torsdag 29. juni 2017

Kunsten å få seg pass i tide

Et rødt og et oransje pass i flykabinen
I nøden reiser man med oransje pass

Når man skal reise er det egentlig kun tre ting man ikke må glemme. Pass, penger og billetter. Resten kan man alltids få kjøpt på turen. Derfor trodde vi at vi hadde god margin da vi booket time for pass til minstemann på tre år over en måned i forveien. Der tok vi feil, for første ledige time var først en uke før avreise. Politiets garanti er på ti dager, men vi håpet i det lengste at passet skulle komme dagen før. Det gjorde det ikke.

Det kan være forskjell på hva man sier og hva man gjør på passkontoret i Ski. Da vi bestilte passet fikk vi beskjed om at vi kunne få et nødpass dagen før vi skulle reise. Da intet pass var kommet og Ina ringte, kunne vi ikke få pass den dagen likevel. Vi måtte møte opp ved åpningstid kl 8 på avreisedagen. Vi takker høyere makter, i dette tilfellet SAS, for at vi ikke hadde en tidligere flight.

Vi var på politistasjonen kl 8:05, og det var allere mange folk på venterommet. Et kvarters tid etter at vi hadde trukket kølapp fikk vi meldt vårt ærend og fikk beskjed om at vi skulle bli ropt opp etter mellom en og halvannen time. Det holdt heldigvis med en.

Etter å ha blitt ropt opp gikk resten greit. Vi hadde med oss bilder og det gamle passet, samt fødselsattest, som vi riktignok ikke fikk bruk for. Etter drøyt fem minutter hadde vi et orange pass, og en streng beskjed om å levere det tilbake når det egentlige passet skal hentes.

Sett i ettertid gikk det vel egentlig greiere enn det føltes der og da. Man blir stresset når man må vente på ubestemt tid mens man skal rekke et fly. Når man i tillegg hører på nyhetene at det er problemer med bagasjebåndet på Gardermoen og at bør møte opp ekstra tidlig, så hjelper ikke det på nervene. Litt penger røk også med, ikke så mye for selve passet, men at vi måtte kjøre bil direkte fra Ski og dermed et uvisst beløp for parkering, i stedet for å reise med buss og flytog for et par hundrelapper i stedet.

At politiet skryter av at de har en leveringsgaranti på ti dager hjelper lite når de har en ubestemt ventetid på timebestillingen.

(De som ikke liker dårlig humor kan slutte å lese nå)

Noen burde på passet sitt påskrevet 😄😄😄😄😄

Epilog:

Vi kom etterhvert frem til Kreta, uten å vise frem noe pass en eneste gang. Man kan spørre seg hva en treåring egentlig trenger pass til innenfor Schengen. Kunne vi ha vært alt bryderiet foruten?

Epilog 2:

Da vi skulle hjem igjen ble vi bedt om å vise pass både ved innsjekking og boarding. Om vi hadde blitt nektet ombordstigning uten vet jeg ikke, men Ask fikk ihvertfall bruk for nødpasset sitt til slutt.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

 
Blogglisten