Lørdag ettermiddag, Tidlig middag på Calderaen

Utsikt over Fira

Santorini-salat med tomatboller

Svømmebassenget på Studios Markakis

Skrivende stund: 22. mai, kl 19:10, Markakis Studios, Fira, Santorini

Flyreisen var for det meste overskyet, og først da vi var over Kykladene fikk vi noe særlig å se ned på. Til gjengjeld er Kykladene noe av det fineste jeg ser fra et fly. Etter landing på Santorini ble vi busset de 50 metrene til terminalbygningen. Bagasjen kom raskt til rette og vi stappet oss alle 6 inn en taxi som kjørte oss til Fira for 20 euro. Neppe noen superdeal, men alternativet var antakelig å kjøre 2 drosjer. Hotellet vår ligger på "feil" side av veien gjennom Fira, men det er nok her man må lete for å finne en rimelige rom for en one-night-stand. Det er uansett ikke langt å gå til den mer attraktive delen av byen. Den smale gaten ned til hotellet er ikke kjørbar, så vi måtte gå de siste 100 meterne. Hotellet er lite og intimt, bygget i velkjent kykladisk stil og med et lite svømmebasseng i bakgården. Rommet er ganske stort, har 4 senger, balkong, en liten TV, kokeplater og kjøleskap. Badet er som vanlig på greske hoteller uten dusjforheng og dårlig trykk i toalettet.

Etter å ha satt fra oss bagasjen og kommet litt i stand gikk vi ut for å se byen og etterhvert få litt mat. For Ina og meg er hele denne reisen en tur på gamle stier. Vi har allerede vært på Santorini to ganger tidligere, men det er første gang vi overnatter på Fira. Det er to parallelle bilveier som skiller hotellet og gågatene lenger oppe i byen, og den trange tverrgaten mellom dem er ikke et enkelt sted å gå med barn. Ved enden av denne er det seriøst vanskelig å krysse veien. Takk og pris for at det er lavsesong! Når man først har kommet seg over bilveiene er resten av byen gågater. Her begynner også turismen å overta gatebildet. Mens det lenger nede ligger nyttige butikker som apoteker, elektrobutikker, fergekontorer og supermarkeder går man nå mellom klesbutikker, suvenirbutikker, gullsmeder og serveringssteder. Når man har nådd toppen av bakken kommer man til calderaen, den gamle kraterveggen som har gjort Santorini berømt. Det kan til å begynne være vanskelig å se utsikten fordi så mange restauranter har gjort beslag på den, men hvis man går nedover veien til den gamle havnen eller sørover mot katedralen finner man noen fine utsiktspunkter. Det er jo her den kykladiske arkitekturen virkelig kommer til sin rett, hvor det ser ut som husene er bygget oppå hverandre og det kan være vanskelig å vite hvor den ene bygningen slutter og den neste begynner. Men det skal også sies at dette strøket har blitt såpass fancy at det etterhvert begynner å miste sjarmen. På en måte har jeg mer sansen for bygningene der hvor hotellet vårt ligger, selvom man her ikke har det blå havet som bakgrunn.

Vi spiste en tidlig middag på en restaurant langs veien mot den gamle havnen. Vi valgte denne fordi den hadde tilnærmet fornuftige priser, men mest fordi den hadde glassvegger mot calderaen. Sommeren har ikke kommet så langt som vi hadde håpet ennå, og den greske vinden svikter aldri. Derfor er det greit å komme i ly for blesten. Kelneren var dyktig på mersalg og fikk oss til å bestille en Santorini-salat (samme som gresk salat, men også med kål, kapers, paprika og et brød Ina mente måtte være laget av hirse), tomatboller (angivelig en lokal spesialitet, godt var det i alle fall) og tzatziki (Ylvas favoritt fra forrige Hellas-tur, men tydeligvis ikke nå lenger) som ventemat mens hovedretten ble laget. Hovedretten for oss voksne var sverdfisk servert med ris, litt salat og noen kokte grønnsaker. Barna delte en posjon spaghetti carbonara som fint hadde klart å mette to barn til. Før og til maten ble drukket 2 juice, en flaske vann, 2 cola og en helflaske med frisk Nykteri hvitvin. Regningen kom på ca 140 euro for oss alle seks. Regner med at dette er over gjennomsnittet på hva vi kommer til å betale for maten fremover.

På veien tilbake til hotellet ble det gjort litt småshopping før jeg og barna testet svømmebassenget. Bassenget ligger i ly for vinden, men solen hadde etterhvert kommet så lavt på himmelen at det var litt i kaldeste laget. Da vi var ferdige med dette ble det en tidlig kveld. Det er helt å orden å stille klokken en time frem når man reiser til Hellas når man har stått opp klokken 5 om morgenen.

Mini-øyløffing i Hellas

Skrivende stund: 22. mai, kl. 10:30, over Slovakia.

Reisen går altså til Hellas, med både barn og svigers på slep. Planen er å fly til Santorini og ha en overnatting der før vi reiser videre til Naxos. På slutten av ferien blir det noen dager på Santorini igjen. Dette er vår første loffetur etter at vi fikk barn, og i motsetning til i våre unge, bekymringsløse dager har vi nå bestilt alle hoteller på forhånd. Hoteller med bra beliggenhet, svømmebasseng (badevannet er ikke nødvendigvis veldig varmt såpass tidlig i sesongen) og til en fornuftig pris er tross alt ikke så lett å finne først når man kommer frem. Skal man bestille en 2 ukers tur for 6 personer har jeg aldri nok is i magen til å vente på restplassene, så flybillettene ble bestilt for flere måneder siden til en pris jeg har valgt å glemme.

Bussen gikk som planlagt fra hotellet kl. 5:34 på morran og turen inn til flyplassen gikk uten problemer. Innsjekkingen for Apollos reiser ble først gjort ved noen automater, deretter ble bagasjen levert ved innsjekkingsskranken. Automatene var enklere å bruke enn tilsvarende automater jeg har brukt tidligere og køen gikk greit unna. På vei mot gate'n snappet vi opp en halv flaske med Jägermeister - den magemedisinen som smaker best :-). Vår gate var nummer 44, praktisk beliggende nær et lekefly hvor barna fikk resten av ventetiden til å gå. Det varte uansett ikke lenge før det ble boarding, og da klokken hadde blitt 7:25 suste flyet allerede bortover rullebanen.

Vi hadde forhåndsreservert flyseter med litt ekstra benplass for 100 kroner ekstra per person. Jeg angrer ikke på det nå, med en sekk under stolen foran med med leker og mat som blir kommandert ut og inn av sekken av den rastløse frøknen ved siden av meg. Barna fikk noen tegnesaker sammen med maten (kjøttboller og potetmos, litt frukt og juice) like etter at vi lettet, men det gikk hun fort lei av. Litt medbrakt underholdning i form av bøker, leker og Kometkameratene på iPod hjalp mer til med å få tiden til å gå. Snipp og Snapp på TV var også insteressant en liten stund (hodetelefoner kr. 60,-). Men heldigvis har barna nå blitt så store at det er mulig å ha dem sittende i setet hele veien uten at vi må tråkke opp og ned midtgangen hele tiden. Vi voksne fikk mat etter at de minste barna hadde spist. Gulasj med potetmos smaker som flymat ellers, og er en litt vel kraftig kost så tidlig på dagen.

Ukristelige flyavganger

Skrivende stund: 22. mai, kl 9:00 (gresk tid), på flyet, over Sverige

Charterturer påstås å være den mest familievennlige måten å reise, men tidspunktene for flyavgangene grenser til barnemishandlig. Vårt fly til Santorini hadde avgang kl. 7:25. Med tanke på at man skal møte opp senest en time før avgang, beregne en drøy time på å kjøre til flyplassen og ha god nok tid til å parkere bilen uten at det blir stress, måtte vi ha reist hjemmefra 3 timer før avgang. For å investere i et par timer verdifull søvn valgte vi å bestille en overnatting på Gardermoen. Derfor reiste vi hjemmefra fredag kveld. Begge barna sovnet i bilen, så for en gangs skyld hadde det ikke gjort noe med litt mer trafikk. Middag spiste vi på McDonalds på Gardermoen.

Thon Hotel Gardermoen var det rimeligste vi fant, med ca 900 kroner for et familierom. Hotellet ser ut som en militærleir, men når man bare skal ha rimeligst mulig overnatting og hotellet ikke skjemmer annen bebyggelse spiller det liten rolle. Rommet var praktisk innredet med en ekstra køyeseng som kan dyttes inn i et skap, i tillegg til et ok bad og flatskjerm tv. Hotellet ligger noen kilometer fra flyplassen, og shuttlebuss S22 tar reisende til flyplassen på 15 minutter for 60 kr. På lørdager går bussen hvert kvarter om morgenen og hver halvtime ellers på dagen. Parkeringen utenfor hotellet koster 200 kroner per uke og er faktisk billigere enn å parkere på de store parkeringsplassene utenfor flyplassen. For å ha kortere vei til bilen når vi kommer tilbake valgte vi likevel at jeg parkerte på P4 og tok shuttlebussen tilbake til hotellet. Hadde vi hatt ubegrenset med penger hadde vi nok heller valgt å bo på SAS-hotellet som ligger rett ved siden av terminalbygningen, men her koster det godt over 1500 kroner for et familierom. Vi har tross alt ikke tenkt å svi av hele reisebudsjettet før vi forlater landet.

Firmatur til Lisboa

Trikken på vei mellom sentrum og Alfama

I mai 2010 var jeg med på en firmatur til Lisboa. Det innebærer at vi deler av tiden måtte gjøre noen nyttige ting som infomøter, workshops og teambuiling, men med tanke på at arbeidsgiver betalte de største regningene skal vi ikke klage over manglende fritid. Vi hadde nok tid for oss selv til å se det meste vi ønsket å se i byen.

Lisboa er en fin by med inntakt, gammel bebyggelse, storslått i sentrum og sjarmerende i åsene på begge sider. På varmere dager enn det vi hadde ville det vært en enda bedre by hvis man hadde utnyttet området langs elven bedre. Dette er det visstok gjort i bydelen Belem, men den delen av byen fikk vi ikke sett så mye av. Det er ingen opplagte severdigheter av typen Eiffeltårnet eller Colosseum her. Det er byen i seg selv som er severdigheten. Selve byen er ikke så mye større enn Oslo, med ca 600 000 innbyggere, og hvis man ikke har noe i mot bratte bakker så kommer man seg til de fleste interessante stedene til fots. Likevel hører minst en tur med de gamle trikkene til et fullverdig Lisboa-opphold.

Utsikt mot Lisboa sentrum og elven Tejo fra Castelo de Sao Jorge

Lisboa sentrum

Rua Augusta

Praca do Comercio anbefales ikke når det regner vannrett

Sentrum av Lisboa ligger mellom åsene Alfama og Bairro Alto. Sammenliknet med resten av byen er dette et flatt område. Gatene går som lange avenyer fra nord til elvepromenaden i syd, og 90 meter lange Avenue de Liberdade er hovedgaten inn mot det store torget Praca de Restaradores hvor den avløses av gågaten Rua Augusta som fortsetter ned mot Praca do Comercio, et stort torg nede vel elven, hvor også det tidligere kongeslottet, nå regjeringsbygningen, også ligger. Det er langs Rua Augusta og sidegatene det er mest liv, både når det gjelder shopping og kafeer. Området rundt torget Rossio er også rikt på kafeer, mens det videre oppover i byen, langs Avenue de Liberdade, for det meste er større hoteller og butikker i de øvre prisklasser.

Arkitekturen domineres av nyklassistiske bygninger som ble satt opp etter jordskjelvet som raserte byen i 1775. Området brisker seg også med svære statuer og skulpturer, og som ikke det var nok har man også en triumfbue nederst i Rue Augusta. Sentrum er ganske storslått i forhold til bildet jeg på forhånd hadde om hovedstaden i det lille, koselige landet Portugal. Ideen er nok heller å bringe minnene tilbake til tiden da landet dominerte både Brasil og halvparten av verdenshavene.

Alfama

Trikkestopp på Alfama

Castelo de Sao Jorge

Se, Lisboas eldste katedral

Alfama er åsen som ligger øst for sentrum og er den eldste bevarte delen av Lisboa. Bydelen er sjarmerende, om ikke en smule shabby, men det er også her turismen setter sterkest preg på gatebildet, hvor et overtall av butikkene er rettet mot nettopp dette markedet. Her er også Se, som er den eldste katedralen i byen, fra 1100-tallet.

For å komme dit tok vi direkte trikk fra Rossio. Trikkene som kjører opp i åsene er av Kardemommeby-typen og stammer visstnok fra før 1. verdenskrig, men de klarer likevel å skrangle seg opp de bratte og smale gatene. Turen kostet 1,40 euro. Vi gikk av trikken ved en utkikksplattform på linjens høyeste punkt. Etter å ha knipset noen bilder av utsikten mot elven, et par kirker og hustakene videre østover gikk vi videre oppover åsen for å komme til festningen.

Billetter til festningen selges i et overfyllt lokale for 5 euro, men det tok ikke så langtid for en kollega å skaffe billetter til alle. Vi gikk først langs brystvernet rundt festeningen og hadde veldig god utsikt over sentrum av byen. Senere gikk vi inn i festningens indre deler, gikk opp i tårnene og langs labyrintiske murer. Opplevelsen av festningen er best hvis man ikke vet at den ble ødelagt av jordskjelvet i 1775 og ble ikke bygget opp igjen før på 1930 tallet. Puritanere vil nok kalle hele greia en real fake.

Bairro Alto

Kabelbanen til Bairro Alto

En rolig sidegate

Åsen som ligger vest for sentrum heter Bairro Alto. Det ble ikke allverdens tid til å utforske dette området, men en liten tur på egenhånd i tillegg til et par måltider som også ble spist her, var nok til at jeg bestemte meg for at hvis jeg kommer tilbake til Lisboa noen gang, så er det her jeg kommer til å først søke etter hoteller.

Langs Avenye de Liberdade ligger enden på en kabelbane som tar folk opp den bratte bakken opp åsen. Billettprisen er den samme som på trikken, 1,40 euro. Ved den andre enden av banen ligger et utsiktsplatå med utsikt over sentrum mot Alfama. Et par sidegater innover og du er midt i et boligområde med smale gater mellom høye bygårder og klesvask som henger mellom husene. Her er man plutselig midt opp i hverdagen med små kafeer, søndagsstengte butikker og unger som spiller fotball i gata. Holder man seg unna hovedgatene er det langt mellom turistfellene her. Man kan fort gå seg vill i disse gatene, noe jeg også var nær ved å gjøre.

Bairro Alto er også kjent for å være den bydelen med det beste utelivet, men jeg fikk ikke gått så mye gatelangs her på kveldstid til å bekrefte om det stemmer eller ikke.