fredag 30. juni 2017

Middag på Veggera

Et stort kjøttstykke på sølvpapir. I forgrunnen småpoteter og et glass med øl i bakgrunnen
Kleftiko, slik Veggera serverer den

Etter en lang dag med mye reising gjorde vi det enkelt med middagen. Vi gikk i retning sandstranden og så etter det første og beste stedet som kunne tilby noe glutenfritt. En pizzeria og et gatekjøkken falt igjennom, og vi kom helt til stranden før vi fant Veggera, som er en strandrestaurant med servering både innendørs og nede på stranden. Og nei, man får ikke bare vegetarmat her. Vi satte oss nede på stranden, selv om mørket hadde snytt oss for utsikten. Denne delen av byen er heller rolig på denne tiden av døgnet. Vi skulle erfare at det er i den andre enden av byen det er liv på denne tiden av døgnet. Men akkurat i kveld var det helt greit å ha det rolig rundt oss.

Maten skulle vise seg å være bedre enn man forventer på strandrestauranter. Jeg spiste en kleftiko, altså lammekjøtt stekt i folie med fetaost og tomat. Meget saftig kjøtt. Ina spiste en kyllingfilet hun var fornøyd med, og Brage klaget heller ikke på sin kylling souvlaki. Ylva og Ask spiste hver sin spaghetti carbonara, mye større enn noen av dem klarte å spise.

Regningen kom på 55 euro, inkludert en smoothie, 2 brus og to Mythos. Hellas er fortsatt billigere enn andre europeise land. Med regningen fulgte det dessuten en liten iskrem til hver og en liten karaffel med lokal likør som jeg ikke fikk med meg navnet på. Fin tradisjon dette, å spandere litt søtt sammen med regningen.

Andre middag:

Sol som går ned bak en fjellside. I forgrunnen en strand med parasoller. Nærmest kamera, noen trær som rammer inn motivet.
Solnedgangen sett fra Veggera.

På søndagen over en uke senere kom vi tilbake til denne restauranten for en ny middag. Etter å har prøvd et utall andre restauranter savnet vi Veggeras litt mer kreative touch i menyene. Denne gangen kom vi også i tide til å se solnedgangen.

Brage og Ylva gikk begge to for en gresk salat i dag, en smule overraskende. Ina og jeg gikk begge for et langstekt svin i ølsaus. Dette er retter vi savner hos andre restauranter her i Paleochora. I dag snublet kelnerne stygt under bestillingen. Først fikk vi bare en porsjon av denne retten, mens vi hadde bestilt to. Dermed måtte Ina vente lenge på sin (hun fikk spise litt av min mens hun ventet, bare for å ha nevnt det). Likevel hadde de klart å få det med på regningen, slik at det sto tre retter på regningen. Dette fikk vi heldigvis rettet opp i uten diskusjon.

Etter middagen tok vi et par drinker, slik at regningen, etter å ha blitt korrigert, kom opp i 70 euro. Hadde vi ikke hatt drinkene, hadde vi nok vært nede i 50 euro, noe som er et mer normalt nivå for en middag.


Gylne stykker svinekjøtt på et sort steinfat. Risott i forgrunnen.
Langstekt svin med ølsaus og sitronrisotto.

Reisen til Paleochora

Bilde tatt gjennom frontruta på en bil. Skogkledt fjellandskap utenfor.
Frodig landskap langs veien
Bilde tatt gjennom frontruta. Bilen kjører gjennom en liten by.
Flere fine byer ble passert underveis.

Det var rolig på flyplassen i Chania da vi landet. Virket ikke som det var noen andre fly enn vårt eget der. Begge koffertene kom trygt frem, til tross for problemene på Gardermoen. Ute i avgangshallen ventet en taxisjåfør på oss fra Paleochoras lokale taxibyrå. Vi valgte det enkleste, å betale 120 euro for å bli kjørt tvers over øya til Paleochora, fremfor å leie bil under hele oppholdet eller bytte buss i Chania med tre unger på slep.

Vi ble kjørt i en 9-seters minivan. Vi kunne ha sluppet unna med 90 euro for en vanlig bil, men nå hadde vi ihvertfall nok plass til både folk og bagasje. Vi hadde et kort stopp på en bensinstasjon for å kjøpe vann før vi først kjørte gjennom en haug med smågater før vi kom til en motorvei som tok oss et stykke vestover, før vi svingte inn på den svingete veien som krysser øya.

Den første delen av turen gikk gjennom et frodig landskap, før det gikk stadig oppover til et mer karrig fjellandskap. Flere fine byer ble passert på veien. Omsider kunne vi se havet foran oss, og ikke lenge etter kjørte vi over et høydedrag hvor vi fikk full utsikt over Paleochora.

Til slutt stoppet vi utenfor hotellet, betalte sjåføren og sjekket inn.

Gjennom sideruta på bilen ser man en by på en halvøy med havet på begge sider. Jente med telefon i forgrunnen.
Omsider kunne vi se Paleochora.

torsdag 29. juni 2017

Da bagasjebåndet røyk på Gardermoen - og denne gangen rammet det oss

SAS-fly på Gardermoen hvor bagasjen lastes ombord
Bagasjen kom etterhvert ombord i flyet.


Man hører fra tid til annen om kaos og lange ventetider på flyplassene. Siden vi sjelden flyr mer enn to-tre ganger i året er dette stort sett middels interessante nyheter. I dag derimot, mens vi satt i bilen på vei til politistasjonen i Ski for å skaffe oss nødpass, var dette svært dårlige nyheter. Vi hadde allerede fått det mer travelt enn forventet, nå risikerte vi til og med å bli igjen på bakken hvis vi ikke var tidlig ute.

Nødpasset ble fikset uten kritiske forsinkelser, og etter å ha funnet parkering og shuttlebusset til terminalen, kom vi ikke noe senere enn vi hadde planlagt. Vi visste på forhånd at det var kaos med innsjekkingen til SAS, så da vi så en lang kø straks vi kom inn på terminalen tok vi for gitt at det var denne vi skulle stå i. Dette viste seg etterhvert å være folk som skulle har reist til Bangkok dagen før. Greit å vite at noen har det verre enn oss.

Vi fikk skrevet ut bagasjelapper fra en av automatene, og da vi etterhver kom til riktig selvbetjente skranke var det ingen kø der. I samme øyeblikk hørte vi noen av de ansatte si at bagasjebåndet var fikset. Vi trodde et øyeblikk at vi hadde sluppet veldig lett unna kaoset, og vi fikk nesten rett. Vi rakk å sjekke inn en koffert før båndet røyk igjen. Så var det bare å vente, vente og vente, mens køen vokste bak oss. Da det endelig ble fart på båndet igjen gjorde jeg et nytt forsøk på å sjekke inn koffert nummer to. Da fikk jeg den undelige meldingen om at denne måtte sjekkes inn på en helt annen skranke, i den andre enden av hallen.

Kone og barn ble igjen utenfor sikkerhetskontrollen mens jeg småjogget med kofferten mellom stadig voksende køer til den andre enden. I skranke 3 var det lite kø, og først da det ble min tur kom beskjeden om at denne var for reisende til København og Frankfurt. Fyren i skranken forsto ikke helt hvorfor jeg hadde kommet dit (det visste jo ikke jeg heller), men etter å ha forklart situasjonen og vist frem boardingkortet, fikk jeg kofferten sjekket inn.

Så langt har vi vært skånet fra å miste bagasjen på flyreiser. Det vil vise seg om statistikken overlever denne dagen. Flykapteinen har forsikret oss om at all bagasje kom ombord på flyet, men jeg er fortsatt litt urolig for at den ene kofferten er på vei til Frankfurt...

Resten av veien til flyet gikk forbløffende greit, til tross for en stadig trøttere treåring. En nistepakke i sekken hadde allerede spart medpassasjerende for hjertesjærende scener. Familiesluse i sikkerhetskontrollen er en fin ting, men en lommekniv gikk tapt da det viste seg at den ene sekken ikke var skikkelig tømt etter forrige reise.

Selv flyet kom seg på vingene uten alt for store forsinkelser. Vi fikk ingen drømmestart på denne ferien, men nå er vi endelig på vei til det solvarme Kreta.

En kaffekopp og en ølboks på et flybord.
Det smakte godt med en kaffe og Plane Ale etter en lang og kronglete vei til flyet


Epilog:

Begge koffertene dukket opp på båndet i Chania, og alle ble glade.

Kunsten å få seg pass i tide

Et rødt og et oransje pass i flykabinen
I nøden reiser man med oransje pass

Når man skal reise er det egentlig kun tre ting man ikke må glemme. Pass, penger og billetter. Resten kan man alltids få kjøpt på turen. Derfor trodde vi at vi hadde god margin da vi booket time for pass til minstemann på tre år over en måned i forveien. Der tok vi feil, for første ledige time var først en uke før avreise. Politiets garanti er på ti dager, men vi håpet i det lengste at passet skulle komme dagen før. Det gjorde det ikke.

Det kan være forskjell på hva man sier og hva man gjør på passkontoret i Ski. Da vi bestilte passet fikk vi beskjed om at vi kunne få et nødpass dagen før vi skulle reise. Da intet pass var kommet og Ina ringte, kunne vi ikke få pass den dagen likevel. Vi måtte møte opp ved åpningstid kl 8 på avreisedagen. Vi takker høyere makter, i dette tilfellet SAS, for at vi ikke hadde en tidligere flight.

Vi var på politistasjonen kl 8:05, og det var allere mange folk på venterommet. Et kvarters tid etter at vi hadde trukket kølapp fikk vi meldt vårt ærend og fikk beskjed om at vi skulle bli ropt opp etter mellom en og halvannen time. Det holdt heldigvis med en.

Etter å ha blitt ropt opp gikk resten greit. Vi hadde med oss bilder og det gamle passet, samt fødselsattest, som vi riktignok ikke fikk bruk for. Etter drøyt fem minutter hadde vi et orange pass, og en streng beskjed om å levere det tilbake når det egentlige passet skal hentes.

Sett i ettertid gikk det vel egentlig greiere enn det føltes der og da. Man blir stresset når man må vente på ubestemt tid mens man skal rekke et fly. Når man i tillegg hører på nyhetene at det er problemer med bagasjebåndet på Gardermoen og at bør møte opp ekstra tidlig, så hjelper ikke det på nervene. Litt penger røk også med, ikke så mye for selve passet, men at vi måtte kjøre bil direkte fra Ski og dermed et uvisst beløp for parkering, i stedet for å reise med buss og flytog for et par hundrelapper i stedet.

At politiet skryter av at de har en leveringsgaranti på ti dager hjelper lite når de har en ubestemt ventetid på timebestillingen.

(De som ikke liker dårlig humor kan slutte å lese nå)

Noen burde på passet sitt påskrevet 😄😄😄😄😄

Epilog:

Vi kom etterhvert frem til Kreta, uten å vise frem noe pass en eneste gang. Man kan spørre seg hva en treåring egentlig trenger pass til innenfor Schengen. Kunne vi ha vært alt bryderiet foruten?

Epilog 2:

Da vi skulle hjem igjen ble vi bedt om å vise pass både ved innsjekking og boarding. Om vi hadde blitt nektet ombordstigning uten vet jeg ikke, men Ask fikk ihvertfall bruk for nødpasset sitt til slutt.

 
Blogglisten