Jordan og Aqaba oppsummert

Utsikt over Aqaba

Min største bekymring før vi reiste til Jordan var at det skulle være samme grad av hazzle som det var i Egypt. Der var det knapt mulig å vise seg på gaten uten å på forfulgt av selgere som nektet å akseptere at vi ikke var interessert i å kjøpe noe. Min dom over Egypt som ferieland ble at det var glimrende for sightseeing, selv ikke Petra og Dødehavet kommer opp mot pyramidene og Kongenes dal, men det er ikke et land man bør reise til hvis man kun ønsker å slappe av.

I Jordan var vi nesten helt fri for alt som var irriterende med Egypt. Ja, butikkselgere spurte om vi ville smake på teen de ville selge, og ingen distanse var for kort til at vi heller burde ta taxi. Men man godtok vanligvis et nei til svar, slik at det var mulig å rusle i fred i gatene. Vi opplevde en vanvittig irriterende episode med noen kamelfolk (eget innlegg om dette) og noen heller tragiske episoder med barn som gikk rundt for å selge suvenirer i Petra i stedet for å gå på skolen. Vi ble innstendig oppfordret til å ikke oppmuntre dem til å fortsette med dette ved å la være å kjøpe noe fra dem. Men hovedregelen var at vi kunne gå i fred over alt. Folkene vi traff i Jordan var vanvittig hyggelige, også de av dem som er gjestearbeidere fra Egypt (de fleste hotellansatte er egyptere eller filipinere). Jordan er et land hvor man kan slappe av.

Mitt poeng er altså, planlegger man ferie til Rødehavet. Dropp Egypt, velg Jordan! Hurghada og Sharm el-Sheik ligger for langt unna Kairo og Luxor til at man kan se de fantastiske pyramidene og templene på en dagstur, med mindre man er ekstremt glad i å stå grytidlig opp for å kjøre mange timer med buss. I Aqaba har man Petra og Wadi Rum en overkommelig busstur unna, slik at man kan kombinere både bading og sightseeing. Selv ikke de drøye 3 timene til Dødehavet føltes for mye for oss, men jeg kan forstå de som gjør det.

Aqaba som by er vel egentlig hverken stygg eller pen. Den har ingen intakt gamleby eller arkitektur som tar pusten fra deg, heller ingen åpenbare severdigheter. Men så er det er heller ingen monsterhotell som ødelegger byens skyline. Det er det som skjer i gatene som gjør byen spennende. Vi kunne aldri få nok av å gå rundt i basarene som ligger i området bak moskeen. Der hotellene i Hurghada hadde okkupert alt som var av kystlinje, hadde Aqaba en lang offentlig strand med strandpromenade. Det er hoteller som okkuperer deler av kystlinjen i Aqaba også og havnen kunne gjerne vært mer åpen, men det virker i hvert fall som man har hatt en viss grad av kontroll over byutviklingen.

Maten i Jordan er velkjent arabisk meny. Man kjenner fort igjen rettene fra den ene restauranten til den neste, og en litt nytenkende kokk kunne nok det stort her i byen. Man blir etterhvert litt lei av shish kebab, køfte og grillet kylling. Til gjengjeld lager de fantastisk god juice i alle arabiske land. Vi slapp i det minste å bekymre oss over hva vi spiste. Et og annet tilfelle av rebelske mager forekom nok hos flere, men så vidt jeg vet var det ingen i vårt følge på 10 som ble slått ut av kontinuerlig diarè. Og det uten at vi var spesielt påpasselige med å unngå salater og rå grønnsaker. De sa også på vaksinasjonkontoret før vi reise at Jordan er et tryggere land å spise i enn Egypt, noe som viste seg å stemme.

Mövenpick er et hotell vi neppe kommer til å ta oss råd til å bo på for egne penger med det første, dessverre. Folkene som jobber her er utrolig service minded. Vi følte oss veldig godt tatt vare på, uten at det ble stivt. Frokostbuffeten var enorm. Egen hotellstrand er også praktisk i land hvor det ikke er en selvfølge å sprade rundt med de samme klærne som hjemme. På en offentlig strand hvor de fleste kvinner går med hijab og store klær, og overraskende mange gikk med heldekkende nikab (noen til og med med solbriller!), kan det føles litt spesielt å gå rundt med vanlig badetøy. På den annen side ville jeg for ti år siden hatet meg selv for å bo her. Som en tilhenger av fri ferdsel i strandsonen er det noe som byr meg i mot med store hoteller som gjerder resten av verden ute. Det er også en prøvelse å bo på et så stort hotell med kun en inngang. Det tok fem minutter å gå fra leiligheten til lobbyen, så bare det å handle noe i butikken på hjørnet ble et lite prosjekt i seg selv.

For å oppsummere: Hvis man synes at Middelhavet er for kaldt om vinteren, Kanariøyene er ødelagt av turismen og at Egypt blir for slitsomt, da er Jordan og Aqaba stedet å reise til.

...og alt dette har jeg klart å skrive uten å en eneste gang ha skrevet "Jordan vet hvordan". (doh!)

God natt, Aqaba

På vei hjem igjen

Da vi kom tilbake til hotellet fikk vi hentet koffertene og pakket om litt for å få dem til å veie sånn noenlunde under 20 kg, før vi bar dem ut til Apollo-bussen og kjørte av gårde til flyplassen.

Første passkontroll var allerede på bussen da den kjørte inn på flyplassen. Vi fikk også utdelt "take off-billetter" som er pålagt for å reise fra flyplassen (verdi 20 JD). For å komme inn i terminalen måtte bagasjen først gjennomlyses samtidig som herrene måtte gjennom metalldetektor og damene ble kroppsvisitert (av en kvinnelig betjent). Hvorfor man har denne kjønnsdelingen aner jeg ikke. Først etter å ha plukket opp bagasjen igjen kunne vi sjekke inn. Så var det stempling av pass og take off-billetter, så en ny kø for å sjekke at disse var stemplet før atter en sikkerhetskontroll. Det var smått kaotisk, men gikk egentlig ganske greit unna. Særlig effektiv var sikkerhetskontrollen ikke. Vi oppdaget at vi uforvarende hadde klart å smugle med oss tre flasker vann inn til avganshallen.

Avgangshallen var akkurat stor nok til å huse menneskene som var der. Den har en liten kiosk, en gavebutikk og en taxfree. Vi har allerede en jordansk vinflaske i kofferten, og fylte ikke opp kvota vår her. Med unntak av lokale spesialiteter er utvalget langt større på Gardermoen. I stedet sikret vi oss litt tyrkisk kaffe, krydder og olivenolje. Dermed ble vi kvitt våre siste dinarer.

Flyet tok av litt forsinket, og vi er varslet om at hjemturen kan bli lenger enn forventet på grunn av motvind. Av ukjent grunn fløy vi over Alexandria før vi svingte nordover. Det er vel heller ikke noen snarvei.

Siste bytur

Tid: 25. februar 2012, kl 17:15
Sted: På flyet, nettopp tatt av

Før frokost i dag gjorde vi oss ferdig med å pakke det som ennå ikke var pakket. Koffertene hadde krympet i løpet av oppholdet, så vi kjøpte 2 strandbager for å få med oss mer som håndbagasje. Vi må bli flinkere til å ikke pakke med oss mer enn det vi trenger.

Da alt var pakket og frokost fortært lot vi koffertene bli i resepsjonen og tok en siste bytur for å shoppe litt mer gaver og stæsj og en god beholdning med nøtter. Et iPhone deksel til 7 JD regner vi som et av de beste kjøpene.

Etter en pause på Ali Baba over en ferskpresset juice (en med sitron med mint og en med grapefrukt) ruslet vi en rask tur innom den offentlige stranden for å se på livet der. Det var stort sett bare barn som badet, men så er jo dette også som vinter å regne for de som bor her. Kunne se at det var stenbunn under vannet, men muligens er dette et ok sted å snorkle. En del vannsportsutstyr var også til leie. Barna fikk leke fra seg litt på en lekeplass som neppe hadde blitt godkjent av norske myndigheter, mens vi måtte vifte bort et par barn som ga dem godteri for så å kreve betaling av oss (barn av egyptiske gjestearbeidere?).

Den offentlige stranden i Aqaba

Middag på Romeros

Det var den siste kvelden i Jordan og kvelden før fatterns bursdag, så vi unnet oss en litt bedre middag i dag. Den italienske restauranten Romeros ligger i lystbåthavnen, og kunne hatt en veldig fin beliggenhet hvis det hadde vært mer enn en inngang til havnen. Tenk hvor mye koseligere byen hadde blitt hvis havnen hadde hatt en åpning i begge ender slik at folk kunne gått denne snarveien gjennom havnen på vei til sentrum! Om løsningen med kun en blindvei som gjør havnen avsidesliggende er av sikkerhetsgrunner eller motstridende interesser vet jeg ikke, men det er synd.

Lystbåthavna i Aqaba

Romeros har et stort lokale som i løpet av kvelden ble helt fullt. Menyen er rent italiensk, og endelig fikk barna tortelini som begge to spiste. Jeg hadde en kalvestek med gorgonzola, og creme brullè til dessert. Hovedretten var god, men brullet'en var kald og litt hard i puddingen. En flaske med Saint George, det mest synlige jordanske vinmerket, kom på deling. Vinen skiller seg lite ut fra andre "vanlige" rødviner, men er grei nok. Hele gildet for ni personer kom på 212 JD.

På veien tilbake gikk vi innom fredagbasaren som hadde blitt åpnet i nærheten av hotellet. Det ble et par nye ting til barna, bl.a. en "palestinakjole" (kjole i samme mønster som palestinaskjerf - penere enn det høres ut) til Ylva. Jeg måtte avslå en invitasjon på kaffe fra noen godlynte butikkfolk fordi barna måtte i seng.

Fredagsbasar

Siste hele dag

Fra grønnsaksbasaren

Den siste hele dagen i Jordan hadde vi ingen andre planer enn å bade og se det vi ennå ikke hadde sett av byen. Bading og soling holdt vi på med til det begynte å skye over. Da spiste jeg og barna pizza utenfor en enkel take-away med 2 bord like ved hotellet. Vi bestilte en pizza margerira til barna og en "Lebanese pastry" med mikset ost til med selv. Det var ikke enkelt å se hva som pizza og hva som var libanesisk bakverk, men jeg tror at barna spiste maten min og omvendt. Hele denne lunsjen kom på under 5 JD. Så billig er det altså mulig å spise her.

Aqaba fort

Dette var en fredag, og det var merkbart mer liv i byen. I basarene i gamlebyen var det trangt om plassen, men en behagelig, god stemning. Vi gjorde unna en del shopping før vi kom frem til Aqabas gamle fort, som ligger bak den store flaggstangen. Fortet, som ble bygget av mamelukkene til 1500-tallet, ble under første verdenskrig stormet av araberne med assistanse fra Lawrence of Arabia under begynnelsen på opprøret mot det tyrkiske herredømmet. Dette var starten på arabiske staters selvstendighet, og dette har nok en sammenheng med at flagget som vaier 130 meter over oss er pan-arabisk, ikke jordansk. Selve fortet ser ikke ut til å ha kommet seg etter at tyrkerne fikk gjennomgå. Det er stort sett bare veggene igjen, og vi fikk kun sett det fra utsiden.
 

Det arabiske revolusjonsflagget vaier over fortet som ble stormet da revolusjonen startet

Snorkling og glassbåt i Tala Bay

Tordagen tok vi en taxi for 10 JD til Tala Bay for å prøve en annen strand og for å se litt på livet under vann. Vi ble skysset til Mövenpickhotellet i Tala Bay. Hele Tala Bay området består av 3 store hoteller samt en rekke ferieleiligheter bygget rundt en båthavn. Området er "muret inne" bak de ulike anleggenes sikkerhetskontroller og vi måtte gå gjennom hotellet for å komme til stranden. Når man først har kommet seg gjennom muren kan man bevege seg fritt mellom alle anleggene. Det er åpenbart lavsesong, og det var påfallende lite folk på det store og forseggjorte ferieanlegget. Dette området er dessuten mer utsatt for nordavinden enn Aqaba, så vi angrer ikke på at vi bor der vi gjør, hvor det er litt mer folkeliv.

Mövenpicks strand på Tala Bay

Tala Bay ligger i et værnet marint naturområde, så strendene er ikke tilrettelagt for bading. Det er dykking og snorkling som er greia her. Det er lite sandbunn her, så bade kan man gjøre i svømmebassengene. Snorkelmulighetene er derimot gode. Det er markert et lite område med sandbunn hvor man kan gå ut i vannet. Svøm litt til siden og man kan se mindre rev og fargerike fisker (og en del maneter...).

Vi fant Nemo!

.Etter å ha spist lunsj ved hotellets basseng til dobbelte priser av det man finner i byen, gikk vi til havnen for å ta en tur med glassbåt for å se litt mer enn hva vi ser langs stranden. Båten, som drives av selskapet Neptune, er bygget slik at vi kan sitte nede kjølen og se ut gjennom vinduer på begge sider. Prisen for turen var 20 JD for voksene og 15 for barn, og det er vel verdt penga. Turen går forbi flere større korallrev og vi så flere og større fisker enn ved stranden. Båten passerte også en stridsvogn og et skip som er senket her for å gri mer grobunn til plantelivet. Eneste minuset er at vi burde ha gjort dette tidligere på dagen mens solen sto høyere på himmelen. Da hadde nok sikten vært bedre. Det ble også litt av en utfordring for fotografen å ta gode bilder gjennom glasset.

Inne i glassbåten

Koraller sett fra båten

Mer koralller

Middagen tok vi Ali Baba, samme sted som vi spiste første dagen. Dagens middag var Steak Diana, en tynn biff med soppsaus. Ellers var alt som før.

En stridsvogn på havets bunn

De kule kamelene og det kjipe selskapet deres

Stygg, men stolt. Et forbilde for mange.

Jeg digger kameler. De er så vanvittig stygge, men likevel er de, om ikke akkurat rakrygget, så høyreiste og stolte, som om de gir blaffen i hvordan de ser ut. Litt som moren til Tjuren Ferdinand. De er kulest uansett!

Derfor er det så tragisk at de alltid ledsages av de laveststående vesener i den arabiske verden. De som har gjort mer skade på turismen i arabiske land enn Al-Qaida noen gang vil klare. Kameldriverne.

Jordan har, i motsetning til Egypt, en avslappende og god atmosfære hvor turister får gå i fred. Joda, taxisjåfører tuter etter deg hele tiden, og mange private turoperatører mener at deres opplegg er bedre enn det vi allerede har betalt Apollo for, men man godtar et nei til svar. Butikkselgere har forstått at det er mer sannsynlig at vi kjøper noe hvis vi får kikke i ro og mak enn når de ustanselig forsøker å prakke på oss alt vi ikke vil ha.

Men vi opplevde et grusomt unntak den første dagen vår i Aqaba da vi gikk langs hovedveien mot sentrum. Der hadde en bande med kameldrivere slått seg ned på fortauet. En førstedags turist har ennå ikke opparbeidet de reflekser som kreves for at man øyeblikkelig krysser veien når man ser en kamel. I stedet hilste vi med normal høflighet da de tok kontakt med oss og røpet at vi syntes kamelene var fine. Dermed tok de tak i barna og løftet dem opp på kamelryggen før vi fikk med oss hva som foregikk. Vi trodde først det bare var for å være hyggelige, men da vi så barnas forskremte blikk nyttet det ikke å si at de skulle ned igjen før kamelene hadde gått 5 meter frem og tilbake på fortauet.

Da de vettskremte barna var nede på trygg grunn igjen, krevde kameldriverne betaling. Ikke mindre enn 20 JD krevde de! Man føler man har lite å argumentere med når vi ikke tidsnok hadde sagt et tydelig nei, og heller hadde avtalt en pris på forhånd. Men jeg nektet å betale mer enn det halve og trodde jeg slapp unna med det. Men så viste det seg at det bare var betalingen for den ene ungen.

Man lærer fort etter en slik opplevelse. Straks noen med en kamel sier noe til deg, svarer man umiddelbart "No thanks", om nødvendig etterfulgt av oversettelse til "La shukran". Hvis heller ikke det får dem til å la deg være i fred bør man være berettiget til et aldri så lite "Fuck off!".

Må understreke at dette var et enkelttilfelle. I Petra var det massevis av kameler, og alle oppførte seg bra, driverne også. Jeg er sikker på at kamelfolka i Aqaba var egyptere.

Kamelbanden prøvde ikke å kreve mer penger av oss for å ha tatt dette bilde etter at det hele var over