Denne bloggen er gammel

Alle innlegg er flyttet til min nye reiseblogg på wordpress.com.

lørdag 5. oktober 2013

Venezia oppsummert

Det er godt skiltet i Venezia, men noen steder er det bare ett skilt
Venezia har vært et av Europas mest populære turistmål siden 1600-tallet, så ingen skal påstå at byen ikke er turistifisert. Likevel har byen absolutt sin sjarm i behold. Rundt Markusplassen og tidvis også ved Rialto kan det være plagsomt mye mennesker, og man kan oppleve å ikke komme seg frem på grunn av en passerende flokk med pakketurister. Ønsker man å søke mer ro, kan man hvor som helst gjøre dette ved trekke vekk fra de mest brukte lysløypene. Man finner uansett et hyggelig sted å slå seg ned, og jo lenger unna lysløypa man spiser, desto lavere blir gjerne regningen også.

Noe av det deiligste med å være i Venezia er det totale fraværet av biler. Særlig utenfor de store folkemengdene oppdager man hvor påfallende stille det er. I andre byer overtar gjerne bilene når støyen fra folkemengdene forsvinner, men ikke i Venezia. Selve byens byggemåte, med kanaler og trapper på broene gjør det ganske enkelt umulig å slippe biler og scootere til. På den annen side er det vanskelig å komme frem med barnevogn, så vent med å ta med barna hit til de kan gå selv.


Det finnes mange byer med kanaler, men ikke hvor de gjør byen helt fri for biler
Arkitekturen preges av eldre, og mer gotisk byggestil enn gjennomsnittet i Italia. Måten man bygger husfasadene helt ut mot vannet, har gitt andre strøk i verden med tilsvarende beliggenhet tilnavn som refererer til Venezia.

Maten er som vanlig veldig god i Italia, men man kan av og til savne mer kreativitet på kjøkkenet. Veldig mange retter går igjen på alle menyene, så hvis man blir lei prosciutto, carpachio og escalope bør man lese menyene grundig før man velger spisested. Prisene er nok en del høyere enn ellers i Italia. Lunch for to gikk for 40 euro og oppover, middag fra 90 euro og opp, alt ettersom hva man drikker og hvor mange retter man spiser.

Mørket senker seg over Canal Grande
Av de severdighetene man "må se" gjelder først og fremst Markuskirken og Dogepalasset. Den aller største severdigheten er byen selv og dens kanaler. Rialtobroen bør også sees, men det gjør man gjerne uansett hvis man kommer seg litt rundt. Accademia var også et kick hvis man er middels interessert i kunst eller mer, men vår bonus med å få se Leonardo da Vincis tegninger kan nok ikke ta som en selvfølge.

Regn med å bli våt på bena på Markusplassen, selv når det ikke regner.
Vi hadde ikke noe helklaff med været. Vi hadde to dager med sol, en med småregn og ellers overskyet. Temperaturen var knapt varmere enn hjemme. Riktignok er vi ved Middelhavet, men dette er så langt nord i Middelhavet som man kommer.

Det kan bli vanskelig å velge sin neste byferie etter dette. Det finnes mange fine gamlebyer rundt om i Europa, men det finnes bare ett Venezia.

Kanal i en roligere del av byen

Hjemreisen

Tid: 4. oktober 2013, kl.21:00
Sted: Aner ikke, det er mørkt ute.


Siste blikk mot Rialtobroen
Skal man nevne en negativ ting med å være i Venezia, så må det være å komme seg til og fra hotellet. Vi kunne riktignok ha bestilt vanntaxi, men det skal være ganske dyrt. Det ble til at vi bar koffertene over kanalene for å ta flyvaporettoen fra Rialto. Det var merkbart at det nærmet seg helg, for det var flere folk i gatene enn det hadde vært til nå. Det var nok lurt av oss å legge turen til ukedagene. Da blir det også med litt mindre tungt hjerte vi forlater trengselen.

Vaporettoen kom som planlagt, og båten som tok oss tilbake til flyplassen var langt fra like full som da vi kom. Men jeg var ikke helt overbevist over mannskapets evne til å sikre bagasjen. Jeg var livredd for at en bølge skulle velte koffertene over bord, og angret på at jeg ikke hadde plassert dem på tvers av båtlengden. Men det gikk heldigvis bra.

Vi måtte vente en stund med å få sjekket inn bagasjen på flyplassen, og selv om køen sperret hele terminalen, virket det ikke som om noen hadde hastverk med å åpne skranken. Har vanskelig for å forstå poenget med online innsjekking når man fortstatt må stå i like lang kø. Det var ikke mulig å skrive ut bagasjelapper og levere koffertene selv.

Sikkerhetskontrollen gikk raskere, og i avganshallen var det et stort utvalg av butikker. Det gikk for det meste i klær, så nordmenn kan slite med å finne det de egentlig er ute etter. Men drikkevarene får man altså kjøpt på høyre side etter sikkerhetskontrollen.

Boardingkøen var også endeløst lang, men da vi først kom oss på flyet, kom vi oss greit av gårde. Serveringen på flyet hadde siden sist blitt oppgradert til brødskiver med gulost.

Solnedganger er best fra fly
Vi landet på Schiphol i en nydelig solnedgang, og flyet taxet gjennom halve Nederland før vi endelig kom oss til terminalen. Det tok oss ca 15 minutter å gå fra gaten vi parkerte ved til gaten til flyet mot Sandefjord. Da vi kom frem rakk vi å gjøre det nødvendigste før det igjen var klart for ny boarding. Vi kunne ha rukket å shoppe litt, men vi hadde egentlig brukt nok penger i Venezia.

Her på flyet til Sandefjord er de nettopp ferdige med å servere de samme gamle salte kjeksene. Det største problemet med å mellomlande når man reiser er at det blir mindre tid til blogging på grunn av dobbelt så mange take off og landinger. Men KLM skal ha for at de er raske med å skru av "fasten seatbelt"-lyset når de først er i lufta.

Hotel Locanda ai Santi Apostoli

Hotellet med det lange navnet er et lite hotell med kun 10 rom. Det har en sentral beliggenhet langs en av de travleste gatene i byen, bare få minutter fra Rialtobroen. Vi var heller ikke snauere enn at vi også bestilte et rom med utsikt over Grand Canal. Det er klart at en slik utsikt gir litt ekstra, men den fine fellesstuen med balkong gir alle gjestene mulighet til å nyte utsikten, uansett hvilket rom de har.

Hotellets fasade mot Grand Canal. Hotellet holder til i øverste etasje.
Velger man et rom mot kanalen bør man også være klar over at man da har vindu mot den mest trafikkerte gaten i byen. Har man et lett sovehjerte kan ha lett for å våkne av vaporettoer, lastebåter og den øvrige trafikken på kanalen som pågår døgnet rundt. Men det plaget heldigvis ikke oss.

Rommet vår var det ingen grunn til å klage på, hvis vi ser bort fra at gulvet var like skjevt som en skibakke. Badet hadde en bra dusj og et badekar, vi hadde et romslig garderobeskap, minibar, som riktignok bare ble delvis fylt opp, og en TV vi knapt skrudde på. Trådløs-nettet var enkel å bruke og dekningen god.

Frokosten var kanskje i enkleste laget. Kun en type ost og skinke, pluss crossanter, toast, rundstykker, yoghurt og noe frukt. Ina gjorde lurt i å ta med eget brød. Ellers var det også glutenfrie rundstykker på supermarkedet Billa, ikke så langt oppe i gata. Kaffen som sto fremme var americano, men det var også mulig å bestille espresso eller cappuchino hvis personalet hadde tid. Frokostrommet var også i minste laget. En gang ble vi stående å vente ganske lenge på et ledig bord.

Så var det prisen da. 243 euro per natt kostet rommet. Hoteller i Venezia har aldri vært kjent for sin lave pris, og med kanalutsikt søker man ikke etter de laveste prisene. Det er kun en gang hvert tiende år vi unner oss hotellrom som dette.

Panoramautsikt over Grand Canal

Lunch på Campo del San Margerita

Vi inntok en tidlig lunsj på Campo Santa Margarita, før vi måtte tenke på å starte på hjemreisen. Vi startet med hver vår kaffe, hvor jeg tok sjansen på en espresso med grappa. Så var det gjort, og mer trengs ikke å si om den kaffen. Resten av måltidet drakk vi mineralvann.

Grillede kamskjell
Maten var langt bedre. Vi valgte hver vår rett fra antipasti-menyen. Ina spiste grillede kamskjell, og jeg valgte salte og tynnskårede skiver av gåsebryst. Begge rettene var veldig gode, og nok til å gjøre oss mette. Det var tross alt ikke så veldig lenge siden frokost heller. Regningen kom på 42 euro.
 
Tynne skiver av gåsebryst

Rundt omkring i Dorsoduro

Tid: 4. oktober 2013, kl. 17:45
Sted: På flyet mot Amsterdam

Gondolverksted i Dorsoduro, og den eneste trebygningen vi så.
Vi hadde ingen fast agenda for den siste dagen, men bestemte oss for å rusle over Accademia-broen og se litt mer av området der etter at vi hadde pakket og sjekket ut. På Accademia-galleriet var det ingen kø denne gangen, så vi ha hatt uflaks den dagen vi var der. I dag skulle vi heller rusle litt på måfå og håpet på at vi etterhvert skulle ende opp på Campo Santa Margarita.

Kanal gjennom Dorsoduro

Dorsoduro-området har et mer lavmælt preg enn San Marco, særlig når man beveger seg bort fra Gand Canal. Etter å ha surret litt rundt uten retningssans befant vi oss plutselig på den andre siden øya og kunne se over mot den avsidesliggende bydelen Guidecca. Langs denne vannkanten ser det ut til at cruiseskipene legger til. Jo større, desto lenger vest.

Markedet på Campo Santa Margarita
Vi kom oss til Campo Santa Margarita også. Det er et stort torg utenfor en kirke, hvor det både var et lite marked og en god del serveringssteder. Markedet er ikke på langt nær på størrelse med det på Rialto, men atmosfæren er mye mer avslappet og tydeligvis brukt mer av lokale folk enn turister.

Etter å ha spist lunsj på et av spisestedene kastet vi oss på nytt ut i jungelen av smågater og kanaler for å finne veien til Rialto og videre tilbake til hotellet.

Lokalt loppemarked

fredag 4. oktober 2013

Middag på Osteria Al Pesador

Vi tok oss middag på Al Pesador ved kanalbredden like ved Rialto-markedet, med utsikt over til hotellrommet vårt. Dette er en av flere serveringssteder som man finner på denne store, men litt bortgjemte plassen øst for Rialto-broen.

Rettene på menyen var få, men spennende. Det virket som de var mest stolte av fisken sin, men vi valgte likevel kjøttretter. Ina startet med tomat og mozarella, som vi nå har lært heter capresa. Jeg startet med en carpaccio, som for de som ikke visste det er rått biffkjøtt i tynne skiver (smaker best med mye pepper). Hovedrettene var tagliata til Ina, biff i strimler servert i en original "bolle" laget av tørrstekte poteter, og kalvefilet innbakt i brød til meg. Og dessertene var melonsuppe med geiteiskrem(!) til Ina, og yoghurt med skogsbærmousse til meg.

Det er lett å tro at en restaurant med så fin beliggenhet ikke trenger å anstrenge seg med maten for å trekke turister, men her ble vi positivt overrasket. Denne maten var både kreativ og god. Til å drikke hadde vi bellini, den lokale prosecco med fersken spesialiteten, og spritz, campari og prosecco, som aperitiff. Til hovedretten hadde vi to glass Langrein rødvin, en flaske vann, og to glass espresso til desserten. Hele regninga kom på 136 euro. Det var vel verdt det.

Spritz og Bellini, aperitifer man kan bli vant til

Rusletur gjennom Canaregio og San Polo & Santa Crose

Denne dagen hadde vi lite annet på agendaen enn å shoppe litt og rusle rundt i byen. Etter å ha gjort oss ferdige med Markusplassen og shoppingen, beveget vi oss nordover Strada Nova, gaten forbi hotellet, hvor vi ikke hadde vært tidligere.

Campo Santi Apostoli, der Strada Nova begynner
Strada Nova og gatene som følger er livlige gater hele veien parallelt med Grand Canal. Gatene blir etterhvert bredere og ble det nærmeste noe vi kan kalle en hovedgate i Venezia. Men søker man etter ro og idyll behøver man ikke gå langt inn i sidegatene for å finne det. Etter å ha krysset Canal Canaregio fant vi til og med en bortgjemt park, som så ut til å være ukjent for alle andre enn de fastboende.

Si det på italiensk
Jo nærmere vi kom Piazzale Roma, der jernbanestasjonen ligger og bilene parkeres, desto mer folksomt ble det. Vi tok broen over Grand Canal og prøvde å finne veien gjennom bydelen San Polo & Santa Crose til Ponte Rialto. Det var ikke enkelt, til tross for tidvis god skilting.  Det går ingen opplagt hovedgate gjennom området, og mange av gatene er smale og nokså folketomme. Plutselig åpner det seg en stor plass foran en kirke, før man må finne den riktige smale gaten for å komme seg videre.


En stille kanal i San Polo & Santa Crose
Men vakkert er det også her, med de samme idylliske kanalene som ellers, men det er langt mellom gondolene. Når man nærmer seg Rialto livner det til igjen.

Et av torgene som plutselig dukker opp

torsdag 3. oktober 2013

Lunsj med glutenfri pasta

På veien ned til Markusplassen gikk vi en vei vi ikke hadde gått tidligere, og passerte en restaurant som annonserte at de hadde glutenfri pasta. Ina jublet over at hun slapp å reise fra Italia uten å ha spist pasta. Men så er det nå slik i Venezia, at det er ikke alltid så enkelt å finne veien tilbake til et sted i de labyrintiske gatene. Men til slutt fant vi et annet sted som også serverte glutefri pasta. Fikk ikke med meg navnet på stedet, men leter du etter glutenfri pasta i Venezia, så søk nord for hovedleia mellom Markusplassen og Rialto. Det finnes minst 2 der.

Så mens Ina spiste sin glutenfrie spaghetti bolognese, spiste jeg en glutenstappet pizza Sicilia. Jeg hadde så lyst på en pizza med oliven og pepperoni at jeg ikke fikk med meg at den også inneholdt ansjos, men etter å ha plukket ut fiskeskjelettene smakte den ganske godt.

Til å drikke hadde vi en øl og en brus, samt de sedvanlige espressoene. Regningen kom på 44 euro.

Utsikten fra Campanile

Tid: 3. oktober 2013, kl. 21:20
Sted: Hotellet

Herfra kan man se langt!

På vår første tur til Markusplassen syntes vi været var for trist til at vi kunne regne med å få noen pene bilder fra toppen av Campanile, det store klokketårnet. Været i dag var ikke veldig mye bedre, men det var i hvert fall ikke fare for regn.

Det var en betydelig, men ikke avskrekkende kø for å komme inn. Det kostet 8 euro. En velorganisert heis tok oss til topps.

Fra toppen kan man se hele Venezia, samt fastlandet og nærliggende øyer. Man får bekreftet inntrykket av at Venezia er en intakt og godt bevart gammel by, og fordi byen ligger på en øy som ikke gir den plass til å bli større, er det heller ingen bygninger i utkanten som forstyrrer illusjonen.

Det blåser godt der oppe, så på en dag som denne ble det nokså kaldt. Klokkene ser ikke ut til å være i bruk heldigvis, så la hørselsvernet være hjemme.
Panoramautsikt fra Campanile

Middag på Fiaschetteria Toscana

Dette var kvelden vi hadde tenkt å feire bryllupsdagen skikkelig. Noen kvelder i forveien hadde vi lagt merke til denne restauranten, som hadde et Michellin-klistremerke i vinduet (uvisst av hvilken grunn) og en meny som skilte seg litt ut fra de andre restaurantenes menyer, som egentlig er ganske like.

Vi kom litt over kl. 19, noe som er tidlig i italiensk tid. Det var nok lurt, for vi var de første som kom og de fleste bordene var reservert.

Vi startet med hver vår prosecco og antipasti. Ina fikk tunfisk tartar og jeg friterte zucchini-blomster med yoghurtsaus. Hovedretten ble "chianina steak" (biff i tykke strimler) i olivenolje på Ina, og svinefilet med pære og portvinsaus på meg. Som sideretter hadde vi grillede grønnsaker og bakte poteter. Dessertene var ananas og markjordbær, servert helt uten tilbehør. Høres kanskje kjedelig ut, men for Ina, som ikke kan spise hva som helst, er det betryggende å vite at maten ikke oversvømmes av vaniljesaus. Til å drikke hadde vi en veldig god Valpolicella, en flaske vann og to espresso.

All maten var veldig god, men kelnerne virket litt uinspirerte. Regningen kom på 137 euro, ikke så mye som jeg hadde fryktet faktisk.

Grillede grønnsaker som siderett

onsdag 2. oktober 2013

Lunsj på Ai Frati

Mens vi var på Murano spiste vi lunch på Ai Frati, et enkelt spisested som lå langs den nordlige bredden av øyas "Grand Canal". Vi satte oss på det ytterste bordet på en brygge som duppet på vannet. Der spiste Ina nok en gang en prosciutto, en av de få antipasti- og primirettene hun kan spise, mens jeg varmet meg på en minestronesuppe. Ingenting å utsette på maten, og med en øl og en cappucino kostet det ikke mer enn 40 euro.

Broen like ved Muranos "Grand Canal", like ved Ai Frati

Murano

Tid: 2.oktober 2013, kl 16:45
Sted: Hotellet

Kanalen gjennom sentrum av Murano
Det er greit å kunne se mer enn bare Venezia når vi skal være her i såpass mange dager, så vi brukte denne dagen til å besøke øya Murano, litt nord for byen. For å komme dit måtte vi gå i snaue 10 minutter gjennom byen for å komme til Fondamenta Nuovo, hvor det går vaporetti fra. Billetter kjøpes i en billettluke eller i Tabacci-butikkene. Det var dumt av oss å kjøpe enveisbilletter. Et dagskort hadde vært billigere. Vaporettoen ble stappfull av turister som hadde tenkt seg samme vei, men båtturen var heldigvis ikke så lang.

Murano er som en egen liten by, som i likhet med Venezia er kjemisk fri for biler, har egne kanaler og til og med sin egen "Canal Grande". Det går promenader langs kanalene i langt større grad enn det gjør i Venezia. Bygningene er enklere og mer fargerike, men innimellom smeller de til med et gotisk palass. Jo lenger nord på øya man kommer, desto sterkere blir følelsen av å være i en fiskerlandsby.

Litt glasskunst utenfor en kirke
Det er glassblåserkunsten som har gjort øya berømt, og i lang tid hadde de monopol på en teknikk som gjorde glasset deres enestående i verden. Butikkene langs den mest sentrale kanalen er da naturligvigvis glassbutikker. Det selges både som servise og rene pyntegjenstander. Særlige gjengangere var "gullfiskboller" og klovnefigurer.

Et representativt utvalg av hva man kan shoppe på Murano

Maria og San Donatokirken


Et stykke nord for Grand Canal (vet ikke om det er det den heter, men det er det den fungerer som) ligger en basilika som er viet Maria og St Donatus (hvem nå det er). Mesteparten av kirken ble bygget på 1100-tallet, og den er mest kjent for sine mosaikker, både på veggen bak alteret og på gulvet. I alteret skal det være en urne med Donatus' levninger. Det ligger også en figur av helgenen i alteret, men dette er heldigvis bare en statue, ikke helgenen selv. Mest særegent for meg var likevel glasskrusifikset som henger på den ene sideveggen. Vi er jo på Murano, tross alt!

Inngang er gratis, men det kryr av bøsser hvor man oppfordres til å legge igjen donasjoner. Fotografering er som vanlig forbudt.

Maria- og Donatuskirken


Museo del Vetro

Selvsagt finnes det et glassmuseum på glassøya. Dette var delvis stengt på grunn av ombygging, så billettprisen var redusert til 5.50 euro (hva nå den egentlige prisen var). Her gjelder også det evinnelige fotoforbudet. Utstillingene er av glassgjenstander helt fra romersk tid til vår egen. Mest interessant var de romeske glassene som var funnet i diverse graver, en glassmodell av en italiensk hage, og to lyskroner som også var utelukkende i rent glass. For de leselystne var det også store oppslag om øyas og glassblåsingens historie.

Kanalen som går forbi museet og kirken
En liten båt som ligger til kai

Middag på La Feluca

På vei tilbake til hotellet fra Accademia lot vi oss kaste inn på en restaurant for å spise middag. Vi var kveldens første gjester og ble strategisk plassert ved vinduet.

Som antipasti valgte Ina mozzarella og tomat, mens jeg spiste en kjempegod tunfisk prosciutto. Hovedretten var en risotto frutti di mare på deling. Man må alltid være to for å spise risotto. Maten var god, men akk, så mektig. Det var ikke snakk om å gå videre til noen secondi piatti. Til å drikke fikk vi en helflaske med La Roncaia, en veldig god lokal hvitvin, en flaske med vann, samt to espresso.

Regningen kom på solide 120 euro. Det måtte vel skje før eller siden.

Tunfisk prosciutto

Gallerie dell'Accademia


Køen utenfor Gallerie dell'Accademia

Det var ikke helt plalagt slik, men resten av dagen ble brukt på Gallerie dell'Accademia. Det ligger i bydelen Dorsoduro, som er den sydligste delen av byen langs Grand Canal. For å komme dit gikk vi fra Rialto og gjennom universitetsområdet. Det blir ikke skiltet til Accademia før man begynner å nærme seg, så en kart-app med GPS er en stor fordel for å vite at man er på riktig vei. Det er ingen brede boulevarder her heller, men det er en koselig tur, hvor miljøet har et mer bohemaktig preg enn i San Marco-bydelen.

Den første museumsgjenstanden vi fikk se på Accademia var køsystemet deres. Da vi kom dit hang det en lapp på døra om at galleriet var stengt midt på dagen på grunn av et ansatt-møte. Mens vi ventet på at de skulle åpne igjen satt vi på en kafe like ved inngangen. I mellomtiden samlet det seg en lang kø, og da dørene åpnet gikk køen så tregt at den aldri ble mindre. Det var ikke tillatt med mer enn 300 besøkende ad gangen, så folk ble sluppet inn gruppevis ettherhvert som folk kom ut igjen, men innenfor var det kun en person som solgte billetter, så det gikk like tregt der. La oss håpe at køen skyldes en kombinasjon av underbemanning og ekstra mange besøkende på grunn av en gjesteutstilling med Leonardo da Vincis tegninger som blir vist denne høsten.

Vi fikk omsider kjøpt våre billetter til 15 euro og puttet sekken i en bagasjeboks, og gikk opp trappen for å se utstillingen. Det første vi fikk se var en del kirkekunst fra middelalderen, som visstnok Napoleon har plassert der etter å ha stengt noen kirker. Lenger inn hang det store renessansemalerier, som vanlig med religiøse motiver. Særlig evangelisten Markus sitt liv og død har blitt grundig dokumentert i et av rommene. Det som imponerte meg mest i den permanente utstillingen var malerier på noen bøyde lerrett som hang oppunder taket i et av rommene, noe som ga maleriene en stilig tredimensjonal effekt.

Det som virkelig gjorde det verdt å stå i den lange køen var den midlertidige utstillingen av Leonardo da Vincis tegninger. Blant tegningene var hans berømte menneskeskisse, den virtuvianske mann, og et vakkert kvinneportrett. Ellers var det en del arbeidstegninger, skisser og studier som gå et spennende innblikk i hvordan mesteren arbeidet.

Heller ikke her var det tillatt å fotografere, og vi valgte å respektere det.

Accademiabroen, nær munningen av Grand Canal

tirsdag 1. oktober 2013

Lunsj på Riva del Vin

Prosecco og flaskevann
Etter gondolturen fant vi et bord med utsikt over Grand Canal på restauranten Riva del Vin. Solen hadde endelig vist seg her i Venezia, så det hadde blitt temperatur til å kunne sitte ute.

Jeg spiste en gnocchi med laks, og Ina startet med noen lekkert danderte kamskjell som hun ikke ble mett av, og fulgte derfor opp med prosciutto med melon. I tillegg delte vi en mikset salat.

Til å drikke hadde vi hvert vårt glass prosecco (musserende vin), en øl, en vannflaske og to espresso. Regningen kom på 70 euro. Kelnerne var ok, men de gikk litt i bena på hverandre slik at den ene kelneren ikke visste hva den andre gjorde.

Tur med gondol

Kanalene er såvidt brede nok til at to gondoler kan møtes
Da jeg før ferien prøvde å finne ut noe av gondolturer i guidebøkene, var flere som kun sa: Det er for dyrt. Glem det!

Og ja, det er dyrt å bruke gondol i Venezia. 80 euro for 40 minutter koster det. Nesten som å ta taxi hjem fra byen i Norge. Likevel er det en type ting man bare kan gjøre i Venezia, og det er en behagelig opplevelse.

Man kan finne seg en gondol flere steder i byen, og vi fant vår litt syd for Rialtobroen, på San Polo-siden. Der var det bare å sette seg ned på bryggen hvor det er merket "Gondol" og vente på at en gondol skulle dukke opp, noe som skjedde ganske raskt.

Gondolføreren hadde opplegget klart om hvor skulle ro. Han kunne ikke stort mer engelsk enn de replikkene han hadde øvd på for å kunne fortelle om de viktigste bygningene vi passerte. De fleste spørsmål ble besvart med økseskaft.

Trangt mellom husene, lavt under broene

Turen gikk en liten runde gjennom noen kanaler i San Polo, nord for Grand Canal. Etterhvert som kanalene ble stadig trangere ble turen mer og mer idyllisk og avslappende. Blandt husene vi passerte var hjemmene til Cassanova og Marco Polo. I hvert fall noen av dem. Man må forøvrig også regne med å selv bli fotografert av turistene på broene man passerer under.

Det er ikke noen lang tur man rekker på 40 minutter, og de 40 minuttene gikk veldig fort. Burde egentlig ha brukt stoppeklokka.

Rialtomarkedet

Peperoncini, små paprika
Et par sidegater inn til høyre etter å ha krysset Rialtobroen kommer man til Rialtomarkedet, byens store marked for ferske matvarer. Man kommer først til grønnsaksmarkedet, og litt lenger inn og undet et tak kommer man til fiskemarkedet, med alle typer fisk, skjell og blekksprut. Kjøttboder så jeg lite til, men det var en del kjøtt å se i butikkene rundt markedet. Dette stedet får det til å rykke i kokkefoten, men her nede er jeg dessverre langt unna et kjøkken jeg kan bruke.

Sverdfiskhode til salgs. Alt kan spises!

Ponte Rialto

Tid: 1. oktober 2013, kl 22:00
Sted: Hotellet

Rialtobroen, lenge den eneste broen over Grand Canal
Vi har utsikt mot deler av Rialtobroen fra rommet vårt, og i dag skulle vi endelig krysse den. Broen er den eldste som krysser Grand Canal, og var i flere århundrer også den eneste. Det er en bro man kjenner igjen når man først har sett den. Det er en bred bro med to rader med handelsboder, og gangveier på hver side og i midten. Bodene er selvsagt utelukkende juggel- og sovenirbutikker. Fra gangveiene har man god utsikt mot begge retninger i kanalen.

Trappen som går over broen

Middag på Ristorante Sempione

Ristorante Sempione
Middagen spiste vi på veien hjem fra konserten. Omtrent halvveis mellom Markusplassen og Rialtobroen fant vi et bortgjemt lite sted som het Sempione, beliggende langs en kanal.

Ina spiste en escalope med marsalasaus, og jeg en medium pepperstek, åpenbart stekt på lav varme, som ble servert med en hvit saus og hel grønn pepper. Som sideretter hadde vi henholdsvis pommes frites og stekte poteter. Mens vi spiste kunne vi skåle med gondolene som gled forbi.

Det var ingen grunn til å klage på maten, men jeg blir litt stresset når kelneren spør om vi skal ha dessert, eller aller helst regningen, før jeg er ferdig med å spise. Det kan ha å gjøre med at vi var de siste gjestene i lokalet og at han hadde lyst til å dra hjem, selv om klokka ikke var mer enn 10 om kvelden.

Regningen kom på i overkant av 70 euro, inkludert 2 glass med rødvin og en flaske San Pelegrino.

Klassisk konsert

Vi må alltid få med oss noe kulturelt når vi er på byferiere, og da spesielt i Venezia, som både kan regnes som Vivaldis og operaens hjemby. Dessverre klaffet ikke tidspunktet slik at La Fenice hadde noen forestilling mens vi er her, men det finnes nok av enklere alternativer. Utenfor Markuskirken kunne vi høre øvingene fra et lokale ved siden av, og det viste seg at det holdes konserter på Ateneo San Basso hver kveld, vekselvis Vivaldis "Fire årstider" og "Vivaldi el'Opera", som er høydepunkter fra Vivaldis komposisjoner og diverse andre operaer.

Vi kjøpte billettene en time i forveien. Plassene er ikke nummerert, og publikum var ikke særlig flinke til å fylle opp de tomme setene, så det lønner seg å komme tidlig hvis man skal sitte sammen.

Den intime konserten ble holdt i en liten hall med veldig god akustikk. Orkeresteret besto av fire strykere og et piano i tillegg til en sopran og en tenor. Reportuaret startet med to stykker av Vivaldi, og fortsatte med arier fra kjente operaer fra folk som Donizetti, Verdi og Puccini.

Det første stykket startet litt surt, men orkesteret tok seg raskt inn da de fikk stemt instrumentene sine skikkelig. Vokalistene var fantastisk gode, men har kanskje noen mindre begrensninger som skiller dem fra de aller beste.

Konserten var unnagjort på en time. Dette formatet kan særlig anbefales for de som ønsker å gjøre seg mer kjent med operaens verden uten å gå til en helaftens forestilling. Billettene kostet 30 euro.

Utenfor Ateno San Basso

Et kjapt måltid på Trattoria Canonica

Vi skulle på konsert denne kvelden, og hadde ikke tid til et skikkelig måltid før konserten. Derfor bestemte vi oss for å ta en kjapp antipasti på Trattoria Canonica, som vi fant litt lenger opp i veien forbi kirken.

Vi valgte begge to en prosciutto, med tomat og mozzarella på deling som siderett. Posjonen med tynnskåret rå skinke var raus til en antipasti å være, og salaten var også veldig god. Maten tjente absolutt hensikten til å holde oss gående gjennom konserten.

Regningen kom på 78 euro. Kanskje litt mye for et såpass lett måltid, dog med en Campari Spitz, en halvflaske Chianti Classico og 2 espresso på kjøpet. Kelnerne var flinke til å drive mersalg uten at det bikket over til å bli masete.

Brukte varer på utstilling

Lunch på Trattoria ai Leoncini

Mellom besøkene i Markuskirken og Dogepalasset spiste vi lunch på Trattoria ai Leoncini, som ligger litt inn i sidegatene til kirken. Det er et gjennomgående lokale med dører i begge ender og ganske mange gjester, men servicen var likevel rask og kelnerne oppmerksomme.

Min rett var en lasagne uten tilbehør, Ina spiste en kyllingsalat med mozarella. Begge rettene var gode, selv om Ina gjerne skulle ha ønsket litt mer mozarella i salaten. Til gjengjeld skrøt hun av kyllingen. Husker ikke i farta hva regningen kom på, men mener det var et sted mellom 50 og 70 euro. Da inkludert øl og mineralvann.

Menyen til ai Leoncini

Markusplassen

Markusplassen i rufsevær
Det er vanskelig å skrive om Markuskirken og Dogepalasset uten å også skrive noen ord om Piazza San Marco, Markusplassen. Dette enorme torget vest for kirken og palasset regnes på mange måter som samlingsstedet i byen. Plassen er omkranset av bueganger, og på hver side er det kafeer som er beryktet for sine regninger som kan gi selv skallede folk bakoversveis. Det skal sies at disse kafeene også arrangerer konserter for sine gjester, så man kan velge om man betaler for en dyr kaffe eller en billig konsert. Uansett, skal man bare ha en rask kaffe, så drikke den i baren. Ikke sett deg ned. Det er euro å spare på å stå.

Regnværet gjør søylegangene nyttige, særlig for fotografen

Ellers domineres plassen av Kampanilen, et stort klokketårn som vi må komme oss opp i en dag. Hva som skjer med trommehinnene når klokkene begynner å ringe blir spennende å finne ut.

Det vil ikke være rettferdig avslutte beskrivelsen av Markusplassen ennå. Vi har kun sett plassen i ruskevær, og ikke i all sin prakt i solskinnet. Fortsettelse følger kanskje.

Om kvelden tennes lysene på bygningene rundt plassen, og plassen fylles opp med selgere som selger lysende leker.

Dogepalasset

Dogepalassets fasade møt sjøen
Den andre opplagte bygningen å se i Venezia, etter Markuskirken, er Palazzo Ducale, Dogepalasset. Den ligger nesten vegg i vegg med Markuskirken, med sin glatte fasade med søylearkader mot vannet.
Køen her er også merkbar, men kortere enn ved Markuskirken. Det koster 16 euro å komme inn. Det første vi fikk se var noen avdankede søyler som hadde blitt erstattet i bygningen og plassert her. Ikke det mest spennende å se.

I palassets gårdsrom var det toaletter og oppbevaring av bagasje (heller ikke her er det lov å ta med ryggsekk), og en trapp som førte opp til Scala d'Doro, Gulltrappen, som leder opp til de offisielle rommene i palasset. Navnet har den fått etter de forgylte utsmykningene i det buede taket.

Gulltrappen

De offisielle rommene og hallene var det så mange av at det er håpløst å gå inn på dem enkeltvis. Det var haller beregnet på rådsmøter, senatsmøter, kongressmøter, you name it. Det var en egen hall for hver tenkelige komite. Etter disse kom rettsalene og høyesterett og et par rom til. Felles for de alle var at vegger og tak var dekket av noen helt fantastiske malerier, for det meste i renessanse- og barokkstil. Maleriene skildret vekselvis religiøse og historiske motiver. Særlig motivene fra bestemte slag, bl.a. slaget ved Lepanto og erobringen av Konstantinopel (tyrkernes, ikke venetianernes), kunne ta pusten fra en. Maleriet "Paradis" sies å være verdens største oljemaleri og avbilde hele 800 personer.

Underveis gikk vi også gjennom arsenalet, en stor samling av våpen og rustninger fra 1500 til 1700-tallet i mer eller mindre kronologisk rekkefølge.

 
En utsikt til å sukke av
Fra rettsalene var ikke veien lang til den beryktede "Sukkenes bro", som går over en kanal til fengselet. Sukkenes bro er en overbygget bro, hvor fangene sies å ha sukket da de fikk et siste glimt av Venezias kanaler. Det var nok ikke så mange som kom den samme veien tilbake. På den andre siden av kanalen var gangene langt dunklere enn i de storslåtte hallene i palasset. I fengselscellene kunne vi se at fangene hadde skrevet kvinnenavn på veggene.

Også i palasset var det forbudt å fotografere, men i motsetning til i Markuskirken ble det her også håndhevet.
 
Blogglisten