Denne bloggen er gammel

Alle innlegg er flyttet til min nye reiseblogg på wordpress.com.

lørdag 5. juni 2010

Lørdag, hjem igjen

Santorini flyplass
Trangt om plassen på flyplassens terrasse
Skrivende stund: 5. juni 2010, kl.  13:25 (norsk tid), over nord-Hellas tror jeg

Hotellet rådet oss til å bestille taxi dagen i forveien fordi Santorini nå begynner å fylles helt opp med turister. Vi bestilte i resepsjonen og fikk beskjed om å bli plukket opp av en minibuss på nærmeste parkeringsplass kl 10:45. Det var samme type transport som fra havnen, hvor flere grupper som skal til eller fra samme sted kjører i samme buss. Prisen for å kjøre oss 6 fra Oia til flyplassen var 42 euro, og jeg er usikker på hvor nødvendig det egentlig var å booke denne bussen for vi har ikke hatt noen problemer med å skaffe taxi tidligere. Vi slipper ihvertfall å ha barna sittende på fanget, noe som i Norge ville ha vært uhørt.

Da vi kom til flyplassen sto innsjekkingskøen allerede ut av inngangsdøra. En dame fra Apollo fortalte oss hvilken kø vi skulle stå i, så slapp vi ihvertfall å gå inn for å sjekke dette selv og så gå ut igjen for å stille seg i kø. Ventetiden var akkurat lang nok til at Ylva rakk å gå på do før det var vår tur til å sjekke inn. Om det skyltes feil på bagasjebåndet vet jeg ikke, men etter å ha sjekket inn måtte vi selv dra bagasjen til enden av hallen for å levere den til gjennomlysing. Så gikk turen til sikkerhetskontrollen i den andre enden av hallen.

Flyplassen på Santorini er alt for liten for alle turistene som skal gjennom den. Alle sitteplasser var for lengst opptatt, men vi tok sjansen på å la barna sitte på gulvet bak en stolrad og håpet at ingen snublet i dem. Det er også en såkalt taxfree der som er på størrelse med en Narvesen kiosk. De som ønsker et bredt utvalg av vin bør heller gjøre dette på et supermarked før avreise, eventuelt når man lander på Gardermoen. Det er også et venteværelse i annen etasje med påfallende få sitteplassen, men med en smekkfull terrasse utenfor med utsikt mot flyplassen. Innendørs i annen etasje er det i hvert fall mulig å få litt armslag.

Det er flere skjermer med oversikt over avgangene, men de blir ikke oppdatert hverken med gate eller boarding, så man må følge med på hva som sies på høyttalerne. Vi hørte heldigvis oppropet på vår flight, og straks var det en kjempelang kø fra 3 ulike retninger som skulle ut gjennom samme dør i gate 5. Etter enda mer kø for å komme gjennom gate'n og ut i bussen var det en lettelse å komme seg på flyet, ikke minst for barna. Føler meg klar for en ny ferie nå.

Santorini og Naxos er øyer for ulike behov, og er en bra kombinasjon for en 2 ukers ferie. Santorini er blendende vakker, spektakulær, har god vin, mye å utforske og er en øy som alle bør oppleve en gang i livet, men når dette er gjort er det ikke så mer å finne på her. Naxos er kanskje ikke unik på samme måte, men på en større øy med en større by og et veldig bra utvalg av strender er det lettere å slå ihjel mer tid her. Naxos er også uten tvil den av øyene som er best egnet for barn, mens Santorini passer best for en romantisk reise for to. Det som er litt trist for Santorini sin del er at øya holder på å kveles av sin egen populæritet. Det er ennå 2 måneder til høysesongens klimaks og det er allerede trangt i gatene på Fira og Oia, trafikken står stille gjennom Fira, bussene er overfylte, flyplassen smekkfull og strømnettet på Oia bryter sammen. Ettersom Santorini ikke har de beste strendene (heldigvis er ingen best i alt) er nok utkanten av sesongen den beste tiden å være der. Man får ikke mer ut av Santorini når det er 40 grader og overfyllt av folk.

Oppholdet Hotel Aetrio kostet over dobbelt så mye som Irene II og det er grunn til å forvente mer. Det fikk vi også. Først og fremst med beliggenheten, men det er også høyere standard generelt og ikke minst frokostservering som gjorde det enklere å komme tidlig i gang med dagen. Leiligheten var veldig romslig hadde en morsom planløsning med barnerommet. Stående dusj er også en sjeldenhet i Hellas som vi endelig kunne dra nytte av. Fra den øverste terrassen har man prima utsikt i begge retninger, men det er ikke et av de spektakulære hotellene hvor man kan nyte utsikten over calderaen fra svømmebassenget. Skulle vi hatt det måtte vi minst ha punget ut med 50 euro mer per dag. Det vi savnet mest var et grunnere svømmebasseng slik at det blir mer anvendelig for barn, men Oia generelt er nok ikke byen som først og fremst henvender seg til barnefamilier.

Nå er det mindre enn en time til flyet lander. Dagens rett på flyet var pastasalat, kjøttkake med ris og sjokoladekake. Helt grei flymat. Begge barna ser ut til å holde seg våkne under hele flyturen, men jeg vedder på at begge to sover i bilen før vi er på E6. Det skal bli godt for dem å komme hjem nå. De har sagt lenge at de vil hjem, men det spørs om de ikke kommer til å savne bading hver dag, løping i trange gater og godteriet fra Irene. Restaurantbesøkene og kø på ferger og flyplasser har jeg derimot en følelse av at de ikke kommer til å savne. De pratet lenge om vår forrige ferietur til Tyrkia, håper de lever like lenge på denne.

Fredag, siste feriedag, gjøre Oia

Oia
Utsikten hos Melenio
Barna nyter utsikten
Kameraet kan fort gå varmt på Oia
Det er en klisje å ta bilde av kirker på Santorini, men klarte ikke å la være
Hvitvin i solnedgang hos Petros
Oia by night
Oia by night - og strømbrudd
I dag var det den siste hele dagen i ferien vår. Sukk. Vi hadde ikke annet å programmet i dag enn å se oss litt mer rundt i Oia og ellers cool'en ved pool'en. Først måtte vi la barna få sitt ved på plaske litt i bassenget og sprute på andre gjester i et par timer, men så var det på tide å se på byen hvor vi allerede har bodd i 2 dager.

Vi begynnte med å finne et sted å spise lunsj. Vi gikk inn på et sted som heter Melenio, som hadde noe mer overkommelige priser enn andre spisesteder med utsikt over calderaen. Det viste seg at det kunne være en grunn til dette. Kelneren røpet under bestillingen at maten var forhåndslaget da det viste seg at det ikke var mulig å fjerne soppen fra crepe retten de hadde på menyen som vi hadde tenkt til barna. De fikk en med banan og sjokolade i stedet, noe de ikke protesterte mot. Ina bestilte en lokal variant av gresk salat som hun ikke var helt fornøyd med, antakelig fordi de hadde byttet ut fetaen med en lokal gulost. Eva og jeg bestilte hver vår kyllingpai som vi var enige om at var ganske tørr. Ved å forsyne meg rikelig med olje og eddik gikk det likevel ned. Inkludert øl, brus og to frappe betalte vi 55 euro for dette. Arne var fortsatt mett etter frokost og ble igjen ved bassenget. Dette besøket var altså en bomtur for vår del. Litt googling i etterkant har fortalt meg at dette stedet er bedre kjent for sine kaker og desserter, så de burde muligens holde seg til det de kan. Men utsikten var jo bra.

Det er vanskelig å ikke like Oia, selv om den er enda mer hiclass enn storebror Fira. Hele bykjernen er fri for biler og den virker ikke fullt så travel som Fira. Selv om det kan være vel mye mennesker i trange gater har den likevel en avslappet atmosfære. Arkitekturen er også mer tiltalende. Er ikke helt sikker på hvorfor, men muligens er det at byen er mindre og har et slags bohempreg som gir den litt mer sjarm. Fotomotiver er det mer enn nok av, både av calderaen, husene i seg selv og den berømmelige solnedgangen. Man skulle tro at en liten by hvis hoteller kan tillate seg priser på nivå med de dyreste i vestlige storbyer (dyreste hotellrom nevnt i Lonely Planet koster nærmere 1600 euro) skulle være alt for glattpolert, men man finner faktisk en del shabby bygninger også. Heller ikke administrasjonen av byen virker helt plettfri. Det har vært store problemer med vanntrykket mens vi har vært her pga arbeider som man har valgt å sette i gang i det turistsesongen tar av, og jeg har mistet tellingen på antall strømbrudd det har vært siden vi kom. Byen tiltrekker seg nok flere honeymooners enn barnefamilier, og man kan savne enkle ting som tar litt hensyn til de små, barnemenyer f. eks. Det er ihvertfall enn lekeplass her, men den har vært litt på feil sted når vi har trengt den. I en by med så tett turisme har jeg også savnet de lokale, dagligdagse butikkene som vi var omgitt av på Naxos. De finnes sikkert, men har nok blitt fortrengt langt ut av bykjernen av alle juvelerer, kunstbutikker og nipsesjapper.

Middag spiste vi på fisketavernaen Petros litt lenger vest i byen. Den hadde en bra beliggenhet langs hovedgaten med utsikt både mot calderaen og solnedgangen (som forsvant bak noen skyer). Kelneren var veldig hyggelig, men ting begynnte å ta lenger tid etterhvert som det kom flere folk. Ina fikk servert feil hovedrett, men det ble rettet opp veldig fort. Jeg hadde som forrett fritert zucchinibolle (squash) og Arne spiste tomat som var tilberedt på samme måte. Jeg spiste tilsvarende tomatboller den første dagen i Fira, og begge deler smaker like godt. Man burde begynne å lage dette mer i Norge også. Kommer til å savne dette. Ina startet med en grillet feta, servert med rikelig med grønnsaker. Til hovedrett hadde Arne og jeg store grillede reker. Smaken var litt uvant i forhold til hvordan jeg er vant til at reker smaker, men med rikelig med saus og sitron ble det godt. Ina spiste muslinger og Eva fritert saltet torsk, men sto over hvitløksdippen. Til å drikke hadde vi en veldig frisk og god lokal hvitvin. Barna delte en posjon spaghetti, som de fikk tilpasset i forhold til hvordan den sto i menyen, som var med hvitløkssaus. Prisen for dette gildet, som også inkluderte brus og kaffe, ble noe i overkant av 100 euro.

fredag 4. juni 2010

Torsdag, båttur til vulkanen

Gondolene møtes i taubanen mellom Fira og Old Port
Den gamle havnen hvor sightseeingbåter opererer

Svømmere på vei til den varme kilden på Palea Kameni
Stien mellom to kratere på Nea Kameni
Det største krateret på Nea Kameni, hvor noe svoveldamp fortsatt siver ut
Det er mulig å bestille forskjellige utflukter i resepsjonen på hotellet, og en 3 timers tur til vulkanen Nea (nye) Kameni og de varme kildene i Palea (gamle) Kameni hørtes spennende ut. Dette er jo vår tredje ferie på Santorini og vi hadde ennå ikke vært ute på vulkanen som har gjort Santorini til hva den er. Prisen var 18 euro per pers og halv pris for barn, så dette virket overkommelig både i pris og tid. Båten fra old port i Fira skulle ikke gå før kl 14, så vi hadde tid til å bade litt i bassenget før vi tok en overfylt buss til Fira for 1,40 euro per pers. Heldigvis var vi tidlig nok på bussen til å få sitteplasser, men mange måtte stå. Kan ikke akkurat misunne mannen som måtte bane seg vei bakover i bussen for å selge billetter.

I Fira var det allerede merkbart flere mennester i gatene enn for knappe 2 uker siden. Man kan tenke seg hvordan det blir i august. Det går en kabelbane fra Fira ned til den gamle havnen (må ikke forveksles med fergehavnen), men Eva og Arne ønsket å gå trappen ned dit i stedet. For å finne retningen til kabelbanen kan man se på trappetrinnene på veien langs kalderaen, men det er ikke like godt merket hele veien. Vi fant likevel frem uten problemer. Turen kostet 4 euro per voksen en vei, barn gratis. Turen ned kabelbanen var verdt halve utflukten. Vi satt i den fremste gondolen, som hadde plass til 6 personer, og hadde fri sikt rett ned i kalderaen da vi satte utfor kanten. At noen enda mer enn oss opplevde dette som berg og dalbanetur merket vi på veien opp igjen da vi kunne høre hylene til noen amerikanere som satt flere gondoler bak oss.

Da vi var vel nede satte vi oss på Captain Nikolas taverna og drakk litt brus og kaffe mens vi ventet på Eva og Arne. De kom ikke så lenge etter oss og kunne fortelle at de angret på fotturen da de fikk oppleve hvor trangt det var å trenge seg mellom alle muldyrene på veien og unngå å tråkke i muldyrmøkka eller dø av stanken. Å bli fraktet på et muldyr er nemlig også en alerternativ transportmåte, og muldyr er en vesentlig del av gatebildet i Fira.

Ved å spørre i et av billettkontorene på havnen ble vi vist hvilken båt vi skulle reise med. Det var en tomastet caique, som var litt over halvfull da vi la fra kai. Båten hadde enkle fasiliteter som en liten bar og toaletter som vi ikke benyttet. Det blåste ganske friskt, noe som gjorde at vi valgte denne dagen til å gå på den svarte vulkanen, men heldigvis var det ikke så ille sjøgang. Turen gikk først til Palea Kameni og de varme kildene der. Denne øya skal være ca 2000 år gammel. Båten ankret opp ca 100 meter fra kilden i en bukt med en liten kirke (her også!). Reiselederen kunne ikke gjenta ofte nok at man måtte være en very good swimmer for å svømme til kilden. Det utelukket at barna kunne dra dit, og i solidaritet lot vi være vi også. Det hørtes uansett ikke så imponerende ut med 23 grader i det brune kildevannet. Sjøvannet ellers holdt i følge guiden 17 grader, noe som er merkelig med tanke på det varme badevannet vi hadde på Naxos. Bading eller ikke, det var uansett deilig å være på sjøen.

Da alle svømmere hadde kommet opp i båten igjen gikk turen videre til Nea Kameni, den aktive vulkanøya som er mindre enn 500 år gammel og ser ut som en stor haug med grillkull i forhold til den noe mer begrodde Palea Kameni. Vi la til utenfor en annen båt ved en brygge i en bukt og måtte betale 2 euro per voksen for å gå innover på øya. Det finnes flere kratere på øya som har vært aktive til ulike tider, og det øverste og største krateret slipper fortsatt ut litt svoveldamp. Det er laget en sti innover øya som var enkel å gå på, men sandaler var nok ikke det beste valg av fottøy, selvom det gikk ganske greit. Ved det første krateret stoppet Ina og Ylva for å vente på at vi kom tilbake igjen. Vi andre fortsatte innover øya, jeg med Brage på skulderen. Vi passerte flere kratere på veien oppover, som ble større og dypere jo lenger opp vi kom, men disse kraterne kan for et uinspirert øye se ut som lite mer enn en stor grop i bakken. Etter en drøy halvtime kom vi til det høyeste punktet på øya, markert med en varde, som var like ved siden av det største krateret. Ved første øyekast skiller dette krateret seg lite fra de andre bortsett fra at det er større, men noe grønnfarge på den ene siden vitner om litt aktivitet. Stien fortsatte rundt krateret før den gikk tilbake igjen. Da vi passerte området med grønnfarget stein kunne vi tydelig merke svovellukt og innimellom se noe røyk som seg opp fra siden. Brage var storfornøyd med hva han hadde sett da vi begynte å gå nedover igjen for å gjenforenes med Ina og Ylva og komme oss om bord i båten.

Da vi var tilbake på Santorini tok vi taubanen opp til Fira igjen og satte oss på en av de første spisestedene vi fant som ikke hadde caldera utsikt i håp om at det var litt lavere priser her. Vi fant en taverna med navnet The Greeks, en tilsynelatende tradisjonell taverna med hvite vegger og blå møbler. Menyen var også av det tradisjonelle slaget. Der spiste jeg en kalvestek som var well done pluss, Ina en svinefilet i sitronsaus som nok smakte litt bedre. Barna delte en spaghetti, hva resten spiste husker jeg ikke lenger, men regningen kom på noe over 70 euro. Ikke spesielt billig likevel, med tanke på at ingen spiste mer enn en rett.

Etter litt shopping bar det hjemover. Vi kom rett etter at en buss hadde kjørt, så i stedet for å vente en halvtime på en buss hvor vi kanskje måtte ha ståplass valgte vi heller en taxi som kjørte oss hjem for 20 euro.

torsdag 3. juni 2010

Onsdag kveld, tilbake til Santorini og innsjekking på Oia

Utsikt fra hotellets Sunset terrasse
Leiligheten vår, med barnerom i hjørnetanna til Jens
Solnedgangen sett fra Kyprida
Svømmebassenget om kvelden
Oia by night
Det kan virke som den 2 timers fergeturen (i følge ruten) ble litt lang for barna. De har i hvertfall virket slitne resten av dagen. Da fergen hadde lagt til kai var det en del kaos for å for det første ta seg forbi alle hotellfolk som skulle praie øyloffere og for det andre finne en taxisjåfør som var interessert i å kjøre oss til Oia. Etterhvert ble vi geleidet inn i en minibuss som fraktet oss alle for 40 euro, etter å ha sluppet av to andre passasjerer i Fira. Det virket som han tok betalt per pers.

Selve bykjernen i Oia er bilfri, så bussen kjørte en vei som går på baksiden av byen. Der ble vi sluppet av med trillekoffertene våre og vist en smal gate som gjennom noen svinger og trapper tok oss til Hotel Aethrio. Hotellet er det største vi har bodd på til nå og er nesten som en liten by i byen. Studios og leiligheter er plassert usystematisk i ulike små, mer eller mindre sammenhengende hus rundt et svømmebasseng. Helt i stil med bebyggelsen på Santorini ellers. Selv inne i leiligheten vår har man briljert med denne byggestilen. Veggene er hvitkalkede med blå rammer, og rommet hvor Brage og Ylva nå sover er opp en trapp langs veggen og inn en dør. Omtrent som i hjørnetanna i munnen til Jens. Hovedrommet hvor Ina og jeg sover har en usedvanlig takhøyde og er utstyrt med den sedvanlige kjøkkenkroken med to kokeplater og kjøleskap/fryser. Vi har også vanlig kjøkkenredskap som kjeler, kopper og tallerkener, men mangler alt av bestikk! Ekstra pluss for at det er mulig å henge dusjhåndtaket på veggen. Det er en sjeldenhet i Hellas.

Vi rakk å teste ut bassenget, som gjerne kunne ha vært mer barnevannlig, før vi gikk for å spise middag på Kyprida - en kypriotisk restaurant i nærheten som reklamerer med sunset view. Oia skal jo ha verdens varkeste solnedgang! Vi fikk også et bord med utsikt ikke bare mot solnedgangen, men også parkeringsplassen og en byggeplass. Den kypriotiske maten skilte seg faktisk litt mer fra den greske enn jeg hadde forventet, muligens fordi den ble servert med bulgur i stedet for poteter. Jeg ga opp å forsøke å huske navnene på rettene, derfor gir jeg bare en vag beskrivelse. Som forrett hadde jeg ihvertfall innbakt haloumi ost med honning - en bra start. Som hovedrett hadde jeg kylling i sitron og hvitvinssaus, noe som også smakte nydelig, men jeg måtte stadig vekk plukke små benbiter ut av munnen. Jeg glad barna heller delte en ravioli med haloumiost, noe som begge barna spiste opp for første gang i løpet av ferien! Ina spiste feta til forrett og svin i rødvinsaus med koriander til hovedrett og var også fornøyd med maten. Resten spiste spaghetti (kjedelig). Barna fikk vanlijeis til dessert, men Arne og jeg måtte prøve en is som jeg dessverre ikke husker navnet på og som kelneren mente det var umulig å beskrive smaken på, noe jeg måtte gi han medhold i. Men den kan anbefales for de som ønsker å prøve noe nytt. Ina og Eva bestilte sweet fruit og ble nok litt lange i maska da de så at de fikk en liten skål med halvferdige rosiner. Vi måtte spise langsomt for å ikke bli ferdig før vi fikk se den berømmelige solnedgangen, noe som tæret på barnas tålmodighet. Men vi fikk sett den til slutt, til tross for at det truet med å  skye over. Nå er den foreviget på minnekortet, men jeg vet at det finnes bedre steder i byen å se solnedgangen fra. Vi ble minnet om at vi ikke var på Naxos lenger da vi fikk se regningen på 112 euro, inkludert noe brus, en øl og en halv liter husets rødvin. Etter et overblikk over andre menyer jeg har sett her i byen må vi nok innse at det er dette nivået prisene ligger på. Ellers et stort minus til Kyprida for at de spilte blasfemisk dårlige coverlåter av Pink Floyd.

onsdag 2. juni 2010

Onsdag formiddag, farvel Naxos

Farvel Naxos
Skrivende stund: 2. juni, 2010 kl 13:30, fergen fra Naxos tilbake til Santorini

I dag var det slutt på vårt 10 dagers opphold på Naxos. Vi gjorde opp med hotellet i går kveld, og alt vi behøvde å gjøre var å pakke de siste sakene våre etter å ha spist frokost. Vi måtte etterlate en del matvarer som det ikke var plass til i bagasjen som vi håper kommer til nytte for nye gjester. Vi ble kjørt til havnen kl. 12 av Stavros, Irenes sønn (?), som sikkert hadde nye gjester å plukke opp fra samme båt. Da vi kom dit satte vi oss på en kafe som Stavros anbefalte for å få tiden til å gå.

Ca 10 minutter etter oppsatt avgang kom båten, og det ble nok en gang en del tråkking i kø før vi kom oss opp på dekket hvor vi sitter nå. Her var det heldigvis ingen havneskatt slik det var på Santorini.

Dette var andre gangen vi var på Naxos. Første gang for 11 år siden og uten barn var det et 3 dagers opphold som en av flere øyer på en loffetur. Denne gangen var det hoveddestinasjonen på reisen med 10 dagers opphold. Hadde vi vært like aktive som for 10 år siden burde vi nå ha kjent øya ut og inn, men med barn på slep var det nok lurt å legge inn ganske mange rolige dager. Det mest interessante på øya er uansett Naxos by, eller Hora som de største byene på øyene kalles lokalt. Denne byen har egentlig alt vi ønsker oss når vi velger en by å bo i. Det er en stor nok by som har alle nødvendige fasiliteter, i tillegg til at byen er vakker, med en gamleby og festning som det kan ta dager å utforske.

Bystranden Agios Georgios er såpass bra at man egentlig ikke trenger å reise til andre strender for å bade, men det er likevel greit å ha prøvd litt forskjellig. Ingen av strendene vi var på kan sies å være bedre enn noen av de andre, men de hadde ulike kvaliteter. Agios Georgios er nok den mest barnevennlige, særlig for de aller minste barna, så langrunn som den er. De andre strendene var mindre langrunne, men hadde så å si helt stenfri sand, men med noen stenete områder med litt vegetasjon og fisker som kan være morsomt å snorkle i. Barna har ikke fattet helt interesse for dette ennå. Mikri Vigla var den stranden med finest natur, men med minst fasiliteter.

Med 10 dager i samme by fikk vi gode muligheter til å utforske serveringsstedene på i byen, og noen utenfor. Den beste opplevelsen var nok på Lucullus, muligens fordi det er der vi brukte mest penger og vi var der uten barn. Ellers har jeg gode minner om maten på de tavernaer som lå nærmest hotellet, til tross for variende service. Det er forøvring ingen spisesteder jeg syntes var noen direkte dårlig opplevelse, men som vanlig i Hellas finner man mye av de samme rettene på alle tavernaer. Det kunne godt ha vært flere steder som disket opp med sine egne spesialiteter. Alle steder vi spiste middag i Naxos by fulgte opp skikken med å servere noko attåt etter middagen. I begynnelsen var yoghurt med honning og tørket frukt det vanligste vi fikk, etterhvert ble det mere epler og kanel, mens andre serverte enten Kitron, raki eller ouzo. Den eneste middagen hvor vi ble snytt for dette var i Agia Anna.

Pension Irene II er et valg av hotell jeg fortsatt står inne for. Det er av typen små, familiedrevne hoteller med personlig service. Irene var vennligheten selv og elsket å skjemme bort barna våre. Er spent på hvordan de reagerer når de oppdager at de ikke lenger får sin daglige dose med godteri. Rommet vårt hadde det vi trengte, med to soverom, bad og balkong med utsikt mot bassenget. Den trådløse internettforbindelsen fungerte også bra fra rommet. Som vanlig med slike leiligheter var det enkelte ting vi kanskje savnet av kjøkkenutstyr, særlig forbruksvarer som er upraktisk å kjøpe selv fordi vi aldri får brukt det opp, som sukker, salt og liknende. Eva og Arne var litt mer uheldige med sitt rom fordi det foregikk byggearbeider rett utenfor rommet deres. Svømmebassenget var en av grunnene til at dette hotellet ble valgt. Det har ulike dybder, og er 60 cm på det grunneste, slik at ikke-svømmende barn også kan bruke det. Bassenget er ikke veldig stort, men det var stort nok for oss. Langs bassenget var det plassert noen solsenger, slik at vi kunne ha tilbragt hele dagen der hvis barna hadde fått viljen sin. Med så bra vær som vi hadde tror jeg at vi hadde klart oss like bra uten basseng og gjort unna all bading på stranda, men på dager hvor stranda ikke er hovedprioriteten er det jo alltid deilig å kaste seg i bassenget når vi kommer tilbake. Det største problemet med hotellet var nok beliggenheten, som var i litt for mange minutters spasertur fra både stranden og sentrum. Man skal jo ikke gå så langt før barna begynner å klage. Til gjengjeld ligger det utenfor de vanligste turistfellene og det kan være vel så interessant å shoppe i butikkene som ligger i nærområdet som i sentrum. Dessuten ville vi ha blitt snytt for mange av de beste matopplevelsene hvis vi hadde bodd mer sentralt. Det må også nevnes noen syntes sengene var for harde. Selv hadde jeg ikke noe problem med dette.

Tirsdag, siste dag på Naxos som blåste bort

Ensom katt i Kastro
Festningstårn på Kastro
Trange gater
Gate med utsikt mot Portara
Mer kykladisk arkitektur tar over lenger nord i byen
Den gresk-ortodokse katedralen
Rester fra antikkens by
Grekere har det med å bygge kirker på de underligste steder. Her på en øy midt i havnen.
En ferskpresset eplejuice (til høyre) og en Naxos sling.
Dette var vår siste dag på Naxos, derfor planla vi å ta en rolig dag på stranden før vi i morgen reiser tilbake til Santorini, som ikke er like berømt for sine strender. Typisk nok ble dette den mest vindfulle og minst solrike dagen vi har hatt på Naxos, så vi ble på stranden kun frem til lunsj før vi heller tok turen inn til byen.

Lunsjen spiste vi på en strandkafe som heter SottoVento, til forandring en italiensk restaurant. Den har fått veldig bra omtale i TripAdvisor, særlig fra italienere, så dette var verdt et forsøk. Dessuten er det den eneste restauranten vi har sett med egen lekeplass, dermed så vi ikke så mye til barna. Jeg spiste gnocchi med ostesaus, veldig godt, men du verden så mektig. Ina nøt en salat med den andre osten hun tåler å spise bortsett fra feta, nemlig mozarella av bøffelmelk. Resten spiste 2 pizzaer på deling. Brage spiste 3 stykker av barnas pizza, noe som er rekord fra hans side når det gjelder restaurantmat. Vi hadde som vanlig brus eller øl (Alpha) til å drikke, pluss en filterkaffe, espresso og cappuchino freddo. Servicen var god og kelnerne var oppmerksomme, men det skal kanskje ikke så mye til når det er like mange kelnere som det er opptatte bord. Regningen kom på ca 55 euro.

Byturen var ment for litt shopping, men vi kom ganske tomhendte tilbake. Det blir ikke så mye shopping når de fleste butikkene i gamlebyen først åpner kl. 19, en tid på døgnet vi vanligvis er opptatt med å enten spise eller legge barna. Ina var i ferd med å kjøpe et fint ravsmykke i en av de få butikkene som var åpne ved en av portene til Kastro, men det gikk i stykker da damen i butikken skulle vaske over det. Dermed ble det ikke noen handel i den butikken. I stedet ble det litt mer utforskning av smugene i Kastro og gamlebyen, og vi ante ikke hvor vi gikk før vi endte opp ved den ortodokse katedralen ved Grotta, helt nord i byen. Her snublet vi også over en liten park med noen bygningsrester fra antikk tid. Det var ikke stort annet å se enn noen marmorblokker og søyleføtter, men fordi vi ikke engang ante at det var noe slikt her ble det likevel en aldri så liten höydare.

Derfra var det enkelt å finne veien ned til havnen hvor vi slo oss ned på Kitron bar, som serverte noen eksempler på hva denne lokale likøren kan brukes til, bl.a. Naxos sling og Kitron daiquiri. Oppskiftene synes å gå ut på å lage en drink med et liknende navn og bytte ut en av ingrediensene med Kitron. Både drinkene og juicen de laget her var gode, men både Ylva og jeg kunne spare oss for banan-smoothien. Et stort minus for at de ikke hadde backgammon spill!

Vinden hadde typisk nok løyet da da vi gikk fra stranden, og mens vi var på havnen var det totalt vindstille. Vi gledet oss derfor til å komme oss ut i vannet igjen, men da vi var tilbake på stranda hadde det selvsagt blåst opp igjen. Derfor ble det heller til at vi slappet av på solstolene en halvtimes tid mens barna lekte i sanden før vi gikk tilbake til hotellet.

Før vi spiste middag gjorde vi opp med Irene i resepsjonen. Vi hadde tatt ut kontanter på forhånd fordi vi ikke kan ta det for gitt at alle tar betalt med kort. Vi har brent oss på dette tidligere. Som kvittering fikk vi en kvartflaske ouzo som vi bør tømme før vi går gjennom tollen på Gardermoen på lørdag. Barna har blitt litt for vant til at de får noe is eller godteri av Irene hver gang de går forbi, og det ble ihvertfall ikke noe bedre nå da de fikk hver sin store pose med sjokolade. Spørs om de ikke kommer til å savne Irene når vi skal bo på et nytt hotell fra i morgen. Prisen for å bo på Pension Irene II er forøvrig 40 euro per natt for Eva og Arnes studio og 60 euro for vår 2 roms leilighet.

For å spise middag gikk vi tilbake til samme grilltaverna som vi spiste den første kvelden. Tavernaen i nabogata med det vanskelige navnet, den håpløse servicen, men den akk så gode maten. Det var en annen kelner der i dag enn den første gangen, og det var en forbedring. Nå fikk ihvertfall alle den maten de skulle ha, og Arne klarte endelig å bestille en biff der, noe som var årsaken til at han insisterte på å gå tilbake hit. Min svinefilet var god, Arne var storfornøyd med sin biff, resten av laget, som spiste kylling souvlaki var også for det meste fornøyde. Ylva spiste ihvertfall sin med glød og iver, mens Brage som vanlig var litt mer reservert, selvom han spiste mer enn han pleier. Her er det dessuten mulig å bestille souvlaki stykkevis (en euro per stk), noe som er genialt når man har med seg barn. Denne tavernaen fikk altså rettet opp litt av førsteinntrykket, men er fortsatt på toppen av slow-food pallen. Det tok 40 minutter fra vi bestilte til vi fikk mat. Kelneren kunne dessuten med fordel ha stukket hodet ut døra litt oftere for å sjekke hvordan det sto til med oss. Regningen kom på 45 euro. Fortsatt god mat for lite penger, for de som har tid.
 
Blogglisten