Santa Monica Pier

Santa Monica Pier

Vi kan ikke ta med barna til California uten å la dem se Stillehavet, så Santa Monica ble et sted vi måtte innom. Vi kom dit etter omtrent en time på metroen, med ett linjebytte underveis. Vel fremme ved endestasjonen på blå linje var det bare å fortsette å gå i samme retning, så går man rett på Santa Monica Pier.

Inngangen til piren.

Dette er en svær brygge som er bygget over den milelange stranden som passerer Santa Monica. Her er det både butikker, restauranter og et lite tivoli med pariserhjul, berg- og dalbane og noen karuseller. De mest populære kostet 10 dollar per tur, eller man kan kjøpe dagskort. Dette er åpenbart et populært utfartssted, selv på en tirsdag.

Bryggelangs.

Selvom det ikke er badesesong helt ennå, var det noen som måtte stikke tærne i Stillehavet. Det er lite å utsette på sanden her. Finkornet og steinfri. Nokså store bølger gjør at man bør følge godt med på badende barn. Her er det Asia neste.

Stranden er upåklagelig.

Elafonisi

Lagunen i Elafonisi

På Kretas sørvestlige hjørne ligger en strand som kanskje er øyas mest kjente, Elafonisi. Den kan virke som en krysning mellom Skagen, hvor møtet mellom to hav skaper en stor sandbanke, og en klassisk sydhavslagune, med hvit sand og grønt, krystallklart vann.

Vi hadde egentlig tenkt å ta båt til Elafonisi fra Paleochora tidligere i uken, men mye vind gjorde at vi måtte endre på disse planene. Dermed ble det til at vi reiste hit den siste dagen vi hadde bil. Faktisk er det nok raskere å komme seg hit med båt, for skal man hit med bil må man kjøre et godt stykke innover øya før man kan svinge sørover mot kysten igjen. Det finnes riktignok en kystvei som skal være kortere, men den fikk vi klar beskjed fra utleiefirmaet om at vi ikke måtte kjøre fordi veien var for dårlig.

Den lange veien var ikke all verden å skryte av den heller, men man får jo med seg masse spennende landskap og fine landsbyer underveis. Vi fikk dessverre ikke anledning til å stoppe i noen av disse byene. Vi prioriterte å la de i baksetet sove i fred.

Vel fremme ved Elafonisi fant vi ledig parkering etter å ha kjørt det siste stykke på en jordvei som truet med å punktere alle dekker som kjørte på den. Utrolig at det faktisk ikke skjedde.

Vi kom frem til stranden kl. 12, og allerede da var det rimelig fullt under parasollene. Det var god plass på stranda ellers, men utleiere av parasoller hadde tydeligvis begrenset plass å boltre seg på. Vi fikk snappet den siste parasollen på det andre feltet vi prøvde på, og fikk presset plass til 4 solsenger under den for 20 euro. Blodpris! Parasollene sto forøvrig så tett at sola knapt slapp gjennom. Folk som ikke er avhengige av å leie parasoller har det nok bedre på Elafonisi.

Vi så ingen tavernaer direkte på stranden, men det var en del kiosker rundt om kring hvor man fikk kjøpt enkel mat og drikke. Dusjene var plassert lenger inn på stranden enn ellers, og toalettene kostet 50 cent å bruke. Området er tross alt et naturreservat, så man må nok bare godta at ting er litt annerledes her omkring.

Sett bort i fra parasollforviklingene er Elafonisi en veldig spennende strand. Det er rett og slett en sandbanke mellom fastlandet og en øy, og naturen har skapt en langgrunn og stille lagune med varmt vann. Det er nesten som å bade i et svømmebasseng. For det meste er bunnen ren sand, med noe sjøgress enkelte steder. Vannet er krystallklart. Stranden er forøvrig kjent for å ha rosa sand. Dette virket noe oppskrytt, da vi måtte se godt etter for å finne noe rosaskjær i bølgeskvulpene.

Man må være tidlig ut for å sikre seg solsenger.

Vi måtte se godt etter for å skimte den berømmelige rosa sanden.

Grameno - stranden i Gialos

Samme strand, sett fra Houmas.

Vinden var i ferd med å roe seg ned, og en dag på stranden ble på nytt aktuelt. Nå som vi har leiebil står vi friere til å velge strand, og vindretningen antydet at Grameno i nabobyen Gialos var en lun strand. Den ligger kun en 10 minutters kjøretur vestover fra Paleochora.

Det er litt drøyt å kalle Gialog en by. Det er lite mer enn et og annet hotell og tavernaer langs veien. Resten er, hvis jeg tolker Google maps rett, enorme områder med drivhus. Her ligger det en stor, rund bukt med strender som burde oppfylle de fleste ønsker. Uansett hvilken vei vinden blåser burde man alltid finne en lun plass her.

Det finnes flere mindre parkeringssplasser, og man lykkes ikke alltid på første forsøk. Men vi trengte ikke gå veldig langt før vi kom til stedet lengst inne i bukten som vi hadde pekt oss ut, nemlig solsengene til Restaurant Houmas på Grameno.

Denne stranden er minst like fin og langgrunn som den i Paleochora, om ikke enda finere. Den er steinfri unntatt foran et bekkeutløp og der hvor klipper går ut i vannet. Sandbunnen er jevnere enn i Paleochora, og fordi vi er i en bukt, er den mer skjermet for vind og bølger. Vegetasjonen rundt bukta varierer fra å være karrig og steinete, til å ha trær nede ved stranda til å gi skygge og ly. Parasoll med to solsenger kostet 6 euro, ingen kvantumsrabatt.

Samme strand, i motsatt retning.

Grameno, en skjermet strand i Gialos.

Stranden i Sougia

Mellom parasollene på Sougias steinstrand.

Sougia har en lang strand med småsteiner som ligger langsmed byen. Nedenfor byens kafeer har man fulle fasiliteter med solsenger, parasoller og dusj. Lenger østover, forbi hippiekollektivet, regnes nok leide solsenger som alt for borgelig, så her ordner man sin egen leir.

Stranden er som nevnt ikke en sandstrand, men steinstrand. Steinene er rundslipte og ikke vonde å gå på, men badesko er nok likevel en nyttig anskaffelse. Man synker litt nedi bunnen når man tråkker på de minste steinene, og jeg slet en del med å holde balansen, særlig når jeg skulle bære Ask. Det blir fort dypt her, så stranden kan nok ikke kalles barnevennlig.

Men steinstrender har ofte sin egen menighet, og en ting skal de ha. Man finner ikke klarere vann noen steder. Og de største barna var også fornøyd med det de så under vann.

En dusj i vinden etter et bad i saltvann.

Pachia Ammos - sandstranden i Paleochora

Strandparasollene til Palm Tree.

Vi kom fra et Norge i 15 graders overskyet ikke-helt-sommer-ennå junivær til et Kreta i 40 grader hvor vinden føltes som en hårføner og klærne kjentes som de ble tatt ut av tørketrommelen da vi tok dem inn fra klessnora. I et slikt vær er det bare en fornuftig ting å gjøre, legge seg på stranden, bade og bli solbrente.

Paleochora har to strender i selve byen, en sandstrand på vestsiden av halvøya og en litt mer skjermet steinstrand på østsiden. Siden vi liker sand bedre enn stein har vi foreløpig kun brukt sandstranden, som heter Pachia Ammos.

De fleste gangene har vi slått oss ned på strandstolene som tilhører Palm Tree. Her koster det 6 euro for en parasoll med to stoler, og 10 euro for to parasoller. Personen som tar betalt for parasollene tar også i mot bestillinger på drikke og snacks, og leie av parasoller inkluderer også bruk av restaurantens fasiliteter. Det skal godt gjøres å finne noe å klage på med selve stranden, i hvertfall så lenge vinden holder seg borte. Stranden er langgrunn og barnevennlig, og det er knapt en stein å finne. En av dagene ble vinden derimot så plagsom at det slitsomt å være der.

Derfor gikk vi neste dag litt lenger inn i bukta i håp om å finne mere ly, og slo oss ned på Jetee Beach Bar. Om dette var et lunere sted fant vi ikke ut av, for denne dagen var det knapt noe vind. Jetee tar også 6 euro for hver parasoll, men de gir ingen kvantumsrabatt. Ellers er tilbudet helt likt Palm Tree. Her stikker litt av grunnfjellet opp gjennom sanden, og området er derfor ikke like barnevennlig, men det er mulig å finne stier forbi stenene, som heller ikke er vonde å gå på. Til alt hell hadde de største barna nettopp kjøpt seg dykkermasker, så de tilga fort stranda ikke var like strøken. Stenbunnen tiltrekker seg mye småfisk som gjør det spennende å snorkle.

En annen dag det var så mye vind at gulflagget hadde blitt heist, slo vi oss hos Veggera, fordi de hadde satt opp et nett rundt området sitt for å bremse sanden. Det var nok flere som tenkte som oss, for hos naboen Palm Tree var det ingen. Mulig at nettet hjalp en del, men det skal mere til for å stoppe naturkreftene helt.

Hvis man ønsker seg enda mere le, kan man gå enda lenger inn inn mot fjellene. Men jo lenger inn man går, desto mer stenete blir stranden. Vær også oppmerksom på at aller innerst på stranden er ikke folk så veldig nøye med badetøyet. Finner man ikke le her heller må man heller gå til steinstranden på den andre siden av byen, eller finne på noe helt annet.

Stranden er en kilometer lang.

Stranden i Grado

Det kostet penger å komme inn på stranden i Grado. Vi håper den andre stranden er mer liberal.

Det er egentlig to strender i Grado, men vi fikk bare testet den som ligger øst for gamlebyen, nedenfor de største hotellene. Hvis noen har vært på den vestligste stranden og har andre erfaringer derfra, skriv det gjerne i kommentarfeltet.

 

For den østlige stranden appelerte veldig lite til oss. Ikke på grunn av stranden i seg selv, men måten den var organisert på. For det første er hele stranden inngjerdet, og det koster penger å komme inn. Ikke at to euro per person er noen blodpris, men det rokker ved prinsippet om at strender skal være åpne for alle. Dessuten må man ut med to euro ekstra i depositum for inngangskortene, så man må passe på å levere de tilbake når man drar. Det blir rett og slett for mye bryderi for å komme inn på en strand. Skal man ha solsenger må man ut med 14 euro ekstra. Denne prisen fikk vi fordi vi kom kl. 15. Hadde vi kommet tidligere hadde det kostet mer.

 

Vi skal ikke gi drifterne av stranda skylda for at Brage brant seg stygt på en manet, eller medusa, som de kalte det. Da fikk vi ihvertfall litt valuta for inngangspengene våre ved å benytte strandens førstehjelpskontor. Der fikk han en lindrende salve, og en times tid senere var smertene helt over. Det er faktisk første gang noen av oss har vært i nærheten av maneter i Middelhavet, til tross for etterhvert veldig mange ferier her. Men da det først skjedde, svei det virkelig. Det såret Brage fikk så ikke godt ut.

 

Ellers er stranden på mange måter like den i Caorle. Sanden er enda finere, og bunnen litt mykere, nesten mudrete. Det er steinfritt og så langgrunt at man sikkert kunne ha vasset til Slovenia hvis vi hadde prøvd.

 

 

Dagstur til Grado

Grado har en kanal som fungerer som havn ved den fine gamlebyen.

Når vi først hadde en leiebil, følte vi behov for å se flere byer enn bare Caorle. Grado er en by vi vurderte opp mot Caorle som bosted for ferien, da denne også har en fin gamleby og en strand. Vi forlot byen med følelsen av at det var riktig å velge Caorle.

 

Det tok oss omtrent halvannen time å kjøre fra Caorle til Grado, først og fremst fordi autostradaen ligger veldig langt inn i landet, slik at vi ikke sparte så mye tid på å bruke denne. Da vi omsider nærmet oss byen, kjørte vi over en lang, rett vei over lagunen mens vi så byen langsomt dukke opp i det fjerne. Å finne parkeringsplass var et strev, for vi fant ingen store plasser eller parkeringshus. De fleste plassene vi fant skilting til var tilknyttet hoteller. Til slutt fant vi ledige plasser ved en båthavn ved lagunen, omtrent ti minutters gange fra sentrum.

Store deler ab Grado sentrum er bilfritt.

 

I likhet med Caorle, har også Grado en lang kanal som går inn i byen fra "baksiden". Denne utgjør byens havn, og er trolig grunnen til at både Grado og Caorle i det hele tatt eksisterer. Innerst i kanalen begynner gamlebyen, med flere kvartaler med labyrintiske gater rundt byens kirke. Store deler av gamlebyen og det nærliggende sentrumsområdet er bilfritt.

En av de bredere gågatene.

 

Det kommersielle sentrum ligger i gatene utenfor gamlebyen, og til tross for mange gågater, begynner byen her å miste sin sjarm. Særlig når vi nærmer oss byens østlige strand, ser vi at hotellene har fått dominere for mye. De er rett og slett for store, og arkitekturen er ikke bare vakker. Dette gjør Grado til en fin gamleby lukket inne av store hoteller.

 

Kvelden senker seg over kanalen.

 

Stranden vest for gamlebyen.

Det bør være plass til alle på stranden i Caorle.

Når man ser på Google maps sine satellittbilder kan man få inntrykk av at hele østkysten av Italia er en eneste lang strand. Strendene i Caorle virker også endeløse, kun avbrutt av en odde ved gamlebyen.

Det er stranden vest for gamlebyen som ligger nærmest vår leilighet. Den er delt opp i nummererte seksjoner, hver tilhørende diverse hoteller og andre utleiere. Vi kjøper "billetter" til våre solsenger hos Agenzia Arcatours, noe som er billigere enn å kjøpe dem på stedet. En parasoll med to senger koster 14 euro per dag, mens det koster 10 hos Arcatours. Nederst ved vannet er det fritt frem for alle å sette opp sine egne parasoller.

Det skal godt gjøres å finne noe å klage over på selve stranden. Sanden er finkornet hele veien, og det finnes knapt steiner på bunnen. Noen småskjell helt innerst må man regne med. Stranden er langrunn, uten områder hvor det brått blir dypere. Orker man å svømme litt, kommer man til noen flåter man kan stupe fra. Bortsett fra at den lange, rette stranden sikkert er litt utsatt på en dag med mye vind, har vi ennå ikke sett store nok bølger til å skremme to år gamle Ask.

Solsenger så langt øyet kan se.

 

Skal man klage over noe, må det være den skyhøye sydenfaktoren. Det er nesten komisk med de brede og endeløse rekkene med solsenger plassert med nesten militær presisjon. Det går stadig rundt selgere som tilbyr massasje, håndklær, solbriller, frukt, drager og gud vet hva, men de er sjelden veldig pågående. Det er også lekeplasser, dusjer og garderober her. En og annen snackbar finnes det også, men jeg hadde egentlig forventet flere.

Kort oppsummert er dette en super og lett tilgjengelig strand for de store massene. Men den mangler sjarmen og de spektakulære opplevelsene fra strendene langs Algarve-kysten i Portugal. Men alle strender kan jo ikke være som Algarve heller.

 

After beach på stranda.

 

Bading på Praia da Rocha

Man kan gå, eller vasse, mellom de ulike strendene i Preia da Rocha.

Vi hadde nå kommet til vår siste hele dag i ferien, og den skulle vi bruke til å ligge på stranden og sikre oss brunfargen. Siden vi nå har bil kunne vi utforske strender andre steder, og vi hadde lest at Praia da Rocha i Portimao skulle være bra.

Vi valgte "landeveien" N125 fremfor motorveien for å spare litt bompenger. Det gikk greit å komme til riktig sted ved å følge skiltene. Litt vanskeligere var det å få parkert, men det løste seg det også, riktignok mot betaling.

Praia da Rocha kan minne om bystranden i Lagos, bare mye større. Den østlige delen er lang og bred, mens mot vest blir den delt opp av klipper til flere mindre strender. Tunneler i klippene gjør det mulig å bevege seg mellom strendene.

Den største dele av Preia da Rocha, der vi valgte å ikke slå oss ned.

Vi skaffet oss oversikt på et utsiktsplatå på toppen av klippen som skiller hovedstranden fra resten, og lot barna bestemme hvilken strand vi skulle gå for. Det ble en av klippestrendene, og jeg måtte bære vogna med Ask ned trappene til stranden.

Litt mer spennende mellom klippene.

Jeg synes ikke denne stranden var noe bedre enn noen av strendene i Lagos. Er det lavvann er stranden nokså langgrunn. Det var et område midt på stranden hvor det vokste en del tang, og det hadde blitt revet løs av bølgene og drev rundt over hele stranden. Eller er det fine bunnforhold med finkornet sand. På denne delen var det kun en bar som leide ut solsenger, og disse kostet 12 euro. Dyrere enn i Lagos altså. Baklandet for stranden var heller ikke veldig vakkert, med høye boligblokker som fikk det til å virke som stranden lå midt i en drabantby.

Det var vanskeligere å finne veien hjem fra stranden enn ut dit. Skiltingen ut av byen tok plutselig slutt, og vips så hadde vi enda et besøk i Alvor.

Det kan være vakkert her også, særlig hvis man ser ut mot havet og ikke inn mot byen.

 

Bading på Praia do Camilo

Utsikt over Praia do Camilo.

Vi måtte selvsagt stoppe ved en av de mindre sentrale strendene når vi først hadde gått ut på Ponta da Piedada, hvis ikke hadde vi ikke fått ungene med oss.

Jeg skrev om Praia Dona Ana at den sies å være verdens vakreste. Det kan godt stemme, men denne er enda vakrere. Dette skyldes ikke bare at den er uberørt av ferieanlegg som de som danner bakteppet for Praia Dona Ana, men den er også hakket enda mer spektakulær, mer intim, finere sand og noe mer langgrunn. Om ikke det var nok, så var nå det grønne flagget tilbake, og Ask fikk sitt første sjøbad her.

Sanden er finere enn på de andre klippestrendene.

Man går ned en lang trapp for å komme ned til stranden. Investeringen i en ny, lettbært barnevogn kastet nok en gang av seg. Endelig fikk vi også bruk for bæreselen som hadde tatt så stor plass i kofferten.

Stranden er delt i to av en klippe, og en tunnel gjør det mulig å gå mellom strendene. Det er ingen fasiliteter på stranda annet enn en svært enkel kiosk som også leier ut parasoller, ikke solsenger. Annen skygge enn parasoller finner man ikke, med mindre man venter til solen har sunket såpass at man får skygge fra klippene. Vi slo oss ned på den nordligste delen av stranden, hvor fjellveggen er loddrett og det er mulig å finne litt skygge helt inntil veggen hvis man ikke tar advarslene om steinras altfor tungt.

Nok av spennende formasjoner i fjellet.

Stranden har gjennomgående sandbunn, men helt fritt for steiner er det ikke. Langs klippene var det flere som snorklet, så dette var definitivt ikke den rette dagen å glemme svømmebrillene på.

Brage og Ylva har fortsatt Meia Praia som sin favorittstrand, men Ina og jeg var i hvert fall enige om at dette var en helt fantastisk strand!

Noen av klippene utenfor stranden.

 

Bading på Meia Praia

Tid: 28.juni 2015, kl 23:55

Mange ledige solsenger.

Ny dag, ny strand. Når de lokale snakker om the beach, mener de ikke bystranden eller de spektakulære klippestrendene. Den stranden de er mest stolt av Meia Praia, som ligger på østsiden av elven. Og det er slettes ingen strand å skammes over. Den er visstnok 4 kilometer lang, og hele veien (så langt jeg kunne se), er det kun finkornet sand, langgrunt og fritt for steiner. Strandbarer som leier ut solsenger ligger spredt jevnt bortover langs stranda, ettersom det er flere boligområder langs disse 4 kilometrene. Egentlig er ingen ting å trekke for på denne stranda. Eneste jeg sliter med er at den kunne vært plukket ut av en hvilken som helst side i en sydenkatalog. Den mangler det spesielle, som klippestrendene har.

Også i dag var det gule flagget oppe, og dønningene som slo mot stranden var til tider høyere enn barna våre. Ikke har det hindret verken barn eller voksne i å ha det gøy i bølgene.

For å komme til stranden kan man ta en liten ferge over elven som kostet 60 cent per pers. For noen med sovende barn i barnevogn virket det lite lurt å bære vogna ned trappen og over på fergen. Derfor gikk vi heller over gangbrua lenger oppe i elven, noe som nok gjorde turen en kilometer lenger.

 

Stranden har plettfri sandbunn og virker å ha det langs alle sine fire kilometer.

 

 

Ikke bading på Praia do Pinhao sin nabostrand

Tid: 28. juni 2015, kl. egentlig sengetid.

Her valgte vi å ikke bade. Forsto først etter at dette ikke var Praia do Pinhao.

Vi hadde tenkt å teste ut en ny strand på ettermiddagen, nemlig Praia do Pinhao, som ligger mellom Dona Ana og Batata. Man kommer dit ved å ta til venstre der man eller tar til høyre for å komme til Dona Ana. 150 meter ned stien fikk vi utsikt over en strand hvor en trapp var bygget ned en stor murvegg som antakeligvis er bygget for å holde klippeveggen på plass. Derfra kunne vi se en strand med mange store steiner på bunnen og krafige bølger som skylte inn. Vi skjønte fort at dette ikke var noe fint sted å bade, så vi gikk i stedet mot Batata for å bade der.

Etter å ha kommet tilbake til leiligheten og studert Google maps litt grundigere, oppdaget jeg at vi hadde stoppet ved feil strand. Hadde vi fulgt stien litt lenger hadde vi kommet til en strand som i følge satelittbildene har mye renere bunn. Kanskje vi skal gi Praia do Pinhao en ny sjanse senere.

 

Bading på Praia Dona Ana

Tid: 26. juni 2015, kl. 23:45

Praia Dona Ana

 

Vår første hele dag i Portugal gikk til bading, og denne dagen siktet vi oss inn mot Praia Dona Ana, i følge noen den vakreste stranden på Algarve, i følge andre den vakreste stranden i verden. Begge deler er svært nær sannheten.

Vi fant frem til stranden ved å gå gjennom bymuren, over veien og en snarvei gjennom ferieanlegget Iberlagos. Det var mulig å trille Ask mesteparten av veien ned mot stranden, men det aller siste stykket måtte vi pakke sammen vognen og bære.

Noen innkjøp tidligere på dagen gjorde at vi ikke kom oss av gårde før kl 13, men vi fant likevel 2 ledige solsenger som vi betalte 8 euro for. Solsengene tilhører strandbaren Marisol, mens resten av stranda var fri.

Noe grov, men bra sand på stranden. Noen steiner ute i vannet.

Praia Dona Ana er virkelig noe for øyet! Høye klipper omkranser stranden, noen langs land, andre mer fritt ute klare blå havet. Sanden er grovkornet og tung å gå på, selv der den er våt. Den er heller ikke fri for steiner, og etter noen få meter ut vannet står du også her med vann til livet. Det var litt mer vind i dag, og kraftige bølger slo mot stranden, selv om det så rolig ut lenger ut. Det gule flagget var heist, og med god grunn. Det betyr at bading er tillatt, men at det frarådes å svømme. Etter å ha lært å mestre bølgene føltes det trygt å være i vannet likevel.

Nok av ting å ta bilder av.

 

 

Bading på Praia de Batata

Nærmest byen

Praia de Batata er den stranden som ligger nærmest sentrum av Lagos.

 

Nå som vi endelig hadde kommet oss frem til Lagos, innlosjert oss i leiligheten, handlet mat og fått slappet av litt, kunne vi endelig la ferien begynne!

Barna hadde naturlig nok mast om å dra til stranda siden vi kom hit, og en kjølig dukkert på slutten av en lang dag fristet flere enn de små. Det er flere strender å velge blant, men den aller nærmeste er bystranden Praia de Batata. Vi fant veien dit ved å gå ned gata i retning mot sentrum og svinge til høyre mot elven som renner gjennom byen. Derfra gikk vi mot havet og forbi Forte da Ponta da Bandeira, det lille fortet med det store navnet.

Forte da Ponta da Bandeira er kanskje det minste fortet jeg har sett, i motsetning til navnet.

 

Stranden ligger mellom noen høye klipper som deler den inn i flere "seksjoner". En plankevei gjør det enkelt å komme seg frem på stranda med barnevogn. Lengst inne er en bar bygget inn i klippen hvor det leies ut solsenger. Vi skulle ikke være her så lenge, så vi fant oss heller en plass i skyggen.

Sanden er akkurat passe kornete, slik at den ikke setter seg fast i alt mulig. Ute i sjøen finnes det knapt steiner på bunnen, men man skal ikke ta mange skrittene ut i vannet før man står med vann til livet. Noe planterester driver rundt, men ellers virket vannet rent. Mistenker at vannet i Atlanterhavet er et par grader kaldere enn i Middelhavet, men det er mulig jeg bare er litt pysete. Hadde man først fått dukket seg var det bare deilig uansett.

Området er forøvrig også utgangspunkt for flere aktiviteter som kajakkpadling. Å padle mellom klippene og inn i grottene er sikkert en flott opplevelse, med litt større barn.

 

Høye klipper deler stranden inn i flere deler.

 

Lenger vest

Tid: 28. juni 2015, kl 0:35

Bystranden, hvis man beveger seg litt lenger innover.

Et par dager senere endte vi igjen opp på Praia de Batata, men denne gangen kom vi vestfra. Da gikk vi ned en trapp fra en parkeringsplass og endte opp på en av de innerste delene av stranden. En liten tunnel gjennom en klippe knytter denne lille bukta sammen med resten av stranden. En tilsvarende åpning på den andre siden gjorde det mulig å komme til flere strender enda lenger vestover. Til tross for at dette går for å være en bystrand kan man nesten finne en egen strand man kan ha helt for seg selv.

Denne delen av stranden var mer intim enn der vi badet den første dagen, med flere klipper rundt seg. Stranden her var heller ikke så brådyp, men bunnen er betydelig mer stenete. Vi fant likevel et område med sandbunn hvor det var mulig å komme seg ut med føttene inntakte.

 

Bading på Estapona

Sommeren 2013

Estepona har en langgrunn og beskyttet strand for vindfulle dager

Vi var klare for en ny dag på stranden, men siden vinden har frisknet til ble vi anbefalt å kjøre til Estapona, ca 15 minutter nordover. Der ligger stranden i en liten vik, og en molo er bygget for å gi ekstra beskyttelse.

Avkjøringen til stranden er like før byen, og det var tett med både biler og folk. Likevel var det flust med parkeringsplasser bare vi kjørte langt nok innover. En mann sto og dirigerte parkeringen og tok i mot frivillige "donations" som eneste betaling. Aner ikke om han faktisk jobbet der eller bare hadde funnet på en kreativ måte å tjene penger på. Uansett, så lenger han bidrar til effektiv parkering har jeg ingen ting imot å donere et par euro.

Vi kunne se to kafeer innerst i viken som tilbød solsenger, og vi valgte Havana, som var den nærmeste. 2 solsenger kostet rimelige 9 euro.

Stranden var upåklagelig, til tross for litt flytende søppel og at bølgene og den fine sanden grumset til vannet. Stranden er langgrunn og det var knapt en stein å finne på bunnen.

Vi rakk en liten spasertur på havna i Estepona før vi dro hjem, men fikk ikke noe særlig inntrykk av byen. Det var en del serveringssteder der, men det virket veldig dødt på denne tiden av døgnet. Vi kunne se på noen postkort at det finnes en fin gamleby her, men vi hadde ikke tid til å lete oss frem til denne.

Måkefiesta på Esteponas marina

Høsten 2014

Estepona er stedet å bade når vinden rår.

Værmeldingen for i dag var egentlig ganske dyster, men også litt tvetydig. Som vanlig foretrekker vi å tilbringe den siste dagen på stranda for å sikre oss litt farge og ta et høytidelig årets siste sjøbad, men ikke uansett vær. Derfor hadde vi en plan B om å ta en tur til Marbella.

Heldigvis skiftet meterologene mening i siste øyeblikk, men vinden var fortsatt kraftig, så vi valgte å dra til Estepona og legge oss på stranden der. Vi vet fra tidligere at den ligger i en lun bukt hvor det er behagelig å være mens vinden herjer alle andre steder.

Estepona ligger 15 km herfra, og i motsetning til da vi var her i sommerferien i fjor, var det nå god plass og enkelt å parkere.

Det har vært sagt mye om Estepona, særlig når det gjelder estetikk og masseturisme, men vi har egentlig aldri brydd oss om så mye annet en stranden. Det er en av de beste strender jeg vet om, langgrunn og så å si steinfri. Innerst i den lune bukta er sjøen stille og barnevennlig uansett vær. Litt lenger vest kan bølgene slå inn mot land, til stor forlystelse for de som liker litt action. Vi hadde det ihvertfall veldig gøy med å kaste oss med bølgene og "surfe" mot stranden. Det beste med å bade sammen med barn er at man kan gjøre slike ting uten å oppfattes som barnslig.

Moro med bølger.

Lunsj på Cubanga

Sommeren 2013

Lunsjen ble også spist på Cubanga. Jeg har etterhvert blitt voksen nok til å spise innmat, i hvert fall på denne kafeen, så jeg fulgte opp med en salat med kyllinglever og bacon. Nok en gang en fulltreffer. Ina var også fornøyd med sin salat, og barna spiste også opp sine mer ordinære baguetter. Prisen inkludert to brus, en øl og en agurkjuice (måtte bare prøve) kom på 47 euro.

En sangria servert på solsenga på Cubanga Beach Club

Høsten 2014

Fritert camenbert med alt

I dag var vi på stranda. Man har ikke vært i syden før man har dukket seg i sjøen. Vi gikk langs stranden i retning La Duquesa og fant en solseng ved strandbaren Cubanga. Vi har vært her tidligere, og dealen med 2 drinker og WiFi inkludert i de 30 euroene man betaler for en solseng står fortsatt ved lag. Når man ser i menyen at en sangria koster 17 euro (!), ser det til å være en ganske god deal. De har dessuten praktiske dreibare solsenger som har plass til hele familien.

Stranden har for det meste grov sand, med en belte med runde steiner like nedenfor vannkanten. Går man litt sørover til der hvor stranden svinger unngår man steinene, men felles for alle steder er at man står med vann til livet etter bare noen få skritt.

Været var egentlig ikke helt knall, med ganske overskyet vær, men temperaturen var fin og det var vindstille, så det var veldig behagelig å være der. Baren var mer halvtom enn halvfull, og det er tydelig at vi nå er på tampen av sesongen.

Maten på Cubanga er bedre enn man vanligvis forventer av en slik bar. Vår lunsj besto av fritert camembert til meg, geitostsalat (sannsynligvis chevre) til Ina, og ost og skinke sandwich til barna. Det er høye salater de lager her, og de er rause og kreative med komposisjonene. Så får det helle være at camembert, salat, tomat, reddik, hardkokt egg, sylteagurk, stekt løk og jordbærsyltetøy virker litt tilfeldig slengt sammen.

Prisen for denne maten, 3 cola og en bøtte med øl kom på 40 euro.

Stranden i Sabinillas

Ensom palme på stranden

Vi rakk bare en dag på stranden i Sabinillas. Denne byen preges tydelig av at det er mye "fastboende" turister som eier sine egne ferieboliger, fremfor charterturisme. En av konsekvensene av det er mangelen på svenskspråklige menyer (krise), men også lite solsengenger til leie på strendene. Folk tar heller med seg eget utstyr. Noen kafeer leier likevel ut solsenger. Vi slo oss først ned ved en kafe i retning av marinaen. Solsengene her var ganske slitte og stranden var stenete. Stenene var likevel såpass rundslipte at det ikke gjorde vondt å gå på dem. Likevel valgte vi å flytte oss til Cubanga som opprinnelig planlagt før noen rakk å ta betalt for solsengene våre.

Stranden nedenfor Cubanga hadde ren sandbunn, med nokså grov sand. Også her er stranden veldig brådyp, men det er mulig for de fleste å bade her. Solsengene kostet 6 euro per stk, inkludert en drink og tråløst internett av varierende kvalitet.

Stranden er lang og kvaliteten varierer ettersom hvor man slår seg ned. Vi har kun badet på de stedene som er nevnt, men på joggeturer fikk vi inntrykk av at det var finere sand nedenfor sentrum av Sabinillas. Her er det også mer fasiliteter som kafeer og lekeplasser.

Sørover forbi marinaen er tendensen motsatt. Stranden har enten grov sand eller grus. Atmosfæren virker litt mer laid-back, bebyggelsen lavere og det finnes også en campingplass her.

Kommer båtene helt inntil stranden slipper man å vasse langt (gammelt sydenord)

Bølgene på stranden

Fra høsten 2014:

Etter middag den første dagen gikk vi langs stranden mot Porto de la Duquesa for å ta ut litt kontanter. Det hadde vært gråvær hele dagen, og da vi kom til stranden så vi det var opplagt at det ikke hadde blitt noen bading her selv om vi hadde vært mer opplagte. De store bølgene som slo mot land var ikke trygge å bade i. Derimot ble det noen fine bilder, og for barna sin del var det veldig moro å la seg jage av bølgene. Det gikk som det måtte gå.

Det var ikke like fristende å bade alle dager.