Denne bloggen er gammel

Alle innlegg er flyttet til min nye reiseblogg på wordpress.com.

mandag 31. mai 2010

Mandag, Dimitras tempel, Chalki og Mikri Vigla

Bilen vår
Dimitras tempel
Torget på Chalki

Gresk salat med lokalprodusert ost
Yoghurt slik Iannis lager den
Plass til alle
Kveldsstemning på To Elliniko
For første gang siden vi skulle fly fra Gardermoen hadde vi satt på vekkerklokken for å få mest mulig ut av denne dagen med leiebil. Det viste seg å være unødvendig fordi Ylva var litt ekstra morgenfugl i dag.

Etter å ha fått i oss frokost og pakket det vi skulle ha med satte vi avgårde, først mot Dimitras (aka Demetra) tempel nær byen Sangri et stykke inn på øya. Man skal ikke kjøre langt før man ser at vegetasjonen endrer seg når man kommer vekk fra kysten. Mesteparten av vegetasjonen har nok allerede visnet, men flere steder var det fortsatt mye blomster å se. Det sentrale Naxos har et virrvarr av veier på kryss og tvers og det var ikke helt enkelt å finne frem til tempelruinene, trolig fordi vi hadde valgt en litt nordligere vei ut byen enn den som var best skiltet. Da vi endelig så et skilt til tempelet ble vi ledet ut på en vei det er best at Fun Cars ikke får vite at vi kjørte på, men vi kom oss velberget frem, trolig akkurat i tide til å avverge en katastrofe fra en bilsyk Ylva.

Det var stekende varmt da vi gikk ut at bilen og opp stien til tempelet, man da vi nærmet oss toppen kunne vi kjenne en befriende bris.Tempelet ligger veldig vakkert til med utsikt sydover mot kysten. Det skal ha blitt bygget på 500-tallet før Kristus, senere ha blitt bygget om til en kristen basilika og til slutt ødelagt av sarasenere på 700-tallet. Det som er igjen å se av tempelet er noen gjenreiste søyler og noen ganske inntakte bakvegger. En tur til Hellas er liksom ikke komplett uten å besøke noen antikke ruiner, og kun Portara i Naxos by blir litt stusselig. Dette besøket til Dimitras tempel gjør at vi kan krysse av dette punktet å listen.

Vi kjørte videre innover øya for å komme til byen Chalki, som ligger enda lenger inne på øya. Avstandene på Naxos er ikke så store, så etter å ha fått staket ut kursen (vi var ikke helt sikre på hvordan vi faktisk hadde kommet til tempelet) tok det ikke så lang tid før vi var der. Vi parkerte bilen på noe som skulle være en parkeringsplass ved skolen, men som tydligvis også ble brukt til lagring av grus. Vi gikk tilbake langs hovedveien til vi fant skilt til torget. Der, godt skjult fra hovedveien, fant vi landsbyidyllen. Vi satte oss ned på tavernaen Iannis for å spise lunsj blant mange andre tilreisende turister. Det er pussig at i det øyeblikket Lonely Planet skriver at en by er uberørt av turismen slutter den å være nettopp det. Men det er vel verdt turen for å se denne byen som tidligere var Naxos' kommersielle sentrum, som også huser Kitron distilleriet og et anerkjent keramikk- og treskjærerversted og -utsalg. Men hvis man har bil for flere dager bør det være godt mulig å oppdage sin egen idyll her mellom fjellene. Man ser fra veien flere hvite landsbyer i de grønne skråningene.

Lunsjen på Iannis besto for min del av en spinatpai. Det var et greit bekjentskap, men en rett bestående av spinat blir ikke mer spennende enn det høres ut. Ina var strålende fornøyd med sin country salad som er den lokale betegnelsen på gresk salat. Den origianle vrien var den lokalproduserte osten som var mye mer kremaktig enn vanlig fetaost. Arne spiste det samme som meg, mens Eva spiste en tomat og agurksalat. Det høres ikke så spennende ut men sikkert et klokt valg på en så varm dag. Barna fikk hver sin yoghurt med frukt og honning, lekkert dandert på samme måte som man ellers gjør med iskrem på disse breddegrader. Servicen kunne nok ha vært bedre. Det virket som kelnerne var litt overbelastet mens vi var der. Inkludert drikke kostet gildet i overkant av 50 euro.

Da vi reiste fra Chalki var det på høy tid å bade litt igjen, så vi satte kursen mot Mikri Vigla, en strand et godt stykke sørover vestkysten. Etter å ha tatt av fra hovedveien kjørte vi gjennom en stor, frodig slette med spredt bebyggelse før vi kom frem til fjellknausen som deler stranda i to. Vi parkerte og slo oss ned på sørsiden av knausen som normalt er den luneste delen av stranda, men ikke i dag, da vinden sto fra sør. Det gjorde ikke så mye så varme som vi hadde blitt, og barna lar seg ikke lenger skremme av noen bølger. Stranden var bra nok, men jeg vet ikke om den forsvarer forventningen om at det er Naxos' beste strand. Sanden er ganske grov og det blir ganske fort knedypt til begynne med, men så blir det finere sand og litt grunnere noen meter lenger ut. Det kan godt hende at sanden er annerledes andre steder. Stranden fortsetter sørover så langt solbrillene kunne se. Det ligger en taverna like ved fjellknausen, men det var ingen utleie av solsenger. Ekstra pluss for idyllisk beliggenhet.

Etter å ha kjørt tilbake til hotellet og levert bilen ble det litt mer bading i bassenget før middag. På vei til og fra sentrum hadde jeg tidligere observert noen bord langs en sidegate hvor det ofte er en del barn som leker. Etter å ha erfart at spisestedene gjerne lager bedre mat jo mer bortgjemt de ligger, i tillegg til at det er kort vei fra hotellet, havnet To Elliniko på ønskelista. Jeg valgte meg en stuffed hamburger steak. Som tidligere erfart er trolig ikke hamburger den beste oversettelsen på denne kjøttdeigretten, men for meg spiller det liten rolle. Burgeren, eller hva det bør kalles, som var fyllt med tomater, ost og løk var veldig god og ble servert med de beste friterte poteter jeg har fått her nede. De andre spiste spaghetti. Barna spiste en på deling, men den kunne også ha vært delt mellom to voksne. Som ettermåltid, som vi fortsatt ikke har blitt snytt for i Naxos by (men vi ble det i Agia Anna), fikk vi like rikelige mengder vannmelon, noe som smakte overraskende godt etter den kraftige middagen. Regningen kom på 33 euro, inkludert brus og øl (som her betyr Alpha, og det et godt øl). Ina var ikke med denne gangen, men likevel, dette var billig og god mat.Servicen var godt over gjennomsnittet og det var ingen komplikasjoner med bestillingene. Ekstra god stemning ble skapt da det ble tent parafinlys på bordene etter mørkets frembrudd.

søndag 30. mai 2010

Søndag, en rolig tur til Portara - igjen

Ylva hopper mellom steinene foran Portara
Bading mellom Portara og havnen
Havnen i Naxos by
Bassenget på Pension Irene II
Lite ble gjort i dag som ikke har blitt gjort før. Frokostene blir senere dag for dag, og det eneste vi egentlig hadde på agendaen var å ta med resten av følget for så se Portara en gang til og kanskje bade litt etter det. Kulturminner er undervurdert når jeg gjelder barns interesse. Ja, barn hater å gå, men etter grundig forskning kan jeg slå fast at dette hatet øker i takt med trafikken på veien hvor de går. Straks de kommer til holmen hvor Portara står er de straks i hundre og løper oppover trappene i den stekende sola og kan holde på i evigheter med å hoppe fra marmorblokk til marmorblokk. Seriøse forsøk på å forklare hvorfor noen for 2700 år siden har bygget denne rare firkanten på toppen av en holme får vi ta senere.

Med 30 grader, sol og hav på alle kanter ble det fristende med et bad. Vi kunne ha tatt til venstre etter å ha gått over moloen tilbake til byen og kommet til Grotta beach, den ukjente, men mer sentrale lillebroren til Agios Georgios, men da vi så at folk badet på begge sider av moloen så vi ingen grunn til å gå lenger enn nødvendig. På høyre side av moloen, mot havnen, er det bygget trapper som gjør det enklere å bade. Det er sandbunn på en knapp meters dyp, så det er fullt mulig å bade for ikke-svømmere. Det er ikke like bra bunn som vi har sett på de andre strendene, men begge barna har nå blitt så badeglade at de ikke lar noen steiner spolere et bad.

Vi valgte å droppe lunsjen og gikk heller inn for en tidlig middag. Vi fant en taverna på havnen hvis navn jeg aldri forsøkte å lese, men det var oversatt til "The good heart". Stedet påsto forøvrig å være den eldste tavernaen på havnen. Jeg la merke til at en god del lokale mennesker også spiste der, så dette burde love godt. Jeg bestilte grillede local sausages med ovnstekte poteter, til avveksling fra pommes fritten. Jeg har ennå ikke blitt klok på hva jeg kan forvente når jeg bestiller pølser i disse breddegrader. Ofte har jeg blitt servert noen tamme servelatliknende greier, men ikke denne gangen. Her var det krafig kjøtt i pølsene og jeg følte meg mett allerede etter den første biten, men jeg klarte i hvert fall å spise 2 av 3 pølser. Barna fikk hver sin ostepai fra forrett-menyen og spiste vel knapt halvparten hver. Men hva kan jeg si, når jeg ikke klarer å spise opp maten min selv? Ina startet som vanlig med grillet feta og kommenterte at det var kraftigere smak i tilbehøret enn vanlig, men klagde ikke. Fullt så fornøyd var hun ikke med sverdfisken, hvor sausen var i syrligste laget. Arne bestilte som vanlig det som på menyen hørte mest ut som biff, og fikk det, mens Eva fikk en pasta med kalvekjøtt. Med brus, øl og kaffe kom regningen på 54 euro. Mye mat for penga.

Resten av dagen gikk til å bade i bassenget på hotellet. På veien kjøpte jeg en oppblåsbar vannscooter til 6,50 euro. Neppe den beste handelen jeg har gjort, for det er komplett umulig å sitte på noe slikt, men barna ble aldri lei av å prøve. Enda morsommere var det å se meg forsøke, noe som ikke gikk med noe større hell.

I morgen har vi større planer på agendaen. Leiebilen står allerede utenfor hotellet og alle papirer er signert og kvittert. Det var bare å gi beskjed i resepsjonen at vi trengte en bil med plass til 6, og nå i ettermiddag kom den til hotellet, som sannsynligvis har en deal med Fun Car. At vi trengte barneseter fikk de ikke med seg med det første, men det ble kjapt fikset. Prisen for en 7 seters Fiat Doblo for en dag var 50 euro med 3.partsforsikring + 10 euro for å dekke eventuelle egenandeler (frivillig). Da får vi håpe at det ikke blir alt for varmt i morgen.

Lørdag, Agia Anna - nytt forsøk

Stranden på Agia Anna
Fiskebåter til kai på Agia Anna
Etter å ha strøket i geografi på torsdag gjorde vi i dag et nytt forsøk på å komme oss til Agia Anna for å teste stranden der som skal være så bra. Vi stilte oss nok en gang opp på bussholdeplassen, men da jeg skulle inn på bakeriet for å kjøpe billetter ble jeg tilbudt av en taxisjåfør å bli skysset dit for 9 euro. Det er 60 cent mer enn 6 bussbilletter, og det er det verdt for å slippe å vente på bussen. Man vet jo aldri helt når den kommer.

Agia Anna er muligens et større sted enn Agios Prokopios målt i antall bygninger, men fattigere på fasiliteter. Bortsett fra hoteller og restauranter telte jeg 2 butikker, og that's it. Stedet kan knapt sies å ha noen hovedgate, det er langs stranden det skjer. Stranden deles av en molo med noen sightseeing- og fiskebåter. Vi slo oss ned på nordsiden av moloen, det var bare der det var satt ut solsenger foreløpig. Det hvilte en slags "stille før sesongen" steming over stranden, og kafeen Palatia leide ut sine solsenger gratis frem til 1. juni.

Stranden er fin og helt uten steiner. Den er mer langgrunn enn på Prokopios, men det er et trinn ned i det man går uti. Det driver også litt sjøgress langs strankanten. På dager med røff sjø kan det være mer fristende å bade sør for moloen, hvor det er dannet en slags lagune, men stranden her virket mer brådyp.

Dagens lunsj var matpakke til barna, utmerket ferskt brød smurt med salami, servelat og ost av undertegnede. Brødet forsvant på et øyeblikk. Alt pålegget ble igjen. En litt tidlig middag spiste vi på nevnte Palatia. Retten jeg bestilte het rosto, noe jeg tror skulle henspeile på roastbiff. Det er trolig noe misvisende og menyens beskrivelse av fylt svinekjøtt var mer presis. Fikk ikke helt med meg hva den var fylt med, men det var trolig noe løk, kål eller en kombinasjon. Det ble servert som ovnstekt kjøtt i skiver og smakte veldig bra. Resten av følget synes jeg begynner å bli defensive i matveien. Det begynner å gå mye i spaghetti og souvlaki nå. Barna fikk kylling souvlaki og spaghetti bolognaise, men var som vanlig måteholdne under middagen. Mat og drikke (brus og øl) for 6 personer kom på ca 70 euro.

Turen tilbake til Naxos by fikk oss til å savne utskrevne og publiserte rutetabeller. Jeg spurte to ulike steder om når bussen gikk og fikk to ulike svar. Standardsvaret er at det går en buss hver time, men det virker ganske vilkårlig hvilet av de 60 minuttene en time består som bussen faktisk kommer. Vi møtte opp på holdeplassen kl 19:00, regnet med at den ville komme ca kl 19:15 og gikk på bussen kl 19:35. Det er lurt å beregne litt slingringsmonn i tidsskjema når man skal reise kollektivt på Naxos.

lørdag 29. mai 2010

Fredag, Portara og enda mer bading

Portara, porten til Apollon's tempel. Så gadd de ikke å bygge mer.
Blomstring på vei mot Portara
Fetaost rullet inn i aubergine
Vi matet noen uvanlig sosiale geiter på vei tilbake til hotellet
Mousaka på Meltemi
Vi startet nok en dag uten noen bestemt agenda. Da blir det gjerne en sen og langsom frokost, og som vanlig når vi ikke har planlagt hva vi skal gjøre blir det at vi finner noen ledige solsenger hos Ippocampos ved 12-tiden. I dag var vi enda senere ute og det var ferre solsenger å velge mellom, og flere av de som var der var skadet. I tillegg har taksten i mellomtiden økt til 7 euro. Ripe i lakken.

Solsengen ble opprettet til en base hvor vi hadde tingene våre og de som ville kunne gjøre litt andre ting enn å ligge på stranden kunne gjøre det mens resten passet på sakene. Det ble til at Ina og jeg tok en tur til havnen, først og fremst for å se Portara på nært hold. Portara, som er det første man legger merke til når man kommer til Naxos, er en port til et Apollon tempel som aldri ble fullført. Det må har vært ganske slurvete folk som bodde her i gammel tid, før øya er full av ting som ikke har blitt ferdig, særlig statuer. Vil faktisk påstå at øyfolket har blitt mer pliktoppfyllende i nyere tid, noe som ikke alltid kan sies om dagens grekere.

Portara ligger på en holme ved nordenden av havnen, og man kommer dit ved å gå over en molo. Når man kommer dit kan holmen virke større enn den gjorde på avstand, men det lot seg gjøre å komme opp trappene mellom noen blomstrende kaktusplanter. På toppen av holmen, i enden av en plass med noen spredte marmorblokker som skulle ha blitt til et tempel, står porten der som en bilderamme hvor man kan velge hvilket bilde man skal ha, være seg Kastro, havnen, øya Paros, eller det mest populære: solnedgangen.

Vi tok oss en lunsj på nærmeste sted som så ut til å servere skikkelig mat, Irini's. Der plukket vi fra den rikholdige forrettmenyen en feta rullet inn i aubergine og en paprika fyllt med noe lokal geitost. Når restauranten er den som ligger nærmest fergekaien kan det være grunn til frykte at det er en turistfelle, men dette kan ikke Irini's beskyldes for. Maten var både god og tildels utfordrende, særlig min paprika var veldig rik på smak. Med et par små flasker vann med kullsyre og en fersk appelsinjuice kom regningen på 21 euro. Kanskje ikke veldig billig i forhold til antall munner, men det var jo bra mat og bra beliggenhet.

Etter litt shopping gikk vi til Babylonia, en bar like ved, for en frappe og et par runder backgammon. 3 euro for en frappe er en ganske normal pris, men denne iskaffen har vi smakt langt bedre andre steder, bl.a. på Ippocampos. Måtte bare si det.

Etter å ha kommet tilbake på stranda og badet litt mer med barna bar det igjen til hotellet, hvor vi matet noen geiter på veien, for omorganisering for så å gå ut til middag. Vi gikk til Meltemi, som var anbefalt i Lonely Planet og ikke ligger alt for langt unna i gaten mellom stranda og torget. Både mat og service her var veldig bra. Her spiste jeg en veldig god mosaka. Ofte har mousaka hatt et alt for tykt lag med saus på toppen som har tatt knekken på apetitten, men dette var ikke tilfellet her. De andre voksne spiste ulike varianter av grillet kalvefilet og jeg hørte mye skryt om godt kjøtt. Barna var som vanlig litt mer kresne, og tallerknene deres var nok en gang ikke helt tomme da de ble samlet inn. Til å drikke hadde vi en flaske Tsantali Makedonikos rødvin, en av flaskene vi ser mest til her omkring, og som vanlig brus barna og Arne. Barna fikk en is hver til dessert, noe jeg tror var en del av standardreportuaret på barnemenyen. Noen egen dessertmeny hadde de i hvert fall ikke, så Ina, som ikke var helt mett, avsluttet med en fetaost fra forrettmenyen. Regningen kom på 78 euro.

fredag 28. mai 2010

Torsdag, ny dag, ny strand

Stranden på Agios Prokopios
Utsikten mot stranda fra Nikos
Hovedgaten gjennom Agios Prokopios
Det blir nesten så vi håper på en gråværsdag for å rive oss vekk fra vannet og heller få oss litt rundt på øya. I dag tok vi i hvertfall et steg i den retningen og tok bussen til en annen strand. Bussen som følger kysten sørover stopper ved kinoen CineAstra ikke langt fra hotellet vårt. Billetter fikk vi kjøpt på bakeriet over gaten, og det virker som prisen er 1,40 euro uansett hvor man skal. Det henger ingen rutetabell ved busstoppet, så det gjelder å orientere seg på forhånd. Tabellen vi fikk se på hotellet forklarer tydeligvis når bussen forlater endestasjonen, ikke når den passerer holdeplassen, så man bør være forberedt på litt venting.

Målet vårt var egentlig Agia Anna, men vi klarte å gå av bussen litt for tidlig, så vi havnet på Agios Prokopios i stedet. Samme det, det var fint der også. Bussturen var knapt 10 minutter lang og vi hadde så vidt gått ut av bussen før vi ble tilbudt solsenger rett nedenfor holdeplassen. Vi takket ja til dette tilbudet fra restauranten Nikos. Prisen var 6 euro for parasoll og tilhørende solsenger. Vi forsto at det var tidlig i sesongen da vi så en traktor som kjørte rundt for å fjerne sjøgress fra stranden. Etter kort tid hadde den fjernet haugene sine og kjørt av gårde, så det ble stille og rolig på stranden. Håper den kommer tilbake, for stranden var ikke helt renset ennå. Særlig irriterende var et stort antall små fiskeskjeletter som av en eller annen grunn var skylt i land akkurat her og ikke vær særlig behagelige å tråkke på. Det første kvarteret gikk til å plukke opp så mange som mulig av disse for at barna ikke skulle tråkke på dem. Bortsett fra dette var stranden fin. Sanden er mer grovkornet enn på Agios Georgios, men så å si helt fri for steiner. Den er litt brådyp, særlig i begynnelsen, men barna lot seg ikke stoppe av dette.

Vi spiste lunsj på Nikos. Vi hadde fått vite av noen vestlandsjenter som lå ved siden av oss at maten her var bra, så lenge man holdt seg unna pizzaen. Barna spiste en omelett på deling, de andre spiste en hver, bortsett fra meg som bestilte fylte vinblader som ble servert med tzatziki. Helt grei mat. Restaurantens attraksjon var forøvrig et stort fuglebur, noe som fascinerte barna. Maten, inkludert de vanlige runder med brus og øl kostet 29 euro. Ina var ikke med på denne turen, men det er nok ikke hele forklaringen på at måltidet ble billigere enn vanlig.

Etter å ha spist gikk vi en liten runde for å se på denne "byen", noe som egentlig var fort gjort. Prokopios er et lite tettsted rundt et veikryss ved stranden som i stor grad består av små hoteller og "rooms to let", og etter min oppfatning en overrepresentasjon av motorutleie. ATV synes å være særlig populært både her og på Naxos generelt.

Etter å ha badet litt mer tok vi bussen tilbake til Naxos og hadde en gjenforening på hotellet før vi gikk til havnen for å spise middag. De tidligere nevnte vestlandsjentene anbefalte en restaurant der som het Flamingo, så hvorfor ikke følge rådet? Restauranten ligger i annen etasje ved havnepromenaden med bra utsikt mot solnedgangen, reklamerer for folkedans 3 dager i uken, har en generelt høy turistfaktor og prisnivået deretter. Men maten må sies å være god. Ina, som var den mest sultne av oss fordi hun ikke hadde hatt lunsj, var den eneste som bestilte forrett. Det var en feta saganaki, som denne gang betød fritert fetaost. Jeg spiste "baby goat" (ikke veldig selgende beskrivelse akkurat), noe som var en ny, men velsmakende opplevelse for meg. Barna fikk hver sin rett med kjøttboller fra barnemenyen, noe de spiste med blandet entusiasme. Ellers ble det spist lam i sitronsaus og kanin stifado. Prisen for middagen inkludert brus, øl og kaffe kom på 88 euro. Denne gangen var det lille ekstra sammen med regningen en Kitron blandet med vann.

Etter middagen ble det en kort pause på lekeplassen, hvor det nå var langt flere folk. For det meste lokale barn virket det som.

onsdag 26. mai 2010

Onsdag, intet nytt fra sydfronten - Reiseblogg2010

En del av floraen på vei mot stranden
Atter en dag på stranden
Melder meg herved på konkurransen Reiseblogg2010 og har dermed unnskyldningen jeg trenger for å blogge om en dag hvor vi kun har ligget på nøyaktig samme strand som i forrigårs. Så får vi se da, hvordan en stakkar som har sin første loffetur (mellom 2 greske øyer) på 7 år sammen med kone, barn og svigers klarer seg i konkurransen mot folk som haiker gjennom Bangladesh og krysser Afrika på gnu. Jeg får minne meg selv om at jeg ikke blogger for å imponere noen med mine oppdagelser, men håper heller at andre med løse eller konkrete planer om å reise i samme område finner litt inspirasjon eller nyttige tips.

Som sagt gikk hele dagen med på å bade på den samme stranden, ligge på nesten de samme solsengene og høre på den samme 90-tallsmusikken fra Ippocampos Beach Cafe and Bar. Det eneste banebrytende vi gjorde i dag var å spise på to nye steder. Lunsjen ble spist på Astoria, en kafe som ligger rett på stranden og serverer småretter som sandwich, salater og omelett. Jeg spiste der en "toasted sandwich spesial", Brage en med skinke som gikk rett ned, Ina en kyllingsalat, Ylva en ost og skinke omelett som hun spiste ca halvparten av, Eva en omelett med bacon og Arne spiste sikkert noe han også. Til drikke var det de vanlige rundene med Mythos, juice, brus og gresk kaffe. Jeg fikk også en forsinket anledning til å unne meg en bursdags-is for det meste bestående av sjokolade-is, nøtter og sjokoladesaus. Jeg har ikke vært sulten siden. Barna fikk aller nådigst lov til å spise en kule hver de også. Husker ikke hva regningen kom på, men det var i underkant av de lunsjregninger vi har hatt til nå. Maten var grei nok, men ikke veldig inspirerende. Også her ble bestillingen en komplisert prosess, men vi fikk i hvert fall den maten vi skulle ha. Kelneren hadde i det minste vett til å spørre en gang til når han var i tvil.

Fordi lunsjen hadde blitt ganske sen bestemte vi oss for å ikke anstrenge oss alt for mye for å spise middag. I nabokvartalet til hotellet, i samme gate som den tragikomiske grilltavernaen hvor vi spiste på søndag, hadde vi observert en annen grilltaverna nesten like over gaten som heter Rodia. De kaller seg i tillegg pizzeria og hadde dessuten barnemeny. Et litt tryggere valg når man har med barn med andre ord. Servicen var også godkjent og det gikk greit å snakke engelsk så lenge det var flere enn bare kokken til stede. Barna delte en rett med kylling nuggets, som de godkjente under tvil. Jeg spiste gyros. Ellers gikk det i kylling/bacon souvlaki, kalvestek og lammekoteletter. Alt ble servert med pommes frites, tzatziki og sitron. I likhet med hos naborivalen måtte vi vente litt lenger enn middels for å få maten, men det gjenspeilet seg også i smaken. Alle steder vi har spist middag til nå har avslutningsvis vartet opp med noe yoghurt med frukt og honning on the house, mens dette stedet heller serverte noen eplebiter. Eplene var veldig friske og gode, så de skal slippe unna med denne varianten, selv om den yoghurt-elskende Brage ble litt skuffet. Drikke var Mythos til meg og brus til de andre. Regningen kom på 47 euro. Denne gaten er altså stedet å gå for å få god og rimelig mat hvis man har litt tålmodighet. Tror nok det har noe å gjøre med at de holder til litt utenfor den vanlige lysløypa for turister.

Tirsdag, gamlebyen og kastro

Jeg er usikker på om det var riktig å nekte Ylva å bestille blekksprut
Old market street
Den katolske kirken
Gamlebyen er godt egnet for barn
Skrivende stund: 26. mai, kl. 01:30, balkongen

Vi begynner å bli vant til et lavere tempo nå. Mesteparten av dagen gikk med ved og i bassenget på hotellet. Det var nok en strålende dag og et under at ingen har blitt solbrente ennå. Solen står nesten i senit her nede. Langtidsvarslene for Naxos før vi reiste var litt mer nøkterne enn vi hadde håpet på. Ser at yr.no fortsatt varsler at det skal være knappe 20 grader her nede. Jeg har riktig nok ikke med meg noe termometer, men det må da være varmere enn det!

Da vi hadde halt barna opp fra svømmebassenget ved 14-tiden var det på tide å finne på noe annet. For å engasjere barna gikk vi først til en lekeplass like nedenfor havnen. Den er ganske stor, med mange, om ikke spesielt nye lekeapparater. Merkelig nok var vi nesten de eneste som var der.

Det hadde nå blitt såpass sent på dagen at vi droppet lunsj og heller gikk for en tidlig middag. Vi valgte oss et sted som heter Meze 2 på havnen fordi det ved kiosken ved siden var noen enkle karuseller som kunne korte ned ventetiden for barna. Servicen på dette stedet var lite imponerende, til tross for at kelneren var flink til å komme med anbefalinger. Ina og jeg hadde bestilt forretter, og min lokale variant av dakos, brød med tomat og en lokal cottage cheese liknende ost som like gjerne kunne ha vært en hovedrett, kom lenge før noen andre fikk noe mat. Og igjen hadde de gått glipp av bestillingen til en av barna, denne gangen Ylva. Man kan lure på om man i det hele tatt pleier å gi barn mat i Hellas. Maten var i hvertfall ganske god, selv om noe av pommes friten visstnok ikke var skikkelig stekt. Rettene som ble bestilt var, i tilleg til min dakos, sopp i hvitløksaus, kylling souvlaki, muslinger i ouzosaus og hvitløk til meg (til min lettelse mindre enn forretten), gouna (soltørket og grillet makrell) og cheeseburger fra barnemenyen. Den normalt så skeptiske Brage spiste så mye han orket bare han fikk fjernet salatbladet, mens det denne gangen var Ylva som var den skeptiske. Om det skyldes at hun var snurt for å ha blitt glemt av kelneren eller fordi vi nektet å bestille blekksprut til henne er ikke godt å vite. Måltidet pluss diverse drikke inkludert en halv kilo hvitvin (ja, man måler vin i kilo her nede) og to Naxos coffe (som Irish coffee, men med Kitron, en lokal sitronlikør, i stedet for whisky) endte på 79 euro.

Etter å ha spist gikk vi fra havnen og inn i "Old market street", som er inngangen til gamlebyen. Markedsgaten var ikke overraskende dominert av butikker og servingssteder, men de fleste var fortsatt stengt, trolig på grunn av en litt vel sen siesta (klokken var nå over 18:00). Vi fulgte skiltene oppover byen mot Kastro, museumet og den katolske kirken. De smale gatene går i en salig labyrint under bueganger og tak, og man kunne til tider lure på om man var innendørs eller utendørs. Det mest spennende med å gå her er å finne ut hvor i all verden man kommer ut igjen. Vi gikk inn i festningen, Kastro, som var bygget av en venetiansk baron på 1200-tallet, da vi gikk gjennom den stenkledte muren som sto i kontrast til den ellers hvitkalkede byen. På toppen av bakken ligger den katolske kirken i glatt marmor ved noe som sammenliknet med resten av området kan kalles en åpen plass. Vi fortsatte nedover i samme retning, gikk gjennom et boligområde innenfor murene hvor vi fikk se to personer streve med å frakte et kjøleskap opp denne veien som langt i fra er bygget for ting som går på hjul. Gatene åpnet seg etterhvert noe og til slutt kom vi til et utsiktspunkt hvor det var flere serveringssteder. Derfra var det kort vei ned til havnen igjen.

Barna er normalt svært lite glade i mye trasking, særlig langs trafikerte veier, men her langs smale veier, trapper og bueganger koste de seg virkelig, og vi måtte holde de igjen for at de ikke skulle bli borte i labyrinten. Godt å vite at sightseeing ikke alltid er det samme som barnemishandling.

tirsdag 25. mai 2010

Mandag kveld, romantisk middag for 2

Kleftiko med en kuppel av butterdeig
The killer rabbit har møtt sin skjebne
Panna cotta
Etter litt mer bading, dusj på hotellet og legging av barn gikk Ina og jeg gjennom byen, langs havnen og inn i "Old market" for å spise middag i fred og ro mens svigers var barnevakt. Litt lesing i Lonely Planet fikk oss til å peile oss inn på Lucullus, som har holdt til i denne labyrintiske gamlebyen siden 1908. Vi fikk et bord i en trang sidegate og kelnerne var langt mer hyggelige og oppmerksomme enn de vi har vært utsatt for tidligere. En av dem var en av flere greske kelnere som har norsk kjæreste (det må være fint å være kelner i Hellas) og som gjerne ville prate om Norge og som misunnet oss været, særlig i Bergen hvor det var så mye "weather for two". Han om det. Vi gikk for en treretters, og Ina startet opp med grillet feta som scoret farlig nær toppen av fetaskalaen hennes. Jeg fulgte kelnerens varme anbefaling av fylt sopp, som var et meget godt tips. Til hovedrett spiste jeg en fantastisk kleftiko av lam, en leirgryte med lammekjøtt, grønnsaker og ost som var dekket av en imponerende kuppel av butterdeig. Ina spiste kanin, og samtalen gikk en stund på Monty Pythons "killer rabbit" og Wallace & Gromits "were rabbit" for å fjerne vrangforestillingen om at det var søte, små kaniner hun spiste. Til dessert ble det frukt på Ina og panna cotta på meg, samt en gresk kaffe til hver. Det var ikke et vondt ord å si om måtidet på Lucullus. At regningen endte på 84 euro etter 3 retter retter og en flaske vin får være så sin sak (Ina betalte). Vi kunna ha sluppet billigere unna med en billigere vin, men hvorfor gjøre ting halvveis? Kvelden ble komplett etter 2 runder med backgammon på en bar ved havnen.

Mandag, rolig dag på stranden

Agios Georgios, bystranden i Naxos by
Strandparasoll, 6 euro
Skrivende stund: 25. mai, 01:15, hotellet

Etter å ha vært på farten i 3 dager var det på høy tid å ta en rolig dag. Den begynnte med en tur rundt hjørnet for å handle inn til frokost på nærmeste supermarket. Den ble inntatt på balkongen før vi gikk et par kvartaler ned til stranden Agios Georgios, bystranden på Naxos by. Ina og jeg har tidligere vært på Naxos i 1999, og minnene om en fin gammel by og en barnevennlig strand var mye av grunnen til at denne øya ble valget for mesteparten av ferien. Vi fant oss noen solstoler som tilhørte strandkafeen Hippocampos som kostet 6 euro for 2 stoler, et bord og en parasoll. Stranden har fin sand og er særdeles langgrunn. Bortsett fra noen små steiner akkurat der man går ut, slik det ofte er, var det bare sand hele veien. Fordi man kan vasse hundrevis av meter i knedybde er dette en veldig bra strand for små barn. Svømmere kan derimot bli litt lei av å vasse. Vi var på forhånd litt usikre på hvor varmt det var i badevannet såpass tidlig i sesongen, men det må ha vært i overkant av 20 grader. At del var sol og vindstille gjorde ikke badevannet mindre fristende.

Lunsj ble spist på Hippocampos. For barna og svigers ble dette en tidlig middag fordi svigers skulle passe barna i kveld. For Ina og meg gjaldt det å ikke spise seg alt for mette fordi vi hadde planer om en romantisk middag for om kvelden. Middagsspiserne gikk for to pizza Margarita på deling, Ina spiste en gresk salat og var mye mer fornøyd med fetaosten her enn på Santorini. Jeg spiste en shrimp sakanaki, en kermaikkbolle med reker og fetaost i tomat. Maten var langt bedre enn hva man kan frykte på slike strandkafeer, som ofte scorer mer på beliggenhet enn på kvalitetsmat. Med et glass vin, 2 flasker øl, 3 juice og 3 kaffe måtte vi ut med i overkant av 60 euro.

Søndag kveld, ankomst Naxos

Fergen ankommer Naxos
Grilltaverna med nydelig mat og tragikomisk service
Lammekoteletter
Skrivende stund: 23. mai, kl 23:00, Pension Irene II, Naxos by

Da vi gikk av fergen på Naxos måtte vi gå et lite stykke innover havnen før vi møtte utsendingen fra Pension Irene II som ventet på oss slik som avtalt. Da vi og bagasjen vår var plassert i den store bilen hans kjørte han oss rundt byen for å komme til hotellet, med litt praktisk informasjon om de nærmeste butikkene underveis. Vel fremme ble vi hilst velkommen av Irene selv, som altså driver to pensjonater her i byen. Vi fikk som vi hadde bestilt en to-roms leilighet til oss selv og barna, mens svigers fikk et studio rett over gangen for oss. Leiligheten er relativt moderne innredet, med tv og kjøleskap på begge rom, kokeplater hos oss og balkong med utgang fra begge rom. Det er en gang mellom rommene og badet (her med dusjforheng!). Leiligheten er nok løst slik for at det skal være mulig å leie ut rommene enkeltvis med delt bad hvis markedet ønsker det slik. Det er et svømmebasseng på fellesområdet som er hakket større enn det på Markakis, men litt mer eksponert for vind, så jeg håper ikke vinden fra i går kommer tilbake. PC'en min rekker også hotellets trådløse internettforbindelse, ihvertfall fra balkongen, men jeg har ikke fått vite sikkerhetsnøkkelen ennå. Det eneste jeg egnetlig savner i forhold til Markakis er bougenvillaen som satte litt farge på bakgården. Beliggenheten er et lite stykke unna både standen, sentrum og gamlebyen, men da også unna de verste turistfellene. Vi er nok et steg nærmere den greske hverdagen i dette området.

Da vi hadde pakket ut sakene våre var det på høy tid med middag. Arne hadde hatt en liten ekspedisjon på egenhånd og funnet en chasapotaverna (grilltaverna) i nabokvartalet som virket koselig. Det var slettes ikke noe dårlig tips, men tavernaen var likevel en bipolar lidelse. Menyen er ganske lik hva man finner på de fleste greske tavernaer, men det var visst bare grillmenyen vi fikk lov til å bestille noe fra. Greit nok så langt. Problemet var at ingen som jobbet der kunne flere engelske ord enn de klarte å telle på en hånd. Å bestille viste seg å bli en større utfordring enn ønskelig. Det begynnte med at vi fikk hvitvin etter å ha bestilt rød, men det verste var at de ikke hadde fått med seg hva barna skulle spise, som dermed ble sittende uten mat. Da dette var klaret opp i fikk Ylva, som bare ville ha pommes frites (la gå for denne gangen), maten sin lenge før Brage, som i sin tur var møkk lei lenge før han fikk det han hadde forventet var en hamburger i McDonalds stil, men som viste seg å være en slags stor karbonade. Personalet forsto på humøret til Brage at vi ikke var like fornøyde som de hadde håpet og forsøkte å plastre på såret med å gi han en pinne med svinesouvlaki, noe som han faktisk likte, han som aldri har likt seigt kjøtt. Vi ble også tildelt hver vår yoghurt med rosiner sammen med regningen. Om dette også var et forsøk rette opp inntrykket eller en del av en utdøende tradisjon vi tidligere har sett rester av på Kreta er uvisst. Det er jo også vanskelig å la være å synes synd på personalet, særlig med tanke på at vi tydeligvis var de eneste gjestene der denne kvelden. Det er lett å glemme at maten faktisk var kjempegod. Alle oss som fikk mat i tide var fornøyde med det vi fikk. Både mine lammekoteletter og Brages burger, som tilslutt havnet hos meg, var veldig saftig og riktig krydret. Dessuten kostet den 44 euro, altså halvparten av vårt billigste måltid på Santorini. At barna ikke spiser maten de får i utlandet, eller hjemme for den saks skyld, er ikke noe nytt, men når de ikke får mat i det hele tatt blir det bare trist.

mandag 24. mai 2010

Søndag, neste etappe

Skrivende stund: 23. mai, kl 16:10, fergen mellom Santorini og Naxos

Barna lot oss sove uvanlig lenge i morges. Særlig Brage, som ikke sovnet før kl.23 hadde god grunn til å være trøtt. Håper barna sover bedre når de får en fast seng å sove i. Fordi vi skulle reise videre til Naxos. Frokost ble tatt relativt kjapt på balkongen til svigers før vi lot ungene igjen boltre seg litt i bassenget. Det var mer behagelig i dag ettersom solen nå rakk ned til bassenget.og det var mulig å få varmen igjen mellom badingen. Jeg fikk også tid til å oppdatere bloggen fra resepsjonens trådløse nettverk.

På vei for å spise lunsj gikk vi først innom busstasjonen for å sjekke rutetidene for bussen til fergekaia. Den kunne fortelle oss at bussene går en time før fergens avgang. Det viste seg faktisk at den 10 minutter tidligere, men det er mulig at det ble satt opp flere busser. I vår buss var det i hvertfall ikke plass til flere.

Barna hadde ytret sterke ønsker om pannekaker (crepes) til lunsj. Fordi pannekaker inneholder alt som Ina ikke kan spise (egg, melk og gluten) ble utfordringen å finne et sted som serverte både crepes og salater. Vi endte igjen oppe på calderaen før vi fant dette på en restaurant som kalte seg Select. Det var ikke like mye vind i dag, så det var mer behagelig å spise i friluft, men i skyggen kunne det fortsatt bli kaldt. Barna fikk som bestilt hver sin "Santorini crepes" med ost, skinke og tomat. Svigers hadde hver sin omelett, Ina en gresk salat og jeg en"Greek sandwich" (gresk salat på brød). Maten smakte bra, og barna må ha spist mer enn de har gjort tilsammen i Hellas hittil, men fetaosten ga Ina karakter 4 på en skala fra 1 til 10. Jeg kan si meg enig i det. Fetaost bør være litt mer porøs i konsistensen og ja litt mer fraspark i smaken. Inkludert noen kaffe, juice og en Perrier kostet dette 82 euro. Det bli nok aldri billigere så lenge man spiser på denne siden av det som kalles "Jewel street". Utsikten er nok halve regningen.

Utsikt mot calderaen fra restauranten
Rutebussen til havnen kostet 2 euro per pers, barn gratis. Som nevnt var den helt full, men vi klarte i finne sitteplasser som noenlunde samlet når vi lot barna sitte på fanget. Standarden på bussen er dessuten bedre enn den jeg er vant med fra rutebussen mellom Drøbak og Oslo. Bussturen kan ta pusten fra selv den djerveste vestlending i det setter i vei ned calderaen. Vel fremme fant vi oss plass på noen overbyggede benker og kjøpte is til barna i nærmeste supermarked. Da vi kunne se båten komme ble det ropt opp (uten at noen av oss forsto det) at vi skulle gå til avgansterminalen for ombordstigning. Det var uansett ingen grunn til å løpe av gårde med mindre man elsker å stå i kø. Det tok sin tid før vi kunne gå om bord. Ved inngangen til terminalen måtte vi betale en tullete avgift på 55 cent, noe som bidro til enda mere kø. Etter at fergen hadde lagt til, fotgjengere gått ut, biler kjørt ut og nye biler kjørt inn slapp vi omsider om bord. Den tyngste bagasjon kunne vi plassere på noen hyller på bildekket som allerede nesten var fulle. Så tok vi heis opp til soldekket. Mesteparten av dekket er overbygget med plastikktak og glassvegger, noe som bør gi ly for regn og vind, men som sikkert kan bli litt av et drivhus i høysesongen. Vi fant oss tilslutt en plass hvor det var passe lunt og passe friskt, rett foran baren hvor vi har forskynt oss med øl, kaffe og juice.
Santorini sett fra fergen

søndag 23. mai 2010

Lørdag ettermiddag, Tidlig middag på Calderaen

Utsikt over Fira
Santorini-salat med tomatboller

Svømmebassenget på Studios Markakis
Skrivende stund: 22. mai, kl 19:10, Markakis Studios, Fira, Santorini

Flyreisen var for det meste overskyet, og først da vi var over Kykladene fikk vi noe særlig å se ned på. Til gjengjeld er Kykladene noe av det fineste jeg ser fra et fly. Etter landing på Santorini ble vi busset de 50 metrene til terminalbygningen. Bagasjen kom raskt til rette og vi stappet oss alle 6 inn en taxi som kjørte oss til Fira for 20 euro. Neppe noen superdeal, men alternativet var antakelig å kjøre 2 drosjer. Hotellet vår ligger på "feil" side av veien gjennom Fira, men det er nok her man må lete for å finne en rimelige rom for en one-night-stand. Det er uansett ikke langt å gå til den mer attraktive delen av byen. Den smale gaten ned til hotellet er ikke kjørbar, så vi måtte gå de siste 100 meterne. Hotellet er lite og intimt, bygget i velkjent kykladisk stil og med et lite svømmebasseng i bakgården. Rommet er ganske stort, har 4 senger, balkong, en liten TV, kokeplater og kjøleskap. Badet er som vanlig på greske hoteller uten dusjforheng og dårlig trykk i toalettet.

Etter å ha satt fra oss bagasjen og kommet litt i stand gikk vi ut for å se byen og etterhvert få litt mat. For Ina og meg er hele denne reisen en tur på gamle stier. Vi har allerede vært på Santorini to ganger tidligere, men det er første gang vi overnatter på Fira. Det er to parallelle bilveier som skiller hotellet og gågatene lenger oppe i byen, og den trange tverrgaten mellom dem er ikke et enkelt sted å gå med barn. Ved enden av denne er det seriøst vanskelig å krysse veien. Takk og pris for at det er lavsesong! Når man først har kommet seg over bilveiene er resten av byen gågater. Her begynner også turismen å overta gatebildet. Mens det lenger nede ligger nyttige butikker som apoteker, elektrobutikker, fergekontorer og supermarkeder går man nå mellom klesbutikker, suvenirbutikker, gullsmeder og serveringssteder. Når man har nådd toppen av bakken kommer man til calderaen, den gamle kraterveggen som har gjort Santorini berømt. Det kan til å begynne være vanskelig å se utsikten fordi så mange restauranter har gjort beslag på den, men hvis man går nedover veien til den gamle havnen eller sørover mot katedralen finner man noen fine utsiktspunkter. Det er jo her den kykladiske arkitekturen virkelig kommer til sin rett, hvor det ser ut som husene er bygget oppå hverandre og det kan være vanskelig å vite hvor den ene bygningen slutter og den neste begynner. Men det skal også sies at dette strøket har blitt såpass fancy at det etterhvert begynner å miste sjarmen. På en måte har jeg mer sansen for bygningene der hvor hotellet vårt ligger, selvom man her ikke har det blå havet som bakgrunn.

Vi spiste en tidlig middag på en restaurant langs veien mot den gamle havnen. Vi valgte denne fordi den hadde tilnærmet fornuftige priser, men mest fordi den hadde glassvegger mot calderaen. Sommeren har ikke kommet så langt som vi hadde håpet ennå, og den greske vinden svikter aldri. Derfor er det greit å komme i ly for blesten. Kelneren var dyktig på mersalg og fikk oss til å bestille en Santorini-salat (samme som gresk salat, men også med kål, kapers, paprika og et brød Ina mente måtte være laget av hirse), tomatboller (angivelig en lokal spesialitet, godt var det i alle fall) og tzatziki (Ylvas favoritt fra forrige Hellas-tur, men tydeligvis ikke nå lenger) som ventemat mens hovedretten ble laget. Hovedretten for oss voksne var sverdfisk servert med ris, litt salat og noen kokte grønnsaker. Barna delte en posjon spaghetti carbonara som fint hadde klart å mette to barn til. Før og til maten ble drukket 2 juice, en flaske vann, 2 cola og en helflaske med frisk Nykteri hvitvin. Regningen kom på ca 140 euro for oss alle seks. Regner med at dette er over gjennomsnittet på hva vi kommer til å betale for maten fremover.

På veien tilbake til hotellet ble det gjort litt småshopping før jeg og barna testet svømmebassenget. Bassenget ligger i ly for vinden, men solen hadde etterhvert kommet så lavt på himmelen at det var litt i kaldeste laget. Da vi var ferdige med dette ble det en tidlig kveld. Det er helt å orden å stille klokken en time frem når man reiser til Hellas når man har stått opp klokken 5 om morgenen.

lørdag 22. mai 2010

Mini-øyløffing i Hellas

Skrivende stund: 22. mai, kl. 10:30, over Slovakia.

Reisen går altså til Hellas, med både barn og svigers på slep. Planen er å fly til Santorini og ha en overnatting der før vi reiser videre til Naxos. På slutten av ferien blir det noen dager på Santorini igjen. Dette er vår første loffetur etter at vi fikk barn, og i motsetning til i våre unge, bekymringsløse dager har vi nå bestilt alle hoteller på forhånd. Hoteller med bra beliggenhet, svømmebasseng (badevannet er ikke nødvendigvis veldig varmt såpass tidlig i sesongen) og til en fornuftig pris er tross alt ikke så lett å finne først når man kommer frem. Skal man bestille en 2 ukers tur for 6 personer har jeg aldri nok is i magen til å vente på restplassene, så flybillettene ble bestilt for flere måneder siden til en pris jeg har valgt å glemme.

Bussen gikk som planlagt fra hotellet kl. 5:34 på morran og turen inn til flyplassen gikk uten problemer. Innsjekkingen for Apollos reiser ble først gjort ved noen automater, deretter ble bagasjen levert ved innsjekkingsskranken. Automatene var enklere å bruke enn tilsvarende automater jeg har brukt tidligere og køen gikk greit unna. På vei mot gate'n snappet vi opp en halv flaske med Jägermeister - den magemedisinen som smaker best :-). Vår gate var nummer 44, praktisk beliggende nær et lekefly hvor barna fikk resten av ventetiden til å gå. Det varte uansett ikke lenge før det ble boarding, og da klokken hadde blitt 7:25 suste flyet allerede bortover rullebanen.

Vi hadde forhåndsreservert flyseter med litt ekstra benplass for 100 kroner ekstra per person. Jeg angrer ikke på det nå, med en sekk under stolen foran med med leker og mat som blir kommandert ut og inn av sekken av den rastløse frøknen ved siden av meg. Barna fikk noen tegnesaker sammen med maten (kjøttboller og potetmos, litt frukt og juice) like etter at vi lettet, men det gikk hun fort lei av. Litt medbrakt underholdning i form av bøker, leker og Kometkameratene på iPod hjalp mer til med å få tiden til å gå. Snipp og Snapp på TV var også insteressant en liten stund (hodetelefoner kr. 60,-). Men heldigvis har barna nå blitt så store at det er mulig å ha dem sittende i setet hele veien uten at vi må tråkke opp og ned midtgangen hele tiden. Vi voksne fikk mat etter at de minste barna hadde spist. Gulasj med potetmos smaker som flymat ellers, og er en litt vel kraftig kost så tidlig på dagen.

Ukristelige flyavganger

Skrivende stund: 22. mai, kl 9:00 (gresk tid), på flyet, over Sverige

Charterturer påstås å være den mest familievennlige måten å reise, men tidspunktene for flyavgangene grenser til barnemishandlig. Vårt fly til Santorini hadde avgang kl. 7:25. Med tanke på at man skal møte opp senest en time før avgang, beregne en drøy time på å kjøre til flyplassen og ha god nok tid til å parkere bilen uten at det blir stress, måtte vi ha reist hjemmefra 3 timer før avgang. For å investere i et par timer verdifull søvn valgte vi å bestille en overnatting på Gardermoen. Derfor reiste vi hjemmefra fredag kveld. Begge barna sovnet i bilen, så for en gangs skyld hadde det ikke gjort noe med litt mer trafikk. Middag spiste vi på McDonalds på Gardermoen.

Thon Hotel Gardermoen var det rimeligste vi fant, med ca 900 kroner for et familierom. Hotellet ser ut som en militærleir, men når man bare skal ha rimeligst mulig overnatting og hotellet ikke skjemmer annen bebyggelse spiller det liten rolle. Rommet var praktisk innredet med en ekstra køyeseng som kan dyttes inn i et skap, i tillegg til et ok bad og flatskjerm tv. Hotellet ligger noen kilometer fra flyplassen, og shuttlebuss S22 tar reisende til flyplassen på 15 minutter for 60 kr. På lørdager går bussen hvert kvarter om morgenen og hver halvtime ellers på dagen. Parkeringen utenfor hotellet koster 200 kroner per uke og er faktisk billigere enn å parkere på de store parkeringsplassene utenfor flyplassen. For å ha kortere vei til bilen når vi kommer tilbake valgte vi likevel at jeg parkerte på P4 og tok shuttlebussen tilbake til hotellet. Hadde vi hatt ubegrenset med penger hadde vi nok heller valgt å bo på SAS-hotellet som ligger rett ved siden av terminalbygningen, men her koster det godt over 1500 kroner for et familierom. Vi har tross alt ikke tenkt å svi av hele reisebudsjettet før vi forlater landet.

torsdag 20. mai 2010

Firmatur til Lisboa

Trikken på vei mellom sentrum og Alfama
I mai 2010 var jeg med på en firmatur til Lisboa. Det innebærer at vi deler av tiden måtte gjøre noen nyttige ting som infomøter, workshops og teambuiling, men med tanke på at arbeidsgiver betalte de største regningene skal vi ikke klage over manglende fritid. Vi hadde nok tid for oss selv til å se det meste vi ønsket å se i byen.

Lisboa er en fin by med inntakt, gammel bebyggelse, storslått i sentrum og sjarmerende i åsene på begge sider. På varmere dager enn det vi hadde ville det vært en enda bedre by hvis man hadde utnyttet området langs elven bedre. Dette er det visstok gjort i bydelen Belem, men den delen av byen fikk vi ikke sett så mye av. Det er ingen opplagte severdigheter av typen Eiffeltårnet eller Colosseum her. Det er byen i seg selv som er severdigheten. Selve byen er ikke så mye større enn Oslo, med ca 600 000 innbyggere, og hvis man ikke har noe i mot bratte bakker så kommer man seg til de fleste interessante stedene til fots. Likevel hører minst en tur med de gamle trikkene til et fullverdig Lisboa-opphold.
Utsikt mot Lisboa sentrum og elven Tejo fra Castelo de Sao Jorge

Lisboa sentrum

Rua Augusta
Praca do Comercio anbefales ikke når det regner vannrett
Sentrum av Lisboa ligger mellom åsene Alfama og Bairro Alto. Sammenliknet med resten av byen er dette et flatt område. Gatene går som lange avenyer fra nord til elvepromenaden i syd, og 90 meter lange Avenue de Liberdade er hovedgaten inn mot det store torget Praca de Restaradores hvor den avløses av gågaten Rua Augusta som fortsetter ned mot Praca do Comercio, et stort torg nede vel elven, hvor også det tidligere kongeslottet, nå regjeringsbygningen, også ligger. Det er langs Rua Augusta og sidegatene det er mest liv, både når det gjelder shopping og kafeer. Området rundt torget Rossio er også rikt på kafeer, mens det videre oppover i byen, langs Avenue de Liberdade, for det meste er større hoteller og butikker i de øvre prisklasser.

Arkitekturen domineres av nyklassistiske bygninger som ble satt opp etter jordskjelvet som raserte byen i 1775. Området brisker seg også med svære statuer og skulpturer, og som ikke det var nok har man også en triumfbue nederst i Rue Augusta. Sentrum er ganske storslått i forhold til bildet jeg på forhånd hadde om hovedstaden i det lille, koselige landet Portugal. Ideen er nok heller å bringe minnene tilbake til tiden da landet dominerte både Brasil og halvparten av verdenshavene.

Alfama

Trikkestopp på Alfama
Castelo de Sao Jorge
Se, Lisboas eldste katedral
Alfama er åsen som ligger øst for sentrum og er den eldste bevarte delen av Lisboa. Bydelen er sjarmerende, om ikke en smule shabby, men det er også her turismen setter sterkest preg på gatebildet, hvor et overtall av butikkene er rettet mot nettopp dette markedet. Her er også Se, som er den eldste katedralen i byen, fra 1100-tallet.

For å komme dit tok vi direkte trikk fra Rossio. Trikkene som kjører opp i åsene er av Kardemommeby-typen og stammer visstnok fra før 1. verdenskrig, men de klarer likevel å skrangle seg opp de bratte og smale gatene. Turen kostet 1,40 euro. Vi gikk av trikken ved en utkikksplattform på linjens høyeste punkt. Etter å ha knipset noen bilder av utsikten mot elven, et par kirker og hustakene videre østover gikk vi videre oppover åsen for å komme til festningen.

Billetter til festningen selges i et overfyllt lokale for 5 euro, men det tok ikke så langtid for en kollega å skaffe billetter til alle. Vi gikk først langs brystvernet rundt festeningen og hadde veldig god utsikt over sentrum av byen. Senere gikk vi inn i festningens indre deler, gikk opp i tårnene og langs labyrintiske murer. Opplevelsen av festningen er best hvis man ikke vet at den ble ødelagt av jordskjelvet i 1775 og ble ikke bygget opp igjen før på 1930 tallet. Puritanere vil nok kalle hele greia en real fake.

onsdag 19. mai 2010

Bairro Alto

Kabelbanen til Bairro Alto

En rolig sidegate
Åsen som ligger vest for sentrum heter Bairro Alto. Det ble ikke allverdens tid til å utforske dette området, men en liten tur på egenhånd i tillegg til et par måltider som også ble spist her, var nok til at jeg bestemte meg for at hvis jeg kommer tilbake til Lisboa noen gang, så er det her jeg kommer til å først søke etter hoteller.

Langs Avenye de Liberdade ligger enden på en kabelbane som tar folk opp den bratte bakken opp åsen. Billettprisen er den samme som på trikken, 1,40 euro. Ved den andre enden av banen ligger et utsiktsplatå med utsikt over sentrum mot Alfama. Et par sidegater innover og du er midt i et boligområde med smale gater mellom høye bygårder og klesvask som henger mellom husene. Her er man plutselig midt opp i hverdagen med små kafeer, søndagsstengte butikker og unger som spiller fotball i gata. Holder man seg unna hovedgatene er det langt mellom turistfellene her. Man kan fort gå seg vill i disse gatene, noe jeg også var nær ved å gjøre.

Bairro Alto er også kjent for å være den bydelen med det beste utelivet, men jeg fikk ikke gått så mye gatelangs her på kveldstid til å bekrefte om det stemmer eller ikke.
 
Blogglisten