Hotel Eden

Hotel Eden ligger rett ved kaien.

Eden er et 4-stjerners hotell som ligger rett ved havnen i Sirmione. Dette er dyrere enn vi vanligvis tar oss råd til, men jeg hadde noen bonuspoeng å svi av, så da kunne vi unne oss litt ekstra.

Det er et moderne innredet hotell med en felles terrasse mot sjøen. Frokostbuffeten inneholdt yoghurt, musli, fersk brød, kaker, frukt, det vanlige av ost- og kjøttpålegg, og ikke minst eggerøre og bacon. Sistnevnte virket ikke å trives i de tette boksene sine, og var heller vassent. Ina fant til og med noe tysk brød hun kunne spise.

Frokosten.

Rommet var ikke spesielt stort, men stort nok. Det hadde et smalt skrivebord med en puff, noe som gjorde at det ble lite brukt. Badet var veldig fint og dusjen var grei å bruke. Ikke minst hadde vi en balkong ut mot sjøen. Rommet hadde også safe og minibar (les: kjøleskap), mens strykejern fantes det ikke.

Et av kriteriene da jeg søkte etter hotell var transport til og fra flyplassen, men her betød dette kun at man blir sendt videre til et transportselskap som tok høye priser. Som nevnt i innlegget om reisen til Sirmione fant vi andre selskaper som var mye rimeligere og vel så bra.

Rommet vårt.

Kensington Park Hotel

Utenfor Kensington Park Hotel

Siden vi ikke skulle ha like mange overnattinger i San Francisco som i LA, kunne vi unne oss et litt dyrere hotell her. Det er dessuten ikke til å unngå, for alt er dyrere i San Fransisco.

Dermed ble Kensington Park Hotel en opptur både i beliggenhet, standard og pris. Størrelsen på rommet var omtrent det samme, med to dobbeltsenger, slik at det er plass til opptil 4 personer, men ikke så mye gulvplass ellers. Vi hadde kjøleskap på vårt rom, men Hanne og Ylva hadde det ikke. Ellers var det et fint bad, et skrivebord og en TV vi aldri skrudde på.

Beliggenheten var sentral med kort avstand til Union Square. For 1600 kr per rom per natt er dette greit valuta for penga i denne byen, men det er nå fortsatt mye penger.

Coral Sands Motel

Coral Sands Motel

For en som hadde blitt vant til Embassy Suites i San Diego var det en ikke liten overgang å sjekke inn på Coral Sands Motel. Men det ga seg etterhvert, og man skal ikke ha urimelige forventninger for hva man får for halve prisen.

Utvendig virker bygningen noe sliten, men rommene var for det meste velholdte. Vi savnet tilgang på stikkontakter, og kontaktene våre gled ut av de som var. Rommene var relativt små med to dobbeltsenger, så hvis man bruker kapasiteten fullt ut, kan det fort bli trangt. Ellers hadde vi kjøleskap, tv og eget bad som var i god stand.

I bakgården er det et svømmebasseng, en jacuzzi og en liten sitteplass hvor vi pleide å spise frokost.

Motellet ligger et par kilometer øst for Walk of fame, men metrostasjonen like ved gjorde det enkelt å komme rundt. Thai Town virker som et typisk sted som man kjører forbi på vei til mer spennende steder, og i retrospekt ville jeg kanskje sett etter hoteller nærmere Downtown LA hvis jeg skulle planlagt samme reise en gang til. Det ville gitt oss litt lenger reisevei til Hollywood, men gjort det enklere å komme til andre steder.

Ikke dermed sagt at Thai Town er øde. Vi hadde enkel tilgang på de butikker og spisesteder vi trengte, særlig hvis man liker thai-mat.

Svømmebasseng og jacuzzi i bakgården.

Embassy Suites Downtown

God takhøyde på Embassy Suites.

Navnet på dette hotellet (som jeg har kortet ned) var så langt at vi fikk feilmelding da vi registrerte på British Airways sin innsjekking. Kanskje jeg skal skrive om manglende feilmeldinger i min andre blogg en annen gang.

Dette hotellet ble valgt rett og slett fordi the Hyatt tilsynelatende var fullbooket av CSUN-deltakere allerede før jul. Det viste seg senere at vi kunne ha bestilt direkte og sagt at vi var med på konferansen, men da hadde vi gått glipp av bonuspoengene på Hotels.com. Eneste ulempe med dette hotellet sammenliknet med Hyatt var at det tar 5 minutter (2 minutter å gå, 3 minutter å krysse veien) å komme seg til konferansen, eventuelt Seaport Village hvis man heller vil dit.

Prisen er omtrent den samme, altså ikke for egen lommebok, men man får mer for pengene. Rommene har en egen stue, bad, samt 2 vaskeservanter, 2 TVer(!), minikjøkken og balkong. Egentlig alt for mye for en som reiser alene.

Den største fordelen er at frokost er inkludert, og da får man omelett laget på bestilling, samt eggerøre, pannekaker, yoghurt, toast og annet. En som foretrekker brød til frokost vil nok savne en del pålegg.

Noe de kunne spart seg for var å sende voicemail hver morgen. Rødblinkingen på telefonen ga seg ikke før man hadde hørt den, noe som truet nattesøvnen.

God plass på rommet.

Hotell Viru & KGB muuseum

Hotellets øverste balkong.

En lang og kald krig under sovjetisk kontroll har satt sitt preg på Estland, og det finnes flere museer som forteller denne historien på hver sin måte. Hotell Viru velger den lett bisarre varianten, hvor de viser rommene som KGB forlot i all hast da Sovjetunionen brøt sammen i 1991.

Denne guidede turen er populær, samtidig som det er begrenset hvor mange som kan være med på hver runde. Derfor kan det være vanskelig å få tak i billetter på kort varsel. For oss var det derimot ikke noe problem, kanskje fordi oktober er utenfor høysesong. Vi gikk simpelthen til resepsjonen på Sokos Hotel Viru, som det heter i dag, og spurte når det var ledig. Dermed fikk vi reservert billetter til neste runde på engelsk som startet en time senere. Den timen slo vi ihjel på kjøpesenteret Viru Keskus, som ligger vegg i vegg med hotellet. Billettene kostet 11 euro per person. Hotellet ligger like utenfor gamlebyen, i Tallinns mer moderne bysentrum.

Direkte linje til hovedkvarteret.

Hotell Viru ble bygget rundt 1970 av finske arbeidere, offisielt fordi de led under arbeidsledighet, reelt fordi Sovjet ikke hadde egen kompetanse til å bygge skyskrapere. Det hører med at hver tiende arbeider tok med seg en estisk kone hjem til Finland. Dette var eneste mulighet til å komme seg ut av østblokken på. Hotellet ble bygget for å samle alle utlendinger på samme sted, noe som ville forenkle KGB sitt arbeid.


Straks finnene var ferdige med sitt ble hotellet stengt for at KGB kunne gjøre sine egne tilpasninger i den øverste etasjen, som offisielt kun huset hotellets tekniske maskineri. I virkeligheten var det to andre rom her også, som KGB disponerte. Et kontor med direkte linje til hovedkontoret og et lytterom. Disse rommene står fortsatt slik KGB forlot dem, selv med sneiper i askebegeret (under Sovjet-tiden var alt forbudt her, unntatt røyking på rommet).

Lytterommet er fortsatt slik det ble forlatt i 1991.

Det er disse to rommene denne guidede turen viser oss. Guiden forteller med et skjevt blikk om hvordan KGB satt her og forsøkte å holde oversikt over alle utenlandske gjester og hva de foretok seg. «Høyrisikogjester» ble innlosjert på egne rom hvor KGB alltid hadde sine folk i rommet ved siden av. Vi ble vist kameraer og lytteutstyr som ble brukt, og fikk vite at mikrofoner var plassert i alt fra vegger til tallerkener.


Siden dette er en skyskraper er det også spektakulær utsikt herfra, både mot gamlebyen og andre retninger. Men skulle vi ha bodd her ville vi ha dobbeltsjekket at utstyret har blitt fjernet fra rommet.

Utsikten fra hotellet er verdt å få med seg. Her mot sentrum av Tallinn.

My City Hotel

Inngangspartiet til My City Hotel

Å finne et hotell for bare to personer er en sjelden luksus for en trebarnsfar. Plutselig blir problemet hva du skal velge bort i stedet for å fortvilet prøve å finne noe som har plass til alle. Jeg hadde ingen strenge krav til hotellene slik jeg ofte har når jeg skal gjøre ting litt vanskelig for meg selv. Ville bare ha en ok beliggenhet til en overkommelig pris, og gjerne et sted som ikke slaktes for frokosten. Jeg hadde dessuten tjent opp to bonusovernattinger på hotels.com, så vi trengte ikke å være så knipne med prisen heller.

Gode senger, men ikke veldig effektive gardiner.

Valget falt altså på My City Hotel, som ligger like innenfor bymuren og et par kvartaler fra rådhusplassen. Vi hadde bestilt et standard rom, men fordi vi hadde en tidlig ankomst var ikke dette rommet klart. Derimot kunne vi oppgradere til et superior rom, som er litt større og som ga oss adgang til hotellets sauna og jacuzzi. Dette kostet oss 15 euro ekstra per natt. Vi gikk med på dette, til tross for en snikende mistanke om at dette var en bevisst strategi for å få gjestene til å betale mer. Der og da ønsket vi et sted å kunne slappe av litt etter reisen, så vi gikk med på tilbudet.

Skrivebord og tv.

Hotellet holder til i en eldre bygning, og standarden er til dels deretter, med noen lyder både fra gangen og fra nattklubben over gata, men ikke slik at det plager oss veldig mye. Vi har god plass på rommet og badet er fint. Vi kunne faktisk velge mellom badekar og dusj da vi sjekket inn. Eneste lille minus er at dusjkrana er plassert slik at vi stadig skumper borti det mens vi dusjer, og det plutselig kan bli veldig varmt. Fargevalgene på tepper, sengetøy og gardiner kan ikke sies å være ultratrendy, men det passer til bygningen.

Frokosten er som man kan forvente, med brød, egg, bacon, yoghurt, pannekaker etc. Har ennå ikke kommet på noe jeg savner, og de tilbyr også glutenfritt brød. På veggene er det bilder av artister som har overnattet på hotellet, samt hvilket rom de bodde på. Lars Vaular og David Sandborn er de navnene vi har klart å kjenne igjen, men vi har ikke funnet noen som bodde på samme rom som oss.

Frokostbuffeten.

Saunaen med jaccuzzi måtte vi naturligvis teste ut, siden vi tross alt hadde betalt ekstra for det. Etter en småruskete oktoberdag ute er det en deilig luksus å kunne slappe av her i to timer. Vi måtte reservere time tidligere på dagen, og skifting og dusjing gjøres der nede. Vi hadde anlegget helt for oss selv, og kunne låse døra hvis vi ville ;). Både saunaen og boblebadet fungerte fint, vi hadde en TV der som vi satte på en musikkanal, og vi bestilte to småflasker med prosecco når vi ble tørste. 2 timer høres mye ut, men tiden gikk faktisk ganske fort.

Det er helt greit med to timer i her etter en småkald dag i byen.

Reisen til Tallinn

Vårt første glimt av Estland.

Det er høstferie, noe som er en grei anledning til å sende barna til besteforeldrene og tillate seg en liten tur på egenhånd. Denne gangen valgte vi Tallinn. Har ikke vært på Baltikum før, så det er på tide å se litt av denne delen av Europa også. Det er jo ikke så langt unna, så flyreisene blir ganske rimelige.

Vi tok rutebussen fra Drøbak og byttet til et NSB-tog i Oslo. Reisen tok halvannen time fra dørstokk til terminal. Tviler på at det hadde vært noe raskere med bil til noen noen annen parkeringsplass enn den svindyre P10-parkeringen. For ikke å snakke om billigere.

Innsjekking ble gjort online og med bagasjeautomater, og gikk veldig greit. Sikkerhetskontrollen gikk tregere, enda det ikke var spesielt mange folk på terminalen.

Flyturen tok halvannen time, stort sett over et dekke av skyer, med unntak av et glimt av den svenske kysten langs Østersjøen. Vi landet uten at vi behøvde noen buss til terminalen. Flyplassen hadde ikke gjort noe forsøk på å skille ankommende og utreisende, så det ble til tider trangt om plassen på veien gjennom terminalen. Etter litt venting kom kofferten vår, deretter fant vi veien ut av terminalen og en lettere kaotisk taxikø. Taxituren inn til sentrum kostet oss 12 euro. Faktisk ligger flyplassen så sentralt at vi nesten kunne ha gått til hotellet.

Vi hadde booket rom på My City Hotel i gamlebyen. Da vi kom var ikke rommet vårt klart, men vi ble tilbudt å oppgradere til superior rom for 15 euro per natt. Vi gikk med på det, selv om det virket som et litt sleipt triks for å få gjestene til å betale mer. Men rommet inkluderer tilgang til hotellets sauna og jacuzzi, så nå må vi finne et sted å kjøpe badetøy.

Inngangen til My City Hotel

Hotel Polydoros

Hellas er et av få land i Europa, om ikke det eneste, hvor det fortsatt er mulig for en barnefamilie å få leilighet på et hotell til en rimelig pris. Alle andre steder har vi vært nødt til å ty til privatmarkedet. Dette har alltid fungert greit, men det føles mer betryggende å komme til et hotell til alle døgnets tider, ha noen til å gi rommene litt kjærlighet når vi ikke er der, og kunne forvente noenlunde profesjonell service når vi skulle trenge hjelp.

Hotel Polydoros drives av et søskenpar som også driver hotellet Pal Beach. Bestillingen ble gjort på hotels.com, noe som ofte fører til et upersonlig forhold til personalet, men vertinnen Sofia tok kontakt via nettstedets chat-løsning for å få de siste opplysningene de trengte, samt bestille taxi fra flyplassen og anbefale bilutleie og andre praktiske ting.

Hotellet har ikke døgnåpen resepsjon, men da kunne vi henvende oss til Pal Beach. Om kvelden fant vi stort sett vertskapet sittende ved bardisken i vinbaren som holder til i samme bygning (dessverre fikk vi ikke testet denne).

Leiligheten vår besto av et kombinert kjøkken/stue/soverom, ett separat soverom og en balkong. Kjøkkenet var minimalt, med to kokeplater og et kjøleskap, men vi hadde alt utstyret vi trengte. Badet var heller ikke mer enn akkurat stort nok, men pent og med dusjforheng (noe som merkelig nok er ganske sjelden i disse strøkene).

Rommet hadde air condition, men jeg er usikker på om den på soverommet fungerte helt som den skulle. Den lagde ihvertfall mye lyd, og det ble aldri like kaldt som i stua. Vi gadd aldri å klage på dette, og løste heller problemet med å la døra til stua være åpen. Fordi hotellet ligger midt på hovedgata var det hellet ikke til å unngå å høre litt støy utenfra, særlig fra vinbaren i bakgården, men det var ikke så ille at det gikk ut over nattesøvnen.

Alt i alt er vi fornøyde med hotellet. Mest av alt fordi det ligger midt i byen og har kort vei til alt.

Dobbeltrommenes tyranni

Det går mot nok en feriereise, og mesteparten av det som må ordnes på forhånd er ordnet. Dette gjelder ikke minst overnatting.

Dette som en gang var en endeløs surfing i et hav av spennende muligeter har etterhvert blitt en endeløs jakt i en skog av stengte dører. Etter at vi fikk barn nummer tre har vi falt enda lenger utenfor malen som hotellsøkemotorene legger opp til.

Hva slags rom finner man egentlig på dette søket? Det kan være hele familien i et lite rom, eller hvis man er heldig, et hotellrom med to soverom.

For hva er det søkemotorene ber om? De spør hvor mange dere er og hvor mange rom dere vil ha. Velger du to rom, risikerer man å få ett rom i hver sin etasje. Velger man ett rom, får man sjelden noen treff i det hele tatt. Hotellrom med fem senger er en sjeldenhet. Man kan finne noe som kalles familierom, men kan det kalles ferie når to voksne og to barn må sove på samme som i en uke? Familierom må være en skilsmisseadvokats oppfinnelse.

For hva er det egentlig jeg leter etter? Vi voksne vil selvsagt sove i nærheten av barna, men helst ikke i samme rom. Håper jeg ikke trenger å forklare hvorfor. Kall det gjerne en leilighet med to soverom og et bad. To vanlige rom med en dør i mellom kan også funke, selv om det høres dyrere ut.

Problemet er ikke at disse rommene ikke finnes, de er bare så forbaska vanskelige å finne. Søkeskjemaene spør meg ikke om hva jeg egentlig trenger. Hvem tar utfordringen?

Nylig bestilte jeg en overnatting på Norsjø Hotell i forbindelse med en liten tur til Telemarkskanalen. Dette kan bestilles som en pakke på visittelemark.com. Problemet var at uansett hvordan jeg fylte ut skjemaet med antall rom, voksne og barn, så fantes det ikke ledig rom, i følge bookingløsningen. Søkte jeg uten barn fant jeg derimot flere ledige rom. Jeg syntes dette var rart, så jeg sendte heller en e-post og spurte om de virkelig ikke hadde noe rom til oss. Joda, det hadde de, men bookingsystemet forsto det ikke. Gudene vet hvor mange hotellrom som står tomme fordi fordi folk tror det er fullt i herberget.

Hos AirBnb kan man angi mer spesifikt hva man trenger.

Samtidig skjelver hotellene når de ser hvordan AirBnB, HomeAway og liknende private ferieutleier brer om seg. Men de ser ikke at disse løsningene lar meg fylle ut mye mer av det jeg trenger enn på vanlige hotellsider. Så hvorfor møter de ikke dette behovet og samtidig spiller på det de er gode på? Jeg har aldri hatt noen problemer med å leie privat, men jeg synes det er en trygghet i å ha en resepsjon å henvende seg i hvis det skulle være noe galt med rommet, eller om flyet vårt lander sent på kvelden. Hotellfrokost er heller ikke å forakte.

Det begynner å bli lenge siden vi har funnet de koselige små, familiedrevne hotellene med enkle leiligheter, som Irene II i utkanten av Naxos by i Hellas, hvor damen som bar hotellets navn alltid hadde noe godt på lur til barna hver morgen. Eller nydelige Lale Park like ved bystranden i Side i Tyrkia, hvor de hentet oss på flyplassen midt på natta og som samlet hotellets gjester til en hyggelig hagefest en gang i uka. Til og med det tilsynelatende tørre forretningshotellet Scandic Star i anonyme Sollentuna utenfor Stockholm kunne tilby et rom med skyvedør mellom de voksnes og barnas senger. Det er ikke mer som skal til.

Disse hotellene finnes fortsatt, men du må inn på hotellenes egne nettsider for å finne ut om de har et rom du kan bruke. Det kan ta forbasket lang tid.

På Lale Park i Side, Tyrkia, fikk vi både en fullt utstyrt leilighet og ferdig oppredde senger.

 

Manchester Grand Hyatt Hotel

The Hyatt er et stort hotell med to tvillingtårn som setter sitt tydelige preg på San Diegos skyline. Grunnen til at vi valgte dette hotellet er at det er her selve konferansen ble holdt. Ellers ville vi valgt noe i en mer beskjeden prisklasse, selv om det er arbeidsgiver som betaler. Man får den service og kvalitet man betaler for, selv om et par ting virket litt merkelige. Blant annet fant vi en krøllete papirlapp i vasken da vi kom, noe som fikk oss til å stusse litt over renholdet. En annen ting var at stikkontakten var gjemt bak en tung skrivepult, slik at det var vanskelig å plugge til pc'en. Dusjen tok det også litt tid før vi fant ut av, da det kun er en hendel, og man må skru på fullt trykk før man kan stille inn varmen.

Men dette er egentlig småplukk. Frokost var ikke inkludert for vår del, da vi syntes et tillegg på 20 dollar per pers per døgn ble for drøyt. Man finner enkelt frokost i Seaport Village, på Starbucks i The Headquarters like ved siden av, eller man kan kjøpe i butikken og ha maten i kjøleskapet på rommet.

Helt grei utsikt fra rommet vårt.

Vi hadde betalt litt ekstre for utsikt, og for en utsikt vi fikk! Vi kunne se nordover langs San Diego Bay, over USS Midway og seilskutene. Lenger borte kunne vi se (og høre) flyplassen.

Hotellet har en drøss av fasiliteter, og vi var ikke i nærheten av å prøve alle. Det er minst to svømmebasseng, et spa, helsesenter, butikker, pub, restauranter og ikke minst en bar i øverste etasje. Konferanseområdet var i andre og tredje etasje, med et tilnærmet ubegrenset antall møterom.

Hotellets lobby.

 

Sofitel

Svømmebassenget på Sofitel

Tid: Onsdag den 6.mai 2015, kl. 10:30
Sted: Sofitel

I anledning bryllupet tilbragte vi natten på Sofitel, et av de mest eksklusive hotellene i Manila. Hotellet ligger ikke lenger unna leilighetene enn at vi kan se dem en drøy kilometer unna. Beliggenheten er ved Manila Bay, og de fleste rommene har sjøutsikt.

Rommet vårt er stort og fint, men ikke ekstravagant. Vi har bad med badekar og dusj, tv, skrivebord, minibar og en liten balkong med utsikt både mot sjøen, Mall of Asia og skyskraperne i Makati. Skal man ha wifi må man betale ekstra, noe vi droppet.

På sjøsiden av hotellet er det en stor hage med flere barer. Det er et
stort laguneformet svømmebasseng med 2 vannsklier. Rommene har morgenkåper man kan ha på seg på vei til bassenget og håndklær deles ut nå man kommer. Man oppfordres til å dusje før man bader, men disse dusjene var vanskelige å finne.

Frokostbuffeten er den største jeg har sett, og den har tydeligvis som mål å dekke alle frokostvaner fra hele verden. Man finner det vanlige til europeiske frokoster, med egg, rundstykker og diverse kaker, men det blir uinteressant når man ser hele utvalget av mat. Man kan lure på om filippinere spiser det samme til frokost som til middag, for her kunne man finne mat til alle måltider. Min frokost ble en salig blanding av ris, nudler, svin, biff, dumplings, ost, frukt og et par ting jeg ikke vet hva er. Kaffen som ble servert var tynn, men ellers var alt veldig godt.

Prisen for overnattingen er om lag 1600 kroner i et dobbeltrom. Mye penger, men ganske overkommelig når man ser det i forhold til hva man får

Hotel Locanda ai Santi Apostoli

Hotellet med det lange navnet er et lite hotell med kun 10 rom. Det har en sentral beliggenhet langs en av de travleste gatene i byen, bare få minutter fra Rialtobroen. Vi var heller ikke snauere enn at vi også bestilte et rom med utsikt over Grand Canal. Det er klart at en slik utsikt gir litt ekstra, men den fine fellesstuen med balkong gir alle gjestene mulighet til å nyte utsikten, uansett hvilket rom de har.

Hotellets fasade mot Grand Canal. Hotellet holder til i øverste etasje.

Velger man et rom mot kanalen bør man også være klar over at man da har vindu mot den mest trafikkerte gaten i byen. Har man et lett sovehjerte kan ha lett for å våkne av vaporettoer, lastebåter og den øvrige trafikken på kanalen som pågår døgnet rundt. Men det plaget heldigvis ikke oss.

Rommet vår var det ingen grunn til å klage på, hvis vi ser bort fra at gulvet var like skjevt som en skibakke. Badet hadde en bra dusj og et badekar, vi hadde et romslig garderobeskap, minibar, som riktignok bare ble delvis fylt opp, og en TV vi knapt skrudde på. Trådløs-nettet var enkel å bruke og dekningen god.

Frokosten var kanskje i enkleste laget. Kun en type ost og skinke, pluss crossanter, toast, rundstykker, yoghurt og noe frukt. Ina gjorde lurt i å ta med eget brød. Ellers var det også glutenfrie rundstykker på supermarkedet Billa, ikke så langt oppe i gata. Kaffen som sto fremme var americano, men det var også mulig å bestille espresso eller cappuchino hvis personalet hadde tid. Frokostrommet var også i minste laget. En gang ble vi stående å vente ganske lenge på et ledig bord.

Så var det prisen da. 243 euro per natt kostet rommet. Hoteller i Venezia har aldri vært kjent for sin lave pris, og med kanalutsikt søker man ikke etter de laveste prisene. Det er kun en gang hvert tiende år vi unner oss hotellrom som dette.

Panoramautsikt over Grand Canal

Hotel Villa San Paolo

Ikke alle svømmebasseng har en utsikt som dette

Hotel Villa San Paolo er et bra hotell. Hva det koster aner jeg ikke, og det er nok best slik. Det er et SPA-hotell, men SPA-anlegget fikk jeg aldri tid til å prøve ut. Frokostserveringen var rikholdig, med eggerøre, bacon, skinker, salami, oster, yogurt, juice, frukt og vanlig brødpålegg. Wifi er det er også, men selv om dekningen er god er systemet ganske tungvindt. Man får tildelt et kryptisk brukernavn og passord for en tidsbegrenset tilgang. Har man logget seg av må man passe på å ha koden tilgjengelig neste gang man skal online. Bare en på rommet kunne være online ad gangen. Vanlig mobildekning i området var ikke til å stole på. Hotellet har minst 2 barer, en ved spisesalen og en ved bassenget. Den ved bassenget var riktignok ikke alltid åpen da vi var der.

Rommet vi hadde var det derimot liten grunn til å klage på. Det var god plass, med en sittegruppe, et skrivebord og en TV som aldri ble brukt. Badet hadde til og med boblebad. Utenfor rommet var det også en liten hageflekk hvis man ville sitte litt utendørs.

Destinasjon: Toscana

Tid: 13.september 2013, kl.12:30
Sted: Over Skagerak

På vingene over danskekysten

 Det blir mye italiensk i høst. Det er 10 år siden jeg sist var i dette landet, men denne høsten skal jeg ta igjen det forsømte med først denne jobbturen til San Gimignano i Toscana, deretter om drøye to uker til Venezia med kona for å feire 10 års bryllupsdag. Kunne hatt det verre.

Denne turen til Toscana er altså en tur med avdelingen på jobben, forhåpentligvis jevnt fordelt mellom arbeid og fritid. Fordi vi nådde de økonomiske målene for fjoråret får vi altså lov til å unne oss å gjøre workshops i Italia i stedet for i et av våre egne møterom.

Vi hadde jo vår bryllupsreise i Italia for 10 år siden, og store deler av den var i Chianti-distriktet i Toscana. Nå skal vi til en annen del av denne provinsen, og vi skal bo på et hotel utenfor San Gimignano. Har ikke vært i denne byen tidligere, men vi kunne se tårnene i byen fra en biltur vi hadde på min forrige italiatur.

På agendaen, av det som ikke regnes som jobb, har vi en scootertur i det grønne og en lengre sykkeltur rundt i distriktet. Har aldri kjørt scooter før, så akkurat der er jeg litt nervøs.

Etter å ha stått opp til vanlig tid og fulgt barna til skolen, tok jeg først buss, deretter flytog til Gardermoen. Innsjekking av bagasje gikk greit, og nå har jeg også lært at man ikke kan skrive ut bagasjelapper for Lufthansas flyvninger på SAS sine automater, til tross for at all innsjekking gjøres hos SAS.

Magen ble fylt med sushi, kolleger ble oppsøkt, og nå er vi på flyet på vei til mellomlanding i München, hvor jeg fyller magen enda mer med flyets kjøttboller. Lufthansa skal ha for at de fortsatt serverer gratis mat og drikke ombord, men noen forkjemper for å forbedre flymatens rykte er de ikke.


Tid: 13. september - 2013, kl 16:00
Sted: Ingen aning, ser bare skyer

Det er litt nedtur å fly 2 timer sørover, og oppleve at været er kaldere her enn hjemme. Det var skikkelig gråvær da vi landet i München, men vi skulle jo ikke bli her særlig lenge. Vi ble ført inn i shuttlebusser og kjørt en ganske solid tur til terminalen. Skiltingen mot gate'n kunne gjerne vært mindre forvirrende, men vi fant nå frem, og rakk å ta en kaffe og litt vindusshopping før vi skulle ta ny buss nesten samme veien tilbake. Greit å vite hvor lekebutikkene er før hjemreisen. Det så ut til å være ganske bra utvalg.

Siste del av turen er med Air Dolomiti. Flyet er en del mindre, med kun 4 seter i bredden. Som så ofte ved store flyplasser tok det litt før vi kom oss i lufta, men nå er vi ihvertfall underveis. Været under oss virker fortsatt grått, men jeg kan skimte noen høye fjelltopper i horisenten.


Tid: 13. september 2013, kl. 17:30
Sted: På bussen fra flyplassen i Firenze

Flyturen mellom München og Firenze var for kort til at italienerne rakk å gruse tyskerne i matveien, et beger med italiensk gelato kan ikke slå feil.

Skydekket sprakk midt under innflyvningen til Firenze, og fristelsen var stor til å bryte elektronikkforbudet for å ta noen bilder av det bølgende landskapet og domkirken og rådhustårnet som hevet seg over Firenze.

Vel nede på bakken ble vi igjen stappet inn i en buss som kjørte oss de få meterne til terminalen. Bagasjen kom relativt kjapt, og i den lille ankomsthallen ble vi møtt av en guide som etterhvert ledet oss ut til en buss.

Lanskapet utenfor Firenze var ikke det mest spennende, men det tok seg gradvis opp etterhvert som vi kom lenger bort fra byen. Om ikke lenge kunne vi se utover de lave åsene, vinrankene og ferdig treskede og pløyde jorder som venter på neste sesong.



Tid: 3.september 2013, kl 19:10
Sted: Hotel San Paolo

Etter en times kjøretur kunne se tårnene i San Gimignano, og ikke lenge etter var vi fremme ved hotellet. Vi ble tildelt nøkler i resepsjonen og fant frem til rommene. Rommet vårt er stort, med skrivebord, flatskjerm TV, fint bad og en liten hageflekk. Virker bra så langt.

Endelig fremme

Hotel Beacon

Utsikten fra rommet vårt

Vi valgte oss et hotell på Upper West for å bor nær Central Park i tilfelle vi skulle ønske å starte dagen med en joggetur, og for å bo i et område med et mer nabolagspreg enn de mer sentrale områdene. Hotel Beacon, som ligger vegg i vegg med konserthallen Beacon Theatre, ble valgt for at det skal være gode muligheter for å få et rom med god utsikt her. Det fikk vi også fra vårt rom i 19.etasje. Rommet er også godt utstyrt med et kjøkkenhjørne, kaffemaskin, flatskjerm og bad med badekar. Air condition'en vår viste seg å ikke funke som den skulle. Den holdt temperaturen nede på 17 grader hele natta, noe som er i kaldeste laget for meg. Etter at vi sa fra om dette i resepsjonen tok det ikke lang tid før vi fikk en tekniker på døra som fikset problemet. Stort bonus for gratis (usikret) internett. Det har blitt en sjeldenhet på andre hoteller. Veldig billig var hotellet ikke, men det er ingen respektable hoteller i denne byen. Det er dessuten forhåndsbetalt, og prisen er forlengst glemt.

På den andre siden av gata ligger Fairway, en stor grønnsakhandel som har et svimlende utvalg av det vi måtte trenge av mat på hotellrommet.

By night

Hotellets fasiliteter

Tid: 19. februar 2012, kl.21:00
Sted: Hotellet

Det var ingen grunn til å ha det alt for travelt den første dagen. Vi tok oss god tid til morgenstellet før vi gikk for å spise frokost i hotellets palmehage. Den 50 meter lange buffeten kunne by på ulike frokostblandinger, yoghurter, havregrøt, vafler, pannekaker, eggretter (deriblant vaktelegg), pølser, oster, brød og kaker m.m. Selv multi-allergikeren Ina hadde nok å velge mellom etter å ha fått en guidet tur til mat uten egg, melk og gluten, men hun var fortsatt glad for at hun hadde med sitt eget knekkebrød. Glutenfritt brød hadde de nemlig ikke.

Det oppvarmede bassenget på hotellet

Etter frokosten var det tid for å teste svømmebassenget. Barna tror jo at dette er det eneste de skal gjøre i hele ferien. Det er flere basseng på hotellområdet, hvorav to ligger like utenfor vår leilighet. Det ene bassenget er oppvarmet og holder 29 grader, betydelig varmere enn i luften, selv om vi i dag endelig har fått litt sol. Det er også et mindre barnebasseng her uten oppvarming og en oppvarmet jacuzzi i den samme bakgården. Man får tildelt håndkler og solsenger ved å vise frem et kort man får tildelt sammen med nøklene. Litt lenger nede ligger hotellstranda, fortsatt uprøvet av oss, men den så innbydende ut.

Hotellets private strand

Badeleker hadde vi kjøpt i en sovenirbutikk på hotellet, men det er neppe den billigste butikken i byen. Hotellet har forøvrig også gullsmedbutikk, frisør, treningssenter og et utall serveringssteder. Det er nok godt mulig å være her en uke uten å forlate hotellet. Ser ikke bort i fra at det er det som er meningen heller, men det er ikke derfor vi valgte et hotell like utenfor sentrum fremfor en resort på en gudsforlatt strand.

Trangt mellom landene. Bakerst ligger Egypt, så kommer Israel, mens vi er i Jordan. På en klar dag bør vi kunne se Saudi-Arabia også.

Jeg ble i sikkerhetskontrollen på hotellet plutselig gjort oppmerksom på at det ikke er tillatt å ta med mat og drikke inn på hotellet etter å ha shoppet litt takeaway til kvelds. Slapp heldigvis unna med en vennlig advarsel, men jeg synes det bør være måte på hva man skal legge seg opp i hva gjestene gjør. Begynner jo å lure på hvorfor leiligheten er utstyrt med et kjøkken.

Hotellet viste seg fra en rausere side tidligere i kveld da alle gjester ble invitert på cocktailparty i en av barene. Der ble vi tilbudt drinker og diverse fingermat som sushi, kyllingspyd, østers, reker og et raust utvalg av diverse søtsaker. Barna likte best sjokoladefontenen. Til underholdning var det magedans og taffelmusikk. Med denne serveringen ble vi enige om å droppe middagen i dag.

Dessertbuffeten fra hotellets cocktailparty

Ankomst Aqaba

Tid: 18. februar -2012, kl.21:30
Sted: Mövenpick Resort and Residences Aqaba

Nesten hele flyturen hadde tett skydekke under oss, men unntak av et område rundt Svartehavet og Tyrkia. Noterte med interesse at det var mer snø på tyrkiske fjell enn det var hjemme. Da vi nærmet oss målet var skydekket tilbake, og først under innflyvningen over Rødehavet havet kunne vi se kysten av Saudi-Arabia, eller en kjempestor sandkasse, som Brage kalte det. Innflyvningen er virkelig fin, med utsikt over sanddekte fjell og et glimt av ferieresorten Tala Bay før flyet gikk rett over Aqaba som lå under det som skal være verdens høyeste flaggstang på 130 meter og et gigantisk jordansk flagg.

Flyplassen utenfor Aqaba er ikke stor, men det virker ikke som det er mer enn et fly av gangen der heller

Flyplassen, som er oppkalt etter kong Hussein, er ikke spesielt stor, og passasjerene fra flyet vårt var nok de eneste folkene som var der. Først havnet vi i en treg kø i passkontrollen. Visum ble ordnet automagisk gjennom pakketuren med Apollo, men de som eventuelt ikke hadde visum kunne kjøpe dette i en luke i veggen på venstre side. Etter at passene hadde blitt behørig stemplet og kontrollert ble koffertene plukket opp fra rullebåndet før vi måtte stelle oss i en ny kø for å få gjennomlyst bagasjen i tollen. Vel ute i det som må være verdens minste ankomsthall ble vi tatt i mot av folk fra Apollo som fortalte hvilken buss vi skulle kjøre med.

Ved fontenen i lobbyen på hotellet

Bussturen inn til byen gikk fort unna og det var lite trafikk i gatene. Bussen stoppet først på hotellet vårt, Mövenpick Resort and Residences, drevet av den sveitsiske hotell- og iskremkjeden. Vi må gjennom en sikkerhetskontroll hver gang vi skal inn på hotellet. Da vi etter litt venting hadde fått nøklene til rommet vårt ble vi geleidet til leiligheten av en av de ansatte, noe som var nødvendig fordi det tar litt tid å finne frem på dette store hotellet på egenhånd. Bagasjen ble sendt etter. Det er lite å klage på med leiligheten. Den har to soverom, to bad, en stue og et kjøkken, samt en balkong med utsikt mot svømmebassenget og et glimt av Rødehavet. Kjøkkenet er utstyrk med Nespresso-maskin (til Inas elleville glede) og kombiskap som daglig fylles opp med juice, mineralvann og blandevann, men ikke noe å blande blandevannet med. I likhet med andre dyre hoteller er internett IKKE inkludert. Denslags er det bare billige hosteller som tar seg råd til. Prisen for to timers oppkobling er 4,5 dinarer (jordanske dinarer har omtrent samme verdi som euro). Stikkontaktene er av en annen type enn hjemme, men vi har med en multiadapter som fikser biffen. Men med all elektronikken vi etterhvert har begynnt å ta med oss kan vi komme til å trenge flere.

Det har ikke vært spesielt varmt her i dag, og det har vært overskyet. Ylva måtte se blomster før hun ble overbevist om at det var sommer her nede. Det skal være meldt bedre vær utover uka, så vi satser alt på at det stemmer.

Trump Soho

Trump Soho

Trump Soho er et godt utstyrt hotell med proff betjening. Skulle dog gjerne ha bodd i en høyere etasje med bedre utsikt når man først skal bo i en skyskraper. Noen løsninger syntes jeg var upraktiske, bl.a. at det ikke var en dør mellom soverom og bad (do og dusj var bak dører heldigvis, men ikke badekaret), og det tok meg noen dager før jeg forsto hvordan man får varmtvann i dusjen. Hotellfrokosten kommer i tillegg og serveres i hotellrestauranten hvor man bestiller retter fra en meny. Den eneste frokosten jeg spiste her besto av porserte egg, og det var ingen grunn til å klage på maten. Skulle jeg reist med egne penger hadde jeg nok aldri hatt råd til å bo her, men jeg liker gjerne litt mindre dimensjoner på hotellene også.

Ankomst Newark flyplass

Terminalen på Newark Liberty Airport

Trump Soho ser ut til å være den eneste skyskraperen i området

Flyet måtte kretse rundt en stund før det fikk tillatelse til å lande på Newark, og kollegene våre som tok av fra Gardermoen en halv time etter oss var allerede gjennom passkontrollen da vi kom. Passkontroll i USA er noe man bør legge til når man beregner reisetiden. På flyet fikk vi utdelt et skjema vi måtte fylle ut og levere både i pass- og tollkontrollen. Ventetiden på flyplassene er allerede beryktet, og det var ikke mye til hjelp at sikkerhetsnivået var blitt hevet etter at Osama Bin Laden hadde blitt tatt av dage 3 dager tidligere. Da jeg endelig hadde kommet først i køen viste det seg å ikke være så skummelt som fryktet. En gravalvorlig og svært langsom mann sjekket papirene, tok et bilde og fingeravtrykk. Andre måtte visstnok svare på flere spørsmål enn jeg, så man er nok litt prisgitt hvilken vakt man havner hos. Da vi omsider var gjennom nåløyet hadde bagasjebåndet for lengst stoppet.

Vel ute i ankonsthallen sto en guide og ventet på oss, og da alle var samlet ble vi geleidet inn på en ventende buss som kjørte oss inn til Manahattan gjennom Holland-tunellen. Det regnet og var ikke varmere enn det ville vært hjemme på en tilsvarende dag. Selv løvspretten hadde kommet omtrent like langt som hjemme. Manhattans skyline kunne vi hele tiden se som en blek siluett gjennom disen.

Bussturen tok under en halvtime, men vi var nok også heldige med trafikken. Da vi kom frem til Trump Soho Hotel ble nøklene klokelig delt ut på bussen i stedet for at vi sto i en lang resepsjonskø. Køen kom i stedet ved de 4 heisene, som fikk veldig mange stopp per tur i denne 46 etasjer høye bygningen. Rommet vårt ligger i 15. etasje, ikke høyt nok til å se over nabobygningen, men vi kan ganske langt, bl.a. toppen av Empire State Building, hvis vi ser til sidene. Rommet er veldig godt utstyrt, med 4 telefoner (inkludert en på do), 2 TV'er (bl.a. en på badet), minibar, safe, dusj og badekar. Rommet er nok innredet mer for å være trendy enn praktisk. Bl.a. hadde det vært greit med en dør mellom soverommet og badet. Man bør også sette av litt tid til å lære seg hvordan alt utstyret funker.

Onsdag kveld, tilbake til Santorini og innsjekking på Oia

Utsikt fra hotellets Sunset terrasse

Leiligheten vår, med barnerom i hjørnetanna til Jens

Solnedgangen sett fra Kyprida

Svømmebassenget om kvelden

Oia by night

Det kan virke som den 2 timers fergeturen (i følge ruten) ble litt lang for barna. De har i hvertfall virket slitne resten av dagen. Da fergen hadde lagt til kai var det en del kaos for å for det første ta seg forbi alle hotellfolk som skulle praie øyloffere og for det andre finne en taxisjåfør som var interessert i å kjøre oss til Oia. Etterhvert ble vi geleidet inn i en minibuss som fraktet oss alle for 40 euro, etter å ha sluppet av to andre passasjerer i Fira. Det virket som han tok betalt per pers.

Selve bykjernen i Oia er bilfri, så bussen kjørte en vei som går på baksiden av byen. Der ble vi sluppet av med trillekoffertene våre og vist en smal gate som gjennom noen svinger og trapper tok oss til Hotel Aethrio. Hotellet er det største vi har bodd på til nå og er nesten som en liten by i byen. Studios og leiligheter er plassert usystematisk i ulike små, mer eller mindre sammenhengende hus rundt et svømmebasseng. Helt i stil med bebyggelsen på Santorini ellers. Selv inne i leiligheten vår har man briljert med denne byggestilen. Veggene er hvitkalkede med blå rammer, og rommet hvor Brage og Ylva nå sover er opp en trapp langs veggen og inn en dør. Omtrent som i hjørnetanna i munnen til Jens. Hovedrommet hvor Ina og jeg sover har en usedvanlig takhøyde og er utstyrt med den sedvanlige kjøkkenkroken med to kokeplater og kjøleskap/fryser. Vi har også vanlig kjøkkenredskap som kjeler, kopper og tallerkener, men mangler alt av bestikk! Ekstra pluss for at det er mulig å henge dusjhåndtaket på veggen. Det er en sjeldenhet i Hellas.

Vi rakk å teste ut bassenget, som gjerne kunne ha vært mer barnevannlig, før vi gikk for å spise middag på Kyprida - en kypriotisk restaurant i nærheten som reklamerer med sunset view. Oia skal jo ha verdens varkeste solnedgang! Vi fikk også et bord med utsikt ikke bare mot solnedgangen, men også parkeringsplassen og en byggeplass. Den kypriotiske maten skilte seg faktisk litt mer fra den greske enn jeg hadde forventet, muligens fordi den ble servert med bulgur i stedet for poteter. Jeg ga opp å forsøke å huske navnene på rettene, derfor gir jeg bare en vag beskrivelse. Som forrett hadde jeg ihvertfall innbakt haloumi ost med honning - en bra start. Som hovedrett hadde jeg kylling i sitron og hvitvinssaus, noe som også smakte nydelig, men jeg måtte stadig vekk plukke små benbiter ut av munnen. Jeg glad barna heller delte en ravioli med haloumiost, noe som begge barna spiste opp for første gang i løpet av ferien! Ina spiste feta til forrett og svin i rødvinsaus med koriander til hovedrett og var også fornøyd med maten. Resten spiste spaghetti (kjedelig). Barna fikk vanlijeis til dessert, men Arne og jeg måtte prøve en is som jeg dessverre ikke husker navnet på og som kelneren mente det var umulig å beskrive smaken på, noe jeg måtte gi han medhold i. Men den kan anbefales for de som ønsker å prøve noe nytt. Ina og Eva bestilte sweet fruit og ble nok litt lange i maska da de så at de fikk en liten skål med halvferdige rosiner. Vi måtte spise langsomt for å ikke bli ferdig før vi fikk se den berømmelige solnedgangen, noe som tæret på barnas tålmodighet. Men vi fikk sett den til slutt, til tross for at det truet med å  skye over. Nå er den foreviget på minnekortet, men jeg vet at det finnes bedre steder i byen å se solnedgangen fra. Vi ble minnet om at vi ikke var på Naxos lenger da vi fikk se regningen på 112 euro, inkludert noe brus, en øl og en halv liter husets rødvin. Etter et overblikk over andre menyer jeg har sett her i byen må vi nok innse at det er dette nivået prisene ligger på. Ellers et stort minus til Kyprida for at de spilte blasfemisk dårlige coverlåter av Pink Floyd.