Tidlig lunsj på Porta Nuova

Gateserveringen til Porta Nuova

Etter å ha tatt båten fra Sirmione til Malcesine hadde vi blitt sultne igjen, til tross for en god frokost på hotellet. Det var fortsatt tidlig på dagen, og det var vanskelig å finne et sted som serverte mat før kl 12. Etterhvert fant vi en snackbar på oversiden av byen som også serverte mat som Ina kunne spise.

Baren heter Porta Nuova, noe vi syntes var rart fordi dette var et stykke unna havnen. Den er moderne innredet, men har også noen bord under et tak av eføy på den andre siden av gaten, og det var der vi slo oss ned.

Her fikk Ina en salat med blant annet mozzarella, oliven og kapers, mens jeg tok en foccachia med oliventapenade, tomater og ost.

Maten var helt grei og kostet 25 euro, som kanskje var litt mye for så enkel mat.

Min focaccia

Middag på La Rucola

Calamari med basilikumsuppe.

For en litt forsinket feiring av 15 års bryllupsdag ville vi være litt ekstravagante den siste kvelden i Sirmione, og spiste middag på stjernerestauranten La Rucola. Jeg hadde bestilt bord et par dager før vi reiste, men fikk ikke bekreftet reservasjonen før kvelden i forveien, hvor jeg hadde begynt å tenke på en plan B.

Servicen tok seg opp da vi kom inn døra. De hadde i hvert fall fått med seg det jeg hadde skrevet om Inas allergier og gjorde det de kunne for å tilpasse rettene, men de kunne ikke tilpasse de ferdige 5-retters menyene (sparte nok litt penger på det). Da ble det i stedet til at vi valgte hver våre retter fra a la carte-menyen.

Før forretten fikk jeg noe croissant, vannbakkels og pisket eggehvite, mens Ina fikk noe rogn og annen sjømat. Deretter fikk vi calamari i en basilikumsuppe. Vanligvis liker jeg ikke konsistensen på blekksprut, men dette hadde de klart å få skikkelig mør og fin.

Til forrett hadde vi begge valgt ørret sashimi, servert med en god saus. Alle rettene ble forøvrig ferdig dandert ved bordet.

Venetiansk biff.

Til hovedrett hadde Ina valgt abbor, mens jeg valgte venetiansk biff, som ble skjært opp ved bordet. Biffen ble servert med 4 potetskiver, en vårløk og en liten gulrot som var mer til pynt enn magefyll. Biffen var veldig god, og sausene fantastiske. Fisken ble servert med noen bær og stekte grønnsaker. Også denne kom med en veldig god saus.

Mens vi ventet på dessert ble vi servert noen nye, søte småretter, som mandeldekket sjokolade, pistasjdekket kirsebær, en slags eggekrem og en liten berlinerbolle. I tillegg til den faktiske desserten ble dette mer søtsaker enn vi klarte å dytte i oss.

Som hoveddessert fikk jeg hvit sjokoladepudding med bringebærgele, mens Ina fikk noen enkle blåbær og bringebær. Akkurat der kunne de vært mer kreative.

Alt i alt ble dette et måltid vi kommer til å huske lenge. Kelnerne var hyggelige og proffe, men det var ikke alt som gled helt som det burde. Foruten at det tok 3 dager å få bordbestillingen bekreftet, var de ikke alltid helt koordinert seg i mellom. Særlig da vi flere ganger fikk bestilt vin etter at retten den skulle drikkes til hadde kommet på bordet, syntes jeg var litt rart.

Dette er småplukk i det store og hele, men betaler man 253 euro for en middag for to, inkludert 3 glass vin hver, 2 flasker vann og hver vår espresso, så må man ha lov til å pirke på sånt.

Bringebær med hvit sjokolade.

Middag på Al Grifone

Langstekt kalvekjake med potetmos

Tidligere på dagen hadde vi pekt oss ut Al Grifone som middagssted, rett og slett fordi det virket koselig der. Restauranten er plassert ytterst i hjørnet mellom vollgraven til borgen og byens østkyst. Det hadde blitt for mørkt til å kunne nyte utsikten i noen særlig grad, men vi kunne høre bølgeskvulpene fra stranden nedenfor. Hele uteserveringen er under et tak av høstfarget løv, men setter man seg for nerme trærne risikerer man å få masse småfluer i maten.

Ina bestilte en biff i aramonesaus, overdrysset med små terninger av grønnsaker. Hun bestilte den medium, men jeg syntes den virket mere gjennomstekt. Hun klagde uansett ikke, og sausen var nydelig. Selv spiste jeg langstekt kalvekjake med potetmos, som var et veldig mørt og smaksrikt kjøtt, men jeg savnet litt grønnsaker. Har forstått at dette er en tradisjonell rett som skal serveres på denne måten, så jeg skal ikke belære kokken. 

Dessertmenyen var mer spennende enn på de fleste italienske restauranter jeg har spist. Ina fant for en sjelden gangs skyld en dessert hun kunne spise, ananas med Grand Marnier. Jeg valgte pære med karamelisert amarone. Svært gode, begge rettene.

Til å drikke ble vi anbefalt en lokal Albarone di rosso, som passet veldig godt sammen med kjøttet. 

Regningen for alt dette, samt 2 San Pellegrino og espresso, kom på solide 94 euro. Ganske dyrt, men restauranten var trivelig og maten var god. 

Pære med karamelisert amarone

Middag på Trattoria La Fiasca

Risotto, slik La Fiasca serverer den

Vel tilbake i Sirmione hadde vi blitt sultne igjen, og vi gikk rett fra fergen og ut på søken etter et spisested. Ina hadde lyst på risotto, helst uten blekksprut, så vi studerte menyene på stedene vi passerte. Vi stoppet ved La Fiasca, som jeg også hadde sett score tålelig bra på TripAdvisor.

Stedet ligger i en sidegate og lokalet er relativt lite, og vi måtte vente et par minutter før de hadde et ledig bord til oss. Siden risotto må bestilles for to personer var det allerede avgjort hva vi skulle spise. Til å drikke anbefalte de en Valpolicella, som vi tok hvert vårt glass av. Både risottoen, som var tilsatt trøfler, rødkål og bøffelfløte(!), og vinen svarte til forventningene.

Inkludert en flaske med vann og to espresso kom regningen på 48 euro. Halvparten av prisen for gårsdagens middag, men også halvparten så mange retter.

Sen lunsj på Porto Vecchio

Porto Vecchio

Etter noen timer på fjellet var vi sultne igjen da vi kom ned igjen til Malcesine, og det ble til at vi måtte spise dagens lunsj nummer 2. Den første spiste på på Porta Nuova, og rent tilfeldig havnet vi nå på Porto Vecchio. Denne «havnen» lå i det minste ved vannet, i motsetning til den første. Restauranten dekker store deler av et bortgjemt torg nede ved vannkanten.

Vi startet med hver vår spritz, Ina med sin favoritt Aperol, men jeg fikk en frisk Hugo, som er prosecco og limoncello med sitronmelisse. Til å spise valgte vi husets antipasto, som besto av ruccula, rekesalat, tomat, mozarello, skinke, melon og parmesan. En raus forrett som klarte å holde oss gående til middag.

Prisen for dette ble 27 euro, men etter å ha studert kvitteringen i etterkant ser det ut til at de bare har ført opp en matrett. Javel, i skrivende stund er vi tilbake i Sirmione, så vi får ikke rettet opp dette.

En frisk Hugo smaker godt etter en lang dag i varmen.

Lunsj på Al Boccondivino

Al Boccondivino, senere samme dag

Første måltid etter å ha sjekket inn tok vi på et av de første stedene vi fant utenfor hotellet. Det var en svært enkel trattoria med noen få bord ute på gaten, og noen flere inne i lokalet. Vi satte oss ved et bord inntil veggen, delvis under / delvis inni den litt for lange potteplanten som hang over oss. Bordet var bare delvis ryddet da vi satte oss, og duken var heller ikke skiftet på en stund.

Det tok litt tid før vi fikk kelnerens oppmerksomhet, men da vi fikk det bestilte vi hver vår rett fra forrett-menyen som lunsj. Ina valgte sin gamle favoritt caprese, som er mozarella og tomat, mens jeg bestilte bruschetta, som er stekt brødskive med tomat. Denne varianten liknet mer på en pizza enn bruschettaer som jeg har spist andre steder, men den smakte ganske godt. Ina var fornøyd med mozarellaen sin, men vi var enige om at tomatene vi vanligvis får i Italia smaker mer enn dette.

Til å drikke hadde vi hver vår musserende vin, Ina prosecco og jeg franciacorta. Regningen kom på 35 euro, som burde være en grei pris for denne maten.

Bruschetta slik de lager den her.

Middag på Hops & Hominy

Lamb cheeks med grønnsaker og feta.

Vi oppdagen denne lille perlen av en bar og restaurant inne i en liten blindgate mens vi gikk gjennom byen, og bestemte oss for å returnere hit for å spide middag. Da vi kom tilbake måtte vi vente i ti minutter før de hadde et bord klart til oss, en ventetid vi brukte til å utforske hva de var i stand til bak bardisken.

Vi fikk etterhvert et bord i et roligere hjørne av restauranten, og vi bestilte 2 pasta carbonara, en hamburger med egg, en pork belly & octopus (gærning), samt lamb cheeks til undertegnede (smalahove uten det anklagende blikket). Maten var himmelsk. Det beste måltidet under hele reisen, men også det dyreste.

Det kan ikke minst skyldes at vi her også bestilte dessert. Det ble 2 søtpotetiskrem med smeltet marshmallows (mer interessant enn godt), brødpudding (hvis Brage ikke ble mett av burgeren, så ble han det ihvertfall nå), og 2 jordbærsorbet.

Inkludert 2 brus til hver av barna, en flaske vin og en runde med kaffe kom regningen på solide 277 dollar før tips. Men det var god mat og service for penga.

Middag på Rooster & Rice

Etter en lang dag med mye reising og lite mat, gikk vi for det enkle den første kvelden i San Francisco. Etter å ha rotet litt rundt i området omkring Union Square, hvor det viste seg å ikke være så mange spisesteder, oppdaget vi etterhvert det lille kjøkkenet Rooster and Rice. De har kun 4 retter på menyen, hvor alle er kylling med en lett asiatisk vinkling. Man bestiller ved disk og maten kommer kjapt, servert med en spicy saus og en kopp med buljong(!).

Dette er kjapp, enkel og rimelig mat, hvor rettene koster fra 10 til 13 dollar.

Middag på Fior d’Italia

Lasagne, slik Fior d’Italia serverer den.

Kvartalene ovenfor Fisherman’s Wharf er tydelig det italienske strøket i San Francisco. Det er i hvert fall påfallende mange italienske restauranter her, og det er til og med italienske farger på noen av lyktestolpene. I dette området fant vi Fior d’Italia, hvor vi spiste vår siste middag for reisen.

Vi bestilte w lasagne, en ravioli, en coniglio polanta (kanin, til protester fra barna), og en pasta med smør- og ostesaus (høres kjedelig ut, men Brage sa det var godt). Også her spanderte vi på oss dessert, for rettene var ikke så store som vi hadde blitt vant til. Da ble det det karamelisert pære på meg, samt friske bær med krem, bringebærsorbet, choc velvet og tiramisu på de andre. All maten falt i smak og servicen var også god. Kan befale dette stedet.

Regningen kom på 232 dollar, hvor tips var inkludert. Dette inkluderte også en flaske med en meget god Toxqui Zinfandel, 2 brus og en runde med kaffe.

Karamelisert pære.

Lunsj på Hana Zen

Bief Donburi

Ytterst på Pier 39 ligger den japanske restauranten Hana Zen med utsikt til både Alctras og Golden Gate. Dette ble stedet vi spiste lunsj. Etter å ha fått beskjed om å vente litt, fikk vi et bord etter ca 10 minutter.

De utvalgte rettene var vårrull, maki combo, sushi combo, nudler og beef donburi (biff med teriakisaus) til meg selv. De fleste var fornøyde med mate de fikk, men jeg syntes min biff var for mye stekt og smakte litt lite.

Regningen kom på 144 dollar, riktignok inkludert en mojito. Noen har eksentrisk smak når det gjelder drikke til maten. Her var tips inkludert i regningen, noe som var lurt av dem, for de var ikke så oppmerksomme at de fortjente 18%.

Middag på Thai Patio

Pineapple fried rice

Vi bor i Thai Town, så det skulle vel egentlig bare mangle at vi ikke spiste litt thai-mat mens vi er her. Det er nok av alternativer å velge blant, og noen kvartaler unna er det en egen plass med kun thailandske butikker og spisesteder. Der fant vi That Patio, som er et uformelt spisested i et svært enkelt lokale, med en ensom trubadur som sang svisker fra 80-tallet.

Som vanlig med asiatiske restauranter tar det sin tid å komme gjennom menyen, selv om det ofte kun handler om å velge riktig kombinasjon av saus og kjøtt. Jeg endte opp med stekt ris med kylling og ananas, andre valgte samme kombinasjon med biff og bbq. Ina og Brage valgte begge roast duck curry. Risporsjonene var nok en gang alt for store, bokstavelig talt servert i hauger. Bortsett fra det var maten god.

Regningen kom på 70 dollar før tip, inkludert 2 glass vin, en øl og brus.

Tacolunsj på Mariasol

Marisol har den beste beliggenheten i Santa Monica.

Lengst ute på Santa Monica Piers ligger en meksikansk restaurant med navn Mariasol. Vi hadde egentlig kun tenkt å stoppe for en is, men det hadde de ikke. Dermed ble det full lunsj i stedet. Akk, vi kan være lette å praie noen ganger.

Beef taquitos.

Dette luktet turistfelle lang vei og servicen var så som så, men maten var faktisk ganske bra. Jeg spiste beef taquitos fra snack-menyen, kjøtt som var kjøtt rullet inn i tynne, sprøstekte wraps. Ina valgte en chicken sombrero, som var en kyllingsalat i en stor, bakt bolle. Resten spiste tacos, som var tacoskjell med en bønnestuing og salat. Den ene ble delt mellom to personer, noe som av og til ikke er så dumt med de porsjonene man får her.

Inkludert et par drinker og kaffe i tillegg til vanlig drikke kostet dette 112 dollar før tips ble lagt til. Mye penger for en lunsj, men flere av rettene kunne like gjerne vært middag.

Chicken sombrero

Middag på Public Kitchen and Bar

Andebryst på Public

Dette var Hannes bursdag, så vi unnet oss en litt bedre middag i dag. Vi skulle dessuten rekke en kinoforestilling etterpå, så det måtte ligge sentralt i Hollywood. De fleste spisestedene her er typiske burger og pizzasteder, som Hard Rock Cafe, men Public Kitchen and Bar, er navnet til tross, en litt bedre restaurant.

Vi kom litt før åpningstid, så vi måtte vente litt før vi ble vist et bord. De fleste hovedrettene her lå i prissjiktet 25-30 dollar (før tax). De utvalgte rettene var andebryst * 2, stekt villaks, pasta med langstekt svinekjøtt og en halv kylling. Porsjonene her er mer normale enn vi ellers får i USA, så det var mulig å spise alt.

Inkludert drikke, som var både brus, øl, vin, vann og en drink, kom de 5 rettene på 210 dollar før tips. Ganske så dyrt, men veldig god mat og service.

Middag på California Pizza Kitchen (CPK)

BBQ chicken pizza.

Noen ville ha pizza, mens andre trenger glutenfri mat. Da er TripAdvisor god å ha, og den kom ikke opp med mer enn 2 forslag innenfor rimelig beliggenhet. Valget falt på California Pizza Kitchen, som holder til i Highland-senteret i Hollywood.

Det er et passe travelt spisested, hvor det nok ikke er meningen at man skal sitte hele kvelden. Og ja, de hadde glutenfrie alternativer, og Ina sa det var en av de beste glutenfrie pizzabunnene hun hadde fått. Pizzautvalget var originalt, med egenkomponert fyll. Jeg valgte den som gikk for å være den originale, med kylling og BBQ-saus. Og den var veldig god, men de kunne vært rausere med kyllingen.

Alle var godt fornøyde med maten, og mat og drikke for 4 personer kostet 90 dollar.

Kjapp middag på Farmer boys

Farmer’s burger

Etter en lang reisedag både for meg og ikke minst mitt nye reisefølge, passet det best med en enkel middag. Det fant vi hos Farmer Boys like ved motellet vi bor på.

Farmer boys satser på kortreiste råvarer og typiske amerikanske gatekjøkkenretter. Jeg tok en Farmer’s burger, Ina en kylling med pommes frittes, mens det ellers gikk i nok en burger og salat. Burgerne var gode, salaten var stor nok til å mette hele familien, mens glutenfrie Ina var misfornøyd da hun oppdaget at kyllingen var panert og fritert.

Middagen ble relativt billig, med snaut 40 dollar for fire personer.

Maten i Tallinn

Kaffe med krem og Vana Tallinn. Obligatorisk drikk på en småkald dag.

Maten vi fikk servert var ikke radikalt ulikt det vi får hjemme, men et par særtrekk gjentok seg:

• Det mørke rugbrødet. Ikke sånne kompakte papplater som man får i Tyskland, men brunt, hevet brød som kan likne litt på sjokoladekake. De som legger ekstra stolthet i brødet leker seg i tillegg med litt frø og tørket frukt. 
• Gresskarfrø. Det var ikke mange rettene fikk som ikke var dandert med gresskarfrø. Gir en ekstra krønsj til maten. 
• Bær i hovedretter. Hjemme bruker vi mest tyttebær til enkelte kjøttretter. Her bruker de litt flere, og vi som har hagen gjengrodd med bjørnebærbusker fikk noen nye ideer om hva disse kan brukes til. 
• Sauerkraut. Tyskerne kom, ble et halvt millenium og dro igjen, men sauerkrauten besto. Den varianten vi har blitt servert her er en tanke søtere enn det vi får ellers. 
• Rødbeter. Omtrent halvparten av hovedrettene har rødbeter i seg, i en eller annen form. 
• Geitost. Nesten alle menyer har en salat, suppe eller annen rett som er toppet med en myk, hvit geitost.
• Vana Tallinn. Byens egen signaturlikør. Den er kanskje ikke så utbredt som man skal tro når man leser guidebøker, men det forekommer at den helles over desserter eller i kaffen. En kaffe med Vana Tallinn og pisket krem kan anbefales. En snillere variant av Irish Coffee. 

Alle lunsj- og middagsmåltider er beskrevet i egne innlegg. Kort oppsummert hadde Ribe den beste (og dyreste) maten, mens Vanaema Juures var den koseligste med mest mat for pengene. Ingen av lunsjmåltdene gjorde noe varig inntrykk på oss.

Bla nedover og les om stedene vi spiste på.

Middag på Spot

Foie gras brullet

Det var lørdag kveld, og vi erfarte at denne dagen burde vi har bestilt bord på forhånd. De to første stedene vi besøkte var det fullt. Alle gode ting er tre, og på Restoran Spot fant de et ledig bord til oss. Med unntak av et lystig lag i kjelleren var dette et rolig sted. I likhet med de fleste restaurantene her i byen er menyen ganske liten, og rettene hadde et ganske moderne preg.

Ina startet med tofu med avokadosaus, reddiker og poppadums, noe hun var godt fornøyd med. Selv valgte jeg foie gras brullet (ja, med sukkerskorpe) og rundstykker. Det var første gangen jeg smakte denne politisk ukorrekte retten, og hvis det blir den siste, så er det ikke på grunn av smaken.

Til hovedrett valgte Ina kylling med bulgur. Kjøttet var saftig, og særlig bulguren hadde en god smak. Jeg fikk stekt elgkjøtt, servert med en god saus, tranebær, linser og tradisjonelle grønnsaker. Begge matrettene var gode, men nådde ikke helt opp til maten på Ribe kvelden før.

Vi droppet dessert, men tok hver vår Vana Tallinn Coffee, som er kaffe tilsatt byens egen likør med krem på toppen. Regningen kom på 80 euro, litt over snittet på middagene våre.

Elg.

Middag på Olde Hansa

Man unngår ikke å legge merke til Olde Hansa

Den første middagen inntok vi på Olde Hansa, som ligger like ved rådhusplassen i gamlebyen. Restauranten har blitt anbefalt flere steder, og siden vi skjønte at dette stedet fort kunne fylles opp i helgene, valgte vi å benytte sjansen mens det fortsatt var onsdag.

Vi hadde forstått at Olde Hansa serverte tradisjonell mat, men at de så til de grader skulle dra ut middelaldertemaet kom litt brått på. Alle ansatte bærer middelalderkostymer, og (nesten) all belysning kom fra stearinlys. Endelig forsto vi begrepet «den mørke middelalder». Selve bygningen er selvfølgelig et gammelt renessansehus, og interiøret er uklanderlig i solid tre (ikke nødvendigvis behagelig å sitte på). Det ble spilt noe levende musikk der til tider, og man bør ikke ha alt for mye i mot sekkepiper.

Middelaldermusikk og -belysning.

Selvsagt var rettene også angiverlig fra middelalderen, og de gjorde et stort poeng av at det ikke var poteter til rettene, for denslags fantes jo ikke da. Ina bestilte svineben med ølsirup, mens jeg gikk for ulike pølser av vilt. De som er villige til å betale 50 euro for hovedretten kan få bjørnestek, men det lot vi være.

Begge rettene hadde rikholdig tilbehør som sauerkraut, løksyltetøy, skogsbær, kålrabi og annet. Det ble reneste juletallerkenen. Inas svinelegg hadde blitt stekt med skinnet på, noe hun raskt innså ikke burde spises. Det som var under skinnet minnet en del om pulled pork. Mine pølser var mer forutsigbare, og all maten god og veldig mettende.

Til dessert tok jeg husets «forsterkede» kaffe med krem, servert med en liten, men mektig, frukt- og nøttekake. Ina drakk vanlig kaffe.

Hele regningen, som også inkluderte en helflaske med rødvin, kom på 71 euro. Hadde egentlig forventet høyere pris, ettersom hovedrettene kunne være ganske dyre. Så dette ble på alle måter en positiv opplevelse for oss.

Viltpølser med kålrot, sauerkraut og masse annet.

Lunsj på Domberg

Ølsnacks, eller overstekt sideflesk.

Under vår rundtur på Toompea fikk vi brått behov for litt mat. Her oppe er ikke utvalget så stort, og det første vi fant var Domberg, som ligger midt i glaninga på turister som kommer gående opp fra Vanalinn. Vi bestilte først noe å drikke, og her var til en forandring ølmerket Lehe det som ble promotert. Ina valgte en IPA, noe som mettet minst like mye som maten. Jeg var mere fristet av et glass varm vin denne ruskedagen, som ble servert med mandler og rosiner akkurat som gløgg, men dette var hvitvin.

Til å spise bestilte jeg først gresskarsuppe, men denne var utsolgt. I stedet ble det beer snacks, som var sprøstekt sideflesk med bønner og salat. Dessverre hadde dette kjøttet fått alt for mye juling på kjøkkenet, og det var så hardt at vi knapt klarte å spise det. At det var fullt av brusk gjorde det ikke noe enklere. Sorry, men dette var den dårligste maten på hele turen.

Regningen kom på omtrent 30 euro, som selv uten kaffe var på høyde med de dyreste lunsjene.

Godt med varm vin på en kald dag.

Lunsj på Restoran Kadriorg

Etter å ha sett seg om på Peter den stores palass, ligger Restoran Kadriorg beleilig til like utenfor parken. Restauranten holder til i en bygning som er mer modernistisk enn den øvrige trehusbebyggelsen, og også innvendig gir det uttrykk for å være trendy og moderne.

Menyene er mer tilpasset lunsjmåltider enn de andre stedene vi har spist. Vi valgte begge to linserisotto med geitost og ruccula, en spennende og god rett. Til å drikke valgte vi nok en ny variant av Suko-ølet og vi avsluttet lunsjen med hver vår kaffe.

Regningen kom på 30 euro, som vel er den dyreste lunsjen hittil. Ellers et helt greit sted å spise.

Linserisotto med geitost og ruccula.