Reisenotater

Snorkling og glassbåt i Tala Bay

2012-02-26T02:16:00.000+01:00

Tordagen tok vi en taxi for 10 JD til Tala Bay for å prøve en annen strand og for å se litt på livet under vann. Vi ble skysset til Mövenpickhotellet i Tala Bay. Hele Tala Bay området består av 3 store hoteller samt en rekke ferieleiligheter bygget rundt en båthavn. Området er "muret inne" bak de ulike anleggenes sikkerhetskontroller og vi måtte gå gjennom hotellet for å komme til stranden. Når man først har kommet seg gjennom muren kan man bevege seg fritt mellom alle anleggene. Det er åpenbart lavsesong, og det var påfallende lite folk på det store og forseggjorte ferieanlegget. Dette området er dessuten mer utsatt for nordavinden enn Aqaba, så vi angrer ikke på at vi bor der vi gjør, hvor det er litt mer folkeliv.

Mövenpicks strand på Tala Bay

Tala Bay ligger i et værnet marint naturområde, så strendene er ikke tilrettelagt for bading. Det er dykking og snorkling som er greia her. Det er lite sandbunn her, så bade kan man gjøre i svømmebassengene. Snorkelmulighetene er derimot gode. Det er markert et lite område med sandbunn hvor man kan gå ut i vannet. Svøm litt til siden og man kan se mindre rev og fargerike fisker (og en del maneter...).

Vi fant Nemo!

.Etter å ha spist lunsj ved hotellets basseng til dobbelte priser av det man finner i byen, gikk vi til havnen for å ta en tur med glassbåt for å se litt mer enn hva vi ser langs stranden. Båten, som drives av selskapet Neptune, er bygget slik at vi kan sitte nede kjølen og se ut gjennom vinduer på begge sider. Prisen for turen var 20 JD for voksene og 15 for barn, og det er vel verdt penga. Turen går forbi flere større korallrev og vi så flere og større fisker enn ved stranden. Båten passerte også en stridsvogn og et skip som er senket her for å gri mer grobunn til plantelivet. Eneste minuset er at vi burde ha gjort dette tidligere på dagen mens solen sto høyere på himmelen. Da hadde nok sikten vært bedre. Det ble også litt av en utfordring for fotografen å ta gode bilder gjennom glasset.

Inne i glassbåten

Koraller sett fra båten

Mer koralller

Middagen tok vi Ali Baba, samme sted som vi spiste første dagen. Dagens middag var Steak Diana, en tynn biff med soppsaus. Ellers var alt som før.

En stridsvogn på havets bunn

De kule kamelene og det kjipe selskapet deres

2012-02-26T01:14:00.000+01:00

Stygg, men stolt. Et forbilde for mange.

Jeg digger kameler. De er så vanvittig stygge, men likevel er de, om ikke akkurat rakrygget, så høyreiste og stolte, som om de gir blaffen i hvordan de ser ut. Litt som moren til Tjuren Ferdinand. De er kulest uansett!

Derfor er det så tragisk at de alltid ledsages av de laveststående vesener i den arabiske verden. De som har gjort mer skade på turismen i arabiske land enn Al-Qaida noen gang vil klare. Kameldriverne.

Jordan har, i motsetning til Egypt, en avslappende og god atmosfære hvor turister får gå i fred. Joda, taxisjåfører tuter etter deg hele tiden, og mange private turoperatører mener at deres opplegg er bedre enn det vi allerede har betalt Apollo for, men man godtar et nei til svar. Butikkselgere har forstått at det er mer sannsynlig at vi kjøper noe hvis vi får kikke i ro og mak enn når de ustanselig forsøker å prakke på oss alt vi ikke vil ha.

Men vi opplevde et grusomt unntak den første dagen vår i Aqaba da vi gikk langs hovedveien mot sentrum. Der hadde en bande med kameldrivere slått seg ned på fortauet. En førstedags turist har ennå ikke opparbeidet de reflekser som kreves for at man øyeblikkelig krysser veien når man ser en kamel. I stedet hilste vi med normal høflighet da de tok kontakt med oss og røpet at vi syntes kamelene var fine. Dermed tok de tak i barna og løftet dem opp på kamelryggen før vi fikk med oss hva som foregikk. Vi trodde først det bare var for å være hyggelige, men da vi så barnas forskremte blikk nyttet det ikke å si at de skulle ned igjen før kamelene hadde gått 5 meter frem og tilbake på fortauet.

Da de vettskremte barna var nede på trygg grunn igjen, krevde kameldriverne betaling. Ikke mindre enn 20 JD krevde de! Man føler man har lite å argumentere med når vi ikke tidsnok hadde sagt et tydelig nei, og heller hadde avtalt en pris på forhånd. Men jeg nektet å betale mer enn det halve og trodde jeg slapp unna med det. Men så viste det seg at det bare var betalingen for den ene ungen.

Man lærer fort etter en slik opplevelse. Straks noen med en kamel sier noe til deg, svarer man umiddelbart "No thanks", om nødvendig etterfulgt av oversettelse til "La shukran". Hvis heller ikke det får dem til å la deg være i fred bør man være berettiget til et aldri så lite "Fuck off!".

Må understreke at dette var et enkelttilfelle. I Petra var det massevis av kameler, og alle oppførte seg bra, driverne også. Jeg er sikker på at kamelfolka i Aqaba var egyptere.

Kamelbanden prøvde ikke å kreve mer penger av oss for å ha tatt dette bilde etter at det hele var over

Middag på Captain's Restaurant

2012-02-23T00:50:00.000+01:00

Etter å ha fått dusjet barna skikkelig etter Dødehavsturen gikk vi alle for å spise middag på Captain's Restaurant ikke langt unna hotellet. Servitørene, kledd i matrosdress, var raske med å sette sammen et bord til oss. Menyen er mye av det samme som vi har blitt vant til, i tillegg til nasjonalretten musaff, som dessverre måtte forhåndsbestilles. Dermed valgte jeg i stedet samme retten som Ina hadde dagen før, med tahina i stedet for tomat. Tahina forsto jeg var en slags sesamsaus, men for meg liknet det mest på fløte. Angret litt på at jeg ikke gjorde som Ina og bestilte med tomat i stedet, for sausen trakk ikke inn i kjøttet på samme måte som tomatsaus ville ha gjort. Den ble servert med en vanvittig mengde ris. Andre spiste ulike biffretter, pasta bolognese eller burger. Hele regningen for 10 hovedretter kom på 73 JD, delvis fordi de ikke serverte alkoholholdig drikke.

Bade i Dødehavet

2012-02-23T00:29:00.000+01:00

Ganske livlig i Dødehavet denne dagen

Tid: 22. februar 2012, kl.15:15
Sted: På bussen tilbake fra Dødehavet

Det er sjelden jeg legger ut på en dagstur på 3,5 timer hver vei i løpet av en ferie, men opplevesen av å bade i Dødehavet må være verdt bryderiet. En slik mulighet til å bade på jordens laveste punkt kommer ikke mange ganger i løpet av et liv, og ettersom hele havet truer med å tørke ut om 50 år bør man heller ikke vente for lenge.

Utsikt fra bussen mot israelske fjell bak et 2 km bredt ingenmannsland

Apollo sin buss kjørte som vanlig kl 7:20 om morgenen, og denne gangen klarte vi å beregne tiden bedre. Vi kjørte Dead Sea Highway, som går fra Aqaba og langs den israelske grensen med et 2 kilometer bredt ingenmannsland hele veien til Dødehavet. I motsetning til Desert Highway, som går over fjellet, går denne veien gjennom den flate og rette Great Rift Valley (ja, den samme dalen som starter i Kenya), og var dermed en roligere busstur. Landskapet var til å begynne mest ørken og enkelte forekomster av sanddyner, men etterhvert som vi kom lavere i terrenget ble det mer frodig med store områder med grønnsakplantasjer. Særlig tomater dyrkes det mye av, og det var flere stands med salg av grønnsaker langs veien. Hist og her sprang en frittløpende kamel eller dromedar over veien, og på samme måte som vi har varselskilt for elg hjemme, har man tilsvarende skilt for kameler. En og annen flokk med geiter var også å se langs veien

Se opp for løse kameler langs veien

Veien går forbi en mindre sjø før vi kunne se Dødehavet, med endelig kom Dødehavet kom til syne, fortsatt med Israelske fjell som bakteppe. Vi stoppet et øyeblikk under en høy klippe som skal være saltstøtten etter Lots kone, som ikke kunne la være å se seg tilbake da de flyktet fra Sodoma og Gomorra.

Saltstøtten etter Lots kone

Bussen stoppet til slutt ved Amman Beach. Nå var vi faktisk nærmere Damaskus enn hotellet vårt i Aqaba, og Jerusalem ligger like over fjellet på den andre siden vannet. Etter å ha forsynt oss fra en lunsjbuffet med retter som jeg etterhvert har blitt kjent med uten å kunne navnet på dem, gikk vi endelig ned til vannet for å bade. Amman Beach er en offentlig strand med garderober og dusjfasiliteter som man ikke bør skryte for mye av. Svømmebassengene var det ingen som brydde seg om. Vi så ingen solsenger, bare noen plaststoler til å sitte eller ha tingene sine på.

Amman Beach

Man bør være litt forsiktig når man går ut i vannet. Skjærer man seg får man umiddelbart salt i sårene. Badesko og svømmebriller kan være en god ide, særlig for barna. Bunnen er delvis sand, delvis stein og delvis saltavleiringer. Å flyte på dette vannet var en sær opplevelse, med mer av kroppen over vannskorpen enn man er vant til. Når man lar kroppen flyte i loddrett stilling i vanlig saltvann skal vannet rekke deg opp til øynene. Da jeg forsøkte å gjøre det samme her, i den grad det var mulig, rakk vannet meg til brystet. Jeg klarte nesten å ta sit-ups mens jeg fløt på vannet. Det enkleste er å flyte på ryggen. Det er nesten umulig å reise seg opp mens man svømmer på magen. Ina forsøkte å svømme bryst, men klarte ikke å holde bena under vann. Vannet kjennes glatt mot huden mens man bader, men etter at den har tørket ser man ut som man flasser etter å ha vært alvorlig solbrent. Børst håret, og du har salt til maten i en uke.

Bading i Dødehavet

For barna var dette dessverre enn mer komplisert opplevelse. Brage avbrøt badet straks han oppdaget at han hadde sår på steder bare vannet kommer til. Ylva klarte å flyte på ryggen, men fikk krampe i lårene etter å antakelig ha ligget i en anstrengt stilling. Det var mye barnegråt å høre rundt om kring, så det kan nok lønne seg å vente til barna nærmer seg tiårsalderen før man utsetter dem for dette.

Ylva vil ha med seg litt av Dødehavet hjem

Etter å ha dusjet av oss saltet gikk vi opp til parkeringsplassen for å handle hudprodukter fremstilt av råvarer fra Dødehavet. Det finnes både hudkremer, gjørmemaske, såpe, badesalt og hårvekstmidler. Varene er angivelig billigere her enn andre steder, dessuten er det jo førsteklasses suvenirer. Barna tok også med seg hver sin klump med salt fra stranden.

Som nevnt bør man ikke vente for lenge med å reise til Dødehavet. Vannstanden synker med en meter hvert år, og om 50 år kan hele havet være borte. Varmere klima, mindre nedbør og bruk av vann fra Jordan-elven til landbruk har gjort sitt til at vanntilførselen ikke lenger er tilstrekkelig. Det foreligger spennende planer om å grave en kanal fra Rødehavet til Dødehavet for å åpne en ny vanntilførsel, men man har ennå ikke fått ut fingern for å begynne å grave. La oss håpe man gjør det før det har gått 50 år.

Mer shopping og middag på Al Shami

2012-02-22T00:04:00.002+01:00

Nok en gang var resten av reisefølget såpass mette etter en sen og tung lunsj at de ikke hadde behov for middag. Ina og jeg hadde derimot bare spist salat og hadde behov for påfyll. Etter å ha shoppet oss innover byen, bl.a. med anskaffelse av en Adidas-jakke til Ylva, et smykke og en jordansk portvin. Med unntak av Adidas-jakka (nei, den er ikke fake) var det et behagelig prisnivå på varene. Dette var vel å merke shoppet på den "finere" delen av byen vest for den store rundkjøringen i sentrum. Den andre siden av rundkjøringen er mer basar-preget og varene er gjenstand for pruting.

Al Shami restaurant

I en sidegate bak moskeen fant vi en enkel, men forsøksvis elegant restaurant med navn Al Shami. Vi ble geleidet til annen etasje hvor vi hadde utsikt mot sjøen og den opplyste og kremhvite moskeen. For en gangs skyld var jordanere i flertall blant gjestene. Det var vanskelig å finne noe som begeistret barna, men vi endte med la dem dele en rett med fritert kylling. Jeg hadde en køfte-rett som var god, men som ble litt tørr i lengden. Var sikkert meningen at jeg skulle ha bestilt en siderett. Det er en kode jeg aldri klarer å knekke, hvordan slike retter skal komponeres. Ina bestilte en gryterett med køfte i tomatsaus, og var vilt begeistret over hvordan det smakte. Ylva likte mine køfte-kjøttboller bedre enn sin egen kylling, så det endte med at hun fikk resten av min mat, mens jeg spiste mesteparten av kyllingen. Det var ikke maten det var noe galt med, det er nok heller barnas eksentriske matvaner. Prisen for mat og alkoholfri drikke (de serverer ikke alkohol her) var 24 JD.

Sherif al-Hussein bin Ali moskeen by night

Slaraffen på stranden

2012-02-22T00:01:00.000+01:00

Tid: 21.februar 2012, kl 22:30
Sted: Hotellet

Denne dagen hadde vi ingen andre planer enn å ta det med ro på hotellets strand. Været har blitt varmere, så det var en egnet dag for stranden. Det var en litt kald vind fra nord, men stranden ligger i le for hotellet så vi merket lite til den. Vi fant oss solsenger nær vannet på den østre enden av stranden, hvor vi hadde hørt at bunnen var best. Sanden på stranden er ekstremt finkornet, nesten som sement, trolig fraktet hit fra ørkenen (nabohotellet hadde en annen farge på sanden). I fjæra er det som så ofte ellers grovere sand og småstein, men et par meter lenger ute var det fin sandbunn. Stranden er veldig langrunn, så man må regne med å vasse litt. Temperaturen i vannet var i følge oppslaget 22 grader, så det tok litt tid å overbevise barna om at det var bedre å bade her enn i det 29 grader varme bassenget.

Lunsj ble også inntatt på strandkafeen Al Shatt. Menyen besto av globale bestselgere som pizza, pasta, salater, burgere og sandwicher. Lite lokalt preg på maten her. Jeg fikk likevel smake noe nytt i dag, palmettosalat, laget av en palmefrukt. Smaken på frukten kan minne litt artisjokk, men litt mildere. Prisen på maten var omtrent det dobbelte av hva man får utenfor hotellet.

Slaraffen på stranden

Siden det er frisør på hotellet benyttet vi anledningen til å få Brage klippet. Prisen for klippen kom på 10 JD, altså en tredel av hva det hadde kostet hjemme.

Dagstur til Petra

2012-02-20T23:41:00.000+01:00

Hva venter bak neste sving?

Tid: 20. februar 2012, kl:17:30
Sted: På bussen på vei tilbake fra Petra

Denne dagen var viet til feriens høydepunkt Petra, nabateer-folkets 2500 år gamle hovedstad som er hugget ut av fjellet. Utflukten er arrangert av Apollo og startet med en chartret buss fra hotellet kl.7:20 om morgenen, hvilket betød at var vi var oppe allerede kl.6 for å spise frokost og gjøre oss klare. Vi skal nå også være glade for at bussen ikke kjørte av gårde uten oss.

Bussturen langs desert hightway var en humpete affere, og etter at vi svingte over på kings' highway etter ca en time ble turen i tillegg svingete. Det endte med at stakkars Ylva kastet opp den lille frokosten hun hadde spist. Vi bør nok bli mer restriktive med å la dem se filmer på iPad på bussturer heretter.

Utsikten fra bussen var hele tiden ørken og fjell, bl.a. et glimt av Wadi Rum. Vi hadde et stopp halvveis på en restaurant/basar på veiens høyeste punkt, med snø på bakken og kun noen få plussgrader. Toalettfasilitetene kan man fint stå over hvis man klarer å holde seg i en time til.

Enklere, men ikke bare behagelig, å komme inn til Petra med hest

Etter drøyt to timer kjørte bussen gjennom Wadi Musa, som er den byen som ligger nærmest Petra. Bussen stoppet nær besøkssenteret. Der fikk man en ny mulighet til å gjøre sitt fornødne før guiden, som på gebrokkent svorsk hadde utredet om Jordans og Petras historie nesten ustanselig under bussturen, delte ut billetter og fikk alle gjennom billettkontrollen. Han ordnet så en ferdig prutet hestedrosje (20 JD inn til Petra, 10 JD for å komme tilbake). Det førte dog til at vi måtte gå glipp av den dyktige guidens fortellinger om attraksjonene uverveis. Så i stedet for å tvinge barna til å gå de to kilometrene som er inn til selve Petra, satte vi oss på to ristende hestevogner som raste av gårde på den humpete veien mens fotgjengerne skvatt til side.

Allerede etter noen få meter kunne vi se noen hint om hva vi hadde i vente, da vi allerede her kunne se noen slitte fasader og huler i fjellveggen. Etter kort tid kom vi til Siq'en, en høy og smal kløft som leder resten av veien. Siq'en og terrenget forøvrig kunne være verdt turen alene, men når man ser skattkammeret komme til syne når kløften åpner seg blir det som å åpne den aller fineste gaven på julaften.

Skattekammeret i Petra. Hugget ut av fjellet.

Skattkammeret er egentlig et tempel viet en nabateisk gud, men har fått navnet fordi noen røvere trodde at urnen på toppen av tempelet inneholdt en skatt, og skjøt den derfor i stykker. Denne imponerende fasaden som altså er hugget ut av fjellveggen er tydelig inspirert av gresk arkitektur, med doriske søyler og relieffer av greske guder og sagnfigurer.

Fasader til graver som er hugget ut i fjellsiden hele veien innover Petra.

Noen av de enklere gravene i Petra

Da vi omsider hadde hadde blitt gjenforent med resten av turfølget og guiden hadde fortalt det som var å fortelle om skattkammeret, gikk vi videre gjennom kløften i retning av det antikke bysenteret. I fjellveggene på begge sider var det nå tett med gravkammere. Noen var staselige med uthuggede fasader, andre var bare bare enkle hull som i en ost. En artig gjenganger var at det var hugget ut trapper over gravene slik at sjelene til de avdøde fikk en enklere vei opp til himmelen.

En av de finere gravene - med utsikt

På veien passerte vi også et amfiteater som var bygget i nabateernes glanstid og som hadde blitt utvidet av romerne til å romme 4000 mennesker etter at de overtok makta 100 år etter kristus. Alt hugget ut av fjellet, naturligvis.

Amfiteateret som hadde 4000 sitteplasser

På trappen til det store tempelet

Reisefølget skilte etterhvert lag og alle gikk hvert til sitt. Mens resten av slekta gikk for å se på bysantinsk mosaikk og gravene fra innsiden, holdt vi oss i det antikke bysenteret og spesielt "det store tempelet". Navnet til tross er ikke dette tempelet lenger blant de største attraksjonene i Petra. Denne delen av Petra er bygget opp fra bunnen av, ikke hugget ut av fjellet, og har dermed vært mer utsatt for jordskjelv og tæring gjennom tidens løp. Den opphøyde beliggenheten og de lange trappene opp til de gjenværende søylene tyder likevel på at dette i sin tid må ha vært en imponerende bygning. Her fikk barna også endelig sjangs til å slippe seg litt løs, klatre litt og hoppe fra sokkel til sokkel.

Petra gamle bysentrum. Legg merke til "kamelen" over byen.

For at barna skulle få litt mer igjen for turen enn å se rester av bygninger de ennå ikke har lært betydningen av, lot vi dem ri på esler tilbake til skattkammeret. Man får hele tiden tilbud om å ri på kameler eller esler, men de er heldigvis veloppdragne nok til å godta et nei til svar, i motsetning til tilsvarende folk i Egypt eller en gjeng med kamelfolk vi ble utsatt for i Aqaba sentrum i går. Vi fikk forhandlet oss til en pris på 12 JD for to esler, og Brage og Ylva klatret opp på hver sin. Ikke vanskelig å se at de nøt rideturen, og jeg håper dette gjorde det verdt turen for dem også.

Enklere å komme tilbake igjen når man har noen til å gå for seg.

Vel tilbake til skattkammeret kom vi oss på hestedrosjene våre igjen og ble ristet godt på veien tilbake til besøkssenteret. Barna syntes denne ristingen og humpingen bare var moro, men litt større hjul (eller fjæring) på disse vognene hadde ikke vært å forakte.

Da hele følget hadde kommet seg inn på bussen ble vi kjørt til en restaurant i Wadi Musa hvor vi spiste lunsj fra en stor buffet. Denne buffeten var stor og god nok til at middag også i dag ble overflødig. Så var det to nye timer i bussen for å komme tilbake til Aqaba, uten noen uhell denne gangen heldigvis.

Så hvordan var det å følge en guidet tur for noen vanligvis foretrekker å rusle rundt på egenhånd? Må innrømme at det er behagelig å bare sette seg på en buss å bli kjørt dit man skal og at guiden ordner praktiske ting som billetter og hestetransport. Skal også være ærlig nok til å innrømme at guiden kan peke ut detaljer som jeg aldri kan lese meg opp til å finne på egenhånd. Men med barn på slep ble det litt pes å hele tiden ligge en halv langside etter resten av reisefølget. Gir ikke så lett slipp på friheten til å legge opp hele dagen slik vi selv ønsker det og i vårt eget tempo.

Rundtur og shopping i Aqaba

2012-02-20T01:02:00.001+01:00

Verdens høyeste flaggstang, med verdens største flagg

Etter at første del av dagen hadde gått til bading i bassenget brukte vi resten av dagen til å se oss rundt i byen. Vi gikk først mot byens offentlige strand like nedenfor sentrum. Stranden er visstnok ikke blant de aller beste, og hvis man liker å sprade rundt i bikini uten å bli glodd på er det bedre å holde seg til hotellstrendene. En del vannsport og en god del glassbunnbåter ble tilbudt langs stranden, men folk flest så ut til å bruke den til ren piknik.

Ved enden av stranden står den flaggstangen som var så godt synlig fra flyet. Den skal være 130 meter høy og dermed verdens høyeste. Man kan lure på om det er tilfeldig at den er plassert slik at den er synlig fra minst 2 andre land, deriblant den ikke alltid gode naboen Israel.

Ina og Ylva leter etter en kjole

Avdelingen for sko

Etter å ha spist lunsj gikk valgte vi en rute tilbake til hotellet som gikk litt lenger inn i byen for å gjøre unna diverse shopping. Her ble det etterhvert ganske bra med liv i gatene. Arkitekturen i denne delen av byen varierer fra mer eller mindre velholdte neo-arabiske hus, noe er mer shabby og annet minner mer om en byggeplass. Alt dette blir uansett kamuflert av alle butikkene som trekkes ut på gatene, så det spiller ikke så stor rolle hvordan husene ser ut.

I denne gata er det papegøyene som ruler

Evnen til å prute har blitt rusten med årene, men prisnivået er uansett overkommelig. Brage fikk en ny jakke til 6 JD, Ylva en kjole til 14. Butikkene har til en viss grad sortert seg etter utvalget. Et område hadde veldig mye tepper, et annet hadde mye sko, mens det i en gate med mye utsalg av nøtter virket som alle butikkene hadde hver sin jackopapegøye i bur. Det er fortsatt spennende gater igjen å utforske her, og i motsetning til i Egypt er det her mulig å vindushoppe uten å føle seg overfalt av selgerne. Merker at jeg begynner å like denne byen.

Sherif al-Hussein bin Ali moskeen i sentrum

Lunsj på Aqaba View

2012-02-20T00:54:00.000+01:00

Jeg hadde forstått det slik at det skulle være bra med serveringssteder på byens offentlige strand, så jeg foreslo å spise lunsjen der. Men de stedene vi fant da vi kom dit så heller lite innbydende ut. I stedet gikk vi inn på Aqaba View, som ligger like ved siden av den store flaggstangen ved enden av stranden.

Mango, jordbær- og guavajuice

Vi fant plass på takterrassen, men trakk etterhvert innendørs da sola ble borte og vinden frisknet til. Utsikten over Eilat på den israelske siden var nok bedre enn utsikten over Aqaba, som forsvant bak nærmeste bygning. Servicen på dette stedet var mildt sagt elendig. De rotet til bestillingene, glemte både juicen og maten til Brage, og gudene vet hvor lang tid det tok før maten kom.

Det begynte bra, med mango-, jordbær- og guavajuice mens vi ventet på maten. Vi måtte bare vente så forbasket lenge. Det var Ina og jeg som fikk mat først, shish kebab og kyllingkebab, og denne maten smakte riktig godt. De som hadde bestilt pizza hadde større problemer med å forstå hvorfor de måtte vente så lenge på mat som hadde blitt kald. Sandwich'en som stakkers Brage hadde bestilt, og som kom etter at alle andre hadde spist ferdig, viste seg å være et pitabrød fylt med kjøtt. Far syntes det var godt, men Brages smak har ikke omfavnet dette enda.

Vår del av regningen kom på 28 JD. Tips fikk de ikke.

Hotellets fasiliteter

2012-02-20T00:49:00.000+01:00

Tid: 19. februar 2012, kl.21:00
Sted: Hotellet

Det var ingen grunn til å ha det alt for travelt den første dagen. Vi tok oss god tid til morgenstellet før vi gikk for å spise frokost i hotellets palmehage. Den 50 meter lange buffeten kunne by på ulike frokostblandinger, yoghurter, havregrøt, vafler, pannekaker, eggretter (deriblant vaktelegg), pølser, oster, brød og kaker m.m. Selv multi-allergikeren Ina hadde nok å velge mellom etter å ha fått en guidet tur til mat uten egg, melk og gluten, men hun var fortsatt glad for at hun hadde med sitt eget knekkebrød. Glutenfritt brød hadde de nemlig ikke.

Det oppvarmede bassenget på hotellet

Etter frokosten var det tid for å teste svømmebassenget. Barna tror jo at dette er det eneste de skal gjøre i hele ferien. Det er flere basseng på hotellområdet, hvorav to ligger like utenfor vår leilighet. Det ene bassenget er oppvarmet og holder 29 grader, betydelig varmere enn i luften, selv om vi i dag endelig har fått litt sol. Det er også et mindre barnebasseng her uten oppvarming og en oppvarmet jacuzzi i den samme bakgården. Man får tildelt håndkler og solsenger ved å vise frem et kort man får tildelt sammen med nøklene. Litt lenger nede ligger hotellstranda, fortsatt uprøvet av oss, men den så innbydende ut.

Hotellets private strand

Badeleker hadde vi kjøpt i en sovenirbutikk på hotellet, men det er neppe den billigste butikken i byen. Hotellet har forøvrig også gullsmedbutikk, frisør, treningssenter og et utall serveringssteder. Det er nok godt mulig å være her en uke uten å forlate hotellet. Ser ikke bort i fra at det er det som er meningen heller, men det er ikke derfor vi valgte et hotell like utenfor sentrum fremfor en resort på en gudsforlatt strand.

Trangt mellom landene. Bakerst ligger Egypt, så kommer Israel, mens vi er i Jordan. På en klar dag bør vi kunne se Saudi-Arabia også.

Jeg ble i sikkerhetskontrollen på hotellet plutselig gjort oppmerksom på at det ikke er tillatt å ta med mat og drikke inn på hotellet etter å ha shoppet litt takeaway til kvelds. Slapp heldigvis unna med en vennlig advarsel, men jeg synes det bør være måte på hva man skal legge seg opp i hva gjestene gjør. Begynner jo å lure på hvorfor leiligheten er utstyrt med et kjøkken.

Hotellet viste seg fra en rausere side tidligere i kveld da alle gjester ble invitert på cocktailparty i en av barene. Der ble vi tilbudt drinker og diverse fingermat som sushi, kyllingspyd, østers, reker og et raust utvalg av diverse søtsaker. Barna likte best sjokoladefontenen. Til underholdning var det magedans og taffelmusikk. Med denne serveringen ble vi enige om å droppe middagen i dag.

Dessertbuffeten fra hotellets cocktailparty

Middag på Ali Baba

2012-02-18T23:07:00.000+01:00

Utvalg av mezes på Ali Baba

Tid: 18. februar 2012, kl.22:20
Sted: Fortsatt på hotellet

Etter at vi hadde fått senket pulsen litt samlet vi oss etterhvert i lobbyen for å gå ut til middag. Vi fulgte hovedveien inn mot sentrum og trakk mot de gatene hvor det var mest lys. Vi er ikke godt orientert i byen ennå, så vi vet ikke hvor det er mest liv. Men vi fant i hvert fall en restaurant med navn Ali Baba langs en park i sentrum.

Lokalet var litt under halvfullt, og vi hadde knapt kommet inn før vi ble vist til et ferdig dekket langbord til 10 personer. Kelnerne var svært årvåkne, på grensen til overvåkende. De kunne med fordel vært litt mindre ivrige, f.eks. kunne de ha ventet med å servere hovedretten til vi var ferdige med forretten. Men overivrige kelnere er tross alt bedre enn det motsatte.

Maten var spennende og god. Til forrett bestilte vi et utvalg småretter på deling. Det besto mye av hummus og andre retter av moste grønnsaker som skal dyppes med pitabrød. Andre godsaker var stekte oster og jordansk salat - salatblader og agurk urter og olje, toppet med friterte brødskorper.

Min hovedrett var grillede pitabrød fylt med lammekjøtt, servert med rikelig persille. Snacksy! Andre spiste ulike kebab- og kyllingvarianter fra grillmenyen,og det var egentlig bare grillmenyen som virket særlig lokal. Andre hovedretter på menyen gikk mye i biff og internasjonale retter. Det gikk også greit å finne mat barna kunne spise. Ylva hadde en pasta bolognese og Brage en hamburger.

Til å drikke hadde jeg det lokale ølet Petra. En smule kraftigere i smaken enn nordisk øl og passet veldig godt til maten etter en lang dag. Med gode minner fra ølet i Egypt kan jeg ikke la vær å lure på hvordan et folk som egentlig skal være avholds kan lage så godt øl.

Forrett, hovedrett og drikke til 10 personer kom på ca 230 jordanske dinarer, eller om lag 200 kr per pers.

Ankomst Aqaba

2012-02-18T22:55:00.000+01:00

Tid: 18. februar -2012, kl.21:30
Sted: Mövenpick Resort and Residences Aqaba

Nesten hele flyturen hadde tett skydekke under oss, men unntak av et område rundt Svartehavet og Tyrkia. Noterte med interesse at det var mer snø på tyrkiske fjell enn det var hjemme. Da vi nærmet oss målet var skydekket tilbake, og først under innflyvningen over Rødehavet havet kunne vi se kysten av Saudi-Arabia, eller en kjempestor sandkasse, som Brage kalte det. Innflyvningen er virkelig fin, med utsikt over sanddekte fjell og et glimt av ferieresorten Tala Bay før flyet gikk rett over Aqaba som lå under det som skal være verdens høyeste flaggstang på 130 meter og et gigantisk jordansk flagg.

Flyplassen utenfor Aqaba er ikke stor, men det virker ikke som det er mer enn et fly av gangen der heller

Flyplassen, som er oppkalt etter kong Hussein, er ikke spesielt stor, og passasjerene fra flyet vårt var nok de eneste folkene som var der. Først havnet vi i en treg kø i passkontrollen. Visum ble ordnet automagisk gjennom pakketuren med Apollo, men de som eventuelt ikke hadde visum kunne kjøpe dette i en luke i veggen på venstre side. Etter at passene hadde blitt behørig stemplet og kontrollert ble koffertene plukket opp fra rullebåndet før vi måtte stelle oss i en ny kø for å få gjennomlyst bagasjen i tollen. Vel ute i det som må være verdens minste ankomsthall ble vi tatt i mot av folk fra Apollo som fortalte hvilken buss vi skulle kjøre med.

Ved fontenen i lobbyen på hotellet

Bussturen inn til byen gikk fort unna og det var lite trafikk i gatene. Bussen stoppet først på hotellet vårt, Mövenpick Resort and Residences, drevet av den sveitsiske hotell- og iskremkjeden. Vi må gjennom en sikkerhetskontroll hver gang vi skal inn på hotellet. Da vi etter litt venting hadde fått nøklene til rommet vårt ble vi geleidet til leiligheten av en av de ansatte, noe som var nødvendig fordi det tar litt tid å finne frem på dette store hotellet på egenhånd. Bagasjen ble sendt etter. Det er lite å klage på med leiligheten. Den har to soverom, to bad, en stue og et kjøkken, samt en balkong med utsikt mot svømmebassenget og et glimt av Rødehavet. Kjøkkenet er utstyrk med Nespresso-maskin (til Inas elleville glede) og kombiskap som daglig fylles opp med juice, mineralvann og blandevann, men ikke noe å blande blandevannet med. I likhet med andre dyre hoteller er internett IKKE inkludert. Denslags er det bare billige hosteller som tar seg råd til. Prisen for to timers oppkobling er 4,5 dinarer (jordanske dinarer har omtrent samme verdi som euro). Stikkontaktene er av en annen type enn hjemme, men vi har med en multiadapter som fikser biffen. Men med all elektronikken vi etterhvert har begynnt å ta med oss kan vi komme til å trenge flere.

Det har ikke vært spesielt varmt her i dag, og det har vært overskyet. Ylva måtte se blomster før hun ble overbevist om at det var sommer her nede. Det skal være meldt bedre vær utover uka, så vi satser alt på at det stemmer.

Destinasjon: Jordan

2012-02-18T22:42:00.000+01:00

Tid: 18. februar 2012, kl. 10:00
Sted: På flyet, over Østfold, eller hva nå som befinner seg under skyene

Noen ganger føler man seg mer bortskjemt enn andre, og i dag er vi mer bortskjemt enn noen gang. Denne turen til Jordan er nemlig sponset av mine foreldre, og har et høyere budsjett enn hva vi hadde klart å finansiere på egenhånd. Med på turen, i tillegg til de som betaler, er også søstera mi med familie.

Jordan har stått på ønskelisten vår siden vi så et reiseprogram derfra for evigheter siden. Med nabostater som Irak, Syria, Israel/Palestina og Saudi-Arabia kan dette lille og for det meste fredelige landet fremstå som den snilleste gutten i den mest bråkete klassen. Vi skal bo i Aqaba, den eneste byen langs Jordans 3 mil lange kystripe mot Rødehavet. Dagsturer til Petra og Dødehavet står på programmet, øvrige utflukter eller snorkelturer tar vi som det kommer. Det skal visstnok ikke være veldig varmt i Jordan ennå, men noe bading må vi uansett unne oss. Kanskje en båttur eller tur på kamel også lar seg gjøre. Egypt-turen vi hadde for 10 år siden har vel kommet nok på avstand nå til at vi våger tilbake til den fascinerende, men akk så heseblesende arabiske kulturen.

Det er forøvrig første gang vi reiser på ren pakketur, så det skal bli spennende å oppleve noe nytt! :-)

Vi måtte som vanlig opp midt på natta for å rekke dette flyet som hadde avgang kl. 9:10. Med regn og varsel om mildvær hjemme hele den kommende uken var det lite som fikk oss til å angre på at vi reiser utenlands i vinterferien. Etter en times biltur med svært liten trafikk kom vi til kaos og snøføyk utenfor Gardermoen, og det tok sin tid før vi fikk noen fra VIP Parkering til å ta hånd om bilen vår. Å bruke dette parkeringsselskapet er uansett bedre enn å vente på skyttelbuss fra langtidsparkeringsplassene.

Inne på terminalen ville ikke check-in automaten sjekke oss inn etter at vi hadde stått forgjeves i kø, så det ble manuell innsjekking ved bagasjedroppen. Sikkerhetskontrollen gikk raskere, selv om det knapt lenger finnes elektronisk utstyr som ikke må ut av sekken, deriblant DS'er, iPad'er og iPod-docking.

Vel inne i avgangshallen kjøpte vi som vanlig en halvflaske Jägermeister for å holde magen i orden under oppholdet. Husker med gru at dette ble skjebnesvangert da vi tok lett på dette på veien til Egypt. Vi ble forent med resten av reisefølget på en av barene, før vi gikk gjennom passkontrollen for å vente på boarding.

Rutinen nå er åpenbart å starte boarding lenge før man slipper folk inn på flyet, så det er ingen grunn til å stresse for å komme først om bord, med mindre man liker å stå å vente på gangen over til flyet. Det tok også sin tid før flyet kom på vingene, først på grunn av at broen hadde satt seg fast i døråpningen, deretter lang venting på klarsignal før det omsider ble avising av flyet og take-off.

Flyturen har til nå vært lite spennende, med tett skydekke som skjuler all utsikt. Vi har med 2 DS'er og 2 iPad'er stappet med spill og filmer som forhåpentligvis skal holde ungene sysselsatt til vi lander. Brage har jo gledet seg mer til flyturen enn til selve oppholdet fordi på flyet får han lov til å spille så mye DS han vil.

Omis oppsummert

2011-07-02T00:55:00.003+02:00

Tid: 1. juli 2011, kl.16:20
Sted: I lufta, endelig

Jeg synes det er merkelig at Omis ikke er en mer kjent ferieby enn den er. Med sin nydelige gamleby, fine sandstrand og den vakre naturen omkring har byen alt jeg ønsker meg av en ferieby. Den ligger dessuten mindre enn en time fra flyplassen i Split, men hordene av turister foretrekker likevel å reise dobbelt så langt til steinstrendene i Makarska. Ikke det at jeg klager, for jeg ønsker vanligvis å høre annet enn skandinaviske språk rundt meg når jeg er ved Middelhavet. Fritt for turister er det likevel langt i fra. Man merker godt at det er en badeby, og nær sagt alle butikkene i gamlebyen selger souvenirer. Men turistene virker å være kroater, eller de prater ihvertfall språk som høres kroatisk ut for meg. Siden kroater er ganske lyse i hud og hår sammenliknet med andre middelhavsland skiller vi oss lite ut i mengden, og vi blir vanligvis tiltalt på kroatisk på gaten. Burde ha lært meg mer av språket enn jeg gjorde, men jeg har ihvertfall lært meg å si wahla (sp?) og bestille is med jagoda.

Naturen langs elven Cetina byr på nok av aktiviteter

Mulighetene til å komme seg til andre steder er bedre enn jeg forventet, men utvalget av utflukter kunne vært mer variert. Det som markedføres mest er rafting og kanopadling i Cetina, men en roligere båttur på elven fikk vi likevel med oss. De bratte fjellveggene er populære blant fjellklatrere. Fort Mirabela er en enkel fottur som utforsker gamlebyens bakgater og gir en utmerket utsikt over byen. Mer ambisiøse vandrere kan ta turen til det større fortet Stari Grad, som ligger på toppen av fjellet bak byen, såvidt synlig fra stranden. Ønsker man å utforske kysten kommer man langt med vanlig rutebuss, men for vår del hadde vi kun turen til Split. Det er ingen fergetrafikk til og fra Omis, men sightseeingturer tilbys. Det er her jeg gjerne skulle ha sett litt mer variasjon i tilbudet. De konkurrerende (?) reiseselskapene behøver ihvertfall ikke arrangere den samme turen til Bol på tirsdag og torsdag. Noen båter reklamerer også for turer til Supetar, en by på Brac som er synlig fra Omis, men av en eller annen grunn gikk det likevel ikke turer dit.

Alle de tre byene vi var i hadde et marked som er mer spennende enn de vanlige butikkene. Særlig om morgenen var det liv på markedet i Omis, mens bordene er fulle av frukt, honning og oster, og fiskemarkedet i bakgaten mot gamlebyen var fullt av fisk, reker, blekksprut, snegler og andre ting som barna ikke visste det gikk an å spise.

Ost til salgs på markedet

Man får heller se mellom fingrene med at bebyggelsen utenfor gamlebyen er heller triste betongbygninger. Det er heldigvis ikke høye boligblokker som blokkerer all utsikt, men skole- og idrettsbygningene på den andre siden av hovedveien kunne likevel vært litt mindre triste. Liker å tro at dette er et spor fra kommunisttiden. Heldigvis er det enkelt å se en annen vei, og straks man er inne i gamlebyens trange gater og torg er dette glemt. Stranden er heldigvis også skjermet fra denne hverdagslige sosialrealismen med trær mellom stranden og veien.

Jeg kommer aldri til å forstå hvorfor det ikke er mer enn to hoteller i byen: Plaza, med perfekt beliggenhet mellom stranden og hovedveien, og Villa Dvor, som ligger som et ørnerede på en høyde på den andre siden av elven. Noen camplingplasser finnes like utenfor byen, en av dem med utleie av bungalower på en strand nord for elven. Men det er leiligheter som er greia her, og utvalget er stort og uoversiktlig. Jeg har dessuten ikke hørt om et eneste svømmebasseng i hele byen. Kanskje det er derfor Omis fortsatt er den byen den er?

Hjem igjen

2011-07-02T00:28:00.001+02:00

En liten milkshake før vi drar

Inne i kirken

Siste turen gjennom gågaten

Endelig har flyet kommet

Tid: 1. juli 2011, kl 14:40
Sted: Flyplassen, venter på et forsinket fly.

Vi hadde passelig med tid om morgenen til å ta oss god tid til frokosten med noen ferske rundstykker fra bakeriet ved markedet og de siste rester med syltetøy og smøreost. Så stappet vi koffertene så fulle det lot seg gjøre (viste seg at vi hadde 10 kg overvekt, men ble heldigvis ikke straffet for det) og måtte overlate noen strandbøtter vi hadde kjøpt her nede til de neste gjestene. Da vi hadde kontroll på bagasjen hadde vi fortsatt en time til avreise, så vi ruslet bort til torget utenfor kirken og satte oss ned for en siste frappe og milkshake. Vi hadde også tid til å ta en tur inn i kirken for å beundre interiøret uten å alt for mye forstyrre to kvinner i intens bønn foran en Jesus-skulptur midt i kirken.

Da vi kom tilbake var moren til Ana (ikke Nicola som jeg først trodde hun het) på plass for å følge oss til bilen. Etter at alle hadde hatt en siste tur på badet bar vi koffertene til enden av gågaten ved elven, hvor den samme herren som hadde hentet oss på flyplassen ventet. Bilturen gikk unna uten spesielt mye trafikk, og vi hadde god tid på oss da vi kom inn til innsjekking. Køene var ikke lange, men de gikk vanvittig tregt. Det hjalp ikke at skranken vi hadde stilt oss i kø ved plutselig endret destinasjon fra Oslo til Paris-Orly. Da vi sjekket inn bagasjen fikk vi den ene kofferten i retur fordi den inneholdt batterier, visstnok et særegent forbud på denne flyplassen. Etter noen sekunders grubling forsto vi at det måtte være iPod-dockingen helt nederst i kofferten, hvis batterier atpåtil var flate da vi reiste hjemmefra, som hadde gjort utslaget. Dermed måtte vi grave oss ned i kofferten som vi så omhyggelig hadde stablet for å utnytte plassen best mulig, for så å stappe alt sammen ned igjen mens køen vokste bak oss. Håper sømmene i kofferten holder.

Sikkerhetskontroll og passkontroll gikk greit uten noen som helst kø, og avgangshallen var nesten tom for folk da vi kom inn. Hallen har et ganske bra utvalg av taxfree, størrelsen på flyplassen tatt i betraktning. Det betyr at det ikke er større utvalgt enn basisutvalget av utenlandsk vin, altså at Sandeman var den eneste portvinen de hadde. Utvalget av lokale spesialiteter som honning, trøfler (20 euro) og olivenolje var bedre. Varene er priset i euro for å gjøre det litt vanskeligere, og prisene var ikke påfallende lave, men desto enklere ble det å kvitte seg med våre siste kuna.

Mens vi har sittet her har hallen gradvis fylt seg opp, og nå er det meste av sitteplasser opptatt. De allerede utydelige meldingene som kommer gjennom høyttaleren er blitt enda vanskeligere å få med seg, men jeg fikk dessverre med meg meldingen om at flyet til Oslo ble over en time forsinket. Nå har ihvertfall flyet landet og tatt oppstilling utenfor gaten vår.

Myk overgang til norsk sommer

2011-07-02T00:06:00.002+02:00

Utsikt innover elven

Blomster

I den nedre delen av byen

Skoddene er lukket i gamlebyen

Bygninger i Omis' bakgater

På lekeplassen

Byens eldste kirke fra 1100-tallet, nær lekeplassen

Ost til forrett

Tid: 30. juni 2011, kl. 23:30
Sted: I leiligheten, hører på regnet

Denne siste dagen i Kroatia hadde vi tenkt å bruke i sin helhet på stranden for å sikre brunfargen for resten av sommeren. Da vi sto opp og så at himmelen manglet blåfarge forsto vi at det heller burde ha vært i dag vi skulle ha reist til Split.

I stedet startet vi med å rusle en tur rundt den nedre delen av byen, først langs elven til vi kom til en småbåthavn, så over til stranden hvor vi satte oss på en kafe for is og kaffe. Etterpå tok Brage og jeg en ny tur til Fort Mirabela, mest kjent som Piratborgen, etter sterkt ønske fra Brage. Det ble nærmest en joggetur opp og ned, ihvertfall hvis han skulle ha bestemt tempoet.

Etterpå krysset vi elven og lot barna få tiden til å gå på en lekeplass. Ikke verdens best utstyrte eller vedlikeholdte lekeplass, men nok til at ungene koste seg. Så etter en lunsj i leiligheten dro vi igjen til stranda for å ta et siste bad i Adriaterhavet. Observerte med glede at begge barna har blitt mye tøffere i vannet i løpet av ferien, og i dag klarte også Ylva å ta noen svømmetak uten svømmeføtter. Tidligere har svømming for begge barna kun blitt gjort i basseng.

Ina var ikke form til å bli med på middagen denne siste kvelden som vi skulla spise på Pod Odrnom, som vi hadde konkludert var det beste stedet vi hadde spist, og hun var bekymret for hva som skulle skje med kunaene hun hadde tatt ut tidligere på dagen. Jeg fikk derfor beskjed å bruke så mye penger som mulig, noe jeg tror jeg klarte ganske bra. Jeg unnet meg derfor en drink før maten og litt ost til forrett. Barna slo også ut håret og hadde skinke på pizzaen de delte. Jeg hadde til hovedrett en lokal gryterett med gnocchi, en noe mer spicy affære enn den sedvanlige grillmaten. Vi hadde selvsagt også dessert, is til barna og jordbærsorbet til meg, dvs et glass med knust is med noe rosa flytende i mellom. Regningen kom på ca 360 kuna, inkludert to sprite, en flaske vann og en kvart liter rødvin.

Etter middagen kjøpe jeg en "funny chips" til hver av barna, potetsnacks dandert i spiralform rundt et spidd som man selger på markedet. Det smaker en mellomting av potetgull og pommes frites. Helt til slutt tok vi en siste tur til tivoliet for at barna skulle hoppe av seg sukkeret fra desserten i hoppetårnet. Da de hadde hoppet sine tilmålte 10 minutter begynnte det å regne såpass seriøst at hele tivoliet måtte stenge. For oss var det bare å komme seg hjem.

Middag på Milo

2011-07-01T23:37:00.000+02:00

Tid: 29. juni, nesten midnatt...
Sted: Bakgården. Vertinna har visst skrudd av trådløs-ruteren. Da blir det ihvertfall ikke så sent på meg

Etter å ha kommet tilbake fra Split var vi mer enn klare for et bad på stranden. På veien tilbake satt vi oss ned på Milo, atter en konoba i gamlebyen, for å spise middag. Ylva spiste som vanlig spaghetti bolognese, noe det var grunn til å tro at hun spiste seg mett av. Brage var i det tøffe hjørnet og insisterte på pasta med blåskjell. Han var ikke fullt så tøff etter å ha spist noen biter av den. Ina spiste "hamburger sticks", en ny favoritt hos henne, og jeg spiste kalvemedaljonger med soppsaus. Mine medaljonger var litt tørre synes jeg, men sausen var god. Ylva og jeg fikk også dessert fordi vi var flinke til å spise maten vår. Ylva en vanlig trekulers is som Brage måtte fullføre, og jeg en fruktcocktail med is og krem. Med to brus, to øl, to kaffe og en flaske vann endte regningen på noe under 400 kuna.

Dagstur til Split

2011-07-01T22:43:00.007+02:00

Torg utenfor keiserpalasset

Tid: 29. juni 2011, kl.23:25
Sted: Bakgården

Noe av håpet ved å legge ferien i nærheten av en fin by som Split er å få tatt en tur til nettopp Split. Vi pakket sekken og gikk til bussholdeplassen, som er en umerket benk utenfor brannstasjonen ved havnen. Det skal passere busser der hver halvtime, men det må i så fall være mer enn èn buss per halvtime. En dame rådet oss til å vente på en avkjølt minibuss som antakelig er mer behagelig enn de andre bussene. Reisen til Split tok ca 45 minutter og kostet 45 kuna for alle fire. Hjemreisen ble litt dyrere uten at jeg vet hvorfor.

Diokletians mausoleum, bygget om til kirke

Vi gikk av bussen ved en stor markedsplass da sjåføren flere ganger ropte "Split centre" med tydelig adresse til turistene ombord. Vi gikk gjennom markedet og kom til utsiden av Diocletians palass. Palasset ble bygget på 300-tallet, lenge før det var noen by her. Under folkevandringen etter Romerrikets fall begynte flyktninger å bygge en by innenfor murene, en by som med tiden ble Kroatias nest største. Innenfor og rundt murene finnes i dag en gamleby som bærer preg av flere epoker etter romertiden, og endringer av de opprinnelige bygningene har blitt foretatt etter behov. Blant annet har Diocletians eget mausoleum blitt bygget om til kirke. Litt av en skjebne for keiseren som fikk skylda for de siste og blodigste forfølgelsene av kristne under romertiden.

Keiseren kom også ut for å si "Ave" et par ganger

På vei ut av palasset

Vi gikk ned til havnen nedenfor palasset for å spise lunsj på den brede havnepromenaden Riva i håp om at det skulle være litt mer bris her enn inne i den varme byen. Det var det ikke. Restauranten vi spiste på het Adriana. Barna fikk hver sin tomatsuppe, men det virket som om en varm suppe ikke var det barna trengte aller mest i dag. Ina spiste en kyllingsalat og jeg gnocchi med gorgonzolasaus. Ok mat, men kelneren, som stadig kom med feil retter og kom med regningen da jeg forsøkte å bestille to kaffe, var i overkant vimsete. Regningen, etter at vi hadde fått kaffen vår, kom på ca 220 kuna.

Riva, havnepromenaden i Split

Vi shoppet litt på markedene i og utenfor palasset før vi fant bussen hjem igjen på samme sted som der vi ble sluppet av, og nok en gang kom en minibuss litt før den annonserte rutetiden. Prisene på markedene var en anelse høyere enn i Omis, så vi kjøpte ikke noe som vi allerede hadde sett til salgs der.

Markedet utenfor palasset

Frukt til salgs

Atter en joggetur

2011-06-29T23:18:00.000+02:00

Utsikten mot Cetina der jeg valgte å snu

Tid: 29. juni 2011, kl. 23:00
Sted: Bakgården, ingen musikk i dag. Bare masse flyvemaur :-(

Jeg fikk nok en gang psyket meg opp til å sette vekkerklokken til å ringe kl 7 for å snøre på meg joggeskoene. Jogging er blitt en fin form for sightseeing i omegnen på egne premisser. Man får dekket et passe stort område, kan se hva man vil og stoppe når man vil. Man går ikke glipp av noe fordi det går for fort, ikke i mitt tempo ihvertfall.

Jeg løp innover landet langs den motsatte siden av elven denne gangen, uten å ha planlagt noen rute ytterligere. Det gikk greit til elven delte seg, og jeg forsøkte å følge sideelven så godt det lot seg gjøre. Jeg forvillet meg inn på en stadig smalere vei mellom noen hus, ned en trapp, forbi en kirkegård og havnet tilslutt på en merket natursti, St. Leoplold Mandic. Denne stien gikk sikksakk oppover åssiden og må være prima løype for motbakkeløpere, noe jeg ikke er. Jeg sa meg fornøyd med turen da jeg kom til et sted med fantastisk utsikt over Cetina som renner gjennom kløften mellom fjellene og ut mot havet. Så gjensto det å jogge forsiktig ned igjen for å avslutte min knapt 6 kilometer lange joggetur til en elendig kilometertid.

Båttur til Bol og Zlatni Rat

2011-06-29T22:43:00.001+02:00

Havnen i Bol

Tid: 28. juni 2011, kl. 22:20
Sted: Bakgården, hører noe folkpop i det fjerne

Makrellen servert om bord

Endelig i havn

Zlatni Rat kommer til syne

Zlatni Rat fotograferes best fra luften. Dette er vårt beste forsøk fra bakken

Motsatt retning

Shopping av leker i Bol

Denne turen har vært vært litt vanskelig å planlegge når det gjelder ting vi kan foreta oss mens vi er her. Har forsøkt helhjertet å søke på nettet etter utflukter som kan gjøres fra denne byen, men funnet relativt lite. Båtturen oppover Cetina var en ting, men vi ser også rett over til øya Brac herfra. En tur over dit virker jo nærliggende, men den eneste muligheten jeg kjente til da vi dro hjemmefra var å ta ferge fra Split. Da vi kom hit så vi straks at det var flere båter på havnen som arrangerer turer. Utvalget virket dog litt snevert, da alle båtene arrangerte tilnærmet like turer til Bol, og det på de samme dagene. Om det skyldes en form for formynderi eller total mangel på kreativitet aner jeg ikke.

Vi skaffet oss ihvertfall tidlig billetter (500 kuna totalt) til Bol, som er en by på den andre siden av Brac, nær Kroatias mest fotograferte strand, Zlatni Rat. Vi trodde vi var relativt tidlig ute, men da vi kom til båten var allerede alle plassene på dekket opptatt. Vi måtte nøye oss med plasser under dekk. Det ble en drøy båtreise på nesten 3 timer hver vei. Brac er ingen liten øy.

Ved avreise ble vi som så ofte før servert en rakija, denne gangen uten valnøtt. Senere ble vi servert et lekkert måltid med makrell som til og med barna spiste mye av. Som tilbehør fikk vi ubegrensede mengder kål og til å drikke fikk vi en litersflaske med rødvin (nei, vi tømte den ikke). Saft til barna.

Den lange turen rundt Brac ble litt langtekkelig. Vi burde tatt med mer underholdning til barna. Vi passerte kun en by på veien, ellers var det noe skog, andre steder var det mer karrig, med noen små skråninger med vinranker på lune steder.

Bol er en middels liten by med flust av barer ved havnen. Ellers fant vi, uten å lete altfor mye, ikke veldig mye butikker bortsett fra et fruktmarked ovenfor havnen. Området rundt havnen består av tradisjonelle umalte steinhus med røde takstein. I utkanten kunne vi se mer moderne bygninger, men mer moderate enn det verste man ser i Omis.

Vi hoppet straks om bord i en taxibåt som kjørte oss til Zlatni Rat for 10 kuna per voksen, 5 for barn. Båtene ser ut til å gå hvert kvarter, og det er også omtrent lengden på båtturen. Zlatni Rat er som et Skagen i miniatyr - en lang odde bestående av rundslipte småstein som stikker langt ut i havet. Det blåste friskt på tuppen av odden, noe som gjør stranden populær for surfing og kiting, men i le for skogen som strekker seg til midten av odden var det praktisk talt vindstille. Det var langt høyere sydenfaktor her enn vi har sett ellers, med masse salgsboder, barer, trampoline, diverse vannsport, tilbud om massasje - you name it!

Vi slo oss ned i le av skogen på håndkledene våre på en ledig flekk mellom strandstolene. Stranden her, som kun består av stein, blir fort dyp og kan ikke kalles barnevennlig, men det var bedre for barna å øve seg på å svømme her enn på en langgrunn strand. Så lenge de har voksne de kan svømme ut til, vel å merke.

Etter to timer på stranden tok vi taxibåt tilbake til byen, gjorde litt småshopping, tok en smoothie på en bar (nøyaktig samme utvalg som i Omis) før vi kom oss tilbake til båten som skulle ta oss til Omis.

Middag spiste jeg sammen med barna på Pizzeria König, som ligger rett utenfor døra vår. Barna fikk som vanlig en Margerita mens jeg valgte noe fra den kroatiskspråklige menyen som viste seg å bestå av pepperoni og hele sorte pepper. Alle fat ble skrapt, og prisen for pizza, 2 brus og en øl ble ca 140 kuna.

Bursdag, strand og kroatisk byråkrati

2011-06-27T23:51:00.003+02:00

Åpning i bymuren. På en liten rusletur etter middagen på jakt etter badesko.

Tid: 27. juni 2011, kl.23:00
Sted: Bakgården. I dag tror jeg det er klapa-musikk jeg hører i bakgrunnen. Tror det kommer fra en kirke i nærheten.

I dag hadde Ylva bursdag, så vi startet med en skattejakt på gaver i bakgården. Pirateffektene vi hadde kjøpt på Fort Mirabela kom godt til nytte i dag. Ellers ble mesteparten av dagen tilbragt på stranda. Vinden har roet seg noe, så det går an å være der igjen selv om det hendte at parasollen vrengte seg et par ganger.

Lunsj ble inntatt på Kogo, hvor vi hadde spist middag et par dager tidligere. Der delte barna nok en gang en pizza, Ina spiste en scampi risotto hun var godt fornøyd med og en ok chef's salad. Regningen passerte denne gangen 200 kuna for første gang for et lunsjmåltid, selv om vi ikke mesket i oss noe mer enn vi pleier. Skuffende.

Etter lunsjen bestemte jeg meg for å gjøre opp med vertskapet for å få den saken ut av verden. I likhet flere land utenfor EU (ikke Norge da) foretrekker mange her euro fremfor lokal valuta. Prisen for å bo i leiligheten vår er 50 euro per natt, litt rabattert for tort og svie etter kluss med bestillingen. Uansett er det dette en svært hyggelig pris for å bo midt i en gamleby som dette. I tillegg kommer 130 euro for transport til og fra flyplassen. Ikke like gunstig pris, men hva gjør man ikke for å slippe å dra med seg barn og bagasje på bussen for å bytte til en ny buss i Split? Uansett, det blir litt mer tungvindt å betale med euro når man ikke får dette i minibankene i byen. Angret på at jeg ikke hadde tatt ut disse pengene mens vi mellomlandet i Frankfurt. Jeg stakk innom en bank som ikke hadde stengt for siesta for å ta ut kuna som så måtte veksles til euro. Tungvint muligens, men mer for dama bak skranken enn for meg. Jeg måtte bare signere en haug med papirer. Fikk også en påminnelse om at det er på tide å bytte ut bildet av den yngre og langhårede utganven av meg selv fra 90-tallet på visa-kortet. Måtte også dra frem førerkortet, hvor jeg riktignok er like langhåret, for å overbevise henne.

Etter å ha gjort opp med vertinna oppdaget jeg at det skulle bli enda mer omstendlig å kjøpe frimerker, som i følge butikken vi hadde kjøpt postkort i måtte kjøpes på postkontoret. Jeg stilte meg i en kø som beveget seg svært langsomt, og da det endelig ble min tur fikk jeg beskjed om at frimerker måtte jeg kjøpe i luka ved siden av, hvor køen var like lang og treg. Hadde ikke noe godt svar å komme med da en av barna spurte hvorfor vi skulle skrive postkort når vi sendte meldinger hele tiden. Grim i hu.

Etterpå slo jeg opp i guideboka hvor det sto at frimerker også kan kjøpes i tobakkskiosker og avisbutikker. Holder oss til det heretter.

Under middagen oppdaget vi nok en liten perle bare noen få meter fra vår egen leilighet i retning elven. Det var en rustikk liten sak med et slavisk navn som er umulig å huske. Vi delte alle sammen en "meat plate" med grillet kylling, koteletter, burger, pølse og flesk servert med tomatsaus, sennep og friterte poteter. Kjøttet var veldig saftig og godt, særlig pølsene og potetene fortjener å fremheves. Servetrisen hadde dog ikke helt dagen, da hun oppdaget sent at vi kom og ikke tok med ekstra glass da vi bestilte en flaske vann. Men slike ting glemmer man fort når maten smaker godt.

Middag på Sagita

2011-06-27T22:53:00.002+02:00

Utsikten fra bordet vårt på Sagita

Tid: 26. juni 2011, kl. 21:50
Sted: Fortsatt i bakgården, nesten tom for hvitvin og oliven. Lurer på hvor trekkspillmusikken egentlig kommer fra.

Etter båtturen ble det lunsj i leiligheten med oppvarmet pizza som vi fikk fikk med hjem fra middagen for et par dager siden. Deretter var vi på stranda et par timer før vi fant ut at det var best å gå før vi blåste bort i noen av de voldsomme kastene som kunne komme der. Dermed ble det en litt tidlig middag denne dagen.

Vi satte oss ned på Sagita som har noen bord langs gågaten vår. For at barna skulle få litt variasjon fra spaghetti og pizza overtalte vi dem til å bestille suppe i dag. Ylva spiste etterhvert opp hele sin tomatsuppe, mens Brage syntes det var litt for mye grønnsaker i kyllingsuppen hans. Ina var veldig fornøyd med sin hamburgerstek og det var jeg også med min "Gypsy steak", noen svinefileter skjult under en deilig blanding av grønnsaker og fløtesaus, og en blanding av ris og stekte grønnsaker ved siden av. Jeg og ungene kostet også på oss noen ikke fullt så spennende pannekaker med henholdsvis syltetøy og sjokolade til dessert. Inkludert to øl, to brus, to kaffe og en flaske vann kostet dette omkring 320 kuna. En svært hyggelig pris tatt i betrakting at vi nå hadde dessert etter middagen og at maten er noe av det klart beste vi har spist her nede.

Vi avsluttet dagen på en kafe utenfor kirken som overraskende nok var noe dyrere enn barene på stranden, men drøyt 50 kuna (ca 57 norske kroner) for to jordbærjuice(!) en frappé og en brus er vel ikke noe en nordmann burde klage over. Menyene på barene og kaféene er dessuten skuffende lite varierte, og frappéen man lager i Kroatia er definitivt ikke på nivå med den i Hellas.

Etter å ha lagt barna fikk vi også vite at vi hadde tilgang til WiFi i leiligheten vår. Jej!!! Da bør det bli fart på publiseringen på bloggen fremover.

Båttur på Cetina

2011-06-27T22:43:00.001+02:00

Tid: 26. juni 2011, kl. 21:00
Sted: Bakgården vår, med hvitvin, oliven og trekkspillmusikk i bakgrunnen

Fiskehytter langs bredden

...mens andre bruker båt

Fjellveggene kommer tettere

Elven blir smalere

...og grunnere

Ankomst Radmanove Mlinice

Restauranten på Radmanove Mlinice

Ørretbassenget. Alltid fersk fisk.

Tilbake til Omis

Elven Cetina var i sin tid sikker havn for piratene som har gitt Omis sin noe spesielle historie. Det er også den som bringer sand til strendene på kyststripen som kalles Omis Riviera. Tusistbyråene i byen markedsfører heftig for rafting og kanoturer på elven, men info om mer barnevennlige båtturer var vanskeligere å finne selv om det går nok av små motorbåter fulle av turister oppover elven. Jeg forsto etterhvert av det skulle gå noen båter fra broen kl 9:30.

Dermed stresset jeg ungene opp om morgenen for å rekke dette (de har fått ganske bedagelig døgnrytme her nede), og da vi kom til broen ble jeg strakst henvist til den første båten som skulle gå. Turen kostet 100 kuna for meg og begge barna. Det gikk ihvertfall et kvarter før båten hadde samlet nok passasjerer til at de ville sette av gårde, så vi hadde ikke behøvd å stresse så fælt. Forsto etterhvert at det også gikk flere båter senere på dagen. Båten er som en litt stor åpen jolle med plass til kanskje 20 personer. Redningsvester så jeg ikke noe til, så jeg ga barna ordre om å sitte pent.

Turen gikk samme rute som joggeturen min dagen før. Først gjennom den dramatiske kløften like bak byen, så svingte den sørover og dalen videt seg ut for et par kilometer. Så kommer de bratte fjellveggene plutselig nærmere elven. Elven blir også grunnere og smalere, og man kan se fisker i det klare vannet og blå øyestikkere som flyr lavt over overflaten. Da våknet også interressen til barna.

Etter en snau times båttur la vi til kai ved Radmanove Mlinice, en en gammel mølle som var bygget om til restaurant. Herfra kan man gå videre langs elven, som ikke lenger er farbar, men barna ville overraskende nok heller utfolde seg på lekeplassen som også var der. Restauranten er kjent for sin ørret, men det var for tidlig på dagen for noen fiskemiddag. I stedet ble det is og kaffe fra en kiosk som også er der. Prisene er litt høyere enn i byen, men annet er vel ikke å forvente. Det er også et ørretbasseng på området, trolig for å holde råvarene ferske, som var til stor underholdning for barna.
Etter en time her måtte vi tilbake til båten for å komme oss tilbake til byen. Turen medstrøms gikk litt raskere enn turen opp. Båtturen er passe lang til at barn ikke kjeder seg alt for mye, og aktivitetene på mølla gjør at barna fort glemmer at båtturen kan ha vært kjedelig. Det går også et tøffetog hit fra stranden to ganger om dagen for de som ikke har tid til å kjøre båt.

Middag på Kogo

2011-06-27T22:26:00.002+02:00

Minnesmerke over de falne under frigjøringskrigen

Passerte dette på vei hjem fra stranden. Rart å tenke på at det var krig i dette landet for bare 20 år siden

Etter turen til Fort Mirabella gjorde vi noen innkjøp og spiste lunsj i leiligheten. Deretter gikk vi til stranden for et enkelt bad før vi satte oss på en kafe for å skrive postkort. Vi tok så en pause i leiligheten før vi spiste middag i en av sidegatene mellom gågata og hovedveien. Barna fikk som vanlig pizza margerita og spaghetti bolognese (de får vanligvis mer variert kost enn dette, men nå er det ferie). Ina spiste svinegryte med tomatsaus og ris, noe hun karakteriserte som midt på treet. Jeg hadde en steak Monte Carlo (burger fyllt med ost), som smakte godt, men jeg hadde selvsagt glemt å bestille tilbehør, så det ble litt ensformig. Prisen kom på sympatiske 286 kuna, inkludert 2 brus, to flasker mineralvann og en halv liter vin.

Fort Mirabela

2011-06-26T23:40:00.004+02:00

Tid: 25. juni, kl. 22:00
Sted: Leiligheten

Siden vinden ikke gjorde det så fristende å dra på stranden passet det bedre å ta turen opp til Fort Mirabela, et tårn i fjellveggen over byen. Veien opp dit er skiltet fra en sidegate ved en kirke like ved der vi bor. Veien går gjennom noen rolige, trange gater oppunder fjellsiden, og etterhvert som man kommer høyere dukker det opp stadig finere utsikt over byen. Etter at byen tar slutt blir trappene stadig brattere og man kommer til en plass hvor det selges billetter for 15 kuna per voksen for å komme videre. Her selges det også piratleker og t-skjorter, og barna fikk hvert sitt sett med dolker og pistoler. Innså straks at det hadde vært smartere å kjøpe dette på veien ned.

Trappen blir stadig vanskeligere å gå etterhvert som man nærmer seg tårnet. Vel inne i tårnet venter et par runder med trapper og til slutt en stige for å komme til toppen. På toppen har man utsikt over hele byen, stranden og elven Cetina et lite stykke inn mellom fjellene.

På vei mot Fort Mirabela

Utsikt mot kirken etterhvert som vi kommer høyere

Stadig bedre utsikt over byen

Piratbutikk

Utsikt mot Cetina

Gamlebyen med torg i forgrunn, stranden bak

Jogging langs Cetina

2011-06-26T23:18:00.001+02:00

Veien langs Cetina

Kløften som deler fjellene bak Omis

Sivåker

Elven vider seg ut

Elven smalner inn

Utsikt over dalen etter noen tunge høydemeter

Tid: 25. juni, kl 21:30
Sted: Leiligheten

Etter en stor opplevelse med jogging i Central Park tidligere i år håper jeg det nå blir fast rutine å ta med joggesko på tur. Etter en titt på kartet over Omis og omegn, med elven Cetina og fjellene på begge sider, hadde jeg i hvert fall ingen problemer med å pakke ned joggeskoene til Kroatia.

Jeg sto opp kl. 7 for å komme meg ut før det ble for varmt og før det ble liv i de andre. Det hadde blåst kraftig om natta og sentrum så ut som en liten krigssone da jeg la ut på ikke helt våkne ben. Jeg holdt meg på sør/vestsiden av elven hvor veien følger elven så langt noen klarer å jogge. Veien går gjennom et par tunneller, men det går alltid en sti på utsiden. Jeg løp først gjennom kløften mellom to høye fjell som gjennom flere århundrer i middelalderen ga trygg havn for piratene som holdt til i Omis og gjorde livet surt for både venetianere og pavemakt.

Dalen svingte etterhvert mot høyre og videt seg ut, og en bred eng av siv la seg mellom elven og veien. Her sto kulingen midt i mot og det føltes som å løpe i bratt motbakke. Etter ytteligere noen kilometer delte veien seg og jeg valgte den som gikk opp i åsen i håp om å kunne ta noen utsiktsbilder med mobilen som jeg hadde med (Runkeper er kjekk å ha for å dokumentere slike turer). Vegetasjonen langs veien er såpass tett at det er vanskelig å finne gode utsiktspunkter, men noen bilder fikk jeg tatt.

Veien tilbake gikk mye lettere, først med en lang utforbakke, deretter med stiv kuling i ryggen. Det ble en del fotostopp underveis, så kilometertiden ble ikke så impenerende på denne 11 kilometers joggeturen.

Strand, solbrent og tivoli

2011-06-26T23:02:00.000+02:00

Utsikten fra solsenga

Omis sett fra gamlebyen

Gøy på tivoli

Markedet ved hovedveien

Tid: 24. juni, kl 23:00
Sted: Leiligheten

Det ble en ny dag på stranden i dag. Litt senere i gang om morgenen og ikke fullt så ivrige på å ta av t-skjorta fordi jeg og begge barna fikk en overdose sol i går. Vi leide solsenger på samme sted som i går og dro de under et tre og sparte dermed 15 kuna på parasoll mot en større skygge. Barna beholdt t-skjortene på mens de badet for at solbrentheten ikke skulle bli enda verre.

Lunsj spiste vi på en kafe med navn Neptun som ligger på stranden. Det blir med denne ene gangen, for servicen var ekstremt treg og maten har vært billigere andre steder. Brage og jeg delte en pizza margerita og Ylva spiste en ost- og skinkeomelett som jeg også fikk restene av. Har omsider lært at en full posjon til begge barna er bortkastede penger. Ina spiste en rissalat. Maten var ganske god (Brage synes at pizzaen her nede bare blir bedre og bedre), men prisen var opp mot 150 kuna, betydelig mer enn lunsjen i går, og servicen var som nevnt ikke god.

Etter litt mere bading og en kaffe på nærmeste kafe som betaling for et toalettbesøk tidligere på dagen, dro vi tilbake til leiligheten for å skifte. Vi hadde observert et tivoli på den andre siden av elven, så jeg tok barna med dit. Tivoliet var en enkel samling av karuseller, hoppeleker og diverse annen moro. Det koster 10 kuna per tur med karusell eller 10 minutter i hoppetårn og trampoline. Det gjorde at barna fikk hoppet av seg energioverskuddet for denne dagen.

Vi møtte Ina ved Konzum-butikken ved hovedveien. Langs denne veien, som ligger i skyggen under noen tette trær, var det et utall salgsboder og et grønnsaksmarked som skapte liv langs gaten. Nedenfor denne veien har vi fortsatt ikke vært bortsett fra når vi har vært på stranda, og av hva jeg har sett hittil er det liten grunn til å være der. Mens gamlebyen på oversiden av veien er så sjarmerende som få, har jeg sett lite annet enn trist betong på nedsiden.

I en av sidegatene inn til gamlebyen fant vi en restaurant med navn Pod Odrnom. Dette viste seg å være et av de beste spisestedene hittil. Brage spiste atter en pizza margerita som igjen var den beste han noengang hadde spist. Ylva, som normalt er flink til å spise opp maten sin, fikk en alt for stor porsjon spaghetti bolognese. Ina fikk en veldig solid porsjon grillmiks med noen fantastiske pommes frites og jeg en deilig gnocchi med laks og reker.Inkludert en flaske vann, to brus og to glass husets vin kostet måltidet 366 kuna - billigste middag hittil. Et lite skår i gleden var besøk av flyvemaur som trakk mot lysreklamen over bordet vårt. Vi spiser gjerne her igjen, men da ved et annet bord.

En dag på stranden

2011-06-24T10:05:00.000+02:00

Stranden i Omis

Moro for barna

Tid: 23. juni, kl. 23:00
Sted: Bakgården utenfor leiligheten

Vi hadde lovet barna at den første dagen skulle tilbringes på stranda, og hadde ingen grunn til å gå tilbake på dette. Vi fikset oss frokost i leiligheten, yoghurt på barna og brødskiver med en slags smørbar gulost på meg. For å komme til stranden gikk vi over bilveien fra Split, som deler byen i to, og et par minutter forbi havnen og til stranden. Da vi nesten var fremme kom jeg på at jeg hadde glemt å ta med solkremen og fikk valget mellom å gå hele veien tilbake til leiligheten med to barn som allerede var lei av å gå eller å bli solbrent. Barna hadde blitt smurt før vi gikk ut, så jeg valgte det siste.

Stranden har ikke overflod av utleiesenger, men flere rekker med trær gir skygge til de som har med eget liggeunderlag. Det hadde ikke vi, så vi slo oss ned ved en av solsengene som var til leie. Prisen for to solsenger og en parasoll var 55 kuna. Stranden var dekket av glatte småstein, noe som er praktisk for de som ikke liker å riste sand ut av klærne sine resten av året. Under vannet var det derimot finkornet sand og en ganske så langgrunn bunn. Det er flere barer langs stranden, samt et par praktiske ting som omkledningsrom og dusj. Ellers kunne vi se at det var utleie av tråkkebåter og barna fikk være inne i hver sin plastikkball for 20 kuna per 5 minutter. Stranden er muligens ikke på høyde med det beste vi har sett i Hellas, men godt over snittet i Oslofjorden.

Lunsj spiste vi på en pizzeria gamlebyen etter en kjapp tur innom leiligheten. Barna delte en pizza margerita, som det kun ble ett stykke igjen av (svært uvanlig). Jeg fikk en pepperonipizza for meg selv, og jeg spiste opp alt. Ina spiste en mozarellasalat hun var fornøyd med, selv om den manglet basilikum. For dette og tre brus og en øl måtte vi ut med ca 100 kuna.

Etter lunsj ble det enda mere bading og Ylva fikk enda mer bruk for sin nye rosa bikini, som etterhvert gikk mer og mer i ett med huden hennes.På vei hjem gikk vi en liten tur innom havna for å orientere oss om sightseeingturer til øya Brac, noe vi godt kan finne på å slå til på.
For å spise middag valgte vi å lete etter et sted langs elven, og vi fant restauranten Caca ved begynnelsen av gågata med utsikt mot elven og fjellene bak. Ylva ville ha kylling med pommes frites og Brage en spaghetti bolognese. Det endte med en krangel om spaghettien når pommes friten var spist opp. Ina spiste en pepperbiff og jeg en "steak caca". De medium grillede biffene var gode, men ikke særlig møre. Vi var heldigvis våkne nok til å bestille en salat til å ha ved siden av siden det ikke var annet tilbehør enn pommes frites til biffen. Også denne middagen kom på i underkant av 400 kuna, inkludert to øl og to brus.
Etter å ha lagt barna hadde vi en rolig kveld i bakgården hvor vi drakk en valnøtt rakija vi hadde kjøpt på veien tilbake. Den lille designflasken til 20 kuna viste seg å være nok til 4 drammer.

Kveld i Omis

Ankomst Kroatia

2011-06-24T09:38:00.000+02:00

Et av flere små torg langs gågaten i Omis

Utenfor flyplassen i Split

Bak denne porten bor vi

Gata vi bor i

Ikke leke med maten

Tid: 23. juni, kl 22:15
Sted: Leiligheten vår i Omis

Innflyvingen langs den kroatiske kysten nord for Split bør bli legendarisk, med utsikten over strender med klart vann og byer med røde tak. Etter en litt hard landing på en flyplass som virket litt liten til å tilhøre Kroatias nest største by, selv om det var ikke trangt om plassen da vi kom, fikk vi tak i bagasjen vår etter å ha passert passkontrollen. Ute i ankomsthallen ble vi møtt av en aldrende herre utsendt av husverten som skulle kjøre oss til Omis. Bilen hans var kokende varm og det var psykisk tortur å se alle strendene vi passerte langs veien. På veien passerte vi Split, som på avstand mest liknet på en jungel av boligblokker, deretter en nesten sammenhengende rekke av koselige småbyer med sine strender og havner. Sjåføren vår hadde ikke mer enn høyst grunnleggende engelskkunnskaper (i følge han selv) men kunne opplyse at påfølgende dag var "gracia day" og offentlig fridag og at befolkningen i hele område kom til å valfarte til strendene syd for Split. Han fortalte også ivrig om en venn som hadde flyttet til Norge under krigen da han fikk vite hvor vi kom fra.

Etter ca 40 minutters biltur kunne vi se de gamle husene langs den sørlige bredden av elven Cetina. Der ble vi møtt hun jeg antar er Nikola, som jeg hadde mailet med da vi bestilte leiligheten, og hun som til slutt ble den faktiske husverten vår. Vi ble geleidet inn i en smal gågate i gamlebyen, inn et portrom og opp en trapp. Der ventet den enkle og nokså lille 2-roms leiligheten vår. Den er ganske bra utstyrt med en liten kjøkkenkrok, air condition og et nesten nytt bad. Ellers er det en fordel om man liker orange for å trives her. Vi har ingen balkong, men tilgang til en liten bakgård vi har for oss selv.

Etter å ha ordnet det praktiske med vertskapet - de måtte bl.a. ta med passene våre til turistkontoret - fikk vi pakket ut det nødvendigste og handlet inn noen matvarer i et supermarket. Vi bestemte oss for en tidlig middag for så komme oss alle i seng etter en slik lang dag. Middagen ble spist på en restaurant på et av de mange små torgene langs gågaten vi bor i. Flesteparten av spisestedene virket å være pizzeriaer, resten grill med et stort innslag av fisk. Etter bildene av maten å dømme, som henger utenfor restaurantene, er det lite som skiller utvalget. Barna ble litt overmodige og ville dele en tallerken med friterte reker og pommes frites. Det ble veldig mye igjen av den, men jeg kan forstå at en halv kilo med friterte reker kan bli for mye for de fleste. Ina fikk servert en svær fisketallerken med forskjellige typer fisk, scampi og muslinger. Fisken var veldig god, men hun klaget over mye bein. Mitt svinekjøtt med parmaskinke og kokte grønnsaker svømte i fett, men smakte ikke så verst. Med en øl av et merke jeg aldri kommer til å lære utenat, et glass hvitvin og to brus kom regningen på i underkant av 400 kuna. Deretter fulgte et tidlig møte med puta for samtlige.

Destinasjon: Kroatia

2011-06-24T09:11:00.000+02:00

Mellomlanding på flyplassen i Frankfurt

Lekeplass for barna

Tid: 22. juni 2011, kl: 07:00
Sted: På flyet, på bakken, Gardermoen

Årets sydentur går til Kroatia, et land som lenge har vært på ønskelisten. Grunnen til at dette landet ble valgt akkurat i år var at Split var en av destinasjonene som dukket opp blant de billigste flyreisene da vi søkte på nettet etter rimelige billetter like før jul. Ettersom vi nå har fått skolebarn har vi nå blitt slaver av skoleferien, som myndighetene av en eller annen grunn har bestemt skal begynne på en tirsdag. Vi ønsket å ta ferien så tidlig som mulig før det blir for varmt og før høysesongen setter inn. Vi må også sørge å være hjemme før svigers feirer 60-årslag neste lørdag. Derfor blir det en litt utradisjonell en uke og to dagers ferietur. Ulempen med denne løsningen er at vi må bytte fly i Frankfurt underveis, men på vei hjem har vi heldigvis direktefly.

Ønsket om å bo nær en sandstrand, noe det ikke er mye av i Kroatia, gjorde at vi ikke hadde så mange byer å velge mellom. Da vi fant den lille byen Omis ved utløpet av en elv noen mil syd for Split trengte vi imidlertid ikke lete lenger. Her skal det både være en fin gamleby og en sandstrand i byen. Merkelig nok er det ikke mer enn to hoteller i selve byen, og begge kostet mer enn vi kunne ta oss råd til. Til gjengjeld er det rikelig med private leiligheter til utleie. Dermed slapp vi det problemet vi ofte har med å finne et hotell med 2-roms leiligheter. Vanskeligere var det å finne fine leiligheter med sentral beliggenhet i det virvaret av nettsider hvor leilighetene annonseres. Et annet problem er at det normalt kun finnes en leilighet per utleier, noe som ofte gjorde at leiligheten vi hadde plukket oss ut allerede var utleid, slik at vi måtte starte søket forfra igjen. Det lønner seg med andre ord å være tidlig ute, og februar var tydeligvis ikke tidlig nok. Etter et par slike nedturer fikk vi til slutt en leilighet gjennom Apartment Nikola Tomasovic, riktignok hos en nabo etter at de hadde dobbeltbooket sin egen. Har ikke sett noen bilder av denne, så litt ekstra spennende blir det denne gangen.

Tid: 22. juni 2011, kl 08:25
Sted: Over et eller annet land

Flyet til Frankfurt skulle ta av til den ukristelige tiden 6:35, noe som gjorde at vi måtte stå opp 3 timer tidligere. Etter en times kjøretur på en lite trafikert E6 i sommernatten leverte vi bilen til VIP Parkering utenfor avgangshallen - en særdeles behagelig og ikke spesielt kostbar ordning sammenliknet med vanlig parkering. Innsjekking ble gjort på SAS sine automater og bagasjen levert i skranken. Det var ingen ledige seter ved siden av hverandre da vi sjekket inn og vi ble bekymret for at barna måtte sitte alene, men personalet ved gate'n klarte heldigvis å ordne det slik at vi kom på samme rad likevel. Denne bekymringen hadde vi vært spart for hvis innsjekkingen på SAS sine nettsider hadde fungert som de skulle.

Etter en lang kø ved sikkerhetskontrollen og uttak av kroatiske kuna, som er verdt litt mer enn norske kroner, kom vi oss etterhvert på flyet som tok av 45 minutter forsinket på grunn av dårlig vær og nytt flyvelederutstyr i Frankfurt. Litt drikke ble servert mens vi ventet på avgang og noen muffins da vi kom i lufta. Ellers er det svært lite fasiliteter på dette Lufthansa-flyet.

Tid: 22. juni, kl 13:20
Sted: Over Tyskland

Da flyet fra Oslo landet i Frankfurt ble vi effektivt busset til terminal 1. Vi fant ut at neste fly skulle gå fra en gate i fløy B (kunne gjerne ha blitt opplyst tidligere om nøyaktig hvilken gate det skulle være), som vi måtte gjennom passkontrollen for å komme til. Det var rikelig med butikker og spisesteder på begge sider av passkontrollen, så vi fikk svidd av noen euro som vi hadde til overs fra tidligere turer. Barna fikk også lekt litt fra seg på et klatretårn som var satt opp nær gate B24, ustrategisk ved siden av et stort område med feltsenger hvor reisende kunne ta igjen tapt søvn.

Etterhvert var det på tide å komme seg på neste fly, denne gangen med Croatian Airlines. Bussingen til flyet gikk ikke like effektivt denne gangen, så det ble litt venting ved gate'n. Enda mere venting ble det på flyet. Åpenbart var alle fly påvirket av innkjøring av nytt flyveledersystem på flyplassen. Nesten en time forsinket kom vi oss i lufta, hvor vi nå blir servert baguetter, drikke og pepperkaker. Noen skjermer viser noe turistreklame, ellers er det lite fasiliteter også her.

Serifos

2011-06-13T00:15:00.000+02:00

Da vi i 1999 tok fergen fra Naxos til Milos var den innom den relativt lille øya Serifos. Fra dekket kunne vi se hvordan de hvite husene i Chora klatret nedover fjellsiden mot havnebyen Livadi. Det var slik jeg på forhånd hadde forestilt meg at en gresk øy skulle se ut, og i dette øyeblikket ble første mål for vår neste Hellas-tur i 2002 bestemt.

Livadi i forgrunnen og Chora på fjelltoppen bak

Serifos har kun 2 byer å snakke om, den gamle byen Chora på toppen av fjellet og den lille havnebyen Livadi ved den brede bukten nedenfor Chora. Øya kan også by på noen svært fine strender for de som er villige til å gå litt. Serifos er stedet for de som ønsker noen rolige dager med mye bading og litt sightseeing snarere enn 2 uker med rock'n roll eller tettpakket aktiv ferie.

Chora
Hovedstaden på øya som ligger høyt over havnen tettpakket med hvite, kubististiske gamle hus og rester av en romersk mur.

Livadi
Havnebyen og det mest praktiske stedet å bo.

Strender
Idylliske sandstrender venter på de som er villige til å gå en tur, men gode strender finnes også i utkanten av Livadi.

Chora

2011-06-13T00:11:00.000+02:00

Man kommer seg til Chora ved å kjøre 10-15 minutter med buss, hvor vi ble satt av nær noen hardt prøvede vindmøller. Derfra var det skiltet til Kastro, som er restene av en gammel romersk festning på byens høyeste punkt. Labyrintiske trapper beveger seg mellom bolighusene som kan virke litt shabby sammenliknet med mer turistiferte greske øyer. Atmosfæren er avslappet og hverdagslig, og byen kan minne om hvordan mange greske byer kan ha vært før turisthordene kom og forstyrret idyllen.

Labyrintiske gater i Chora, sett fra festningen

På vei gjennom restene av den romerske bymuren og oppover mot kapellet på toppen av byen virket husene stadig eldre og slitte. Fra kapellet har man utsikt over hele byen samt Livadi og dalene omkring. En og annen firfisle lot seg også fotografere i buskene som har fått lov til å vokse her.

Nede i byen ligger rådhuset, som var den eneste bygningen i byen som ikke var hvit. Her ligger et torg med noen kafeer egnet for en gresk salat med kapers eller et slag backgammon over en frappe.

For å komme tilbake til Livadi valgte vi gå ned trappen som går nedover fjellsiden, først gjennom nyere nedre delen av byen, siden gjennom et jordbrukslandskap som virket usedvanlig frodig sammenliknet med resten av denne karrige øya.

Livadi

2011-06-13T00:08:00.000+02:00

Serifos' havneby er det mest praktiske stedet å bo. Den lille byen strekker seg fra havnen til en strand som følger mesteparten av bukten. Denne stranden er ikke anbefalt av guidebøkene så vi badet aldri her, men en rekke tavernaer har funnet seg tilrette og plassert bordene direkte på sanden. Ellers har byen stort sett det man trenger av butikker, bakerier og overnattinger. Serifos er mer populær blandt athenere på weekendtur enn utenlandske turister, så det anbefales å komme utenfor helgene hvis man ønsker å enkelt finne overnatting uten å ha bestilt på forhånd. I motsetning til i "lysløypa" for øyloffere sentralt i Kykladene blir man her ikke praiet av utleiere når man går i land.

Strender på Serifos

2011-06-13T00:05:00.000+02:00

De som ikke lar seg skremme av en drøy halvtimes fottur vil finne en alle tiders strand på Psili Ammos. Veien er godt skiltet fra Livadi, riktignok kun på gresk, men man bør uansett ta seg bryderiet med å lære seg alfabetet når man er i Hellas. Veien går først langs stranden i Livadi, deretter gjennom noen bambusåkre og over en ås. Psili Ammos er den første stranden man ser når man kommer ned fra åsen.

Psili Ammos ligger godt beskyttet innerst i en bukt. Stranden er langgrunn og helt fri for stener. To tavernaer ligger tilbaketrukket fra stranden klare til å servere deg lunsj. Da vi var der i 2002 var det ikke solsenger til leie så vi burde ha tatt med oss strandmadrasser, men dette begynner å bli lenge siden og ting kan ha forandret seg siden. Et hotell var under bygging da vi var der, så karakteren på området har nok forandret seg noe.

Hvis man ikke ønsker å gå så langt for å ta seg et bad finnes det også en brukbar strand vest for havnen i Livadi. Stranden innerst i bukten i Livadi er nok den første stranden mange tenker på, men denne var ikke anbefalt i guidebøkene og ikke testet av oss.

Fottur langs kalderaen

2011-06-12T21:42:00.002+02:00

Det går en sti mellom Fira og Oia langs kalderaen som hele veien byr på en fantastisk utsikt og muligheter til å studere denne enestående geologien nærmere. På vår ferie i 2002 gikk vi en tur langs denne stien.

Vi fant begynnelsen på stien ved å gå nordover langs hovedveien gjennom Fira sentrum, og ved utkanten av byen fant vi stien uten store problemer. Begynnelsen av stien var brolagt, men etterhvert gikk den over til å bli en stadig smalere jordvei. Vi fikk også etterhvert problemer med å finne fortsettelsen på stien og havnet til slutt på bilveien. Det er bedre å studere denne beskrivelsen av stien på forhånd fremfor å risikere livet ved å gå lang bilveien i halvmørket slik vi gjorde.

Men så lenge vi holdt oss på stien var turen uforglemmelig. På den ene siden kunne vi se utover hele kalderaen, alle dens små byer langs toppen og havet 200 meter under oss. På den andre kunne vi se hvordan ulike bergarter hadde lagt seg i lag på lag og gitt forskjellige farger på bergveggen.

Hellas, mini-øyloffing med barn

2011-05-22T22:43:00.003+02:00

Hellas er definitivt det landet vi har reist mest i, med unntak av fedrelandet. Koselige byer, fine strender og rikelig med historie gjør at man aldri blir helt ferdig med dette landet. Likevel er det den avslappede atmosfæren og en litt udefinerbar sjarm som aller mest gjør at vi stadig lengter tilbake hit. Foreløpig er det kun en mini-øyloffing til Santorini og Naxos som er jeg ferdig med å samordne notater fra, med tiden håper jeg å få publisert notater fra ytterligere 2 loffeturer, samt 2 opphold på Kreta.

Sanorini

Alle fotografers favoritt, hvor kombinasjonen av tradisjonelle byer og spektakulært landskap gjør dette til et av stedene alle bør se før man dør. Bare synd at det er så alt for mange andre som har funnet ut nettopp dette. Mer egnet til en romantisk ferie for to enn en familietur med barn.

Naxos

Øya som har alt, både fine byer, barnevennlige strender og vakker natur. Et egnet sted både for opplevelser og rekreasjon.

Naxos

2011-05-22T22:32:00.000+02:00

Den største øya på Kykladene kan by på det meste av det vi ønsker av en gresk øy. Den har flere bra strender, en fin, gammel og passe stor by, et frodig innland med høye fjell og koselige landsbyer, og en størrelse som gjør det mulig å gjøre store deler av øya på en dag uten at man dermed har gjort alt som er å finne på. Historieinteresserte vil også finne et og annet fra fjern fortid å fylle minnebrikken med.

Steder på Naxos hvor vi har vært:

Chora, aka Naxos by

Havnebyen med en spennende gamleby med en festning, en barnevennlig sandstrand og noen skjulte skatter for de som er villige til å utforske utkanten.

Chalki

En koselig landsby i innlandet.

Apollon

Liten fiskerlandsby på øyas østside som har fått navn etter en uferdig statue av gjett hvilken gud.

Agios Prokopios

Et lite tettsted med en bra strand og en viss backpacker-atmosfære.

Agia Anna

Feriested syd for Chora med fin strand og lite annet.

Demetras tempel

Rester av et tempel fra antikken mellom fjellene i innlandet.

Mikri Vigla

En lang strand i vakker natur utenfor allfarvei.

Apollon

2011-05-22T22:13:00.001+02:00

Fiskelandsbyen Apollon

Den ufullførte statuen av Apollon

På østkysten av Naxos ligger en koselig fiskerlandby som har fått navn etter en uferdig staue av Apollon (noen mener det er Dionysos), Naxos største kouros, som ligger like ovenfor byen. Vi var innom denne byen på vår øyloffing i 1999. Byen ser ut til å ha en bra strand midt i sentrum, uten at vi badet der selv, men vi kan ihvertfall bekrefte at den er egnet for en frappe og et slag backgammon.

Statuen ligger der den ble forlatt halvferdig for to og et halvt tusen år siden da steinhuggerne oppdaget at fjellet ikke var ren marmor likevel. Men hvilken staue det kunne ha blitt - den er mer en 10 meter lang!

Stranden Mikri Vigla

2011-05-22T21:40:00.000+02:00

God plass til alle

Knausen som deler stranden i to

Vår dag med leiebil på Naxos ble avsluttet på Mikri Vigla, en strand som ligger en snau halvtime sør for Naxos by. Denne meget lange stranden strekker seg langs en frodig slette og deles i to av en høy fjellknaus. Vi parkerte og slo oss ned på sørsiden av denne knausen. Det blåste godt og bølgene var ganske store, men gjorde ikke så mye etter en varm dag i bil, og barna lar seg ikke lenger skremme av noen bølger. Stranden var bra nok, men jeg vet ikke om den forsvarer forventningen om at dette skulle være Naxos' beste strand. Sanden er ganske grov og man har vann til knærne etter to skritt, men så blir det finere sand og ganske langgrunnt. Det ligger en taverna like ved fjellknausen, men det var ingen utleie av solsenger. Ekstra pluss for idyllisk beliggenhet.

Dimitras tempel

2011-05-22T21:28:00.000+02:00

Dimitras tempel

Dimitras (aka Demeter) tempel er et rimelig godt bevart tempel som befinner seg i innlandet på Naxos, nær byen Sangri. Tempelet var første stopp på turen den dagen vi leide bil for å komme oss litt rundt på øya. Det var ikke helt enkelt å finne veien, trolig fordi den ruten som så enklest ut på kartet var et dårligere valg enn en sydligere vei som var bedre skiltet. Da vi endelig så et skilt til tempelet ble vi ledet ut på en vei som det er best at utleiefirmaet ikke får vite at vi kjørte på. Men vi kom oss velberget frem, trolig akkurat i tide til å avverge en katastrofe fra en bilsyk jente i baksetet. Fra parkeringsplassen er det et par hundre meter å gå langs en sti mellom noen vakre blomsterbusker.

Tempelet ligger veldig vakkert til med utsikt sydover mot kysten. Det skal ha blitt bygget på 500-tallet før Kristus, senere ha blitt bygget om til en kristen basilika og til slutt ødelagt av sarasenere på 700-tallet. Det som er igjen å se av tempelet er noen gjenreiste søyler og noen ganske intakte bakvegger.

Chalki

2011-05-22T21:13:00.000+02:00

Torget i Chalki

Det finnes verre steder til å ta seg en pause

Trangt mellom husene

Midt på Naxos, mellom høye fjell, ligger byen Chalki, som tidligere var det kommersielle sentrum på øya. Her finnes også et anerkjent keramikk- og treskjærerverksted, samt Kitronbryggeriet som produserer de forseggjorte flaskene med sitronbladlikør som man finner i alle butikker på Naxos.

Det skal være bra busstilbud mellom Naxos by og Chalki, men vi kom hit mens vi reiste rundt på øya med bil. Vi parkerte bilen på noe som skulle være en parkeringsplass ved skolen, men som tydeligvis også ble brukt til lagring av grus. Vi gikk tilbake langs hovedveien til vi fant et skilt til torget. Landsbyidyllen rundt det lille torget er skjult fra hovedveien, så hvis man bare kjører gjennom byen ser man ikke hva man går glipp av. Vi satte oss ned på tavernaen Iannis for å spise lunsj blant mange andre tilreisende turister. Det er pussig at i det øyeblikket Lonely Planet skriver at en by er uberørt av turismen, så slutter den å være nettopp det. Med litt god tid og oppdagelseslyst bør det være mulig å finne sin egen lille idyll her mellom fjellene. Fra veien kan man se flere hvite landsbyer i de grønne skråningene som ikke er like markedsført av guidebøkene.

Agia Anna

2011-05-22T20:59:00.000+02:00

Fiskebåter til kai

Stranden i Agia Anna

For å få beveget oss litt mer rundt på øya uten å gjøre alt for mye av det reiste vi en dag til Agia Anna for å tilbringe dagen på stranda der. Agia Anna er en av byene på Naxos som nevnes oftest som overnattingssted og stranden der har fått mye skryt.

Bussene fra Chora til Agia Anna går fra havnen, men for vår del var det mer praktisk å hoppe på bussen ved CineAstra, en kino som ligger et kvartal fra hotellet vårt. Mens vi ventet på bussen ble vi praiet av en taxisjåfør som overbeviste oss om at det var vel så greit å ta taxi fremfor buss. Han hadde et poeng fordi de 9 euroene han tok for å kjøre den 15 minutters turen var kun 60 cent mer enn 6 bussbilletter ville ha kostet. Såpass er vi villige til å betale for å slippe å vente på bussen i stekende sol. Det får så være at 6 passasjerer i en vanlig taxi aldri ville ha blitt tillatt i hjemlandet.

Agia Anna som by er ikke mye å snakke om, og det er liten bredde av fasiliteter. Bortsett fra hoteller og restauranter talte jeg 2 butikker, inkludert et ganske stort supermarked, og en minibank. Stedet kan knapt sies å ha noen hovedgate, det er langs stranden det skjer.

Stranden deles av en molo hvor det ligger noen sightseeing- og fiskebåter. Vi slo oss ned på nordsiden av moloen, det var bare der det var satt ut solsenger foreløpig. Det hvilte en slags "stille før sesongen" stemning over stranden, og kafeen Palatia leide ut sine solsenger gratis frem til 1. juni. Stranden er fin og helt uten steiner. Den er mer langgrunn enn på Agios Prokopios, men det er et "trinn" ned i det man går uti. Det driver også litt sjøgress langs strandkanten. På dager med røff sjø kan det nok være mer fristende å bade sør for moloen, hvor det er en slags lagune, men stranden her virket mer brådyp.

Sammenliknet med nabobyen Agios Prokopios har nok Agia Anna den beste stranden, men utover dette var mitt inntrykk at dette var en kjedeligere by.

Agios Prokopios

2011-05-22T20:48:00.000+02:00

Hovedgaten

Stranden i Agios Prokopios er bra - når den er ryddet vel å merke

Noen ganger er det tilfeldighetene som bringer deg til et nytt sted. I dette tilfellet gikk vi av bussen på feil holdeplass da vi skulle til den mye omtalte badebyen Agia Anna, men oppdaget at vi i stedet befant oss på Agios Prokopios. Men det gjorde ikke så mye. Agios Prokopios er et koselig lite sted for en rolig dag på en annen strand enn den vi bruker hver dag ellers.

Å utforske denne "byen", som ligger knappe 10 minutter syd for Chora, er gjort på et øyeblikk. Det er for det meste noen små hvite hus rundt et veikyss ved stranden. Det er små hoteller og "Rooms to let" som dominerer, og det er også et utvalg av bil- og ATV utleie, et vaskeri og noen butikker. Byen synes å tiltrekke seg backpackere som ønsker å bo noen dager på et roligere sted enn i Chora, men skal man være her mer enn 2-3 dager tror jeg man fort kommer til å kjede seg.

Vi hadde knapt gått av bussen før vi ble tilbudt solsenger og parasoll på stranda. Prisen for disse var som på andre strender 6 euro. Vi forsto at det var tidlig i sesongen da vi så en traktor som kjørte rundt for å fjerne sjøgress fra stranden. Etter kort tid hadde den fjernet haugene sine og kjørt av gårde, så det ble stille og rolig på stranden. Håper at den kom tilbake neste dag, for stranden var ikke helt renset ennå. Særlig irriterende var et stort antall små fiskeskjeletter som av en eller annen grunn var skylt i land akkurat her og ikke vær særlig behagelige å tråkke på. Det første kvarteret gikk til å plukke opp så mange som mulig av disse for at barna ikke skulle tråkke på dem. Bortsett fra dette var stranden fin. Sanden er mer grovkornet enn på Agios Georgios, men så å si helt fri for steiner. Den er litt brådyp, særlig i begynnelsen, men barna lot seg ikke stoppe av dette.

Etter å ha både vært på Agios Prokopios og Agia Anna er konklusjonen av Agios Prokopios tiltaler meg mest. Utenom selve stranden er det litt mer fasiliteter og litt mer sjel over denne byen fremfor rivalen et steinkast lenger syd, som heller synes å tiltrekke seg pakketurister.

Chora, Naxos by

2011-05-22T20:05:00.002+02:00

Naxos by, sett fra Portara

Naxos havn

Havnebyen og hovedstaden på Naxos har det meste av det vi ser etter når vi leter etter et sted å bo i en ferie. Passe stor by med en labyrintisk gamleby hvor man fort kan miste retningssansen, koselig havn og en veldig barnevennlig sandstrand.

Steder i Chora:

Kastro

Gamlebyen med venetiansk festning, katolsk kirke og trange gater til å gå seg vill i.

Portara

Naxos' fremst landmerke, en port som står igjen etter et tempel som aldri ble bygget ferdig.

Agios Georgios

Den beste stranden i byen.

Grotta

En bydel nord for sentrum med katedral og rester av en gammel markedsplass.

Syd for sentrum

Området hvor vi bodde. Hverdagslig, og med rimelige, gode restauranter.

Noens middag henger til tørk i Naxos havn

Syd for sentrum

2011-05-22T19:03:00.000+02:00

Noen av de beste - og billigste - restaurantene fant vi i området syd for sentrum

En beitemark for geiter ligger på vei mot stranden

Innkjøp til en dag på stranden

Hotellet vi bodde lå ca 5-10 minutters gange syd for sentrum, på høyde med Agios Georgios. Selv om det ikke var noen stor utflukt å komme seg til gamlebyen og havnen kunne det føles slik for barna, som neppe kommer til å melde seg inn i Turistforeningen med det første. Fordelen med å bo litt i utkanten var at vi fikk bedre føling med et område litt mindre preget av turisme enn byen ellers. Vårt daglige behov for mat og drikke fikk vi dekket i et supermarked i enden av gata, hvor de til og med hadde Ina-sikkert tysk rugbrød til salgs. Like over veien var det en ostebutikk jeg dessverre aldri fikk somlet meg inn i. I hovedgaten som gikk fra gamlebyen mot utendørskinoen CineAstra var det bl.a. klær-, sko- og hobbybutikker. Enda lenger nede var det et større supermarked som vi aldri fikk behov for å teste ut. Øverst i gaten, ved en større kirke, var det en park med lekeplass. Skulle vi ut av byen hadde vi kort vei til bussholdeplassen ved CineAstra. Det må også sies at vi hadde noen av de beste restaurantopplevelsene i dette området.

Grotta

2011-05-22T18:41:00.000+02:00

Ortodoks katedral i Grotta

Rester fra et mykensk marked

Grotta er området nord for Kastro. Vi endte opp her en dag etter å ha rotet oss litt bort i de smale gatene i Kastro. I denne rolige bydelen oppdaget vi en liten park med noen ruiner fra et marked fra mykensk tid. I dette området finnes også en ortodoks katedral, og ikke minst den lille, nordvendte stranden Grotta Beach. Vi testet ikke denne stranden selv, men den ligger mer utsatt til for vinden enn det Agios Georgios er. Er man derimot på utkikk etter overnatting nær sentrum uten for store krav til nærmeste strand ser dette ut til å være et bra sted å lete.

Portara

2011-05-22T18:21:00.000+02:00

Portara er en perfekt bilderamme til hva du måtte finne i nærheten

Gamle tempelruiner er også moro for barna - på sin måte

Det er også mulig å bade fra moloen

Grekerne i gammel tid var flittige, det skal de ha. Men heller ikke de maktet alltid å fullføre med alt de foretok seg, og særlig på Naxos er det mange eksempler på dette. Rundt om på øya finnes det ulike kouros, som er uferdige statuer, men mest kjent er nok Portara, porten til et tempel som aldri ble ferdig. Den står på en holme ved havnen og er øyas fremste landmerke. Det går en molo ut til holmen, hvor det dessuten er populært å bade hvis det skulle friste - også for barn. Stranden Grotta ligger også like ved, hvis man ikke vil
bade fra moloen.

Porten, som ble bygget på 700-tallet før Kristus, står på holmens høyeste punkt ved enden av det som nok skulle ha vært tempelets grunnmur. Noen søylerester ligger også spredt rundt omkring. Porten er en perfekt bilderamme for det man måtte finne på å ta bilde av der og da, være seg havnen, naboøya Paros, eller det mest populære: solnedgangen.

Også barna hadde det mye moro her ute, vel å merke når de først hadde gått ut dit. Steiner og søylerester danner en fin hinderløype som kan holde barn i aktivitet en god stund.

Stranden Agios Georgios

2011-05-22T16:55:00.000+02:00

Agios Georgios - veldig langgrunn og barnevennlig strand nær byen

Ingen grunn til å klage over sanden heller

Syd for sentrum i Naxos by ligger bystranden Agios Georgios (St. Georg). Stranden har fin sand og er så langgrunn at man kan vasse langt ut uten at vannet rekker lenger enn til knærne, derfor er det en glimrende strand for små barn, men svømmere kan nok bli litt lei av å vasse.

Sentrumsnær som den er det rikelig med spisesteder og solsenger på stranden, og butikker med mat eller strandutstyr finner man et lite stykke oppover veien mot torget. Vi leide vanligvis solsenger fra kafeen Ippocampos for 6 - 7 euro (prisene varierer med sesongen) for 2 senger og et bord med parasoll. Selv om dette var utenfor høysesong kunne det være smått med ledige solsenger hvis vi ikke var på stranden før kl. 12, og da kan det være så som så med kvaliteten på de få sengene som er ledig. De kunne gjerne vært flinkere til å undersøke og bytte ut utstyret sitt.

Man blir fra tid til annen tilbudt massasje eller noe juggel til salgs, men disse folka er ikke så påtrengende at det går på trivselen løs.

Kastro i Naxos by

2011-05-22T16:29:00.000+02:00

Kastro

Trange gater til å gå seg vill i

Den katolske kirken midt i Kastro

Noen bueganger passer bedre for barn enn for voksne

I gamlebyen ligger et kastro (festning) som ble bygget av det venetianske herrefolket under middelalderen. Gamlebyen ligger like bak havna og den enkleste veien å finne frem er å følge skiltene til "Old market street". De fleste butikkene her åpner ikke før kl. 19.00, et tidspunkt hvor vi enten var opptatte med å spise middag eller legge barn, så det ble lite shopping her for oss. De fleste butikkene så ut til å selge smykker og annet dingeldangel til turister, men området har også noen av byens fineste restauranter. De smale gatene oppover mot Kastro går i en salig labyrint under bueganger og tak, og man kan til tider lure på om man er innendørs eller utendørs. Noe av det mest spennende med å gå her er å finne ut hvor i all verden man kommer ut igjen. Den steinkledte festningsmuren til Kastro står i kontrast til den ellers hvitkalkede byen, og også innenfor murene er det bolighus og et par små hoteller for turister som har rygg til å bære bagasjen sin opp hit. På toppen av bakken ligger en katolsk kirke i glatt marmor ved noe som sammenliknet med resten av området kan kalles en åpen plass. Foruten shopping, spising og byvandring var disse trange og bilfrie gatene også en spennende opplevelse for barna, som elsket å løpe rundt hjørnene og under buegangene. Vi måtte bare passe på å ikke miste dem av syne.

Mer om Santorini

2011-05-22T13:00:00.000+02:00

Santorini fikk sin nåværende geologiske form etter det som kanskje var det kraftigste vulkanutbruddet i historisk tid og som regnes blant årsakene til den minoiske kulturens undergang på Kreta. Når man i ettertid har bygget byer med små, hvitkalkede kubiske hus på kanten av krateret, kalderaen, kan øya by på en spektakulær skjønnhet som bare må oppleves. I tillegg til de vakre byene Fira og Oia er det nok av opplevelser til å slå i hjel et par dager, som vulkanen Nea Kameni, kulturminner fra antikk og minoisk tid eller naboøya Thirasia. Baksiden er at denne ikke alt for store øya har blitt til virkelighetens Bethselamin, som mottar flere turister enn det egentlig er plass til. Derfor kan det være lurt å unngå høysesongen, og gjerne også mellomsesongen, når man reiser til Santorini. Santorini er ikke det beste stedet for en badeferie, så hvis man ikke skal øyloffe er det lite man går glipp av ved å reise utenfor sesongen.

Turistkatalogene skryter av Santorinis sorte strender. Den eneste stranden vi har testet selv er den rødsandete Red Beach, som var enn bedre naturopplevelse enn badeopplevelse. Man skal uansett ikke la seg lure til å tro at strendene på Santorini er de beste i Hellas. Særlig hvis man skal bo i de peneste byene som Fira og Oia, som ikke akkurat har noen enkel vei til kysten, vil man ikke angre på at man har bestilt et hotell med svømmebasseng etter en lang og varm dag med utflukter.

Med flere direkte flyreiser fra Norge er Santorini det beste utgangspunktet for øyloffing på Kykladene, men hvis man skal utenfor den vanlige lysløypa Paros - Naxos - Ios - Santorini bør man studere fergerutene ekstra grundig. Vi var en gang nær ved å miste flyet hjem da det plutselig viste seg at den planlagte fergen fra Mykonos ikke gikk likevel. På Greek Travel Pages får du bra oversikt over fergerutene.

Vi har vært på Santorini 3 ganger, i 1999, 2002 og i 2010. Vi har nok gjort mesteparten av øya nå, men på grunn av flyrutene hit er det fort gjort å havne her igjen på vei til andre øyer. Til tross for gjentatte besøk og stor mengde turister slutter vi ikke å la oss sjarmere av denne særegne øya.

Santorini

2011-05-22T12:58:00.013+02:00

Motiv fra Oia

Flesteparten de greske postkort, altså de med en hvit kirke mot et blått hav, er fotografert på Santorini. Øya fikk sin form etter det kraftigste vulkanutbruddet i historisk tid og bidro samtidig til undergangen til den minoiske kulturen på Kreta. Senere bygget man de nydeligste byer på kanten av det gamle krateret som har gjort øya både spektakulær og vakker. Santorini må oppleves!

Mer om Santorini

Santorini sett fra fergen

Steder på Santorini hvor vi har vært:

Fira

Santorinis største by er pittoresk, har utsikten og er knutepunktet på øya.

Oia

Romantisk og vakker by med både utsikt og flott solnedgang.

Akrotiri

Søvnig, liten by med bra utsikt og minoiske utgravninger.

Mesaria

Hvis du bare trenger en overnatting mellom flyplassen og fergehavnen.

Vulkan og varme kilder

Det er fortsatt liv i vulkanen som gjorde Santorini til hva den er.

Fottur langs kalderaen

En naturopplevelse langs det gamle vulkan-krateret for de som liker å gå en tur.

Vulkan og varme kilder

2011-05-22T12:56:00.000+02:00

Det største krateret på Nea Kameni, hvor noe svoveldamp fortsatt siver ut

Gondolene møtes i taubanen mellom Fira og Old Port

Den gamle havnen hvor sightseeingbåter opererer

Svømmere på vei til den varme kilden på Palea Kameni

Stien mellom to kratere på Nea Kameni

Vulkanen som har vært Santorinis forbannelse og velsignelse er fortsatt aktiv, men det er over 50 år siden den har hatt utbrudd av betydning. Båtturer til de varme kildene på Palea (gamle) Kameni og vulkankraterene på Nea (nye) Kameni er bryderiet verdt.

Det er plenty med turer det er mulig å melde seg på, og vi kjøpte våre billetter i hotellresepsjonen. Billettene til en 3-timers båttur til både varme kilder og vulkanen kostet 18 euro for voksne og 9 euro for barn. Båtene går fra Old Port, som ligger ca 200 meter rett under Fira. Bussturen til Fira kostet 1,40 euro per pers. Møt opp tidlig, for man kan ikke regne med sitteplasser til alle. Fra Fira går det en kabelbane ned til havnen (som ikke må forveksles med fergehavnen!). Veien dit er markert med piler på trappene langs kalderaen, riktignok ikke like godt hele veien, men man finner frem ved å fortsette nordover.

Turen med kabelbane kostet 4 euro per voksen en vei, barn gratis. Turen ned kabelbanen er verdt halve utflukten. Vi satt i den fremste gondolen, som hadde plass til 6 personer, og hadde fri sikt rett ned i kalderaen da vi satte utfor kanten. At noen enda mer enn oss opplevde dette som berg- og dalbanetur merket vi på veien opp igjen da vi kunne høre hylene til noen amerikanere som satt flere gondoler bak oss.

Det er også mulig å gå ned trappene for å komme til havnen. Svigers gjorde dette, og brukte ikke mye lenger tid enn oss. De angret likevel på fotturen da de fikk oppleve hvor trangt det var å trenge seg mellom alle muldyrene på veien og unngå å tråkke i muldyrmøkka eller dø av stanken. Å bli fraktet på et muldyr er nemlig også en alternativ transportmåte, og muldyr er en vesentlig del av gatebildet i Fira.

Ved å spørre i et av billettkontorene på havnen ble vi vist hvilken båt vi skulle reise med. Det var en tomastet caique, som var omtrent halvfull da vi la fra kai. Båten hadde enkle fasiliteter som en liten bar og toaletter. Det blåste ganske friskt, noe som gjorde denne dagen godt egnet til å gå på den svarte vulkanen, men heldigvis var det lite sjøgang. Turen gikk først til Palea Kameni og de varme kildene der. Denne øya skal være ca 2000 år gammel. Båten ankret opp ca 100 meter fra kilden i en bukt med en liten kirke (her også!). Reiselederen kunne ikke gjenta ofte nok at man måtte være en very good swimmer for å svømme til kilden. Det utelukket at barna kunne dra dit, og i solidaritet lot vi være vi også. Det hørtes uansett ikke så imponerende ut med 23 grader i det brune kildevannet. Sjøvannet ellers holdt i følge guiden 17 grader, noe som er merkelig med tanke på det varme badevannet vi nettopp hadde hatt på Naxos. Bading eller ikke, det var uansett deilig å være på sjøen.

Da alle svømmere hadde kommet opp i båten igjen gikk turen videre til Nea Kameni, den aktive vulkanøya som er mindre enn 500 år gammel og ser ut som en stor haug med grillkull i forhold til den noe mer begrodde Palea Kameni. Vi la til utenfor en annen båt ved en brygge i en bukt og måtte betale 2 euro per voksen for å gå innover på øya. Det finnes flere kratere på øya som har vært aktive til ulike tider, og det øverste og største krateret slipper fortsatt ut litt svoveldamp. Det er laget en sti innover øya som var enkel å gå på, men sandaler var nok ikke det beste valg av fottøy, selv om det gikk ganske greit. Vi passerte flere kratere på veien oppover, som ble større og dypere jo lenger opp vi kom, men disse kraterne kan for et uinspirert øye se ut som lite mer enn en stor grop i bakken. Etter en drøy halvtime kom vi til det høyeste punktet på øya, markert med en varde, som var like ved siden av det største krateret. Ved første øyekast skiller dette krateret seg lite fra de andre bortsett fra at det er større, men noe grønnfarge på den ene siden vitner om litt aktivitet. Vi fulgte stien rundt krateret, og da vi passerte området med grønnfarget stein kunne vi tydelig merke svovellukt og innimellom se noe røyk som seg opp fra siden.

For barna ble fotturen i lengste laget. Løsningen ble at Ina og Ylva ventet på oss ved det første krateret, hvor det er litt skygge, men vi andre gikk sammen med Brage, delvis på skulderen, opp til toppen. Opplevelsen var kanskje ikke så spektakulær (heldigvis?), men i tillegg til god mosjon og bra utsikt kan vi i hvert fall krysse av for "gå på en aktiv vulkan" på listen over ting man må gjøre før man dør.

Mesaria

2011-05-22T12:55:00.001+02:00

Mesaria er et veikryss med de fasiliteter man trenger, og ikke så mye mer

Vi hadde en overnatting i denne lille innlandsbyen da vi i 2002 skulle videre med ferge dagen etter at vi landet med flyet. Grunnen til at vi havnet akkurat her var at vi lot oss praie av en hotellvert på flyplassen. Byen ligger praktisk til i veikrysset mellom flyplassen og bussuten mellom Fira og fergahavnen. Man finner det aller mest grunnleggende av fasiliteter, nemlig et supermarked og bakeri. Mer er det ikke å si om Mesaria, men hvis alt man trenger er en overnatting mellom en flytur og en fergetur er det ingen dårlig ide å slå seg ned her.

Akrotiri

2011-05-22T12:53:00.001+02:00

Den utgravede minoiske byen i Akrotiri

Red Beach - spektakulær å se på, ikke fullt så bra å bade

Det finnes faktisk en liten by på kalderakanten som ikke er overøst med turister. Den heter Akrotiri og ligger i den sydlige enden av kalderaen. Den er nok ikke like spektakulær som de mer populære byene Fira og Oia, og det er ikke allverden å ta seg til i denne søvnige byen, men den har rester av et gammelt kastro og gangavstand til den utgravede minoiske byen (som har vært stengt for besøkende siden 2005) og den uforglemmelige stranden Red Beach.

Vi hadde 3 overnattinger like utenfor denne byen på vårt første besøk til Santorini i 1999. Det er et fint sted å bo hvis man ønsker fred og ro og mulighet for å komme raskt ut av byen. Det er derimot et upraktisk sted å bo når man skal utforske øya med kollektivtrafikk.

Oia

2011-05-22T12:51:00.000+02:00

Oia

Utsikten hos Melenio

Barna nyter utsikten

Kameraet kan fort gå varmt på Oia

Det er en klisje å ta bilde av kirker på Santorini, men klarte ikke å la være

Solnedgangen sett fra Kyprida

Oia by night

Oia by night - og strømbrudd

Lengst nord langs kalderaen ligger den mindre byen Oia, som er om mulig enda vakrere enn Fira og også noe roligere. Denne byen er også av flere kåret til å ha verdens vakreste solnedgang. Populariteten til Oia, som trolig er Hellas' mest fotograferte by, gjør at reisende på stramt budsjett må regne med å slite litt for å finne rimelige spisesteder og overnatting her.

Det er vanskelig å ikke like Oia, selv om den er enda mer hiclass enn storebror Fira. Hele bykjernen er fri for biler og den virker ikke fullt så travel som Fira. Selv om det kan være vel mye mennesker i den trange hovedgaten har den likevel en avslappet atmosfære. Arkitekturen er også mer tiltalende. Er ikke helt sikker på hvorfor, men muligens er det at byen er mindre og har et slags bohempreg som gir den litt mer sjarm.

Oia er lang og smal i utstrekning, og mesteparten er bilfritt. Bilveien sniker seg langs baksiden av byen og stopper når man er omtrendt halveis inn i byen. Den er glemt straks man kommer inn i gågatene. Hovedgaten er en lang gågate som strekker seg i nesten hele byens lengde og som har flere gode utsiktspunkter mot kalderaen og restauranter med priser som kan skremme matlysten fra en fattig stakkar. Det finnes også en mindre trafikert parallell gågate uten utsikten, men en koselig gate med restauranter som ikke nødvendigvis er mye billigere, men med større sjangs for at maten faktisk er verdt hva man betaler for den. Lengst mot vest, der kalderaen slutter, er de beste stedene for å beundre solnedgangen.

Fotomotiver er det mer enn nok av, både av calderaen, husene i seg selv og den berømmelige solnedgangen. Man skulle tro at en liten by hvis hoteller kan tillate seg priser på nivå med de dyreste i vestlige storbyer (dyreste hotellrom nevnt i Lonely Planet koster nærmere 1600 euro) skulle være alt for glattpolert, men man finner faktisk en del shabby bygninger også. Heller ikke administrasjonen av byen virker helt plettfri. Det har vært store problemer med vanntrykket mens vi har vært her pga arbeider som man har valgt å sette i gang i det turistsesongen tar av, og jeg har mistet tellingen på antall strømbrudd det har vært siden vi kom.

Byen tiltrekker seg nok flere honeymooners enn barnefamilier, og man kan savne enkle ting som tar litt hensyn til de små, barnemenyer f. eks. Det er ihvertfall enn lekeplass her, men den har vært litt på feil sted når vi har trengt den. I en by med så tett turisme har jeg også savnet de lokale, dagligdagse butikkene som vi var omgitt av på Naxos. De finnes sikkert, men har nok blitt fortrengt langt ut av bykjernen av alle juvelerer, kunstbutikker og nipsesjapper. Skal man lete etter disse er mitt tips at de finnes lengst øst i byen, før gågatene begynner, men jeg har ikke utforsket dette området selv.

Vi har hatt en større eller kortere visitt til Oia alle de 3 gangene vi har vært på Santorini (1999, 2002 og 2010), men det er kun i 2010 vi har overnattet der.

Fira

2011-05-22T12:49:00.000+02:00

Utsikt over Fira

Gågate i sentrum av Fira

Santorinis største by ligger ligger midt på kalderaen, byr på både fantastisk utsikt og smale bygater, og er knutepunktet for all infrastruktur på øya. Med sin størrelse har den også plass til reisende med ulike budsjetter, men det er også her det er mest trafikk og trengsel i gågatene.

Når man ankommer Fira fra "baksiden", noe de aller fleste gjør, kan man lure på om man har kommet til riktig sted. Få av postkortmotivene ligger i denne delen av byen som domineres av to parallelle bilveier hvor all biltrafikken på Santorini tydeligvis må presses gjennom. Dette er den "matnyttige" delen av byen med bussterminal, dagligvarebutikker, apoteker og elektrobutikker. Backpackere vil også sette pris på fergekontorer, vaskeri og mat og overnatting til overkommelige priser.

Med små barn på slep forsøker man derimot å komme seg oppover gatene og bort fra trafikken til man kommer til de smalere gågatene som er gjeldende i resten av byen. Der dominerer den mer ordinære turistshoppingen med klær, souvenirer og gullsmeder. Når man har passert bakketoppen kommer man til calderaen, den gamle kraterveggen som har gjort Santorini berømt. Det kan til å begynne være vanskelig å se utsikten fordi så mange overprisede restauranter har gjort beslag på den, men hvis man går nedover veien mot den gamle havnen eller sørover mot katedralen finner man noen fine utsiktspunkter. Det er jo her den kykladiske arkitekturen virkelig kommer til sin rett, hvor det ser ut som husene er bygget oppå hverandre og det kan være vanskelig å vite hvor den ene bygningen slutter og den neste begynner. Men det skal også sies at dette strøket har blitt såpass fancy at det etterhvert begynner å miste sjarmen. På en måte har jeg mer sansen for miljøet øst for bilveiene, hvor hotellet vårt ligger, selv om man her ikke har det blå havet som bakgrunn.

Fordi byen både er attraktiv og har alle praktikaliteter plassert her har det ikke vært mulig å unngå denne byen på noen av våre tre turer til Santorini i 1999, 2002 og 2010, men vi har kun hatt en overnatting her.

New York oppsummert

2011-05-11T23:40:00.000+02:00

Utsikten fra toppetasjen på Trump Soho

I skrivende stund befinner flyet seg på vei mot de britiske øyer, og tiden har delvis gått til å forsøke å sove, delvis til å ta igjen forsinket skriving. At jeg hele tiden har vært to dager på etterskudd med skrivingen kan ikke bety annet at jeg har opplevd mye. Må innrømme at mitt første inntrykk av New York ble litt urettferdig påvirket at vi hadde gått i feil retning vekk fra byen og det litt mer shabby miljøet rundt Canal Street, fremfor det Soho som viste seg å være en veldig sjarmerende bydel. Men siden ble alt bedre, til og med været. Fra Soho har man gangavstand helt ned til Lower Manhattan og i hvertfall så langt opp som til Chelsea. Skal man til Midtown og Central Park er transport vanskelig å unngå. T-banen fungerer bra, men det tar litt tid å lære seg systemet og at stasjoner som har navn etter gaten de ligger i ikke nødvendigvis er eneste stasjon med det navnet. Taxi er enklere, men ikke raskere hvis man havner i trafikkork. Annenhver bil man ser er en gul taxi, så det er verdens enkleste sak å finne en. En kul greie med drosjene i New York er at de har en skjerm i baksetet hvor man både kan se på nyhetene og et kart med med bilens posisjon avmerket. Dette må man ta i bruk hjemme også! En taxitur fra Soho til Central Park uten stor trafikk kostet 10 dollar, like mye som 4 enkeltbilletter med t-banen.

Hjem fra New York

2011-05-11T23:34:00.000+02:00

Leaving New York is never easy...

Vi hadde sjekket ut tidligere på dagen og hatt bagasjen oppbevart bak resepsjonen. Kl.15 ble alle samlet for å kjøres i buss i til Newark. Trafikken mot Holland Tunnel var så å si stillestående, men da vi først kom inn i tunellen gikk det greit unna. Over inngangene på terminalen står lysskilt som forklarer hvor de ulike flyselskapene har sine skranker. Reiselederen hadde sjekket oss inn på forhånd, slik at vi kunne gå rett til bag-drop'en, noe som sparte oss for litt tid. Ved sikkerhetskontrollen var det som ventet lang kø, og det var høyere krav til hva man skal ta av seg og ut av bagasjen enn det pleier å være andre steder. På vei mot avgangshallen var det plassert små taxfree butikker lang gangen, nærmest som små salgsboder. For min del hadde jeg lite kontanter igjen og kommer heller til å handle på Gardermoen. Avganshallen hadde en liten kafe og noen kiosker, samt en bra utsikt mot flyene som tok av med Manhattans skyline i bakgrunnen.

Nå er frokosten servert på flyet og det vel ca en time til vi lander. Har vært lenger borte fra kone og barn enn jeg pleier, så det skal bli godt å komme hjem. Blir spennende å se hvordan døgnrytmen faller på plass etter å reist 6 timer frem i tid. Det blir hjemmekontor på mandag ihvertfall, det er sikkert.

Trump Soho

2011-05-11T23:26:00.000+02:00

Trump Soho

Trump Soho er et godt utstyrt hotell med proff betjening. Skulle dog gjerne ha bodd i en høyere etasje med bedre utsikt når man først skal bo i en skyskraper. Noen løsninger syntes jeg var upraktiske, bl.a. at det ikke var en dør mellom soverom og bad (do og dusj var bak dører heldigvis, men ikke badekaret), og det tok meg noen dager før jeg forsto hvordan man får varmtvann i dusjen. Hotellfrokosten kommer i tillegg og serveres i hotellrestauranten hvor man bestiller retter fra en meny. Den eneste frokosten jeg spiste her besto av porserte egg, og det var ingen grunn til å klage på maten. Skulle jeg reist med egne penger hadde jeg nok aldri hatt råd til å bo her, men jeg liker gjerne litt mindre dimensjoner på hotellene også.

Seaport

2011-05-11T23:12:00.001+02:00

Seaport historic district

Seilskuter til kai ved Pier 17

Den største positive overraskelsen på hele turen fikk vi da vi gikk fra Brooklyn Brigde og skulle forsøke å finne et spisested langs elven. Midt mellom broen og skyskraperne på Lower Manhattan havnet vi i en brosteinsgate med noen gamle lavblokker. Kontrasten mellom disse slitne husene og skyskraperne bare få meter unna var slående. Gaten endte i torg som ledet til Pier 17, et slags Aker Brygge med mange butikker og spisesteder.

Vi fant ut at det var koseligere på torget enn på piren (til tross for noen iherdige svovelpredikanter som 5 minutter etter at vi hadde satt oss ned forkynte sitt budskap om at Gud er svart på full guffe), så vi satte oss utenfor en Meksikansk restaurant som heter Red for å spise lunsj. Servicen her var ikke allverden å skryte av og vi ventet i evigheter på maten. Men maten, for min del en mais og kyllingsuppe, smakte overraskende bra da den omsider kom. Min suppe og en halv flaske mineralvann kostet 15 dollar hvis vi runder av litt oppover.

Brooklyn Brigde

2011-05-11T23:02:00.000+02:00

Brooklyn Bridge - en studie i kabler

Utsikt mot Lower Manhattan

På vår siste dag i New York hadde vi såpass sen avreise at vi hadde god tid til en solid utflukt. Etter frokost i hotellrestauranten gikk jeg sammen med to kolleger nedover Broadway for å gå over Brooklyn Bridge, den eldste broen over East River. Broen er såpass lang at den begynner nesten på midten av øya, like ved byens City Hall og Tweed Courthouse.

Gangveien over brua går langs midten, mellom kjørefeltene, og hever seg etterhvert et nivå over bilene. Det er delt opp et felt for fotgjengere og et for syklister, så det gjelder å holde seg på riktig side. Så er det de som har funnet ut at de skal jogge over broen. Kan vel ikke si at det var like god plass til alle på en søndag formiddag. Gangveien får etterhvert et mer behagelig underlag av tre etterhvert som man kommer over vannet.

Ved hvert av tårnene utvider gangveien seg slik at det dannes et lite torg hvor noen var smarte nok til å selge vann, mens andre igjen heller forsøker å selge bilder. Man får flott utsikt mot skyskraperne både på Lower Manhattan og i Brooklyn, samt Frihetsgudinnen og Ellis Island. Bildene blir dog litt ødelagt av brokabler og stålbjelkene som går over kjørefeltene.

Tribeca Grill

2011-05-11T22:37:00.000+02:00

Grillet andebryst. Hva det grønne er vet jeg egentlig ikke

Den siste kvelden var det ingen felles middag, så en i teamet hadde reservert bord til oss på Tribeca Grill, en restaurant som holdt til i et stort, gammelt lagerhus, og som eies av blandt andre Robert de Niro. Lokalet er stort og til dels støyende. Servicen var god og vi fikk maten mye raskere enn vi hadde blitt vant til, til tross for at vi var nesten 10 personer rundt bordet. Maten var også den klart beste vi hadde spist på hele turen. Min forrett var mozarella på toppen av en lekkert dandert blanding av ruccula og grillet aubergine. Hovedretten var grillet andebryst og desserten var is og sorbet. Prisen for maten, en Brooklyn Lager, en tredjedels vinflaske og en espresso ble rundet av oppover til 100 dollar.

På veien hjem ble det en liten stopp på en støyete bar for å betale 6 dollar for nok en Brooklyn Lager, et ølmerke som kan anbefales til de som i likhet med Monty Python mener at Budweiser er som å elske i en kano - fucking close to water.

High Line

2011-05-11T22:29:00.001+02:00

High Line - endestasjon

En park 10 meter over gaten

Chelsea Market er et eksempel på hvordan ny bruk av gamle fabrikkbygninger har gitt liv til denne delen av Manhattan. På High Line har man trukket denne trenden enda lenger og bygget om en elevert jernbane til park. Resultatet er altså en flere kilometer lang park 10 meter over bakken. Hver strekning har sitt biologiske miljø. Et sted var det for eksempel rennende vann og enger med siv, et annet sted var det bjørkeskog. Parken går tvers igjennom bygninger som måtte stå i veien, deriblandt Chelsea Market. Utstikkere brukes som utsiktspunkter, om det så er mot byen, Hudson River eller biltrafikken som passerer under.

Parken tok slutt ved Meatpacking District, og vi fulgte Hudson Street, en koselig gate svært rik på italienske restauranter, for å komme hjem til hotellet.

Chelsea market

2011-05-11T22:20:00.000+02:00

Chelsea Market

Fra Central Park tok vi banen til 14th Street i bydelen Chelsea. Min sans for matmarkeder fikk meg til å foreslå en titt på Chelsea Market, et ombygget fabrikklokale som nå inneholder små matbutikker. Det selges mest varer som ost, sjokolade og diverse garnityrer på glass, foruten et stort utvalg av spisesteder. Jeg tok meg tid til et mellommåltid med en svært saftig mozarella med tomat før vi gikk videre.

Central Park (uten å jogge)

2011-05-11T22:01:00.000+02:00

John Lennon-minnesmerket, nå pyntet med jordbær og Liverpool-skjerf

The Lake

Street dance i parken

Etter å omsider ha kommet meg til en stasjon på 7th Avenue møtte jeg et par kolleger for en roligere tur gjennom Central Park enn jeg hadde på joggeturen noen dager tidligere. Vi gikk først mot Strawberry Fields, minnesmerket etter John Lennon. Det var noe helt annet å være her på en lørdag formiddag enn en grytidlig torsdag morgen. Mange pilgrimmer samles rundt mosaikken på veien for å legge ned blomster og Liverpool-skjerf, og lage fredssymboler av jordbær. Naturligvis er det også en fyr som spiller Lennon-klassikere på gitar mens en annen kar holdt et langt foredrag om Lennons liv fra hans New York periode mens han bodde i en bygning et steinkast unna.

På en plass nær Boathouse, hvor det leies ut robåter til ved et vann, var det en gjeng som holdt et street dance show hvor de fikk demonstrert sin spenst og evne til å gå på henda mens de hadde full guff på lydanlegget. En parkvakt likte tydeligvis ikke showet like godt som publikum, og de måtte avslutte før de hadde fullført sin grand finale.

På vei mot utgangen på vestsiden av parken passerte vi Belvedere Castle, et slags eventyrslott som ikke var så spennende i seg selv, men skilpaddene som solte seg i vannet under slottet var verdt en liten stopp.

Union Square

2011-05-09T21:46:00.002+02:00

Bondemarked på Union Square

Jeg tok T-banen fra Canal Street i retning Times Square for å slå meg sammen med noen kolleger der. Toget jeg havnet på var ekspresstog som kjørte forbi flere stasjoner, og i et øyeblikks forvirring gikk jeg i stedet av på Union Square. Egentlig et lite lykketreff, for da fikk jeg ihvertfall med meg bondemarkedet som åpenbart finner sted her på lørdager. Blomster, grønnsaker og frossent kjøtt ble solgt fra salgsboder og noen leker for barn ble arrangert. En drikkeyoghurt fra en av bodene ble en foreløpig lunsj som faktisk mettet ganske lenge.

Chinatown og Little Italy

2011-05-09T21:39:00.000+02:00

Chinatown

Vareutvalg i Chinatown. Haifinner, anyone?

Little Italy

Er du usikker på om du befinner deg i Little Italy? Sjekk brannhydrantene!

Etter å ha sikret meg en iPad og gjort unna noe mer shopping hadde jeg planer om å gå ned mot World Trade Center (ja, stedet kalles fortsatt det selv om skyskraperne er borte), men da jeg kom til Canal Street fristet det mer å ta til venstre og gå til Chinatown. Dette området er merkbart mer shabby enn i Soho, butikkene trekkes lenger ut i gata og selgerne er mer pågående. Vareutvalget gikk i stor grad på klokker og smykker av varierende autentisitet. Inn i sidegatene blir det mer matvarer, kafeer, massasje urter og te. Hadde egentlig tenkt å kjøpe meg en enkel lunsj til å ta med meg, men feiget ut da jeg så utvalget. Alt jeg fikk kjøpt her var en pakke med te og en pose med småkaker.

Når man svinger opp Mulberry Street gjøres det tydelig at man nå beveger seg inn i Little Italy. Dette hardt prøvede strøket som har krympet i takt med at Chinatown har vokst anstrenger seg åpnbart for å holde på sin identitet. Blandt annet har de farget brannhydrantene i italienske farger. Det spørs om de ikke har tatt for hardt i, for strøket minner veldig om en turistfelle, og salg av postkort ser ut til å være den store næringen. Ellers er det veldig tett med italienske restauranter og naturligvis delikatessebutikker.

Shopping iPad i Apple Store

2011-05-09T21:13:00.001+02:00

Ikke alle selskaper er så heldige med kundene sine som Apple

Gratulerer, du er utvalgt til å bruke penger på en iPad 2

Det ligger Apple Stores flere steder på Manhattan, også i Soho. Ettersom prisene er en del lavere her enn hjemme bl.a. pga fravær av moms hadde jeg bestemt meg på forhånd for å kjøpe meg et nettbrett her. Det brettet jeg opprinnelig hadde tenkt meg viste seg å være utsolgt over hele byen, men en iPad 2 lar seg jo også gjøre. Også disse viste seg å være utsolgt i butikkene, men vi fikk vite at de fikk inn nye modeller hver morgen og startet salget av disse en time før vanlig åpningstid. Dermed dannet det seg lange køer utenfor butikkene hver morgen. Jeg og et par kolleger i samme ærend møtte derfor opp kl.7 om morgenen, og køen sto allerede da langt rundt hjørnet.

Da butikken åpnet kl.8 gikk betjeningen langs køen og spurte hva slags typer vi ønsket oss og delte ut kort påskrevet ønsket modell. Vel inne i butikken ble vi tatt godt hånd om og betjeningen aktiverte brettet for oss og hentet det vi måtte ønske av ekstrautstyr.

Men er det ikke drøyt å stå i lange køer tidlig om morgenen for å kjøpe en vare man ikke klarer å produsere nok av? Naturligvis, og hadde det ikke vært for en god souvenir og noen sparte hundrelapper hadde jeg styrt unna. Jeg får heller unnskylde meg med "When in Rome..." begrepet.

Middag på Dos Caminos

2011-05-09T20:55:00.000+02:00

Dos Caminos i Meatpacking District

Den siste felles middagen ble holdt på den meksikanske restauranten Dos Caminos i Meatpacking District. Restauranten ligger i en liten, gammel bygning midt i dette utelivsstrøket. Servicen her kan ikke sies å være den aller raskeste, men de var påpasselige med å fylle opp med nachos og en veldig god guakamole, og ta bestillinger på drinker. Resulatet var at flere var i ferd med å spise meg mette på guakamole før forrettene kom. Min hovedrett var en fisk jeg ikke husker navnet på, og den smakte helt greit, mens de som hadde bestilt enchiladas var mindre førnøyde.

Etter middagen ble det en liten tur til en fullstappet bar like over gaten, men jeg fant fort ut at det var like greit å komme seg til hotellet.

Midtown

2011-05-09T13:17:00.000+02:00

Times Square, mest imponerende om kvelden

St. Patrick's Cathedral - stor, men likevel litt liten

Trump Tower

5th Avenue møter Central Park

Da vi hadde kommet oss på land etter båtturen samlet vi en gjeng som ønsket å gå mot Midtown. Vi gikk langs 42nd Street mot Times Square, med en innlagt pause på en strategisk plassert Starbucks. Denne delen av Manhattan har praktisk talt skyskrapere hele veien, men veiene er likevel så snorrette at man kan se fra den ene sidene av øya til den andre. Ved Times Square, som var litt blekere i dagslys enn om natten, hadde vi et lite stopp med shopping før vi fortsatte til 5th Avenue. 5th Avenue går for å være en av de mer eksklusive handlegatene i New York, og er man på utkikk etter Gucci eller Armani, så er dette stedet å lete. Avenyen har også et par kirker, bl.a. den irske St. Pathricks Cathedral, som skal være den største kirken i byen uten at den akkurat ruver mellom skyskraperne av den grunn. En annen religiøs bygning for noen er Apple Store sitt flaggskip som ligger under en glasskube ved hjørnet av Central Park.

Etter på ha handlet noen "epler" gikk vi en kort tur innom parken før vi tok T-banen tilbake til hotellet. T-banen i New York er effektiv og fungerer veldig bra, men det trengs litt trening før man behersker den. En enkeltreise koster 2.50 dollar, og den kam brukes så mye man vil innen 2 timer. Jeg erfarte senere at den kun kan dras en gang for å komme inn på stasjonen, så ikke forlat stasjonsområdet før du er fremme. Billettautomatene er gniene på vekslepenger, noe som i praksis betyr at man ikke kan putte på mer 5 dollar for en enkeltbillett. Det enkleste blir da ofte på betale med kort.

Båttur rundt Manhattan

2011-05-08T02:13:00.001+02:00

Frihetsgudinnen

Nyter utsikten mot Lower Manhattan, blandt annet.

Brooklyn Bridge

Midtown - med Empire State og Chrysler Building

FN-bygningen - en nærstudie

Harlem river

Etter at vi var ferdige med det faglige på fredag var det en felles sightseeing med båt som gikk rundt hele Manhattan. Vi ble fraktet med buss til en pir ved Hudson River hvor Circle Line har sine båter. Båten vår var ganske stor med god plass til 70 personer både under og på dekk.

Vi begynnte med å spise lunsj, som var en buffet med ganske gode spareribs og kylling. Problemet var at båten satte i gang en såpass høy fart at vi såvidt rakk å spise opp før vi måtte opp på dekk for å knipse.

Det er virkelig verdt en båttur for å se Manhattan fra sjøen og frihetsgudinnen på nært hold. Har man ikke lyst på noen sightseeing, så skal en tur-retur billett til Staten Island være et bra alternativ. Turen gikk først ut Hudson River til Liberty Island og Frihetsgudinnen, deretter langs Lower Manhattan, som står som en massiv vegg opp fra havet. Båten gikk så oppover East River og under bl.a. Brooklyn Bridge. Bygningsmassen blir en periode lavere før man kommer til Midtown, hvor man finner de peneste skyskraperne, som Empire State og Chrystler Building.

Siden svingte båten inn på Harlem River, som renner mellom bydelene Harlem og Bronx. Her er det mindre spektakulære blokker i murstein, og ikke fullt så mye å ta bilde av, med et mulig unntak av Yankee Stadium. Da vi igjen nærmet oss Hudson River tok det slutt på bebyggelsen og det var grønn skog på begge sider av kanalen. Ikke helt hva man forestiller seg av New York. Vel ute på Hudson igjen gikk båten i sneglefart langs de pene bygningene i Upper West før vi gikk i land igjen.

Manhattan sett fra Hudson

Middag på Barolo

2011-05-08T00:03:00.000+02:00

Det ble spist felles middag på Barolo, en italiensk restaurant like i nærheten av hotellet. Det begynte med en enkelt salat, som det visstnok ofte gjør her borte. Foretten var en ganske god calamari, tatt i betraktning at jeg ikke er noen som spiser blekksprut veldig ofte. Hovedretten var en ytrefilet, som etter min smak var litt for godt stekt. Sjokoladekaken til dessert smakte bedre. Alt i alt var ikke denne restauranten noen høydare. Har smakt mye bedre mat og personalet var en smule klønete.

Shopping i Soho

2011-05-07T07:53:00.001+02:00

Noho Market

Grace Church i Broadway

Den første hele dagen var i sin helhet satt av til faglige workshops og foredrag i hotellets møterom. Frokost ble servert utenfor møterommet og gjennom hele dagen ble det fyllt på med mat, mest av den usunne sorten, slik at flere av oss konstant følte seg i overkant mette.

Da arbeidsdagen omsider var over gjorde jeg en del shopping for å rettferdiggjøre at jeg reiser fra kone og barn i 5 dager. Det viste seg vanskelig å finne klær til barn - de fleste butikkene hadde bare klær fra 12 år og oppover. Noe fikk jeg likevel tak i etter å ha gått et stykke oppover Broadway. Enda vanskeligere var det å få tak i de nyeste nettbrettene, som virker å være utsolgt over hele byen, inkludert den lokale Apple Store. Har dog ennå ikke gitt opp jakten på dette.

De som liker salgsboder fulle av juggel kan også glede seg over Noho market, som ligger nesten umerkbart på en ubebygget tomt langs Broadway. Der kunne man også få kinesisk massasje for 10 dollar.

Joggetur i Central Park

2011-05-07T07:49:00.000+02:00

En velfortjent pause under joggerturen

Minnesmerke etter John Lennon, som bodde - og ble skutt - like i nærheten.

Jeg har (foreløpig) ikke til vane å ta med meg joggetøy på tur, men før denne turen fristet det veldig å prøve en joggetur i Central Park. Jeg fikk med meg tre spreke kolleger, og vitende om at vi kom til å slite med jetlag avtalte vi å møtes i lobbyen kl. 6:30. Vi tok en taxi til parken, noe som før morgenrushet kostet ca 10 dollar. En kul ting med de gule drosjene i New York er ikke bare at de har TV i baksetet hvor man kan følge med på nyhetene, men også et kart med plotting slik at man kan følge med på at man er på riktig vei.

Det hvilte en rolig idyll over parken da vi kom frem, som om den var ekslusivt forbeholdt morgenfugler. Vi var slettes ikke alene i parken. Flere andre joggere, syklister og hundeeiere nøt denne fine morgenen i parken i selskap med et og annet ekorn. Kirsebærblomstringen var i full gang, og jeg tviler på at parken kan bli vakrere enn den var denne dagen. Turen gikk fra sydenden av parken og rundt det store vannet som er oppkalt etter Jaqueline Kennedy Onassis. Særlig langs vannet var turen fin, med utsikt mot de fjerne skyskraperne som omkranset parken. Turen ble på 7 kilometer, og sørget for en usedvanlig god start på dagen.

Times Square - Hard Rock Cafe

2011-05-07T07:38:00.001+02:00

Times Square

Times Square - den andre retningen

Middag ble arrangert i fellesskap på Hard Rock Cafe på Times Square, hvor vi ble fraktet i buss. Times Square, oppkalt etter New York Times som en gang holdt til der, er trolig det eneste stedet i verden hvor turister strømmer til i millioner for å se på reklame, men jeg skal ikke late som jeg ikke ble impornert over de enorme lysreklamene og videoskjermene. Torget har nedenfor noen noenbelyste røde trapper noen uteserveringer med utsikt mot lyset i begge retninger, trolig beregnet på varmere dager.

Hard Rock Cafe ligger få minutter unna, gjenkjennelig med en stor gitar i neonlys utenfor inngangen. Stedet briefer med en del rockeeffekter, som dressene til The Beatles. Om de er ekte eller ikke vet jeg ikke. Lokalet kunne ha fungert like godt som konsertlokale, og for alt jeg vet brukes det også til det. Vi fikk i så fall bord på det som må være gulvet foran scenen. Det vises kontinuerlig musikkvideoer på høyt volum, så ikke forvent en romantisk aften. Det lukter unektelig litt turistfelle av stedet, og maten var ikke særlig imponerende da den omsider kom. Vi startet med en salat, fulgt opp med en tørr biff og is til dessert. Mengden kan man ihvertfall ikke klage over. Kunne kjenne biffen i magen til langt ut i neste dag. I stedet for pris opplyste menyen om mengde kalorier på de ulike rettene, det er jo en slags pris det også.

Soho

2011-05-06T13:43:00.000+02:00

Man finner alltids veien

Broadway

Branntrapper

Obama kom til New York dagen etter oss, men om han drakk her vites ikke,

Etter å ha installert oss på rommet gikk vi en tur for å gjøre oss kjent i nærområdet. Uten å ha funnet ut av hva som er øst eller vest begynnte vi å gå mot Hudson River, og fant straks ut at i den retningen var det ingen ting interessant. Østover derimot var det mye mer butikker og servingssteder, og den største konsentrasjonen av butikker nå langs Broadway. Området er preget av lave bygninger til New York å være, hotellet vårt ser faktisk ut til å være den eneste skyskraperen. Gatebildet er kanskje mer ruskete enn hva jeg hadde forventet på det jeg trodde var fisefine Manhattan, med stedvis uelegante betongblokker til å skille fotgjengere fra trafikk og søplesekker som ligger på fortauet for å bli plukket opp. Man venner seg dog fort til dette. Bygningene varierer fra de koselige til de heller shabby. Flerre av bygårdene er "dekorert" med de utvendige branntrappene som vi er vant til å se på fluktscener fra utallige filmer.

I tillegg til butikker og spisesteder er området også rikt på gallerier etter at det trakk til seg kunstnere på 60-tallet. Som så ofte ellers i verden fikk Soho da trendstatus og mer bemidlede mennesker flyttet etter, med det resultat at de som hadde gjort området trendy ikke hadde råd til å bo her lenger. Men galleriene består fortsatt.

Den planlagte shoppingen kan se ut til å bli vanskeligere enn planlagt fordi nettbrettene jeg hadde tenkt å kjøpe viser seg å være utsolgt over hele byen. I stedet slo vi oss sammen med en gjeng kolleger på Manhatten Bistro for en øl og en liten matbit - chicken fingers med salat og en spenstig salsasaus. Dette kostet om lag 20 dollar. Det kan være vanskelig å beregne prisene på serveringsstedet her fordi det legges til en rekke avgifter som ikke oppgis i menyene.

Ankomst Newark flyplass

2011-05-06T13:16:00.001+02:00

Terminalen på Newark Liberty Airport

Trump Soho ser ut til å være den eneste skyskraperen i området

Flyet måtte kretse rundt en stund før det fikk tillatelse til å lande på Newark, og kollegene våre som tok av fra Gardermoen en halv time etter oss var allerede gjennom passkontrollen da vi kom. Passkontroll i USA er noe man bør legge til når man beregner reisetiden. På flyet fikk vi utdelt et skjema vi måtte fylle ut og levere både i pass- og tollkontrollen. Ventetiden på flyplassene er allerede beryktet, og det var ikke mye til hjelp at sikkerhetsnivået var blitt hevet etter at Osama Bin Laden hadde blitt tatt av dage 3 dager tidligere. Da jeg endelig hadde kommet først i køen viste det seg å ikke være så skummelt som fryktet. En gravalvorlig og svært langsom mann sjekket papirene, tok et bilde og fingeravtrykk. Andre måtte visstnok svare på flere spørsmål enn jeg, så man er nok litt prisgitt hvilken vakt man havner hos. Da vi omsider var gjennom nåløyet hadde bagasjebåndet for lengst stoppet.

Vel ute i ankonsthallen sto en guide og ventet på oss, og da alle var samlet ble vi geleidet inn på en ventende buss som kjørte oss inn til Manahattan gjennom Holland-tunellen. Det regnet og var ikke varmere enn det ville vært hjemme på en tilsvarende dag. Selv løvspretten hadde kommet omtrent like langt som hjemme. Manhattans skyline kunne vi hele tiden se som en blek siluett gjennom disen.

Bussturen tok under en halvtime, men vi var nok også heldige med trafikken. Da vi kom frem til Trump Soho Hotel ble nøklene klokelig delt ut på bussen i stedet for at vi sto i en lang resepsjonskø. Køen kom i stedet ved de 4 heisene, som fikk veldig mange stopp per tur i denne 46 etasjer høye bygningen. Rommet vårt ligger i 15. etasje, ikke høyt nok til å se over nabobygningen, men vi kan ganske langt, bl.a. toppen av Empire State Building, hvis vi ser til sidene. Rommet er veldig godt utstyrt, med 4 telefoner (inkludert en på do), 2 TV'er (bl.a. en på badet), minibar, safe, dusj og badekar. Rommet er nok innredet mer for å være trendy enn praktisk. Bl.a. hadde det vært greit med en dør mellom soverommet og badet. Man bør også sette av litt tid til å lære seg hvordan alt utstyret funker.

Destinasjon: New York

2011-05-05T16:02:00.002+02:00

Manhattan skyline sett fra bussen

Tid: 4.mai 2011, kl 12:00
Sted: På vei bort fra vestlandskysten

Det er et par byer i verden som ikke står på ønskelista mi rett og slett fordi jeg regner med å havne der på et eller annet vis uansett. New York er en av disse byene, og nå er jeg på vei dit. Anledningen er en bonus for oppnådde mål for både utviklings- og salgsteam på FINN eiendom. Opplegget er en og en halv dag med faglig innhold, en halv dag med felles sightseeing og ca halvannen dag med fritid. Etter å ha lest Lonely Planets iPhone-app for New York på bussen til og fra jobb de siste par månedene er det åpenbart at jeg ikke kommer til å rekke over alt jeg ønsker, så det er godt mulig at byen likevel kommer på ønskelisten etter at jeg har reist derfra.

Vi ble anbefalt å møte på flyplassen kl.9, to timer før avgang, noe som akkurat gav meg tid til å levere Ylva i barnahagen før jeg tok den vanlige ekspressbussen til Oslo for å deretter fortsette med Flytoget. En stygg ripe i planen ble det da jeg like etter å ha gått på bussen oppdaget at jeg hadde lagt igjen VISA-kortet hjemme. Jeg hoppet av bussen i panikk på første stopp og ringte hjem for å få Ina til å komme med kortet. Jeg hadde riktignok med meg et kredittkort også, men dette var ment som reserve i tilfelle rottefelle. Dermed kom jeg til Oslo litt senere enn planlagt, men likevel tidsnok til å rekke et flytog som kom til Gardermoen kl.9 presis.

Reglene for å komme inn i USA er strengere enn de fleste land jeg har vært i. Norge er med i et Visa Waver Program som gjør at vi i stedet for å søke om visum kan fylle ut et skjema på internett for å få godkjent innreise. Det koster 14 dollar å sende inn dette skjemaet, noe som bør gjøres i god tid. Alle spørsmål, krav om nøyaktighet og riktig type pass, samt beskjed om at endelig godkjenning ikke innvilges før man passerer tollen i USA kan ta motet fra en stakkar som skal over Atlanteren for første gang.

Innsjekking ble gjort på SAS sine automater hvor vi måtte taste inn bestillingsnummer og adresse for første overnatting, samt scanne pass og bonuskort. Det gjelder å holde orden på papirene. I retur fikk vi boardingkort før vi kunne levere bagasjen i skranken. Nå har man også begynnet å scanne boardingkortet i sikkerhetskontrollen. Endelig kontroll av boardingkort ble gjort da vi gikk inn på et venterom ved gaten, ikke ved ombordstigning som det pleier. Gardermoen har noen kiosker og kafeer etter passkontrollen, men før man passerer kontrollen av boardingkort bør man ha kjøpt det man trenger på reisen.

Flyet er av Airbus-typen med opptil 8 seter i bredden. Jeg ble plassert helt bakerst, så langt unna noe vindu som det er mulig å komme, men det er et fint plaster på såret med egen skjerm som viser filming fra et kamera i front og under flyet, selv under take-off. Man kan også velge blandt et stort utvalg av filmer, musikk og spill. I løpet av en 8 timers flytur vil nok selv jeg, som elsker å kjede meg, få bruk for noe av dette. Headsett ble delt ut av personalet etter take-off. Ellers var det lagt ut en flaske vann, et teppe og en pute til å ha i ryggen til hvert av setene. Maten vi ble servert, biffgryte med potetmos, smakte som flymat pleier. Drikke blir delt ut jevnlig. SAS er ikke kjent for å være spydspissen når det gjelder å senke prisene, men jeg må innrømme at det er deilig å slippe å dra opp lommeboka hver gang jeg skal ha noe (dessuten er det ikke jeg som betaler).

Hjem fra Amsterdam

2010-10-10T02:34:00.000+02:00

Tid: 8/10-2010, kl. 21:15
Sted: På flyet, venter på take off

Denne dagen forløp stort sett som i går. Frokost ble spist på samme sted, konferansen var fortsatt bra og lunsjen var den samme. Da det hele var over spiste vi "middag" på Burger Bar like ved konferansen. Til og med her kunne man selv velge hva slags kjøtt man ville ha i burgeren. En 170 grams burger med irsk biffkjøtt og en cola kom på ca 7 euro. Burgerbaren er et trangt og travelt lokale, og man må vente litt lenger på maten enn på billigere burgersteder og er derfor ikke det beste stedet å spise hvis man har det travelt. Men god burger var det!

Vi fikk det travelt nok til at vi valgte å ta taxi til Schiphol fremfor toget. Det ble relativt dyrt, 50 euro delt på 5 personer i en maxitaxi, selv om det ikke var noen spesielt lang tur. Det gjorde i det minste at vi ble spart for eventuelle problemer med å finne riktig terminal - det hadde sjåføren tydeligvis kontroll på. Det står dessuten på et skilt utenfor terminalen hvilke selskaper som opererer derfra, i vårt tilfelle Norwegian. Inne på terminalen så det ut til å være en rolig kveld. Det var ikke mer enn 4-5 avganger på tavlen. Etter innsjekking og sikkerhetskontroll (jeg husket denne gang å ta av meg skoene) bar det inn til ventehallen, hvor man blir bedt om å bli værende til gate'n åpner. Det er heller ingen grunn til å gå noe annet sted, for det er kun her det er noen fasiliteter. Taxfree'n på flyplassen var lite å skryte av. Særlig utvalget av alkohol er veldig begrenset, men jeg har nå i hvert fall med meg noe glühwein og en edamer av geitemelk med meg hjem. Boarding gikk greit, og etter en endeløs taxing er nå flyet på vingene.

Som ventet var det ikke så mye jeg fikk sett av Amsterdam, og dermed er det heller i så mye jeg har å skrive om byen. Men at det er en fin by er over enhver tvil. Den gamle byen er fortsatt et levende sentrum, ikke bare en museumsby for turister, som gamlebyer ofte er. Kanalnettet, som får byen til å se ut som et spindelvev fra lufta, gjør at byen er noe helt for seg selv. Mange gågater gjør også sentrum til et behagelig sted å være. Her må man passe seg mer for syklister enn for biler. Vi fikk aldri prøvd noe lokal mat, men det er nok av annen god mat. Antallet argentinske biffhus var påfallende. Prisnivået er muligens en anelse høyere enn i Berlin, men billig for en nordmann.

Hotell NH Carlton var en liten skuffelse. Det er et typisk businesshotell med stor lobby og lite sjarm. Lobbyen er fin nok, men korridorene bar litt preg av 80-talls interiør. Vårt oppgraderte rom, forøvrig med badekar, var bra, men de ordinære rommene virket gamle og ikke et 4-stjerners hotell verdig. Beliggenheten til hotellet var perfekt for oss, rett rundt hjørnet for konferansen og ellers ganske sentrumsnært. Mest skuffende var det at internettaksess ikke var inkludert. Man kunne bruke WiFi i lobby'en i 30 minutter eller ha aksess fra rommet for 5 euro timen eller 10 euro døgnet. Merkelig at dette koster mer desto dyrere hotellet er, mens det var gratis på et hotell i Hellas hvor vi betalte halve prisen for en leilighet. Det har gjort at jeg har kommet litt på etterskudd når det gjelder oppdatering av bloggen. WiFi-nettet på konferansen gjorde at jeg fikk publisert noe mellom foredragene.

Nå gjenstår det bare å få dette flyet ned på bakken. Deretter er det bare å komme seg raskest mulig inn til Oslo og håpe at jeg rekker den siste bussen til Drøbak. Det har gått en uke siden siden sist jeg så barna, så det skal bli godt å komme hjem nå.

Konferansedag

2010-10-10T01:30:00.000+02:00

Gaten hvor konferansen ble holdt

Utenfor Theater Tuschinski

Inne på konferansen

Kanal i mørket

Tid: 8/10-2010, kl. 0:15
Sted: Hotellet

Vi hadde bestilt dette hotellet uten frokost, så det spiste vi på Hema, en slags storkiosk med med noen sitteplasser. Frokosten var rimelig kjapt og enkelt en toast og en juice for 4 euro.

Konferansen ble holdt på Theater Tuschinski, et teater som åpenbart har blitt gjort om til kino. Salen funker også bra som konferanserom, men foajeen var litt for trang for 450 mennesker. Men jeg skal ikke skrive så mye om foredragene om html5, css3 og javascript her. Noe mat fikk vi også underveis. Selve lunsjen var smurte rundstykker og pasta, og til ølen etter konferansen ble vi servert ulike typer frityrstekt fingermat.

Vi gikk til en annen del av byen for å spise middag, og fikk endelig anledningen til å få sett oss litt rundt. Den lille delen av Amsterdam jeg har sett er veldig tiltalene, med imponerende sammenhengende gammel arkitektur over hele sentrum. Nettverket av kanaler gjør jo også sitt til å gi byen særpreg. De fleste gatene er smale og i stor grad bilfrie, trolig med unntak for de som bor der. Man skal likevel huske å se seg godt for før man krysser gaten - for syklister. De bryr seg sjelden om å senke farten før de absolutt må, uansett hvor mye folk det er i gaten. For å komme til restauranten passerte vi også det berømmelige Red light district, med sine noe mer kontroversielle attraksjoner. Så har jeg ihvertfall sett det også, men selv om husene og kanalene er like fine her som ellers syntes jeg vel ikke at dette var det mest behagelige strøket å spasere gjennom.

Middagen spiste vi på en thailandsk restaurant med navn Bird. Det må åpenbart være et populært sted, for vi måtte stå en god stund i kø før vi slapp inn, og stedet hadde mange sitteplasser fordelt på to etasjer. De fleste av oss spiste en ferdigkomponert 3-retters som startet med vårruller, deretter sopp-/kyllingsuppe og til slutt en hovedrett som var en kombinasjon av tre kjøttretter og et stort fat med nudler. Vi klarte ikke en gang å spise opp halvparten av maten vi ble servert. En slik middag med to øl og en kaffe kostet i overkant av 30 euro per person.

Ankomst Amsterdam

2010-10-09T14:54:00.000+02:00

Sentralstasjonen i Amsterdam

Gjennom gågaten på jakt etter middag

Beer Temple

Tid: 7/10-2010, kl.23:50
Sted: Hotel NH Carlton, Amsterdam

Av en eller annen grun går det ikke noe direkte tog fra Berlin til Amsterdam Central, derfor måtte jeg gjøre et togbytte i Hilversum ca 20 minutter utenfor Amsterdam. Det gikk forsåvidt greit nok. Regionstoget kom etter 5 minutter til den samme platformen som vi gikk av og kjørte nonstop det siste stykket. Da jeg kom til Central tok jeg en taxi for å komme til hotellet. På NH Carlton var det et svare byråkrati å få sjekket inn. Noe skyltes at kollegaen min som hadde bestilt rommet i sitt navn ikke hadde kommet ennå. En annen ting var at vi hadde fått et annet rom enn bestilt (to mannfolk i en dobbeltseng funker dårlig). Begge deler løste seg til slutt, det siste ved at vi fikk et oppgradert rom uten ekstra kostnad. Og et oppgradert rom på dette hotellet bør man uansett unne seg. Da jeg fikk se rommet til to andre kolleger ble jeg ikke spesielt misunnelig.

Vi gikk for å spise middag i en av gågatene og fant et av mangfoldige argentinske biffrestauranter med navn Rancho, tydeligvis en kjede. Konseptet var ganske likt biffen vi spiste i Berlin, ved at man velger kjøttype og vekt, og deretter tilbehør. Vi hadde bakt potet til min, og biffen kom nesten helt opp til den i Berlin. Med argentisk kjøttsaus smakte den faktisk litt bedre. Et slikt måltid pluss 2 øl for tre mannfolk kom på 91 euro.

Etter middagen kom vi i kontakt med en fjerde person som vi hadde jobbet med tidligere, men som nå hadde slått seg ned i Amsterdam. Han tok oss til sin favorittpub som var Beer Temple. Dette er åpenbart stedet å gå hvis man ønsker et bredt utvalg i øltyper. Ølen her er litt dyrere enn i Berlin og glassene er litt mindre, men det et godt stykke igjen til norsk prisnivå.

Avreise fra Berlin

2010-10-08T09:07:00.006+02:00

Ina passer på kofferten på Haubtbahnhof

Slik sitter man på første klasse

Utsikten fra bakerste vogn

Beitende sauer på nederlandske enger

Tid: 6/10-2010, kl. 14:50
Sted: Toget, nettopp passert Hanover

Så var det på tide å forlate Berlin. For min del består denne dagen i å reise med toget videre til Amsterdam, mens Ina skal ta flyet hjem som går sent i kveld. Planen hennes er å få tiden til å gå ved å være i dyrehagen, og jeg har nettopp fått melding derfra om at den er kjempebra.

Vi fikk ikke benyttet tiden før min avreise til annet enn å pakke, spise frokost og sjekke ut. Vi tok U-Bahn til Alexanderplatz hvor vi byttet til S-Bahn for å komme videre til Haubtbahnhof. Der fikk vi tiden til å gå ved å ta en kaffe på Burger King (eneste sted det var ledig bord) og forgjeves lete etter en butikk hvor Ina kunne kjøpe en liten ryggsekk. Til tross for at Haubtbahnhof er meget stor, med perronger i 3 etasjer, er det enkelt å finne frem der. Vi kom oss omsider til spor 13, hvor toget mitt skulle gå fra. Der tok jeg farvell med Ina og fant frem til setet mitt på toget.

For å oppsummere Berlin: Det er en grunn til at byen har bli så populær, og selv etter mer enn 3 hele dager er det mye vi gjerne skulle ha gjort. Bl.a. måtte vi droppe East Side Gallery, hvor den beste grafittikunsten på Berlinmuren er, og vi skulle gjerne ha sett mer av Vest-Berlin, som området rundt Kurfürstendamm. Den største opplevelsen vår hadde nok med 20-årsjubileet av gjenforeningen å gjøre og all festivitasen vi opplevde rundt Brandenburger Tor. Stemningen under karaokekonserten i Mauerpark er også noe jeg garantert aldri kommer til å glemme. Da vi hadde sett utsikten fra kuppelen i Berliner Dom forsvant behovet for å besøke andre utsiktspunkter som Fernseturm og Riksdagsbygningen. Ellers er det fortsatt noe uhåndgripelig med identiteten til byen. Det har nok noe med den nære historien å gjøre, at den vestlige delen har vært en innestengt demokratisk enklave i et ellers kommunistisk Øst-Europa, mens den østlige delen har endelig fått utfolde seg etter et halvt århundre med undertrykkelse. Dette uttrykket vises best på de gjenværende delene av Berlinmuren og ellers gjennom et inntrykk av at grafitti og gatekunst er mer akseptert her enn ellers. Dette vises ikke bare gjennom tanketom tagging (joda, det finnes det også), men ved gjennomført grafitti som gjør at ellers kjedelige, grå gavlvegger er blitt til fargesprakende serverdigheter. De beste postkortene man finner, de som ikke viser de sedvanlige severdighetene, oppsummerer dette inntrykket på en god måte. Det beste postkortet fra Berlin er ikke et bilde Domkirken, Riksdagsbygningen eller Branderburger Tor!

Prenzlauer Berg er også et fint område å bo hvis man ønsker å bo utenfor sentrum. Man får et helt annet inntrykk av livet i byen når man bor i slike bydeler. Der spiser, drikker og handler man på de samme stedene som folkene som bor der, ikke på de stedene folk er når de er innom sentrum. Vi skulle kanskje ønsket oss et bredere utvalg av spisesteder i forhold til antallet kafeer og barer. Asiatisk mat er billig og godt, men skulle gjerne ha prøvd litt mer av hva tyskerne klarer å få ut av sin egen matkultur.

Kastanienhof Hotel er et bra hotell, selv om man må tåle å gå et stykke for å komme til U-Bahn, mens trikken, med en klart dårligere rekkevidde, stopper rett utenfor hotellet. Hotellet er 3-stjerners og har det vi forventer av fasiliteter. I følge prisene for dobbeltrom er det også ganske rimelig sted å bo, men disse prisene er uten frokost, som koster 9 euro per pers (noe skurrer når vi betaler mere for frokost enn for middag), og internett-tilgang, som koster 3 euro per time. Disse utgiftene kom til sammen på ca 425 euro for 4 netter. Det gjør det vanskelig å på forhånd sammenlikne prisene med hoteller med gratis internett og frokost.

Nå er jeg, skal jeg dømme ut i fra at det nå snakkes på 3 språk i høyttalerne, på den nederlandske siden av grensen. Togreisen har så langt vært behagelig, og at jeg har hatt mer enn vanlig å ta igjen på skrivingen gjort at tiden har gått fort. Utsikten fra togvinduet har ikke vært det mest spennende. Stort sett flate jorder avbrutt av en og annen mellomstor by som ikke har fått meg til å forandre prioriteringen på fremtidens reisemål. Etter Hannover ble det litt mer kuppert, men fortsatt ikke et område man reiser til for å nyte landskapet. Da jeg bestilte billetten på nettet (bahn.de) før vi reiste hjemmefra kunne jeg ikke dy meg fra å bestille billett på første klasse for 30 euro ekstra. Det plasserte meg i en 6-seters kupe med store komfortable seter i selskap med 3 kanadiere som i likhet med meg også benytter en konferanse til å gjøre en rundreise i Europa - riktignok mer omfattende enn min. Et annet privilegium er at man kan få mat fra bistroen brakt til kupeen, i hvert fall hvis man gjør det på et tidspunkt hvor det ikke er alt for travelt. Forsto også da jeg bestilte at jeg skulle få tilgang til internett, men der har jeg tydeligvis tatt feil. Satser på at jeg får koblet meg på når jeg kommer til hotellet i Amsterdam.

Hvor mye spennende jeg har å skrive i Amsterdam er ikke godt å si. Nå er feriedelen av reisen over. Konferansen kommer til å være interessant nok, men neppe så mye å skrive om i en reiseblogg. Noe sightseeing blir det neppe mye tid til.

Middag og opera

2010-10-07T16:00:00.004+02:00

Overgangen mellom to U-Bahn linjer på Stadtmitte

Tid: 6/10-2010, kl. 13:50
Sted: Fortsatt på toget

Etter å reist tilbake til hotellet, hvilt oss litt og kledt oss om, dro vi igjen ned til sentrum for å spise middag og benytte oss av operabillettene vi hadde bestilt på forhånd. Vi tok U-bahn via Stadtmitte og kom opp i Fransösische Strasse, som ligger like ved Unter den Linden.

Vi spiste middag på en noe mere fancy restaurant i Fransösische Strasse enn vi har brukt tidligere tidligere. Menyen her har retter fra alle de store europeiske kjøkken, samt det tyske. Som hovedrett gikk vi begge for en irsk Black Angus filet fra grillmenyen. Menyen er satt opp slik at man må bestille all garnityren i tillegg til kjøttet. Tungvindt hvis man glemmer det, men genialt for Ina, som ikke kan spise hva som helst. Jeg bestilte som tillegg pepper-/cognacsaus og stekte poteter, og Ina rødvin-/sjalottsaus med tomatsalat. Garnityren ble servert på egne fat slik at de kunne deles. Kjøttet var veldig saftig og godt, og Ina var spesielt fornøyd med rødvinsausen. Vi rakk også en dessert før vi måtte gå. Ina fikk dem til å stelle i stand en blanding av skogsbær uten alt hun ikke tåler og jeg spiste en sitronmousse med ananas og sjokolade. Vi kom først nå på at det er jo søtsaker tyskerne virkelig kan! Regningen, inkludert en halvflaske Chianti Classico og to kaffe, kom på 126,50. Så mat KAN altså være dyrt også i Berlin, men det er lov å unne seg litt ekstra den siste kvelden.

Komische Oper ligger like rundt hjørnet for restauranten. Vi leverte fra oss jakkene i garderoben og drakk et gass perlende (!) rødvin før vi fant plassene våre relativt langt bak i parkettensalen. Billettene hadde vi bestilt på forhånd fra et nettsted med oversikt over alle operaforestillinger (søk på "Oper in Berlin"). Hvorfor den heller triste operaen La Traviata var satt opp på Komische Oper aner jeg ikke, det er i hvertfall ikke min defisisjon av en komisk opera, men det kan være noe med tysk humor jeg ikke forstår. Før forestillingen startet fikk vi et lite ekstranummer av Strauss etterfulgt av en lang tale på tysk som jeg med mine begrensede evner forsto var til støtte for orkesterets kamp for bedre lønnsbetingelser. Oppsetningen var uansett fin og med dyktige sangere. Dramatiseringen var lagt til moderne tid med minimalt med kulisser og med til dels futuristiske komstymer ispedd litt sirkus, lakk og lær.

Etter forestillingen gikk vi til Unter den Linden i håp om å avslutte kvelden med en drink, men det var åpenbart feil sted å lete. Det viste seg å være flere åpne barer på veien mellom Senefelderplatz og hotellet, men da var det blitt såpass sent at vi heller valgte å tømme minibaren.

Shopping på KaDeWe

2010-10-07T15:59:00.000+02:00

Tid: 6/10-2010, kl. 13:20
Sted: Toget mellom Berlin og Amsterdam

Vår siste hele dag i Berlin forsøkte vi starte litt rolig ved å første rusle en tur først til Zionkirche, en kirke som angivelig skal ha vært et senter for oposisjonelle under nazistenes og kommunistenes herredømme, deretter videre til til Mauerpark, hvor det var betydelig roligere på en tirsdag morgen enn på en søndag ettermiddag. Vi avsluttet rusleturen med en kaffe på et konditori like ovenfor hotellet.

Etter en liten tur innom hotellrommet tok vi U-Bahn som tok oss direkte til kjøpesenteret KaDeWe, et av de mest tradisjonsrike kjøpesentrene i Berlin. Senteret er av Steen og Strøm typen, men i 7 etasjer og betydelig større, og er inndelt i avdelinger fremfor separate butikker. Bl.a. er det en egen etasje for barneklær og leker, en for mat (særlig sjokolade) og en for klær til hvert av kjønnene. Vi fikk svidd av en god del euro på gaver til barna, barnevaktene og hverandres forsinkede bryllupsdagsgaver.

Lunsjen spiste vi i sjuende etasje, som er satt av til en stor kafeteria med buet glasstak og et tilhørende stort, buet panoramavindu. Dessverre var ikke utsikten fra det karakteristiske vinduet stort mer spennende enn noen heller triste høyblokker. Serveringen var en stor buffet man kunne plukke fritt fra og man betaler per hekto i kassen. Vår mat og drikke kom på 17.50.

Potsdamer Platz

2010-10-04T22:58:00.000+02:00

Det stilige taket på Sony-senteret

En påminnelse om at Berlinmuren en gang også gikk her

Kjøpesenteret Arkaden, bør ikke forveksles med det pa Karl Johan med samme navn

Tid: 4/10-2010, kl. 20:30
Sted: Hotellet

Da vi var ferdige med Checkpoint Charlie skilte vi lag, og jeg tok U-Bahn via Stadtmitte til Potsdamer Platz for å få kjøpt en koffert Ina kan bruke på hjemveien. Jeg dro først til Sony-senteret, som er den mest særegne bygningen med et glasstak formet som et sirkustelt. Der er det ikke overraskende en Sony Style Store med 3 etasjer hvor man kan få demonstrert og kjøpt Sony-produkter, men det ble ikke til at jeg kjøpte noen der. Resten av Sony-senteret er restauranter og et stort kinosenter, hvor man åpenbart gjorde klar til en stor premiere for en film om Göthe. De hadde ihvertfall lagt ut den røde løperen. Hadde vi hatt med barna hadde vi nok tatt turen innom Legoland, som ligger ved siden av bygningen.

Jeg tok meg en liten pause på en travel Asiatisk kafe med navn Coa for å lese meg opp om andre shoppingmuligheter i nærheten. Jeg spiste en deilig thailandsk kylling-/soppsuppe som ikke gjorde meg spesielt mett, men så kostet den heller ikke mer enn 6 euro inkludert drikke.

Etter å ha orientert meg på nytt om området fant jeg veien til kjøpesenteret Arkaden, et rimelig stort kjøpesenter i 3 etasjer, men ikke spektakulært stort. Der fikk jeg omsider kjøpt den kofferten, eller rettere sagt trillebagen, jeg hadde kommet dit for å kjøpe. Etter å ha sett meg rundt i litt andre butikker, som i stor grad er store kjedebutikker, tok jeg banen som gikk direkte tilbake til Senefelder Platz.

Ina war ikke i form til å spise ute i kveld, så det ble til at jeg gikk alene til 103Bar & Restaurant like nede i gaten. Jeg vil vel kalle det mer kafe enn restaurant etter interiøret å dømme, også her med flere krakker enn sofaer til å sitte på, men pent innredet og med en stemningsfull belysning etter at det hadde blitt mørkt ute. Menyen er en kombinasjon av asiatiske og mer tradisjonelle retter. Jeg var blitt litt lei av orientalsk mat, så jeg valgte Picatta Milanese fra ukens meny; 3 retter som var i tillegg til den vanlige menyen. Denne retten var en kalvefilet bakt inn i en slags snitsel med egg og ost, servert på en frisk tomatsaus og med noe jeg tror var polenta. Det var svært godt og en ny erfaring for min del. Prisen inkludert to øl (de var ikke så store...) kom på 17,50. Omtrent det samme som for to libanesiske retter dagen før altså, men likevel billig hvis vi skal sammenlikne med hjemlige priser.

For at Ina også skulle få seg noe å spise kjøpte noe kylling med rød karry på en vietnamesisk takeaway litt lenger oppe i gaten. Det kostet 4 euro. Asiatisk er definitivt tingen for reisende på stramt budsjett.

Checkpoint Charlie

2010-10-04T22:40:00.000+02:00

10 euro for å bli fotografert sammen med en "vakt", for de som gidder.

Best å snu i tide

Tid: 4/10-2010, kl. 19:10
Sted: 103Bar & Restaurant, nær hotellet

Vi valgte å spise frokost et annet sted enn på hotellet i dag. Jeg hadde tidligere lagt merke til et sted som tilbød frokostbuffet for 5.50 i nærheten av U-Bahn på Senefelder Platz. Faktisk tok de bare 4.50, trolig fordi de ryddet bort frokosten allerde kl.10, og vi var ikke spesielt tidlig ute. De tok altså halve prisen av hva hotellet tar, men så var også utvalget merkbart mindre. Bl.a. hadde de ikke rugbrød, som er et brød Ina kan spise, bare rundstykker med et enkelt utvalg av ost, kjøttpålegg og syltetøy. Redningen ble en fruktsalat med noe frokostblanding.

For å komme oss til Checkpoint Charlie tok vi U-Bahn Stadtmitte, hvor vi byttet linje for å komme til Kochstrasse. Da vi kom opp fra undergrunnen så vi rett på vaktbua, som riktignok ikke er den originale. Selve vaktstasjonen var ikke mye til severdighet. Den står nå der midt i veien, og de som vil kan la seg fotografere sammen med "vaktene" for 10 euro. Ved fortauet er det noen salgsboder som prøver å gjøre fortjeneste på attraksjonen. Det bidro vi til med ved å betale 25 euro for en øst-tysk vaktlue til Brage.

Den egentlige severdigheten ved Checkpoint Charlie er Haus am Checkpoint Charlie, som ligger i bygningen ved siden av. Inngangsbilletten kostet ganske solide 12.50 per pers. Alt av jakker eller bagasje må leveres i garderoben eller låses inn i skap. Det er heller ikke lov å ta bilder. Museets tema er det delte Berlin kombinerer fotoutstillinger, tv-skjermer med gamle dokumentarklipp og gjenstander brukt til flukten over grensen, f.eks. en folkevogn som var ombygget slik at en dame kunne gjemme seg i bagasjerommet. Alt sammen er ledsaget med tonnevis av tekst, og en "taleguide" hadde ikke vært så dumt å ta med seg. Museet er dessuten en skikkelig labyrint og det er ikke så enkelt å få med seg hva som er riktig rekkefølge og kombinasjon mellom de store politiske beslutningene og de små historiene om hva dette betydde for menneskene. De beste historiene er de om ulike fluktforsøk, vellykkede eller mislykkede, som om bestemora som bodde akkurat på grensen før muren ble bygget og forsøkte å hoppe ut gjennom vinduet, men ble holdt igjen av østtyske soldater samtidig som folk nede på gaten forsøkte å hjelpe henne ned. Eller om tenåringen som ble skutt i forsøket på å komme seg over ingenmannsland og ble liggende å blø i hjel i 50 minutter uten at noen kunne hjelpe han.