søndag 3. juni 2012

Syros

Havnepromenaden i Ermoupoli
Hvis du blir lei av små, hvitkalkede byer kan det være verdt å legge turen til Syros for å få et snev av byferie i øyloffingen. Syros sin havneby Ermoupoli er med sine 13000 innbyggere den største byen på Kykladene og skiller seg ut fra andre byer man besøker på øyloffing. Da vi var i byen i 2002 var byen i ferd med å gjenvinne sin fordums glans fra sin tid som Hellas' viktigste havn på 1800-tallet.


Ermoupoli
Hovedstaden i Kykladene er i seg selv verdt et par dager for å utforske en by som lever på mer enn bare turister. Spis middag i et trangt smug eller ta en drink på det store torget foran rådhuset.

Ano Syros
Den katolske bydelen i Ermoupoli på en av høydene over byen, med lange trapper og smale gater. Toppes med et kloster med bra utsikt.

Galissas
Turistby med en av Syros beste strender. Populær blant toppløse 60-åringer.

Galissas

Stranden på Galissas
Man må komme seg ut av havnebyen for å finne en god strand på Syros. Vi tok en busstur til Galissas, som er en typisk badeby på vestsiden av øya som domineres av hoteller og en campingplass. Butikker og tavernaer er samlet i nærheten av stranden.

Det var påfallende mange pensjonister på stranden, hvorav alt for mange var toppløse, men også en del av den yngre lokalbefolkningen hadde funnet veien hit. Solsenger med parasoll er å få leid, skjønt kvaliteten viste seg å være ymse. Det kunne være litt steiner i sanden på land, men ute i vannet var det kun fin sandbunn. En del sjøgress drev rundt i vannet, trolig på grunn av mye vind dagene i forveien.

Vær oppmerksom på at det kan bli trangere på bussen på vei tilbake til Ermoupolis enn på veien ut, fordi turistene som bor rundt om på øya gjerne tilbringer kvelden på byen.

Ano Syros

Et esel er fortsatt den enkleste måten å transportere sementsekker gjennom de trange gatene
En av de to høydene bak Ermoupolis heter Ano Syros. Befolkningen her er tradisjonelt katolsk. Syros har nemlig en stor katolsk befolkning etter at øya under ottomansk tid var under fransk beskyttelse.

Det skal gå busser opp hit fra sentrum, men det er mer interessant å gå opp den lange trappen som starter på nordsiden av rådhuset. Når man kommer til toppen skifter bebyggelsen karakter til mindre hus og trangere gater. Her er det også et stort katolsk kloster og en flott utsikt over byen.

Ermoupoli

Rådhuset
Havnebyen på Syros er den største byen på Kykladene og er øygruppens administrative sentrum. Den var Hellas' viktigste havneby på slutten av 1800-tallet, og velstående skipsredere har bygget mer fasjonable bygninger enn man vanligvis ser på greske øyer. Byen hadde forfalt i løpet av dårlige tider tidligere på 1900-tallet, men var i ferd med å gjenvinne fordums prakt da vi var der i 2002. Hvordan byen klarer seg gjennom nåtidens finanskrise er ikke godt å si.

Skumring på Plateia Miaouli, byens store torg foran rådhuset

Ermoupoli er dermed en slags storby i miniatyr. Vi så for en gangs skyld flere grekere enn turister, og butikkutvalget er mer rikholdig og hverdagslig enn de evinnelige juggel- og suvenirbutikkene som dominerer de mindre byene. Byen strekker seg fra den lange havnepromenaden oppover to høyder som toppes med hvert sitt kloster, en katolsk og en ortodoks. Samlingspunket er Plateia Miaouli, et stort, brolagt torg med rikelig med kafeer og plantede palmer foran det monumentale rådhuset midt i byen.

Fisk til salgs i markedsgaten mellom torget og havnen
Like ved ligger Theater Apollon, byens eget lille operahus, som skal være en miniatyrkopi av La Scala i Milano. Selv om det ikke var noen forestilling mens vi var der, lot det seg gjøre å gå inn  for å se på salen mot en mindre billettpris. Selv om salen er svært liten mangler den ingen ting av hva en fullverdig operasal skal ha. Den har flere etasjer med losjebalkonger, og taket er dekorert med malerier av antikkens dramatikere og barokkens komponister. Det kan virke som man har forsøkt å stappe Nationaltheatrets utsmykninger rundt Torshovteaterets scene.
Theater Apollon, angivelig en miniatyrutgave av La Scala
Bak rådhuset ligger et lite arkeologisk museum, med funn gjort på Kykladene som strekker seg fra den tidlige kykladiske epoken rundt 3000 f.kr og frem til romersk tid. Mens det meste av gresk arkeologi forbindes med antikken eller den minoiske kulturen, ser vi her gjenstander fra de omkringliggende øyer fra en tid som går enda lenger tilbake. Det er et must å stikke innom her hvis man først er i byen og har et minimum av interesse for historie.

Noen strand å snakke om finnes ikke i denne byen, men det er populært å svømme fra kaien i et område like nord for torget.
Klart for middag i en rolig sidegate

tirsdag 29. mai 2012

Hjem igjen


Tid: 27.mai 2012, kl 20:40 (østkyst-tid)
Sted: Over Atlanteren

Vi hadde pakket og levert koffertene i resepsjonen og sjekket ut før vi gikk på den siste dagens shoppingrunde. Da vi kom tilbake igjen fikk vi hjelp av dørmannen til å praie en taxi i kaoset i forbindelse med markedet utenfor hotellet. Taxituren tok ca 45 minutter i ikke alt for tett trafikk.

Vi ble sluppet av utenfor terminal 1, hvor flyselskap-logoer forklarte hvilken inngang vi burde bruke. Innsjekkingskøen var normalt lang, men selve innsjekkingen var litt mer omfattende enn vi er vant med. Vi måtte dessuten levere koffertene et annet sted etter å ha sjekket inn. Tungvindt og unødvendig etter min oppfatning.

Vi tok en rask sushi-lunsj i etasjen over innsjekkingshallen før vi gikk til pass- og sikkerhetskontroll. Sikkerhetskontrollen er litt mer omfattende enn ellers ettersom vi blir scannet og ikke bare går gjennom en metalldetektor. Det er også obligatorisk å ta av seg skoene her.

Utvalget av taxfree-butikker var greit men ikke overveldende. Vi har uansett tenkt å vente med å kjøpe børsten til tidligst etter landing i München. Men det var nok utvalg av sjokolade til å bruke opp våre siste dollar og litt til.

Boardingen på flyet startet mye tidligere enn angitt på billetten. Lufthansa var tydeligvis ivrige på å komme tidlig av gårde. Det kan de ha hatt god grunn til, for det var nærmere en halv time med taxing før flyet tok av.

Lufthansa har foreløpig imponert litt mindre enn Swiss når det gjelder fasiliteter på flyet. Mens Swiss hadde øreplugger liggende klare på setene, delte ikke Lufthansa ut disse før vi var i lufta. Utvalget av filmer er også litt dårligere, mens musikkutvalget er ganske bra. Til middag kunne vi velge mellom kylling eller pasta, dessuten serverte de cognac etter middagen. Håper det sammen med rødvinen skal hjelpe til med søvnen. Nettene blir korte når man flyr østover.


Tid: 28. mai 2012, kl. 09:05 (norsk tid)
Sted: På vei fra München

Det ble som forventet begrenset med søvn på flyturen over Atlanteren, og frokost ble servert ca en time før landing. Da var klokken 8:00 lokalt tid, og 2:00 der vi reiste fra.

Vi landet i rute denne gangen, så vi trengte ikke å stresse for å rekke flyet. Flyplassen i München er moderne og grei å finne frem til. Det var et stykke å gå til gaten for neste fly, som naturligvis lå helt i enden av terminalen. Det var passkontroll underveis, men ingen ekstra sjekk av bagasjen. Det var butikker og serveringssteder hele veien, men vi benyttet oss ikke av dem.

Etter litt venting ble boarding iverksatt, og nå sitter vi og spiser sandwichene vi ble tildelt til dagens andre frokost. Om ca en timer lander vi på Gardermoen, og formiddagen etter at vi har kommet hjem skal vi bruke til å sove.

Shopping


Gatemarked på Broadway i Upper West

Shopping er alltid en stående ordre under en reise. Uansett hva man egentlig hadde tenkt å gjøre, ser man noe man vil kjøpe, så gjør man det. Vi hadde begge kjøpt oss nye sko nær hotellet på Upper West, og vi ble stamkunder på Fairway når det gjalt alt som hadde med mat å gjøre. På søndagen har hele gaten utenfor hotellet blokkert av et stort marked. Ellers var butikkutvalget litt begrenset i nabolaget.

Disney Store på Times Square. Ta med barna på egen regning og risiko.
Da vi var på Times Square kunne vi ikke unngå å tenke på barna da vi så Disney Shop. Ungene ville gått bananas i den butikken. Bra de ikke var med. Apple Store i 5th Avenue ble også besøkt for å kjøpe ny telefon til søsteren til Ina, samt en iPod og en ny docking til kidsa.

Den siste dagen vår i New York gjorde vi unna det som gjensto av shopping på Macy's, etter sigende verdens største butikk. Med sine ni etasjoner er det godt mulig at det stemmer. Butikken er av Sten og Strøm-typen, delt inn i avdelinger, ikke i enkeltbutikker som typiske norske kjøpesentre er. Vi gikk ut derfra med en ny jakke til meg og en koffert i håndbagasjestørrelse for å gi bedre plass til det vi hadde shoppet.

På vei til Macy's i 36th Street

Middag og musikk på City Winery



Et glass med City Winerys egenproduserte rødvin
I søken etter å kombinere middag og musikk på samme sted har jeg lenge vært nysgjerrig på City Winery i Soho. Dette er som navnet antyder legger på vekt på gode viner, men de arrangerer også konserter i restauranten. Billetter til et restaurantbort på en konsert kostet 22 dollar per pers. Man kan få barkrakker til lavere pris. Og ikke hvilke som helst konserter skulle det vise seg.

Vi kom til stedet en time før konsertene skulle starte, og maten kom raskt på bordet etter at vi hadde bestilt. Opplegget med forretter var det samme som på Spice Market, at en rett kommer på bordet av gangen og at man deler rettene. Den første forretten var noen veldig gode risboller etterfulgt av "Angus sliders", som var noen små hamburgere. Hovedretten var lammeskank med en slags rotfruktpurè, som var mer "på det jevne". Rødvinen vi valgte var laget på huset og ble av en eller merkelig grunn servert kald. Da den hadde fått temperert seg viste det seg likevel at den var veldig myk og god i smaken. Kelnerne var hyggelige, men klønet det av og til litt til ikke bare med å servere vinen kald, men de kom med forrett nummer to samtidig med hovedretten, og de var ikke så raske med å fjerne brukt servise etter at de hadde servert neste rett.

Men så var det musikken da. Første mann på scenen var Jesse Harris, en visesanger som var en slags krysning mellom Lillebjørn Nilsen og Paul Simon. Det var vakkert, akkurat slik vi hadde forventet. Det er musikk vi gjerne kommer til å søke opp i iTunes når vi kommer hjem. Nestemann på scenen leverte mer enn forventet. Mye mer. Det var Joseph Arthur med band som leverte langt mer rocka musikk, og det var så bra at det er merkelig at vi ikke hadde hørt om han før. Dette er en mann som burde ha fyllt Oslo Spectrum, og her satt vi og hørte han i en intimkonsert på en restaurant som ikke en gang fullbooket. Vi fikk med oss CD derfra som vi kommer til å spille i bilen på vei hjem fra Gardermoen. Som om ikke det var nok hadde han med seg Peter Buck, gitaristen fra R.E.M., som gjesteartist!


Joseph Arthur med band i sving på City Winery

For middagen, en vinkaraffel og et par drinker på hver kom regningen på underkant av 200 dollar. I tillegg kom altså inngangsprisen på 22 dollar. Vi kunne ha fått bedre mat for prisen, men vi har nå også betalt mye mer for dårligere konserter enn dette.

Brooklyn


Brooklyn sett fra Manhattan

Å finne gangveien til Brooklyn Bridge når man kommer fra vannet viste seg å være en utfordring. Flere ganger viste skiltingen oss rett ut i anleggsområder. Men vi fant trappen etterhvert og begynnte å gå over broen mens vi knipset skyskrapere og brovaiere. Etter en drøy kilometers trasking på tredekket kom vi ned på Brooklyn-siden av East River.

Brooklyn Bridge
Vel nede fra broen var det skilter som viste vei til flere av attraksjonene i Brooklyn. Kan forstå at de lokale myndighetene ønsker å vare på de turistene som kommer over fra Manhattan, men skiltingen var ikke like god hele veien. Vi fant likevel veien gjennom en liten park og opp til Brooklyn Heights. Dette er et idyllisk boligområde med gamle hus langs gater flankert med trær. Etterhvert kommer man til Heights Promenade, som er en gangvei langs åskanten men flott utsikt mot nedre Manhattan.

Etter å ha gjort oss ferdig i Brooklyn fant vi en metrostasjon med en ekspresslinje som tok oss raka vegen tilbake til hotellet.



Sentrum av Brooklyn
Brooklyn Heights
Heights Promenade





Lunsj på Sequoia i South Street Seaport


Det fredede kvartalet South Street Seaport

På veien fra Staten Island fergen mot Brooklyn Bridge er i ferd med å bygges om til en bred promenade, og de områdene som er ferdige har blitt riktig hyggelige, til tross for støy både fra trafikk, båder og helikopterene som har base i området. Underveis passerte vi South Street Seaport, som er et fredet gammelt havneområde med gamle bygninger som står i sterk kontrast til skyskraperne som nærmest ligger vegg-i-vegg. Der ligger også Pier 17, som er et lite kjøpesenter på bryggen med både butikker og flere spisesteder.

En av restaurantene heter Sequoia, og der fikk vi bord på terrassen i annen etasje. Været hadde bedret seg kraftig siden vi kom og det hadde blitt veldig varmt, så det var forfriskende å kjenne brisen fra East River mens vi spiste. Ina hyllet sine blåskjell i tomatsaus, og min melonsalat med fetaost var også god. Med hver vår øl kom prisen på underkant av 50 dollar.

mandag 28. mai 2012

Staten Island Ferry


Staten Island Ferry passerer frihetsgudinnen

Tid: 26. mai 2012, kl. 23:55
Sted: Hotellet

Etter å ha spist frokost på naborestauranten Viand tok vi metroen ned til South Ferries for å ta fergen til Staten Island. Ikke det at vi hadde så mye på Staten Island å gjøre, men denne gratis fergen gir god utsikt til både Frihetsstatuen og Manhattans skyline.

Manhattans skyskrapere ser ut som om de stiger rett opp fra havet
Metroen slapp oss ut like utenfor fergeterminalen hvor det var en enorm menneskemengde som ventet på å komme inn på fergen. Alle som ønsket fikk plass, men plasser på dekket var det vanskelig å finne. Selv om båtene har en del uteplass er de ikke optimalisert for Sightseeing. Det var store områder på dekkene som var sperret av. Man må altså ha litt albuer for å få tatt de beste bildene.

Når fergen ankommer Staten Island må alle passasjerer forlate fergen, også de som skal rett tilbake igjen, hvilket var de aller fleste. Så begynner på ny kampen om å få de beste plassene.

Frihetsgudinnen

Show på Broadway


Klart for forestilling på Eugine O'Neill Theatre
Vi ville gjerne få med oss et show på Broadway mens vi var her, men for en som synes musicals for det meste er pompøst, søtladent og uten operaens finesser trodde jeg skulle bli vanskelig å finne et passende stykke. Men så leste vi om det nye, bejublede stykket Book of Mormon, med South Park-gutta Matt Stone og Trey Park bak manuskriptet. Billettene bestilte vi på nett et par uker i forveien, og de ble sendt hjem til oss i som pakkepost(!), og vi var lenge nervøse for om de ville komme frem før vi skulle dra. Man har visst ennå ikke oppdaget e-billetter på utskrift eller smarttelefon i denne bransjen. Hva vi måtte betale for våre heller dårlige plasser langt ute på siden vil jeg helst ikke nevne.

Forestillingen ble holdt på Eugine O'Neill Theatre i 49.gate nær Broadway i teaterdistriktet. Teateret har ingen lobby å snakke om og man går nærmest rett inn i salen, som heller ikke var så stor som jeg hadde forestilt meg. Det var nok av folk som hjalp til med å finne plassen.

Showet var vanvittig bra og med passe doser med ironi som gjør det severdig for en som ikke tar musicals alt for høytidelig. Det er nok også en fordel å ikke være konservativ mormoner. Kan anbefales hvis stykket også settes opp hjemme. Et søk på nettet viser at det planlegges film av dette stykket, så dette blir spennende!

Før vi tok metroen tilbake til hotellet måtte vi rusle ned til Times Square for å oppleve det spektakulære, men akk så vulgære lyshavet etter at mørket hadde falt på.

Times Square by night

Middag på Spice Market og rusletur på High Line


Vi hadde fått den sørasiatiske restauranten Spice Market anbefalt av så mange at vi knapt turte å ikke spise der. Dermed tok vi metroen ned til Meatpacking District og fant frem til restauranten hvor vi hadde bestilt bord på nettet dagen i forveien (på opentable.com).

Inne på Spice Market
Lokalet er relativt stort over to etasjer og interiøret er tydelig asiatisk inspirert. Kelnerne er korrekt antrukket i orange. Vi startet med noen drinker vi fikk anbefalt, og siden kom forrettene servert etter tur. Konseptet er at forrettene skal deles mellom gjestene, ikke en forrett til hver. Først kom en kyllingsatay med dip, siden en godt krydret kyllingsamosa. Hovedrettene var "red curry duck", kjøttbiter i saus på velkjent asiatisk vis, til Ina, og "short ribs", et stort stykke kokt svinekjøtt i nudelsaus, til meg. Ris bestilles i tillegg, og kelneren kunne anbefale hvilke hva slags type ris som passet til hvilken rett. Det er virkelig krydderet som gjør maten her. Ikke fordi den nødvendigvis er sterk, men fordi den så tydelig preger smaken på både kjøtt og ris. Et stort pluss for at kelneren rutinemessig spør om vi har noen allergier og anbefaler justeringer i menyen deretter. Det har sikkert forhindret mange katastrofer. Regningen kom på ca 135 dollar før tips.

Etter middagen gikk vi en kort tur på High Line, som er en nedlagt elevert jernbanelinje som er gjort om til park og som starter nettopp her. Genialt å bruke en slik linje til en park i stedet for å rive den, og det er åpenbart at parken settes pris på av beboerne i området. Kreativt utformede solsenger er tatt i bruk av folk som ville nyte kveldssola, og det er flere salgsstands som selger spennende varianter av iskrem og andre ting. Ikke de vanlige iskrembodene som man ser overalt ellers, men egne type iskremsandwicher og sorbeter jeg ikke har sett andre steder.


En solrik aften på High Line


lørdag 26. mai 2012

Top of the Rock

Observasjonsdekket var fortsatt litt i tåka, men det ble bedre

Tid 25. mai 2012, kl.23:55
Sted: Hotellet

Når man først er i New York er det fristende å ta turen opp i en av de høye skyskraperne. De skyskraperne jeg vet om hvor det er mulig for hvermannsen å reise til toppen er Empire State Building og Rockefeller Center. Jeg har blitt anbefalt Rockefeller Center fremfor Empire State ikke bare fordi det har bedre utsikt til nettopp Empire State, men også at det er bedre plass og mindre kø.

Empire State Building
Vi gamblet litt med været fordi det har vært mer eller mindre tåke siden vi kom til byen, men i dag var det meldt klarere vær. Det lot bare vente på seg. Vi tok metroen ned til Times Square og gikk derfra til Rockefeller Center. Mens vi ventet på at været skulle klarne spiste en god, om ikke akkurat billig, avokado og geitostsalat til lunsj i Sunken Garden, som er et nedsunket torg mellom noen gågater (byens eneste?) inne på senterområdet.

Da vi fant frem til inngangen til Top of the Rock advarte vaktene oss om at det fortsatt var dårlig sikt på observasjonsdekket, men vi hadde sett at været var i ferd med å klarne, så vi tok sjansen. Billettene koster 25 dollar per voksen, men man får mer enn bare en heistur opp og ned. Det begynner med en utstilling som forteller hele livshistorien til John D. Rockefeller og om byggingen av komplekset. Man kan også la seg fotografere som byggearbeidere som sitter på stålbjelken 200 meter over bakken. Også i heisen får man et lite multimediashow som raskt oppsummerer verdenshistorien fra senteret ble bygget til i dag.



Central Park
Fordi det hadde vært tåke var det også ingen kø å snakke om for å komme opp dit, og denne tåken var for det meste borte da vi kom på toppen. Heisen stopper i 68.etasje, men det går trapper som tar en til observasjonsdekk også i 69. og 70.etasje. Jo høyere, desto bedre. Utsikten kunne vi ha beundret i all evighet. Vi kunne se hele Manhattan og store deler av øyene og landområdene rundt. Empire State så vi som en ensom majestet blant bygninger som knapt rakk den til livet, mens den vakre Chrysler-bygningen var delvis skjult av en annen skyskraper.

Været fortsatte å bedre seg mens vi var der oppe, og det ble også stadig tettere med folk. For en gangs skyld hadde vi hatt flaks med timingen vår. Da vi kom ned igjen var det fullt av folk ved billettskrankene der vi bare hadde spasert rett igjennom en halv time tidligere.

Veien tilbake tok vi til fots langs 5th avenue og gjennom Central Park, med noen stopp for å fylle kofferten til hjemveien.

fredag 25. mai 2012

Middag på Citrus Bar and Grill

Skirt steak
Middagen spiste vi på Citrus, som ligger like rundt hjørnet fra hotellet. Det er et relativt stort lokale med mye folk og tilsvarende støynivå. Gjennomgangsfargen er limegrønn og atmosfæren bærer preg av å være en populær nabolagskafe. Rettene på menyen er inspirert av sjømat fra hele verden og generelt amerikanske kjøttretter.

Ina startet med en sushi, mens jeg tok sjansen på "spicy edamame" uten å vite hva det var. Det viste seg å være en type bønner som til tross for godt krydder viste seg å være vanskelige å spise på grunn av harde trevler. Jeg fikk i hvert fall smakt noe nytt, mens Ina var godt fornøyd med sushien sin.

Hovedretten til Ina var en paella med reker, blåskjell, fisk og kalamari. God, men svært mektig. Min hovedrett var en skirt steak i BBQ sause med potetmos og stekt kål. Også denne var saftig og god, men jeg har spist mørere kjøtt.

Regningen for dette og to glass med vin kom på i underkant av 100 dollar.

American Museum of Natural History

Tyrannenes konge
Den viktigste attraksjonen på Upper West er American Museum of Natural History, som ligger like ved siden av Central Park. Museet har eksistert siden 1869 og holder til i en monumental bygning som er sin misjon verdig. Vi forsto at dette barnevennlige museet åpenbart var populært da vi så at det var kø utenfor allerede 15 minutter før åpningstid. Kø var det også da vi kom dit lenger ut på formiddagen, men etter å nylig ha stått i køen i passkontrollen på JFK-flyplassen er ikke lenger noen køer for lange for oss. En billett til museet pluss en "special event" koster 25 dollar per voksen, men man får også mye museum for pengene. Mer enn man egentlig rekker over uten å bruke hele dagen.

Vennligst ikke logre med den halen
Vi gikk først til 4.etasje, som tok for seg dyrenes utvikling, med spesielt fokus på fellestrekk som går igjen gjennom hele evolusjonen. Høydepunktet er utvilsomt dinosaurskjelettene, som er verdens største samling av sitt slag. Andre forhistoriske dyr som mammuter er også rekonstruert på museet.
Litt av utsiden av planetariet på Rose Center for Earth and Space
Om ikke dinosaurene var spennende nok, så kan Rose Center for Earth and Space virkelig ta pusten fra en. Her bringes museumskonseptet til et nytt nivå. Det første vi så var "Space Theater" i Hayden Planetarium, som var den attraksjonen vi hadde betalt 6 dollar ekstra for å oppleve. Planetariet er en slags kinosal innebygd i en gigantisk globe, hvor det kuppelformede taket fungerer som lerret. Det kan være lurt å sikre seg plass på en av de bakerste radene hvis man ikke ønsker å brekke nakken. Filmen vi ble vist illustrerte universets historie og hvordan stjerner oppstår og visner hen med en fantastisk, nærmest tredimensjonal oppløsning.

Opplevelsessenteret under planetariet
En annen imponerende utstilling var en spiralformet sti som ved hjelp av avstand viser tidsperspektivet i universet og jordens utvikling. Ellers har museet mer å tilby av installasjoner og filmvisninger enn vi kunne rekke over. Det er flere serveringssteder og butikker i museet som har tema etter nærmeste utstilling. Eneste minuset var at det kunne vært enklere å finne frem der. Litt bedre skilting kunne ha gitt oss mer tid til å se på utstillingene i stedet for å prøve å finne frem i labyrinten.

Opplevelsessenter om jordens utvikling

Joggetur i tåka i Central Park

Ina i fint driv

Etter å ha fått sovet skikkelig ut etter en lang reisedag, startet vi den første dagen med en joggetur i Central Park. Kort vei til parken var jo en av de viktigste grunnene til at vi valgte å bo på Upper West, så vi er nesten forpliktet til å benytte oss av det. Vi begynte med å gå de 3 kvartalene til parken, før vi satte i gang med å jogge rundt det store vannreservoaret oppkalt etter Jacqueline Kennedy Onassis og som skal ha vært byens drikkevannskilde. Det var duskregn og lett tåke, slik at vi ikke fikk den fulle utsikten mot skyskraperne som omkranser parken. Vi var ikke alene, men det var heller ikke påtrengende mange joggere på grusveien rundt vannet kl 9 om morgenen, selv om vi løp i feil retning. Runden rundt vannet er på drøyt 3 kilometer, og jogging er den mest effektive måten å oppleve turen på hvis man ikke ønsker å bruke for mye tid på å gå.

Jacqueline Kennedy Onassis reservoir og deler av Upper East i tåka

Dagen etter tok jeg en runde på egenhånd, da med ønske om å løpe litt lenger oppover i parken. Nord for reservoaret er terrenget en tanke mer kuppert enn ellers og tettere vegetasjon. Noen mindre vann med tilhørende bekker og romantiske broer finnes også. Ved det høyeste punktene er åpenbart et populært sted for å slippe hundene løs.

En bekk i den nordlige delen av parken
Det kan være lett å miste retningssansen for en som er ukjent i parken, for de svingete stiene kan fort ta deg i en annen retning enn du hadde tenkt. Dette oppdaget jeg da jeg prøvde å finne veien tilbake til hotellet og plutselig befant meg ved Central Park Zoo på den motsatte siden av parken.

torsdag 24. mai 2012

Middag på Viand Cafe

Etter at vi hadde installert oss på rommet gikk vi til nærmeste spisested, Viand Cafe, for å få oss en middag før vi tok en tidlig kveld. Det er et travelt spisested som hevder å ha byens beste kalkun. Den var det ingen av oss som smakte på, men Inas roast chicken og min cheese burger hadde vi ingen grunn til å klage på. Posjonene var så store at det så ut som vi knapt hadde rørt maten da vi forlot stedet. For et glass rødvin og en cola betalte vi i overkant av 50 dollar for middag.

Hotel Beacon

Utsikten fra rommet vårt
Vi valgte oss et hotell på Upper West for å bor nær Central Park i tilfelle vi skulle ønske å starte dagen med en joggetur, og for å bo i et område med et mer nabolagspreg enn de mer sentrale områdene. Hotel Beacon, som ligger vegg i vegg med konserthallen Beacon Theatre, ble valgt for at det skal være gode muligheter for å få et rom med god utsikt her. Det fikk vi også fra vårt rom i 19.etasje. Rommet er også godt utstyrt med et kjøkkenhjørne, kaffemaskin, flatskjerm og bad med badekar. Air condition'en vår viste seg å ikke funke som den skulle. Den holdt temperaturen nede på 17 grader hele natta, noe som er i kaldeste laget for meg. Etter at vi sa fra om dette i resepsjonen tok det ikke lang tid før vi fikk en tekniker på døra som fikset problemet. Stort bonus for gratis (usikret) internett. Det har blitt en sjeldenhet på andre hoteller. Veldig billig var hotellet ikke, men det er ingen respektable hoteller i denne byen. Det er dessuten forhåndsbetalt, og prisen er forlengst glemt.

På den andre siden av gata ligger Fairway, en stor grønnsakhandel som har et svimlende utvalg av det vi måtte trenge av mat på hotellrommet.

By night

Destinasjon: New York - nok en gang

Tid: 23. mai 2012, kl. 10:30
Sted: Over Oslofjorden

Nok en gang bærer det opp i lufta og på med PC'en. Destinasjonen for årets utflukt uten barn er New York. Jeg var jo der i forbindelse med jobben for et år siden mens Ina var hjemme med barna. Å få god samvittighet etter en slik utskeielse koster mye. Like mye som en langweekend i New York for 2, for å være helt nøyaktig.

Det var et par andre ting som måtte avklares før vi kunne fastsette tidspunktet for reisen, derfor måtte vi vente ganske lenge før vi kunne bestille. Mens vi ventet steg prisene på direkteflyvningene, og da vi endelig bestilte viste det at en mellomlanding i Zürich hadde blitt 5000 kroner billigere enn et direktefly. Reisen blir om lag 3 timer lenger, men det får så være. På hjemveien får vi tilsvarende mellomlanding i München.

På vei mot mellomlanding i Zürich
Som vanlig var vi oppe grytidlig og kjørte gjennom Oslo i rushtrafikken på veien til Gardermoen. Vel fremme var det som vanlig litt virvar før vi fant noen fra VIP-parkering til å ta vare på bilen vår. Flyreisen var sjekket inn på nettet kvelden i forveien og i bagasjedroppen til Swiss var det ingen kø overhodet. Mens vi ventet på boarding hadde vi en nydelig sushi-frokost på rullebåndsbaren Yo!Sushi. Flighten endret gate tre ganger før vi noe forsinket kom oss bord på flyet. Etter boarding må vi vente ytteligere noen minutter mens besetningen måtte avklare årsaken til en hydraulikklekkasje, men det viste seg å ikke være en kritisk skade. La oss håpe at det stemmer. Vi har blitt forsikret om at vi ikke vil ha noen problemer med å rekke neste fly fra Zürich. La oss håpe at det stemmer også.

Etter bestillingen av flybillettene fant jeg aldri ut av hvordan vi kunne endre matpreferansene på flymaten (Supersaver.no har dermed et forbedringspotensiale her). Dermed fikk Ina lite glede av pizzaen vi fikk servert om bord. Men hun gikk ikke glipp av så mye, og var nok også ganske mett etter sushien. Håper det lar seg gjøre å endre matbestillingen underveis.



Tid: 23.mai 2012, kl 18:05 (norsk tid)
Sted: Over Atlanteren

Da flyet fra Oslo skulle inn for landing i Zürich fikk vi beskjed om ytteligere forsinkelser på grunn av mye trafikk på flyplassen. Da vi landet var det kun 30 minutter til avgang for flyet videre til New York. Vi ble informert på flyet om hvilken gate vi skulle til, og skiltingen på flyplassen gjorde det greit å finne veien mellom taxfree-butikker, opp og ned rulletrapper og inn på trikken som tok oss til riktig terminal. Vi hadde knapt tid til annet enn å småjogge fra fly til fly, og årets besøk i Sveits var unnagjort på 20 minutter. Det var lite hindringer underveis, vi måtte bare vise frem pass og boardingkort ved et par anledninger, uten at det var noen lang kø. Ingen sikkerhetskontroll. Skulle dog gjerne ha rukket å kjøpe noe å drikke, for det fikk vi ikke før vi var i luften.

Da vi hadde funnet plassene våre helt bakerst på økonomiklasse så det ut til at halvparten av setene fortsatt var tomme. Vi fikk senere vite at flyets forsinkelse skyltes at de ventet på flere pasasjerer fra samme fly som vi kom fra, så vi hadde nok ikke trengt å stresse så fælt.

Flyet er av typen Airbus A330, og er svært rommelig med 8 seter i bredden. Hvert sete er utstyrt med sitt eget underholdningsystem bestående av en skjerm, headset og en litt vrien kontroll. Utvalget av filmer, musikk og spill er bedre enn forventet. Jeg startet turen med å se "The iron lady" (fantastisk Meryl Streep!) og slappet etterpå av med det nyeste albumet til Leonard Cohen. Headsettet klarte ikke helt å overdøve flystøyen uten å blåse inn ørene. Systemet er "on demand", slik at filmene kan startes når man ønsker, i motsetning til på SAS i fjor, hvor filmene ble kringkastet i loop slik at man ikke fikk med seg begynnelsen hvis man var litt sent ute.

Vi ble først servert salte kjeks før vi fikk en middag med en angivelig grønnsakspaella. Det smakte flymat, men det var i hvert fall mat som Ina kunne spise selv om vi ikke fikk ordnet opp i matpreferansene hennes. Et par småflasker med rødvin hjalp meg også med å ta igjen et par timer med tapt søvn.

Taxiholdeplassen utenfor JFK


Tid: 24. mai 2012, kl.07:15 (østkyst-tid)
Sted: Hotel Beacon, New York

Det er trist at førsteinntrykket man får av USA er verdens lengste og tregeste kø ved passkontrollen. Jeg overdriver ikke når jeg sier at vi sto en time i kø for å få vist passet, gitt fingeravtrykk og bli tatt bilde av. Det hjalp ikke at det var varmt og dårlig ventilert i hallen. Vi trengte i hvert fall ikke vente på bagasjen :-). Etter tollen var det en ny lang, organisert kø for å få tak i en av drosjene som ventet i tur og orden utenfor ankomsthallen. Da vi endelig fikk en drosje tok turen inn til Hotel Beacon på Upper West en times tid med delvis saktegående kø gjennom Queens og et svært livlig Harlem. Drosjene fra JFK flyplassen til Manhattan har standardiserte takster på 45 dollar pluss bomavgifter. Drøyt 50 dollar totalt.

Fra taxi'en på mot Manhattan

søndag 26. februar 2012

Jordan og Aqaba oppsummert

Utsikt over Aqaba
Min største bekymring før vi reiste til Jordan var at det skulle være samme grad av hazzle som det var i Egypt. Der var det knapt mulig å vise seg på gaten uten å på forfulgt av selgere som nektet å akseptere at vi ikke var interessert i å kjøpe noe. Min dom over Egypt som ferieland ble at det var glimrende for sightseeing, selv ikke Petra og Dødehavet kommer opp mot pyramidene og Kongenes dal, men det er ikke et land man bør reise til hvis man kun ønsker å slappe av.

I Jordan var vi nesten helt fri for alt som var irriterende med Egypt. Ja, butikkselgere spurte om vi ville smake på teen de ville selge, og ingen distanse var for kort til at vi heller burde ta taxi. Men man godtok vanligvis et nei til svar, slik at det var mulig å rusle i fred i gatene. Vi opplevde en vanvittig irriterende episode med noen kamelfolk (eget innlegg om dette) og noen heller tragiske episoder med barn som gikk rundt for å selge suvenirer i Petra i stedet for å gå på skolen. Vi ble innstendig oppfordret til å ikke oppmuntre dem til å fortsette med dette ved å la være å kjøpe noe fra dem. Men hovedregelen var at vi kunne gå i fred over alt. Folkene vi traff i Jordan var vanvittig hyggelige, også de av dem som er gjestearbeidere fra Egypt (de fleste hotellansatte er egyptere eller filipinere). Jordan er et land hvor man kan slappe av.

Mitt poeng er altså, planlegger man ferie til Rødehavet. Dropp Egypt, velg Jordan! Hurghada og Sharm el-Sheik ligger for langt unna Kairo og Luxor til at man kan se de fantastiske pyramidene og templene på en dagstur, med mindre man er ekstremt glad i å stå grytidlig opp for å kjøre mange timer med buss. I Aqaba har man Petra og Wadi Rum en overkommelig busstur unna, slik at man kan kombinere både bading og sightseeing. Selv ikke de drøye 3 timene til Dødehavet føltes for mye for oss, men jeg kan forstå de som gjør det.

Aqaba som by er vel egentlig hverken stygg eller pen. Den har ingen intakt gamleby eller arkitektur som tar pusten fra deg, heller ingen åpenbare severdigheter. Men så er det er heller ingen monsterhotell som ødelegger byens skyline. Det er det som skjer i gatene som gjør byen spennende. Vi kunne aldri få nok av å gå rundt i basarene som ligger i området bak moskeen. Der hotellene i Hurghada hadde okkupert alt som var av kystlinje, hadde Aqaba en lang offentlig strand med strandpromenade. Det er hoteller som okkuperer deler av kystlinjen i Aqaba også og havnen kunne gjerne vært mer åpen, men det virker i hvert fall som man har hatt en viss grad av kontroll over byutviklingen.

Maten i Jordan er velkjent arabisk meny. Man kjenner fort igjen rettene fra den ene restauranten til den neste, og en litt nytenkende kokk kunne nok det stort her i byen. Man blir etterhvert litt lei av shish kebab, køfte og grillet kylling. Til gjengjeld lager de fantastisk god juice i alle arabiske land. Vi slapp i det minste å bekymre oss over hva vi spiste. Et og annet tilfelle av rebelske mager forekom nok hos flere, men så vidt jeg vet var det ingen i vårt følge på 10 som ble slått ut av kontinuerlig diarè. Og det uten at vi var spesielt påpasselige med å unngå salater og rå grønnsaker. De sa også på vaksinasjonkontoret før vi reise at Jordan er et tryggere land å spise i enn Egypt, noe som viste seg å stemme.

Mövenpick er et hotell vi neppe kommer til å ta oss råd til å bo på for egne penger med det første, dessverre. Folkene som jobber her er utrolig service minded. Vi følte oss veldig godt tatt vare på, uten at det ble stivt. Frokostbuffeten var enorm. Egen hotellstrand er også praktisk i land hvor det ikke er en selvfølge å sprade rundt med de samme klærne som hjemme. På en offentlig strand hvor de fleste kvinner går med hijab og store klær, og overraskende mange gikk med heldekkende nikab (noen til og med med solbriller!), kan det føles litt spesielt å gå rundt med vanlig badetøy. På den annen side ville jeg for ti år siden hatet meg selv for å bo her. Som en tilhenger av fri ferdsel i strandsonen er det noe som byr meg i mot med store hoteller som gjerder resten av verden ute. Det er også en prøvelse å bo på et så stort hotell med kun en inngang. Det tok fem minutter å gå fra leiligheten til lobbyen, så bare det å handle noe i butikken på hjørnet ble et lite prosjekt i seg selv.

For å oppsummere: Hvis man synes at Middelhavet er for kaldt om vinteren, Kanariøyene er ødelagt av turismen og at Egypt blir for slitsomt, da er Jordan og Aqaba stedet å reise til.

...og alt dette har jeg klart å skrive uten å en eneste gang ha skrevet "Jordan vet hvordan". (doh!)

God natt, Aqaba

På vei hjem igjen

Da vi kom tilbake til hotellet fikk vi hentet koffertene og pakket om litt for å få dem til å veie sånn noenlunde under 20 kg, før vi bar dem ut til Apollo-bussen og kjørte av gårde til flyplassen.

Første passkontroll var allerede på bussen da den kjørte inn på flyplassen. Vi fikk også utdelt "take off-billetter" som er pålagt for å reise fra flyplassen (verdi 20 JD). For å komme inn i terminalen måtte bagasjen først gjennomlyses samtidig som herrene måtte gjennom metalldetektor og damene ble kroppsvisitert (av en kvinnelig betjent). Hvorfor man har denne kjønnsdelingen aner jeg ikke. Først etter å ha plukket opp bagasjen igjen kunne vi sjekke inn. Så var det stempling av pass og take off-billetter, så en ny kø for å sjekke at disse var stemplet før atter en sikkerhetskontroll. Det var smått kaotisk, men gikk egentlig ganske greit unna. Særlig effektiv var sikkerhetskontrollen ikke. Vi oppdaget at vi uforvarende hadde klart å smugle med oss tre flasker vann inn til avganshallen.

Avgangshallen var akkurat stor nok til å huse menneskene som var der. Den har en liten kiosk, en gavebutikk og en taxfree. Vi har allerede en jordansk vinflaske i kofferten, og fylte ikke opp kvota vår her. Med unntak av lokale spesialiteter er utvalget langt større på Gardermoen. I stedet sikret vi oss litt tyrkisk kaffe, krydder og olivenolje. Dermed ble vi kvitt våre siste dinarer.

Flyet tok av litt forsinket, og vi er varslet om at hjemturen kan bli lenger enn forventet på grunn av motvind. Av ukjent grunn fløy vi over Alexandria før vi svingte nordover. Det er vel heller ikke noen snarvei.

Siste bytur

Tid: 25. februar 2012, kl 17:15
Sted: På flyet, nettopp tatt av

Før frokost i dag gjorde vi oss ferdig med å pakke det som ennå ikke var pakket. Koffertene hadde krympet i løpet av oppholdet, så vi kjøpte 2 strandbager for å få med oss mer som håndbagasje. Vi må bli flinkere til å ikke pakke med oss mer enn det vi trenger.

Da alt var pakket og frokost fortært lot vi koffertene bli i resepsjonen og tok en siste bytur for å shoppe litt mer gaver og stæsj og en god beholdning med nøtter. Et iPhone deksel til 7 JD regner vi som et av de beste kjøpene.

Etter en pause på Ali Baba over en ferskpresset juice (en med sitron med mint og en med grapefrukt) ruslet vi en rask tur innom den offentlige stranden for å se på livet der. Det var stort sett bare barn som badet, men så er jo dette også som vinter å regne for de som bor her. Kunne se at det var stenbunn under vannet, men muligens er dette et ok sted å snorkle. En del vannsportsutstyr var også til leie. Barna fikk leke fra seg litt på en lekeplass som neppe hadde blitt godkjent av norske myndigheter, mens vi måtte vifte bort et par barn som ga dem godteri for så å kreve betaling av oss (barn av egyptiske gjestearbeidere?).

Den offentlige stranden i Aqaba

Middag på Romeros

Det var den siste kvelden i Jordan og kvelden før fatterns bursdag, så vi unnet oss en litt bedre middag i dag. Den italienske restauranten Romeros ligger i lystbåthavnen, og kunne hatt en veldig fin beliggenhet hvis det hadde vært mer enn en inngang til havnen. Tenk hvor mye koseligere byen hadde blitt hvis havnen hadde hatt en åpning i begge ender slik at folk kunne gått denne snarveien gjennom havnen på vei til sentrum! Om løsningen med kun en blindvei som gjør havnen avsidesliggende er av sikkerhetsgrunner eller motstridende interesser vet jeg ikke, men det er synd.

Lystbåthavna i Aqaba
Romeros har et stort lokale som i løpet av kvelden ble helt fullt. Menyen er rent italiensk, og endelig fikk barna tortelini som begge to spiste. Jeg hadde en kalvestek med gorgonzola, og creme brullè til dessert. Hovedretten var god, men brullet'en var kald og litt hard i puddingen. En flaske med Saint George, det mest synlige jordanske vinmerket, kom på deling. Vinen skiller seg lite ut fra andre "vanlige" rødviner, men er grei nok. Hele gildet for ni personer kom på 212 JD.

På veien tilbake gikk vi innom fredagbasaren som hadde blitt åpnet i nærheten av hotellet. Det ble et par nye ting til barna, bl.a. en "palestinakjole" (kjole i samme mønster som palestinaskjerf - penere enn det høres ut) til Ylva. Jeg måtte avslå en invitasjon på kaffe fra noen godlynte butikkfolk fordi barna måtte i seng.

Fredagsbasar

Siste hele dag



Fra grønnsaksbasaren
Den siste hele dagen i Jordan hadde vi ingen andre planer enn å bade og se det vi ennå ikke hadde sett av byen. Bading og soling holdt vi på med til det begynte å skye over. Da spiste jeg og barna pizza utenfor en enkel take-away med 2 bord like ved hotellet. Vi bestilte en pizza margerira til barna og en "Lebanese pastry" med mikset ost til med selv. Det var ikke enkelt å se hva som pizza og hva som var libanesisk bakverk, men jeg tror at barna spiste maten min og omvendt. Hele denne lunsjen kom på under 5 JD. Så billig er det altså mulig å spise her.
Aqaba fort
Dette var en fredag, og det var merkbart mer liv i byen. I basarene i gamlebyen var det trangt om plassen, men en behagelig, god stemning. Vi gjorde unna en del shopping før vi kom frem til Aqabas gamle fort, som ligger bak den store flaggstangen. Fortet, som ble bygget av mamelukkene til 1500-tallet, ble under første verdenskrig stormet av araberne med assistanse fra Lawrence of Arabia under begynnelsen på opprøret mot det tyrkiske herredømmet. Dette var starten på arabiske staters selvstendighet, og dette har nok en sammenheng med at flagget som vaier 130 meter over oss er pan-arabisk, ikke jordansk. Selve fortet ser ikke ut til å ha kommet seg etter at tyrkerne fikk gjennomgå. Det er stort sett bare veggene igjen, og vi fikk kun sett det fra utsiden.
 
Det arabiske revolusjonsflagget vaier over fortet som ble stormet da revolusjonen startet

 
Blogglisten