lørdag 23. juli 2016

Italia

Et italiensk flagg som vaier i enden av en trang bygate.
Få land kan by på flere vakre byer enn Italia. Her fra Caorle ved Adriaterhavet.

Italia leverer i toppklasse alt jeg drømmer om når jeg skal reise: vakre byer, vakkert landskap, fine strender, god mat, god vin og to tusen år fra historiens sentrum. Den eneste man kan savne er litt lavere priser.

Jeg har blogget fra 3 reiser i støvellandet, som inkluderer 4 steder:

Venezia

Kjærestetur med kona til den historiske kanalbyen.

Toscana

Ferdigpakket jobbreise med mye ikke-jobbrelatert innhold.

Caorle

Familieferie til badebyen nord i Adriaterhavet.

Grado

Dagstur til en annen ferieby, enda lenger nord i Adriaterhavet.

 

fredag 22. juli 2016

Grado

Kanal gjennom en by. Båter på begge sider.
Det går en kanal fra lagunen til sentrum av Grado som utgjør byens havn.

Vi besøkte Grado på en dagstur under vår ferie i Caorle. Badebyen ligger på en øy mellom en lagune og Adriaterhavet. Den har en fin gamleby og havn, men den har dessverre latt seg rive litt for mye med av masseturismen.

Byen Grado

Om hvordan vi kom oss dit, og hvordan vi oppfattet de ulike delene av byen.

Stranden

Vi observerte to strender, men testet kun den ene. Finkornet sandbunn, på grensen til mudrete, og ekstremt langgrunn. Vi måtte betale bare for å komme inn. Prøv den andre stranden i stedet.

Mat

En enkel panini-lunsj i gamlebyen.

 

Åpen plass foran en gammel kirke.
Lite folk i gamlebyen midt på dagen.

 

torsdag 21. juli 2016

Caorle

Gammel by med høyt tårn med en strand i forgrunnen.
Kvelden senker seg over Caorle.

En times biltur eller to timers båttur nord for Venezia ligger den lille byen Caorle. Dette er en gammel havneby, som til tross for sin lange strand som har gjort den populær blant turister, har klart å beholde sin sjarm.

Steder i Caorle

Gamlebyen

Til tross for at Caorle er en liten by har den en imponerende gamleby liggende på et nes mellom byens to strender.

Via San Margherita

Handlegaten som går parallelt med stranden sør for gamlebyen. Populært hotellstrøk, men likevel et sjarmerende nabolag.

 

Høye, smale hus i ulike farger.
Fargerike hus i gamlebyen.

Aktiviteter

Strender

Brede og endeløse sandstrender på begge sider av gamlebyen. Vi brukte kun den på sørsiden, men begge virker like bra.

Badeland

Aquafollie er byens badeland, like utenfor sentrum av Caorle. Ikke veldig stort eller spektakulært, men nok til å holde ungene i sving.

Båttur til Venezia

Når man er så nær en by som Venezia, så må man ta seg en tur dit. Den beste veien er selvsagt sjøveien.

Jogging langs kanalene

Innlandet har et stort nettverk av kanaler. Jeg tok en joggetur på fine grusveier langs en av dem.

Sykehuset i Portogruero

Ingen anbefalt aktivitet, men noen ganger må man likevel.

 

En tom strand med tomme solsenger.
En lang dag på stranden er over.

Mat

Både i gamlebyen, langs strendene og Via San Margherita er det nok av restauranter å velge blant. Man merker etterhvert at de samme rettene går igjen fra sted til sted, men noen skiller seg mer ut enn andre.

Overnatting

Vi leide en leilighet fra et lokalt byrå, noe som virker å være det normale i Italia. Opplegget minner mer om leie av feriehus i Danmark enn vanlig privatutleie av leiligheter.

Reisen sørover

Med fly til Venezia og leiebil den siste biten til Caorle.

Reisen nordover igjen

Kunsten å rote med veien til og på flyplassen.

En trang gate mellom fargerike hus med et tårn i det fjerne.
En av gamlebyens trange gater.

 

onsdag 20. juli 2016

Venezia

En gondol under en bro i en trang kanal mellom gamle murhus.
Gondol med kurs mot "Sukkenes bro".

 

Høsten 2013 feiret Ina og jeg 10 års bryllupsdag med en tur til Venezia. I tillegg til dette var vi her på en dagstur under ferien vår i Caorle i 2016 sammen med barna. Blogginnleggene herfra er samlet på denne siden.

Venezia oppsummert

Hvis du ikke gidder å lese alle linkene under, kan du gå rett til kortversjonen her.

 

Bydeler

San Marco

Bydelen med de mest kjente severdighetene, som St Markuskatedralen og Dogepalasset. Den dyreste og mest mest folksomme bydelen, men ikke til å unnvære.

San Marco Basilica

Markuskatedralen på norsk. Byens største og viktigste kirke, som inneholder levningene av evangelisten Markus.

Palazzo Ducale

Eller Dogepalasset, om du vil. Hertugens palass, rettsal, og generelt maktens sentrum i dette imperiet som strakte seg over så mye mer enn denne lille byen. Inneholder blant annet noen malerier som kan ta pusten fra deg.

Markusplassen

Berømt for sin skjønnhet og beryktet for sin dyre kaffe. Da vi var der, lå den for det meste under vann.

Campanile

Ta heisen opp i det store tårnet på Markusplassen og nyt utsikten.

 

Trang handlegate med mye folk.
Shopping i San Marco.

 

Nord og vest for Canal Grande

Hvis man kommer seg på vest- eller nordsiden av Canal Grande får man litt mer armslag. Man går seg lettere vill her, men man slipper unna de mest opplagte turistfellene.

Ponte Rialto

Dette er den eldste og mest berømte broen over Canal Grande.

Rialtomarkedet

Den som liker å sjonglere på kjøkkenet vil elske dette markedet ved Rialtobroen.

Dorsoduro

Sør for Canal Grande får man opplevelsen av det mer dagligdagse og avslappede Venezia.

Accademia

Dette kunstgalleriet er bydelens store attraksjon.

Castella

Et par broer til høyre for Markusplassen finner man roen i denne litt utypiske bydelen, hvor man blant annet finner marinemuseet Arsenale og den brede gaten Via Garibaldi.

Murano

En mindre pompøs bydel som ligger for seg selv på en øy en båttur unna resten av byen. Særlig kjent for sin glasskunst.

 

Aktiviteter

Tur med gondol

Ingen god økonomisk investering, men det er en god investering i ekteskapet.

Klassisk konsert på Ateneo San Basso

Litt kultur må man også ha, selv om det ikke klaffer med forestilling på byens operahus.

Gondoler som ligger fortøyd.
En tur med gondol er ikke billig, men man er jo i Venezia.

 

Mat og drikke

Venezia har ikke den billigste maten i Italia, men som ellers i landet er maten en vesentlig del av reiseopplevelsen. Og du vil lære å like drinkene Spritz og Bellini. Her er alle stedene vi har spist på.

Overnatting

Vi bodde på et lite hotell med skjeve gulv og utsikt over Canal Grande.

Reisen nedover

Fly fra Sandefjord via Amsterdam og med båt inn til byen.

Reisen hjem igjen

Samme rute som over, bare omvendt.

 

mandag 11. juli 2016

Hjemreisen fra Caorle

Tid: 7. juli 2016, kl 14:45

Sted: på flyet hjem, ca over Tyskland

Så måtte vi til slutt hjem igjen. Vi fikk pakket koffertene og ryddet leiligheten før vi dro inn til sentrum for å levere nøklene. Vi tok oss tid til en siste is på torget før vi satte kursen mot Marco Polo flyplassen. Var det en ting vi erfarte på den bilturen, er at man ikke skal stole for mye på Google maps mens man kjører. Før den hadde oppdatert seg på hvor vi var hadde vi kjørt forbi avkjøringen. Og vi som trodde at appen hadde kalkulert en smartere rute enn veiskiltene... :(

På grunn av feilkjøringen og tilhørende forsinkelse glemte vi å fylle tanken på leiebilen før vi leverte den. Det kommer til å koste oss en del euro ekstra i gebyr. Vel, lommeboka er vel fortsatt i feriemodus. Bortsett fra dette ble bilen levert uten drama.

Marco Polo flyplassen må ha vært under ombygging. De som har laget dagens løsning må uansett ha drukket for mye grappa. Først måtte vi nok en gang gå en stor runde for å komme til terminalen som ligger rett ved siden av parkeringshuset. Så fulgte vi skiltene til avgangshallen opp heisen til annen etasje, hvor vi fikk vite at vår flight hadde innsjekking i første. Hadde man bare sluppet å gå ut av bygningen for å ta heisen. Det var ikke mulig å sjekke inn på nett, så det var rimelig lang innsjekkingskø. Da det var gjort tok vi heisen opp andre etasje igjen.

Sikkerhetskontrollen gikk noenlunde greit, bortsett fra det sedvanlinge kaoset når alle iPad'er skal ut av den stappfulle sekken. Som vanlig er ikke flyplasspersonalet vant til å se barnevogner som er små nok til å gå som håndbagase, men vogna passerte uten store problemer. Vel gjennom alle kontroller rakk vi å kjøpe litt mat og en flaske vin før vi tok heisen ned (igjen!) til gate 4. Derfra var det, etter en del kluss jeg ikke vet hva skyltes, buss ut til flyet.

Nå gjenstår det bare å komme seg ned på bakken. Uvant å tenke på at vi ikke skal ta bil hjem, men reise kollektivt. Føles litt mer behagelig å sette seg i bilen på siste etappe, men det skal vel gå greit med tog og buss også.

 

søndag 10. juli 2016

Middag på Enoteca Enos

Tynnskåret kyllingkjøtt med broccoli, skiver av gulrøtter og saus i forgrunnen.
Tagliata di pollo

Siste kvelden vår i Italia gikk vi nok en gang mot gamlebyen for å spise middag. Vi stoppet opp utenfor et sted vi ikke hadde lagt merke til tidligere, like utenfor den delen av byen som var sperret for biler. Ved første blikk kunne den se litt brun og innrøkt ut, men vi lot oss likevel friste til å spørre om de hadde et bord til oss.

 

Vi hadde gått litt lei av at alle restaurantene hadde nesten like menyer, men denne menyen var mer spennede. Virker som de hadde gjort sin egen vri på ting her. Maten skulle også vise seg å være mer moderne i uttrykket.

Tykke skiver med kylling over salat- og tomatbiter.
Kyllingsalat.

 

Ina spiste en tagliata di scottona og jeg tagliata di pollo. Dette var tynnskårede skiver av henholds okse og kylling. Begge rettene var utrolig gode. Tillegg bestilte vi begge pommes frites, som ogå her var håndskåret, i motsetning til den halvfabrikerte chipsen vi vanligvis får. Brage spiste spaghetti bolognese og Ylva en kyllingsalat.

 

Vi unnet oss også dessert denne kvelden. Ylva tok en terte med vaniljekrem, noe hun har blitt veldig glad i mens vi har vært her. Brage fikk en fruktkomposisjon, og jeg spiste en pistasjkrem. Alle dessertene ble servert med diverse sauser og smuldredeig.

 

Til å drikke hadde vi to spritz aperol, to glass rødvin, fire brus/iste og to kaffe. Regningen kom på 122 euro, noe som ble en av våre dyreste middager. Men vi bestilte ganske mye, og maten var den beste vi hadde spist her nede.

 

Grønn krem dekket av sjokolade. Frukt i bakgrunnen.
Pistasjkrem.

 

torsdag 7. juli 2016

Området langs Via San Margherita

En bred gate med trær mellom kjørefeltene.
Via San Margherita.

Det er ikke bare i gamlebyen det er trivelig å være i Caorle. Resten av byen består av mer moderne bygninger, men ikke slik at byen blir grell. Jeg så få bygninger som var mer enn fem etasjer høye.

Samme gate om kvelden. Mye folk i gatene.
Om kvelden stenges gata for biler, og folk trekker ut i gatene.

 

Vi bodde i området vest for gamlebyen. Hovedveien gjennom denne bydelen heter Via San Margherita. Dette er en bred og trivelig gate med en rad med trær som skiller kjørefeltene. Langs hele veien er det rikelig med butikker, serveringssteder og hoteller. Om kvelden stenges veien for biler, og folk trekker ut i gatene. Særlig på kvelder med TV-sendinger fra fotball-em var dette en stemingsfull gate.

 

Flere mennesker som ser fotballkamp på TV utendørs om kvelden.
visning av kvartfinalen mellom Italia og Tyskland i fotball-EM.

 

onsdag 6. juli 2016

Middag på Belgau

Et tynt stykke med lyst kjøtt, dekket med en hvis saus med sopp- og skinkebiter.
Escalope av kalv med sopp og skinke.

På torget foran kirken i gamlebyen fant vi en ganske stor restaurant med en tilsvarende stor uteservering. Den het Belgau og hadde noe så sjeldent som menyer på engelsk.

Man kan få inntrykk av at maten der er billig i dobbel betydning, men den var faktisk en av de bedre for min del. Min escalope med soppsaus var virkelig god. Ina bestilte en halv kylling, heller ikke den skuffet. Brage og Ylva spise penne med henholdsvis tomat- og pastasaus.

Ina fikk poteter som en del av sin rett, men min rett hadde ikke det, så det måtte bestilles litt på etterskudd. Det gjorde jeg mest fordi jeg hadde sett Ina sine poteter. Vanligvis får man uinspirerende pommes frittes til maten, men her hadde man fritert potetene i hele skiver.

Servitørene fikk etterhvert altfor mye å gjøre etterhvert som restauranten fylte seg opp, og kvaliteten på servicen sank deretter.

Til å drikke hadde vi hver vår øl og brus, og regningen kom på 58 euro. Billigste middag så langt, og det trengte lommeboka, etter et par over gjennomsnittlig dyre måltider.

 

Et fat med krøllete potetskiver.
Poteter, slik de tilberedes på Belgau.

 

Bydelen Castello

Et lite torg med små serveringssteder bak en kanal med en bro.
På motsatt side av Arsenale ligger et torg hvor man kan trekke seg tilbake fra alle folkene rundt Markusplassen.

De sentrale delene av Venezia har ofte den forbannelsen at de enten er totalt overbefolket eller fullstendig øde. Vi hadde litt tid å slå i hjel før vi skulle ta båten tilbake til Caorle, og kunne tenke oss å ta en is eller drink på et rolig sted. Etter å ha lett forgjeves inne i byen etter et slikt sted, fant vi en bar/gelateria ved sjøen mellom Markusplassen og der hvor båten lå fortøyd. Det var roligere enn ved San Marco, men fortsatt med skammelige priser - 12 euro for en is og 4 euro for en espresso.

To mennesker som slapper av ved en kanal. Fargerike hus innover kanalen.
Et fint sted for å slappe av.

 

Vi skulle bare krysse en bro til på vei østover for å finne det vi lette etter - i massevis! Vi var nå i området rundt Arsenale, som domineres av et stort marinemuseum. Her fant vi noen små torg med koselige servingssteder.

 

Etter å ha krysset enda en bro østover kom vi til Via Garibaldi, en lang og bred gate som gikk diagonalt gjennom bydelen, veldig utypisk Venezia. Her var det også flere enkle serveringssteder, og vi tok oss tid til en spritze på en av dem. Prisene her var jevnt over halvparten av der vi satt bare noen hundre meter lenger vest. Dette har blitt vårt nye favorittområde i Venezia.

Et vinkelformet hus foran en bred og rett gate.
Via Garibaldi er ikke som andre gater i Venezia.

 

Lunsj på La Serenissima

Restaurantskilt med teksten "La Serenissima" utenfor en restaurant.
Et spisested helt på det jevne et sten mellom San Marco og Rialto.

Vi prøvde å komme oss litt utenfor den verste turistløypa for å spise lunsj, men mellom San Marco og Rialto blir man stadig ledet tilbake til strømmen. Vi var uansett såpass tidlige til lunsj at det ikke var noe problem å finne et bord. Det bordet var på den lille restauranten La Serenissima.

 

Ina tok "som vanlig" en caprese, og jeg en gnocchi quatro formaggi. Ostesaus, rett og og slett. Brage spiste pizza margherita, og Ylva en penne med tomat og paprika. Det var ingenting å utsette på maten, men regningen kom på 79 euro, inkludert 3 iste og to glass rødvin. Vi har hatt middager som var billigere enn dette, men nå er vi i Venezia, må vite.

 

Båttur til Venezia

Mennesker foran på en båt. Venezia kan sees i bakgrunnen.
Båten nærmer seg Venezia.

Når vi er så nær en by som Venezia må vi jo barna få se den. Fordi vi var usikre på hvordan det er å parkere der, foretrakk vi å reise dit med båt fremfor bil. Dessuten er det aldri feil med en tur på sjøen.

En nokså liten, to-etasjers båt som ligger til kai i Venezia.
Båten vår.

 

Billettene for oss alle kom på solide 156 euro, og de kjøpte vi et par dager i forveien på byens turistkontor. Båten gikk fra havnen i Caorle kl. 8 presis. Veldig presis, skulle vi erfare, for de hadde allerede kastet fortøyningene da vi kom frem et par minutter før 8. Kom oss heldigvis ombord likevel.

Markusplassen i Venezia. To søyler, ett tårn og deler av Dogepalasset foran en stor plass.
Det var ikke noe flomvann på Markusplassen denne gangen.

 

Båten er forholdsvis liten, med plass til å sitte både under tak og på dekk. Det er en enkel bar ombord og toaletter vi ikke har testet. Båtturen hver vei tar godt over to timer, og det var rolig sjø hele veien. Ifølge brosjyren legger båten til kai ved Markusplassen, men sannheten var heller den bydelen som heter Castello lenger øst. Dette området er forøvrig ikke et dårlig sted å slå i hjel noen timer hvis man beregner god tid på å rekke returen. Utover dette ble Venezia grundig nok blogget om under Inas og min reise hit tre år tidligere.

 

Canal Grande i Venezia. En bred kanal med gamle palasser på begge sider. En motorbåt er på vei ut av bildet.
Rialto-broen var under oppussing denne gangen, men Canal Grande er alltid like flott.

 

Middag på Al Postiglione

Et biffstykke med mørk saus og noen salatblader i forgrunnen.
Biff med balsamicosaus.

Hver gang vi har gått langs Via Santa Margherita, har vi vært fristet til å gå inn på Al Postiglione, som ligger et par trappetrinn ned fra veien. Det stedet ser rett og slett mer innbydende ut enn de fleste andre spisesteder. Denne gangen lot vi det skje.

 

Ina gikk nok en gang for en roastbiff, og denne gangen var den rosa inni. Som tilbehør bestilte hun pommes frittes og tomatsalat. Tomatsalaten var rett og slett tomatskiver, nok til oss begge. Jeg bestilte en biff med balsamicosaus. Stort kjøttstykke med litt trevlete kjøtt, men ellers veldig godt. Særlig sausen. Som tilbehør hadde jeg stekte poteter i stedet for den vanlige pommes frittes'en. Man sier at hovedretten kommer uten tilbehør, men det følger alltids med noe salat for syns skyld. Brage og Ylva hadde hver sin tortellini, med henholdsvis tomat- og kjøttsaus.

 

Inkludert en halv liter rødvin, kaffe og et par brus på glassflasker(!), kom prisen på 95 euro. Ganske dyrt, med tanke på at vi bare spiste en rett, men vi kjente da også forskjell i smaken. Ekstra kudos for de beste engelsktalene kelnerne vi har møtt hittil.

 

Stranden i Grado

Lang sandstrand med parasoller. Trær og noen bygninger i bakgrunnen.
Det kostet penger å komme inn på stranden i Grado. Vi håper den andre stranden er mer liberal.

Det er egentlig to strender i Grado, men vi fikk bare testet den som ligger øst for gamlebyen, nedenfor de største hotellene. Hvis noen har vært på den vestligste stranden og har andre erfaringer derfra, skriv det gjerne i kommentarfeltet.

 

For den østlige stranden appelerte veldig lite til oss. Ikke på grunn av stranden i seg selv, men måten den var organisert på. For det første er hele stranden inngjerdet, og det koster penger å komme inn. Ikke at to euro per person er noen blodpris, men det rokker ved prinsippet om at strender skal være åpne for alle. Dessuten må man ut med to euro ekstra i depositum for inngangskortene, så man må passe på å levere de tilbake når man drar. Det blir rett og slett for mye bryderi for å komme inn på en strand. Skal man ha solsenger må man ut med 14 euro ekstra. Denne prisen fikk vi fordi vi kom kl. 15. Hadde vi kommet tidligere hadde det kostet mer.

 

Vi skal ikke gi drifterne av stranda skylda for at Brage brant seg stygt på en manet, eller medusa, som de kalte det. Da fikk vi ihvertfall litt valuta for inngangspengene våre ved å benytte strandens førstehjelpskontor. Der fikk han en lindrende salve, og en times tid senere var smertene helt over. Det er faktisk første gang noen av oss har vært i nærheten av maneter i Middelhavet, til tross for etterhvert veldig mange ferier her. Men da det først skjedde, svei det virkelig. Det såret Brage fikk så ikke godt ut.

 

Ellers er stranden på mange måter like den i Caorle. Sanden er enda finere, og bunnen litt mykere, nesten mudrete. Det er steinfritt og så langgrunt at man sikkert kunne ha vasset til Slovenia hvis vi hadde prøvd.

 

Små hus foran rader med parasoller på stranden.

 

Lunsj på La Rampa d'Oro

Et høyt, traktformet glass med kaffe med melk.
Cappuccino shakerato i ustødig glass.

La Rampa d'Oro var en av de første spisestedene vi fant etter at vi kom til gamlebyen i Grado. Den ligger i en rolig gågate innenfor veikrysset ved havnen.

 

Den har en ganske stor meny av panini, så Brage og Ylva tok hver sin med mozzarella og tomat, mens jeg tok en med skinke. Ask fikk sin egen classic toast og Ina spise en gresk salat. Maten var og damen som serverte var hyggelig, selv om engelskkunnskapene her er like dårlige som i Caorle.

 

Med diverse drikke og kaffe kom regningen på 43 euro. Anstendig.

 

 

Dagstur til Grado

Båter som ligger til kai. Gamle hus i bakgrunnen.
Grado har en kanal som fungerer som havn ved den fine gamlebyen.

Når vi først hadde en leiebil, følte vi behov for å se flere byer enn bare Caorle. Grado er en by vi vurderte opp mot Caorle som bosted for ferien, da denne også har en fin gamleby og en strand. Vi forlot byen med følelsen av at det var riktig å velge Caorle.

 

Det tok oss omtrent halvannen time å kjøre fra Caorle til Grado, først og fremst fordi autostradaen ligger veldig langt inn i landet, slik at vi ikke sparte så mye tid på å bruke denne. Da vi omsider nærmet oss byen, kjørte vi over en lang, rett vei over lagunen mens vi så byen langsomt dukke opp i det fjerne. Å finne parkeringsplass var et strev, for vi fant ingen store plasser eller parkeringshus. De fleste plassene vi fant skilting til var tilknyttet hoteller. Til slutt fant vi ledige plasser ved en båthavn ved lagunen, omtrent ti minutters gange fra sentrum.

En gammel gågate med en kafe.
Store deler ab Grado sentrum er bilfritt.

 

I likhet med Caorle, har også Grado en lang kanal som går inn i byen fra "baksiden". Denne utgjør byens havn, og er trolig grunnen til at både Grado og Caorle i det hele tatt eksisterer. Innerst i kanalen begynner gamlebyen, med flere kvartaler med labyrintiske gater rundt byens kirke. Store deler av gamlebyen og det nærliggende sentrumsområdet er bilfritt.

En bred gågate med butikker å begge sider.
En av de bredere gågatene.

 

Det kommersielle sentrum ligger i gatene utenfor gamlebyen, og til tross for mange gågater, begynner byen her å miste sin sjarm. Særlig når vi nærmer oss byens østlige strand, ser vi at hotellene har fått dominere for mye. De er rett og slett for store, og arkitekturen er ikke bare vakker. Dette gjør Grado til en fin gamleby lukket inne av store hoteller.

 

Gamle hus i kveldslyset foran en kanal.
Kvelden senker seg over kanalen.

 

Joggetur langs kanalene

En grusvei som går langs en kanal.
Denne grusveien langs Canale Saetta er ypperlig å jogge på.

Som vanlig har jeg også tatt med joggeskoene på denne reisen. Jeg hadde vært i Italia i nesten en uke før før jeg forsvarte deres rett til å ta opp plass i kofferten. Det var på tide, for dette var en av de fineste joggeturene jeg har hatt på en ferie.

 

Jeg startet med å jogge langs havnen, en rute jeg etterhvert kjenner ganske godt etter å ha kjørt ut og inn av byen et par ganger. Etter å ha rundet havnen, fulgte jeg veien som gikk langs kanalen innover landet. Mens bilveien gikk over kanalen, svingte jeg inn på en grusvei som fulgte Canale Saetta i en rett strekning på nærmere en halv mil. Jeg var ikke den eneste som hadde stått opp tidlig for å bruke denne veien. Flere andre joggere og syklister hadde gjort det samme. I den grønne kanalen var det et rikt fugleliv, og jordene i det flate landskapet bugnet av gudene vet hva.

En svanefamilie som svømmer på kanalen.
Rikt fugleliv i kanalen.

 

Litt før kanalen munnet ut i en litt større kanal, svingte jeg inn på en enda smalere vei som gikk mellom et jorde og den brede Canale Nicesolo. Langs denne kanalen ligger det flere karakteristiske stråhytter, visstnok brukt av fiskere.

En stråhytte som ligger ved vannet.
Slike fiskehytter er det flere av langs Canale Nicesolo.

 

Da veien igjen svingte løp jeg parallelt med stranden på vei tilbake mot Caorle. Først gjennom en stor campingplass, deretter kom jeg inn i byen på den nordlige strandpromenaden. Herfra var det velkjente gater, og jeg fulgte strandpromenaden rundt byen som etterhvert hadde våknet til liv, helt til jeg var tilbake til leiligheten.

 

Hele runden var om lag 11 kilometer lang. Hadde jeg startet i sentrum hadde den nok vært litt i underkant av milen.

 

En strandpromenade med strand til venstre og en rekke med hotelle til høyre.
Siste etappe gikk på strandpromenaden rundt Caorle.

 

søndag 3. juli 2016

Gamlebyen i Caorle

Åpen, bilfri plass med fargerike bygninger i bakgrunnen. Helt bakerst et kirketårn.
Et av de større torgene i gamlebyen.
Før vi reiste bladde jeg i gamle guidebøker for å se hva det sto det om Caorle. Det var ingenting. Det synes jeg er rart, for en gammel by ved kysten som denne burde ha interesse for de fleste.

Gamlebyen er større enn jeg hadde forventet. På langt nær noen storby, men stor nok til at man kan få følelsen av å gå seg vill i trange gater. Byens skyline domineres av et rundt og ikke helt rett kirketårn, i tillegg ligger det en mindre kirke ytterst på en odde. Bebyggelsen er etter mitt øyemål i typisk rennenesansearkitektur, og husene er malt i varierte og sterke farger.

Gatebilde med en rad av fargerike bygninger.
Bygningene males i sterke farger.

 

De viktigste gatene er en bred gågate som heter Rio Terra delle Bottege, og den langt smalere Calle Lunga. Mellom disse går flere smale smug. Over alt finner man store og små torg, ideelle for uterestauranter trukket tilbake fra all biltrafikk. Gamlebyen virker fortsatt å byens kommersielle sentrum, snarere enn en museumsby. Her finner man de fleste butikkene og servicekontorene.

Et torg med et frittstående rundt og litt skjevt tårn. En kirke synes delvis i bakgrunnen.
Dette runde, og ikke helt rette tårnet dominerer bybildet.

 

Rundt hele odden gamlebyen ligger på går en strandpromenade som binder byens to strender sammen. Her er det spesielt populært å spasere rundt solnedgang.

 

 

En smal gate med høye, fargerike hus på begge sider.
Den smale gaten Calle Lunga.

 

Lunsj på Da Ornella

Pastarør blandet med stekte grønnsaker og strimler av ost på toppen.
Penne med røkt ricotta.

Dypt inne i gamlebyens trange gater fant vi Ornella Bar og Ristorante. Dette var faktisk vår første skikkelige lunsj på ferien. Tidligere hadde hatt med oss mat til stranda eller spist gatemat. Det var lunefullt vær denne dagen, så vi satte oss på ett av de få bordene innendørs, men det er også flere bord ute langs sidegata.

Ina gikk for sin favorittrett caprese, eller mozzarella og tomat. Jeg bestilte penne med stekte grønnsaker og røkt ricotta. Brage spiste som vanlig pizza, denne gang margherita, og Ylva gikk for spaghetti bolognese. Maten vi spiste var god nok, men servitørene var ikke spesielt oppmerksomme.

Til å drikke hadde vi to glass prosecco, to brus og en flaske vann. Dette kostet oss 56 euro. Ikke spesielt billig med tanke på at vi ikke bestilte spesielt mye.

 

Middag på All Anguilla

Jeg syntes ikke maten helt hadde innfridd forventningene hittil, så denne gangen tok jeg Trip Advisor til hjelp for å finne et sted å spise. Den tok oss til en bortgjemt gate bak kirken og en restaurant med navn All Anguilla. I likhet med de fleste andre restauranter her er dette en fiskerestaurant, men her dominerer fisk enda mer på menyen enn ellers.

Tynne fiskeskiver og en skål med en gul saus.
Carpaccio av havabbor.

 

Ylva ville også spise forrett i dag, og gikk for sin mors favoritt, caprese. Ina dristet seg denne gangen til en tunfisk tartar, noe som viste seg å være et klokt og velsmakende valg, servert med en god saus. Jeg valgte en carpaccio av havabbor. Tynne, rå fiskeskiver med en saus av olivenolje og sitron. Også dette var et velsmakende, nytt bekjentskap.

En burger av rød, rå tunfisk og en skål med mørk saus, servert på en sort plate.
Tunfisk tartar.

 

Brage droppet forretten og gikk rett på lasagne, noe som også var Ylva sin hovedrett. Begge var fornøyde med denne, og de ble gode og mette. Ina og jeg gikk sammen om en risotto med sjømat. Denne var rett og slett nydelig, noe også Ask var enig i.

Til å drikke delte vi voksne en halv liter prosecco, mens barna fikk hver sin brus. Regningen kom på 121 euro, noe som er det suverent dyreste måltidet så langt, særlig med tanke på at vi ikke har bestilt mer enn vi pleier. Men prisen gjenspeiles heldigvis i smaken. Servicen var også god, til tross for at engelskkunnskapene her fortsatt ligger på et gjennomsnittlig nivå.

 

En rett med risotto og et glass med prosecco i bakgrunnen.
Risotto og prosecco.

 

Bademoro på Aquafollie

Et stort svømmebasseng med sklier i bakgrunnen. Over bassenget er teksten "Aquafollie".
Hovedbassenget på Aquafollie.

Etter å ha vært på stranden i to dager, varierte vi med en tur til byens badeland, Aquafollie. Det ligger ikke lenger unna enn at vi kunne ha gått dit, men vi valgte å ta bilen. Vi rotet med å finne veien og det var ganske fullt på parkingsplassen. Denne parkeringsplassen brukes visst også av dagsturister til Caorle.

Noen mellomstore sklier som går ned i et lite basseng.
Barnebassenget med en sklier for de litt større barna.

 

Det kostet 80 euro å komme inn med to voksne og to barn. Ask gikk gratis. I tillegg betalte vi 8 euro for en parasoll med solsenger og en låsbar oppbevaringsboks. Det var langt i fra fullt der, så vi hadde god plass og det var lite køer å snakke om.

Flere store vannsklier.
De største skliene.

 

Området er ganske lite, men det var nok å ta seg til for Brage og Ylva. Ask koste seg mest med de mindre skliene i barnebassenget eller svømte sammen med oss i det store. Det er sklier her for de aller minste og gradvis mer vågale sklier, samt rafting og en "boble" man kan klatre opp med tau. Men de aller villeste skliene finner man ikke her. Det var også noen "tørre" leker, som trampoline og ballrom.

En "boble" med tau ned langs siden.
Her kan man klatre opp med tau.

 

De kunne gjerne ha spilt litt mindre slitsom musikk på høyttalerne, og vannaerobic'en for barn, som knapt noen fulgte med på, kunne de spart seg for.

 

Mat var det også å få kjøpt der, som som forventet holdt fornøyelsesparkkvalitet.

En gutt nedover en sklie på en ring.
Rafting kan man også gjøre.

 

 
Blogglisten