torsdag 23. februar 2012

Bade i Dødehavet

Ganske livlig i Dødehavet denne dagen
Tid: 22. februar 2012, kl.15:15
Sted: På bussen tilbake fra Dødehavet

Det er sjelden jeg legger ut på en dagstur på 3,5 timer hver vei i løpet av en ferie, men opplevesen av å bade i Dødehavet må være verdt bryderiet. En slik mulighet til å bade på jordens laveste punkt kommer ikke mange ganger i løpet av et liv, og ettersom hele havet truer med å tørke ut om 50 år bør man heller ikke vente for lenge.

Utsikt fra bussen mot israelske fjell bak et 2 km bredt ingenmannsland
Apollo sin buss kjørte som vanlig kl 7:20 om morgenen, og denne gangen klarte vi å beregne tiden bedre. Vi kjørte Dead Sea Highway, som går fra Aqaba og langs den israelske grensen med et 2 kilometer bredt ingenmannsland hele veien til Dødehavet. I motsetning til Desert Highway, som går over fjellet, går denne veien gjennom den flate og rette Great Rift Valley (ja, den samme dalen som starter i Kenya), og var dermed en roligere busstur. Landskapet var til å begynne mest ørken og enkelte forekomster av sanddyner, men etterhvert som vi kom lavere i terrenget ble det mer frodig med store områder med grønnsakplantasjer. Særlig tomater dyrkes det mye av, og det var flere stands med salg av grønnsaker langs veien. Hist og her sprang en frittløpende kamel eller dromedar over veien, og på samme måte som vi har varselskilt for elg hjemme, har man tilsvarende skilt for kameler. En og annen flokk med geiter var også å se langs veien

Se opp for løse kameler langs veien
Veien går forbi en mindre sjø før vi kunne se Dødehavet, med endelig kom Dødehavet kom til syne, fortsatt med Israelske fjell som bakteppe. Vi stoppet et øyeblikk under en høy klippe som skal være saltstøtten etter Lots kone, som ikke kunne la være å se seg tilbake da de flyktet fra Sodoma og Gomorra.


Saltstøtten etter Lots kone

Bussen stoppet til slutt ved Amman Beach. Nå var vi faktisk nærmere Damaskus enn hotellet vårt i Aqaba, og Jerusalem ligger like over fjellet på den andre siden vannet. Etter å ha forsynt oss fra en lunsjbuffet med retter som jeg etterhvert har blitt kjent med uten å kunne navnet på dem, gikk vi endelig ned til vannet for å bade. Amman Beach er en offentlig strand med garderober og dusjfasiliteter som man ikke bør skryte for mye av. Svømmebassengene var det ingen som brydde seg om. Vi så ingen solsenger, bare noen plaststoler til å sitte eller ha tingene sine på.
Amman Beach

Man bør være litt forsiktig når man går ut i vannet. Skjærer man seg får man umiddelbart salt i sårene. Badesko og svømmebriller kan være en god ide, særlig for barna. Bunnen er delvis sand, delvis stein og delvis saltavleiringer. Å flyte på dette vannet var en sær opplevelse, med mer av kroppen over vannskorpen enn man er vant til. Når man lar kroppen flyte i loddrett stilling i vanlig saltvann skal vannet rekke deg opp til øynene. Da jeg forsøkte å gjøre det samme her, i den grad det var mulig, rakk vannet meg til brystet. Jeg klarte nesten å ta sit-ups mens jeg fløt på vannet. Det enkleste er å flyte på ryggen. Det er nesten umulig å reise seg opp mens man svømmer på magen. Ina forsøkte å svømme bryst, men klarte ikke å holde bena under vann. Vannet kjennes glatt mot huden mens man bader, men etter at den har tørket ser man ut som man flasser etter å ha vært alvorlig solbrent. Børst håret, og du har salt til maten i en uke.

Bading i Dødehavet
For barna var dette dessverre enn mer komplisert opplevelse. Brage avbrøt badet straks han oppdaget at han hadde sår på steder bare vannet kommer til. Ylva klarte å flyte på ryggen, men fikk krampe i lårene etter å antakelig ha ligget i en anstrengt stilling. Det var mye barnegråt å høre rundt om kring, så det kan nok lønne seg å vente til barna nærmer seg tiårsalderen før man utsetter dem for dette.

Ylva vil ha med seg litt av Dødehavet hjem
Etter å ha dusjet av oss saltet gikk vi opp til parkeringsplassen for å handle hudprodukter fremstilt av råvarer fra Dødehavet. Det finnes både hudkremer, gjørmemaske, såpe, badesalt og hårvekstmidler. Varene er angivelig billigere her enn andre steder, dessuten er det jo førsteklasses suvenirer. Barna tok også med seg hver sin klump med salt fra stranden.

Som nevnt bør man ikke vente for lenge med å reise til Dødehavet. Vannstanden synker med en meter hvert år, og om 50 år kan hele havet være borte. Varmere klima, mindre nedbør og bruk av vann fra Jordan-elven til landbruk har gjort sitt til at vanntilførselen ikke lenger er tilstrekkelig. Det foreligger spennende planer om å grave en kanal fra Rødehavet til Dødehavet for å åpne en ny vanntilførsel, men man har ennå ikke fått ut fingern for å begynne å grave. La oss håpe man gjør det før det har gått 50 år.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

 
Blogglisten