onsdag 10. oktober 2018

Gardasjøen

Rolig innsjø med blå fjell i bakgrunnen. En lav, grønn odde stikker inn fra høyre.
Gardasjøen sett fra Sirmione.
Gardasjøen er den største av flere innsjøer som ligger det hvor Alpene møter den paddeflate Po-sletten. De som elsker både vill og «tam» natur i kombinasjon med små, vakre byer vil trives her. Fergetrafikken gjør det enkelt å komme seg fra sted til sted.

Vi reise hit i høstferien 2018, en tid på året hvor sesongen er på hell, men været er varmt, dog ikke helt fritt for regnvær.

Sirmione

Vår base for turen. Vakker middelalderby med praktisk beliggenhet i forhold til flyplass og fergeforbindelse med andre byer.

Malcesine

Bedårende vakker og passe stor småby ved foten av Monte Baldo. Perfekt for de som kombinere kultur og natur.

Bardolino

Vinbyen ved Gardasjøen med sine rette gater og sin brede, sentrale aveny kan få en til å tro det er verdens minste storby. Vi var her under en vinfestival.

Monte Baldo

Ta taubanen fra Malcesine opp til dette over 2000 meter høye fjellet for å få en liten smak av Alpene.

Fergetrafikk

Praktisk om hvordan vi kom oss fra by til by med båt.

Panoramabilde av sjøen flankert av land til venstre og en borgmur til høyre.
Fra en strand nær borgen i Sirmione.


Mat

Italiensk, så klart!

Overnatting

Om Hotel Eden, hvor vi bodde.

Reisen nedover

Hvordan vi kom oss nedover med fly, og videre fra flyplassen til Sirmione.

Hjemreisen

Hvordan vi opplevde Verona Lufthavn.


Sirmione

Middelalderborg med vann i forgrunnen.
Denne borgen vokter inngangen til byen.

Vi valgte Sirmione som vår base da vi skulle besøke Gardasjøen. Hovedgrunnen til dette er at byen kun ligger en drøy halvtime fra flyplassen og den har gode fergeforbindelser med andre byer. I tillegg er det en fin, gammel by i seg selv, selvom den er overkjørt av turister. Dette er det største problemet med byen, kombinert med at den er i minste laget. Byens størrelse begrenser seg selv med kanalen som skiller den fra fastlandet, men heller ikke på den andre siden fant vi de fasilitetene vi savnet, som først og fremst var en dagligvarebutikk hvor vi kunne handle vann og nistemat som ikke var overpriset.

Selve gamlebyen var forbeholdt hoteller, serveringssteder og butikker som enten solgte souverirer, klær eller delikatesser. Utvalget var godt nok for den perioden vi bodde her, men variasjonen kunne altså vært større.

Lite torg i skumringen med mange spisesteder.
Sirmione har mange små torg som grenser til vannet. Dette er ved kaien.

Det første som møter deg når du kommer til byen er borgen som vokter den fra fastlandet. Den skal ha blitt byggen av greven av Verona på 1200-tallet for å huse flåten. Det forstår man når set at det er en innmurt havn inne i borgen. Det er mulig å opp i tårnet for å nyte utsikten, men vi kostet ikke på oss de 6 euroene dette kostet.

Byens andre store attraksjon er ruinene av en romersk villa som ligger ytterst ute på odden. Heller ikke hit ut fikk vi prioritert å komme oss, da det er et aldri så lite stykke å gå ut dit.

Ellers er Sirmione som nevnt en vakker by i seg selv, i likhet med mange av disse småbyene i Italia generelt og ved Gardasjøen spesielt som italienerne har vært så flinke til å ta vare på. Det er jo derfor vi er så glade i å reise til dette landet.

Trange gater med mye folk. Et borgtårn sees i bakgrunnen.
Det kan bli trangt i gatene.

Hotel Eden

Rosa murbygg vendt mot sjøen i skumringen.
Hotel Eden ligger rett ved kaien.

Eden er et 4-stjerners hotell som ligger rett ved havnen i Sirmione. Dette er dyrere enn vi vanligvis tar oss råd til, men jeg hadde noen bonuspoeng å svi av, så da kunne vi unne oss litt ekstra.

Det er et moderne innredet hotell med en felles terrasse mot sjøen. Frokostbuffeten inneholdt yoghurt, musli, fersk brød, kaker, frukt, det vanlige av ost- og kjøttpålegg, og ikke minst eggerøre og bacon. Sistnevnte virket ikke å trives i de tette boksene sine, og var heller vassent. Ina fant til og med noe tysk brød hun kunne spise.

Frokostbuffet med melk, juice, musli og annet mat.
Frokosten.

Rommet var ikke spesielt stort, men stort nok. Det hadde et smalt skrivebord med en puff, noe som gjorde at det ble lite brukt. Badet var veldig fint og dusjen var grei å bruke. Ikke minst hadde vi en balkong ut mot sjøen. Rommet hadde også safe og minibar (les: kjøleskap), mens strykejern fantes det ikke.

Et av kriteriene da jeg søkte etter hotell var transport til og fra flyplassen, men her betød dette kun at man blir sendt videre til et transportselskap som tok høye priser. Som nevnt i innlegget om reisen til Sirmione fant vi andre selskaper som var mye rimeligere og vel så bra.

Hotellrom med dobbeltseng. Åpen balkongdør med sjøen i bakgrunnen.
Rommet vårt.

Vinfestival i Bardolino

Gammel traktor som er pyntet med druer.
Det er pyntet til fest i Bardolinos gater.

En reise blir ofte morsommere når man får med seg ekstra begivenheter der man er. Derfor steg Bardolino raskt på ønskelisten da vi fikk vite at det arrangeres en vinfestival her i begynnelsen av oktober. At Bardolino i tillegg er en by vel verdt å besøke i seg selv trekker ikke ned.

Bardolino er det fremste vindistriktet ved Gardasjøen, selv om det lett kommer i skyggen av Valpolicella-distriktet, som ikke er så langt unna. De vinene vi har smakt på er ganske lette, men litt smak av solbær. Kan tenke meg at de passer til kremete retter som pasta carbonara. Ellers ble Ina veldig glad i den musserende rosévinen vi fikk.

I anledning festivalen var det satt opp boder langs hele strandpromenaden. Med den første vinen man smaker på betaler man også for glasset, som man beholder til odel og eie. Deretter tar man glasset med seg videre til neste bod og betaler bare et par euro det som helles oppi. Man får en mer eller mindre kledelig lomme til å henge rundt halsen som man kan ha glasset i, slik at man ikke trenger å holde det hele tiden.

Vei langs vannet som er dekket med handleboder.
Det var boder langs hele strandpromenaden.

I tillegg til vin, så finner man boder med alt mulig. At det var mye mat å få kjøpt overrasket ikke, men skulle man ha plass til en jacuzzi i kofferten, så finner man også det. Dagens lunsj ble kjøpt i en av mange boder som solgte risotto for 5 euro. Vi fikk en meget god risotto med svinepølse, som passet godt til den kremete risen.

Med eller uten vinfestival, så er Bardolino i seg selv en by verdt å besøke. Sentrum består av påfallende rette gater som går parallelt med hverandre. Den midterste av disse er en bred paradegate som går fra havnen til kirken. Man får inntrykk av at Bardolino er en småby utformet som en monumental storby. Denne kvadraturen er stengt for biler, men det finnes en by med litt mer hverdagslige fasiliteter bakenfor kirken.

Sør for sentrum fant vi en park med flere kafeer og barer hvor man kunne ta en pause fra alle menneskene. Her slo vi oss ned på Million, som hadde noen veldig behagelige sofaer hvor vi tok oss en drink mens vi ventet på fergen tilbake til Sirmione.

Bred gate som ender ved en kirke med søyler foran inngangen.
Innerst i Bardolinos paradegate.

Tidlig lunsj på Porta Nuova

En smal, brolagt gate med noen bord under et tak av eføy inntil den ene veggen.
Gateserveringen til Porta Nuova
Etter å ha tatt båten fra Sirmione til Malcesine hadde vi blitt sultne igjen, til tross for en god frokost på hotellet. Det var fortsatt tidlig på dagen, og det var vanskelig å finne et sted som serverte mat før kl 12. Etterhvert fant vi en snackbar på oversiden av byen som også serverte mat som Ina kunne spise.

Baren heter Porta Nuova, noe vi syntes var rart fordi dette var et stykke unna havnen. Den er moderne innredet, men har også noen bord under et tak av eføy på den andre siden av gaten, og det var der vi slo oss ned.

Her fikk Ina en salat med blant annet mozzarella, oliven og kapers, mens jeg tok en foccachia med oliventapenade, tomater og ost.

Maten var helt grei og kostet 25 euro, som kanskje var litt mye for så enkel mat.

En trekantet focaccia fylt med tapenade og smeltet ost.
Min focaccia





Malcesine

Utsikt mot en borg som troner over en by. Sjø og fjell i bakgrunnen.
Malcesine er kanskje den vakreste av alle byene rundt Gardasjøen.


Sirmione er en for liten by til å fylle en langhelg, men rundt Gardasjøen er det nok av fine byer som vil ta sin del av oppmerksomheten. Aller mest lokket Malcesine, som nok også hadde blitt vårt bosted hvis den hadde ligget nærmere flyplassen.

Malcesine er billedvakker by der den ligger rundt borgen som hever seg over sjøen. Den er betydelig større enn Sirmione, og har derfor også plass til annet enn bare turistfeller. Blant annet har den en Spar-butikk, noe vi savner i Sirmione.

Begynnelsen på en gate som blir stadig smalere.
Gate fra havnen og inn i byen.


Havnen fungerer som byens naturlige samlingspunkt, og området mellom her og borgen består av en labyrint av smågater. I disse gatene er det som ventet mest spise- og drikkesteder samt souvenir- og delikatessebutikker. På oversiden av byen, hvor biltrafikken er mer merkbar, er det mer matnyttige fasiliteter som den nevnte Spar-butikken, et postkontor og en minibank. Sistnevnte fikk jeg bruk for fordi påfallende få butikker tar kort, i hvert fall for mindre beløp.

Av andre ting å gjøre her enn å rusle rundt i byen, er taubanen som går opp til Monte Baldo, noe vi selvsagt gjorde.

Seilskøyte som ligger til kai. Gamle murhus langs kaien.
Havnen i Malcesine.

Middag på La Rucola

Sort bolle med grønn suppe med blekksprutringer og noen blader på toppen.
Calamari med basilikumsuppe.


For en litt forsinket feiring av 15 års bryllupsdag ville vi være litt ekstravagante den siste kvelden i Sirmione, og spiste middag på stjernerestauranten La Rucola. Jeg hadde bestilt bord et par dager før vi reiste, men fikk ikke bekreftet reservasjonen før kvelden i forveien, hvor jeg hadde begynt å tenke på en plan B.

Servicen tok seg opp da vi kom inn døra. De hadde i hvert fall fått med seg det jeg hadde skrevet om Inas allergier og gjorde det de kunne for å tilpasse rettene, men de kunne ikke tilpasse de ferdige 5-retters menyene (sparte nok litt penger på det). Da ble det i stedet til at vi valgte hver våre retter fra a la carte-menyen.

Før forretten fikk jeg noe croissant, vannbakkels og pisket eggehvite, mens Ina fikk noe rogn og annen sjømat. Deretter fikk vi calamari i en basilikumsuppe. Vanligvis liker jeg ikke konsistensen på blekksprut, men dette hadde de klart å få skikkelig mør og fin.

Til forrett hadde vi begge valgt ørret sashimi, servert med en god saus. Alle rettene ble forøvrig ferdig dandert ved bordet.

4 potetskiver, en gulrot, halv sopp og vårløk til venstre. Oppskårne kjøttbiter og sirkler med saus til høyre.
Venetiansk biff.


Til hovedrett hadde Ina valgt abbor, mens jeg valgte venetiansk biff, som ble skjært opp ved bordet. Biffen ble servert med 4 potetskiver, en vårløk og en liten gulrot som var mer til pynt enn magefyll. Biffen var veldig god, og sausene fantastiske. Fisken ble servert med noen bær og stekte grønnsaker. Også denne kom med en veldig god saus.

Mens vi ventet på dessert ble vi servert noen nye, søte småretter, som mandeldekket sjokolade, pistasjdekket kirsebær, en slags eggekrem og en liten berlinerbolle. I tillegg til den faktiske desserten ble dette mer søtsaker enn vi klarte å dytte i oss.

Som hoveddessert fikk jeg hvit sjokoladepudding med bringebærgele, mens Ina fikk noen enkle blåbær og bringebær. Akkurat der kunne de vært mer kreative.

Alt i alt ble dette et måltid vi kommer til å huske lenge. Kelnerne var hyggelige og proffe, men det var ikke alt som gled helt som det burde. Foruten at det tok 3 dager å få bordbestillingen bekreftet, var de ikke alltid helt koordinert seg i mellom. Særlig da vi flere ganger fikk bestilt vin etter at retten den skulle drikkes til hadde kommet på bordet, syntes jeg var litt rart.

Dette er småplukk i det store og hele, men betaler man 253 euro for en middag for to, inkludert 3 glass vin hver, 2 flasker vann og hver vår espresso, så må man ha lov til å pirke på sånt.

Firkantet stykke med hvit sjokolade nederst og bringebærgele øverst.
Bringebær med hvit sjokolade.


søndag 7. oktober 2018

Hjemreisen fra Sirmione

Utsikt over en havn og langsetter kysten.
Siste blikk fra balkongen før vi reiser hjem.
Tid: 7.oktober 2018, kl 12:30
Sted: På flyet

Dette oppholdet ved Gardasjøen ble en natt kortere enn vi vanligvis unner oss på slike turer, og vi følte ikke at vi hadde vært her særlig lenge før vi måtte pakke kofferten igjen.

Vi måtte tidlig opp for å pakke ferdig, spise frokost og sjekke, før vi som avtalt ble plukket opp av en sjåfør fra Verona Airport Transfers. Vi skulle gjerne blitt i Sirmione noen timer lenger, men fordelen med å reise tidlig var at de trange gatene i hvert fall var tomme for folk. Bilreisen til flyplassen gikk helt greit.

Flyplassen i Verona kunne hatt godt av en oppgradering. Selvbetjent innsjekking har man ennå ikke oppdaget her, så det ble en lang kø for å sjekke inn. Diverse utstyr på toalettene var heller ikke helt i stand. Sikkerhetskontrollen gikk rimelig raskt unna.

Taxfree-butikken var ikke spesielt billig, og jeg tror Vinmonopolet kunne konkurrert med prisene her. Vi nøyde oss med å kjøpe sjokolade og ost for resten av euroene våre, noe som egentlig ble dyrt nok.

Flyet hjem ble 3 kvarter forsinket, uvisst av hvilken grunn. Da vi omsider ble ropt opp måtte vi busses de 200 meterne ut flyet.

I skrivende stund befinner vi oss igjen over Alpene, og vi regner med at resten av turen går som vanlig.






lørdag 6. oktober 2018

Fergetransport på Gardasjøen

En tradisjonell, liten ferge som legger til kai.
Konvensjonelle ferger trafikkerer mellom byene sør i Gardasjøen

For å komme seg fra by til by langs Gardasjøen er ferge et åpenbart valg. I høysesong er det flere daglige avganger til de byene vi ønsket å besøke uten å behøve å bytte underveis, men planlegging er likevel nødvendig. Rutetider finner man på egne nettsider for transportdepartementet.

Utvalget av båter er av fra (dieseldrevne) hjuldampere via bilferger til hydrofoiler og katemaraner. Ikke alle billetter gjelder for både raske og trege ferger, så man bør lese tabellene nøye. Billetter kjøpes på kaia. Vi betalte 34 euro for en voksenbillett fra Sirmione til Malcesine, og omtrent halvparten til Bardolino.

Fasilitetene ombord er begrensede. Kun på vår siste av fire båtturer var det mulig å kjøpe seg en kaffe. På de raske båtene var det ingen kafe, og på den tredje båten åpnet den aldri.

Hydrofoil som legger til kai.
Hydrofoiler og katamaraner går fra den ene enden av Gardasjøen til den andre.

Middag på Al Grifone

Tallerken med mørkt kjøtt og potetmos. En vinflaske og et glass i bakgrunnen.
Langstekt kalvekjake med potetmos


Tidligere på dagen hadde vi pekt oss ut Al Grifone som middagssted, rett og slett fordi det virket koselig der. Restauranten er plassert ytterst i hjørnet mellom vollgraven til borgen og byens østkyst. Det hadde blitt for mørkt til å kunne nyte utsikten i noen særlig grad, men vi kunne høre bølgeskvulpene fra stranden nedenfor. Hele uteserveringen er under et tak av høstfarget løv, men setter man seg for nerme trærne risikerer man å få masse småfluer i maten.


Ina bestilte en biff i aramonesaus, overdrysset med små terninger av grønnsaker. Hun bestilte den medium, men jeg syntes den virket mere gjennomstekt. Hun klagde uansett ikke, og sausen var nydelig. Selv spiste jeg langstekt kalvekjake med potetmos, som var et veldig mørt og smaksrikt kjøtt, men jeg savnet litt grønnsaker. Har forstått at dette er en tradisjonell rett som skal serveres på denne måten, så jeg skal ikke belære kokken. 

Dessertmenyen var mer spennende enn på de fleste italienske restauranter jeg har spist. Ina fant for en sjelden gangs skyld en dessert hun kunne spise, ananas med Grand Marnier. Jeg valgte pære med karamelisert amarone. Svært gode, begge rettene.


Til å drikke ble vi anbefalt en lokal Albarone di rosso, som passet veldig godt sammen med kjøttet. 


Regningen for alt dette, samt 2 San Pellegrino og espresso, kom på solide 94 euro. Ganske dyrt, men restauranten var trivelig og maten var god. 


Kokt pære inntrukket av rødvin servert med krem og iskrem.
Pære med karamelisert amarone





fredag 5. oktober 2018

Middag på Trattoria La Fiasca

Rødfarget risotto med hvite fløtestriper og strimler av trøffel på toppen.
Risotto, slik La Fiasca serverer den

Vel tilbake i Sirmione hadde vi blitt sultne igjen, og vi gikk rett fra fergen og ut på søken etter et spisested. Ina hadde lyst på risotto, helst uten blekksprut, så vi studerte menyene på stedene vi passerte. Vi stoppet ved La Fiasca, som jeg også hadde sett score tålelig bra på TripAdvisor.

Stedet ligger i en sidegate og lokalet er relativt lite, og vi måtte vente et par minutter før de hadde et ledig bord til oss. Siden risotto må bestilles for to personer var det allerede avgjort hva vi skulle spise. Til å drikke anbefalte de en Valpolicella, som vi tok hvert vårt glass av. Både risottoen, som var tilsatt trøfler, rødkål og bøffelfløte(!), og vinen svarte til forventningene.

Inkludert en flaske med vann og to espresso kom regningen på 48 euro. Halvparten av prisen for gårsdagens middag, men også halvparten så mange retter.


Sen lunsj på Porto Vecchio

Torg mellom okergule murbygninger med en stor uteservering.
Porto Vecchio

Etter noen timer på fjellet var vi sultne igjen da vi kom ned igjen til Malcesine, og det ble til at vi måtte spise dagens lunsj nummer 2. Den første spiste på på Porta Nuova, og rent tilfeldig havnet vi nå på Porto Vecchio. Denne «havnen» lå i det minste ved vannet, i motsetning til den første. Restauranten dekker store deler av et bortgjemt torg nede ved vannkanten.

Vi startet med hver vår spritz, Ina med sin favoritt Aperol, men jeg fikk en frisk Hugo, som er prosecco og limoncello med sitronmelisse. Til å spise valgte vi husets antipasto, som besto av ruccula, rekesalat, tomat, mozarello, skinke, melon og parmesan. En raus forrett som klarte å holde oss gående til middag.

Prisen for dette ble 27 euro, men etter å ha studert kvitteringen i etterkant ser det ut til at de bare har ført opp en matrett. Javel, i skrivende stund er vi tilbake i Sirmione, så vi får ikke rettet opp dette.

Vinglass med blankt innhold med sitronmelisse, isbiter og sugerør. Innsjø og fjell i bakgrunnen.
En frisk Hugo smaker godt etter en lang dag i varmen.

Monte Baldo

Gondol i taubane på vei ned en fjellside. Fjell og sjø i bakgrunnen.
Det går taubane til toppen av Monte Baldo, men det kan være raskere å gå enn å stå i kø.

Langs østsiden av Gardasjøen ligger den over 2000 meter høye Monte Baldo, som gir deg en liten smak av Alpene mens man er i området. For å komme dit kan man ta en taubane fra Malcesine.

Taubanen starter i en bygning som likner en romstasjon 5 minutter fra sentrum av byen. Vær forberedt på lang kø. For vår del sto tok det nesten en time fra vi kom dit til vi hadde kjøpt billetter og kommet oss inn i en gondol. På en mellomstasjon hvor vi måtte over til en annen gondol ventet en ny kø, men ikke like ekstrem denne gangen. Det er plass til 40 personer i hver gondol, og det føles like trangt som det høres ut. En tur-returbillett kostet 22 euro per voksen.

Paraglidere som legger ut fra skråningen.
Mange valgte den raskeste veien ned.

Endestasjonen ligger på 1780 meter. Herfra er det flere turmuligheter, blant annet opp til toppen. Vi nøyde oss med å rusle nordover for å bedre utsikt mot sjøens nordlige ende og innover Alpene. Det er svært enkel å gå rundt. Selv om det er bratte kanter på begge sider består selve fjellryggen av en bred gresslette.

Nær den nordlige enden av platået er utfartsstedet for paraglidere, for de som foretrekker returen på den måten. Det holdes også alpakkaer der oppe, og et skjerf i alpakkaull ble min souvenir fra fjellturen.

Gondolturen tilbake til Malcesine gikk heldigvis mye raskere enn turen opp, men helt fritt for kø var det ikke nå heller. Om det ble verre kø senere på ettermiddagen vet jeg ikke.

En hvit alpakka som poserer, mens noen andre spiser i bakgrunnen.
Det er alpakkadrift på fjellet.


torsdag 4. oktober 2018

Lunsj på Al Boccondivino

En kelner som står utenfor en liten restaurant.
Al Boccondivino, senere samme dag

Første måltid etter å ha sjekket inn tok vi på et av de første stedene vi fant utenfor hotellet. Det var en svært enkel trattoria med noen få bord ute på gaten, og noen flere inne i lokalet. Vi satte oss ved et bord inntil veggen, delvis under / delvis inni den litt for lange potteplanten som hang over oss. Bordet var bare delvis ryddet da vi satte oss, og duken var heller ikke skiftet på en stund.

Det tok litt tid før vi fikk kelnerens oppmerksomhet, men da vi fikk det bestilte vi hver vår rett fra forrett-menyen som lunsj. Ina valgte sin gamle favoritt caprese, som er mozarella og tomat, mens jeg bestilte bruschetta, som er stekt brødskive med tomat. Denne varianten liknet mer på en pizza enn bruschettaer som jeg har spist andre steder, men den smakte ganske godt. Ina var fornøyd med mozarellaen sin, men vi var enige om at tomatene vi vanligvis får i Italia smaker mer enn dette.

Til å drikke hadde vi hver vår musserende vin, Ina prosecco og jeg franciacorta. Regningen kom på 35 euro, som burde være en grei pris for denne maten.

2 store, runde brødskiver med sherrytomater over smeltet ost.
Bruschetta slik de lager den her.

Reisen til Sirmione

Flyreisen


Tid: Torsdag, 4. Oktober 2018, kl. 9:30
Sted: Gardermoen

Utsikt over Alpene fra et flyvindu.

Årets høstferie(ut)flukt går til Italia, nærmere bestemt Gardasjøen. Vi har bestilt hotell i Sirmione og planlegger å ta noen dagsturer derfra til andre steder rundt sjøen. Oppholdet er fra torsdag til søndag. Litt kortere opphold enn vi pleier å ha på slike turer, men det er hva flytidene tillater.

Flyet til Verona går kl 10:10, så vi kom oss hjemmefra kl 7, og reisen med buss og tog til Gardermoen gikk uten de store begivenhetene. Det samme gjelder innsjekking av bagasje og sikkerhetskontroll. Alt går så mye enklere når man reiser uten barn.

Tid: kl 12:25
Sted: over Alpene
Flyet til Verona var nesten helt fullt. Fra vi brøt gjennom skylaget over Gardermoen så vi ikke bakken igjen før vi nærmet oss Alpene. Den utsikten tar til gjengjeld igjen for alt vi ikke fikk sett. Litt overpriset mat og drikke gikk ned underveis, for min del en dampkokt toast med ost og skinke. Noterte meg også at Norwegian har blitt veldig ivrige på å vise egenreklame på tv-skjermene over kabinen, kun avbrutt av en og annen middels animasjonsfilm. Glad jeg har en telefon stappfull med podcaster til å underholde meg med i stedet.
En lang, smal halvøy som stikker ut i sjøen sett fra flyvindu.

Fra flyplass til Sirmione

Tid: 16:50
Sted: Hotel Eden, Sirmione

Flyet landet på Verona lufthavn omtrent etter ruten, etter å ha vist oss Gardasjøen i sin fulle lengde, inkludert halvøya med Sirmione, hvor vi nå bor. Bagasjen kom på båndet uten alt for mye venting, og etter å ha gått gjennom tollen fant vi en sjåfør som sto og ventet på oss.
Hotellet vårt tilbyr i følge sine nettsider flyplasstransport, men det betyr ikke mer enn at de videresender oss til et taxifirma. De syntes jeg var i overkant dyre, men et raskt nettsøk tok meg til Verona Airport Transfer, som tilbyr skyss tur-retur Sirmione for 119 euro. Forstsatt mye penger, men det er kronglete å komme seg hit med kollektiv transport og jeg hadde ikke lyst til å leie bil. Transporten til Sirmione gikk fortsatt uten problemer, og etter en drøy halvtime snek den store bilen seg over den smale brua over kanalen som skiller gamlebyen i Sirmione fra fastlandet. Denne byen er overhodet ikke laget for biler, og man føler seg egentlig ganske dum når man sitter i en stor bil i disse trange gatene som er fulle av folk. Men han fikk oss frem uten å bulke bilen, og vi fikk sjekket inn på hotellet.
Middelalderborg bak en kanal.
Denne borgen ønsker velkommen til Sirmione.

søndag 8. april 2018

San Francisco


Fargerikt hjørnebygning med bilder av jazzmusikere på veggen. Lenger bak skimtes to kirketårn.
Veikryss i utkanten av Chinatown.

San Francisco har det som Los Angeles og San Diego mangler. Et kompakt og levende sentrum, tradisjonelle strøk og ny og spennende arkitektur, en by man ikke blir lei av. Vi var der i 3 korte dager, og det var i hvert fall ikke nok.

Kabelvogn

Et av byens ikoner kan også skape byens lengste kø. Men hvis man er kald nok til å ikke gå på ved endestasjonene midt på dagen, så har man likevel gode muligheter til en fin tur gjennom byen.

Pier 39

Denne bryggen er mest kjent for sjøløvene som har slått seg ned ytterst på piren, men området har vokst til en liten fornøyelsespark med butikker, spisesteder og karuseller.

Chinatown

Kineserne setter sitt preg på San Francisco, og det mest av alt i Chinatown.

Golden Gate Park

En stor park vest i byen med blant annet museer og botaniske hager.

Aquarium of the Bay

Et lite, men spennende akvarium på Pier 39 med blant annet en undervannstunell hvor haier og skater svømmer over deg.

Muir Woods

Naturpark utenfor San Fransisco med majestetiske Redwood-trær.

Mat og drikke

Heltene duger ikke uten.

Kensington Park Hotel

Ikke et helt billig sted å sove nær Union Square, men det finnes heller ikke.

Lang hengebro over et sund. Tårnene på broen stikker opp i skyene.
Golden Gate Bridge

Kabelvogn gjennom San Francisco

To trikker møtes i en gate med tette trær på begge sider.
Endestasjonen i Powell Street.

When in Rome, do as the Romans don’t.
Hvis fransiscanerne faktiskt bruker kabelvogner til sin daglige pendling, så tviler jeg på om de noengang kommer frem i tide. Når man er i San Francisco for første gang, så må man jo bare kjøre kabelvogn. Og slik er det visst flere som tenker, for sjelden har jeg stått i en lenger trikkekø.

Vi tenkte at hvis vi startet turen ved endestasjonen Powel Street Station, så ville vi bli sikret gode plasser i vognen. Vi hadde nemlig sett folk henge på utsiden av disse vognene mens de slepte seg oppover bakkene i San Francisco. Det var det nok flere som hadde sett, for køen gikk rundt hele blindgaten og et godt stykke oppover gaten. Det skal vanskelig forsvares å stå i den samme køen flere ganger, så heretter blir det nok mere vanlig trikk.

En kabelvogn i en meget bratt bakke. 3 etasjers hus i ulike farger i bakgrunnen.
Ved endestasjonen i Hyde Street.


En enkeltreise med kabelvogn koster uforskammede 7 dollar, men vi hadde uansett kjøpt Muni card for 3 dager for 33 dollar (altså mer enn et ukeskort i Los Angeles).

Da vi endelig kom oss ombord på en vogn, var den knapt halvfull, til tross for den lange køen. Det ga i hvert fall folk på de neste stoppene en mulighet til å komme ombord, men jo lenger opp i bakken man ventet, desto flere trikker måtte man nok se passere.

Turen gikk fra skyskraperlandskapet rundt Union Square over åsene med lavere bebyggelse til Hyde Street Pier på den andre siden av byen, gjennom tildels ufattelig bratte bakker.

Aquarium of the Bay

En glasstunell under vann for fisker svømmer over menneskene som går gjennom.
I undervannstunellen.

Hvis man ikke synes at sjøløvene på Pier 39 er nok marint dyreliv for en dag, så kan man stikke innom akvariet som ligger på den samme brygga. Billetter til Aquarium of the Bay koster 23 dollar, og selv om akvariet ikke er så stort, så er det verdt pengene.

En orange og hvitstripete klovnefisk og en blå fisk med gul halefinne.
Dori og Nemo.

Det begynner med noen enkle akvarier med fisk fra bukta og havet utenfor. Nemo og Dori er naturligvis på plass, samt noen maneter som tar seg langt bedre ut bak glass enn når man bader. Men det man husker herfra er helt klart glasstunellene, hvor man går under vannet mens fisk som hai og skate svømmer over deg.

Siste delen er dedikert livet i elven San Joaquin og om rehabiliteringen som skal redde de truede dyreartene der. Vi hadde store forhåpninger til elveoterne, men de dovne dyra gjorde ikke annet enn å sove.

2 sovende otere under et tre.
Oterne gjorde ikke veldig mye ut av seg.

Hjem fra San Francisco

Etter to uker og tre byer i California var det på tide å reise hjem. For å komme oss til flyplassen hadde jeg bestilt en bil fra SuperShuttle. For kun 10 dollar over vanlig pris kunne vi bestille en svart Lincoln kjørt av en dresskledd herre, så da gjorde vi det. Bilen dukket opp en halvtime for tidlig, men samma det, vi var klare.

Innsjekkingen på SFO gikk veldig greit. Vi hadde sjekket inn online kvelden før, og British hadde noen automater for å skrive ut boardingkort og bagasjelapper. Det var praktisk talt ingen kø for å gi fra seg bagasjen.

Fordi British er det eneste selskapet jeg vet om som flyr direkte mellom Europa og San Diego ble det mitt valgte flyselskap. Skulle jeg ha flydd hjem igjen med SAS sammen med Ina og de andre, så hadde returbilletten min kostet like mye som de andre sine billetter tur-retur alene. Dermed reiser jeg nok en gang alene herfra, og etter innsjekking måtte vi gå hver vår vei fordi terminalen er delt inn i to avgangshaller.

Sikkerhetskontrollen gikk også kjapt og greit, til tross for at pass og boardingkort måtte vises 3 ganger. Avgangshallen var derimot en skuffelse, med kun noen få, svindyre butikker og spisesteder. Den samme sjokoladen som vi heldigvis allerede hadde kjøpt på Walgreen’s kostet det dobbelte her. Vin virket heller ikke som noe røverkjøp, så mine siste dollar gikk til en øl på en bar.

Vel ombord i flyet taxet vi langt om lenge rundt på flyplassen, og uten at jeg vet hvorfor, var vi i lufta først en halvtime etter angitt tid. Siden den tid har jeg allerede sett Downsizing og spist en lunken chicken curry.

Flyet landet noe forsinket på Heathrow i typisk britisk ruskevær, etter en brukbar natts søvn til på fly å være. Både flyet fra San Francisco og flyet videre til Oslo opererte fra Terminal 5B, men dette er en ganske stusselig del av Terminalen. Det slo meg at dette var første gangen jeg hadde transit på Heathrow uten å være i følge noen med behov for assistanse, og de gangene har vi alltid kjørt til bygning A, som har det største utvalget av butikker og spisesteder. Det var ingen skilting til transiten mellom bygningene fra B, dermed ble det å ta bena fatt gjennom de lange gangene som knytter terminalen sammen. Vel fremme fikk jeg handlet i den fine whisky-butikken de har der, samt litt vin og toblerone. Så var det bare å ta transiten tilbake, finne frem til riktig gate og etterhvert komme seg på flyet.

Epilog

I samme øyeblikk som jeg gikk av flyet på Gardermoen fikk jeg melding om at kofferten min hadde blitt igjen på Heathrow. Hele to døgn tok det før kofferten kom hjem. Det er første gang dette har hendt meg, men jeg er ikke særlig imponert over hvordan det ble håndtert. Heldigvis skjedde det på veien hjem og ikke til USA.

Kensington Park Hotel

På fortauet utenfor et hotell med en baldakin med hotellets navn.
Utenfor Kensington Park Hotel


Siden vi ikke skulle ha like mange overnattinger i San Francisco som i LA, kunne vi unne oss et litt dyrere hotell her. Det er dessuten ikke til å unngå, for alt er dyrere i San Fransisco.

Dermed ble Kensington Park Hotel en opptur både i beliggenhet, standard og pris. Størrelsen på rommet var omtrent det samme, med to dobbeltsenger, slik at det er plass til opptil 4 personer, men ikke så mye gulvplass ellers. Vi hadde kjøleskap på vårt rom, men Hanne og Ylva hadde det ikke. Ellers var det et fint bad, et skrivebord og en TV vi aldri skrudde på.

Beliggenheten var sentral med kort avstand til Union Square. For 1600 kr per rom per natt er dette greit valuta for penga i denne byen, men det er nå fortsatt mye penger.

Middag på Hops & Hominy

Kjøtt og grønnsaker blandet sammen på en seng av rotmos.
Lamb cheeks med grønnsaker og feta.


Vi oppdagen denne lille perlen av en bar og restaurant inne i en liten blindgate mens vi gikk gjennom byen, og bestemte oss for å returnere hit for å spide middag. Da vi kom tilbake måtte vi vente i ti minutter før de hadde et bord klart til oss, en ventetid vi brukte til å utforske hva de var i stand til bak bardisken.

Vi fikk etterhvert et bord i et roligere hjørne av restauranten, og vi bestilte 2 pasta carbonara, en hamburger med egg, en pork belly & octopus (gærning), samt lamb cheeks til undertegnede (smalahove uten det anklagende blikket). Maten var himmelsk. Det beste måltidet under hele reisen, men også det dyreste.

Det kan ikke minst skyldes at vi her også bestilte dessert. Det ble 2 søtpotetiskrem med smeltet marshmallows (mer interessant enn godt), brødpudding (hvis Brage ikke ble mett av burgeren, så ble han det ihvertfall nå), og 2 jordbærsorbet.

Inkludert 2 brus til hver av barna, en flaske vin og en runde med kaffe kom regningen på solide 277 dollar før tips. Men det var god mat og service for penga.

Middag på Rooster & Rice

Etter en lang dag med mye reising og lite mat, gikk vi for det enkle den første kvelden i San Francisco. Etter å ha rotet litt rundt i området omkring Union Square, hvor det viste seg å ikke være så mange spisesteder, oppdaget vi etterhvert det lille kjøkkenet Rooster and Rice. De har kun 4 retter på menyen, hvor alle er kylling med en lett asiatisk vinkling. Man bestiller ved disk og maten kommer kjapt, servert med en spicy saus og en kopp med buljong(!).

Dette er kjapp, enkel og rimelig mat, hvor rettene koster fra 10 til 13 dollar.

Reise fra Los Angeles til San Francisco

Mennesker som stiger ut av et lite jetfly.
Transporten vår mellom Los Angeles og San Fransisko.


For å unngå å sitte en hel dag på en buss, valgte vi å fly mellom Los Angeles og San Francisco. Vi valgte å fly fra den mer lokale flyplassen i Burbank (også oppkalt etter Bob Hope) fremfor LAX.

Flyprisene starter på rundt 500 kroner, men vokser fort til det dobbelte når man har valgt ønsket tidspunkt og nødvendige tillegg for å ha med bagasje på flyet. Dessuten koster det 25 dollar å sjekke inn en koffert. På papiret skulle det være greit å komme seg dit ved å først ta metroen til North Hollywood, og så ta en buss derfra. Men da vi kom til NoHo fikk vi ikke kartet til å stemme helt terrenget, så de ble en 20 dollars taxitur i hver vår bil det siste stykket.

Burbank/Bob Hope Airport er en liten flyplass med to terminaler like ved siden av hverandre. Innsjekking og sikkerhetskontroll gikk greit, selv om det blir ekstra styr når man må ta av seg skoene. Bak sikkerhetskontrollen er det en kafe og en bar, samt noen kiosker. Ellers er det ikke stort å ta seg til.

Flyet er en liten tomotors CRJ-200, med kun 4 seter i bredden. Bagasjehyllene er visstnok for små til vanlig håndbagasje, så de gå vi fra oss da vi gikk ombord. Ryggsekkene fikk vi med oss. Flyturen tok en drøy time, med fin utsikt lang den californiske kysten.

Umiddelbart ute av flyet etter landing fikk vi tilbake håndbagasjekoffertene. Resten av koffertene hadde allerede blitt tatt av båndet før vi kom dit. For å komme til sentrum valgte vi taxi. Vi hadde regnet ut at dette ville koste marginalt mer enn å reise kollektivt med 5 personer, så da valgte vi det enkleste. Mannen som dirigerte drosjene utenfor terminalen skaffet oss en minivan, slik at alle fikk plass i samme bil. Turen tok omtrent en halvtime og kostet 65 dollar før tips. Sjåføren var av den tause, men hissige typen, og tilbød oss retur for 60 dollar når vi skal hjem. Usikker på om alle er enige...

torsdag 5. april 2018

Transport i Los Angeles

Et gult tog som står langs en perrong.
Metroen mellom Santa Monica og Downtown LA.

Alle snakker om å leie bil når man reiser i USA. Jeg vil gjerne slippe å styre med dette, samt kjøre ukjente biler på ukjente steder og finne parkeringsplasser. Så kan jeg også ta en øl når det passer meg. Metroen syntes vi fungerte veldig bra, selv om den fortsatt med fordel kan bygges enda mere ut. Vi kjøpe TAP-card for en uke, så kunne vi reise som vi ville. De fleste rutene samles i Downtown LA, og skal må på tvers av disse må man ta buss og overlates til rushtrafikkens luner.

Når metroen ikke strekker til er Uber greit å ha. Denne appen som får taxibransjen til å se rødt i Norge, er allerede en innarbeidet del av kulturen her. Den kan derimot komme til kort når vi 5 personer med hver vår koffert. Da kan en romslig taxi være mer forutsigbart, hvis man finner en.

mandag 2. april 2018

Golden Gate Park

Utsikt mot en grønn plen med palmer. I forgrunnen blomstrende kaktusplanter.
Et lite blikk utover parken.

Den siste dagen av disse to ukene i California brukte vi til å besøke Golden Gate Park. Dette er en svær park vest i byen. Vi kom dit ved å finne en buss som gikk omtrent i riktig retning, noe som ikke burde være så vanskelig ettersom de fleste bussene går rett frem.
Gate med små, like hus i ulike farger.
Trivelig nabolag i nærheten av parken.

Vi hoppet av bussen et par kvartaler unna parken og ruslet gjennom et boligstrøk med hus som er ganske ikoniske for San Fransisco, før vi kom til parken og fant en inngang.
En japansk inngangsportal. Blomstrende trær på begge sider.
Japanese Tea garden.

Vi fikk nok bare sett en brøkdel av parken, og vi var mest i området rundt de Young Museum, California Academy of Sciences og Japanese Tea Garden. Vi gikk inn på noen av disse fordi dette kostet penger og vi hadde ikke så mye tid til gode. Men parken var trivelig, med vakre blomsterbed og en egen liten rhododendronhage. Vi kom nok noen uker for sent til å se denne i full blomst.
Moderne bygg i bakgrunnen med et vridd, trakteformet tårn. I forgrunnen en sti mellomplener og et lite, hvitt tårn.
de Young museum.

Ellers var parken fylt med famlier på en tidlig piknik, folk som luftet hunden og joggere som forberedte sommerkroppen.
Langt, hvitfarget veksthus med et kuppelformet inngangsparti. Bred trapp i forgrunnen.
Conservatory of flowers.
 
Blogglisten