Paleochora

Paleochora sett fra festningen

Paleochora en middels stor småby langs den sørvestre kysten av Kreta. Det er den byen på sørkysten med kortest reisevei fra Chania og har fergeforbindelse til de andre byene, og er dermed en egnet base når man vi utforske denne delen av Kreta.

Byen ligger på en halvøy, med noen sparsommelige rester av en venetiansk festning helt ytterst. Langs vestkysten ligger en lang og flott sandstrand, ved østkysten en mindre steinstrand og en fergehavn. Byen er har en lav, tiltalende bebyggelse. Jo nærmere festningen, desto mer interessant. Byen er stor nok til at man har alle fasiliteter man trenger, og liten nok til at det er kort vei til alt. Utover strendene, festningen, fiskespa og byen selv, er det ikke allverden å ta seg til, så ha en plan for hvordan man kommer seg ut av byen. Det går ferger til andre byer, stranden Elafonisi og til øya Gavdos, som er Europas sørligste. Det går busser til alternative strender og til Chania med alle sine stopp langs veien. Og man kan selvsagt leie bil eller sykkel for å komme seg rundt på egenhånd.

Stranden i Paleochora er glimrende, så lenge ikke vinden tar overhånd.

Skal man trekke frem noe negativt ved byen, så må det være vinden. Vi fikk inntrykk av at det blåste mer langs sørkysten enn i nord, og når Paleochora ligger på en halvøy, så ligger den ekstra utsatt til. Vinden kunne være så kraftig at det ble fullstendig sandstorm på stranden. På slike dager er greit å finne andre strender utenfor byen, som Grameno, eller man kan melde seg på en tur til Samaria eller en av de andre spektakulære kløftene som det sørlige Kreta er kjent for. Selv valgte vi å ikke gjøre dette, siden vi hadde en treåring på slep.

Fordi Paleochora er en såpass avsidesliggende by, får man ikke inntrykk av at turismen har overtatt byen. Hotellene er relativt små, og de dominerer ikke bybildet. Det betyr ikke at det er fritt for turister her, og særlig nordmenn var det mange nok av.

En bonus for at turismen ikke har tatt fullstendig overhånd er at det er få turistfeller her. Maten på restaurantene er jevnt over god, men som alltid i Hellas, så ser man stort sett de sammene rettene på menyene over alt. Veggera og Castro er de beste unntakene fra dette.

Kvelden senker seg på havnepromenaden

På kveldstid kan byen deles inn i 3 deler. Langs stranden på den vestlige siden senkes stillheten i takt med sola. Likevel holder restaurantene og strandbarene åpne. Har man lyst til å nyte middagen og solnedgangen i fred og ro, så er dette stedet.

Sentrumskjernen ligger mot øst, i gatene nedenfor kirken. Her stenges sidegatene for biler om kvelden, og bordene flyttes ut på gaten. De mest sentrale områdene preges av kafeer og barer, men hvis man leter litt lenger, finner man mange gode spisesteder. Vil man ha litt mere stemning rundt seg, så er dette stedet å oppsøke.

Havnepromenaden helt i øst er også stengt for biler om kveldene. Her er sydenfaktoren høyest, med karuseller, spillehaller og gatemusikanter. Vi falt ikke helt for denne gaten, da det ble i overkant støyete. Hvis vinden blåser i tillegg, så blir det ekstra slitsomt å sitte her.

Om kvelden stenges sidegatene for biler, og restaurantene tar over.

Hjemreisen fra Paleochora

Flyet fylles opp for hjemreisen

Denne ferien var to dager lenger enn våre vanlige 10-dagersreiser, så vi trodde den kom til å vare evig. Likevel kom det en dag vi måtte reise hjem denne gangen også.

Vi hadde nok en gang valgt den mest komfortable og dyreste måten å komme til flyplassen, nemlig en stor taxi for 120 euro. Bookingen hadde jeg gjort dagen før ved å stikke innom taxikontoret ved havnen. Sjåføren var en litt en litt eldre mann denne gangen, som spurte mye om hvordan vi hadde hatt det, hvilke restauranter vi likte best og han kunne bekrefte at det er helt vanlig at det blåser like mye som det gjorde under vårt opphold. Han kunne også fortelle at han i gjennomsnitt kjørte turen mellom Paleochora og Chania to ganger om dagen. Da visste han også hvordan han skulle kjøre rundt køen når trafikken til flyplassen møter trafikken fra nattfergen fra Athen.

Vi hadde beregnet veldig god tid, og straffen for det var at vi måtte vente lenge før innsjekkingen åpnet. Men da den først åpnet, sto vi langt fremme i køen. Og takk og pris for det, for innsjekkingen gikk tregt. Også her var det problemer med bagasjebåndet, men vi slapp å lide for det.

Sikkerhetskontrollen gikk greit, bortsett fra at Ask prøvde å gå gjennom med en lekebil i handa. Vår boarding var fra gate 2, hvor det er en liten taxfreebutikk. En litt større en finnes ved gate 8. Der kjøpte jeg en ekstra vinflaske og en ost. Ellers foregikk mesteparten av handlingen på supermarkedet i Paleochora.

Transport til flyene gikk med buss, og så langt har hjemreisen gått smertefritt.

Avgangshallen i Chania

Hotel Polydoros

Hellas er et av få land i Europa, om ikke det eneste, hvor det fortsatt er mulig for en barnefamilie å få leilighet på et hotell til en rimelig pris. Alle andre steder har vi vært nødt til å ty til privatmarkedet. Dette har alltid fungert greit, men det føles mer betryggende å komme til et hotell til alle døgnets tider, ha noen til å gi rommene litt kjærlighet når vi ikke er der, og kunne forvente noenlunde profesjonell service når vi skulle trenge hjelp.

Hotel Polydoros drives av et søskenpar som også driver hotellet Pal Beach. Bestillingen ble gjort på hotels.com, noe som ofte fører til et upersonlig forhold til personalet, men vertinnen Sofia tok kontakt via nettstedets chat-løsning for å få de siste opplysningene de trengte, samt bestille taxi fra flyplassen og anbefale bilutleie og andre praktiske ting.

Hotellet har ikke døgnåpen resepsjon, men da kunne vi henvende oss til Pal Beach. Om kvelden fant vi stort sett vertskapet sittende ved bardisken i vinbaren som holder til i samme bygning (dessverre fikk vi ikke testet denne).

Leiligheten vår besto av et kombinert kjøkken/stue/soverom, ett separat soverom og en balkong. Kjøkkenet var minimalt, med to kokeplater og et kjøleskap, men vi hadde alt utstyret vi trengte. Badet var heller ikke mer enn akkurat stort nok, men pent og med dusjforheng (noe som merkelig nok er ganske sjelden i disse strøkene).

Rommet hadde air condition, men jeg er usikker på om den på soverommet fungerte helt som den skulle. Den lagde ihvertfall mye lyd, og det ble aldri like kaldt som i stua. Vi gadd aldri å klage på dette, og løste heller problemet med å la døra til stua være åpen. Fordi hotellet ligger midt på hovedgata var det hellet ikke til å unngå å høre litt støy utenfra, særlig fra vinbaren i bakgården, men det var ikke så ille at det gikk ut over nattesøvnen.

Alt i alt er vi fornøyde med hotellet. Mest av alt fordi det ligger midt i byen og har kort vei til alt.

Kjøre bil på Kreta

Vår Ford Focus fra Notos hadde god plass, men slet tungt i motbakkene.

Sørkysten av Kreta er kuppert, lite befolket og det kan være langt mellom byene. Den mest effektive reisemåten mellom kystbyene er med ferge, men ønsker man seg lenger inn på øya eller ikke vil risikere å bli værfast, er det nyttig å leie en bil.

Hotellet vårt anbefalte Notos, som har to kontorer i Paleochora. Vi besilte en bil et par uker før avreise og fikk 5% rabatt for tidlig bestilling. Da bilen skulle hentes ble den gjort klar med barnesete ferdig montert. Som en liten gave fikk vi også en halv liter med hjemmelaget olivenolje. Retur av bilen måtte gjøres til kontoret ved standen, fordi veiene til hovedkontoret blir stengt om kveldene. En parkering som sperret minst fire biler inne og et raskt overblikk for å sjekke at alt var i orden med bilen, så var bilen returnert.

Det er ingen store parkeringsplasser i Paleochora. Det beste stedet å parkere er langs stranden, og vi fikk alltid parkert, selv om vi av og til måtte lete litt. Å kjøre inn i byen for å finne parkering virket fåfengt, da gatene er mer enn trange nok som de er.

Grekere har lenge vært beryktet for sin kjørestil, men selv om de er glade i å kutte svinger og visstnok ikke så nøye på om man har tatt noen glass før man kjører hjem, opplevde vi ingen gufne situasjoner. Hovedveiene på Kreta har brede veiskuldre der terrenget tillater det, og defensive bilister legger seg langt ut til siden slik at det er enkelt å kjøre forbi. I byene er det vanskeligere, særlig i de små byene hvor det er smale gater og mye kreativ parkering. I de store byene (les: Chania) er veiene skalert for større trafikk, selv om det er mange biler om plassen og mange lyskryss gjør at det går tregt. Studer alltid kartet på forhånd, slik at man ikke roter seg inn i smågater.

Vi brukte Google maps som GPS, med vekslende hell. I Chania var dette nyttig for å finne de riktige enveiskjøringene til og fra parkeringsplassen. Ute i naturen var hun mer lunefull, og mistet ofte forbindelsen i de trangeste dalene. Det kan være veldig frustrerende når hun blir taus rett før krysset hvor man skal ta av.

Ikke alltid enkelt å kjøre i gater som denne.

Middag på Methexis Taverna

Til forrett: ovnsstekt feta og tomatboller.

I dag valgte vi å spise middag i en ellers rolig del av byen, nesten så langt ut man kommer på halvøya mens det fortsatt er bebyggelse. Der ligger en enslig taverna med utsikt over havet, og nå som vinden har roet seg, har det igjen blitt et sted det går an å nyte maten. Tavernaen har to terrasser, og vi fikk et fint bord som var greit tilgjengelig med barnevogn.

Vi begynte med forretter denne gangen, som var en fetagryte, altså en leirform med fetaost med en del grønnsaker, sammen med noen "tomatboller". Brage likte ikke krydderet (mynte?) i tomatbollene, mens ellers slo forrettene godt an.

Vi hadde kommet såpass sent at de begynte å gå tom for enkelte retter, som pastitsio, som alle barna ønsket seg denne gangen. Dermed måtte Ylva ta til takke med spaghetti bolognese nok en gang, mens Brage og Ask fikk det som var igjen av pastitsio. Ina gikk for vegetarmat denne gangen, og spiste en kastanjestifado, som slo veldig godt an hos henne. Jeg bestilte denne gangen en kyllingrull, fylt med feta og tomat. Saftig og godt kjøtt, og overraskende gode poteter, som trolig var stekt sammen med noe sitron. En saltoman som meg burde lære seg å lage dette.

Til å drikke hadde vi den sedvanlige karaffelen med husets rosevein, samt brus til barna. Regningen kom på 50 euro, noe som ikke er så ille, forrettene tatt i bekraktning. Med regningen kom noen søte kakestykker (aner ikke hva det var) samt den vanlige flasken med raki.

Alt i alt var dette et sted det er verdt omveien for å spise på, med fin beliggenhet og god mat. Kelnerne kunne med fordel ha skjerpet seg litt. Særlig var det distraherende at de begynte å snakke gresk til hverandre mens de egentlig skulle ta i mot bestillinger fra oss.

Til hovedrett: kyllingrull med tomat og feta.

Lunsj på Houmas

Utsikten fra Houmas

Vi hadde lest at det skulle være fine tavernaer på Grameno, så det ble naturlig å spise lunsj på samme taverna som leide oss strandstoler. Her blir man servert på en terrasse med fin utsikt over bukten.

Ina bestilte igjen en gresk salat, Brage en omelett og Ylva en toast. Selv spiste jeg sausage saganaki, en slags pølsegryte med fetaost. Maten var grei, men det kunne også her være vanskelig å få oppmerksomheten til kelnerne. Mistet tellingen på hvor mange ganger jeg spurte etter regningen.

Regningen var heldigvis ikke så ille. 28 euro ble det for maten, med vanlig tilhørende drikke. Også her ble vi servert vannmelon og raki etter maten. Det vil si, Ina måtte ta rakien, jeg kjører jo bil.

Pølsesaganaki

Grameno - stranden i Gialos

Samme strand, sett fra Houmas.

Vinden var i ferd med å roe seg ned, og en dag på stranden ble på nytt aktuelt. Nå som vi har leiebil står vi friere til å velge strand, og vindretningen antydet at Grameno i nabobyen Gialos var en lun strand. Den ligger kun en 10 minutters kjøretur vestover fra Paleochora.

Det er litt drøyt å kalle Gialog en by. Det er lite mer enn et og annet hotell og tavernaer langs veien. Resten er, hvis jeg tolker Google maps rett, enorme områder med drivhus. Her ligger det en stor, rund bukt med strender som burde oppfylle de fleste ønsker. Uansett hvilken vei vinden blåser burde man alltid finne en lun plass her.

Det finnes flere mindre parkeringssplasser, og man lykkes ikke alltid på første forsøk. Men vi trengte ikke gå veldig langt før vi kom til stedet lengst inne i bukten som vi hadde pekt oss ut, nemlig solsengene til Restaurant Houmas på Grameno.

Denne stranden er minst like fin og langgrunn som den i Paleochora, om ikke enda finere. Den er steinfri unntatt foran et bekkeutløp og der hvor klipper går ut i vannet. Sandbunnen er jevnere enn i Paleochora, og fordi vi er i en bukt, er den mer skjermet for vind og bølger. Vegetasjonen rundt bukta varierer fra å være karrig og steinete, til å ha trær nede ved stranda til å gi skygge og ly. Parasoll med to solsenger kostet 6 euro, ingen kvantumsrabatt.

Samme strand, i motsatt retning.

Grameno, en skjermet strand i Gialos.

Middag på Inochoos

Røkt svinekjøtt i olivenolje (hva det nå het på gresk)

I dag gikk vi bare rundt hotellet for å finne et sted å spise. Der ligger en av gatene som blir stengt om kvelden, og to restauranter her har flyttet bordene sine ut. Vi valgte den øverste, Inochoos, simpelthen fordi den så mest koselig ut. Veien går litt i oppoverbakke, så bordene sto også litt på skrå. Det var ikke mye om å gjøre før olje og saus hadde rent over kanten på tallerknene.

Ina bestilte noe langstekt lammekjøtt, som smakte godt, men inneholdt ganske mye bein, slik at det var vanskelig å skjære løs kjøttet. Jeg bestilte røkt svinekjøtt i olivenolje, noe som jeg var godt fornøyd med. Ylva bestilte pastitsio, samme pastarett som jeg hadde spist dagen før, og hun fikk en ny livrett. Brage spiste en svinefilet, og slet med å skjære i kjøttet på grunn av de elendige knivene som var på bordene. Han fikk skikkelige biffkniver da vi spurte om det, men vi burde alle fått det fra starten av.

Maten var altså for det meste god, men noe klønete service og dårlig bestikk trekker ned. I tillegg til vanlig drikke og en tallerken med noe kokt kål fra forrettmenyen for å få litt ekstra grønt til maten, kom regningen på 50 euro. Ikke spesielt billig i forhold til hva vi fikk, synes jeg.

Middag på Aristea

Aristea, slik det skrives på gresk.

Etter sen lunsj følger gjerne en sen middag. Vi forsøkte på ny å finne et sted hvor vi kunne sitte i ly for vinden, og denne gangen havnet vi til og med innendørs. Vi tok inn på Aristea, en restaurant innerst i en sidegate hvor vi har sett det har vært fullt flere ganger.

Dette er åpenbart et populært sted, og det er nok også restaurantens største problem. Det var mye folk i et lite lokale, og kelnerne slet med å holde oversikten over hvilket bord som trengte hva, mens det på kjøkkenet til tider var tykk tåke.

Menyen er mye av det samme som ellers, men den mest spennende av dem, Hot pot, var for det meste utsolgt. Dermed ble det til at jeg valgte en pastitsio, en slags moussaka med pasta i stedet for aubergine. Kall det gjerne en kysning mellom moussaka og lasagne. Den smakte godt, men jeg skulle gjerne hatt mere kjøtt og mindre pasta. Ina valgte kjøttboller fyllt med fetaost og tomat. Også dette smakte godt. Brage og Ylva tok som vanlig hver sin pastarett, og Ask fikk smake på begge.

Vi hadde ingen ekstra drikkerunder eller flere retter, så regningen kom på under 40 euro. Også denne gangen fikk fikk vi servert melon på slutten av måltidet. Heller ikke nå fulgte det med noen raki. Kanskje raki og melon rett og slett ikke passer sammen? Hadde ikke forundret meg. Det er åpenbart sesong for melon nå ihbertfall, for herregud hvor saftige de var!

Pastitsio, krysning mellom moussaka og lasagne.

Middag på Elliviko (?)

Kretisk moussaka serveres med rømme. Er det det som skiller den fra den kontinentale?

Med forbehold om at jeg husker navnet på dette stedet riktig. Hukommelsen svikter, regningen er håndskrevet og på nettet finner jeg 3 ulike navn på omtrent samme sted.

Etter å først ha forsøkt å lære barna backgammon på en av de nattestengte gatenes kafeer, uten at vi helt klarte å vekke begeistringen, gikk vi litt lenger opp i gaten, og inn en av sidegatene til vi fant en bakgård hvor vinden ikke hadde fritt spillerom. Her fikk vi slått sammen to bord og servert dagens middag. Menyen, som stort sett handlet om fisk- og grillretter, var ikke komplett, skulle det vise seg. På en tur inn til kjøkkenet ble jeg vist og forklart dagens spesialiteter, uten at jeg fikk med meg halvparten.

En av rettene var ihvertfall Cretan moussaka, som var det jeg gikk for. En annen var spaghetti bolognese, riktignok uten tomatsaus, som var det Ylva gikk for. Ellers valgte Brage burger, altså kjøttkaker, mens Ina spiste kylling souvlaki. Maten var for det meste god, selv om bolognese´n hadde sine mangler. Brage syntes kjøttkakene hans var litt tørre, men Ina og jeg, som spiste det han ikke orket, syntes de var veldig saftige og gode. Det var nok krydderet som ikke helt falt i smak hos tolvåringen.

Jeg lurte på om det som skiller en kretisk moussaka fra en vanlig moussaka er fraværet av en skål. Ellers var det ganske likt, og enda mere likt fyllt aubergine.

Kelnerne nølte først da vi spurte om desserter, men klarte likevel å improvisere frem youghurt med honning til barna. Dette var ikke noe mer spennende enn det vi selv blander sammen på kjøkkenet vårt hver morgen. Sammen med regningen fikk vi dessuten et stort fat med vannmelon, så vi slo fast at det egentlig er meningsløst å be om dessert her nede. Det kommer alltid noe søtt til regningen uansett. De glemte faktisk å spandere raki på oss, men det var egentlig like greit.

Og regningen, den kom på 49 euro. Da regner vi også med 3 brus, en halv liter rosevin og to kaffe. Greit pris, men ikke all maten traff like godt, og kelnerne var til tider vanskelige å få tak i.

Lunsj på Veggera

Kretiske pølser med stekte grønnsaker.

Vi hadde spist lunsj på Veggera før, og denne vindfulle dagen hadde de gjerdet inn solsengene sine med et nett for å stagge sandstormen, noe som gjorde dette til det eneste stedet på stranden vi kunne holde ut å være. Av samme grunn valgte vi å spise lunsj på dette stedet. Vi var jo fornøyde med maten forrige gang vi spiste her.

Strandstolene kostet også her 6 euro per stykk, men det har ingen kvantumsrabatt. Dermed er det fortsatt Palm Tree som har den billigste dealen for oss.

Til lunsj valgte Ylva en baguett, Brage omelett, Ina en grillet feta og jeg traditional Cretan sausages. Pølsene min var kjøttfulle og veldig gode. Tror jeg må finne noen slike i butikken og ta med meg hjem. Ina skrøt også av sin grillede fetaost, men var mindre fornøyd med sitronjuicen sin, som var litt for tam.

I tillegg en vanlig runde drikke med øl, juice og brus drakk vi også to frappe. For dette betalte vi 41 euro. Litt i overkant for en lunsj, synes jeg.

Joggetur østover og innover

Joggeturen gikk gjennom en trang dal.

Det var på tide å ta i bruk joggeskoene som jeg hadde tatt med. Det er jo en effektiv måte å se hvordan det ser ut utenfor byen. Jeg sto tidlig opp, jogget til havnen og fortsatte langs vannet til jeg kom ut av byen. Veien fortsatte etterhvert videre langs sjøen og forbi en campingplass. Der delte veien seg, og jeg tok til venstre, innover landet.

Det gikk for det meste i motbakke, både bokstavlig og symbolsk. Dalsidene kom stadig tettere sammen og veien gikk etterhvert gjennom en trang kløft. Dypt nede ved siden av veien lå det et uttørket elveleie, og blomstrende trær og lavendelbusker vokste i dalen. Ikke rent sjelden passerte jeg en og annen geit som beitet langs fjellsiden. Etter en stund åpnet landskapet seg mere opp, og en og annen liten gård kom til syne.

Der snudde jeg og jogget den samme veien tilbake. Da jeg kom tilbake til Paleochora løp jeg tvers gjennom byen og langs sandtranden tilbake til hotellet. Dette var mest for å sjekke om vinden fortsatt blåste bort et hvert håp om å ligge resten av dagen på stranden. Det ble godkjent under tvil.

Hele turen var på i overkant av 9 kilometer. Se kart over turen.

Blomstrende trær langs veien.

Geitene var ikke så villige til å posere for fotografen.

Omsider kunne jeg igjen skimte havet.

Middag på Castro

Biff, slik Castro serverer den.

Øverst i trappa på vei til festningen Castel Selino har noen vært smarte nok til å starte en restaurant. Dette er kanskje den fineste tomta i byen, med panoramautsikt over hele byen og solnedgangen. Bygningen er mer minimalistisk i utformingen og menyen har et noe mer internasjonalt preg, og typisk nok var de tomme for de mest tradisjonelle rettene. Prisene er ikke overraskende også en anelse høyere enn ellers.

Brage og Ylva fikk hver sin spaghetti bolognese, som Ask fikk deler av. Porsjonene her var ikke like enorme som de har vært andre steder, noe som er like greit. Ina spiste en risotto med sopp, mens jeg fikk et stort og saftig biffstykke - med forholdsvis lite grønnsaker og poteter til. Men de kunne sine saker på kjøkkenet. Alle var fornøyde med maten. Servicen var også god, helt til vi skulle betale. Forstår ikke hvorfor dette alltid er den vanskeligte delen av et restaurantbesøk.

Vi unnet oss også litt dessert i dag. Brage og Ylva fikk hver sin ostekake med bjørnebær, mens jeg spiste en mille-feuille, en slags napoleonskake, i intet mindre enn fire stykker. Det kunne vært nok til hele familien, men jeg delte bare med Ask.

Regningen ble ikke uventet dyrere enn ellers, hele 80 euro. Da skal det nevnes at dette var første gangen vi spiste flere retter. Til regningen kom den sedvanlige rakien, sammen med litt sjokolademousse.

Mille-feuille for en.

Andre besøk:

Solen går ned over Kreta for siste gang - for vår del. Utsikt fra Castro.

Siste kveld på alle ferier pleier vi å diskutere hvilken restaurant som var den beste, og så spise den siste middagen der. I Paleochora endte vi med at Castro var den beste, selv om den også er litt dyrere enn de andre. Dermed bar vi vogna opp trappene enda en gang. Nå satte vi oss helt innerst, hvor vi hadde utsikt østover forbi havna og videre langs kysten. Det blåser litt her, men de mest vindfulle dagene er nå heldigvis bak oss.

Ina valgte det samme som jeg spiste forrige gang, biff. I motsetning til meg fikk ikke hun noen salat til biffen. Da vi påpekte dette fikk vi en bolle med salat som siderett. Om dette kom som tillegg i regningen glemte vi å sjekke. Selv valgte jeg kylling souvlaki denne gangen. Den ble server med noen ristede (ihvertfall tørre) pitabrød og sennepsdip. Kjøttet alene var veldig godt, men jeg syntes ikke tilbehøret løftet smaken i noen grad. Brage spiste i dag penne napolitana, og Ylva spiste spaghetti carbonara. Ask spiste litt av begge deler.

Maten her er fortsatt god, og regningen blir fortsatt litt høyere. Denne gangen kostet det 60 euro, inkludert 5 brus og en halvliters karaffel med rødvin. Også denne gangen fulgte det med sjokoladmousse og raki med regningen.

Kylling souvlaki.

Castel Selino

Festningsmuren som vender mot byen er den best bevarte delen av festningen.

På en høyde nedenfor Paleochora ligger en festning fra venezianernes storhetstid. Det ble bygget i 1282 og senere rasert av tyrkerne i 1653. Dermed er det ikke så mye igjen å se bortsett fra deler av den ytre muren.

Man kommer til festningen ved å følge gaten gjennom byen og forbi kirken, før man kommer til en trapp som tok oss det siste stykket opp. Hverken trappen eller terrenget innenfor murene er egnet for barnevogn, men Ask elsket å løpe mellom de labyrintiske ruinene, så vogna kunne vi trygt parkere.

Som nevnt, er det ikke allverden igjen å se, men muren mot byen er inntakt med både brystvern og skyteskår. Innenfor murene ser man bare rester av det som må ha vært bygninger. Den største severdigheten er utsikten over Paleochora, særlig når det går mot solnedngang.

Bygningsrestene på innsiden av muren er heller stusselige.

Brystvernet i festningsmuren.

Den største attraksjonen på festningen er utsikten.

Lunsj på Caravella

Tsaziki og fylte vinblader.

Alle planer for denne dagen ble avlyst på grunn av mye vind. Dermed ble det i stedet en rolig dag for shopping, kafebesøk og vasking av tøy på byens vaskeri. Etterhvert satte vi oss på Caravella for å spise lunsj.

Caravella ligger ovenfor fergekaia, like ved siden av der vi spiste middag dagen før. De fokuserer primært på fisk, men personlig synes jeg fiskeretter i Middelhavsområdet enten er tørre og kjedelige, eller alt for spennende (typisk fisk som skal slukes hele). Dermed valgte vi heller litt fritt fra forrettmenyen og delte rettene mellom oss. Det ble 2 pommes frites, 2 fetaost, en tsaziki og et fat med fylte vinblader. Kvaliteten var egentlig litt varierende. Vinbladene var gode, og fetaost, som kun var biter skåret rett fra osten, skal det godt gjøres å mislykkes med. De friterte potetene derimot, var langt under standarden som vi har blitt vant til.

Kelnerne klønet det også litt til. Blant annet fikk vi ikke vann da vi satte oss, noe som synes å være et rituale her. Det tok også lang til fra de første til de siste fatene kom på bordet, men for alt jeg vet kan det hende det er slik det skal være.

Barna fikk også litt is etter lunsjen denne gang, men vi voksne tok en kaffe hver. Dermed ble sluttsummen litt høyere enn den pleier, uten at jeg husker hvor dyrt det ble. Men jeg husker at dette var det første stedet vi ble servert raki etter en lunsj. Litt i tidligste laget for meg.

Middag på Cape Crocodile

Ledig bord utenfor Cape Crocodile

Da vi kom med båten tilbake fra Sougia gikk vi for første og beste spisested, men i motsatt retning av havnepromenaden hvor vi hadde dårlige erfaringer fra tidligere. Dermed havnet vi på Cape Crocodile, som ligger like bakenfor fergekaia.

Vi var kveldens første gjester, så vi fikk straks tre eldre herrer til å stelle i stand et bord til oss. Menyen var dominert av grillretter. Både Brage og Ylva spiste kyllingvinger, mens Ask spiste opp hele sin schnitzel for første gang i ferien. Ina spiste kylling souvlaki, mens jeg valgte svinekotelett marinert i hvitløk og raki (måtte jo bare prøve). Maten smakte bra nok, men jeg forsto litt for sent hvorfor de hadde så mange sauser i siderettmenyen. Gresk grillmat blir jo fort ganske tørt uten noe saus til. Med to runder brus, en Mythos, et glass rosevin og to kaffe endte regningen på 56 euro.

Pachia Ammos - sandstranden i Paleochora

Strandparasollene til Palm Tree.

Vi kom fra et Norge i 15 graders overskyet ikke-helt-sommer-ennå junivær til et Kreta i 40 grader hvor vinden føltes som en hårføner og klærne kjentes som de ble tatt ut av tørketrommelen da vi tok dem inn fra klessnora. I et slikt vær er det bare en fornuftig ting å gjøre, legge seg på stranden, bade og bli solbrente.

Paleochora har to strender i selve byen, en sandstrand på vestsiden av halvøya og en litt mer skjermet steinstrand på østsiden. Siden vi liker sand bedre enn stein har vi foreløpig kun brukt sandstranden, som heter Pachia Ammos.

De fleste gangene har vi slått oss ned på strandstolene som tilhører Palm Tree. Her koster det 6 euro for en parasoll med to stoler, og 10 euro for to parasoller. Personen som tar betalt for parasollene tar også i mot bestillinger på drikke og snacks, og leie av parasoller inkluderer også bruk av restaurantens fasiliteter. Det skal godt gjøres å finne noe å klage på med selve stranden, i hvertfall så lenge vinden holder seg borte. Stranden er langgrunn og barnevennlig, og det er knapt en stein å finne. En av dagene ble vinden derimot så plagsom at det slitsomt å være der.

Derfor gikk vi neste dag litt lenger inn i bukta i håp om å finne mere ly, og slo oss ned på Jetee Beach Bar. Om dette var et lunere sted fant vi ikke ut av, for denne dagen var det knapt noe vind. Jetee tar også 6 euro for hver parasoll, men de gir ingen kvantumsrabatt. Ellers er tilbudet helt likt Palm Tree. Her stikker litt av grunnfjellet opp gjennom sanden, og området er derfor ikke like barnevennlig, men det er mulig å finne stier forbi stenene, som heller ikke er vonde å gå på. Til alt hell hadde de største barna nettopp kjøpt seg dykkermasker, så de tilga fort stranda ikke var like strøken. Stenbunnen tiltrekker seg mye småfisk som gjør det spennende å snorkle.

En annen dag det var så mye vind at gulflagget hadde blitt heist, slo vi oss hos Veggera, fordi de hadde satt opp et nett rundt området sitt for å bremse sanden. Det var nok flere som tenkte som oss, for hos naboen Palm Tree var det ingen. Mulig at nettet hjalp en del, men det skal mere til for å stoppe naturkreftene helt.

Hvis man ønsker seg enda mere le, kan man gå enda lenger inn inn mot fjellene. Men jo lenger inn man går, desto mer stenete blir stranden. Vær også oppmerksom på at aller innerst på stranden er ikke folk så veldig nøye med badetøyet. Finner man ikke le her heller må man heller gå til steinstranden på den andre siden av byen, eller finne på noe helt annet.

Stranden er en kilometer lang.

Middag på Pizzeria Odyssey

Etter å ha spist fire gode måltider på ulike typer restauranter var det nå tid for feriens første nedtur. Det ble foreslått at vi burde spise på et mer barnavennlig sted, altså en pizzeria, så lenge det også var glutenfri mat å få. Et raskt oppslag i TripAdvisor fortalte at Pizzeria Odyssey er byens femte beste restaurant, av over 60 på listen. Vi skal aldri spørre TripAdvisor om råd igjen.

Pizzeriaen ligger langs havnepromenaden, som også (forsøksvis) stenges for biltrafikk om kvelden. Her er det høyere syden-faktor enn ellers i byen, med karuseller, gatemusikanter og restauranter som uthever at de er family restaurants, enten som markedføring eller advarsel.

Det var kun noen få ledige bord da vi kom, men en kelner var rask med å slå sammen to bord for oss. Det var det siste vi så av rask service denne kvelden. Menyer fikk vi ikke før vi ba om det. Da fikk vi en på deling. Det tok langt tid å få oppmerksomet til å bestille, og brød og drikke kom ikke før maten var på bordet. Det tok også lang tid fra vi voksne fikk vår mat til barna fikk sine pizzaer.

Menyen var preget av italienske retter, med særlig vekt på pasta og pizza, men det var også noe gresk der. Ina spiste biffstrimler i madeirasaus, mens jeg spiste kjøttboller med roquefort, det vil si en gedigen "kjøttbolle". Brage og Ylva fikk hver sin pizza, og Ask spiste deler av disse.

Elendig service til tross, maten var god og posjonene rause. Prisen var også under 40 euro, inkludert 3 brus og en karaffel med rosevin. Noe av grunnen til det billige måltidet var at vi ikke orket å bestille noe annet enn hovedretter med drikke. Noe er feil når man føler seg utslitt etter å ha vært på en restaurant.

Kjøttbollene finner du under den hvite sausen.

Lunsj på Jetee Beach Bar

Dakos, slik du får den på stranda.

Lunsjene så langt hadde bestått av enkel mat kjøpt i butikk og spist på stranda. Men nå var det noen som mente det var på tide å spise en gresk salat. Denne dagen hadde vi slått oss ned under parasollene til Jetee Beach Bar, så det var også et naturlig sted å spise.

Dette ga intrykk av å være en beach bar på alle måter, og menyen, som besto av tilsynelatende enkle retter som salat, omelett og toast la forventningsnivået på middels. Noe annet annet ble inntrykket da maten kom. Ylva og Ask sine toaster var solide stykker med brød med skinke og smeltet ost. Ina var tilfreds med sin greske salat, og min dakos, som er som er en kretisk bruchetta-variant med ristet brød med hakkede tomater og geitost, var et mye rausere stykke enn jeg forventet. Den eneste som ikke ble stappmett av maten var Brage, hvis omelett kanskje burde fått følge av noe brød.

Til å drikke hadde vi ferskpresset appelsinjuice, vannmelonjuice og brus, pluss en ekstra runde med frappe og iste. Alt dette betalte vi 36 euro for (hvis jeg husker rett). Mye god mat for pengene.

Middag på T`aggelakia

Utenfor restauranten. Det er på terrassen, ikke på gata, det skjer.

Dette var den første kvelden vi spiste middag på østsiden av byen. Det er her det skjer på kveldstid, når de stenger sidegatene for biler og serveringsstedene overtar gata. De mest sentrale gatene domineres av barer og kan være en smule støyende, men et stykke oppover mot kirken fant vi en roligere gate med flere tiltalende spisesteder. Vi endte opp på T`aggelakia, som hadde uteserving på en terrasse som var skjermet for vinden som hadde plaget oss hele ettermiddagen.

Menyen hadde de "kapitlene" man pleier å finne på greske restauranter, som grill, ovnsretter og pasta. Det fine med sistnevnte er at da finner alltid barna noe de kan spise, som ble kjempestore posjoner med bolognese. Ina og jeg valgte henholdsvis biff stifado, en smakfull tradisjonell gryterett, og papoutsakia, min gamle favoritt med aubergine fylt med lammekjøtt toppet med ostesaus. Kokken hadde ikke sviktet våre forventninger.

Hele måltidet inkluderte en halvflaske rosevin, 4 brus og to kaffe, og kostet tilsammen 50 euro. Billigste middag så langt, men denne gangen spiste Ask kun av restene av Brages penne bolognese. Jeg tror en gresk pastaposjon hadde vært nok til å mette alle tre barna våre. Til regningen fikk vi noen små honningdryppede kaker (de har sikkert et navn, men jeg klarer aldri å huske det) og en liten flaske med raki.

Akkurat i det vi forlot stedet kl 22, startet de opp med levende musikk. Det kunne de gjerne gjort litt tidligere, for barna klaget over den monotone folkemusikken som ble spilt mens vi spiste.

Papoutsakia, fylt aubergine.