Denne bloggen er gammel

Alle innlegg er flyttet til min nye reiseblogg på wordpress.com.

søndag 16. juli 2017

Kreta

En liten, hvit kirke med klokke på toppen, øverst i en trapp med høye, hvite murer langs siden.
Liten kirke i Kandanos

Hele 3 ferier har vi tilbragt på Kreta, men kun den siste fra Paleochora har notater i denne bloggen. Jeg håper å få tastet inn dagboknotater fra de tidligere reisene om ikke så alt for lang tid. Alle våre reiser til Kreta har vært med små barn.

Hellas´største øy har både vakker natur, kystbyer med ulik grad av turisme og kulturminner fra Europas eldste sivilisasjon. Nordkysten av øya er flat, velutviklet og enkel å komme seg rundt på. Sørkysten er preget av bratte fjell og trange kløfter som fotturister elsker.

Fjellsider langs kysten i lavt sollys. Hustak i forgrunnen.
Solen går ned over Kretas sørkyst.

Dette er stedene vi har vært:

Chania

Den største byen på vestsiden av Kreta. Mest kjent for sin festning, gamleby og venetianske havn. Populært sted å reise til hvis man ønsker å kombinere sydenturen med en storbyferie. Vårt siste besøk i Chania beriket vi også med en tur i glassbunnbåt.

Paleochora

Den enklest tilgjengelige byen på sørkysten fra Chania. En idyllisk småby liggende på en halvøy med flere fine strender i nærheten og båtforbindelse til andre byer.

Elafonisi

En av Kretas mest berømte strender. En lagune i hvit sand og krystallklart vann. Men kanskje litt for populær?

Sougia

En liten kystby som ligger en tre kvarters båttur fra Paleochora. Lite annet å gjøre her å sitte på byens kafeer eller slappe av på steinstranden. Populært sted å campe for de som holder liv i flower-power backpackeridealet.

Kandanos

Landsby i en frodig dal langs veien mellom Chania og Paleochora. Et fint sted for en matpause mellom gamle gubber som drikker kaffe og spiller backgammon.

Rodovani

En vakker, men ikke spesielt innholdsrik landsby i fjellene mellom Palochora og Sougia. Byens eneste butikk gjør det likevel verdt et stopp for å handle lokale produkter.

Generelt om Kreta:

Reise til Paleochora

Om hvordan vi kom oss fra flyplassen i Chania til Paleochora.

Strender på Kreta

Alle strender vi har skrevet om på Kreta er samlet her.

Kjøre bil på Kreta

Om å leie bil, takle fjellveiene og kjøre i Chania.

Mat

Maten på Kreta er som gresk mat ellers, bare litt anneledes. Du har ikke vært på Kreta uten å ha spist dakos! Her kan du lese om alle måltider det var verdt å skrive om (og ikke).

Hjemreisen

Hvordan vi kom oss til flyplassen i Chania og vår opplevelse av den.

Stor bjelle hengende i et stativ. Grønne åser i bakgrunnen.
Klokke i Rodovani. Aner ikke hva den brukes til.

torsdag 13. juli 2017

Paleochora

Panoramabilde av en by med lave, hvite bygninger og havet på begge sider. Fjell i bakgrunnen.
Paleochora sett fra festningen

Paleochora en middels stor småby langs den sørvestre kysten av Kreta. Det er den byen på sørkysten med kortest reisevei fra Chania og har fergeforbindelse til de andre byene, og er dermed en egnet base når man vi utforske denne delen av Kreta.

Byen ligger på en halvøy, med noen sparsommelige rester av en venetiansk festning helt ytterst. Langs vestkysten ligger en lang og flott sandstrand, ved østkysten en mindre steinstrand og en fergehavn. Byen er har en lav, tiltalende bebyggelse. Jo nærmere festningen, desto mer interessant. Byen er stor nok til at man har alle fasiliteter man trenger, og liten nok til at det er kort vei til alt. Utover strendene, festningen, fiskespa og byen selv, er det ikke allverden å ta seg til, så ha en plan for hvordan man kommer seg ut av byen. Det går ferger til andre byer, stranden Elafonisi og til øya Gavdos, som er Europas sørligste. Det går busser til alternative strender og til Chania med alle sine stopp langs veien. Og man kan selvsagt leie bil eller sykkel for å komme seg rundt på egenhånd.

Sandstrand med skummende bølger som slår mot land.
Stranden i Paleochora er glimrende, så lenge ikke vinden tar overhånd.

Skal man trekke frem noe negativt ved byen, så må det være vinden. Vi fikk inntrykk av at det blåste mer langs sørkysten enn i nord, og når Paleochora ligger på en halvøy, så ligger den ekstra utsatt til. Vinden kunne være så kraftig at det ble fullstendig sandstorm på stranden. På slike dager er greit å finne andre strender utenfor byen, som Grameno, eller man kan melde seg på en tur til Samaria eller en av de andre spektakulære kløftene som det sørlige Kreta er kjent for. Selv valgte vi å ikke gjøre dette, siden vi hadde en treåring på slep.

Fordi Paleochora er en såpass avsidesliggende by, får man ikke inntrykk av at turismen har overtatt byen. Hotellene er relativt små, og de dominerer ikke bybildet. Det betyr ikke at det er fritt for turister her, og særlig nordmenn var det mange nok av.

En bonus for at turismen ikke har tatt fullstendig overhånd er at det er få turistfeller her. Maten på restaurantene er jevnt over god, men som alltid i Hellas, så ser man stort sett de sammene rettene på menyene over alt. Veggera og Castro er de beste unntakene fra dette.

Gate langs vannet med restauranter langs veien
Kvelden senker seg på havnepromenaden

På kveldstid kan byen deles inn i 3 deler. Langs stranden på den vestlige siden senkes stillheten i takt med sola. Likevel holder restaurantene og strandbarene åpne. Har man lyst til å nyte middagen og solnedgangen i fred og ro, så er dette stedet.

Sentrumskjernen ligger mot øst, i gatene nedenfor kirken. Her stenges sidegatene for biler om kvelden, og bordene flyttes ut på gaten. De mest sentrale områdene preges av kafeer og barer, men hvis man leter litt lenger, finner man mange gode spisesteder. Vil man ha litt mere stemning rundt seg, så er dette stedet å oppsøke.

Havnepromenaden helt i øst er også stengt for biler om kveldene. Her er sydenfaktoren høyest, med karuseller, spillehaller og gatemusikanter. Vi falt ikke helt for denne gaten, da det ble i overkant støyete. Hvis vinden blåser i tillegg, så blir det ekstra slitsomt å sitte her.

En gate om natten med mennesker som sitter og spiser.
Om kvelden stenges sidegatene for biler, og restaurantene tar over.


onsdag 12. juli 2017

Hjemreisen fra Paleochora

En kø av mennesker på vei inn i et fly
Flyet fylles opp for hjemreisen

Denne ferien var to dager lenger enn våre vanlige 10-dagersreiser, så vi trodde den kom til å vare evig. Likevel kom det en dag vi måtte reise hjem denne gangen også.

Vi hadde nok en gang valgt den mest komfortable og dyreste måten å komme til flyplassen, nemlig en stor taxi for 120 euro. Bookingen hadde jeg gjort dagen før ved å stikke innom taxikontoret ved havnen. Sjåføren var en litt en litt eldre mann denne gangen, som spurte mye om hvordan vi hadde hatt det, hvilke restauranter vi likte best og han kunne bekrefte at det er helt vanlig at det blåser like mye som det gjorde under vårt opphold. Han kunne også fortelle at han i gjennomsnitt kjørte turen mellom Paleochora og Chania to ganger om dagen. Da visste han også hvordan han skulle kjøre rundt køen når trafikken til flyplassen møter trafikken fra nattfergen fra Athen.

Vi hadde beregnet veldig god tid, og straffen for det var at vi måtte vente lenge før innsjekkingen åpnet. Men da den først åpnet, sto vi langt fremme i køen. Og takk og pris for det, for innsjekkingen gikk tregt. Også her var det problemer med bagasjebåndet, men vi slapp å lide for det.

Sikkerhetskontrollen gikk greit, bortsett fra at Ask prøvde å gå gjennom med en lekebil i handa. Vår boarding var fra gate 2, hvor det er en liten taxfreebutikk. En litt større en finnes ved gate 8. Der kjøpte jeg en ekstra vinflaske og en ost. Ellers foregikk mesteparten av handlingen på supermarkedet i Paleochora.

Transport til flyene gikk med buss, og så langt har hjemreisen gått smertefritt.

Lang hall med mennesker sittende på benker langs midten
Avgangshallen i Chania

Hotel Polydoros

Hellas er et av få land i Europa, om ikke det eneste, hvor det fortsatt er mulig for en barnefamilie å få leilighet på et hotell til en rimelig pris. Alle andre steder har vi vært nødt til å ty til privatmarkedet. Dette har alltid fungert greit, men det føles mer betryggende å komme til et hotell til alle døgnets tider, ha noen til å gi rommene litt kjærlighet når vi ikke er der, og kunne forvente noenlunde profesjonell service når vi skulle trenge hjelp.

Hotel Polydoros drives av et søskenpar som også driver hotellet Pal Beach. Bestillingen ble gjort på hotels.com, noe som ofte fører til et upersonlig forhold til personalet, men vertinnen Sofia tok kontakt via nettstedets chat-løsning for å få de siste opplysningene de trengte, samt bestille taxi fra flyplassen og anbefale bilutleie og andre praktiske ting.

Hotellet har ikke døgnåpen resepsjon, men da kunne vi henvende oss til Pal Beach. Om kvelden fant vi stort sett vertskapet sittende ved bardisken i vinbaren som holder til i samme bygning (dessverre fikk vi ikke testet denne).

Leiligheten vår besto av et kombinert kjøkken/stue/soverom, ett separat soverom og en balkong. Kjøkkenet var minimalt, med to kokeplater og et kjøleskap, men vi hadde alt utstyret vi trengte. Badet var heller ikke mer enn akkurat stort nok, men pent og med dusjforheng (noe som merkelig nok er ganske sjelden i disse strøkene).

Rommet hadde air condition, men jeg er usikker på om den på soverommet fungerte helt som den skulle. Den lagde ihvertfall mye lyd, og det ble aldri like kaldt som i stua. Vi gadd aldri å klage på dette, og løste heller problemet med å la døra til stua være åpen. Fordi hotellet ligger midt på hovedgata var det hellet ikke til å unngå å høre litt støy utenfra, særlig fra vinbaren i bakgården, men det var ikke så ille at det gikk ut over nattesøvnen.

Alt i alt er vi fornøyde med hotellet. Mest av alt fordi det ligger midt i byen og har kort vei til alt.

tirsdag 11. juli 2017

Kjøre bil på Kreta

Bil parkert langs en strandpromenade.
Vår Ford Focus fra Notos hadde god plass, men slet tungt i motbakkene.

Sørkysten av Kreta er kuppert, lite befolket og det kan være langt mellom byene. Den mest effektive reisemåten mellom kystbyene er med ferge, men ønsker man seg lenger inn på øya eller ikke vil risikere å bli værfast, er det nyttig å leie en bil.

Hotellet vårt anbefalte Notos, som har to kontorer i Paleochora. Vi besilte en bil et par uker før avreise og fikk 5% rabatt for tidlig bestilling. Da bilen skulle hentes ble den gjort klar med barnesete ferdig montert. Som en liten gave fikk vi også en halv liter med hjemmelaget olivenolje. Retur av bilen måtte gjøres til kontoret ved standen, fordi veiene til hovedkontoret blir stengt om kveldene. En parkering som sperret minst fire biler inne og et raskt overblikk for å sjekke at alt var i orden med bilen, så var bilen returnert.

Det er ingen store parkeringsplasser i Paleochora. Det beste stedet å parkere er langs stranden, og vi fikk alltid parkert, selv om vi av og til måtte lete litt. Å kjøre inn i byen for å finne parkering virket fåfengt, da gatene er mer enn trange nok som de er.

Grekere har lenge vært beryktet for sin kjørestil, men selv om de er glade i å kutte svinger og visstnok ikke så nøye på om man har tatt noen glass før man kjører hjem, opplevde vi ingen gufne situasjoner. Hovedveiene på Kreta har brede veiskuldre der terrenget tillater det, og defensive bilister legger seg langt ut til siden slik at det er enkelt å kjøre forbi. I byene er det vanskeligere, særlig i de små byene hvor det er smale gater og mye kreativ parkering. I de store byene (les: Chania) er veiene skalert for større trafikk, selv om det er mange biler om plassen og mange lyskryss gjør at det går tregt. Studer alltid kartet på forhånd, slik at man ikke roter seg inn i smågater.

Vi brukte Google maps som GPS, med vekslende hell. I Chania var dette nyttig for å finne de riktige enveiskjøringene til og fra parkeringsplassen. Ute i naturen var hun mer lunefull, og mistet ofte forbindelsen i de trangeste dalene. Det kan være veldig frustrerende når hun blir taus rett før krysset hvor man skal ta av.

En trang bygate mellom gamle hus.
Ikke alltid enkelt å kjøre i gater som denne.


søndag 9. juli 2017

Elafonisi

Panoramabilde av en grunn lagune med grønt vann. Lav ås i bakgrunnen.
Lagunen i Elafonisi

På Kretas sørvestlige hjørne ligger en strand som kanskje er øyas mest kjente, Elafonisi. Den kan virke som en krysning mellom Skagen, hvor møtet mellom to hav skaper en stor sandbanke, og en klassisk sydhavslagune, med hvit sand og grønt, krystallklart vann.

Vi hadde egentlig tenkt å ta båt til Elafonisi fra Paleochora tidligere i uken, men mye vind gjorde at vi måtte endre på disse planene. Dermed ble det til at vi reiste hit den siste dagen vi hadde bil. Faktisk er det nok raskere å komme seg hit med båt, for skal man hit med bil må man kjøre et godt stykke innover øya før man kan svinge sørover mot kysten igjen. Det finnes riktignok en kystvei som skal være kortere, men den fikk vi klar beskjed fra utleiefirmaet om at vi ikke måtte kjøre fordi veien var for dårlig.

Den lange veien var ikke all verden å skryte av den heller, men man får jo med seg masse spennende landskap og fine landsbyer underveis. Vi fikk dessverre ikke anledning til å stoppe i noen av disse byene. Vi prioriterte å la de i baksetet sove i fred.

Vel fremme ved Elafonisi fant vi ledig parkering etter å ha kjørt det siste stykke på en jordvei som truet med å punktere alle dekker som kjørte på den. Utrolig at det faktisk ikke skjedde.

Vi kom frem til stranden kl. 12, og allerede da var det rimelig fullt under parasollene. Det var god plass på stranda ellers, men utleiere av parasoller hadde tydeligvis begrenset plass å boltre seg på. Vi fikk snappet den siste parasollen på det andre feltet vi prøvde på, og fikk presset plass til 4 solsenger under den for 20 euro. Blodpris! Parasollene sto forøvrig så tett at sola knapt slapp gjennom. Folk som ikke er avhengige av å leie parasoller har det nok bedre på Elafonisi.

Vi så ingen tavernaer direkte på stranden, men det var en del kiosker rundt om kring hvor man fikk kjøpt enkel mat og drikke. Dusjene var plassert lenger inn på stranden enn ellers, og toalettene kostet 50 cent å bruke. Området er tross alt et naturreservat, så man må nok bare godta at ting er litt annerledes her omkring.

Sett bort i fra parasollforviklingene er Elafonisi en veldig spennende strand. Det er rett og slett en sandbanke mellom fastlandet og en øy, og naturen har skapt en langgrunn og stille lagune med varmt vann. Det er nesten som å bade i et svømmebasseng. For det meste er bunnen ren sand, med noe sjøgress enkelte steder. Vannet er krystallklart. Stranden er forøvrig kjent for å ha rosa sand. Dette virket noe oppskrytt, da vi måtte se godt etter for å finne noe rosaskjær i bølgeskvulpene.

Halve bildet har fri sikt mot vannet, andre halvdelen er skygget av parasoller.
Man må være tidlig ut for å sikre seg solsenger.


Små bølger som slår mot stranden. Rosa sand kan skimtes under bølgene.
Vi måtte se godt etter for å skimte den berømmelige rosa sanden.

lørdag 8. juli 2017

Middag på Methexis Taverna

I forgrunnen en keramikkform med smeltet fetaost blandet med grønnsaker. I bakgrunnen noen brune ruller som skal være tomatboller.
Til forrett: ovnsstekt feta og tomatboller.

I dag valgte vi å spise middag i en ellers rolig del av byen, nesten så langt ut man kommer på halvøya mens det fortsatt er bebyggelse. Der ligger en enslig taverna med utsikt over havet, og nå som vinden har roet seg, har det igjen blitt et sted det går an å nyte maten. Tavernaen har to terrasser, og vi fikk et fint bord som var greit tilgjengelig med barnevogn.

Vi begynte med forretter denne gangen, som var en fetagryte, altså en leirform med fetaost med en del grønnsaker, sammen med noen "tomatboller". Brage likte ikke krydderet (mynte?) i tomatbollene, mens ellers slo forrettene godt an.

Vi hadde kommet såpass sent at de begynte å gå tom for enkelte retter, som pastitsio, som alle barna ønsket seg denne gangen. Dermed måtte Ylva ta til takke med spaghetti bolognese nok en gang, mens Brage og Ask fikk det som var igjen av pastitsio. Ina gikk for vegetarmat denne gangen, og spiste en kastanjestifado, som slo veldig godt an hos henne. Jeg bestilte denne gangen en kyllingrull, fylt med feta og tomat. Saftig og godt kjøtt, og overraskende gode poteter, som trolig var stekt sammen med noe sitron. En saltoman som meg burde lære seg å lage dette.

Til å drikke hadde vi den sedvanlige karaffelen med husets rosevein, samt brus til barna. Regningen kom på 50 euro, noe som ikke er så ille, forrettene tatt i bekraktning. Med regningen kom noen søte kakestykker (aner ikke hva det var) samt den vanlige flasken med raki.

Alt i alt var dette et sted det er verdt omveien for å spise på, med fin beliggenhet og god mat. Kelnerne kunne med fordel ha skjerpet seg litt. Særlig var det distraherende at de begynte å snakke gresk til hverandre mens de egentlig skulle ta i mot bestillinger fra oss.

Keramikkfat med potetbåter og et stykke rullet kyllingkjøtt fylt med tomatbiter og fetaost.
Til hovedrett: kyllingrull med tomat og feta.

Lunsj på Houmas

Et bord med stoler på en terrasse med utsikt mot en bukt.
Utsikten fra Houmas

Vi hadde lest at det skulle være fine tavernaer på Grameno, så det ble naturlig å spise lunsj på samme taverna som leide oss strandstoler. Her blir man servert på en terrasse med fin utsikt over bukten.

Ina bestilte igjen en gresk salat, Brage en omelett og Ylva en toast. Selv spiste jeg sausage saganaki, en slags pølsegryte med fetaost. Maten var grei, men det kunne også her være vanskelig å få oppmerksomheten til kelnerne. Mistet tellingen på hvor mange ganger jeg spurte etter regningen.

Regningen var heldigvis ikke så ille. 28 euro ble det for maten, med vanlig tilhørende drikke. Også her ble vi servert vannmelon og raki etter maten. Det vil si, Ina måtte ta rakien, jeg kjører jo bil.

Pølsebiter i saus med biter av løk og smeltet fetaost.
Pølsesaganaki

Grameno - stranden i Gialos

En bukt med strand skjermet av en odde. Gressplen i forgrunnen.
Samme strand, sett fra Houmas.

Vinden var i ferd med å roe seg ned, og en dag på stranden ble på nytt aktuelt. Nå som vi har leiebil står vi friere til å velge strand, og vindretningen antydet at Grameno i nabobyen Gialos var en lun strand. Den ligger kun en 10 minutters kjøretur vestover fra Paleochora.

Det er litt drøyt å kalle Gialog en by. Det er lite mer enn et og annet hotell og tavernaer langs veien. Resten er, hvis jeg tolker Google maps rett, enorme områder med drivhus. Her ligger det en stor, rund bukt med strender som burde oppfylle de fleste ønsker. Uansett hvilken vei vinden blåser burde man alltid finne en lun plass her.

Det finnes flere mindre parkeringssplasser, og man lykkes ikke alltid på første forsøk. Men vi trengte ikke gå veldig langt før vi kom til stedet lengst inne i bukten som vi hadde pekt oss ut, nemlig solsengene til Restaurant Houmas på Grameno.

Denne stranden er minst like fin og langgrunn som den i Paleochora, om ikke enda finere. Den er steinfri unntatt foran et bekkeutløp og der hvor klipper går ut i vannet. Sandbunnen er jevnere enn i Paleochora, og fordi vi er i en bukt, er den mer skjermet for vind og bølger. Vegetasjonen rundt bukta varierer fra å være karrig og steinete, til å ha trær nede ved stranda til å gi skygge og ly. Parasoll med to solsenger kostet 6 euro, ingen kvantumsrabatt.

Lang sandstrand som også kurver seg rundt en bukt. Lavere vegetasjon bak stranden. Mennesker som bader.
Samme strand, i motsatt retning.



En lang sandstrand som kurver seg rundt det turkise vannet i bukten. Trær i bakgrunnen, noen store steiner på høyre side.
Grameno, en skjermet strand i Gialos.

Middag på Inochoos

Nærbilde av noen kjøttstykker, pommes frites og couscous-salat.
Røkt svinekjøtt i olivenolje (hva det nå het på gresk)

I dag gikk vi bare rundt hotellet for å finne et sted å spise. Der ligger en av gatene som blir stengt om kvelden, og to restauranter her har flyttet bordene sine ut. Vi valgte den øverste, Inochoos, simpelthen fordi den så mest koselig ut. Veien går litt i oppoverbakke, så bordene sto også litt på skrå. Det var ikke mye om å gjøre før olje og saus hadde rent over kanten på tallerknene.

Ina bestilte noe langstekt lammekjøtt, som smakte godt, men inneholdt ganske mye bein, slik at det var vanskelig å skjære løs kjøttet. Jeg bestilte røkt svinekjøtt i olivenolje, noe som jeg var godt fornøyd med. Ylva bestilte pastitsio, samme pastarett som jeg hadde spist dagen før, og hun fikk en ny livrett. Brage spiste en svinefilet, og slet med å skjære i kjøttet på grunn av de elendige knivene som var på bordene. Han fikk skikkelige biffkniver da vi spurte om det, men vi burde alle fått det fra starten av.

Maten var altså for det meste god, men noe klønete service og dårlig bestikk trekker ned. I tillegg til vanlig drikke og en tallerken med noe kokt kål fra forrettmenyen for å få litt ekstra grønt til maten, kom regningen på 50 euro. Ikke spesielt billig i forhold til hva vi fikk, synes jeg.

Tur med glassbunnbåt

En liten passasjerbåt med sitteplasser på akterdekket fortøyd i havnen.
Erofilis glassbunnbåt.

På havnen i Chania lot vi oss praie med på en tur i en båt med glassbunn. Båten vi valgte het Erofili, og vi valgte disse rett og slett fordi det var den turen vi hadde tid til før vi måtte reise tilbake. Pengene vi betalte for turen, 30 euro for hele familien, hadde vi sikkert rukket bruke flerfoldige ganger på land i løpet av den timen vi var borte, så dette var rett og slett penger spart.

Passasjerene sitter på dekk langs ripa og kan se ned i en åpning mot glassbunnen. Det blåste ikke like mye her som på sørkysten, men sjøen var ganske kraftig, og flere ble sjøsyke. Heldigvis husket vi for en gangs skyld å gi barna reisesyketabletter i tide, og slapp problemer for vår egen del.

Båten kjørte først til en øy en kilometer utenfor havnen. Der hoppet en fridykker uti for å lokke fisker under båten med mat (verdens beste jobb?). Han fikk også en del fisk til seg, og publikum hadde fått det de hadde betalt for. Etterpå ble det en kort sightseeing rundt i havnen, men det var ikke lett å høre hva guiden sa i motorduren.

Det er flere aktører som driver med glassbunnsightseeing, men det virket som alle hadde det samme opplegget, både i opplevelser og båttyper. Unntaket var en liten rød "ubåt" som både så kulere ut og sannsynligvis har en bedre glassbunn.

Når man tidligere har vært med en glassbunnbåt i Jordan og sett på Rødehavets fisker og rev, da skal det godt gjøres å overgå dette i Middelhavet. Men uansett, 30 euro for en time på sjøen er en god deal.

Gjennom 4 glassruter i bunnen av båten ser vi en dykker som mater fisk.
Dykkeren lokker fiskene under båten.


Et rødt ubåt-liknende fartøy i vannet.
Denne neste gang?

fredag 7. juli 2017

Lunsj på The Drunk Monkey

Et brød delt på langs og fylt med fetaost, paprika og tomater. Ved siden av står et høyt glass med en lysebrun drikke.
Olivenbrød med fetaost, samt husets egen B-fresh.

Navnet antyder at lunsjtider ikke er kjernetiden i denne baren, men de hadde likevel åpent da vi fant ut at vi trengte lunsj før vi kastet oss inn i markedshallen. Denne baren ligger blant de finere butikkene i handlegatene i nærheten av markedet. Vi fikk oss et bord på fortauet og fant våre favoritter i menyen, som var noe mindre tradisjonelt enn vi har sett ellers.

Det eneste Ina kunne spise her var cæsar-salat uten krutonger og dressing (alt det gode). Likevel sa hun at det var kjempegodt, særlig etter å ha bedt om litt olivenolje. Jeg bestilte olivenbrød, som fungerte som en baguette fylt med featost, tomat og paprika. Brage spiste en omelett, som vanlig, mens Ask kun spiste potetgullet som fulgte med hans toast. Ylva var ikke sulten.

Til å drikke hadde Ina og ungene brus/juice. Selv smakte jeg på husets egenproduserte B-fresh, som i dette tilfellet var en grønn te med eplejuice. Den var veldig frisk i varmen. Anbefales! Regningen kom på 30 euro. Helt grei pris for helt grei mat.

Dagstur til Chania

En lang vei langs en havn med gamle, fargerike bygninger.
Havnepromenaden i den gamle havnen.

Det blåser fortsatt friskt i Paleochora, så vi måtte finne på noe annet enn strandlivet i dag også. Løsningen ble en tur til Chania, Kretas nest største by. Vi har vært der en gang tidligere, da de eldste barna var små, men nå ville de kanskje ha mer interesse for byen.

Det kan være skremmende å kjøre bil i greske storbyer, men etter å ha studert noen kart plottet jeg inn en parkeringsplass som virket grei å finne, og frøken Google Maps hjalp til, særlig med de siste enveiskjøringene. Trafikken inn til byen var ganske tett og mange lyskryss gjorde at det gikk tregt, men vi fant rimelig greit frem til parkeringsplassen på østsiden av bymuren. Plassen var nesten full, men det var fortsatt plass til vår bil. Parkeringen var gratis. Vi fant flere ledige plasser på en plarkeringsplass innenfor muren, men dette var mot betaling.

Vi prøvde først å finne raskeste vei til det "kommunale markedet", og rotet oss inn i noen veldig trange og labyrintiske gater. På veien passerte vi Agios Nikolaos, som er en særegen kirke som tydeligvis har en fortid som moske. Den har ihvertfall ett kirketårn og en minaret.

Markedet ligger i utkanten av gamlebyens shoppingstrøk. I gata utenfor finner man byens mer fancy butikker. Inne i den korsformede markedshallen finner man en haug med turistfeller som kaster olivenolje, krydder og juggel etter deg, men ved utgangene finnes det mer interessante matbutikker som selger ost, kjøtt og fisk.

Ute i handlegaten igjen skiftet butikkene karakter desto lenger vestover vi kom. Fra tilsynelatende fancy klesbutikker bak store vinduer, flytter butikkene lenger og lenger ut på gata ropte høyere og høyere på turister. Er du på utkikk etter noe i skinn, kan du likevel finne noe interessant her.

Etterhvert svingte vi nordover mot den gamle havnen. På veien passerte vi byens katedral og det "venezianske torget", som hadde en liten, men vakker fontene i marmor. Til slutt kom vi ned til den vakre havnen med fargerike renessansehus langs havnepromenaden, en sliten moske som var bygget etter tyrkernes erobring, og det "egyptiske" fyrtårnet, som vokter innseilingen til havnen. Det er tett mellom serveringstedene langs havnen, og folk er også ivrige til lokke folk med på båtturer. Dette er kanskje det stedet i Hellas jeg har vært med på mest hassle.

En gammel bygning med et klokketårn på den ene siden og en minaret på den andre.
Agios Nikolaos, moske eller kirke? Eller begge deler?


En lang hall med butikker på begge sider av midtgangen. En lang stripe med glass i taket som slipper inn lys.
Markedshallen, i stadig mindre grad et nyttig marked for de lokale.


Et høyt fyrtårn bygget i stein ytterst på en molo.
Det egyptiske fyrtårnet.

torsdag 6. juli 2017

Middag på Aristea

Omslaget på en meny med greske bokstaver.
Aristea, slik det skrives på gresk.

Etter sen lunsj følger gjerne en sen middag. Vi forsøkte på ny å finne et sted hvor vi kunne sitte i ly for vinden, og denne gangen havnet vi til og med innendørs. Vi tok inn på Aristea, en restaurant innerst i en sidegate hvor vi har sett det har vært fullt flere ganger.

Dette er åpenbart et populært sted, og det er nok også restaurantens største problem. Det var mye folk i et lite lokale, og kelnerne slet med å holde oversikten over hvilket bord som trengte hva, mens det på kjøkkenet til tider var tykk tåke.

Menyen er mye av det samme som ellers, men den mest spennende av dem, Hot pot, var for det meste utsolgt. Dermed ble det til at jeg valgte en pastitsio, en slags moussaka med pasta i stedet for aubergine. Kall det gjerne en kysning mellom moussaka og lasagne. Den smakte godt, men jeg skulle gjerne hatt mere kjøtt og mindre pasta. Ina valgte kjøttboller fyllt med fetaost og tomat. Også dette smakte godt. Brage og Ylva tok som vanlig hver sin pastarett, og Ask fikk smake på begge.

Vi hadde ingen ekstra drikkerunder eller flere retter, så regningen kom på under 40 euro. Også denne gangen fikk fikk vi servert melon på slutten av måltidet. Heller ikke nå fulgte det med noen raki. Kanskje raki og melon rett og slett ikke passer sammen? Hadde ikke forundret meg. Det er åpenbart sesong for melon nå ihbertfall, for herregud hvor saftige de var!

Lagvis pastarør, kjøttdeig, mer pasta og ostesaus på toppen. Dandert med tomat og agurk.
Pastitsio, krysning mellom moussaka og lasagne.

Lunsj på Platanos

Utsikt fra en overbygget terrasse med bord og stoler. På den andre siden av en vei er en gul restaurantbygning med bord på utsiden.
Platanos serverer på begge sider av veien.

I Kandanos fikk vi vår etterlengtede lunsj da vi satte oss på tavernaen Platanos, som serverer på begge sider av hovedveien. Vi hadde fritt valg i plasser og satte oss innerst i hjørnet i en overbygget terrasse. Også her inne mellom fjellene var vinden merkbar.

Vi valgte noen retter blant forrettene, unntatt Brage, som som vanlig bestilte omelett. Ina bestilte svinekjøtt kokt i tomatsaus, men jeg succhini balls, altså squashboller. Ylva valgte saganaki, som vi skulle erfare ikke kun lages av fetaost. Både svinekjøttet og squashballene smakte vanvittig godt. Må lære meg hvordan dette lages! Saganakien kunne gjerne hatt litt grønt tilbehør, men Ylva klaget ikke. Hvor ofte får hun ellers lov til å kun spise et stort stykke smeltet ost til et måltid?

For dette, en vanlig runde med drikke og to kaffe kom regningen på i underkant av 30 euro. Det er gjerne litt billigere å spise utenfor turistområdene.


Brune grønnsaksboller og en sitronbåt på et fat.
Jeg må lære meg hvordan squashboller lages når jeg kommer hjem.

Landsbyen Kandanos

Hvit landsby sett på avstand. En blomstereng og trær i forgrunnen. Grønne fjellsider i bakgrunnen.
Landsbyen Kandanos ligger i et frodig dalstrøk.

Siden vi ikke fikk noen lunsj i Rodovani måtte vi gjøre et nytt forsøk i en annen by. Vi valgte en annen vei tilbake, som var litt lenger, men mildere for de i baksetet. På vei ned fra fjellet fikk vi storsått utsikt over den frodige dalen hvor veien fra Chania går. Der så vi også landsbyen Kandanos, en by som etter sigende skal ha blitt jevnet med jorden av tyskerne under annen verdenskrig. Vel, nå er den bygget opp igjen, lett gjenkjennelig på god avstand på grunn av en karakteristisk stor kirke med to tårn.

Fra hovedveien var det skilting til en parkeringsplass i en sidegate. Vi gikk et stykke langs hovedveien hvor det var en del serveringssteder og (stengte) butikker, spiste lunsjen vår, og fortsatte opp til kirken, hvor vi fikk litt utsikt over byen, og tilbake til bilen. Selvom bebyggelsen av nevnte grunner ikke kan være gammel, er den likevel idyllisk med sine lave bygninger og grønne omgivelser. Tempoet i byen virket bedagelig. Langs gatene satt stort sett gamle gubber og spilte backgammon og drakk frappe eller kaffe.

Hvit kirke med to tårn over en stor trapp.
Byens kirke er lett å kjenne igjen på god avstand.

Ting å (ikke) gjøre i Rodovani

Karrig fjellside i bakgrunnen. I forgrunnen en mer frodig høyde med liten landsby.
Med 2000 meter høye fjell bak seg, virker Rodovani ekstra liten.

Etter å ha vært på Kreta i en uke var det på tide at vi kom oss i en bil for å se mer av nærområdet. Vinden som har blåst de siste dagene har gjort stranden til et mindre attraktivt sted, og det er ikke så mye annet å ta seg til i Paleochora. Det blåser fortsatt like forbasket, så det var greit å komme seg bort litt.

Etter litt ukvalifisert synsing og googling kom vi frem til at Rodovani kunne være et fint sted med passe avstand for den første dagen med bil. Det ligger ikke mer enn 2 mil unna, men de bratte og svingete veiene satte både bil og sjåfør på prøve. Førstnevnte, en Ford Focus fra Notos, virket ikke å ha den kraftigste motoren. Tror aldri jeg har kjørt så mye på andre gir. Sistnevnte måtte gjøre sitt beste for å unngå bilsyke i baksetet. Med lite trafikk gikk det greit å holde lav hastighet, og måtte vi stoppe, var det alltid en utsikt å ta bilde av mens barna kom tilbake til hektene.

Flere vakre landsbyer ble passert på veien, og Rodovani syntes å være blant de større av dem, uten at det sier så mye. Vi parkerte bilen langs veien for å spasere rundt i byen. Det er en idyllisk landsby i fjellsiden med opptil 2000 meter høye fjell bak seg. Langs hovedveien ligger et slags lite torg med en utsiktsplatform, med et merkelig lite kapell midt på plassen. Det må være den minste kirken jeg har sett. En mer normal kirke ligger litt lenger bortover veien.

Problemet med Rodovani er at det er ingen ting å ta seg til her. Ingenting! Ikke engang en taverna, så myten om at alle steder med mer enn to hus har taverna, slo i dag sprekker. Det eneste byen har å by på er et en butikk med dagligvarer og et spennende utvalg av lokale produkter, som olivenolje, oliven, urter og honning. Dette utvalget gjorde at det var verdt å ta denne turen likevel. Dessuten jobber verdens hyggeligste dame her, som i mangel av en taverna lot oss sitte på et bord utenfor butikken og fant frem puslespill og leker til barna. Det vanket også litt ekstra godteri til barna på husets regning, så jeg lurer litt på hvem som tjente mest på handelen.

En liten, hvit kirke med rød kuppel. Kun noen få meter langs hver vegg. Grønn ås i bakgrunnen.
Trolig den minste kirken jeg har sett.


Butikkbygning med teksten
En tur innom denne butikken gjør det verdt å stoppe i byen.


Trang grusvei med en murvegg på den ene siden og en frodig terrasse på den andre.
Resten av byen består av noen bolighus langs noen trange gater.

Middag på Elliviko (?)

Et fat med moussaka, rømme og poteter. I bakgrunnen en kjøkkenglass med rosevin.
Kretisk moussaka serveres med rømme. Er det det som skiller den fra den kontinentale?

Med forbehold om at jeg husker navnet på dette stedet riktig. Hukommelsen svikter, regningen er håndskrevet og på nettet finner jeg 3 ulike navn på omtrent samme sted.

Etter å først ha forsøkt å lære barna backgammon på en av de nattestengte gatenes kafeer, uten at vi helt klarte å vekke begeistringen, gikk vi litt lenger opp i gaten, og inn en av sidegatene til vi fant en bakgård hvor vinden ikke hadde fritt spillerom. Her fikk vi slått sammen to bord og servert dagens middag. Menyen, som stort sett handlet om fisk- og grillretter, var ikke komplett, skulle det vise seg. På en tur inn til kjøkkenet ble jeg vist og forklart dagens spesialiteter, uten at jeg fikk med meg halvparten.

En av rettene var ihvertfall Cretan moussaka, som var det jeg gikk for. En annen var spaghetti bolognese, riktignok uten tomatsaus, som var det Ylva gikk for. Ellers valgte Brage burger, altså kjøttkaker, mens Ina spiste kylling souvlaki. Maten var for det meste god, selv om bolognese´n hadde sine mangler. Brage syntes kjøttkakene hans var litt tørre, men Ina og jeg, som spiste det han ikke orket, syntes de var veldig saftige og gode. Det var nok krydderet som ikke helt falt i smak hos tolvåringen.

Jeg lurte på om det som skiller en kretisk moussaka fra en vanlig moussaka er fraværet av en skål. Ellers var det ganske likt, og enda mere likt fyllt aubergine.

Kelnerne nølte først da vi spurte om desserter, men klarte likevel å improvisere frem youghurt med honning til barna. Dette var ikke noe mer spennende enn det vi selv blander sammen på kjøkkenet vårt hver morgen. Sammen med regningen fikk vi dessuten et stort fat med vannmelon, så vi slo fast at det egentlig er meningsløst å be om dessert her nede. Det kommer alltid noe søtt til regningen uansett. De glemte faktisk å spandere raki på oss, men det var egentlig like greit.

Og regningen, den kom på 49 euro. Da regner vi også med 3 brus, en halv liter rosevin og to kaffe. Greit pris, men ikke all maten traff like godt, og kelnerne var til tider vanskelige å få tak i.

onsdag 5. juli 2017

Lunsj på Veggera

3 tynne pølser i stabel ved siden av en flaske Mythos øl i bakgrunnen. I forgrunnen en liten haug med grønnsaker.
Kretiske pølser med stekte grønnsaker.

Vi hadde spist lunsj på Veggera før, og denne vindfulle dagen hadde de gjerdet inn solsengene sine med et nett for å stagge sandstormen, noe som gjorde dette til det eneste stedet på stranden vi kunne holde ut å være. Av samme grunn valgte vi å spise lunsj på dette stedet. Vi var jo fornøyde med maten forrige gang vi spiste her.

Strandstolene kostet også her 6 euro per stykk, men det har ingen kvantumsrabatt. Dermed er det fortsatt Palm Tree som har den billigste dealen for oss.

Til lunsj valgte Ylva en baguett, Brage omelett, Ina en grillet feta og jeg traditional Cretan sausages. Pølsene min var kjøttfulle og veldig gode. Tror jeg må finne noen slike i butikken og ta med meg hjem. Ina skrøt også av sin grillede fetaost, men var mindre fornøyd med sitronjuicen sin, som var litt for tam.

I tillegg en vanlig runde drikke med øl, juice og brus drakk vi også to frappe. For dette betalte vi 41 euro. Litt i overkant for en lunsj, synes jeg.

Joggetur østover og innover

En smal vei som svinger seg mellom noen grønne fjellsider.
Joggeturen gikk gjennom en trang dal.

Det var på tide å ta i bruk joggeskoene som jeg hadde tatt med. Det er jo en effektiv måte å se hvordan det ser ut utenfor byen. Jeg sto tidlig opp, jogget til havnen og fortsatte langs vannet til jeg kom ut av byen. Veien fortsatte etterhvert videre langs sjøen og forbi en campingplass. Der delte veien seg, og jeg tok til venstre, innover landet.

Det gikk for det meste i motbakke, både bokstavlig og symbolsk. Dalsidene kom stadig tettere sammen og veien gikk etterhvert gjennom en trang kløft. Dypt nede ved siden av veien lå det et uttørket elveleie, og blomstrende trær og lavendelbusker vokste i dalen. Ikke rent sjelden passerte jeg en og annen geit som beitet langs fjellsiden. Etter en stund åpnet landskapet seg mere opp, og en og annen liten gård kom til syne.

Der snudde jeg og jogget den samme veien tilbake. Da jeg kom tilbake til Paleochora løp jeg tvers gjennom byen og langs sandtranden tilbake til hotellet. Dette var mest for å sjekke om vinden fortsatt blåste bort et hvert håp om å ligge resten av dagen på stranden. Det ble godkjent under tvil.

Hele turen var på i overkant av 9 kilometer. Se kart over turen.

Viltvoksende trær med hvite, rosa og blå blomster.
Blomstrende trær langs veien.


Silhuett av en geit mot en frodig, grønn bakgrunn.
Geitene var ikke så villige til å posere for fotografen.


Smal vei som går mot havet i det fjerne. En liten, hvit kirke på høyre side av veien.
Omsider kunne jeg igjen skimte havet.

Middag på Castro

Et stort stykke kjøtt ved siden av litt poteter og salat.
Biff, slik Castro serverer den.

Øverst i trappa på vei til festningen Castel Selino har noen vært smarte nok til å starte en restaurant. Dette er kanskje den fineste tomta i byen, med panoramautsikt over hele byen og solnedgangen. Bygningen er mer minimalistisk i utformingen og menyen har et noe mer internasjonalt preg, og typisk nok var de tomme for de mest tradisjonelle rettene. Prisene er ikke overraskende også en anelse høyere enn ellers.

Brage og Ylva fikk hver sin spaghetti bolognese, som Ask fikk deler av. Porsjonene her var ikke like enorme som de har vært andre steder, noe som er like greit. Ina spiste en risotto med sopp, mens jeg fikk et stort og saftig biffstykke - med forholdsvis lite grønnsaker og poteter til. Men de kunne sine saker på kjøkkenet. Alle var fornøyde med maten. Servicen var også god, helt til vi skulle betale. Forstår ikke hvorfor dette alltid er den vanskeligte delen av et restaurantbesøk.

Vi unnet oss også litt dessert i dag. Brage og Ylva fikk hver sin ostekake med bjørnebær, mens jeg spiste en mille-feuille, en slags napoleonskake, i intet mindre enn fire stykker. Det kunne vært nok til hele familien, men jeg delte bare med Ask.

Regningen ble ikke uventet dyrere enn ellers, hele 80 euro. Da skal det nevnes at dette var første gangen vi spiste flere retter. Til regningen kom den sedvanlige rakien, sammen med litt sjokolademousse.

Fire vannbakkels-liknende kaker med krem på toppen.
Mille-feuille for en.

Andre besøk:

 Utsikt over sjøen mot noen fjellsider i lavt sollys. Noen hustak i forgrunnen.
Solen går ned over Kreta for siste gang - for vår del. Utsikt fra Castro.

Siste kveld på alle ferier pleier vi å diskutere hvilken restaurant som var den beste, og så spise den siste middagen der. I Paleochora endte vi med at Castro var den beste, selv om den også er litt dyrere enn de andre. Dermed bar vi vogna opp trappene enda en gang. Nå satte vi oss helt innerst, hvor vi hadde utsikt østover forbi havna og videre langs kysten. Det blåser litt her, men de mest vindfulle dagene er nå heldigvis bak oss.

Ina valgte det samme som jeg spiste forrige gang, biff. I motsetning til meg fikk ikke hun noen salat til biffen. Da vi påpekte dette fikk vi en bolle med salat som siderett. Om dette kom som tillegg i regningen glemte vi å sjekke. Selv valgte jeg kylling souvlaki denne gangen. Den ble server med noen ristede (ihvertfall tørre) pitabrød og sennepsdip. Kjøttet alene var veldig godt, men jeg syntes ikke tilbehøret løftet smaken i noen grad. Brage spiste i dag penne napolitana, og Ylva spiste spaghetti carbonara. Ask spiste litt av begge deler.

Maten her er fortsatt god, og regningen blir fortsatt litt høyere. Denne gangen kostet det 60 euro, inkludert 5 brus og en halvliters karaffel med rødvin. Også denne gangen fulgte det med sjokoladmousse og raki med regningen.

En stripe med grillede kyllingbiter til venstre. Pommes frites til høyre.
Kylling souvlaki.
 
Blogglisten