i stil med restaurantens fasade. Kelnerne rotet med bestillingene og unnlot konsekvent å spørre om hva vi skulle drikke.

Til tross for den stive fasaden var prisene heller ikke her avskrekkende. De fleste hovedrettene lå på rundt 300 - 500 pesos. Det er nok generelt billig å spise ute i Filippinene.

fredag 15. mai 2015

Corregidor island


Bilde av kanoner
Luftvernkanoner på Corregidor island

Tid: Torsdag 7. mai 2015, kl. 14:45
Sted: Båten på vei tilbake fra Corregidor island

Vår siste dag i Manila skulle vi komme oss litt ut av byen. Turen gikk til Corregidor Island, en tidligere befestet øy som voktet innseilingen til Manila. Øya var den siste delen av Filippinene som overga seg til japanerne etter blodige kamper under annen verdenskrig, og ruinene etter kampene står der fortsatt som dystre minnesmerker.

Bilde av en trimaran
Båten som tok oss til Corregidor island

Kl. 8 om morgenen gikk det båt med Sun Cruises fra en havn like nord for Sofitel. Turen tok ca halvannen time med hurtigbåt i rolig sjø. Det er lite å se på turen bortsett fra en del trimaran fiskebåter som vi passerte. På TV-skjermen gikk det en film om Filippinenes historie under annen verdenskrig for å forberede oss på det vi skulle se.

Busskur med teksten Welcome to Corregidor Island
Fremme

Straks vi kom frem satte vi oss i de ventende åpne bussene. Bussen kjørte på kryss og tvers over øya mens en dyktig guide fortalte oss historiene bak det vi så.

Bilde av noen busser
Bussene våre

Vi hadde flere stopp underveis. Et av dem var et monument over de filippinske geriljasoldatene som kjempet for friheten mot spanjolene. Monumentet er en staue av en mann med plog og gevær. Bonde om dagen og soldat om natta.

Bilde av figurer av to menn som prater
En scene som har utspilt seg i Malinta tunnel.

Det lengste stoppet var ved Malinta tunnel, et kompleks med tunneler hvor soldatene søkte dekning mens bombingen sto på. Vi gikk gjennom hovedtunnelen og stoppet ved hver sidetunnel hvor det ble vist en film eller noen figurer som ble lyst opp mens det spiltes lyd av hva det ble sagt. Turen tok oss gjennom hele krigen og ga oss en følelse av hvordan stemningen var der nede.

Bilde av en lang, utbrent brakke.
The one mile barrack, en gang verdens lengste brakke.

Vi ble også vist flere gamle kanonstillinger og ruinene etter bombede militære bygninger. Noe av det siste vi stoppet ved var Pacific War Memorial, som skal minnes alle de falne under krigen. Der finnes en statue av en amerikansk soldat som hjelper en såret filippinsk soldat, en skulptur som skal forestille en evig flamme, og en kuppel over et minnesmerke hvor det nedlegges krans 6. mai (dagen for øyas fall) hvert år når solen skinner på den. Vi var der altså en dag for sent.

Inne i en stor kuppel som slipper lyset ned på gulvet.
Pacific war memorial.

Et mer fredfylt stoppested var ved fyrtårnet på øyas høyeste punkt. Der gikk vi opp til toppen og kunne nyte utsikten over hele øya.

Bilde av et fyrtårn.
Fyrtårnet på øyas høyeste punkt.

Midtveis på runden hadde vi en 45 minutters lunsjpause hvor vi ble servert en screw pine juice og forsynte oss fra en lunsjbuffet med bla. fritert kylling og strimlet biff.

Bilde av en apekatt.
Med litt flaks vil man også se apekatter på øya.

Øyas grimme historie til tross, så er dette et vakkert sted, særlig når dette er den eneste delen av Filippinene vi får se utefor Manila. Det var befriende å se litt vakker natur, og heller ikke noe minus å se apekatter som hopper rundt på ruinene. Da bussturen var ferdig bar det rett tilbake på båten igjen. Synd, for jeg skulle gjerne tatt meg en dukkert i sjøen. Det finnes en strand, South Beach, ikke så veldig langt fra havna. De som ønsker å tilbringe mer tid på øya kan overnatte på hotellet som er der.

Bilde av en liten trimaran fiskebåt.
Bilde fra havnen.

onsdag 13. mai 2015

Falafel hos Beni's

Middagen ble ganske enkel. Vi dro til Beni's, som er en knøttliten falafelsjappe som har fått gode anmeldelser. Det kan lønne seg å bestille flere retter for å bli mett, og jeg tok en halv falafel i pita med most aubergine. Maten var som anmeldt veldig god, og det var få retter som kostet mer enn 200-300 pesos.

Bilde av en meny
Menyen til Beni's

tirsdag 12. mai 2015

Makati

Blanke biler og høye hus.

Drosjen kjørte oss videre til Makati, som er byen finansielle sentrum. Dette er en langt mer moderne bydel, med høye skyskrapere. Donald Trump og sultanen av Brunei er blant de som har eiendommer her. Vi ble først kjørt rundt omkring på forskjellige steder i bydelen før vi ble sluppet av på Bonifacio High Street, en bilfri og trivelig handlegate med store grøntområder. Ved enden av gata kom vi til Market!Market!, som var en kombinasjon av vanlig kjøpesenter og basar. Basarene er fordelt etter hva de selger, med egne markedet for klær, gaver og matvarer.

Grønnsaksmarkedet i Market!Market!

Månen lyser over Manila.

Siden skulle vi opp i en av skyskraperne. Det hadde blitt ordnet oss en visning i et residenskompleks, sånn i tilfelle noen av oss skulle ønske en ferieleilighet i Manila. Gulroten for å delta på visningen var å komme opp til observasjonsdekket i 64. etasje. Det hadde blitt mørkt på det tidspunktet og Manila lyser ikke akkurat opp på samme måte som Manhattan, men man kunne likevel se lysene langt utover denne enorme byen, i tillegg til skyskraperne rundt oss. Sikten ble delvis blokkert av vindskjermer, men vi klarte likevel å ta noen fine bilder.

Tre av skyskraperne i Makati. Det til venstre er det høyeste på Filippinene.

Søtsaker og -drikke på Mitre


Bakt banan.

Før vi reiste videre fra Intramuros hadde vi en liten pause på kafeen Mitre. Det drives delvis av nonner fra San Agustin klosteret like ved siden av. Her er det mye spennende å velge fra på drikkekartet, og jeg valgte en sitrongressjuice. Smakte godt, men kunne vært mindre sukret. Vi ble også servert små ovnstekte bananer, av en spesiell type som vokser her og tåler å bli stekt med skallet på uten å miste konsistensen. Denne dyppes i sirup før den spises, og er absolutt verd å prøve.

Har ikke oversikt over hva alt kostet, men juicen kostet stort sett fra ca 100 til 200 pesos (ca 20-40 kroner).

Mitre ligger like ved San Agustin.

Intramuros

Manila Cathedral

Den eldste delen av Manila heter Intramuros, noe som betyr "innenfor murene". Bydelen ble bombet sønder og sammen da amerikanerne tok byen tilbake fra japanerne under andre verdenskrig. Det sies faktisk at de eneste byene som fikk mer juling enn Manila under krigen var Hiroshima og Nagasaki. Man regner med at ca. 150.000 sivile omkom under slaget om Manila.

Siden har bydelen blitt bygget opp igjen, mer eller mindre slik den var. Rundt hele bydelen er det en bymur, og langs utsiden av den ligger en golfbane(!). Bebyggelsen innenfor bærer preg av spansk arkitektur, men i motsetning til europeiske byer var det lite åpne plasser hvor man kan sette seg ned. Gatene var heller trange og det var liten plass å gå på. Det gjorde Intramuros til en spennende bydel å gå rundt i, men det fristet ikke å bli værende lenger enn nødvendig.

Det var også mye mer hassle her enn vi hadde opplevd hittil, særlig fra sykkeldrosjene, som var en sann plage. Det var også pågående tiggende barn her, noe som bringer frem moralske dilemmaer. Det bør ikke lønne seg å tigge fremfor å gå på skole, men det er heller ikke lett å si nei til en gråtende gutt.

Casa Manila på høyre side.

Vi gikk en runde hvor vi fikk med de viktigste bygningene som man på turistkontoret i Fort Santiago hadde merket av på kartet for oss. Det var kirkene Manila Cathedral og San Augustin, førstnevne Manilas eldste bygning, sistnevnte den eneste bygningen som fortsatt sto etter annen verdenskrig. Den fineste bygningen synes jeg var Casa Manila, hvor man skal vise hvordan livet var under kolonitiden.

Ferske råvarer?

Like etter at vi passerte Casa Manila skiftet strøket plutselig karakter. Vet ikke om det kan betegnes som en liten shanty town, men her var det hus av tvilsom kvalitet med klesvask hengende på utsiden og diverse matutsalg på gateplan. Det var her vi møtte tiggere, og det gikk nakne småbarn ute på gata. Det mangler ikke på kontraster i denne byen.

Alt var ikke like idyllisk.

Like utenfor bymuren ligger dessuten Rizal Park, en stor park til minne om nasjonalhelten Jose Rizal, som rundt forrige århundreskifte ble henrettet for sin opposisjon mot det spanske koloniregimet. Henrettelsen ble begynnelsen på den væpnede motstandskampen mot spanjolene og den langsomme veien mot selvstendighet, via både amerikansk og japansk herredømme.

Rizal Park.

Fort Santiago

Vollgraven rundt indre festning.

Tid: Onsdag 6. mai 2015, kl 23:40
Sted: Leiligheten

Dette var dagen for å se Manila. Den stadig flittige bruden hadde skaffet oss en taxi som skulle kjøre oss rundt hele dagen. Første stopp var Fort Santiago, det eldste fortet i Manila, bygget av spanjolene på 1500-tallet. Inngangsprisen var 50 pesos for voksne og 20 for barn.

Det første man kommer til er Plaza Moriones, en grønn park hvor arbeidsledige hestedrosjer har en rolig dag. Ved enden av parken kommer man til vollgraven og over til den indre delen av festningen. Der kan man gå opp på muren og få utsikt over elven Pasig og få et blikk over til den mildt sagt varierte bebyggelsen på den andre siden. Man kan gå muren rundt hele festningen.

Vaktpost mot elven Pasig.

Nede mellom murene er det en mindre park som heter Plaza Armas. Der ligger også Rizal Shrine, som skal være en utstilling som viser historien om hvordan Filippinene ble et eget land. Vi gikk ikke inn dit selv.

Panorama fra festningsmuren.

Sofitel

Svømmebassenget på Sofitel

Tid: Onsdag den 6.mai 2015, kl. 10:30
Sted: Sofitel

I anledning bryllupet tilbragte vi natten på Sofitel, et av de mest eksklusive hotellene i Manila. Hotellet ligger ikke lenger unna leilighetene enn at vi kan se dem en drøy kilometer unna. Beliggenheten er ved Manila Bay, og de fleste rommene har sjøutsikt.

Rommet vårt er stort og fint, men ikke ekstravagant. Vi har bad med badekar og dusj, tv, skrivebord, minibar og en liten balkong med utsikt både mot sjøen, Mall of Asia og skyskraperne i Makati. Skal man ha wifi må man betale ekstra, noe vi droppet.

På sjøsiden av hotellet er det en stor hage med flere barer. Det er et
stort laguneformet svømmebasseng med 2 vannsklier. Rommene har morgenkåper man kan ha på seg på vei til bassenget og håndklær deles ut nå man kommer. Man oppfordres til å dusje før man bader, men disse dusjene var vanskelige å finne.

Frokostbuffeten er den største jeg har sett, og den har tydeligvis som mål å dekke alle frokostvaner fra hele verden. Man finner det vanlige til europeiske frokoster, med egg, rundstykker og diverse kaker, men det blir uinteressant når man ser hele utvalget av mat. Man kan lure på om filippinere spiser det samme til frokost som til middag, for her kunne man finne mat til alle måltider. Min frokost ble en salig blanding av ris, nudler, svin, biff, dumplings, ost, frukt og et par ting jeg ikke vet hva er. Kaffen som ble servert var tynn, men ellers var alt veldig godt.

Prisen for overnattingen er om lag 1600 kroner i et dobbeltrom. Mye penger, men ganske overkommelig når man ser det i forhold til hva man får

Bryllupet

Ooobs, feil bryllup (men veldig stilig)

Tid: Tirsdag den 5. mai 2015, kl. 23:30
Sted: Sofitel, Manila

Bryllupet ble avholdt på hotellet Sofitel, et av de mer høytsvevende hotellene i Manila. Det var ikke noe stort bryllup, særlig sammenliknet med det andre bryllupet som ble arrangert på samme hotell, hvor man hadde rigget opp en utendørs kirke ved vannkanten med strykerorkester og fyrverkeri. Og ja, vi var et øyeblikk nær ved å havne i feil bryllup.

Men vi var på et fint bryllup vi også. Både seremoni og middag ble avholdt på en bar midt mellom bassengene. Det startet med at først brudeparet etterfulgt av forlovere og deretter resten av gjestene gikk inn to og to i prosesjon. Seremonien ble holdt av en prest og en person fra myndighetene. Det var vanskelig å høre hva som ble sagt i lyden av frisk bris fra sjøen og plaskende barn i bassenget, men jeg regner med at seremonilederne sa noe høytidelig om ekteskapet. I motsetning til i Norge slipper ikke brudeparet unna med å bare si "ja", men må erklære for hverandre løfter at de skal elske hverandre hele livet. Til slutt signerte forloverne protokollen.

Under seremonien (på riktig bryllup)

Etterpå var det fest. Middagen var en buffét med mer mat enn jeg hadde mage til å smake på, bl.a. små og store reker, blekksprut, lam og alle filippineres stolthet, helgrillet gris. Maten var utmerket, og det var nyttig å spise sammen med filippinere som kunne forklare meg hvordan de ulike rettene egentlig skal spises. De spiser normalt med gaffel og skje, men er også veldig liberale med å spise med fingrene.

Det var hyggelig å bli kjent med brudens familie. De kunne fortelle at de kom fra det område som ble hardest rammet av en tyfon som raste over landet for noen år siden. De mistet alt de eide og hadde jobbet for, men var mest glade for at de kom fra katastrofen med livet i behold. De kjente mange som ikke var like heldige. Siden har de klart å bygge alt opp igjen, og nå lever de livene sine som før.

Festen ble avsluttet relativt tidlig. Brudeparet har ikke rykte på seg til å feire til langt på natt. Jeg tror noen av slektningene til bruden ble skuffet over at disco og karaoke var strøket fra programmet. Selv tar jeg det med fatning.

Helgrillet gris, midtpunktet ved alle festlige anledninger.

mandag 11. mai 2015

Mall of Asia

Du vet du har kommet riktig når du ser denne.

Siden vi skulle i bryllup denne første dagen i Manila ble det ikke tid til noen stor utflukt. Men når et av verdens 10 største kjøpesentre, Mall of Asia (MOA), er like i nærheten, er det en god anledning til å gjøre unna litt shopping.

MOA står bak det største landemerket i området, en stor globe utenfor senteret. Om kvelden blir den enda mer synlig når den lyser opp med reklame.

Det blir aldri snakk om å rekke over hele senteret, som i tillegg til butikker bl.a. består av en innendørs skøytebane, konserthall og IMAX-kino. Senteret er delt opp i flere haller, og noen butikker er vendt direkte ut mot gaten. Butikkene er både internasjonale og mer lokale kjeder, samt kafeer og en haug med stands som selger is og drikkevarer.

Den mest spennende butikken vi var i het Kultura, som selger et bredt utvalg av filippinske varer, dels på eget merke. For dagligvarer anbefaler SM Hypermarket. Det er ihvertfall stort nok. De andre butikkene var veldige like hva vi er vant med, bare med litt annet utvalg.

Inne i senteret.

Drink på Movie Star

Mall of Asia, sett fra sjøsiden.

Resten av reisefølget valgte å spise en pizza de hadde kjøpt med seg til leiligheten siden de ikke visste når jeg kom, men de møtte oss da vi var ferdige med å spise. Sammen gikk vi videre til en bar med navn Movie Star for å ta en drink. Baren har film som tema (riktig gjettet), og på scenen inne kjørte de tydeligvis noe show med ulike småsære filmer som tema. Skjønte ikke helt greia, men så valgte vi nå også å sitte ute.

De var utsolgt for spesialdrinkene sine, så de fleste av oss valgte mojito med ulike fruktvarianter. Vi kunne slå fast at vanlig mojito fortsatt er best. De fleste drinkene kostet 200 pesos, altså ca 40 kroner.

Det ble ganske sent...

Middag på Giligan's

Leter du etter Giligan's på MoA? Følg pariserhjulet!

Jeg hadde nevnt at jeg ønsket at mitt første måltid på Filippinene skulle være filippinsk mat. Da er det greit å ha en filippiner i følget som vet hvor vi bør spise. Vi gikk gjennom Mall of Asia, som er et stort kjøpesenter like over gata. På den andre siden av senteret går det en lang strandpromenade langs Manila Bay hvor det er flust med barer, spisesteder og karuseller. Det er nesten som i syden, bare uten turistene.

Lokale folk var det derimot mye av. Det er åpenbart et populært sted å samles, enten man skal jogge, trene aerobic eller bare henge rundt.

Der ligger også Giligan's, som visstnok er en av få restauranter i området som serverer filippinsk mat. Det er en restaurantkjede som man finner flere steder. Stedet er uformelt, servicen rask og prisene lave. Jeg gikk for en sizzling pork sisig, som skal være frittet kjøtt fra ansiktet på gris. Det ble servert sammen med hvitløksris og en soyasaus med chili. Brudeparet spiste svineribbe med en slags type urter (vi fant ikke noe norsk ord på det) blandet med en slags rekekraft(!) og en spicy suppe med bl.a. svineribbe og jalapeno. Min mat var veldig god, men tviler på at den er veldig sunn. Til å drikke hadde vi hver vår Red Horse, et sterkøl fra San Miguel som også brygges her. Det var et friskt øl som passet veldig godt til maten.

Prislappen kom på 838 pesos. Del prisen på 5, så har du ca verdien i norske kroner. Enkel og billig, men veldig god mat for en som spiser filippinsk for første gang.

Rettene våre. Min sizzling pork sisig i midten, men alt kan deles.

 
Blogglisten