onsdag 29. juni 2011

Atter en joggetur

Utsikten mot Cetina der jeg valgte å snu

Tid: 29. juni 2011, kl. 23:00
Sted: Bakgården, ingen musikk i dag. Bare masse flyvemaur :-(

Jeg fikk nok en gang psyket meg opp til å sette vekkerklokken til å ringe kl 7 for å snøre på meg joggeskoene. Jogging er blitt en fin form for sightseeing i omegnen på egne premisser. Man får dekket et passe stort område, kan se hva man vil og stoppe når man vil. Man går ikke glipp av noe fordi det går for fort, ikke i mitt tempo ihvertfall.

Jeg løp innover landet langs den motsatte siden av elven denne gangen, uten å ha planlagt noen rute ytterligere. Det gikk greit til elven delte seg, og jeg forsøkte å følge sideelven så godt det lot seg gjøre. Jeg forvillet meg inn på en stadig smalere vei mellom noen hus, ned en trapp, forbi en kirkegård og havnet tilslutt på en merket natursti, St. Leoplold Mandic. Denne stien gikk sikksakk oppover åssiden og må være prima løype for motbakkeløpere, noe jeg ikke er. Jeg sa meg fornøyd med turen da jeg kom til et sted med fantastisk utsikt over Cetina som renner gjennom kløften mellom fjellene og ut mot havet. Så gjensto det å jogge forsiktig ned igjen for å avslutte min knapt 6 kilometer lange joggetur til en elendig kilometertid.

Båttur til Bol og Zlatni Rat

Havnen i Bol
Tid: 28. juni 2011, kl. 22:20
Sted: Bakgården, hører noe folkpop i det fjerne

Makrellen servert om bord
Endelig i havn
Zlatni Rat kommer til syne
Zlatni Rat fotograferes best fra luften. Dette er vårt beste forsøk fra bakken
Motsatt retning
Shopping av leker i Bol
Denne turen har vært vært litt vanskelig å planlegge når det gjelder ting vi kan foreta oss mens vi er her. Har forsøkt helhjertet å søke på nettet etter utflukter som kan gjøres fra denne byen, men funnet relativt lite. Båtturen oppover Cetina var en ting, men vi ser også rett over til øya Brac herfra. En tur over dit virker jo nærliggende, men den eneste muligheten jeg kjente til da vi dro hjemmefra var å ta ferge fra Split. Da vi kom hit så vi straks at det var flere båter på havnen som arrangerer turer. Utvalget virket dog litt snevert, da alle båtene arrangerte tilnærmet like turer til Bol, og det på de samme dagene. Om det skyldes en form for formynderi eller total mangel på kreativitet aner jeg ikke.

Vi skaffet oss ihvertfall tidlig billetter (500 kuna totalt) til Bol, som er en by på den andre siden av Brac, nær Kroatias mest fotograferte strand, Zlatni Rat. Vi trodde vi var relativt tidlig ute, men da vi kom til båten var allerede alle plassene på dekket opptatt. Vi måtte nøye oss med plasser under dekk. Det ble en drøy båtreise på nesten 3 timer hver vei. Brac er ingen liten øy.

Ved avreise ble vi som så ofte før servert en rakija, denne gangen uten valnøtt. Senere ble vi servert et lekkert måltid med makrell som til og med barna spiste mye av. Som tilbehør fikk vi ubegrensede mengder kål og til å drikke fikk vi en litersflaske med rødvin (nei, vi tømte den ikke). Saft til barna.

Den lange turen rundt Brac ble litt langtekkelig. Vi burde tatt med mer underholdning til barna. Vi passerte kun en by på veien, ellers var det noe skog, andre steder var det mer karrig, med noen små skråninger med vinranker på lune steder.

Bol er en middels liten by med flust av barer ved havnen. Ellers fant vi, uten å lete altfor mye, ikke veldig mye butikker bortsett fra et fruktmarked ovenfor havnen. Området rundt havnen består av tradisjonelle umalte steinhus med røde takstein. I utkanten kunne vi se mer moderne bygninger, men mer moderate enn det verste man ser i Omis.

Vi hoppet straks om bord i en taxibåt som kjørte oss til Zlatni Rat for 10 kuna per voksen, 5 for barn. Båtene ser ut til å gå hvert kvarter, og det er også omtrent lengden på båtturen. Zlatni Rat er som et Skagen i miniatyr - en lang odde bestående av rundslipte småstein som stikker langt ut i havet. Det blåste friskt på tuppen av odden, noe som gjør stranden populær for surfing og kiting, men i le for  skogen som strekker seg til midten av odden var det praktisk talt vindstille. Det var langt høyere sydenfaktor her enn vi har sett ellers, med masse salgsboder, barer, trampoline, diverse vannsport, tilbud om massasje - you name it!

Vi slo oss ned i le av skogen på håndkledene våre på en ledig flekk mellom strandstolene. Stranden her, som kun består av stein, blir fort dyp og kan ikke kalles barnevennlig, men det var bedre for barna å øve seg på å svømme her enn på en langgrunn strand. Så lenge de har voksne de kan svømme ut til, vel å merke.

Etter to timer på stranden tok vi taxibåt tilbake til byen, gjorde litt småshopping, tok en smoothie på en bar (nøyaktig samme utvalg som i Omis) før vi kom oss tilbake til båten som skulle ta oss til Omis.

Middag spiste jeg sammen med barna på Pizzeria König, som ligger rett utenfor døra vår. Barna fikk som vanlig en Margerita mens jeg valgte noe fra den kroatiskspråklige menyen som viste seg å bestå av pepperoni og hele sorte pepper. Alle fat ble skrapt, og prisen for pizza, 2 brus og en øl ble ca 140 kuna.

mandag 27. juni 2011

Bursdag, strand og kroatisk byråkrati

Åpning i bymuren. På en liten rusletur etter middagen på jakt etter badesko.
Tid: 27. juni 2011, kl.23:00
Sted: Bakgården. I dag tror jeg det er klapa-musikk jeg hører i bakgrunnen. Tror det kommer fra en kirke i nærheten.

I dag hadde Ylva bursdag, så vi startet med en skattejakt på gaver i bakgården. Pirateffektene vi hadde kjøpt på Fort Mirabela kom godt til nytte i dag. Ellers ble mesteparten av dagen tilbragt på stranda. Vinden har roet seg noe, så det går an å være der igjen selv om det hendte at parasollen vrengte seg et par ganger.

Lunsj ble inntatt på Kogo, hvor vi hadde spist middag et par dager tidligere. Der delte barna nok en gang en pizza, Ina spiste en scampi risotto hun var godt fornøyd med og en ok chef's salad. Regningen passerte denne gangen 200 kuna for første gang for et lunsjmåltid, selv om vi ikke mesket i oss noe mer enn vi pleier. Skuffende.

Etter lunsjen bestemte jeg meg for å gjøre opp med vertskapet for å få den saken ut av verden. I likhet flere land utenfor EU (ikke Norge da) foretrekker mange her euro fremfor lokal valuta. Prisen for å bo i leiligheten vår er 50 euro per natt, litt rabattert for tort og svie etter kluss med bestillingen. Uansett er det dette en svært hyggelig pris for å bo midt i en gamleby som dette. I tillegg kommer 130 euro for transport til og fra flyplassen. Ikke like gunstig pris, men hva gjør man ikke for å slippe å dra med seg barn og bagasje på bussen for å bytte til en ny buss i Split? Uansett, det blir litt mer tungvindt å betale med euro når man ikke får dette i minibankene i byen. Angret på at jeg ikke hadde tatt ut disse pengene mens vi mellomlandet i Frankfurt. Jeg stakk innom en bank som ikke hadde stengt for siesta for å ta ut kuna som så måtte veksles til euro. Tungvint muligens, men mer for dama bak skranken enn for meg. Jeg måtte bare signere en haug med papirer. Fikk også en påminnelse om at det er på tide å bytte ut bildet av den yngre og langhårede utganven av meg selv fra 90-tallet på visa-kortet. Måtte også dra frem førerkortet, hvor jeg riktignok er like langhåret, for å overbevise henne.

Etter å ha gjort opp med vertinna oppdaget jeg at det skulle bli enda mer omstendlig å kjøpe frimerker, som i følge butikken vi hadde kjøpt postkort i måtte kjøpes på postkontoret. Jeg stilte meg i en kø som beveget seg svært langsomt, og da det endelig ble min tur fikk jeg beskjed om at frimerker måtte jeg kjøpe i luka ved siden av, hvor køen var like lang og treg. Hadde ikke noe godt svar å komme med da en av barna spurte hvorfor vi skulle skrive postkort når vi sendte meldinger hele tiden. Grim i hu.

Etterpå slo jeg opp i guideboka hvor det sto at frimerker også kan kjøpes i tobakkskiosker og avisbutikker. Holder oss til det heretter.

Under middagen oppdaget vi nok en liten perle bare noen få meter fra vår egen leilighet i retning elven. Det var en rustikk liten sak med et slavisk navn som er umulig å huske. Vi delte alle sammen en "meat plate" med grillet kylling, koteletter, burger, pølse og flesk servert med tomatsaus, sennep og friterte poteter. Kjøttet var veldig saftig og godt, særlig pølsene og potetene fortjener å fremheves. Servetrisen hadde dog ikke helt dagen, da hun oppdaget sent at vi kom og ikke tok med ekstra glass da vi bestilte en flaske vann. Men slike ting glemmer man fort når maten smaker godt.

Middag på Sagita

Utsikten fra bordet vårt på Sagita
Tid: 26. juni 2011, kl. 21:50
Sted: Fortsatt i bakgården, nesten tom for hvitvin og oliven. Lurer på hvor trekkspillmusikken egentlig kommer fra.

Etter båtturen ble det lunsj i leiligheten med oppvarmet pizza som vi fikk fikk med hjem fra middagen for et par dager siden. Deretter var vi på stranda et par timer før vi fant ut at det var best å gå før vi blåste bort i noen av de voldsomme kastene som kunne komme der. Dermed ble det en litt tidlig middag denne dagen.

Vi satte oss ned på Sagita som har noen bord langs gågaten vår. For at barna skulle få litt variasjon fra spaghetti og pizza overtalte vi dem til å bestille suppe i dag. Ylva spiste etterhvert opp hele sin tomatsuppe, mens Brage syntes det var litt for mye grønnsaker i kyllingsuppen hans. Ina var veldig fornøyd med sin hamburgerstek og det var jeg også med min "Gypsy steak", noen svinefileter skjult under en deilig blanding av grønnsaker og fløtesaus, og en blanding av ris og stekte grønnsaker ved siden av. Jeg og ungene kostet også på oss noen ikke fullt så spennende pannekaker med henholdsvis syltetøy og sjokolade til dessert. Inkludert to øl, to brus, to kaffe og en flaske vann kostet dette omkring 320 kuna. En svært hyggelig pris tatt i betrakting at vi nå hadde dessert etter middagen og at maten er noe av det klart beste vi har spist her nede.

Vi avsluttet dagen på en kafe utenfor kirken som overraskende nok var noe dyrere enn barene på stranden, men drøyt 50 kuna (ca 57 norske kroner) for to jordbærjuice(!) en frappé og en brus er vel ikke noe en nordmann burde klage over. Menyene på barene og kaféene er dessuten skuffende lite varierte, og frappéen man lager i Kroatia er definitivt ikke på nivå med den i Hellas.

Etter å ha lagt barna fikk vi også vite at vi hadde tilgang til WiFi i leiligheten vår. Jej!!! Da bør det bli fart på publiseringen på bloggen fremover.

Båttur på Cetina

Tid: 26. juni 2011, kl. 21:00
Sted: Bakgården vår, med  hvitvin, oliven og trekkspillmusikk i bakgrunnen

Fiskehytter langs bredden

...mens andre bruker båt

Fjellveggene kommer tettere
Elven blir smalere

...og grunnere

Ankomst Radmanove Mlinice

Restauranten på Radmanove Mlinice
Ørretbassenget. Alltid fersk fisk.
Tilbake til Omis
Elven Cetina var i sin tid sikker havn for piratene som har gitt Omis sin noe spesielle historie. Det er også den som bringer sand til strendene på kyststripen som kalles Omis Riviera. Tusistbyråene i byen markedsfører heftig for rafting og kanoturer på elven, men info om mer barnevennlige båtturer var vanskeligere å finne selv om det går nok av små motorbåter fulle av turister oppover elven. Jeg forsto etterhvert av det skulle gå noen båter fra broen kl 9:30.

Dermed stresset jeg ungene opp om morgenen for å rekke dette (de har fått ganske bedagelig døgnrytme her nede), og da vi kom til broen ble jeg strakst henvist til den første båten som skulle gå. Turen kostet 100 kuna for meg og begge barna. Det gikk ihvertfall et kvarter før båten hadde samlet nok passasjerer til at de ville sette av gårde, så vi hadde ikke behøvd å stresse så fælt. Forsto etterhvert at det også gikk flere båter senere på dagen. Båten er som en litt stor åpen jolle med plass til kanskje 20 personer. Redningsvester så jeg ikke noe til, så jeg ga barna ordre om å sitte pent.

Turen gikk samme rute som joggeturen min dagen før. Først gjennom den dramatiske kløften like bak byen, så svingte den sørover og dalen videt seg ut for et par kilometer. Så kommer de bratte fjellveggene plutselig nærmere elven. Elven blir også grunnere og smalere, og man kan se fisker i det klare vannet og blå øyestikkere som flyr lavt over overflaten. Da våknet også interressen til barna.

Etter en snau times båttur la vi til kai ved Radmanove Mlinice, en  en gammel mølle som var bygget om til restaurant. Herfra kan man gå videre langs elven, som ikke lenger er farbar, men barna ville overraskende nok heller utfolde seg på lekeplassen som også var der. Restauranten er kjent for sin ørret, men det var for tidlig på dagen for noen fiskemiddag. I stedet ble det is og kaffe fra en kiosk som også er der. Prisene er litt høyere enn i byen, men annet er vel ikke å forvente. Det er også et ørretbasseng på området, trolig for å holde råvarene ferske, som var til stor underholdning for barna.
Etter en time her måtte vi tilbake til båten for å komme oss tilbake til byen. Turen medstrøms gikk litt raskere enn turen opp. Båtturen er passe lang til at barn ikke kjeder seg alt for mye, og aktivitetene på mølla gjør at barna fort glemmer at båtturen kan ha vært kjedelig. Det går også et tøffetog hit fra stranden to ganger om dagen for de som ikke har tid til å kjøre båt.

Middag på Kogo

Minnesmerke over de falne under frigjøringskrigen

Passerte dette på vei hjem fra stranden. Rart å tenke på at det var krig i dette landet for bare 20 år siden
Etter turen til Fort Mirabella gjorde vi noen innkjøp og spiste lunsj i leiligheten. Deretter gikk vi til stranden for et enkelt bad før vi satte oss på en kafe for å skrive postkort. Vi tok så en pause i leiligheten før vi spiste middag i en av sidegatene mellom gågata og hovedveien. Barna fikk som vanlig pizza margerita og spaghetti bolognese (de får vanligvis mer variert kost enn dette, men nå er det ferie). Ina spiste svinegryte med tomatsaus og ris, noe hun karakteriserte som midt på treet. Jeg hadde en steak Monte Carlo (burger fyllt med ost), som smakte godt, men jeg hadde selvsagt glemt å bestille tilbehør, så det ble litt ensformig. Prisen kom på sympatiske 286 kuna, inkludert 2 brus, to flasker mineralvann og en halv liter vin.

søndag 26. juni 2011

Fort Mirabela



Tid: 25. juni, kl. 22:00
Sted: Leiligheten

Siden vinden ikke gjorde det så fristende å dra på stranden passet det bedre å ta turen opp til Fort Mirabela, et tårn i fjellveggen over byen. Veien opp dit er skiltet fra en sidegate ved en kirke like ved der vi bor. Veien går gjennom noen rolige, trange gater oppunder fjellsiden, og etterhvert som man kommer høyere dukker det opp stadig finere utsikt over byen. Etter at byen tar slutt blir trappene stadig brattere og man kommer til en plass hvor det selges billetter for 15 kuna per voksen for å komme videre. Her selges det også piratleker og t-skjorter, og barna fikk hvert sitt sett med dolker og pistoler. Innså straks at det hadde vært smartere å kjøpe dette på veien ned.

Trappen blir stadig vanskeligere å gå etterhvert som man nærmer seg tårnet. Vel inne i tårnet venter et par runder med trapper og til slutt en stige for å komme til toppen. På toppen har man utsikt over hele byen, stranden og elven Cetina et lite stykke inn mellom fjellene.

På vei mot Fort Mirabela

Utsikt mot kirken etterhvert som vi kommer høyere

Stadig bedre utsikt over byen

Piratbutikk

Utsikt mot Cetina

Gamlebyen med torg i forgrunn, stranden bak

Jogging langs Cetina

Veien langs Cetina
Kløften som deler fjellene bak Omis

Sivåker
 
Elven vider seg ut

Elven smalner inn

Utsikt over dalen etter noen tunge høydemeter
Tid: 25. juni, kl 21:30
Sted: Leiligheten

Etter en stor opplevelse med jogging i Central Park tidligere i år håper jeg det nå blir fast rutine å ta med joggesko på tur. Etter en titt på kartet over Omis og omegn, med elven Cetina og fjellene på begge sider, hadde jeg i hvert fall ingen problemer med å pakke ned joggeskoene til Kroatia.

Jeg sto opp kl. 7 for å komme meg ut før det ble for varmt og før det ble liv i de andre. Det hadde blåst kraftig om natta og sentrum så ut som en liten krigssone da jeg la ut på ikke helt våkne ben. Jeg holdt meg på sør/vestsiden av elven hvor veien følger elven så langt noen klarer å jogge. Veien går gjennom et par tunneller, men det går alltid en sti på utsiden. Jeg løp først gjennom kløften mellom to høye fjell som gjennom flere århundrer i middelalderen ga trygg havn for piratene som holdt til i Omis og gjorde livet surt for både venetianere og pavemakt.

Dalen svingte etterhvert mot høyre og videt seg ut, og en bred eng av siv la seg mellom elven og veien. Her sto kulingen midt i mot og det føltes som å løpe i bratt motbakke. Etter ytteligere noen kilometer delte veien seg og jeg valgte den som gikk opp i åsen i håp om å kunne ta noen utsiktsbilder med mobilen som jeg hadde med (Runkeper er kjekk å ha for å dokumentere slike turer). Vegetasjonen langs veien er såpass tett at det er vanskelig å finne gode utsiktspunkter, men noen bilder fikk jeg tatt.

Veien tilbake gikk mye lettere, først med en lang utforbakke, deretter med stiv kuling i ryggen. Det ble en del fotostopp underveis, så kilometertiden ble ikke så impenerende på denne 11 kilometers joggeturen.

Strand, solbrent og tivoli

Utsikten fra solsenga

Omis sett fra gamlebyen

Gøy på tivoli

Markedet ved hovedveien
Tid: 24. juni, kl 23:00
Sted: Leiligheten

Det ble en ny dag på stranden i dag. Litt senere i gang om morgenen og ikke fullt så ivrige på å ta av t-skjorta fordi jeg og begge barna fikk en overdose sol i går. Vi leide solsenger på samme sted som i går og dro de under et tre og sparte dermed 15 kuna på parasoll mot en større skygge. Barna beholdt t-skjortene på mens de badet for at solbrentheten ikke skulle bli enda verre.

Lunsj spiste vi på en kafe med navn Neptun som ligger på stranden. Det blir med denne ene gangen, for servicen var ekstremt treg og maten har vært billigere andre steder. Brage og jeg delte en pizza margerita og Ylva spiste en ost- og skinkeomelett som jeg også fikk restene av. Har omsider lært at en full posjon til begge barna er bortkastede penger. Ina spiste en rissalat. Maten var ganske god (Brage synes at pizzaen her nede bare blir bedre og bedre), men prisen var opp mot 150 kuna, betydelig mer enn lunsjen i går, og servicen var som nevnt ikke god.

Etter litt mere bading og en kaffe på nærmeste kafe som betaling for et toalettbesøk tidligere på dagen, dro vi tilbake til leiligheten for å skifte. Vi hadde observert et tivoli på den andre siden av elven, så jeg tok barna med dit. Tivoliet var en enkel samling av karuseller, hoppeleker og diverse annen moro. Det koster 10 kuna per tur med karusell eller 10 minutter i hoppetårn og trampoline. Det gjorde at barna fikk hoppet av seg energioverskuddet for denne dagen.

Vi møtte Ina ved Konzum-butikken ved hovedveien. Langs denne veien, som ligger i skyggen under noen tette trær, var det et utall salgsboder og et grønnsaksmarked som skapte liv langs gaten. Nedenfor denne veien har vi fortsatt ikke vært bortsett fra når vi har vært på stranda, og av hva jeg har sett hittil er det liten grunn til å være der. Mens gamlebyen på oversiden av veien er så sjarmerende som få, har jeg sett lite annet enn trist betong på nedsiden.

I en av sidegatene inn til gamlebyen fant vi en restaurant med navn Pod Odrnom. Dette viste seg å være et av de beste spisestedene hittil. Brage spiste atter en pizza margerita som igjen var den beste han noengang hadde spist. Ylva, som normalt er flink til å spise opp maten sin, fikk en alt for stor porsjon spaghetti bolognese. Ina fikk en veldig solid porsjon grillmiks med noen fantastiske pommes frites og jeg en deilig gnocchi med laks og reker.Inkludert en flaske vann, to brus og to glass husets vin kostet måltidet 366 kuna - billigste middag hittil. Et lite skår i gleden var besøk av flyvemaur som trakk mot lysreklamen over bordet vårt. Vi spiser gjerne her igjen, men da ved et annet bord.

fredag 24. juni 2011

En dag på stranden

Stranden i Omis

Moro for barna
Tid: 23. juni, kl. 23:00
Sted: Bakgården utenfor leiligheten

Vi hadde lovet barna at den første dagen skulle tilbringes på stranda, og hadde ingen grunn til å gå tilbake på dette. Vi fikset oss frokost i leiligheten, yoghurt på barna og brødskiver med en slags smørbar gulost på meg. For å komme til stranden gikk vi over bilveien fra Split, som deler byen i to, og et par minutter forbi havnen og til stranden. Da vi nesten var fremme kom jeg på at jeg hadde glemt å ta med solkremen og fikk valget mellom å gå hele veien tilbake til leiligheten med to barn som allerede var lei av å gå eller å bli solbrent. Barna hadde blitt smurt før vi gikk ut, så jeg valgte det siste.

Stranden har ikke overflod av utleiesenger, men flere rekker med trær gir skygge til de som har med eget liggeunderlag. Det hadde ikke vi, så vi slo oss ned ved en av solsengene som var til leie. Prisen for to solsenger og en parasoll var 55 kuna. Stranden var dekket av glatte småstein, noe som er praktisk for de som ikke liker å riste sand ut av klærne sine resten av året. Under vannet var det derimot finkornet sand og en ganske så langgrunn bunn. Det er flere barer langs stranden, samt et par praktiske ting som omkledningsrom og dusj. Ellers kunne vi se at det var utleie av tråkkebåter og barna fikk være inne i hver sin plastikkball for 20 kuna per 5 minutter. Stranden er muligens ikke på høyde med det beste vi har sett i Hellas, men godt over snittet i Oslofjorden.

Lunsj spiste vi på en pizzeria gamlebyen etter en kjapp tur innom leiligheten. Barna delte en pizza margerita, som det kun ble ett stykke igjen av (svært uvanlig). Jeg fikk en pepperonipizza for meg selv, og jeg spiste opp alt. Ina spiste en mozarellasalat hun var fornøyd med, selv om den manglet basilikum. For dette og tre brus og en øl måtte vi ut med ca 100 kuna.


Etter lunsj ble det enda mere bading og Ylva fikk enda mer bruk for sin nye rosa bikini, som etterhvert gikk mer og mer i ett med huden hennes.På vei hjem gikk vi en liten tur innom havna for å orientere oss om sightseeingturer til øya Brac, noe vi godt kan finne på å slå til på.
For å spise middag valgte vi å lete etter et sted langs elven, og vi fant restauranten Caca ved begynnelsen av gågata med utsikt mot elven og fjellene bak. Ylva ville ha kylling med pommes frites og Brage en spaghetti bolognese. Det endte med en krangel om spaghettien når pommes friten var spist opp. Ina spiste en pepperbiff og jeg en "steak caca". De medium grillede biffene var gode, men ikke særlig møre. Vi var heldigvis våkne nok til å bestille en salat til å ha ved siden av siden det ikke var annet tilbehør enn pommes frites til biffen. Også denne middagen kom på i underkant av 400 kuna, inkludert to øl og to brus.
Etter å ha lagt barna hadde vi en rolig kveld i bakgården hvor vi drakk en valnøtt rakija vi hadde kjøpt på veien tilbake. Den lille designflasken til 20 kuna viste seg å være nok til 4 drammer.

Kveld i Omis

Ankomst Kroatia

Et av flere små torg langs gågaten i Omis
Utenfor flyplassen i Split

Bak denne porten bor vi

Gata vi bor i

Ikke leke med maten
Tid: 23. juni, kl 22:15
Sted: Leiligheten vår i Omis

Innflyvingen langs den kroatiske kysten nord for Split bør bli legendarisk, med utsikten over strender med klart vann og byer med røde tak. Etter en litt hard landing på en flyplass som virket litt liten til å tilhøre Kroatias nest største by, selv om det var ikke trangt om plassen da vi kom, fikk vi tak i bagasjen vår etter å ha passert passkontrollen. Ute i ankomsthallen ble vi møtt av en aldrende herre utsendt av husverten som skulle kjøre oss til Omis. Bilen hans var kokende varm og det var psykisk tortur å se alle strendene vi passerte langs veien. På veien passerte vi Split, som på avstand mest liknet på en jungel av boligblokker, deretter en nesten sammenhengende rekke av koselige småbyer med sine strender og havner. Sjåføren vår hadde ikke mer enn høyst grunnleggende engelskkunnskaper (i følge han selv) men kunne opplyse at påfølgende dag var "gracia day" og offentlig fridag og at befolkningen i hele område kom til å valfarte til strendene syd for Split. Han fortalte også ivrig om en venn som hadde flyttet til Norge under krigen da han fikk vite hvor vi kom fra.

Etter ca 40 minutters biltur kunne vi se de gamle husene langs den sørlige bredden av elven Cetina. Der ble vi møtt hun jeg antar er Nikola, som jeg hadde mailet med da vi bestilte leiligheten, og hun som til slutt ble den faktiske husverten vår. Vi ble geleidet inn i en smal gågate i gamlebyen, inn et portrom og opp en trapp. Der ventet den enkle og nokså lille 2-roms leiligheten vår. Den er ganske bra utstyrt med en liten kjøkkenkrok, air condition og et nesten nytt bad. Ellers er det en fordel om man liker orange for å trives her. Vi har ingen balkong, men tilgang til en liten bakgård vi har for oss selv.

Etter å ha ordnet det praktiske med vertskapet - de måtte bl.a. ta med passene våre til turistkontoret - fikk vi pakket ut det nødvendigste og handlet inn noen matvarer i et supermarket. Vi bestemte oss for en tidlig middag for så komme oss alle i seng etter en slik lang dag. Middagen ble spist på en restaurant på et av de mange små torgene langs gågaten vi bor i. Flesteparten av spisestedene virket å være pizzeriaer, resten grill med et stort innslag av fisk. Etter bildene av maten å dømme, som henger utenfor restaurantene, er det lite som skiller utvalget. Barna ble litt overmodige og ville dele en tallerken med friterte reker og pommes frites. Det ble veldig mye igjen av den, men jeg kan forstå at en halv kilo med friterte reker kan bli for mye for de fleste. Ina fikk servert en svær fisketallerken med forskjellige typer fisk, scampi og muslinger. Fisken var veldig god, men hun klaget over mye bein. Mitt svinekjøtt med parmaskinke og kokte grønnsaker svømte i fett, men smakte ikke så verst. Med en øl av et merke jeg aldri kommer til å lære utenat, et glass hvitvin og to brus kom regningen på i underkant av 400 kuna. Deretter fulgte et tidlig møte med puta for samtlige.

Destinasjon: Kroatia

Mellomlanding på flyplassen i Frankfurt

Lekeplass for barna
Tid: 22. juni 2011, kl: 07:00
Sted: På flyet, på bakken, Gardermoen

Årets sydentur går til Kroatia, et land som lenge har vært på ønskelisten. Grunnen til at dette landet ble valgt akkurat i år var at Split var en av destinasjonene som dukket opp blant de billigste flyreisene da vi søkte på nettet etter rimelige billetter like før jul. Ettersom vi nå har fått skolebarn har vi nå blitt slaver av skoleferien, som myndighetene av en eller annen grunn har bestemt skal begynne på en tirsdag. Vi ønsket å ta ferien så tidlig som mulig før det blir for varmt og før høysesongen setter inn. Vi må også sørge å være hjemme før svigers feirer 60-årslag neste lørdag. Derfor blir det en litt utradisjonell en uke og to dagers ferietur. Ulempen med denne løsningen er at vi må bytte fly i Frankfurt underveis, men på vei hjem har vi heldigvis direktefly.

Ønsket om å bo nær en sandstrand, noe det ikke er mye av i Kroatia, gjorde at vi ikke hadde så mange byer å velge mellom. Da vi fant den lille byen Omis ved utløpet av en elv noen mil syd for Split trengte vi imidlertid ikke lete lenger. Her skal det både være en fin gamleby og en sandstrand i byen. Merkelig nok er det ikke mer enn to hoteller i selve byen, og begge kostet mer enn vi kunne ta oss råd til. Til gjengjeld er det rikelig med private leiligheter til utleie. Dermed slapp vi det problemet vi ofte har med å finne et hotell med 2-roms leiligheter. Vanskeligere var det å finne fine leiligheter med sentral beliggenhet i det virvaret av nettsider hvor leilighetene annonseres. Et annet problem er at det normalt kun finnes en leilighet per utleier, noe som ofte gjorde at leiligheten vi hadde plukket oss ut allerede var utleid, slik at vi måtte starte søket forfra igjen. Det lønner seg med andre ord å være tidlig ute, og februar var tydeligvis ikke tidlig nok. Etter et par slike nedturer fikk vi til slutt en leilighet gjennom Apartment Nikola Tomasovic, riktignok hos en nabo etter at de hadde dobbeltbooket sin egen. Har ikke sett noen bilder av denne, så litt ekstra spennende blir det denne gangen.


Tid: 22. juni 2011, kl 08:25
Sted: Over et eller annet land

Flyet til Frankfurt skulle ta av til den ukristelige tiden 6:35, noe som gjorde at vi måtte stå opp 3 timer tidligere. Etter en times kjøretur på en lite trafikert E6 i sommernatten leverte vi bilen til VIP Parkering utenfor avgangshallen - en særdeles behagelig og ikke spesielt kostbar ordning sammenliknet med vanlig parkering. Innsjekking ble gjort på SAS sine automater og bagasjen levert i skranken. Det var ingen ledige seter ved siden av hverandre da vi sjekket inn og vi ble bekymret for at barna måtte sitte alene, men personalet ved gate'n klarte heldigvis å ordne det slik at vi kom på samme rad likevel. Denne bekymringen hadde vi vært spart for hvis innsjekkingen på SAS sine nettsider hadde fungert som de skulle.

Etter en lang kø ved sikkerhetskontrollen og uttak av kroatiske kuna, som er verdt litt mer enn norske kroner, kom vi oss etterhvert på flyet som tok av 45 minutter forsinket på grunn av dårlig vær og nytt flyvelederutstyr i Frankfurt. Litt drikke ble servert mens vi ventet på avgang og noen muffins da vi kom i lufta. Ellers er det svært lite fasiliteter på dette Lufthansa-flyet.


Tid: 22. juni, kl 13:20
Sted: Over Tyskland

Da flyet fra Oslo landet i Frankfurt ble vi effektivt busset til terminal 1. Vi fant ut at neste fly skulle gå fra en gate i fløy B (kunne gjerne ha blitt opplyst tidligere om nøyaktig hvilken gate det skulle være), som vi måtte gjennom passkontrollen for å komme til. Det var rikelig med butikker og spisesteder på begge sider av passkontrollen, så vi fikk svidd av noen euro som vi hadde til overs fra tidligere turer. Barna fikk også lekt litt fra seg på et klatretårn som var satt opp nær gate B24, ustrategisk ved siden av et stort område med feltsenger hvor reisende kunne ta igjen tapt søvn.

Etterhvert var det på tide å komme seg på neste fly, denne gangen med Croatian Airlines. Bussingen til flyet gikk ikke like effektivt denne gangen, så det ble litt venting ved gate'n. Enda mere venting ble det på flyet. Åpenbart var alle fly påvirket av innkjøring av nytt flyveledersystem på flyplassen. Nesten en time forsinket kom vi oss i lufta, hvor vi nå blir servert baguetter, drikke og pepperkaker. Noen skjermer viser noe turistreklame, ellers er det lite fasiliteter også her.
 
Blogglisten