Denne bloggen er gammel

Alle innlegg er flyttet til min nye reiseblogg på wordpress.com.

onsdag 12. mai 2010

Sinai-fjellet

Ved toppen av Sinai-fjellet ligger en hytte hvor vi kunne søke ly for været

På veien ned sluttet det å snø, og vi kunne se mer av fjellene

Noen vil muligens påstå at vi var uheldige med været på sydenturen vår

St. Katharina kloser ligger ved foten av Sinai-fjellet

Den brennende busken har kommet seg betraktelig
Kirke og moske, side om side
Sinai-fjellet er stedet hvor Moses i følge Bibelen fikk sitt kall fra Vårherre og mottok de 10 bud. Riktignok finnes det enkelte lærde som tviler på at dette var det faktiske stedet, men vi lot ikke slike irriterende fakta forkludre opplevelsen. For de som ikke føler at kallet av en pilegrimsreise er en god nok grunn til å ta seg bryderiet med å bestige fjellet, er naturopplevelsen og den sagnomsuste soloppgangen også gode lokkemidler.

Hvordan komme dit

St. Katharina kloster er startpunktet for en fottur til Sinai-fjellet. Den beste måten å komme seg dit er å ta en service-taxi, som er en minibuss som tar deg dit du vil når man er mange nok til å fylle den opp. Man kan melde seg på en slik tur på hotellet eller et lokalt reisebyrå. Man må alltid ha med seg passet på turer utenfor Dahab for å slippe igjennom de flerfoldige vaktpostene på veien.

Vår bil plukket oss opp på hotellet ved 23-tiden som de første passasjerene. Deretter tok det en times tid å kjøre rundt i Dahab for å plukke opp resten av passasjerene, deretter en ny runde for at de som hadde glemt passet sitt skulle hente det. Deretter brukte sjåføren en drøy halvtime på å godsnakke med turistpolitiet i Dahab City før vi endelig kunne legge ut på den to timer lange bilturen.

Vi innbilte oss at vi kunne være ganske sikre på å ikke bli overrasket av regnvær når vi reiser i ørkenen, men der tok vi grundig feil. Etter å ha kjørt et stykke så vi både lynglimt og regndråper på frontruta. Vi hadde forberedt oss på kaldt vær og tatt på oss nesten alt vi hadde med av klær, men noe vanntett tøy hadde vi ikke. Forbauselsen ble ikke mindre da regnet gikk over til snø, noe som var det siste vi hadde regnet med å se på sydenturen vår. Dette skulle bli en tur utenom det vanlige.

Sinai-fjellet

Det var full snøføyke da vi kom frem til St. Katharina kloster, og selv om vi hadde vært ute en vinternatt før var jeg en stund i tvil om jeg egentlig hadde lyst til dette. Noen av våre medpassasjerer hadde vært på toppen av fjellet før og mente at vi ikke behøvde noen guide. Derfor måtte alle passasjerene skrive under på en erklæring om at vi selv var ansvarlige dersom vi gikk oss vill i fjellet, før alle passasjerene fra bilen la avgårde i samlet flokk ut i mørket og snøføyka. Svært betryggende.

Allerede etter det første veiskillet etter å ha passert klosteret kom en guide løpende etter oss og ropte at vi gikk feil vei. Deretter hadde han ingen problemer med å overtale oss om at han skulle være guiden vår. Resten av turen gikk svært greit. Folk som har gått i fjellet i Norge vil ikke ha noen problemer med å gå i dette fjellet heller. Det tok cirka to timer å gå til toppen, og mesteparten av veien er laget farbar for kameler, bortsett fra den siste halvtimen opp mot toppen, som er en trapp som en munk i sin tid laget for å bøte en selvpålagt straff. Langs hele veien ligger det flere nedsnødde toaletter og steinhytter hvor man kan få kjøpt noe å spise og noe varmt å drikke, men det lages bedre kakao hjemme i Norge.

Like nedenfor toppen ligger det også en steinhytte hvor vi søkte ly for stormen og varmet oss under ullteppene som vi hadde fått med oss fra hotellet mens vi ventet på soloppgang. Varme tepper kan også leies i hytta. Vi var blant de første som kom frem, og benyttet anledningen til å diskret ta på oss noen tørre t-skjorter.

Hvor vakker soloppgangen på Sinai-fjellet enn måtte være, er det aldri noen stor opplevelse å se på soloppgangen mens det snør. Derfor ble vi snytt for det vi egentlig gikk opp fjellet for å se, men vi har ihvertfall vært der! Dessuten er det ikke mange som har opplevd snøvær i Egypt! Fordi vi ikke hadde lyst til å begynne å fryse enda mer før vi skulle begynne å gå igjen, tok vi oss ikke bryderiet til å se nærmere på kapellet som befinner seg på toppen. I det vi begynte å gå tilbake til St. Kathatrina kloster klarnet det opp, og vi kunne se mer av fjellene rundt oss. Å se disse fargerike fjellene dekket av snø var et aldri så lite plaster på såret for soloppgangen vi hadde gått glipp av.

St. Katharina kloster

Etter å kommet oss helskinnet ned fra fjellet igjen tok vi oss tid til å besøke St. Katharina kloster. Dette gresk-ortodokse klosteret ble grunnlagt det 4. århundret etter Kristus. I det 6. århundret ble det bygget en festning rundt det opprinnelige kapellet for å ta vare på sikkerheten til munker og pilgrimmer.

Klosteret åpnes for turister kl.9 hver morgen bortsett fra fredager og søndager, men fordi dette er et kloster og ikke et museum tok man det tydeligvis ikke så tungt at vi måtte vente ytterligere en halvtime før vi slapp inn. Det var gratis inngang til selve klosteret, men dersom man ønsker å besøke biblioteket med flere over tusen år gamle manuskripter må man ut med en ikke helt ubetydelig inngangssum.

Utenom biblioteket er selve kapellet det mest interessante å se, velutsmykket som det sømmer seg for ortodokse kirker. Inne på området kan man også se den brennende busken som i sin tid talte til Moses. Busken har forøvrig kommet seg betraktelig siden den gang. En annen interessant observasjon er at det ved siden av kirken også ligger en moske. Det er altså håp for de som drømmer om at flere religioner kan utøves på samme sted i fordragelighet.

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

 
Blogglisten