Denne bloggen er gammel

Alle innlegg er flyttet til min nye reiseblogg på wordpress.com.

torsdag 6. mai 2010

Mat i Dahab

Lettere svidd mat fra Blue Moon
Om kvelden tennes det bål på kafeene
Solnedgang over Dahab
Terningkast: 5 Strandkafeene i Assalah forsøker å servere egyptisk mat med en mer alternativ vri. Her er stoler et ukjent begrep. Man sitter eller ligger på noen puter som er lagt rett på bakken og man spiser fra noen bord som har en tilsvarende høyde. Om kvelden tennes bålene for at gjestene skal holde seg varme og komme i den rette stemningen, og når man er ferdige med middagen kan man kose seg med et glass nydelig ferskpresset juice over et slag backgammon (taula på arabisk). På disse kafeene kan man også velge mellom å spise en solid frokost laget i samme kreative ånd eller på tradisjonelt egyptisk, amerikansk, engelsk eller kontinentalt vis som koster i underkant av 20 pund for to personer.

I begynnelsen er dette en velkommen avveksling fra den tradisjonelle maten, men etterhvert finner man ut at de fleste kafeene spinner så mye rundt det samme konseptet slik at alle skiller seg ut på samme måte. Da er det greit å vite at variasjonen mellom spisestedene er større nede ved basarene. Noe annet man må være oppmerksom på når man spiser på disse kafeene er at de mange kattene som oppfatter seg selv som stamgjester ikke trenger mer enn et øyeblikks uoppmerksomhet før de hopper opp på de lave bordene og stikker av med halve middagen din.

Den første middagen i Dahab spiste vi på Jay's, som er en av de bedre kafeene som baserer seg på dette flower-power konseptet. Her ble vi servert en ovnsbakt macaroni-rett og en vegetarrett, samt te og melon-juice som vi koste oss med utover kvelden. Dessverre fikk jeg ikke notert prisen for dette, men den var ihvertfall ikke over 50 pund (drøye 100 kroner).

Napoleon er et annet sted av samme kaliber. Inspirert av snorklingen tidligere samme dag var vi begge innstilt på en fiskemiddag, den eneste under hele reisen. Vi lot oss overtale til å spise på dette stedet etter at innkasteren hadde liret av seg flere setninger på norsk og forsikret oss om at han personlig hadde fanget fiskene (som var stilt ut ved inngangen) samme dag. Fisken som ble servert med pommes frites, ris og lime smakte utmerket, selv om det var mye ben i den. Jeg fikk aldri med meg hva slags type fisk det var vi spiste. Til å drikke fikk vi banan- og jordbærjuice. Til dessert spise jeg en sahlab, som var en miks av melk, nøtter, rosiner og banan i en keramikkbolle. Heller ikke dette gildet overskred en pris på 50 pund.

I resepsjonen på Seven Heaven Hotel henger en liste over hvilke kafeer som kan anbefales spesielt og hvilke man definitivt bør unngå. Hadde vi lest denne listen litt grundigere hadde vi unngått å bli overtalt til å spise på Blue Moon mot et løfte om gratis dessert. Det vi ikke ble gjort oppmerksomme på var at forretter var obligatorisk i dette tilbudet. Til hovedrett hadde vi en rett med grillede kyllingbiter på spidd, som var fulle av brusk, og en mixed grill som besto av forskjellige typer kebab, pølser og kjøttstykker. Begge hovedrettene bar preg av å ha blitt tilberedt på en alt for varm grill. Desserten var pannekaker servert med en blanding av sjokolade, honning og banan. Prisen for dette var 50 pund, så vi sparte ikke så veldig mye på dette tilbudet.


Etter noen dager fant vi tiden moden til å forsøke noe annet enn disse etterhvert ganske så ensformige strandkafeene. Derfor gikk vi ned til basarene hvor vi slo oss ned på Amico Pizza. Pizzaen her lages på egyptisk vis og kalles fiteer. Den består av flere lag med tynn deig og godt krydret fyll, noe som gir den en konsistens som kan minne om wienerbrød og smak som en godt krydret pizza. Dette var en berikelse for våre ganer som kan anbefales varmt. Dessuten kostet det ikke mer enn 16 pund (ca 35 kroner) for å mette to mager med denne retten, inkludert en cola til hver. Underholdningen på stedet sto kokken for, der han sjonglerte med pizzadeigen.

En av strandkafeene som ikke var nevnt på fy-listen til Seven Heaven, men som definitivt burde ha vært det, er Friends. Vi spiste ikke noe mat der, men teen vi ble servert ga meg en skikkelig diare som ikke ville gi seg med det første. Kvelden før en 8 timer lang biltur tilbake til Kairo passet dette særdeles dårlig, og i denne nødens stund var det gull verdt å ha et døgnåpent apotek som nærmeste nabo til hotellet. De ansatte på dette apoteket var både kompetente og meget hyggelige, selv om vi måtte gå flere turer for å finne den riktige medisinen. Medisinen jeg fikk var ihvertfall nok til å hindre at den kommende bilturen ble det marerittet jeg hadde fryktet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

 
Blogglisten