søndag 10. oktober 2010

Hjem fra Amsterdam

Tid: 8/10-2010, kl. 21:15
Sted: På flyet, venter på take off

Denne dagen forløp stort sett som i går. Frokost ble spist på samme sted, konferansen var fortsatt bra og lunsjen var den samme. Da det hele var over spiste vi "middag" på Burger Bar like ved konferansen. Til og med her kunne man selv velge hva slags kjøtt man ville ha i burgeren. En 170 grams burger med irsk biffkjøtt og en cola kom på ca 7 euro. Burgerbaren er et trangt og travelt lokale, og man må vente litt lenger på maten enn på billigere burgersteder og er derfor ikke det beste stedet å spise hvis man har det travelt. Men god burger var det!

Vi fikk det travelt nok til at vi valgte å ta taxi til Schiphol fremfor toget. Det ble relativt dyrt, 50 euro delt på 5 personer i en maxitaxi, selv om det ikke var noen spesielt lang tur. Det gjorde i det minste at vi ble spart for eventuelle problemer med å finne riktig terminal - det hadde sjåføren tydeligvis kontroll på. Det står dessuten på et skilt utenfor terminalen hvilke selskaper som opererer derfra, i vårt tilfelle Norwegian. Inne på terminalen så det ut til å være en rolig kveld. Det var ikke mer enn 4-5 avganger på tavlen. Etter innsjekking og sikkerhetskontroll (jeg husket denne gang å ta av meg skoene) bar det inn til ventehallen, hvor man blir bedt om å bli værende til gate'n åpner. Det er heller ingen grunn til å gå noe annet sted, for det er kun her det er noen fasiliteter. Taxfree'n på flyplassen var lite å skryte av. Særlig utvalget av alkohol er veldig begrenset, men jeg har nå i hvert fall med meg noe glühwein og en edamer av geitemelk med meg hjem. Boarding gikk greit, og etter en endeløs taxing er nå flyet på vingene.

Som ventet var det ikke så mye jeg fikk sett av Amsterdam, og dermed er det heller i så mye jeg har å skrive om byen. Men at det er en fin by er over enhver tvil. Den gamle byen er fortsatt et levende sentrum, ikke bare en museumsby for turister, som gamlebyer ofte er. Kanalnettet, som får byen til å se ut som et spindelvev fra lufta, gjør at byen er noe helt for seg selv. Mange gågater gjør også sentrum til et behagelig sted å være. Her må man passe seg mer for syklister enn for biler. Vi fikk aldri prøvd noe lokal mat, men det er nok av annen god mat. Antallet argentinske biffhus var påfallende. Prisnivået er muligens en anelse høyere enn i Berlin, men billig for en nordmann.

Hotell NH Carlton var en liten skuffelse. Det er et typisk businesshotell med stor lobby og lite sjarm. Lobbyen er fin nok, men korridorene bar litt preg av 80-talls interiør. Vårt oppgraderte rom, forøvrig med badekar, var bra, men de ordinære rommene virket gamle og ikke et 4-stjerners hotell verdig. Beliggenheten til hotellet var perfekt for oss, rett rundt hjørnet for konferansen og ellers ganske sentrumsnært. Mest skuffende var det at internettaksess ikke var inkludert. Man kunne bruke WiFi i lobby'en i 30 minutter eller ha aksess fra rommet for 5 euro timen eller 10 euro døgnet. Merkelig at dette koster mer desto dyrere hotellet er, mens det var gratis på et hotell i Hellas hvor vi betalte halve prisen for en leilighet. Det har gjort at jeg har kommet litt på etterskudd når det gjelder oppdatering av bloggen. WiFi-nettet på konferansen gjorde at jeg fikk publisert noe mellom foredragene.

Nå gjenstår det bare å få dette flyet ned på bakken. Deretter er det bare å komme seg raskest mulig inn til Oslo og håpe at jeg rekker den siste bussen til Drøbak. Det har gått en uke siden siden sist jeg så barna, så det skal bli godt å komme hjem nå.

Konferansedag

Gaten hvor konferansen ble holdt

Utenfor Theater Tuschinski

Inne på konferansen

Kanal i mørket
Tid: 8/10-2010, kl. 0:15
Sted: Hotellet

Vi hadde bestilt dette hotellet uten frokost, så det spiste vi på Hema, en slags storkiosk med med noen sitteplasser. Frokosten var rimelig kjapt og enkelt en toast og en juice for 4 euro.

Konferansen ble holdt på Theater Tuschinski, et teater som åpenbart har blitt gjort om til kino. Salen funker også bra som konferanserom, men foajeen var litt for trang for 450 mennesker. Men jeg skal ikke skrive så mye om foredragene om html5, css3 og javascript her. Noe mat fikk vi også underveis. Selve lunsjen var smurte rundstykker og pasta, og til ølen etter konferansen ble vi servert ulike typer frityrstekt fingermat.

Vi gikk til en annen del av byen for å spise middag, og fikk endelig anledningen til å få sett oss litt rundt. Den lille delen av Amsterdam jeg har sett er veldig tiltalene, med imponerende sammenhengende gammel arkitektur over hele sentrum. Nettverket av kanaler gjør jo også sitt til å gi byen særpreg. De fleste gatene er smale og i stor grad bilfrie, trolig med unntak for de som bor der. Man skal likevel huske å se seg godt for før man krysser gaten - for syklister. De bryr seg sjelden om å senke farten før de absolutt må, uansett hvor mye folk det er i gaten. For å komme til restauranten passerte vi også det berømmelige Red light district, med sine noe mer kontroversielle attraksjoner. Så har jeg ihvertfall sett det også, men selv om husene og kanalene er like fine her som ellers syntes jeg vel ikke at dette var det mest behagelige strøket å spasere gjennom.

Middagen spiste vi på en thailandsk restaurant med navn Bird. Det må åpenbart være et populært sted, for vi måtte stå en god stund i kø før vi slapp inn, og stedet hadde mange sitteplasser fordelt på to etasjer. De fleste av oss spiste en ferdigkomponert 3-retters som startet med vårruller, deretter sopp-/kyllingsuppe og til slutt en hovedrett som var en kombinasjon av tre kjøttretter og et stort fat med nudler. Vi klarte ikke en gang å spise opp halvparten av maten vi ble servert. En slik middag med to øl og en kaffe kostet i overkant av 30 euro per person.

lørdag 9. oktober 2010

Ankomst Amsterdam

Sentralstasjonen i Amsterdam

Gjennom gågaten på jakt etter middag

Beer Temple
Tid: 7/10-2010, kl.23:50
Sted: Hotel NH Carlton, Amsterdam

Av en eller annen grun går det ikke noe direkte tog fra Berlin til Amsterdam Central, derfor måtte jeg gjøre et togbytte i Hilversum ca 20 minutter utenfor Amsterdam. Det gikk forsåvidt greit nok. Regionstoget kom etter 5 minutter til den samme platformen som vi gikk av og kjørte nonstop det siste stykket. Da jeg kom til Central tok jeg en taxi for å komme til hotellet. På NH Carlton var det et svare byråkrati å få sjekket inn. Noe skyltes at kollegaen min som hadde bestilt rommet i sitt navn ikke hadde kommet ennå. En annen ting var at vi hadde fått et annet rom enn bestilt (to mannfolk i en dobbeltseng funker dårlig). Begge deler løste seg til slutt, det siste ved at vi fikk et oppgradert rom uten ekstra kostnad. Og et oppgradert rom på dette hotellet bør man uansett unne seg. Da jeg fikk se rommet til to andre kolleger ble jeg ikke spesielt misunnelig.

Vi gikk for å spise middag i en av gågatene og fant et av mangfoldige argentinske biffrestauranter med navn Rancho, tydeligvis en kjede. Konseptet var ganske likt biffen vi spiste i Berlin, ved at man velger kjøttype og vekt, og deretter tilbehør. Vi hadde bakt potet til min, og biffen kom nesten helt opp til den i Berlin. Med argentisk kjøttsaus smakte den faktisk litt bedre. Et slikt måltid pluss 2 øl for tre mannfolk kom på 91 euro.

Etter middagen kom vi i kontakt med en fjerde person som vi hadde jobbet med tidligere, men som nå hadde slått seg ned i Amsterdam. Han tok oss til sin favorittpub som var Beer Temple. Dette er åpenbart stedet å gå hvis man ønsker et bredt utvalg i øltyper. Ølen her er litt dyrere enn i Berlin og glassene er litt mindre, men det et godt stykke igjen til norsk prisnivå.

fredag 8. oktober 2010

Avreise fra Berlin

Ina passer på kofferten på Haubtbahnhof

Slik sitter man på første klasse

Utsikten fra bakerste vogn

Beitende sauer på nederlandske enger
Tid: 6/10-2010, kl. 14:50
Sted: Toget, nettopp passert Hanover

Så var det på tide å forlate Berlin. For min del består denne dagen i å reise med toget videre til Amsterdam, mens Ina skal ta flyet hjem som går sent i kveld. Planen hennes er å få tiden til å gå ved å være i dyrehagen, og jeg har nettopp fått melding derfra om at den er kjempebra.

Vi fikk ikke benyttet tiden før min avreise til annet enn å pakke, spise frokost og sjekke ut. Vi tok U-Bahn til Alexanderplatz hvor vi byttet til S-Bahn for å komme videre til Haubtbahnhof. Der fikk vi tiden til å gå ved å ta en kaffe på Burger King (eneste sted det var ledig bord) og forgjeves lete etter en butikk hvor Ina kunne kjøpe en liten ryggsekk. Til tross for at Haubtbahnhof er meget stor, med perronger i 3 etasjer, er det enkelt å finne frem der. Vi kom oss omsider til spor 13, hvor toget mitt skulle gå fra. Der tok jeg farvell med Ina og fant frem til setet mitt på toget.

For å oppsummere Berlin: Det er en grunn til at byen har bli så populær, og selv etter mer enn 3 hele dager er det mye vi gjerne skulle ha gjort. Bl.a. måtte vi droppe East Side Gallery, hvor den beste grafittikunsten på Berlinmuren er, og vi skulle gjerne ha sett mer av Vest-Berlin, som området rundt Kurfürstendamm. Den største opplevelsen vår hadde nok med 20-årsjubileet av gjenforeningen å gjøre og all festivitasen vi opplevde rundt Brandenburger Tor. Stemningen under karaokekonserten i Mauerpark er også noe jeg garantert aldri kommer til å glemme. Da vi hadde sett utsikten fra kuppelen i Berliner Dom forsvant behovet for å besøke andre utsiktspunkter som Fernseturm og Riksdagsbygningen. Ellers er det fortsatt noe uhåndgripelig med identiteten til byen. Det har nok noe med den nære historien å gjøre, at den vestlige delen har vært en innestengt demokratisk enklave i et ellers kommunistisk Øst-Europa, mens den østlige delen har endelig fått utfolde seg etter et halvt århundre med undertrykkelse. Dette uttrykket vises best på de gjenværende delene av Berlinmuren og ellers gjennom et inntrykk av at grafitti og gatekunst er mer akseptert her enn ellers. Dette vises ikke bare gjennom tanketom tagging (joda, det finnes det også), men ved gjennomført grafitti som gjør at ellers kjedelige, grå gavlvegger er blitt til fargesprakende serverdigheter. De beste postkortene man finner, de som ikke viser de sedvanlige severdighetene, oppsummerer dette inntrykket på en god måte. Det beste postkortet fra Berlin er ikke et bilde Domkirken, Riksdagsbygningen eller Branderburger Tor!

Prenzlauer Berg er også et fint område å bo hvis man ønsker å bo utenfor sentrum. Man får et helt annet inntrykk av livet i byen når man bor i slike bydeler. Der spiser, drikker og handler man på de samme stedene som folkene som bor der, ikke på de stedene folk er når de er innom sentrum. Vi skulle kanskje ønsket oss et bredere utvalg av spisesteder i forhold til antallet kafeer og barer. Asiatisk mat er billig og godt, men skulle gjerne ha prøvd litt mer av hva tyskerne klarer å få ut av sin egen matkultur.

Kastanienhof Hotel er et bra hotell, selv om man må tåle å gå et stykke for å komme til U-Bahn, mens trikken, med en klart dårligere rekkevidde, stopper rett utenfor hotellet. Hotellet er 3-stjerners og har det vi forventer av fasiliteter. I følge prisene for dobbeltrom er det også ganske rimelig sted å bo, men disse prisene er uten frokost, som koster 9 euro per pers (noe skurrer når vi betaler mere for frokost enn for middag), og internett-tilgang, som koster 3 euro per time. Disse utgiftene kom til sammen på ca 425 euro for 4 netter. Det gjør det vanskelig å på forhånd sammenlikne prisene med hoteller med gratis internett og frokost.

Nå er jeg, skal jeg dømme ut i fra at det nå snakkes på 3 språk i høyttalerne, på den nederlandske siden av grensen. Togreisen har så langt vært behagelig, og at jeg har hatt mer enn vanlig å ta igjen på skrivingen gjort at tiden har gått fort. Utsikten fra togvinduet har ikke vært det mest spennende. Stort sett flate jorder avbrutt av en og annen mellomstor by som ikke har fått meg til å forandre prioriteringen på fremtidens reisemål. Etter Hannover ble det litt mer kuppert, men fortsatt ikke et område man reiser til for å nyte landskapet. Da jeg bestilte billetten på nettet (bahn.de) før vi reiste hjemmefra kunne jeg ikke dy meg fra å bestille billett på første klasse for 30 euro ekstra. Det plasserte meg i en 6-seters kupe med store komfortable seter i selskap med 3 kanadiere som i likhet med meg også benytter en konferanse til å gjøre en rundreise i Europa - riktignok mer omfattende enn min. Et annet privilegium er at man kan få mat fra bistroen brakt til kupeen, i hvert fall hvis man gjør det på et tidspunkt hvor det ikke er alt for travelt. Forsto også da jeg bestilte at jeg skulle få tilgang til internett, men der har jeg tydeligvis tatt feil. Satser på at jeg får koblet meg på når jeg kommer til hotellet i Amsterdam.

Hvor mye spennende jeg har å skrive i Amsterdam er ikke godt å si. Nå er feriedelen av reisen over. Konferansen kommer til å være interessant nok, men neppe så mye å skrive om i en reiseblogg. Noe sightseeing blir det neppe mye tid til.

torsdag 7. oktober 2010

Middag og opera

Overgangen mellom to U-Bahn linjer på Stadtmitte
Tid: 6/10-2010, kl. 13:50
Sted: Fortsatt på toget

Etter å reist tilbake til hotellet, hvilt oss litt og kledt oss om, dro vi igjen ned til sentrum for å spise middag og benytte oss av operabillettene vi hadde bestilt på forhånd. Vi tok U-bahn via Stadtmitte og kom opp i Fransösische Strasse, som ligger like ved Unter den Linden.

Vi spiste middag på en noe mere fancy restaurant i Fransösische Strasse enn vi har brukt tidligere tidligere. Menyen her har retter fra alle de store europeiske kjøkken, samt det tyske. Som hovedrett gikk vi begge for en irsk Black Angus filet fra grillmenyen. Menyen er satt opp slik at man må bestille all garnityren i tillegg til kjøttet. Tungvindt hvis man glemmer det, men genialt for Ina, som ikke kan spise hva som helst. Jeg bestilte som tillegg pepper-/cognacsaus og stekte poteter, og Ina rødvin-/sjalottsaus med tomatsalat. Garnityren ble servert på egne fat slik at de kunne deles. Kjøttet var veldig saftig og godt, og Ina var spesielt fornøyd med rødvinsausen. Vi rakk også en dessert før vi måtte gå. Ina fikk dem til å stelle i stand en blanding av skogsbær uten alt hun ikke tåler og jeg spiste en sitronmousse med ananas og sjokolade. Vi kom først nå på at det er jo søtsaker tyskerne virkelig kan! Regningen, inkludert en halvflaske Chianti Classico og to kaffe, kom på 126,50. Så mat KAN altså være dyrt også i Berlin, men det er lov å unne seg litt ekstra den siste kvelden.

Komische Oper ligger like rundt hjørnet for restauranten. Vi leverte fra oss jakkene i garderoben og drakk et gass perlende (!) rødvin før vi fant plassene våre relativt langt bak i parkettensalen. Billettene hadde vi bestilt på forhånd fra et nettsted med oversikt over alle operaforestillinger (søk på "Oper in Berlin"). Hvorfor den heller triste operaen La Traviata var satt opp på Komische Oper aner jeg ikke, det er i hvertfall ikke min defisisjon av en komisk opera, men det kan være noe med tysk humor jeg ikke forstår. Før forestillingen startet fikk vi et lite ekstranummer av Strauss etterfulgt av en lang tale på tysk som jeg med mine begrensede evner forsto var til støtte for orkesterets kamp for bedre lønnsbetingelser. Oppsetningen var uansett fin og med dyktige sangere. Dramatiseringen var lagt til moderne tid med minimalt med kulisser og med til dels futuristiske komstymer ispedd litt sirkus, lakk og lær.

Etter forestillingen gikk vi til Unter den Linden i håp om å avslutte kvelden med en drink, men det var åpenbart feil sted å lete. Det viste seg å være flere åpne barer på veien mellom Senefelderplatz og hotellet, men da var det blitt såpass sent at vi heller valgte å tømme minibaren.

Shopping på KaDeWe

Tid: 6/10-2010, kl. 13:20
Sted: Toget mellom Berlin og Amsterdam

Vår siste hele dag i Berlin forsøkte vi starte litt rolig ved å første rusle en tur først til Zionkirche, en kirke som angivelig skal ha vært et senter for oposisjonelle under nazistenes og kommunistenes herredømme, deretter videre til til Mauerpark, hvor det var betydelig roligere på en tirsdag morgen enn på en søndag ettermiddag. Vi avsluttet rusleturen med en kaffe på et konditori like ovenfor hotellet.

Etter en liten tur innom hotellrommet tok vi U-Bahn som tok oss direkte til kjøpesenteret KaDeWe, et av de mest tradisjonsrike kjøpesentrene i Berlin. Senteret er av Steen og Strøm typen, men i 7 etasjer og betydelig større, og er inndelt i avdelinger fremfor separate butikker. Bl.a. er det en egen etasje for barneklær og leker, en for mat (særlig sjokolade) og en for klær til hvert av kjønnene. Vi fikk svidd av en god del euro på gaver til barna, barnevaktene og hverandres forsinkede bryllupsdagsgaver.

Lunsjen spiste vi i sjuende etasje, som er satt av til en stor kafeteria med buet glasstak og et tilhørende stort, buet panoramavindu. Dessverre var ikke utsikten fra det karakteristiske vinduet stort mer spennende enn noen heller triste høyblokker. Serveringen var en stor buffet man kunne plukke fritt fra og man betaler per hekto i kassen. Vår mat og drikke kom på 17.50.

mandag 4. oktober 2010

Potsdamer Platz

Det stilige taket på Sony-senteret


En påminnelse om at Berlinmuren en gang også gikk her


Kjøpesenteret Arkaden, bør ikke forveksles med det pa Karl Johan med samme navn
Tid: 4/10-2010, kl. 20:30
Sted: Hotellet

Da vi var ferdige med Checkpoint Charlie skilte vi lag, og jeg tok U-Bahn via Stadtmitte til Potsdamer Platz for å få kjøpt en koffert Ina kan bruke på hjemveien. Jeg dro først til Sony-senteret, som er den mest særegne bygningen med et glasstak formet som et sirkustelt. Der er det ikke overraskende en Sony Style Store med 3 etasjer hvor man kan få demonstrert og kjøpt Sony-produkter, men det ble ikke til at jeg kjøpte noen der. Resten av Sony-senteret er restauranter og et stort kinosenter, hvor man åpenbart gjorde klar til en stor premiere for en film om Göthe. De hadde ihvertfall lagt ut den røde løperen. Hadde vi hatt med barna hadde vi nok tatt turen innom Legoland, som ligger ved siden av bygningen.

Jeg tok meg en liten pause på en travel Asiatisk kafe med navn Coa for å lese meg opp om andre shoppingmuligheter i nærheten. Jeg spiste en deilig thailandsk kylling-/soppsuppe som ikke gjorde meg spesielt mett, men så kostet den heller ikke mer enn 6 euro inkludert drikke.

Etter å ha orientert meg på nytt om området fant jeg veien til kjøpesenteret Arkaden, et rimelig stort kjøpesenter i 3 etasjer, men ikke spektakulært stort. Der fikk jeg omsider kjøpt den kofferten, eller rettere sagt trillebagen, jeg hadde kommet dit for å kjøpe. Etter å ha sett meg rundt i litt andre butikker, som i stor grad er store kjedebutikker, tok jeg banen som gikk direkte tilbake til Senefelder Platz.

Ina war ikke i form til å spise ute i kveld, så det ble til at jeg gikk alene til 103Bar & Restaurant like nede i gaten. Jeg vil vel kalle det mer kafe enn restaurant etter interiøret å dømme, også her med flere krakker enn sofaer til å sitte på, men pent innredet og med en stemningsfull belysning etter at det hadde blitt mørkt ute. Menyen er en kombinasjon av asiatiske og mer tradisjonelle retter. Jeg var blitt litt lei av orientalsk mat, så jeg valgte Picatta Milanese fra ukens meny; 3 retter som var i tillegg til den vanlige menyen. Denne retten var en kalvefilet bakt inn i en slags snitsel med egg og ost, servert på en frisk tomatsaus og med noe jeg tror var polenta. Det var svært godt og en ny erfaring for min del. Prisen inkludert to øl (de var ikke så store...) kom på 17,50. Omtrent det samme som for to libanesiske retter dagen før altså, men likevel billig hvis vi skal sammenlikne med hjemlige priser.

For at Ina også skulle få seg noe å spise kjøpte noe kylling med rød karry på en vietnamesisk takeaway litt lenger oppe i gaten. Det kostet 4 euro. Asiatisk er definitivt tingen for reisende på stramt budsjett.

Checkpoint Charlie

10 euro for å bli fotografert sammen med en "vakt", for de som gidder.

Best å snu i tide
Tid: 4/10-2010, kl. 19:10
Sted: 103Bar & Restaurant, nær hotellet

Vi valgte å spise frokost et annet sted enn på hotellet i dag. Jeg hadde tidligere lagt merke til et sted som tilbød frokostbuffet for 5.50 i nærheten av  U-Bahn på Senefelder Platz. Faktisk tok de bare 4.50, trolig fordi de ryddet bort frokosten allerde kl.10, og vi var ikke spesielt tidlig ute. De tok altså halve prisen av hva hotellet tar, men så var også utvalget merkbart mindre. Bl.a. hadde de ikke rugbrød, som er et brød Ina kan spise, bare rundstykker med et enkelt utvalg av ost, kjøttpålegg og syltetøy. Redningen ble en fruktsalat med noe frokostblanding.

For å komme oss til Checkpoint Charlie tok vi U-Bahn Stadtmitte, hvor vi byttet linje for å komme til Kochstrasse. Da vi kom opp fra undergrunnen så vi rett på vaktbua, som riktignok ikke er den originale. Selve vaktstasjonen var ikke mye til severdighet. Den står nå der midt i veien, og de som vil kan la seg fotografere sammen med "vaktene" for 10 euro. Ved fortauet er det noen salgsboder som prøver å gjøre fortjeneste på attraksjonen. Det bidro vi til med ved å betale 25 euro for en øst-tysk vaktlue til Brage.

Den egentlige severdigheten ved Checkpoint Charlie er Haus am Checkpoint Charlie, som ligger i bygningen ved siden av. Inngangsbilletten kostet ganske solide 12.50 per pers. Alt av jakker eller bagasje må leveres i garderoben eller låses inn i skap. Det er heller ikke lov å ta bilder. Museets tema er det delte Berlin kombinerer fotoutstillinger, tv-skjermer med gamle dokumentarklipp og gjenstander brukt til flukten over grensen, f.eks. en folkevogn som var ombygget slik at en dame kunne gjemme seg i bagasjerommet. Alt sammen er ledsaget med tonnevis av tekst, og en "taleguide" hadde ikke vært så dumt å ta med seg. Museet er dessuten en skikkelig labyrint og det er ikke så enkelt å få med seg hva som er riktig rekkefølge og kombinasjon mellom de store politiske beslutningene og de små historiene om hva dette betydde for menneskene. De beste historiene er de om ulike fluktforsøk, vellykkede eller mislykkede, som om bestemora som bodde akkurat på grensen før muren ble bygget og forsøkte å hoppe ut gjennom vinduet, men ble holdt igjen av østtyske soldater samtidig som folk nede på gaten forsøkte å hjelpe henne ned. Eller om tenåringen som ble skutt i forsøket på å komme seg over ingenmannsland og ble liggende å blø i hjel i 50 minutter uten at noen kunne hjelpe han.

Branderburger Tor og Mauerpark - to ulike måter å feire 20 års gjenforening

Utenfor Berliner Dom gikk vi på en to-etasjers buss som var stappfull i første etasje og dampende varm i andre. Vi lot den kjøre oss et stykke bortover Unter den Linden, den gamle hovedgaten som må ha verdens mest idylliske gatenavn, før vi gikk av bussen og gikk det siste stykket under lindetrærne mot Parisersplatz og Brandenburger Tor. Mens Unter den Linden skal ha noen av byens mest storslåtte bygninger, er "finalen" i Pariserplass heller skuffende. Unntaket er naturligvis Branderburger Tor, den gamle byporten som nå forbindes med langt nyere historie enn den var tiltenkt.

Vi gikk gjennom porten og over til det som en gang het Vest-Berlin. Der var det full fest på gang. Denne dagen var det nemlig 20 år siden Øst- og Vest-Tyskland ble gjenforent og dette skulle feires! Det var satt opp et scene foran Branderburger Tor, tungt sponset av Coca Cola. Da vi passerte var det noen dansende barn som opptredde, men etter størrelsen på scenen og storskjermene å dømme burde det komme noen større navn etter hvert. Det fant vi aldri ut av. Vi kunne ikke være der resten av dagen uansett. Strasse des 17. juni, veien som fortsetter Unter den Linden på den andre siden av Brandenburger Tor, var tettpakket med folk, og langs hele veien i omtrent en kilometer var det boder som solgte mat, drikke og etterhvert ting som pepperkakehjerter, dart og blikkbokskasting. Der gata hadde kommet et godt stykke inn i Tiergarten var det plassert et pariserhjul som markerte enden på festområdet. Vi tok oss en tur med denne og fikk se folkehavet hele veien mot Brandenburger Tor og andre bygninger som Riksdagsbygningen og Potsdamer Platz.

Vi dro tilbake til hotellet ved å gå tilbake til Brandenburger Tor og S-Bahn derfra via Friedrichstrasse og Hackescher Markt før vi tok den samme trikken tilbake til hotellet. Kollektivnettet i Berlin er riktignok god utbygget, men man må av og til likevel beregne mange overganger. Og skiltingen fra en linje til en annen kunne gjerne vært bedre. Vi rotet bl.a. lenge med å finne den trikkeholdeplassen som tok oss i riktig retning.

Etter en liten pust på hotellrommet tok jeg igjen en tur på egenhånd i nabolaget. Jeg satte meg først på en kafe i selskap med et kakestykke og en kaffe mens jeg skrev et postkort til barna, før jeg gikk oppover til Mauerpark. Der var det også fest på gang, men av en litt annen karakter enn i sentrum. Et større marked var i ferd med å stenge da jeg kom dit, men matbodene som jeg nå begynner å bli vant til holdt fortsatt åpent. Av de andre salgsbodene som ikke hadde stengt virket dette å være et mer typisk loppemarked. Oppmerksomheten min ble fort heller trukket mot en gressvoll som gikk opp mot en bevart del av Berlinmuren med all sin grafitti. Der spilte bl.a. et rockeband og et brassband, men klart størst oppmerksomhet hadde en karaokekonsert i et amfiteater som var bygget inn i gressvollen. Sangerne var om mulig enda dårligere enn karaokesangere flest, men stemningen på den fullsatte tribunen lot seg ikke dempe av slikt, snarere tvert i mot, og applausen var enorm uansett prestasjon. Jeg har aldri vært så glad for å oppleve en så dårlig konsert.

Middagen spiste vi på en libanesisk kafe et stykke opp i gaten med navn Babel. Det var et svært uformelt gatekjøkken med bestilling ved disken og selvbetjent drikke. Døren sto hele tiden åpen, så vi følte aldri for å ta av oss jakkene. Men maten var go, selv om man måtte se opp for chili som gjemte seg i salaten. Vi spiste hver vår kafta, en form for kjøttkake, Ina med friterte poteter og jeg med fritert halloumi-ost. Inkludert drikke kom dette på ca 17 euro, altså billigere enn dagens lunsj i sentrum.

søndag 3. oktober 2010

Museumsinsel - Neues Museum og Berliner Dom

Elven Spree der den renner forbi Museumsinsel
Neues Museum og Altes Nationalgalleri
Hodepynt fra Troja
De germanske gjenstandene i en dertil dekorert sal
Ich bin ein Berliner
Potetkremsuppe til lunsj
Berliner Dom og Fernseturm
Inne i Berliner Dom
Kuppelen fra innsiden
Små og store sarkofager om hverandre nede i krypten
Tid: Søndag 3/10-2010, kl. 21:15
Sted: Hotellet

Vi startet dagen med frokost på hotellet. Frokost kommer i tillegg til prisen for rommet og koster 9 euro per pers. Det kan jo virke noe smålig å ikke inkludere det i romprisen, men på den annen side er det nok av muligheter til å spise frokost på kafeer i nærheten. Frokostbuffeten var ganske bra, med ulike type brød, knekkebrød, yoghurt, frokostblandinger, tørket frukt og hardkokt egg.
Vi fikk kjøpt dagskort til kollektivtransporten på hotellet før vi gikk på trikken som stopper like utenfor og tok oss ned til Markescher Markt i løpet av noen minutter. Derfra gikk vi langs elven Spree og over en bro til Museumsinsel, en øy som deler elven i to. Øya er pakket med monumentale bygninger for det meste fra rundt forrige århundreskifte.

Det museet som på forhånd hadde interessert oss mest var det nyåpnede Neues Museum, mest fordi det inneholder en berømt egyptisk byste av dronning Nefertiti som jo må sees av gamle egyptfarere som oss. Billetten til de fleste (eller alle?) museene kjøpes i en liten hvit brakke ved siden av museet, ikke ved inngangen. Mesteparten av tingene våre, inkludert vannflasken, måtte vi levere fra oss i garderoben, men kamera var det lov å bruke, bortsett fra i rommet med Nefertiti, typisk nok. Museet inneholder funn fra ulike kulturer, bl.a. den egyptiske, greske (bl.a. Troja), romerske og germanske.Mange av rommene var dekorert i stil med funnene som stilles ut. F.eks. var et rom med egyptiske funn dekorert med relieffer og hieroglyfer slik at man får assosiasjoner til en kongegrav, og det romerske rommet var dekorert med romerske buer som i en katakombe. Den utstillingen som kanskje er litt undervurdert fordi den kommer i skyggen av de glamorøse oldtidskulturene er den germanske, som viser kultfigurer, gjenstander og våpen fra den germanske romertiden. Men så synes jeg da også at museumsgjenstander tar seg best ut i det landet de ble funnet i.

Da vi var ferdige med museet gikk vi over til fastlandet på vestsiden av øya hvor det var en markedsgate med souvenirboder langs elven. Ved enden av markedet satte vi oss utenfor Museumskafee for å spise lunsj. Jeg bestilte en god potetkremsuppe mens Ina spiste en kyllingsalat som var heller kjedelig (ingen agurk), men selve kyllingen var god. Til å drikke hadde vi hver vår Berliner Pilzener, som i likhet med mye annet tysk øl har mere smak enn den lyse fargen skulle tilsi. Regningen kom på ca. 20 euro.

Etter å ha spist gikk vi over til Museumsinsel igjen for å se på Berliner Dom. Den nybarokke kirken som var ferdig rundt 1900, bombet under krigen og bygget opp igjen, er med den nesten 100 meter høye kuppelen godt synlig fra store deler av byen. Inne i kirken var det noe som pågikk hele dagen. Da vi kom inn var det et barnekor som holdt på. Hadde vi kommet litt senere hadde vi fått med oss en orgelkonsert med det digre orgelet der inne. Etter ha sittet og hørt litt på barna mens vi beundret glassmaleriene og den svimlende kuppelen gikk vi inn en dør ved siden av alteret for å gå opp i kuppelen. Etter noen lange minutters god trening for knærne i noen stadig trangere trapper kom vi oss ut i friluft på en smal terrasse som går rundt kuppelen. Dette stedet er utsiktspunkt like godt som noe annet i byen, og så å si helt uten kø, i motsetning til hva jeg har lest om bl.a. Riksdagsbygningen og Fernseturm. På vei ut av kirken gikk vi via krypten hvor man finner sarkofagene til Hohenzollerne, slekten som steg i gradene fra å være kurfyrster til å bli keisere før de så til de grader kom ned på jorda igjen etter første verdenskrig. Sarkofagene går fra å være helt enkle til å være så pompøse at man skulle tro de måtte tilhøre keiser Wilhelm sjøl, hvilket de ikke gjorde. Mer gripende var det å se de minste sarkofagene, som minnet om at man ikke var garantert et langt liv selv om man er født inn i en god familie.
Utsikten fra kuppelen på Berliner Dom

lørdag 2. oktober 2010

Første ettermiddagen, tur på markedet

Fra markedet på Kollwitzplatz

Hestevogn for barna

La kunsten slippe til!

Hvorfor skal alle vegger være grå?
Tid: 2/10-2010, kl 21:50
Sted: Hotellet

Etter at vi hadde kommet på plass på hotellet tok jeg meg en tur på egenhånd for å utforske nabolaget. Det tok meg ikke lang tid å like Prenzlauger Berg. Det er et typisk bydelspreget område med noen små butikker her og der, gjerne av det litt spesielle slaget, og noen mer glisne områder innemellom. Man har en tydelig kjærlighet for å pynte på vegger som ellers hadde vært nakne og grå, og da snakker jeg ikke om tanketom tagging. Vi skal ikke ha noen problemer med å finne spisesteder eller kafeer her heller.

Jeg begynte å gå mot Senefelderplatz, som er den nærmeste T-bane (U-bahn) stasjonen. Derfra gikk jeg oppover Kollwitzstrasse til Kollwitzplatz hvor jeg hadde lest at det pleier å være et marked på lørdager. Det stemte utmerket! Gatene rundt parken var for anledningen stengt for biler og var i stedet flankert med salgs- og matboder og fulle av folk som hadde lagt lørdagsshoppingen hit. Særlig mat var det mye av, og det ble til en og annen smaksprøve også. Jeg var nær ved å angre på at jeg ikke hadde bestilt en leilighet med eget kjøkken (for det visst ikke så uvanlig) i stedet for vanlig hotellrom. Ellers hadde jeg sansen for en del fotografier som var til salgs. Folk her har sansen for detaljer, og jeg har allerede lagt merke til at det ikke bare på dette markedet det er et mye mer spennende utvalg av postkort enn jeg har sett i andre byer.

På veien tilbake til hotellet stakk jeg innom et supermarked på Senefelderplatz som hadde spesialisert seg på organiske matvarer for å handle inn litt snacks og drikke til å ha på rommet. Ikke det at organsk dyrket mat er spesielt viktig for oss, men det lar seg jo spise det også.

Middagen spiste vi på Viet Dream, som ligger like rundt hjørnet for hotellet. Det var et moderne og minimalistisk innredet spisested, hvor man satt på puffer og spiste. Savnet etter stoler med ryggstøtter ble etterhvert påtrengende. Til forrett spiste vi begge sommerruller som var fyllt med nudler, kål og skiver av svinekjøtt. En god og ganske ny erfaring i forhold til de kinesiske vårrullene vi er vant til. Inas hovedrett var innbakt kyllingbryst som hun var veldig fornøyd med. Min ingefærmarinerte biff med stekte grønnsaker var også god, men ble etterhvert litt kjedelig. Vi drakk hver vår øl til maten og regningen kom på 23 euro. Har ikke blitt helt vant til tyske prisforhold ennå, men dette må regnes som god valuta for pengene.

Destinasjon: Berlin

Fernsehturm sett fra Senefelderplatz
Tid: Lørdag 2/10-2010, kl 10:20
Sted: Rygge

Årets utflukt uten barn går denne gangen til Berlin. Anledningen er at det både er høstferie, slik at barna kan være hos foreldrene mine mens vi er borte, og at jeg mot slutten av neste uke skal være med på en konferanse for frontendutviklere, Fronteers, i Amsterdam. På den måte blir det en billigere flyreise ettersom jeg får refundert mine egne flybilletter. Det må jo være lov å kombinere business and pleasure :-). Planen er derfor at vi skal nyte den tyske hovedstaden frem til onsdag, før Ina reiser hjem alene mens jeg tar toget til Amsterdam hvor jeg blir frem til fredag.

Barna ble hentet av moren min i går ettermiddag, og de forlot oss med skuffende lite motvilje. Så var det for oss å pakke kofferten og gjøre oss klare til å dra avgårde i dag tidlig. Etter at vi hadde parkert bilen på Rygge fikk vi noe amatørmessige problemer ved bagasjeleveringen (innsjekking ble gjort på nettet i forveien). Først ble vi avvist fordi vi for en sjelden gangs skyld var for tidlig ute. Etter å ha tatt ut litt euro fra minibanken og drukket en kopp kaffe gjorde vi et nytt forsøk. Denne gangen viste det seg at kofferten var for tung. Ryanair tar som kjent mer betalt for bagasjen enn for passasjerene og tillater derfor kun 15 kilo per kolli - vi hadde 16. Derfor måtte vi flytte noe over til håndbagasjen. Ekstra irriterende var det at jeg faktisk hadde bestilt en innsjekket koffert på hver av oss, men kom senere på den brilliante ide at vi kunne reise nedover med en koffert for så å kjøpe en liten koffert i Berlin som Ina kan bruke på hjemveien. Trøbbel ble det også i sikkerhetskontrollen fordi jeg hadde glemt å ta pc'en ut av sekken og, som et par ganger tidligere, skoene mine fikk alarmen til å pipe. Jeg skal aldri mer kjøpe sko med 14 lissehull.

Man blir gjerne litt mer nervøs enn ellers når man reiser med Ryanair. Det er greit nok at man kutter ut overflødige ting som gratis mat og aviser, til og at man anstrenger seg minimalt for passasjerenes ve og vel for å holde prisene nede. Men når man klekker ut ekstra avgifter med en kreativitet som kvalifiserer til fast stilling i Apple og man må bestille og sjekke inn på et nettsted som ser ut til å være laget av en 15-åring midt på 90-tallet, kan man begynne å lure på om de faktisk anstrenger seg ekstra for å gjøre reisen så lite komfortabel som mulig for passasjerene. Likevel valgte vi å reise med Ryanair fordi de flyr fra Rygge og tross alle avgifter fortsatt var betydelig billigere enn andre billetter vi fant.



Tid: 2/10-2010, kl.12.05
Sted: Trolig over Sverige et sted (fikk ikke vindusplass)

Ombordstigningen gikk greit, til tross for en usedvanlig lang kø ved gate'n. Folk blir ikke sittende og vente på at køen skal bli mindre når man ikke har reserverte plasser på flyet. Det minnet meg om at vi aldri må fly med Ryanair med barna. Det må være traumatisk hvis barn og foreldre må sitte langt fra hverandre. Ina og jeg fikk ihvertfall plass på hver vår side av midtgangen, riktig nok uten vindusplass og med det trange mellomrommet mellom seteradene er det vanskelig å se ut vinduende for å sjekke hvor vi er. Flykabinen preges som vanlig av den gulfargen som Ryanair av uforklarlige grunner er så glad i. Plastsetene kan som vanlig ikke justeres, det er ingen setelomme på stolryggen foran, men til overmål er det ihvertfall et bord. Jeg må trekke skuldrene opp til ørene for å få plass til å skrive her. All egenreklamen og den totalt mistilpassede Mozart-musikken fra høyttalerene er nå heldigvis skrudd av. Ingen som forsto hva som ble sagt på høyttalerene uansett.

Nok syting om Ryanair. Hvilke forventning har vi så til Berlin? Byen har jo nå blitt mer trendy enn London og alle som har vært der skryter hemningsløst. Likevel virket det litt uangripelig for meg hva som egentlig er så bra med byen. Det er vel bare en måte å finne det ut. Jeg er spesielt svar for gamle byer, og gammel er ihvertfall noe denne byen ikke er. Ikke bare ble det bombet sønder og sammen under annen verdenskrig og at store deler av sentrum først ble gjenoppbygget etter gjenforeningen i 1990. Berlin var egentlig ikke mye til by før prøyserne begynte å kødde med habsburgerne mot slutten av 1600-tallet, og den ble ikke virkelig stor før Bismarck gjorde den til hovedstad i den nye keiserriket Tyskland rundt 1870. Det er nok mer moderne fremfor gammel arkitektur som imponerer her. Dessuten bør det ikke være vanskelig å få tiden til å gå. Museene er noe av det som fremheves når jeg spør hva som er bra med byen og shoppingmulighetene sier seg selv. Dessuten har vi allerede fått billetter til en operaforestilling.

Etter at jeg likte så godt å bo på Montmartre i Paris hadde jeg også her lyst til å bo i en bydel litt utenfor sentrum. Mesteparten av lesingen før vi bestilte gikk ut på å finne ut hvilken bydel som passet oss best. Vi endte til slutt på Prenslauer Berg, nord for sentrum og øst for der Berlinmuren sto. Værmeldingene er gode, så vi håper også på en og annen utepils i høstsola.


Tid: 2/10-2010, kl 17:46
Sted: Kastanienhof Hotel, Berlin

Flyet landet på Schönefeld flyplass noe tidligere enn vi hadde regnet med. Etter en lang rusletur gjennom lange korridorer fikk vi også tilbake kofferten vår uten alt for lang venting. Vi fulgte skiltene mot togstasjonen da vi gikk ut av terminalbygningen og langs en lang overbygget gangvei. Da vi kom til stasjonen begynte vi å slite litt. Hadde på forhånd lest at Airport Express skulle være et bra tog å komme seg til byen med, men skiltene sa ingen ting om hva slags tog det var, om det var det vi lette etter, et lokaltog eller regionstog. Vi visste heller ikke på det tidspunktet at de samme billettene kunne brukes til alle tog. Størst problemer fikk vi med billettautomatene, som ikke tok Visa eller 50-eurosedler. Heldigvis hadde Ina noen mindre sedler igjen fra forrige utenlandreise, så vi fikk oss billetter og kom oss på riktig tog til slutt. Billettene kostet 2.60 per stk.

Vi gikk av toget på Friedrichstrasse, som i følge hotellets nettsider er den togstasjonen som ligger nærmest hotellet. Vi fant en drosjeholdeplass, men ingen drosje. Til slutt fikk vi praiet en som slapp ut noen passasjerer litt lenger borte i gaten. Drosjeturen gikk ganske kjapt unna og kostet ca 7 euro. Hotellet ligger i en koselig bygård i handlegaten Kastanien Allee, hvor også trikken kjører gjennom. Vi måtte ringe på for å komme inn i hotellet og bære kofferten opp noen trapper før vi kom til den lille resepsjonen. Inntrykket av rommet vårt er så langt bra. Det er kanskje ikke veldig stort, men virker å holde ok standard. Det har et lite telefonbord, en liten TV og en minibar.

lørdag 5. juni 2010

Lørdag, hjem igjen

Santorini flyplass
Trangt om plassen på flyplassens terrasse
Skrivende stund: 5. juni 2010, kl.  13:25 (norsk tid), over nord-Hellas tror jeg

Hotellet rådet oss til å bestille taxi dagen i forveien fordi Santorini nå begynner å fylles helt opp med turister. Vi bestilte i resepsjonen og fikk beskjed om å bli plukket opp av en minibuss på nærmeste parkeringsplass kl 10:45. Det var samme type transport som fra havnen, hvor flere grupper som skal til eller fra samme sted kjører i samme buss. Prisen for å kjøre oss 6 fra Oia til flyplassen var 42 euro, og jeg er usikker på hvor nødvendig det egentlig var å booke denne bussen for vi har ikke hatt noen problemer med å skaffe taxi tidligere. Vi slipper ihvertfall å ha barna sittende på fanget, noe som i Norge ville ha vært uhørt.

Da vi kom til flyplassen sto innsjekkingskøen allerede ut av inngangsdøra. En dame fra Apollo fortalte oss hvilken kø vi skulle stå i, så slapp vi ihvertfall å gå inn for å sjekke dette selv og så gå ut igjen for å stille seg i kø. Ventetiden var akkurat lang nok til at Ylva rakk å gå på do før det var vår tur til å sjekke inn. Om det skyltes feil på bagasjebåndet vet jeg ikke, men etter å ha sjekket inn måtte vi selv dra bagasjen til enden av hallen for å levere den til gjennomlysing. Så gikk turen til sikkerhetskontrollen i den andre enden av hallen.

Flyplassen på Santorini er alt for liten for alle turistene som skal gjennom den. Alle sitteplasser var for lengst opptatt, men vi tok sjansen på å la barna sitte på gulvet bak en stolrad og håpet at ingen snublet i dem. Det er også en såkalt taxfree der som er på størrelse med en Narvesen kiosk. De som ønsker et bredt utvalg av vin bør heller gjøre dette på et supermarked før avreise, eventuelt når man lander på Gardermoen. Det er også et venteværelse i annen etasje med påfallende få sitteplassen, men med en smekkfull terrasse utenfor med utsikt mot flyplassen. Innendørs i annen etasje er det i hvert fall mulig å få litt armslag.

Det er flere skjermer med oversikt over avgangene, men de blir ikke oppdatert hverken med gate eller boarding, så man må følge med på hva som sies på høyttalerne. Vi hørte heldigvis oppropet på vår flight, og straks var det en kjempelang kø fra 3 ulike retninger som skulle ut gjennom samme dør i gate 5. Etter enda mer kø for å komme gjennom gate'n og ut i bussen var det en lettelse å komme seg på flyet, ikke minst for barna. Føler meg klar for en ny ferie nå.

Santorini og Naxos er øyer for ulike behov, og er en bra kombinasjon for en 2 ukers ferie. Santorini er blendende vakker, spektakulær, har god vin, mye å utforske og er en øy som alle bør oppleve en gang i livet, men når dette er gjort er det ikke så mer å finne på her. Naxos er kanskje ikke unik på samme måte, men på en større øy med en større by og et veldig bra utvalg av strender er det lettere å slå ihjel mer tid her. Naxos er også uten tvil den av øyene som er best egnet for barn, mens Santorini passer best for en romantisk reise for to. Det som er litt trist for Santorini sin del er at øya holder på å kveles av sin egen populæritet. Det er ennå 2 måneder til høysesongens klimaks og det er allerede trangt i gatene på Fira og Oia, trafikken står stille gjennom Fira, bussene er overfylte, flyplassen smekkfull og strømnettet på Oia bryter sammen. Ettersom Santorini ikke har de beste strendene (heldigvis er ingen best i alt) er nok utkanten av sesongen den beste tiden å være der. Man får ikke mer ut av Santorini når det er 40 grader og overfyllt av folk.

Oppholdet Hotel Aetrio kostet over dobbelt så mye som Irene II og det er grunn til å forvente mer. Det fikk vi også. Først og fremst med beliggenheten, men det er også høyere standard generelt og ikke minst frokostservering som gjorde det enklere å komme tidlig i gang med dagen. Leiligheten var veldig romslig hadde en morsom planløsning med barnerommet. Stående dusj er også en sjeldenhet i Hellas som vi endelig kunne dra nytte av. Fra den øverste terrassen har man prima utsikt i begge retninger, men det er ikke et av de spektakulære hotellene hvor man kan nyte utsikten over calderaen fra svømmebassenget. Skulle vi hatt det måtte vi minst ha punget ut med 50 euro mer per dag. Det vi savnet mest var et grunnere svømmebasseng slik at det blir mer anvendelig for barn, men Oia generelt er nok ikke byen som først og fremst henvender seg til barnefamilier.

Nå er det mindre enn en time til flyet lander. Dagens rett på flyet var pastasalat, kjøttkake med ris og sjokoladekake. Helt grei flymat. Begge barna ser ut til å holde seg våkne under hele flyturen, men jeg vedder på at begge to sover i bilen før vi er på E6. Det skal bli godt for dem å komme hjem nå. De har sagt lenge at de vil hjem, men det spørs om de ikke kommer til å savne bading hver dag, løping i trange gater og godteriet fra Irene. Restaurantbesøkene og kø på ferger og flyplasser har jeg derimot en følelse av at de ikke kommer til å savne. De pratet lenge om vår forrige ferietur til Tyrkia, håper de lever like lenge på denne.

Fredag, siste feriedag, gjøre Oia

Oia
Utsikten hos Melenio
Barna nyter utsikten
Kameraet kan fort gå varmt på Oia
Det er en klisje å ta bilde av kirker på Santorini, men klarte ikke å la være
Hvitvin i solnedgang hos Petros
Oia by night
Oia by night - og strømbrudd
I dag var det den siste hele dagen i ferien vår. Sukk. Vi hadde ikke annet å programmet i dag enn å se oss litt mer rundt i Oia og ellers cool'en ved pool'en. Først måtte vi la barna få sitt ved på plaske litt i bassenget og sprute på andre gjester i et par timer, men så var det på tide å se på byen hvor vi allerede har bodd i 2 dager.

Vi begynnte med å finne et sted å spise lunsj. Vi gikk inn på et sted som heter Melenio, som hadde noe mer overkommelige priser enn andre spisesteder med utsikt over calderaen. Det viste seg at det kunne være en grunn til dette. Kelneren røpet under bestillingen at maten var forhåndslaget da det viste seg at det ikke var mulig å fjerne soppen fra crepe retten de hadde på menyen som vi hadde tenkt til barna. De fikk en med banan og sjokolade i stedet, noe de ikke protesterte mot. Ina bestilte en lokal variant av gresk salat som hun ikke var helt fornøyd med, antakelig fordi de hadde byttet ut fetaen med en lokal gulost. Eva og jeg bestilte hver vår kyllingpai som vi var enige om at var ganske tørr. Ved å forsyne meg rikelig med olje og eddik gikk det likevel ned. Inkludert øl, brus og to frappe betalte vi 55 euro for dette. Arne var fortsatt mett etter frokost og ble igjen ved bassenget. Dette besøket var altså en bomtur for vår del. Litt googling i etterkant har fortalt meg at dette stedet er bedre kjent for sine kaker og desserter, så de burde muligens holde seg til det de kan. Men utsikten var jo bra.

Det er vanskelig å ikke like Oia, selv om den er enda mer hiclass enn storebror Fira. Hele bykjernen er fri for biler og den virker ikke fullt så travel som Fira. Selv om det kan være vel mye mennesker i trange gater har den likevel en avslappet atmosfære. Arkitekturen er også mer tiltalende. Er ikke helt sikker på hvorfor, men muligens er det at byen er mindre og har et slags bohempreg som gir den litt mer sjarm. Fotomotiver er det mer enn nok av, både av calderaen, husene i seg selv og den berømmelige solnedgangen. Man skulle tro at en liten by hvis hoteller kan tillate seg priser på nivå med de dyreste i vestlige storbyer (dyreste hotellrom nevnt i Lonely Planet koster nærmere 1600 euro) skulle være alt for glattpolert, men man finner faktisk en del shabby bygninger også. Heller ikke administrasjonen av byen virker helt plettfri. Det har vært store problemer med vanntrykket mens vi har vært her pga arbeider som man har valgt å sette i gang i det turistsesongen tar av, og jeg har mistet tellingen på antall strømbrudd det har vært siden vi kom. Byen tiltrekker seg nok flere honeymooners enn barnefamilier, og man kan savne enkle ting som tar litt hensyn til de små, barnemenyer f. eks. Det er ihvertfall enn lekeplass her, men den har vært litt på feil sted når vi har trengt den. I en by med så tett turisme har jeg også savnet de lokale, dagligdagse butikkene som vi var omgitt av på Naxos. De finnes sikkert, men har nok blitt fortrengt langt ut av bykjernen av alle juvelerer, kunstbutikker og nipsesjapper.

Middag spiste vi på fisketavernaen Petros litt lenger vest i byen. Den hadde en bra beliggenhet langs hovedgaten med utsikt både mot calderaen og solnedgangen (som forsvant bak noen skyer). Kelneren var veldig hyggelig, men ting begynnte å ta lenger tid etterhvert som det kom flere folk. Ina fikk servert feil hovedrett, men det ble rettet opp veldig fort. Jeg hadde som forrett fritert zucchinibolle (squash) og Arne spiste tomat som var tilberedt på samme måte. Jeg spiste tilsvarende tomatboller den første dagen i Fira, og begge deler smaker like godt. Man burde begynne å lage dette mer i Norge også. Kommer til å savne dette. Ina startet med en grillet feta, servert med rikelig med grønnsaker. Til hovedrett hadde Arne og jeg store grillede reker. Smaken var litt uvant i forhold til hvordan jeg er vant til at reker smaker, men med rikelig med saus og sitron ble det godt. Ina spiste muslinger og Eva fritert saltet torsk, men sto over hvitløksdippen. Til å drikke hadde vi en veldig frisk og god lokal hvitvin. Barna delte en posjon spaghetti, som de fikk tilpasset i forhold til hvordan den sto i menyen, som var med hvitløkssaus. Prisen for dette gildet, som også inkluderte brus og kaffe, ble noe i overkant av 100 euro.

fredag 4. juni 2010

Torsdag, båttur til vulkanen

Gondolene møtes i taubanen mellom Fira og Old Port
Den gamle havnen hvor sightseeingbåter opererer

Svømmere på vei til den varme kilden på Palea Kameni
Stien mellom to kratere på Nea Kameni
Det største krateret på Nea Kameni, hvor noe svoveldamp fortsatt siver ut
Det er mulig å bestille forskjellige utflukter i resepsjonen på hotellet, og en 3 timers tur til vulkanen Nea (nye) Kameni og de varme kildene i Palea (gamle) Kameni hørtes spennende ut. Dette er jo vår tredje ferie på Santorini og vi hadde ennå ikke vært ute på vulkanen som har gjort Santorini til hva den er. Prisen var 18 euro per pers og halv pris for barn, så dette virket overkommelig både i pris og tid. Båten fra old port i Fira skulle ikke gå før kl 14, så vi hadde tid til å bade litt i bassenget før vi tok en overfylt buss til Fira for 1,40 euro per pers. Heldigvis var vi tidlig nok på bussen til å få sitteplasser, men mange måtte stå. Kan ikke akkurat misunne mannen som måtte bane seg vei bakover i bussen for å selge billetter.

I Fira var det allerede merkbart flere mennester i gatene enn for knappe 2 uker siden. Man kan tenke seg hvordan det blir i august. Det går en kabelbane fra Fira ned til den gamle havnen (må ikke forveksles med fergehavnen), men Eva og Arne ønsket å gå trappen ned dit i stedet. For å finne retningen til kabelbanen kan man se på trappetrinnene på veien langs kalderaen, men det er ikke like godt merket hele veien. Vi fant likevel frem uten problemer. Turen kostet 4 euro per voksen en vei, barn gratis. Turen ned kabelbanen var verdt halve utflukten. Vi satt i den fremste gondolen, som hadde plass til 6 personer, og hadde fri sikt rett ned i kalderaen da vi satte utfor kanten. At noen enda mer enn oss opplevde dette som berg og dalbanetur merket vi på veien opp igjen da vi kunne høre hylene til noen amerikanere som satt flere gondoler bak oss.

Da vi var vel nede satte vi oss på Captain Nikolas taverna og drakk litt brus og kaffe mens vi ventet på Eva og Arne. De kom ikke så lenge etter oss og kunne fortelle at de angret på fotturen da de fikk oppleve hvor trangt det var å trenge seg mellom alle muldyrene på veien og unngå å tråkke i muldyrmøkka eller dø av stanken. Å bli fraktet på et muldyr er nemlig også en alerternativ transportmåte, og muldyr er en vesentlig del av gatebildet i Fira.

Ved å spørre i et av billettkontorene på havnen ble vi vist hvilken båt vi skulle reise med. Det var en tomastet caique, som var litt over halvfull da vi la fra kai. Båten hadde enkle fasiliteter som en liten bar og toaletter som vi ikke benyttet. Det blåste ganske friskt, noe som gjorde at vi valgte denne dagen til å gå på den svarte vulkanen, men heldigvis var det ikke så ille sjøgang. Turen gikk først til Palea Kameni og de varme kildene der. Denne øya skal være ca 2000 år gammel. Båten ankret opp ca 100 meter fra kilden i en bukt med en liten kirke (her også!). Reiselederen kunne ikke gjenta ofte nok at man måtte være en very good swimmer for å svømme til kilden. Det utelukket at barna kunne dra dit, og i solidaritet lot vi være vi også. Det hørtes uansett ikke så imponerende ut med 23 grader i det brune kildevannet. Sjøvannet ellers holdt i følge guiden 17 grader, noe som er merkelig med tanke på det varme badevannet vi hadde på Naxos. Bading eller ikke, det var uansett deilig å være på sjøen.

Da alle svømmere hadde kommet opp i båten igjen gikk turen videre til Nea Kameni, den aktive vulkanøya som er mindre enn 500 år gammel og ser ut som en stor haug med grillkull i forhold til den noe mer begrodde Palea Kameni. Vi la til utenfor en annen båt ved en brygge i en bukt og måtte betale 2 euro per voksen for å gå innover på øya. Det finnes flere kratere på øya som har vært aktive til ulike tider, og det øverste og største krateret slipper fortsatt ut litt svoveldamp. Det er laget en sti innover øya som var enkel å gå på, men sandaler var nok ikke det beste valg av fottøy, selvom det gikk ganske greit. Ved det første krateret stoppet Ina og Ylva for å vente på at vi kom tilbake igjen. Vi andre fortsatte innover øya, jeg med Brage på skulderen. Vi passerte flere kratere på veien oppover, som ble større og dypere jo lenger opp vi kom, men disse kraterne kan for et uinspirert øye se ut som lite mer enn en stor grop i bakken. Etter en drøy halvtime kom vi til det høyeste punktet på øya, markert med en varde, som var like ved siden av det største krateret. Ved første øyekast skiller dette krateret seg lite fra de andre bortsett fra at det er større, men noe grønnfarge på den ene siden vitner om litt aktivitet. Stien fortsatte rundt krateret før den gikk tilbake igjen. Da vi passerte området med grønnfarget stein kunne vi tydelig merke svovellukt og innimellom se noe røyk som seg opp fra siden. Brage var storfornøyd med hva han hadde sett da vi begynte å gå nedover igjen for å gjenforenes med Ina og Ylva og komme oss om bord i båten.

Da vi var tilbake på Santorini tok vi taubanen opp til Fira igjen og satte oss på en av de første spisestedene vi fant som ikke hadde caldera utsikt i håp om at det var litt lavere priser her. Vi fant en taverna med navnet The Greeks, en tilsynelatende tradisjonell taverna med hvite vegger og blå møbler. Menyen var også av det tradisjonelle slaget. Der spiste jeg en kalvestek som var well done pluss, Ina en svinefilet i sitronsaus som nok smakte litt bedre. Barna delte en spaghetti, hva resten spiste husker jeg ikke lenger, men regningen kom på noe over 70 euro. Ikke spesielt billig likevel, med tanke på at ingen spiste mer enn en rett.

Etter litt shopping bar det hjemover. Vi kom rett etter at en buss hadde kjørt, så i stedet for å vente en halvtime på en buss hvor vi kanskje måtte ha ståplass valgte vi heller en taxi som kjørte oss hjem for 20 euro.

torsdag 3. juni 2010

Onsdag kveld, tilbake til Santorini og innsjekking på Oia

Utsikt fra hotellets Sunset terrasse
Leiligheten vår, med barnerom i hjørnetanna til Jens
Solnedgangen sett fra Kyprida
Svømmebassenget om kvelden
Oia by night
Det kan virke som den 2 timers fergeturen (i følge ruten) ble litt lang for barna. De har i hvertfall virket slitne resten av dagen. Da fergen hadde lagt til kai var det en del kaos for å for det første ta seg forbi alle hotellfolk som skulle praie øyloffere og for det andre finne en taxisjåfør som var interessert i å kjøre oss til Oia. Etterhvert ble vi geleidet inn i en minibuss som fraktet oss alle for 40 euro, etter å ha sluppet av to andre passasjerer i Fira. Det virket som han tok betalt per pers.

Selve bykjernen i Oia er bilfri, så bussen kjørte en vei som går på baksiden av byen. Der ble vi sluppet av med trillekoffertene våre og vist en smal gate som gjennom noen svinger og trapper tok oss til Hotel Aethrio. Hotellet er det største vi har bodd på til nå og er nesten som en liten by i byen. Studios og leiligheter er plassert usystematisk i ulike små, mer eller mindre sammenhengende hus rundt et svømmebasseng. Helt i stil med bebyggelsen på Santorini ellers. Selv inne i leiligheten vår har man briljert med denne byggestilen. Veggene er hvitkalkede med blå rammer, og rommet hvor Brage og Ylva nå sover er opp en trapp langs veggen og inn en dør. Omtrent som i hjørnetanna i munnen til Jens. Hovedrommet hvor Ina og jeg sover har en usedvanlig takhøyde og er utstyrt med den sedvanlige kjøkkenkroken med to kokeplater og kjøleskap/fryser. Vi har også vanlig kjøkkenredskap som kjeler, kopper og tallerkener, men mangler alt av bestikk! Ekstra pluss for at det er mulig å henge dusjhåndtaket på veggen. Det er en sjeldenhet i Hellas.

Vi rakk å teste ut bassenget, som gjerne kunne ha vært mer barnevannlig, før vi gikk for å spise middag på Kyprida - en kypriotisk restaurant i nærheten som reklamerer med sunset view. Oia skal jo ha verdens varkeste solnedgang! Vi fikk også et bord med utsikt ikke bare mot solnedgangen, men også parkeringsplassen og en byggeplass. Den kypriotiske maten skilte seg faktisk litt mer fra den greske enn jeg hadde forventet, muligens fordi den ble servert med bulgur i stedet for poteter. Jeg ga opp å forsøke å huske navnene på rettene, derfor gir jeg bare en vag beskrivelse. Som forrett hadde jeg ihvertfall innbakt haloumi ost med honning - en bra start. Som hovedrett hadde jeg kylling i sitron og hvitvinssaus, noe som også smakte nydelig, men jeg måtte stadig vekk plukke små benbiter ut av munnen. Jeg glad barna heller delte en ravioli med haloumiost, noe som begge barna spiste opp for første gang i løpet av ferien! Ina spiste feta til forrett og svin i rødvinsaus med koriander til hovedrett og var også fornøyd med maten. Resten spiste spaghetti (kjedelig). Barna fikk vanlijeis til dessert, men Arne og jeg måtte prøve en is som jeg dessverre ikke husker navnet på og som kelneren mente det var umulig å beskrive smaken på, noe jeg måtte gi han medhold i. Men den kan anbefales for de som ønsker å prøve noe nytt. Ina og Eva bestilte sweet fruit og ble nok litt lange i maska da de så at de fikk en liten skål med halvferdige rosiner. Vi måtte spise langsomt for å ikke bli ferdig før vi fikk se den berømmelige solnedgangen, noe som tæret på barnas tålmodighet. Men vi fikk sett den til slutt, til tross for at det truet med å  skye over. Nå er den foreviget på minnekortet, men jeg vet at det finnes bedre steder i byen å se solnedgangen fra. Vi ble minnet om at vi ikke var på Naxos lenger da vi fikk se regningen på 112 euro, inkludert noe brus, en øl og en halv liter husets rødvin. Etter et overblikk over andre menyer jeg har sett her i byen må vi nok innse at det er dette nivået prisene ligger på. Ellers et stort minus til Kyprida for at de spilte blasfemisk dårlige coverlåter av Pink Floyd.
 
Blogglisten