torsdag 31. mars 2016

San Diego

Utsikt mot San Diego over sjøen.
San Diego sett fra Coronado Island.

Påsken 2016 skulle jeg sammen med en kollega delta på en konferanse i San Diego. Vi tok med oss ektefellene våre og benyttet anledningen til å gjøre oss kjent i denne fine byen lengst sør i California.

Downtown og Gaslamp Quarter

Shopping i sentrum av San Diego domineres av det store kjøpesenteret Horton Plaza, mens det historiske Gaslamp Quarter er det klare førstevalget når man skal ut om kvelden.

Seaport Village

Koselig trehusbebyggelse ved havnen like ved hotellet vårt. Turistfelle ja, men åsted for mange gode måltider.

Old Town

Restaurert område der California ble "født". Mange små butikker og museer i det som kan minne om en fredelig cowboylandsby.

Balboa Park

En stor park med Palm Canyon, San Diego Zoo og en haug med museer. Stedet for a grand day out.

Little Italy

Et lite, men veldig trivelig nabolag hvis man trenger en matbit eller skikkelig kaffe.

Coronado Island

En båttur til halvøya utenfor San Diego gir deg et avbrekk fra storbylivet.

Old Town Trolley

En sightseeingtur i en gammeldags "trikk" gir deg en grei oversikt over byen.

Jogging

En joggetur langs The Boardwalk er en god start på dagen.

Reisen nedover

Den lange flyturen via London gjorde at vi slapp å mellomlande i USA.

Reisen hjem igjen

Den like lange reisen hjem.

Manchester Grand Hyatt Hotel

Fordi konferansen var der. Kun derfor. Helt sant!

 

onsdag 30. mars 2016

Veien hjemover

Tid: 28. mars 2016, kl. 04:30 California tid

Sted: Ikke i California

Første etappe

Etter å ha kommet tilbake fra Coronado Island og tatt en siste smoothie i Seaport Village, var det på tide å ta farvel med San Diego. Vi hadde sjekket ut tidligere på dagen og oppbevart koffertene i resepsjonen. Vi fikk hentet disse og kledd oss om til mer behagelig reiseantrekk. Utenfor hotellet var det en disk hvor man fikset en stor nok taxi til oss, som kom på et øyeblikk. Sjåføren var av den skravlende typen og fortalte at han hadde bodd i Danmark og fått med seg at nordmenn og dansker elsker å gjøre narr av hverandres språk. Ellers kunne heller ikke han, i likhet med alle andre vi hadde våget å prate politikk med, forstå hvorfor Trump gjorde det så bra i primærvalgene, eller hvorfor det politiske systemet er slik det er.

Jumbojet fra British Airways.
Vi fløy jumbojet hjem, uten at vi merket noen stor stor forskjell inne i flyet.

Han rakk egentlig å si forbløffende mye på den korte turen til flyplassen. Vi ble sluppet av rett utenfor innsjekkingen, som faktisk foregikk ute på fortauet! Køen var ikke lang, men gikk vanvittig tregt. Tror også disse slet litt med systemet, men dama bak skranken mumlet også noe stygt om sikkerhetsreglene som gjorde at mye måtte gjøres på den vanskelige måten.

Også her fikk kollegaen min rullestol og assistent, og denne gangen passet vi på å henge med. Det fikk oss forbi køen til sikkerhetskontrollen, som innebærer av med skoene og full kroppsscanning. På den annen side fikk jeg for første gang høre at iPad'er ikke skulle ut av sekkene (men laptop'er må fortsatt ut). Håper det blir standarden fremover.

Vel forbi kontrollen var det ikke så mye å ta seg til. Området er lite oversiktlig, og butikkene er spredt rundt i gangene på vei mot andre gate'er. Vi fikk kjøpt oss litt sjokolade, ellers sparer vi resten av shoppingen til Heathrow.

Flyet er av typen 747, og det er første gang jeg sitter i en jumbojet. Merker ikke store forskjellen egentlig, for vi har akkurat de samme fasilitetene som da vi kom. Det er litt mer mikkmakk under setene på dette flyet enn vi er vant med, noe som gjør det vanskelig å få bagasjen under setet foran oss. Dette går på bekostning av benplassen, og det passer dårlig på en 10 timer nattlig flytur. Jeg klarte aldri å bli sikker på om maten vi fikk var fisk eller kylling, noe som sier sitt.

Et brett med flymat.
Dagens rett hos British Airways.

Siste etappe

Tid: 28. mars 2016, kl 20:00

Sted: over Nordsjøen.

Etter en ti timers flytur med en sånn passe mengde søvn landet vi på London Heathrow omtrent som planlagt. Som da vi reiste tok vi t-banen til seksjon A og ny pass- og sikkerhetskontroll. Det var ingen kø å snakke om, og vi gled greit gjennom alle kontrollene. Vi spiste litt på Weatherspoon, som hadde mye bra øl (som jeg ikke kunne drikke fordi jeg snart skal kjøre bil), men cottage pie'en som jeg fikk minnet mest om mikrobølgemat og grønnsaker fra frysedisken. De andre var mer fornøyde med sin mat.

Ventetiden brukte vi på å handle litt på taxfree, og fikk med oss noen flasker vin og mange sjokolader. Flygate'n vår ble oppgitt veldig sent, og vi var nok litt forsinket da vi kom oss opp i lufta igjen. Nå er vi på vei innover Norge igjen og om ikke alt for lenge er vi hjemme sammen med barna igjen. Fikk aldri helt has på jetlag'en under reisen, så jeg er spent på hvordan døgnrytmen blir i dagene fremover. Heldigvis får jeg avspasert morgendagen fordi jeg har jobbet i påskens helligdager. Så blir det også spennende å se hvordan vi takler den avventende våren nå som vi har blitt så godt vant til sola i California.

 

Joggetur langs The Boardwalk

Høye bygninger bak et stille vann.
Stille på vannet foran The Hyatt og Merriott.

Jeg rakk to joggeturer mens jeg var i San Diego. Havnepromenaden, The Boardwalk, strekker seg fra Hilton, sør for Convension Center (hvor Bernie Sanders hadde holdt tale mens vi var der, og som ellers er kjent for å huse Comic Con), og nordover forbi USS Midway og noen seilskuter som også er gjort om til museum (blant annet båten fra Master and Commander). Dette skulle nok utgjøre en 4-5 kilometers promenade.

Stille vann med en bro i bakgrunnen.
Også mot San Diego Bridge er det stille om morgenen.

Ikke overraskende er denne promenaden populære blant joggere, særlig om morgenen, før det kommer alt for mye folk ut. Det gjøres også noen avstikkere ut mot sjøen som skaper ly i havnen, som er laget som fine små parker. Det gir mulighet til å jogge på noe annet enn bare asfalt.

Stille vann foran noen små bygninger.
Også i Seaport Village er det foreløpig stille.

Den siste joggeturen ga meg også mulighet til å jogge gjennom den østligste delen av Gaslamp Quarter, hvor jeg ikke vært tidligere. Det er nettopp derfor jeg liker å jogge når jeg reiser, for å få se mer enn jeg rekker ellers.

Rolige gater under et skilt hvor det står Gaslamp Quarter.
Dagen derpå i Gaslamp Quarter.

 

Middag på Ocean Pacific Grille

Salat med noen gule strimler på toppen.
Papaya green salad til forrett.

Da kvelden falt på tok vi turen til Gaslamp Quarter og gikk inn på Ocean Pacific Grille (sic), en asia-inspirert restaurant vi hadde hørt skulle være god. Det er et livlig lokale hvor det kan være vanskelig å føre en stille samtale, det gjelder nok for de fleste steder her omkring.

To stykker med kjøtt på en avlang tallerken.
Pork belly. Godt, men for små posjoner.

Menyen byr på noen 3-retters kombinasjoner til 33 dollar. De fleste av oss spiste grønn papayasalat til forrett, bortsett fra en som heller valgte skalldyrsuppe. Til hovedrett valgte vi gutta pork belly, som smakte vanvittig godt, men som burde vært i litt større posjoner. Damene derimot, som valgte short rib og laks, fikk langt mer macho størrelser på siner retter. Desserten var chocholate dome, en morsom rett med sjokolade som dekker en krem blandet med pasjonsfruktgele.

Med diverse glass med lokalt øl og tynn kaffe, endte regningen på ca 100 dollar per par.

En kuppel med sjokolade med vaniljesaus og en blomst.
Chocholate dome, you'll never know what's inside.

 

 

Drink og snacks på Davanti

En halvfull kopp med espresso.
Ønsker du deg ordentlig kaffe i USA? Dra til Little Italy.

Er man misfornøyd med kaffen i USA, noe det ofte er grunn til å være, kan håpe på bedre kaffe i Little Italy. Det var tanken med å sette oss her da vi gikk tilbake fra Balboa Park. Vi prøvde å finne et sted som var mer kafe enn restaurant, og hvor vi kunne sitte i sola og nyte drikken. Det ledet oss til Davanti.

En kaffe ble fort til to øl, og vi lot oss overtale til å dele en 5-dollars forrett til drikken. Retten var stekte små paprika (eller noe som likner) og cherrytomater sammen med en skål med aioli. Retten var kjempegod snacks til ølet og ikke spesielt sterk, bortsett fra et par overraskelser som fikk flammer til å stå ut av øra.

Regningen kom på 18 dollar, noe som er det billigste vi har betalt for noe måltid under oppholdet. Selv om vi ikke spiste spesielt mye, fikk vi ganske mye for penga.

En panne med stekt paprika.
Stekt paprika med noen overraskelser.

 

Coronado Island

Liten by med fergekai sett fra sjøen.
"The village" på Coronado Island.

Den siste dagen ble vi enige om å ta en ferge over til Coronado Island. Det går båter dit både fra Convention Center og fra kaien bortenfor USS Midway. En billett tur-retur kostet 9,50. Båtturen over bukta tok ca 15 minutter, og var en fin tur hvor man nøt utsikten mot byen fra dekk.

Vi la til land i det som kalles The Village, nærmest et lite kjøpesenter med butikker og spisesteder. Noen badestrender var det det også, det var til og med flere som badet. Vi havnet dessuten midt oppe i en påskeegg-jakt for barn, hvor det tydeligvis var om å gjøre å graspe til seg flest mulig egg som var strødd utover gresset. Det hele var over i løpet av ti sekunder.

Barn som samler påaskeegg på en gressplen.
Eggejakt for barna.

Hvis man ønsker å unngå de mest åpenbare turistfellene, finner man også en del barer og spisesteder ved å gå litt nordover gaten på baksiden av senteret. Det var der vi etterhvert spiste lunsj. I dette området er det også Centennial Park med flott utsikt mot byen.

Park med utsikt mot San Diegos skyskrapere.
Fin utsikt fra Centennial Park.

Vi ønsket å se mer av øya, så vi leide en firemannssykkel som vi kunne sykle på sammen. Det kostet 20 dollar å leie en slik sykkel i en halvtime, litt under det dobbelte for en hel. Vi måtte vente en stund før en slik sykkel ble ledig, så vi hadde til slutt ikke mer enn en halvtime å ta av. Syklene funker slik at man sitter to foran og to bak og tråkker. Det er en person som styrer og bremser, til tross for at det faktisk finnes to ratt. Sykkelen hadde ikke gir, så så veldig høy hastighet fikk vi ikke. Det var kanskje det beste, av hensyn til fotgjengerne. Det går en sykkelsti rundt store deler av øya, og i løpet av halvtimen vi hadde rakk vi å tråkke under San Diego Bridge og forbi en stor slette hvor mange folk grillet og hadde piknikk. Denne turen ble en solid trim, men jeg skal ikke nekte for at vi hadde det gøy.

Sykkel med to seter foran og to bak.
Firemannssykling er gøy

 

Tung lunsj på Shima?

En restaurant med terrasse mot fortauet.
Uteserveringen på Shima.

Noen gater overfor landsbyen på Coronado Island fant vi noen barer og spisesteder rundt et veikryss. Her satte vi oss ned på terransen på en japansk restaurant. De samme rettene hadde ulik pris, ut i fra om det var lunsjtid eller middag. Gode og mette ble vi uansett. Gutta tok i dag kylling godt stekt i appelsinsaus, mens damene spiste sushi og Crying Tiger (fordi den skulle være så sterk). Appelsinsausen var god, men selve kyllingen syntes jeg var litt tørr. Min medsammensvorne var dog ikke enig. Ina var ikke skremt av styrken på tigeren sin, men det er ikke første gang hun har gjort slike advarsler til skamme.

Prisen for Inas og min mat og drikke kom på 56 dollar før tips.

Kyllingrett dekket med gulaktig saus.
Chicken orange.

 

Manchester Grand Hyatt Hotel

The Hyatt er et stort hotell med to tvillingtårn som setter sitt tydelige preg på San Diegos skyline. Grunnen til at vi valgte dette hotellet er at det er her selve konferansen ble holdt. Ellers ville vi valgt noe i en mer beskjeden prisklasse, selv om det er arbeidsgiver som betaler. Man får den service og kvalitet man betaler for, selv om et par ting virket litt merkelige. Blant annet fant vi en krøllete papirlapp i vasken da vi kom, noe som fikk oss til å stusse litt over renholdet. En annen ting var at stikkontakten var gjemt bak en tung skrivepult, slik at det var vanskelig å plugge til pc'en. Dusjen tok det også litt tid før vi fant ut av, da det kun er en hendel, og man må skru på fullt trykk før man kan stille inn varmen.

Men dette er egentlig småplukk. Frokost var ikke inkludert for vår del, da vi syntes et tillegg på 20 dollar per pers per døgn ble for drøyt. Man finner enkelt frokost i Seaport Village, på Starbucks i The Headquarters like ved siden av, eller man kan kjøpe i butikken og ha maten i kjøleskapet på rommet.

To stoler foran et vindu med storslått utsikt.
Helt grei utsikt fra rommet vårt.

Vi hadde betalt litt ekstre for utsikt, og for en utsikt vi fikk! Vi kunne se nordover langs San Diego Bay, over USS Midway og seilskutene. Lenger borte kunne vi se (og høre) flyplassen.

Hotellet har en drøss av fasiliteter, og vi var ikke i nærheten av å prøve alle. Det er minst to svømmebasseng, et spa, helsesenter, butikker, pub, restauranter og ikke minst en bar i øverste etasje. Konferanseområdet var i andre og tredje etasje, med et tilnærmet ubegrenset antall møterom.

En stor, stor hall.
Hotellets lobby.

 

søndag 27. mars 2016

Balboa Park

En fontene på et torg med et tårn i bakgrunnen.
Bak inngangen til Balboa Park, med California Tower i bakgrunnen.

Balboa Park er den største parken i San Diego, og ligget på motsatt side av Downtown i forhold til sjøen. Vi kom dit gående sørfra, og måtte gå forbi mange parperingsplasser før vi kom til noe som var interessant. Det slo oss at det var veldig mange biler her til å være en park.

Først da vi kom til Palm Canyon syntes vi det ble spennende. Dette er en trang dal med mange palmer (derav navnet, sannsynligvis), og det var det første stedet vi følte noen form for ro.

En sti mellom høye palmer.
Palm Canyon.

Siden kom vi til El Prado, gaten som går gjennom hovedinngangen til parken. Her fikk vi et kart og gode tips på besøkssenteret. Rundt dette området ligger kremen av San Diegos museer, samt en god del scener, som The Old Globe, som ser ut til å være en slags replika av Shakespears gamle teater i London. Her er også det ikoniske California Tower, som ble bygget til en utstilling for hundre år siden.

Gågate med mange mennesker.
El Prado.

Vi gikk innover parken langs El Prado, som herfra er en bred gågate mellom museumsbygningene. Langs veien var det salgsboder og underholdning av ymse slag, samt påfallende mange som ville dele sitt livssyn, både kristne, muslimer og ateister. Gaten ender ved en rund plass mellom et naturhistorisk museum og et forskningssenter.

Vi gikk over en gangbro og kom først til Desert Garden, som er en fin kaktuspark. Like ved siden av ligger en meget vakker rosepark, med rosebusker i sirkel rundt en slags paviljong.

Mange rosebusker og en dam.
Rosehagen.

 

Downtown og Gaslamp Quarter

Bakgård i et kjøpesenter.
Innsiden av Horton Plaza.

Downtown San Diego starter like over veien fra hotellet. Bebyggelsen er en blanding av høye og lave bygninger, men mens man går langs gaten merken man egentlig lite til hvor høye bygningene er. Om det er på grunn av eller på tross av skyskraperne vi synes San Diego er en fin by er ikke godt å si. Skyline´n i byen kan på ingen måte sammenliknes med Manhattan, men det nå nærmest en selvfølge at en amerikansk storby har skyskrapere. Lik det eller ikke.

Det store kjøpesenteret Horton Plaza suger til seg nesten alt som finnes av shopping i sentrum. Her finnes store kjeder som Macy´s og Nordstrom, samt en del mindre butikker. En åpen gate og en rekke trapper går gjennom senteret i flere etasjer. På øverste plan ligger flere spisesteder. Det er egentlig litt trist at Horton Plaza dominerer så mye som det gjør, for det gjør sentrumsgatene nokså kjedelige.

Gate i skumringen med mange mennesker på fortauene.
Det livner til i Gaslamp Quarter.

Unntaket er Gaslamp Quarter, som ligger i kvartalene rundt krysset mellom Market Street og Fifth Avenue. Her er det mer eller mindre sammenhengende bebyggelse fra slutten av 1800-tallet. Dette pleide å være byens snuskestrøk, men nå er det fullt av restauranter og utesteder, og er det klare førstevalget når man skal gå ut om kvelden.

Sykkeldrosje med noenlys.
Sykkeldrosje med noenlys. Hvem kan vel si nei til det?

 

Frokost på Edgewater Grill

Glass med appelsinjuice med sjøen i bakgrunnen.
Appelsinjuice og sjøutsikt på Edgewater Grill.

Nå som konferansen er over kunne vi ta det litt mer med ro morgenen. Lørdagen startet vi med et bad i svømmebassenget før vi gikk til Edgewater Grill for å spise frokost. Edgewater ligger langs boardwalk´en i Seaport Village, med panoramautsikt mot sjøen. Vi måtte vente noen minutter før det ble ledig bord ute, men det holdt vi ut.

Ina fikk en Garden Mash, som var en fargerik blanding skinke, paprika og smeltet geitost. Min Country Breakfast var ikke like fantasifull, med to stekte egg, bacon og en haug med friterte poteter. Sammen med et glass juice og en kaffe kom dette på 41 dollar før driks var lagt til. Riktignok var posjonene store, men prisen står ikke helt i stil med kvaliteten og servicen.

Panne med skinke, paprika og smeltet ost.
Garden mash.

 

lørdag 26. mars 2016

Seaport Village

Utsikt over noen små trehus mellom noen trær.
Seaport Village sett fra hotellet.

Langs havnen bak hotellet ligger Seaport Village, en idyllisk trebebyggelse som bringer tankene til begynnelsen av forrige århundre. Men ikke la deg lure, stedet ble ikke bygget før på slutten av 70-tallet.

Lite torg mellom noen trehus.
Torget i Seaport Village.

Likevel har vi benyttet dette bilfrie området flittig når vi har trengt en matbit uten å måtte gå langt. Liker du å se utover havet mens du spiser, er dette stedet. Det er også en håndfull småbutikker her, men vi har ikke brukt mye tid i disse.

En gate langs trehusbebyggelsen.
Idyllisk bebyggelse.

Havnepromenaden som går langs store deler av byen går naturlig nok også gjennom her. Denne promenaden er populær blant joggere om morgenen.

Gangvei langs en havn med sola midt i mot.
Havnepromenaden i kveldssola.

Nord for landsbyen ligger hangarskipet USS Midway, som nå fungerer som museum. Ina var der sammen med mannen til kollegaen min mens vi var på konferanse. Men også sett fra land er hangardskipet et heftig skue.

Hangarskip med flere fly på dekk.
USS Midway sett fra hotellrommet.

 

Middag på Seasons 52

Et langt og flatt brød med grønnsaker og smeltet ost.
Amerikansk flatbread.

Ved siden av hotellet ligger et nedlagt politihus i en stil som kan minne om førkrigstiden. Der er det nå flere serveringssteder, bl.a. Starbucks og Cheesecake Factory. Restauranten Seasons 52 ligger også der. De legger sin stolthet i å lage mat etter årstidene og sesongens råvarer.

Siden vi hadde litt å feire, skeiet vi ut med en forrett denne gangen. Vi delte et flatbread, med blant annet artisjokker og geitost. Det kan minne litt om italiensk pizza, men med enda tynnere bunn. Hovedretten min var en grillet filet mignon som var vanvittig god, men dessverre ikke i det jeg forbinder med American size. Må likevel innrømme at jeg ble mett. Ina bestilte en grillet svinefilet som også smakte godt, men hun var litt skuffet over at hun ikke fikk noen annen saus da hun ikke kunne spise den sausen som skulle ha fulgt med.

Alle dessertene ble servert i høye shotglass, og selv om noe av det var beskrevet som kake, er det mer riktig å kalle det kakefyll og kakesmuler. Litt som tilslørte bondepiker egentlig. Jeg fikk en key lime pie, altså pai med lime fra Florida Keys, og den smakte også nydelig.

For første gang siden vi kom hit drakk jeg vin til maten. Ina og jeg bestilte hvert vårt glass med merlot. Reagerte litt på at vinen virket litt varm, men det har jeg opplevd tidligere i USA også. Kanskje amerikanerne foretrekker den slik?

Regningen ble ikke så dyr som jeg hadde forventet. De fleste hovedrettene kostet mellom 20 og 30 dollar, hele måltidet kom på ca 100 dollar per par før driks var lagt til.

Tallerken med stekt tomat, asparges og biff.
Filet mignon, ikke så stor, men veldig god.

 

Drink på Top of the Hyatt

To glass med drinker.
God drikke på toppen av hotellet.

Fredag ettermiddag var min kollega fra FINN, vår rådgiver fra Blindeforbundet og jeg endelig ferdige med foredraget vi hadde kommet hit for å holde. Høye på de gode tilbakemeldingene vi fikk tok vi først turen opp til Top of The Hyatt, baren i hotellets øverste etasje, for å feire et vel gjennomført oppdrag.

Hele etasjen er omgitt av store glassvinduer hvor man kan se ut over hele San Diego og Coronado Island. Vinduene er også prydet med søte små sitater fra kjente og ukjente om hvor bekymringsfritt livet er. Slik bør man også tenke i stedet for å henge seg opp i prisene på drinkene, som er nesten like høye som bygningen.

Etter å ha tømt glassene var vi nødt til å vi ta farvel med vår blinde venn, som nå måtte reise hjem til kone og barn i Danmark. Vi fire som ble igjen skal fortsatt være her ut uken. Det er vårt arbeid med universell utforming av finn.no som ga oss muligheten til å reise hit, og vi trodde vi kunne mye om dette nå. Men det å være her i San Diego sammen med en blind person har virkelig utvidet vår horisont. Hele reisen fra Ålborg via København og London har han gjort på egen hånd, og det sier sitt om hva som er mulig, selv uten å kunne se.

Tekst på et vindu som sier: "California is always a good idea".
Jeg kan være enig i dette.

 

Middag på Harbor House

Stort trehus i kveldsmørket.
Inngangen til Harbor House.

Enda et måltid ble inntatt på Seaport Village. Denne gangen gikk vi til den mest markante bygningen av alle, Harbor House, som ligger på det høyeste punktet. Det lukter litt turistfelle av en slik dominerende bygning, men det skulle vise seg at vi ikke kom til å angre på besøket.

Vi fikk et bord under varmelampene ute på terrassen. Både Ina og jeg bestilte en seared chicken, og det er lenge siden noen av oss har smakt en så saftig og smakfull kylling. Denne gangen drakk Ina et glass hvitvin til, men ølsmakerrunden min nå hadde kommet til Modern Times, et lyst øl av session-typen, med et hint av lime i smaken. Til dessert ble det creme brulee på meg og kaffe til Ina.

I motsetning til de fleste andre steder vi spiste, klarte de her å dele opp regningen, slik at det ble enklere å betale hver for oss. For Ina og meg kostet måltidet 90 dollar før driks var lagt til. Og driks må man legge til, for det er visst den eneste lønna kelnerne får.

En dyp tallerken med kylling og et halvfullt glass med øl.
Seared (grillet) chicken og en halvdrukken Modern Times.

 

Lunsj på Pier Cafe

En kafe på en brygge ut mot sjøen.
Man kan vanskelig tenke seg en finere beliggenhet for en kafe.

Det er ikke til å komme bort fra at Seaport Village ligger veldig lagelig til for lunsjpauser når man er på konferanse på Hyatt, og torsdagens lunsj var ikke noe unntak. Etter å ha erfart at de nærmeste kafeene fort blir fylt opp av konferansedeltakere, gikk vi litt lenger ut mot sjøen denne gangen. Der ligger kanskje den mest idylliske kafeen av dem alle ute på en brygge, Pier Cafe.

Vi fikk oss et bord med utsikt mot sjøen. Menyen var ikke overraskende basert på sjømat, gjerne med inspirasjon fra det meksikanske kjøkken. Rettene vi forsynte oss med var fish tacos, chicken sandwich, fish´n chips, seafood enchiladas og salmon salad. Min enchilada med sjømat, i hovedsak reker, var veldig god, og jeg hørte ingen andre klage over maten heller. Alle rettene kostet rundt 15 dollar. Ølflaskene kostet mellom 7 og 9 dollar, avhengig av størrelsen på flasken.

Et glass og en flaske med øl med sjøen i bakgrunnen.
Lokalt øl med utsikt.

 

fredag 25. mars 2016

Middag på La Fiesta

Entrecote med ostegratinert enchilada.
Entrecote slik La Fiesta serverer den.

Vi hadde hørt at det skulle være mye god meksikansk mat i San Diego, naturlig nok, siden vi bare er et par mil fra grensa. Et søk på TripAdvisor fortalte oss at La Fiesta i Gaslamp Quarter skulle være et bra sted. Gaslamp Quarter ligger en knapp kilometers gange langs Market Street innover byen, og er et av de beste stedene man kan gå ut for å spise eller gjøre noe annet enn å sove om natta.

La Fiesta hadde en del fulle bord langs fortauet, men inne var det godt med plass. Vi startet med å dele noen varme nachos med en svært god guacamole. Til hovedrett fikk jeg et stort, men likevel noe tynt, stykke med entrecote som var nydelig krydret. Ina fikk en kyllingrett. Av andre retter som havnet rundt bordet kan det naturligvis nevnes flere verianter av tacos og enchiladas. Det var ingen som klaget på maten.

Kaffen derimot, var det mest puslete jeg noen gang har smakt. Hadde ikke drukket mer enn et par slurker før jeg kunne se bunnen av koppen. Men dette er helt vanlig kaffe i USA, sa de som har reist mer i landet enn oss. Heldigvis finnes det unntak.

For Inas og min mat kom regningen på 77 dollar, etter at 15% driks automatisk var lagt til. En grei pris for solide mengder med god mat.

Kyllingbryst med grillet mais.
Kylling slik La Fiesta serverer den.

 

 

Lunsj på Village Cafe

Onsdag var konferansen i full gang, så nå er det slutt på turismen for en stund. Det er ingen inkludert lunsj i konferansen, så vi samlet oss for å spise lunsj i Seaport Village, som er det nærmeste alternativet til å spise på hotellet. Det virket som alle på konferansen hadde tenkt det samme som oss, men vi fant et ledig bord utenfor Village Cafe.

Dette stedet selger for det meste sandwicher som bestilles ved disken, og bæres til bordet når den er ferdig. Jeg hadde en sandwich med kylling og ost, mens Ina fikk en grønn salat. Maten svarte til forventningene, og prisen per sandwich var fra ca 8 dollar per stk.

Kolibri som suger nektar.
En kolibri hadde også lunsj på Village Cafe.

På fredagen kom vi tilbake hit. Denne gangen var ikke køen fulllt så lang, og det var heller ikke ventetiden. Denne gangen tok jeg en sandwich med Philly beef, men jeg syntes kyllingen forrige gang var bedre. Ina var lei av salat og tok denne gangen en enkel pommes frites. Med brus og iste til å drikke kostet dette 20 dollar.

 

torsdag 24. mars 2016

Frokost på Buster's beach

Frokost med vegetarburger, egg, tomat og tortillas.
High protein breakfast.

Frokost på hotellet koster 22 dollar per pers. Selv når arbeidsgiver betaler synes jeg det er i dyreste laget. Vi gikk derfor til Seaport Village, rett nedenfor hotellet, for å finne et sted å spise frokost der. Der var det ingenting som åpnet før kl. 8, men vi kom oss etterhvert inn på Buster's Beach, enda et Hawaii-inspirert spisested. Det var en koselig lite sjappe med trivelig betjening og et laid back surfeinspirert interiør og utsikt mot dyre båter i havnen.

De har en omfattende frokostmeny, og jeg valgte til slutt high protein breakfast. Mange helsefriker i California, som kjent. Ina plukket diverse ting fra siderettene for å unngå alle allergenene sine. Det var god mat, om ikke akkurat sprudlende. Regningen, inkludert to kaffe, kom på i underkant av 40 dollar etter at vi hadde lagt på litt driks, som det hintes kraftig om på alle regninger her. Det ble altså litt billigere enn på hotellet, men ikke mye.

 

Middag på Roy's

En terrasse utenfor et hotell.
Uteserveringen på Roy's.

Etter sightseeingturen var det på tide for kollegaen min og jeg å delta på konferansen vi egentlig har kommet hit for. Eneste på programmet denne dagen var keynote-talen. Det som skjer på konferansen kommer jeg til å skrive om på en annen blogg.

Da foredraget var over gikk vi for å spise middag. Kollegaen min har ei venninne som bor her i San Diego, som hadde bestilt bord til oss på Roy's, en Hawaiian cousine som ligger på Marriott, nabohotellet vårt. Vi hadde fått bord ute på terrassen, noe som egentlig var i kaldeste laget til tross for varmelampene. Men selskapet med to hyggelige amerikanske damer varmet, og utover kvelden kom også vår venn fra Blindeforbundet direkte fra en enda lenger flyreise enn vi hadde hatt dagen før.

Roy's er et spisested med høyere prisklasse, men maten er også veldig god. Det startet med en canoe, et brett med flere småretter på deling, bl.a. sushi, spare ribs og innbakt sjømat. Hovedretten min var short rib og Ina spiste filet mignon, begge servert med potetmos og stekte grønnsaker. Desserten var en pineapple upside down, visstnok en kake bakt inni en ananas.

Delingen av regningen ble et aldri så lite kaos mellom så mange mennesker, men vår andel ble vel på rundt 120 dollar. Ikke spesielt billig med andre ord, men det regnet vi ikke med heller. Hovedrettene her koster fort over 40 dollar.

Et lys, en flaske og et glass med øl.
Nytt måltid, ny øl.

 

Lunsj på Napizza, Little Italy

I Little Italy satte vi oss på en liten pizzeria med navn Napizza, som ligger på et gatehjørne ved India Street. Det er et enkelt sted, hvor man bestiller og betaler ved disken, så kommer maten til bordet når den er ferdig. Ina fikk en glutenfri pizza med kylling og fetaost, mens jeg tok en med sopp (og gluten). Maten var ihvertfall god god og gjorde oss mette.

Alle utesteder i San Diego med håp om å overleve må servere minst en øltype fra de mange lokale bryggeriene i byen. Her ble ølet til og med servert i syltetøyglass! Det virker som en øl alltid koster 6 dollar, uansett hvilken type det er og hvor du drikker den. For to øl og to pizza betalte vi 23 dollar.

Trillebår med blomster for to bord.
Koselig pyntet på fortauet.

 

Little Italy

Skilt over en gate med teksten "Little Italy".
India Street i Little Italy.

Alle amerikanske byer ser ut til å ha en Little Italy, San Diego inkludert. Mange italienere flyttet visstnok hit etter jordskjelvet i San Fransisco, hvis jeg forsto guiden vår rett. Hovedgaten gjennom Little Italy heter pussig nok India Street, og er en trivelig gate med mange spisesteder. Med italiensk mat, naturligvis.

 

Brannmenn som går ut av en brannbil.
Det var ikke bare oss som hadde en rolig dag på jobben.

 

 
Blogglisten