Sagres og omegn

Sagres er en liten by som ligger like ved Europas sydvestligste punkt.

Sagres er en liten forblåst by som ligger der Atlanterhavet tar farvel med Europa og ikke ser land igjen før man kommer til Amerika, Afrika eller Antarktis. Landskapet bærer preg av at det er åpent hav på tre kanter som slår inn mot de bratte klippene, og her er det ikke mange trær å se.

Cabo de Sao Vicente

Mens Norge har sitt Nordkapp, har Portugal sitt "sørvestkapp". Et must å dra til hvis du ikke er bekymret for sveisen. Her blåser det!

Sagres by

En liten by på denne værharde kysten. Særlig populær blant surfere.

Fortaleza de Sagres

Festningen som forsvarer Sagres, kjent for sin store kompassrose fra 1500-tallet.

Lunsj på A Tasca

Det er mange steder å spise langs hovedveien gjennom Sagres, men vi valgte å bære barnevognen ned til marinaen og spise lunsj der.

Fortaleza de Sagres

På avstand ser Fortaleza de Sagres veldig tøff ut.

Ytterst på en odde vest for Sagres ligger et gammelt fort. Når man kommer kjørende mot festningen ser den ut som et kjempebyggverk fra korsfarertiden. Når man kommer innenfor, noe som kostet 3 euro for hele familien, oppdager man at festningen stort sett bare er denne muren mot landsiden. Forsvaret fra havet tar naturen seg av når man befinner seg på en så bratt klippe.

Henrik Sjøfarerens kompass. Eller er det et solur?

Den store attraksjonen her er en gammel kompassrose som er 42 til 50 meter i diameter, avhengig av hvilken tekst man leser. Denne ble gravet ut tidlig på 1900-tallet og man liker å tro at den er laget av Henrik Sjøfareren for å stake ut kursen for de store ekspedisjonene. Andre mener at det er et stort solur.

Utsikten herfra er god både forbi Sagres og mot Capo de Sao Vicente, stadig med disse bratte klippene ned mot havet. Ytterst på odden står det fyrtårn, og det går flere turstier utover odden. Men vinden, som bare hadde økt på i løpet av dagen, gjorde at vi droppet noen fottur ut i blesten.

Utsikten videre ut mot odden.

 

Lunsj på A Tasca

Terrassen på A Tasca.

Hadde vi visst hvor lite det var å se i havnen i Sagres ville vi aldri ha funnet på å gå ned dit med barnevognen. Det blir en ganske lang vei hvis man ikke kan gå trappene. Men siden vi først var der kunne vi like gjerne spise lunsj på stedets eneste egentlige interessante fasilitet, Restaurante A Tasca.

Det var påfallende mange gjester som hadde funnet veien til denne restauranten på dette egentlig ganske triste stedet. Restauranten har en stor terrasse med utsikt over havnen, sjøen og en strand foran et ferieanlegg litt lenger nord. En titt på menyen gjør det klart at det er sjømat det handler om her.

Ina var den mest ambisiøse av oss som hugget innpå noen hvitløksfriterte reker. De var store og saftige, men som friterte reker ofte er, litt vanskelige å skrelle. Jeg valgte en tunfisk carpaccio med grønn salat som siderett. Det smakte som vanlig godt, selv om de var i overkant rause med sitronen. Ylva spiste chicken nuggets, en gjenganger på alle barnemenyer. Brage, som hverken lot seg friste av fisk eller barnemat, tok til takke med en tomatsalat med løk og oregano.

Betjeningen her kunne sitt fag og vi ventet ikke spesielt lenge på maten. Regningen kom på 48 euro, noe som er litt over gjennomsnittet for en lunsj. Prisen inkluderte 2 iste, en stor flaske vann og en øl.

 

Sagres by

Ølkjennere vil mene det er noe kjent med navnet Sagres.

Vi ønsket å ta en tur innom Sagres også, mens vi var her. Denne byen er visstnok spesielt populær blant surfere, og vest for Ponta de Sagres burde de finne store nok bølger. Byen ligger høyt over havet, med en havn i den nordlige enden, en strand langs midten, og festningen Fortaleza de Sagres på en forblåst klippe i syd.

Bebyggelsen i Sagres ble ikke stort tettere enn dette.

For å være ærlig, så ble vi litt skuffet over Sagres. Det er en liten by som strekker seg over et alt for stort område. Vi slet med å finne ut hvor det egentlige bysentrum var, det virket som at alt bare var spredt jevnt utover. Byen er nok mer berømt for sin beliggenhet enn byen i seg selv. Og det er ikke til å undres over at Portugals mest berømte ølmerke har hentet navnet sitt herfra.

Trappen som går ned mot havnen i Sagres.

Heller ikke havnen er spesielt innbydende. Det eneste som er interessant for de som ikke har egen båt der er reiseoperatørene som arrangerer utflukter til sjøs herfra, og restauranten A Tasca, hvor vi spiste lunsj.

Utsikt mot Sagres fra festningen.

Cabo de Sao Vicente

På Europas sydvestlige hjørne. Amerika neste!

Når man er på disse trakter må man benytte anledningen til å besøke selve hjørnet av Europa. Cabo de Sao Vicente er det sydvestlige hjørnet av Europa, der Atlanterhavet møter fastlandet fra tre kanter og som man i gamle dager trodde var verdens ende. Man kan gjerne kalle det Portugals Nordkapp, eller Vestkapp, som vi nok ville ha kalt det i Norge.

Det tok oss mellom en halvtime og tre kvarter å kjøre dit fra Lagos. Jo lenger vest vi kom, desto mer karrig ble landskapet, og etter at vi hadde kjørt gjennom Sagres var det ikke mer vegetasjon enn man forventer å finne på norske høyfjell. Bilturen ble avsluttet med en lang, rett strekning med et ensomt fyr ved enden av veien. Det var ingen problemer med å finne en parkeringsplass i nærheten av fyret.

Inne på fyrområdet.

Det blåste! Et par hundre mil med Atlanterhav hadde ikke gjort noe for å dempe vinden som treffer land her. Landskapet på odden er helt flatt, men så stuper det rett ned i bølgene.

Inne på fyrområdet var det en del bygningsarbeid på gang, og deler av området var stengt. Det er et museum der som vi ikke gikk inn på og en butikk vi ikke gikk inn i. Attraksjonen her er uansett landskapet, Atlanterhavet på 3 kanter og vissheten om at hvis man fortsetter vestover, så er det Amerika neste.

Kysten er like dramatisk videre nordover.

Langs veien utenfor fyret er det en rekke salgsboder. Den snodigste skiltet med at de solgte letzte Bratwurst vor Amerika. Hvordan noen kom på at man her skulle få en siste sjanse til å kjøpe tyske pølser før man kommer til Amerika aner jeg ikke. Pølsene kostet 3,60 euro per stykk, noe som er mye til Portugal å være, men de smakte fantastisk.

Siste pølse før Amerika. Viktig å huske!