lørdag 2. juli 2011

Omis oppsummert


Tid: 1. juli 2011, kl.16:20
Sted: I lufta, endelig

Jeg synes det er merkelig at Omis ikke er en mer kjent ferieby enn den er. Med sin nydelige gamleby, fine sandstrand og den vakre naturen omkring har byen alt jeg ønsker meg av en ferieby. Den ligger dessuten mindre enn en time fra flyplassen i Split, men hordene av turister foretrekker likevel å reise dobbelt så langt til steinstrendene i Makarska. Ikke det at jeg klager, for jeg ønsker vanligvis å høre annet enn skandinaviske språk rundt meg når jeg er ved Middelhavet. Fritt for turister er det likevel langt i fra. Man merker godt at det er en badeby, og nær sagt alle butikkene i gamlebyen selger souvenirer. Men turistene virker å være kroater, eller de prater ihvertfall språk som høres kroatisk ut for meg. Siden kroater er ganske lyse i hud og hår sammenliknet med andre middelhavsland skiller vi oss lite ut i mengden, og vi blir vanligvis tiltalt på kroatisk på gaten. Burde ha lært meg mer av språket enn jeg gjorde, men jeg har ihvertfall lært meg å si wahla (sp?) og bestille is med jagoda.

Naturen langs elven Cetina byr på nok av aktiviteter
Mulighetene til å komme seg til andre steder er bedre enn jeg forventet, men utvalget av utflukter kunne vært mer variert. Det som markedføres mest er rafting og kanopadling i Cetina, men en roligere båttur på elven fikk vi likevel med oss. De bratte fjellveggene er populære blant fjellklatrere. Fort Mirabela er en enkel fottur som utforsker gamlebyens bakgater og gir en utmerket utsikt over byen. Mer ambisiøse vandrere kan ta turen til det større fortet Stari Grad, som ligger på toppen av fjellet bak byen, såvidt synlig fra stranden. Ønsker man å utforske kysten kommer man langt med vanlig rutebuss, men for vår del hadde vi kun turen til Split. Det er ingen fergetrafikk til og fra Omis, men sightseeingturer tilbys. Det er her jeg gjerne skulle ha sett litt mer variasjon i tilbudet. De konkurrerende (?) reiseselskapene behøver ihvertfall ikke arrangere den samme turen til Bol på tirsdag og torsdag. Noen båter reklamerer også for turer til Supetar, en by på Brac som er synlig fra Omis, men av en eller annen grunn gikk det likevel ikke turer dit.

Alle de tre byene vi var i hadde et marked som er mer spennende enn de vanlige butikkene. Særlig om morgenen var det liv på markedet i Omis, mens bordene er fulle av frukt, honning og oster, og fiskemarkedet i bakgaten mot gamlebyen var fullt av fisk, reker, blekksprut, snegler og andre ting som barna ikke visste det gikk an å spise.

Ost til salgs på markedet
 Man får heller se mellom fingrene med at bebyggelsen utenfor gamlebyen er heller triste betongbygninger. Det er heldigvis ikke høye boligblokker som blokkerer all utsikt, men skole- og idrettsbygningene på den andre siden av hovedveien kunne likevel vært litt mindre triste. Liker å tro at dette er et spor fra kommunisttiden. Heldigvis er det enkelt å se en annen vei, og straks man er inne i gamlebyens trange gater og torg er dette glemt. Stranden er heldigvis også skjermet fra denne hverdagslige sosialrealismen med trær mellom stranden og veien.

Jeg kommer aldri til å forstå hvorfor det ikke er mer enn to hoteller i byen: Plaza, med perfekt beliggenhet mellom stranden og hovedveien, og Villa Dvor, som ligger som et ørnerede på en høyde på den andre siden av elven. Noen camplingplasser finnes like utenfor byen, en av dem med utleie av bungalower på en strand nord for elven. Men det er leiligheter som er greia her, og utvalget er stort og uoversiktlig. Jeg har dessuten ikke hørt om et eneste svømmebasseng i hele byen. Kanskje det er derfor Omis fortsatt er den byen den er?

Hjem igjen

En liten milkshake før vi drar
Inne i kirken
Siste turen gjennom gågaten
Endelig har flyet kommet
Tid: 1. juli 2011, kl 14:40
Sted: Flyplassen, venter på et forsinket fly.

Vi hadde passelig med tid om morgenen til å ta oss god tid til frokosten med noen ferske rundstykker fra bakeriet ved markedet og de siste rester med syltetøy og smøreost. Så stappet vi koffertene så fulle det lot seg gjøre (viste seg at vi hadde 10 kg overvekt, men ble heldigvis ikke straffet for det) og måtte overlate noen strandbøtter vi hadde kjøpt her nede til de neste gjestene. Da vi hadde kontroll på bagasjen hadde vi fortsatt en time til avreise, så vi ruslet bort til torget utenfor kirken og satte oss ned for en siste frappe og milkshake. Vi hadde også tid til å ta en tur inn i kirken for å beundre interiøret uten å alt for mye forstyrre to kvinner i intens bønn foran en Jesus-skulptur midt i kirken.

Da vi kom tilbake var moren til Ana (ikke Nicola som jeg først trodde hun het) på plass for å følge oss til bilen. Etter at alle hadde hatt en siste tur på badet bar vi koffertene til enden av gågaten ved elven, hvor den samme herren som hadde hentet oss på flyplassen ventet. Bilturen gikk unna uten spesielt mye trafikk, og vi hadde god tid på oss da vi kom inn til innsjekking. Køene var ikke lange, men de gikk vanvittig tregt. Det hjalp ikke at skranken vi hadde stilt oss i kø ved plutselig endret destinasjon fra Oslo til Paris-Orly. Da vi sjekket inn bagasjen fikk vi den ene kofferten i retur fordi den inneholdt batterier, visstnok et særegent forbud på denne flyplassen. Etter noen sekunders grubling forsto vi at det måtte være iPod-dockingen helt nederst i kofferten, hvis batterier atpåtil var flate da vi reiste hjemmefra, som hadde gjort utslaget. Dermed måtte vi grave oss ned i kofferten som vi så omhyggelig hadde stablet for å utnytte plassen best mulig, for så å stappe alt sammen ned igjen mens køen vokste bak oss. Håper sømmene i kofferten holder.

Sikkerhetskontroll og passkontroll gikk greit uten noen som helst kø, og avgangshallen var nesten tom for folk da vi kom inn. Hallen har et ganske bra utvalg av taxfree, størrelsen på flyplassen tatt i betraktning. Det betyr at det ikke er større utvalgt enn basisutvalget av utenlandsk vin, altså at Sandeman var den eneste portvinen de hadde. Utvalget av lokale spesialiteter som honning, trøfler (20 euro) og olivenolje var bedre. Varene er priset i euro for å gjøre det litt vanskeligere, og prisene var ikke påfallende lave, men desto enklere ble det å kvitte seg med våre siste kuna.

Mens vi har sittet her har hallen gradvis fylt seg opp, og nå er det meste av sitteplasser opptatt. De allerede utydelige meldingene som kommer gjennom høyttaleren er blitt enda vanskeligere å få med seg, men jeg fikk dessverre med meg meldingen om at flyet til Oslo ble over en time forsinket. Nå har ihvertfall flyet landet og tatt oppstilling utenfor gaten vår.

Myk overgang til norsk sommer

Utsikt innover elven
Blomster
I den nedre delen av byen
Skoddene er lukket i gamlebyen
Bygninger i Omis' bakgater
På lekeplassen
Byens eldste kirke fra 1100-tallet, nær lekeplassen
Ost til forrett
Tid: 30. juni 2011, kl. 23:30
Sted: I leiligheten, hører på regnet

Denne siste dagen i Kroatia hadde vi tenkt å bruke i sin helhet på stranden for å sikre brunfargen for resten av sommeren. Da vi sto opp og så at himmelen manglet blåfarge forsto vi at det heller burde ha vært i dag vi skulle ha reist til Split.

I stedet startet vi med å rusle en tur rundt den nedre delen av byen, først langs elven til vi kom til en småbåthavn, så over til stranden hvor vi satte oss på en kafe for is og kaffe. Etterpå tok Brage og jeg en ny tur til Fort Mirabela, mest kjent som Piratborgen, etter sterkt ønske fra Brage. Det ble nærmest en joggetur opp og ned, ihvertfall hvis han skulle ha bestemt tempoet.

Etterpå krysset vi elven og lot barna få tiden til å gå på en lekeplass. Ikke verdens best utstyrte eller vedlikeholdte lekeplass, men nok til at ungene koste seg. Så etter en lunsj i leiligheten dro vi igjen til stranda for å ta et siste bad i Adriaterhavet. Observerte med glede at begge barna har blitt mye tøffere i vannet i løpet av ferien, og i dag klarte også Ylva å ta noen svømmetak uten svømmeføtter. Tidligere har svømming for begge barna kun blitt gjort i basseng.

Ina var ikke form til å bli med på middagen denne siste kvelden som vi skulla spise på Pod Odrnom, som vi hadde konkludert var det beste stedet vi hadde spist, og hun var bekymret for hva som skulle skje med kunaene hun hadde tatt ut tidligere på dagen. Jeg fikk derfor beskjed å bruke så mye penger som mulig, noe jeg tror jeg klarte ganske bra. Jeg unnet meg derfor en drink før maten og litt ost til forrett. Barna slo også ut håret og hadde skinke på pizzaen de delte. Jeg hadde til hovedrett en lokal gryterett med gnocchi, en noe mer spicy affære enn den sedvanlige grillmaten. Vi hadde selvsagt også dessert, is til barna og jordbærsorbet til meg, dvs et glass med knust is med noe rosa flytende i mellom. Regningen kom på ca 360 kuna, inkludert to sprite, en flaske vann og en kvart liter rødvin.

Etter middagen kjøpe jeg en "funny chips" til hver av barna, potetsnacks dandert i spiralform rundt et spidd som man selger på markedet. Det smaker en mellomting av potetgull og pommes frites. Helt til slutt tok vi en siste tur til tivoliet for at barna skulle hoppe av seg sukkeret fra desserten i hoppetårnet. Da de hadde hoppet sine tilmålte 10 minutter begynnte det å regne såpass seriøst at hele tivoliet måtte stenge. For oss var det bare å komme seg hjem.

fredag 1. juli 2011

Middag på Milo

Tid: 29. juni, nesten midnatt...
Sted: Bakgården. Vertinna har visst skrudd av trådløs-ruteren. Da blir det ihvertfall ikke så sent på meg

Etter å ha kommet tilbake fra Split var vi mer enn klare for et bad på stranden. På veien tilbake satt vi oss ned på Milo, atter en konoba i gamlebyen, for å spise middag. Ylva spiste som vanlig spaghetti bolognese, noe det var grunn til å tro at hun spiste seg mett av. Brage var i det tøffe hjørnet og insisterte på pasta med blåskjell. Han var ikke fullt så tøff etter å ha spist noen biter av den. Ina spiste "hamburger sticks", en ny favoritt hos henne, og jeg spiste kalvemedaljonger med soppsaus. Mine medaljonger var litt tørre synes jeg, men sausen var god. Ylva og jeg fikk også dessert fordi vi var flinke til å spise maten vår. Ylva en vanlig trekulers is som Brage måtte fullføre, og jeg en fruktcocktail med is og krem. Med to brus, to øl, to kaffe og en flaske vann endte regningen på noe under 400 kuna.

Dagstur til Split

Torg utenfor keiserpalasset
Tid: 29. juni 2011, kl.23:25
Sted: Bakgården

Noe av håpet ved å legge ferien i nærheten av en fin by som Split er å få tatt en tur til nettopp Split. Vi pakket sekken og gikk til bussholdeplassen, som er en umerket benk utenfor brannstasjonen ved havnen. Det skal passere busser der hver halvtime, men det må i så fall være mer enn èn buss per halvtime. En dame rådet oss til å vente på en avkjølt minibuss som antakelig er mer behagelig enn de andre bussene. Reisen til Split tok ca 45 minutter og kostet 45 kuna for alle fire. Hjemreisen ble litt dyrere uten at jeg vet hvorfor.

Diokletians mausoleum, bygget om til kirke
Vi gikk av bussen ved en stor markedsplass da sjåføren flere ganger ropte "Split centre" med tydelig adresse til turistene ombord. Vi gikk gjennom markedet og kom til utsiden av Diocletians palass. Palasset ble bygget på 300-tallet, lenge før det var noen by her. Under folkevandringen etter Romerrikets fall begynte flyktninger å bygge en by innenfor murene, en by som med tiden ble Kroatias nest største. Innenfor og rundt murene finnes i dag en gamleby som bærer preg av flere epoker etter romertiden, og endringer av de opprinnelige bygningene har blitt foretatt etter behov. Blant annet har Diocletians eget mausoleum blitt bygget om til kirke. Litt av en skjebne for keiseren som fikk skylda for de siste og blodigste forfølgelsene av kristne under romertiden.

Keiseren kom også ut for å si "Ave" et par ganger
På vei ut av palasset
Vi gikk ned til havnen nedenfor palasset for å spise lunsj på den brede havnepromenaden Riva i håp om at det skulle være litt mer bris her enn inne i den varme byen. Det var det ikke. Restauranten vi spiste på het Adriana. Barna fikk hver sin tomatsuppe, men det virket som om en varm suppe ikke var det barna trengte aller mest i dag. Ina spiste en kyllingsalat og jeg gnocchi med gorgonzolasaus. Ok mat, men kelneren, som stadig kom med feil retter og kom med regningen da jeg forsøkte å bestille to kaffe, var i overkant vimsete. Regningen, etter at vi hadde fått kaffen vår, kom på ca 220 kuna.

Riva, havnepromenaden i Split
Vi shoppet litt på markedene i og utenfor palasset før vi fant bussen hjem igjen på samme sted som der vi ble sluppet av, og nok en gang kom en minibuss litt før den annonserte rutetiden. Prisene på markedene var en anelse høyere enn i Omis, så vi kjøpte ikke noe som vi allerede hadde sett til salgs der.

Markedet utenfor palasset
Frukt til salgs

onsdag 29. juni 2011

Atter en joggetur

Utsikten mot Cetina der jeg valgte å snu

Tid: 29. juni 2011, kl. 23:00
Sted: Bakgården, ingen musikk i dag. Bare masse flyvemaur :-(

Jeg fikk nok en gang psyket meg opp til å sette vekkerklokken til å ringe kl 7 for å snøre på meg joggeskoene. Jogging er blitt en fin form for sightseeing i omegnen på egne premisser. Man får dekket et passe stort område, kan se hva man vil og stoppe når man vil. Man går ikke glipp av noe fordi det går for fort, ikke i mitt tempo ihvertfall.

Jeg løp innover landet langs den motsatte siden av elven denne gangen, uten å ha planlagt noen rute ytterligere. Det gikk greit til elven delte seg, og jeg forsøkte å følge sideelven så godt det lot seg gjøre. Jeg forvillet meg inn på en stadig smalere vei mellom noen hus, ned en trapp, forbi en kirkegård og havnet tilslutt på en merket natursti, St. Leoplold Mandic. Denne stien gikk sikksakk oppover åssiden og må være prima løype for motbakkeløpere, noe jeg ikke er. Jeg sa meg fornøyd med turen da jeg kom til et sted med fantastisk utsikt over Cetina som renner gjennom kløften mellom fjellene og ut mot havet. Så gjensto det å jogge forsiktig ned igjen for å avslutte min knapt 6 kilometer lange joggetur til en elendig kilometertid.

Båttur til Bol og Zlatni Rat

Havnen i Bol
Tid: 28. juni 2011, kl. 22:20
Sted: Bakgården, hører noe folkpop i det fjerne

Makrellen servert om bord
Endelig i havn
Zlatni Rat kommer til syne
Zlatni Rat fotograferes best fra luften. Dette er vårt beste forsøk fra bakken
Motsatt retning
Shopping av leker i Bol
Denne turen har vært vært litt vanskelig å planlegge når det gjelder ting vi kan foreta oss mens vi er her. Har forsøkt helhjertet å søke på nettet etter utflukter som kan gjøres fra denne byen, men funnet relativt lite. Båtturen oppover Cetina var en ting, men vi ser også rett over til øya Brac herfra. En tur over dit virker jo nærliggende, men den eneste muligheten jeg kjente til da vi dro hjemmefra var å ta ferge fra Split. Da vi kom hit så vi straks at det var flere båter på havnen som arrangerer turer. Utvalget virket dog litt snevert, da alle båtene arrangerte tilnærmet like turer til Bol, og det på de samme dagene. Om det skyldes en form for formynderi eller total mangel på kreativitet aner jeg ikke.

Vi skaffet oss ihvertfall tidlig billetter (500 kuna totalt) til Bol, som er en by på den andre siden av Brac, nær Kroatias mest fotograferte strand, Zlatni Rat. Vi trodde vi var relativt tidlig ute, men da vi kom til båten var allerede alle plassene på dekket opptatt. Vi måtte nøye oss med plasser under dekk. Det ble en drøy båtreise på nesten 3 timer hver vei. Brac er ingen liten øy.

Ved avreise ble vi som så ofte før servert en rakija, denne gangen uten valnøtt. Senere ble vi servert et lekkert måltid med makrell som til og med barna spiste mye av. Som tilbehør fikk vi ubegrensede mengder kål og til å drikke fikk vi en litersflaske med rødvin (nei, vi tømte den ikke). Saft til barna.

Den lange turen rundt Brac ble litt langtekkelig. Vi burde tatt med mer underholdning til barna. Vi passerte kun en by på veien, ellers var det noe skog, andre steder var det mer karrig, med noen små skråninger med vinranker på lune steder.

Bol er en middels liten by med flust av barer ved havnen. Ellers fant vi, uten å lete altfor mye, ikke veldig mye butikker bortsett fra et fruktmarked ovenfor havnen. Området rundt havnen består av tradisjonelle umalte steinhus med røde takstein. I utkanten kunne vi se mer moderne bygninger, men mer moderate enn det verste man ser i Omis.

Vi hoppet straks om bord i en taxibåt som kjørte oss til Zlatni Rat for 10 kuna per voksen, 5 for barn. Båtene ser ut til å gå hvert kvarter, og det er også omtrent lengden på båtturen. Zlatni Rat er som et Skagen i miniatyr - en lang odde bestående av rundslipte småstein som stikker langt ut i havet. Det blåste friskt på tuppen av odden, noe som gjør stranden populær for surfing og kiting, men i le for  skogen som strekker seg til midten av odden var det praktisk talt vindstille. Det var langt høyere sydenfaktor her enn vi har sett ellers, med masse salgsboder, barer, trampoline, diverse vannsport, tilbud om massasje - you name it!

Vi slo oss ned i le av skogen på håndkledene våre på en ledig flekk mellom strandstolene. Stranden her, som kun består av stein, blir fort dyp og kan ikke kalles barnevennlig, men det var bedre for barna å øve seg på å svømme her enn på en langgrunn strand. Så lenge de har voksne de kan svømme ut til, vel å merke.

Etter to timer på stranden tok vi taxibåt tilbake til byen, gjorde litt småshopping, tok en smoothie på en bar (nøyaktig samme utvalg som i Omis) før vi kom oss tilbake til båten som skulle ta oss til Omis.

Middag spiste jeg sammen med barna på Pizzeria König, som ligger rett utenfor døra vår. Barna fikk som vanlig en Margerita mens jeg valgte noe fra den kroatiskspråklige menyen som viste seg å bestå av pepperoni og hele sorte pepper. Alle fat ble skrapt, og prisen for pizza, 2 brus og en øl ble ca 140 kuna.

mandag 27. juni 2011

Bursdag, strand og kroatisk byråkrati

Åpning i bymuren. På en liten rusletur etter middagen på jakt etter badesko.
Tid: 27. juni 2011, kl.23:00
Sted: Bakgården. I dag tror jeg det er klapa-musikk jeg hører i bakgrunnen. Tror det kommer fra en kirke i nærheten.

I dag hadde Ylva bursdag, så vi startet med en skattejakt på gaver i bakgården. Pirateffektene vi hadde kjøpt på Fort Mirabela kom godt til nytte i dag. Ellers ble mesteparten av dagen tilbragt på stranda. Vinden har roet seg noe, så det går an å være der igjen selv om det hendte at parasollen vrengte seg et par ganger.

Lunsj ble inntatt på Kogo, hvor vi hadde spist middag et par dager tidligere. Der delte barna nok en gang en pizza, Ina spiste en scampi risotto hun var godt fornøyd med og en ok chef's salad. Regningen passerte denne gangen 200 kuna for første gang for et lunsjmåltid, selv om vi ikke mesket i oss noe mer enn vi pleier. Skuffende.

Etter lunsjen bestemte jeg meg for å gjøre opp med vertskapet for å få den saken ut av verden. I likhet flere land utenfor EU (ikke Norge da) foretrekker mange her euro fremfor lokal valuta. Prisen for å bo i leiligheten vår er 50 euro per natt, litt rabattert for tort og svie etter kluss med bestillingen. Uansett er det dette en svært hyggelig pris for å bo midt i en gamleby som dette. I tillegg kommer 130 euro for transport til og fra flyplassen. Ikke like gunstig pris, men hva gjør man ikke for å slippe å dra med seg barn og bagasje på bussen for å bytte til en ny buss i Split? Uansett, det blir litt mer tungvindt å betale med euro når man ikke får dette i minibankene i byen. Angret på at jeg ikke hadde tatt ut disse pengene mens vi mellomlandet i Frankfurt. Jeg stakk innom en bank som ikke hadde stengt for siesta for å ta ut kuna som så måtte veksles til euro. Tungvint muligens, men mer for dama bak skranken enn for meg. Jeg måtte bare signere en haug med papirer. Fikk også en påminnelse om at det er på tide å bytte ut bildet av den yngre og langhårede utganven av meg selv fra 90-tallet på visa-kortet. Måtte også dra frem førerkortet, hvor jeg riktignok er like langhåret, for å overbevise henne.

Etter å ha gjort opp med vertinna oppdaget jeg at det skulle bli enda mer omstendlig å kjøpe frimerker, som i følge butikken vi hadde kjøpt postkort i måtte kjøpes på postkontoret. Jeg stilte meg i en kø som beveget seg svært langsomt, og da det endelig ble min tur fikk jeg beskjed om at frimerker måtte jeg kjøpe i luka ved siden av, hvor køen var like lang og treg. Hadde ikke noe godt svar å komme med da en av barna spurte hvorfor vi skulle skrive postkort når vi sendte meldinger hele tiden. Grim i hu.

Etterpå slo jeg opp i guideboka hvor det sto at frimerker også kan kjøpes i tobakkskiosker og avisbutikker. Holder oss til det heretter.

Under middagen oppdaget vi nok en liten perle bare noen få meter fra vår egen leilighet i retning elven. Det var en rustikk liten sak med et slavisk navn som er umulig å huske. Vi delte alle sammen en "meat plate" med grillet kylling, koteletter, burger, pølse og flesk servert med tomatsaus, sennep og friterte poteter. Kjøttet var veldig saftig og godt, særlig pølsene og potetene fortjener å fremheves. Servetrisen hadde dog ikke helt dagen, da hun oppdaget sent at vi kom og ikke tok med ekstra glass da vi bestilte en flaske vann. Men slike ting glemmer man fort når maten smaker godt.

Middag på Sagita

Utsikten fra bordet vårt på Sagita
Tid: 26. juni 2011, kl. 21:50
Sted: Fortsatt i bakgården, nesten tom for hvitvin og oliven. Lurer på hvor trekkspillmusikken egentlig kommer fra.

Etter båtturen ble det lunsj i leiligheten med oppvarmet pizza som vi fikk fikk med hjem fra middagen for et par dager siden. Deretter var vi på stranda et par timer før vi fant ut at det var best å gå før vi blåste bort i noen av de voldsomme kastene som kunne komme der. Dermed ble det en litt tidlig middag denne dagen.

Vi satte oss ned på Sagita som har noen bord langs gågaten vår. For at barna skulle få litt variasjon fra spaghetti og pizza overtalte vi dem til å bestille suppe i dag. Ylva spiste etterhvert opp hele sin tomatsuppe, mens Brage syntes det var litt for mye grønnsaker i kyllingsuppen hans. Ina var veldig fornøyd med sin hamburgerstek og det var jeg også med min "Gypsy steak", noen svinefileter skjult under en deilig blanding av grønnsaker og fløtesaus, og en blanding av ris og stekte grønnsaker ved siden av. Jeg og ungene kostet også på oss noen ikke fullt så spennende pannekaker med henholdsvis syltetøy og sjokolade til dessert. Inkludert to øl, to brus, to kaffe og en flaske vann kostet dette omkring 320 kuna. En svært hyggelig pris tatt i betrakting at vi nå hadde dessert etter middagen og at maten er noe av det klart beste vi har spist her nede.

Vi avsluttet dagen på en kafe utenfor kirken som overraskende nok var noe dyrere enn barene på stranden, men drøyt 50 kuna (ca 57 norske kroner) for to jordbærjuice(!) en frappé og en brus er vel ikke noe en nordmann burde klage over. Menyene på barene og kaféene er dessuten skuffende lite varierte, og frappéen man lager i Kroatia er definitivt ikke på nivå med den i Hellas.

Etter å ha lagt barna fikk vi også vite at vi hadde tilgang til WiFi i leiligheten vår. Jej!!! Da bør det bli fart på publiseringen på bloggen fremover.

Båttur på Cetina

Tid: 26. juni 2011, kl. 21:00
Sted: Bakgården vår, med  hvitvin, oliven og trekkspillmusikk i bakgrunnen

Fiskehytter langs bredden

...mens andre bruker båt

Fjellveggene kommer tettere
Elven blir smalere

...og grunnere

Ankomst Radmanove Mlinice

Restauranten på Radmanove Mlinice
Ørretbassenget. Alltid fersk fisk.
Tilbake til Omis
Elven Cetina var i sin tid sikker havn for piratene som har gitt Omis sin noe spesielle historie. Det er også den som bringer sand til strendene på kyststripen som kalles Omis Riviera. Tusistbyråene i byen markedsfører heftig for rafting og kanoturer på elven, men info om mer barnevennlige båtturer var vanskeligere å finne selv om det går nok av små motorbåter fulle av turister oppover elven. Jeg forsto etterhvert av det skulle gå noen båter fra broen kl 9:30.

Dermed stresset jeg ungene opp om morgenen for å rekke dette (de har fått ganske bedagelig døgnrytme her nede), og da vi kom til broen ble jeg strakst henvist til den første båten som skulle gå. Turen kostet 100 kuna for meg og begge barna. Det gikk ihvertfall et kvarter før båten hadde samlet nok passasjerer til at de ville sette av gårde, så vi hadde ikke behøvd å stresse så fælt. Forsto etterhvert at det også gikk flere båter senere på dagen. Båten er som en litt stor åpen jolle med plass til kanskje 20 personer. Redningsvester så jeg ikke noe til, så jeg ga barna ordre om å sitte pent.

Turen gikk samme rute som joggeturen min dagen før. Først gjennom den dramatiske kløften like bak byen, så svingte den sørover og dalen videt seg ut for et par kilometer. Så kommer de bratte fjellveggene plutselig nærmere elven. Elven blir også grunnere og smalere, og man kan se fisker i det klare vannet og blå øyestikkere som flyr lavt over overflaten. Da våknet også interressen til barna.

Etter en snau times båttur la vi til kai ved Radmanove Mlinice, en  en gammel mølle som var bygget om til restaurant. Herfra kan man gå videre langs elven, som ikke lenger er farbar, men barna ville overraskende nok heller utfolde seg på lekeplassen som også var der. Restauranten er kjent for sin ørret, men det var for tidlig på dagen for noen fiskemiddag. I stedet ble det is og kaffe fra en kiosk som også er der. Prisene er litt høyere enn i byen, men annet er vel ikke å forvente. Det er også et ørretbasseng på området, trolig for å holde råvarene ferske, som var til stor underholdning for barna.
Etter en time her måtte vi tilbake til båten for å komme oss tilbake til byen. Turen medstrøms gikk litt raskere enn turen opp. Båtturen er passe lang til at barn ikke kjeder seg alt for mye, og aktivitetene på mølla gjør at barna fort glemmer at båtturen kan ha vært kjedelig. Det går også et tøffetog hit fra stranden to ganger om dagen for de som ikke har tid til å kjøre båt.

Middag på Kogo

Minnesmerke over de falne under frigjøringskrigen

Passerte dette på vei hjem fra stranden. Rart å tenke på at det var krig i dette landet for bare 20 år siden
Etter turen til Fort Mirabella gjorde vi noen innkjøp og spiste lunsj i leiligheten. Deretter gikk vi til stranden for et enkelt bad før vi satte oss på en kafe for å skrive postkort. Vi tok så en pause i leiligheten før vi spiste middag i en av sidegatene mellom gågata og hovedveien. Barna fikk som vanlig pizza margerita og spaghetti bolognese (de får vanligvis mer variert kost enn dette, men nå er det ferie). Ina spiste svinegryte med tomatsaus og ris, noe hun karakteriserte som midt på treet. Jeg hadde en steak Monte Carlo (burger fyllt med ost), som smakte godt, men jeg hadde selvsagt glemt å bestille tilbehør, så det ble litt ensformig. Prisen kom på sympatiske 286 kuna, inkludert 2 brus, to flasker mineralvann og en halv liter vin.

søndag 26. juni 2011

Fort Mirabela



Tid: 25. juni, kl. 22:00
Sted: Leiligheten

Siden vinden ikke gjorde det så fristende å dra på stranden passet det bedre å ta turen opp til Fort Mirabela, et tårn i fjellveggen over byen. Veien opp dit er skiltet fra en sidegate ved en kirke like ved der vi bor. Veien går gjennom noen rolige, trange gater oppunder fjellsiden, og etterhvert som man kommer høyere dukker det opp stadig finere utsikt over byen. Etter at byen tar slutt blir trappene stadig brattere og man kommer til en plass hvor det selges billetter for 15 kuna per voksen for å komme videre. Her selges det også piratleker og t-skjorter, og barna fikk hvert sitt sett med dolker og pistoler. Innså straks at det hadde vært smartere å kjøpe dette på veien ned.

Trappen blir stadig vanskeligere å gå etterhvert som man nærmer seg tårnet. Vel inne i tårnet venter et par runder med trapper og til slutt en stige for å komme til toppen. På toppen har man utsikt over hele byen, stranden og elven Cetina et lite stykke inn mellom fjellene.

På vei mot Fort Mirabela

Utsikt mot kirken etterhvert som vi kommer høyere

Stadig bedre utsikt over byen

Piratbutikk

Utsikt mot Cetina

Gamlebyen med torg i forgrunn, stranden bak

 
Blogglisten