mandag 30. september 2013

San Marco basilikaen

Tid: 30. september 2013, kl 17:00
Sted: Locanda ai Santi osv...


Markuskirken sett fra siden. Fremsiden var under oppussing.
Det var fortsatt gråvær da vi sto opp i dag morges, så det passet å bruke dagen til innendørs aktiviteter, nemlig Basilica di San Marco (aka Markuskirken) og Dogepalasset. Men før vi snakker om dette er det på sin plass med en liten historietime.

Republikken Venezia bygget riktignok mesteparten av sin velstand på handel, og ikke massiv krigføring, det skal de ha. Det er ikke alle store fyrstedømmer som kan si det samme om seg selv. Men det har seg nå likevel slik at noen av hjørnestenene i denne byen er regelrett tjuvgods.

Ta for eksempel byens skytshelgen, evangelisten Markus, som ligger begravet i Markuskirken. Han var egentlig begravet i Alexandria, men liket hans ble regelrett røvet på 800-tallet av noen Venezianske handelsmenn som mente at byen deres trengte noen relikvier. Et kristent kloster i det muslimske Egypt hadde nok ikke så mange venner å søke hjelp av for å få krevd sin rett.

Evangelisten Markus sitt hvilested
Og enda verre skulle det bli. Under det fjerde korstoget i 1204, med det ærerike kallenavnet "kremmerkorstoget", skulle korsfarerne egentlig gjenerobre Jerusalem, som muslimene nylig hadde tatt tilbake. Så langt kom de aldri. På veien måtte de innom Konstantinopel, som frem til da hadde vært den rikeste og mektigste europeiske byen i middelalderen. Der blandet de seg inn i interne stridigheter, og da de medsammensvorne ikke kunne gjøre opp for seg plyndret de like gjerne hele byen. Hjem til Venezia brakte de med seg det du kunne bære av skatter og relikvier som nå finnes i og rundt Markuskirken. Tilbake lå det bysantinske imperium med brukket rygg, åpent til å bli invadert av tyrkerne i løpet av århundrene som fulgte.

Med dette i bakhodet gikk vi gjennom de labiryntiske, men heldigvis godt skiltede gatene ned mot Markusplassen, Piazza San Marco. Køen utenfor kirken kan virke skremmende lang og treg, men man slipper folk inn puljevis, så det tar ikke så lang tid som man kan frykte. Det er ikke lov å ta med ryggsekker inn i kirken, så den måtte vi levere til gratis oppbevaring i et bortgjemt lokale i en sidegate til plassen, heldigvis uten å miste plassen i køen. Det er offisielt heller ikke lov til å fotografere inne i kirken, men folk knipset i vei likevel. Det viktigste er nok å ikke bruke blitz, noe heller ikke alle hadde forstått.

På innsiden av kirken

Det er lagt opp en rute rundt i kirken man kan følge slik at det ikke blir kaos der inne. Inngangen er gratis, bortsett fra enkelte severdigheter hvor det hadde blitt veldig trangt hvis alle hadde sluppet inn. Donèr gjerne også litt penger til vedlikehold ved utgangen.

Markuskirken skiller seg ganske tydelig fra de andre italienske kirkene jeg har sett. Fasaden består av en lys, strukturert marmor (egentlig heter det vel marmorert, men det høres litt rart ut å bruke det uttrykket om, eh, marmor). Innsiden av kirken skulle man tro var belagt med gull. Veggene og takene er prydet med gylne mosaikker av vår frelser og hans apostler. Paven skal en gang ha spurt om det er vårherre eller seg selv venezianerne hyller i denne kirken. Kan forstå han.


Det er ikke spart på glitteret i utsmykningen av taket
Under en baldakin et godt stykke inn i kirken, ligger hovedpersonen selv, Markus. Baldakinen holdes oppe av fire utskårne søyler av alabaster, og Markus ligger i en enkel, hvit sarkofag under et alter.

I et av siderommene ligger kirkens skattkammer, med flere av de tidligere nevnte gjenstandene som opprinnelig hørte hjemme i Konstantinopel. På den ene siden av rommet har man relikviene. Blant disse kan nevnes hodeskallen til døperen Johannes, bena til St. Georg og steiner fra steiningen av St. Stefan. De litt mindre makabre gjenstandene, som Jesus sitt blod, jomfru Maria sin melk (ikke spør hvordan de fikk tak i den) og torner fra Jesus sin krone oppbevares i gullbeholdere, og det er dermed ikke like åpenbart å vite hva som er hva. Gjenstandene er dårlig merket. I den andre delen av rommet utstilles mer ordinære verdigjenstander, også dette hovedsaklig fra Konstantinopel. Det koster 3 euro å komme inn i skattekammeret.



Relikvieutstillingen
En annen ting det koster penger å se er Pala d'oro, en altertavle i gull. Også den har sitt opphav i Konstantinopel.

Detalj av Pala d'oro

søndag 29. september 2013

Middag på Locanda da Pasqualino

Tid: 29. september 2013, kl 22:45
Sted: Locanda ai Santi Apostoli

Mørket hadde senket seg over Venezia
Vi hadde blitt veldig sultne etter en lang dag med reising og salte kjeks, så vi valgte det enkle og effektive for å få oss middag. Vi krysset noen kanaler oppover gaten og fant et upretensiøst sted med navn Locanda da Pasqualino, med bord langs gaten under noen persienner som skjermet oss fra regnet. Fra de plastikklaminerte menyene valgte Ina en biff og jeg lever. Begge rettene var med polenta (maiskaker). Til siderett delte vi en mikset salat. Vi husket fortsatt vår lærdom fra forrige tur om at hovedrettene serveres med minimalt tilbehør. Begge rettene var gode, selv om min lever trengte litt mer pepper og balsamico for å piffe opp smaken.

Vi hadde fortsatt romslige mager, så jeg gikk for en deilig marengskake til dessert, mens Ina, som ikke kunne finne noen desserter hun tålte, gikk motsatt vei, og bestilte skinke fra antipasti-menyen.

Til å drikke hadde vi startet med hver vår øl. Ina gikk etterhvert over til et stort glass med rødvin og jeg tok et lite glass sambuca, en søt anislikør, til desserten. Jeg avsluttet det hele med en espresso.

Servicen var varierende. Noen skjønte ikke hva vi sa uten å forsøke å klare opp i det. Andre bablet i vei uten at vi fikk med oss noe som helst. Jeg synes det er rart at kelnerne ikke forsto hva jeg mente da jeg ba dem anbefale en egnet vin til desserten. Det er da ikke mangel på gode dessertviner i Italia! Men vi fikk det vi skulle ha og maten kom raskt på bordet. Regningen kom på 92 euro. Frykter at det er under gjennomsnittet av hva vi kommer til å betale for middagene her nede.

Takk for maten

Destinasjon: Venezia

Tid: 29. september - 2013, kl 12:15
Sted: På flyet mot Amsterdam

Så bærer det avgårde mot Italia igjen, for andre gang på under en måned for min del. Denne gangen er det for å feire 10 års bryllupsdag. Vi hadde vår bryllupsreise i Italia, så dette var en god anledning til å reise sammen til støvellandet igjen.  Hvorfor vi valgte nettopp Venezia bør ikke være nødvendig å forklare.

Ombordstigning på Torp
Denne turen blir uten barn. Normalt hadde det vært enklest for oss å reise med direkte fly fra Rygge, men fordi barna måttes settes av hos mine foreldre i Tønsberg ble det mer praktisk å reise fra Torp med flybytte i Amsterdam, enn å krysse fjorden enda en gang før avreise.

Etter en overnatting i Tønsberg kjørte faren min oss til Torp på en lite trafikkert søndag morgen. Innsjekkingen på KLM og Air France sine felles automater var litt mer omstendelig enn det er på Norwegian sine, men vi fikk da både sjekket inn og levert bagasjen. Litt upraktisk at vi ikke kunne sjekke inn flyvningen videre fra Amsterdam på Torp, men det løser seg vel.

Sikkerhetskontrollen gikk uten hverken kø eller problemer. Vi fikk handlet litt magemedisin (Jägermeiser) på tax-free'n og tok det rolig på en kafe mens vi ventet på ombordstigning.

Flyet er av typen Fokker 70, betydlig mindre enn en vanlig 737, med kun 5 seter i bredden. Det er grei benplass mellom setene, men det var lite plass til håndbagasje under stolsetene, så vi måtte for en sjelden gangs skyld ty til hattehyllene. Man merker også at det kiler litt mer i magen når man letter enn på større fly, men ikke slik at det blir ubehagelig. Vi hadde seter på nest bakerste rad, med tynn glipe med utsikt mellom flyvingen og motoren. Dette kom ikke så tydelig frem da vi valgte flyseter :(. Serveringen ombord er en liten pose med kjeks og valgfri drikke, også alkohol, men vi nøyde oss med eplejuice og kaffe såpass tidlig på dagen.









Bra utvalg av sjokolade på Schiphol
Tid: 29. september - 2013, kl. 15:00
Sted: Over Nederland, på vei sørover

Fordelen med å reise fra små flyplasser som Torp, er at det sjelden blir noen forsinkelser i forbindelse med take-off. Ulempen er at når vi lander på en betydelig større flyplass som Schiphol, blir man gjerne parkert litt ute i periferien. Da vi landet i Amsterdam ble vi dermed fraktet i busser til terminalen, men vi ble i hvert fall ikke stuet sammen, og bussturen var ganske kort. Desto lenger var det å gå til gaten med flyet til Venezia. På veien måtte vi skrive ut boardingpass på noen transfer-automater, tilsvarende innsjekkingsautomatene på Torp. Vi hadde en time på oss til å komme fra det ene flyet til det andre, så vi rakk handle litt snacks på noen kafeer før vi slo oss ned ved gate'n.

Vårt nye fly er en 737, med bedre plass under stolsetene, slik at jeg ikke trenger å åpne hattehylla hver gang jeg skal ha noe fra sekken. Take off ble et par minutter forsinket og taxingen var en solid kjøretur (ulempen med store flyplasser), men vi kom oss greit i lufta. Bevertningen er den samme, salte eller søte kjeks. De salte er best. Til å drikke unnet jeg meg denne gangen en Heineken. Her tar man seg også tid til å selge taxfree på flyet, som om det bryr oss.



Tid: 29. september 2013, kl 21:30
Sted: Hotel Locanda Santi Apostoli, Venezia


Billetten til vannbussen inn til byen
Det var langt fra noe sydenvær da vi landet på Marco Polo flyplassen i Venezia. Det var snarere snakk om regn av varierende styrke. Under innflyvningen hadde vi sett mot kystlinjen nord for Venezia. Det var mye grundt vann og sivgrodd sump med en del kryssende bekker. Hvis det er dette underlaget man har bygget Venezia på, kan jeg forstå hvorfor man sliter med å holde byen over vann.

Marco Polo flyplass ser litt ut som en ombygget fabrikk, med delvis murstein og delvis glassfasader. Flyet parkerte rett ved gate, og det var enkelt å finne frem til bagasjebåndene, som leverte bagasjen på rekordtid.

Den beste måten å komme til Venezia på, er naturligvis med båt, og det går "vannbusser", vaporetti, fra flyplassen. Vi kjøpte billetter i en luke på flyplassen, men kunne også ha kjøpt det på havnen. Utenfor flyplassen går det en gangvei mot venstre helt ned til havnen. Mesteparten av gangveien er overbygget, så vi behøvde ikke bekymre oss for været.




Første glimt av Venezia fra båten
Vi lærte forskjellen på vannbuss og ferge på denne turen. Vannbussene er ikke stort større enn en stor snekke, og de gynger godt i vannet mens de ligger for kai. Jeg kunne likevel ikke se noen som ble synlig sjøsyke. Passasjerene ble stappet under dekk foran og bak i båten, før båten tøffet avgårde ut i lagunen. De langt raskere, men nesten like store vanntaxiene brydde seg lite om hvor store bølger de laget i den trange skipsleia mot Venezia. Litt lenger ut på sjøen satte båten farten opp, og sjøvannet sprutet gjennom luka til kabinen, som føreren ikke hadde brydd seg om å stenge. Utsikten fra båten var heller begrenset, ettersom de gjenduggede vinduene var nedsprutet av vann. Alle var enige om at det var en fin tur.

Vannbussen tøffer videre etter å ha sluppet oss av på Rialto

Båten svingte inn Grand Canal på nordsiden av byen og hadde noen få stopp før vi skulle av ved Rialto, like syd for broen med samme navn. Det er mye bra å si om en fullstendig bilfri by, men når man kommer fra flyplassen med all sin bagasje savner man å kunne ta en taxi helt til døren. I stedet måtte vi gå med koffertene inn i bakgatene og følge en vei som går parallelt med Grand Canal.

Etter å ha krysset fire små kanaler og et lite torg fant vi den beskjedne inngangen til hotellet vårt. Vi fulgte skiltene gjennom noen ganger og inn i en trang heis opp til tredje etasje, hvor det lille hotellet holder til. Der ble vi tatt godt i mot av ei hyggelig dame som ga oss nøklene og viste oss rommet. Rommet, som ligger rett ut mot Grand Canal, er passe stort, har et par skrivebord, en liten TV og et fint bad. Hotellet tilbyr også gratis wifi, og har en trivelig felles stue med franske balkonger mot kanalen. At gulvet er så skjevt at ting lett kan trille bortover får man se på som "autentisk sjarm". Man kan ikke forvente at alt er i vater i et flere hundre år gammelt hus som flyter på gjørme.

Utsikten fra hotellrommet

tirsdag 17. september 2013

Toscana oppsummert

Tid: 16. september 2013, kl 12:30
Sted: Firenze flyplass

Utsikt mot San Gimignano. Skulle gjerne sett byen mer på nært hold.

Selv om det kanskje ikke virker slik på denne bloggen, så har denne reisen altså vært en jobbtur. Det innebærer at jeg kunne tenke minimalt på hva som må forberedes, organiseres, hvor vi skal spise, hvordan vi skal komme oss rundt og hva ting koster. Det betyr også at fellesaktiviteter kommer foran mine egne prioriteringer.

Det eneste jeg egentlig savnet var å bo litt mer sentralt, slik at vi enklere kunne brukt litt tid i byene. Vi bodde formelt sett i San Gimignano, men den eneste gangen vi var i byen var etter stengetid og mørkets frembrudd. Føler langt i fra at jeg har gjort denne byen ennå. Shopping har det ikke vært tid til i det hele tatt, men desto bedre for lommeboka.

Landskapet i Toscana beskrives best med bilder

Er det en ting jeg derimot føler at jeg har opplevd mye av, så er det å se det vakre toscanske landskapet. Både under scooterturen og sykkelturen la vi store deler av denne provinsen bak oss. Jo lettere man reiser, desto enklere er det å stoppe for å ta bilder eller utforske en tilfeldig passerende landsby, så dette er nok transportmuligheter jeg kommer til å undersøke mer foran fremtidige reiser. Og med gode sykler blir ikke den fysiske anstrengelsen så ille.

Det gikk unna en del mat
Mat og vin er selvsagt også en vesentlig del av enhver reise, og i Toscana mer enn noe annet sted. Hovedrettene er tilsynelatende enkle kjøttretter med lite tilbehør, men gjerne med en marinade som gjør smaksopplevelsen til noe spesielt. Det jeg liker best er vanligvis det vi får som antipasti, med blandingen av skinker, salami og oster. Kjekt å ha tilgjengelig når man skal ha noe enkelt å servere hjemme også.

Været vi hadde var helt greit når man skal reise rundt fremfor å ligge ved bassenget. Det var for det meste overskyet, men vi unngikk regn. Temperaturen lå vel for det meste litt over 20 grader, ikke så mye varmere enn det har vært hjemme et par uker tilbake. Selv om været er mer forutsigbart enn i Norge, bør man nok ikke ha forventninger om at en reise til Toscana er noen sydentur.

Det slo meg men vi var her at 10 år uten å besøke Italia er alt for lenge. Men nå er det mindre enn 2 uker til vi skal til Venezia, så det er allerede ordnet opp i.

Skal du forlate Toscana, bruk denne.

Hotel Villa San Paolo

Ikke alle svømmebasseng har en utsikt som dette

Hotel Villa San Paolo er et bra hotell. Hva det koster aner jeg ikke, og det er nok best slik. Det er et SPA-hotell, men SPA-anlegget fikk jeg aldri tid til å prøve ut. Frokostserveringen var rikholdig, med eggerøre, bacon, skinker, salami, oster, yogurt, juice, frukt og vanlig brødpålegg. Wifi er det er også, men selv om dekningen er god er systemet ganske tungvindt. Man får tildelt et kryptisk brukernavn og passord for en tidsbegrenset tilgang. Har man logget seg av må man passe på å ha koden tilgjengelig neste gang man skal online. Bare en på rommet kunne være online ad gangen. Vanlig mobildekning i området var ikke til å stole på. Hotellet har minst 2 barer, en ved spisesalen og en ved bassenget. Den ved bassenget var riktignok ikke alltid åpen da vi var der.

Rommet vi hadde var det derimot liten grunn til å klage på. Det var god plass, med en sittegruppe, et skrivebord og en TV som aldri ble brukt. Badet hadde til og med boblebad. Utenfor rommet var det også en liten hageflekk hvis man ville sitte litt utendørs.

Hjemreisen

Tid: 16.september 2013, kl.14:20
Sted: Over skyene
Siste morgen i Toscana

Kl.9:30 var vi alle mer eller mindre ferdig pakket, sjekket ut og klare til å reise hjem. Vi ble hentet med den samme bussen som hadde fått oss til hotellet, og en drøy times kjøring tok til oss til flyplassen i Firenze.

Også i Firenze har utviklingen kommet såpass langt at man kan sjekke inn på automater, men de som gjorde det måtte stå i samme kø som resten for å levere bagasjen, så de sparte nok ikke så mye tid. Innsjekking og sikkerhetskontroll gikk greit, og en trang korridor tok oss til avgangshallen. Det var et brukbart utvalg av butikker med hovedfokus på klær og vin, og jeg fikk kjøpt meg den siste flaska med rødvin, denne gang en Montepulciano, samt litt skinke og salami.
 Boarding skjedde nok en gang med bruk av buss, denne gangen en lenger tur enn da vi kom. Flyplassen har vist seg å være litt større enn jeg først trodde. Da vi var i om bord i flyet varte det og rakk før flyet kom noe forsinket på vingene. På flyet ble vi servert noen bløte rundstykker og valgfri drikke før vi skulle mellomlande i München.



Flyet som tok oss til München


Tid: 16.september 2013, kl 16:30
Sted: Over noen andre skyer

Det regnet fortsatt da vi landet i München og ble presset inn i en stappfull buss. Vi var vel en halv time forsinket, så vi hadde ikke stort mer enn tiden av veien til gaten før neste boarding, men en liten gave til hver av barna rakk jeg å kjøpe. Det er ingen sikkerhetsjekk av transitreisende i München, så det går i hvert fall kjapt å komme seg fra en gate til en annen.

Ved boarding bar det atter en gang ut i en buss som kjørte oss til flyet som skulle ta oss tilbake til Gardermoen. Det sto like ved flyet vi nettopp hadde kommet ut av. Det er ved slike reiser man lærer seg å sette pris på Gardermoen.

Dagens rett på Lufthansas fly var en salat som svømte i dressing. Kunne tenkt meg litt mer solid mat enn dette ved middagstider. Vi har fått mye god mat på denne reisen, men det har vært på bakken. Spørs om det ikke blir en pølse på Gardermoen...

Vinsmaking og middag på Castello Il Palagio

Oliventrær og vinåkre på Castello Il Palagio

Etter turens siste faglige del ble vi busset til et vinslott, Castello Il Palagio, som ligger i Chianti-distriktet. Bussturen tok 45 minutter, først langs Superstradaen (ikke det samme som Autostrada!) mot Firenze, deretter på noen humpete veier gjennom skauen før vi kom til det beskjedne "slottet", som viste seg å være et ombygget fengsel.

Vi fikk først en omvisning i de ulike kjellerne, med påfølgende smaking av de respektive viner og innføring i hvilke regler man må følge for å lage en godkjent Chianti Classico og Riserva, samt extra virgin olivenolje.

Her hviler en Chianti Classice Riserva

Med en del glass innabords allerede gikk vi opp til andre etasje for å spise middag. Middagen ble en 5-retters denne gangen. Forretten var en deilig blanding av tynnskåret, tørket kjøtt med ruccola og ost. Primi'en var en pastarett med noe ost og skinke som kan minne litt om lasagne, men det het noe annet. Så kom enda en pastarett med pesto, som vi godt kunne hoppet over. Hovedretten var langt bedre, med tynne skiver av svinestek og stekte poteter. Desserten var en kake med eggekrem. Vinene vi ble servert til maten var enklere enn de vi fikk smake på før middagen.

Før vi reiste tilbake til hotellet åpnet de butikken slik at vi kunne fylle opp taxfree-kvota med produktene deres. Dette var faktisk første muligheten min til litt shopping her nede.

mandag 16. september 2013

Lunsj i Casole d'Elsa

Stedet for sykkelturens lunsjpause

Under vår 7 mil lange sykkeltur ble det behov for å fylle på med litt raske karbohydrater i Casole d'Elsa for å klare veien hjem igjen. I denne koselige, men søndagsstille fjelltopplandsbyen fant vi et passende spisested på fortauet ved enden av hovedgata.

Rettene ble valgt fra pizza- eller primi piatti-menyen. Jeg valte en gnocchi med gorgonzolasaus og valnøttbiter, med pærejuice til å drikke. Det smakte godt, men det hadde nok gjort seg med en salat ved siden av. Gnocchi alene blir fort litt ensformig. Resten av gruppa var også fornøyde med sin mat, men en gjeng syklister med 3 mil i bena sluker det meste.

Regningen ble fordelt til 15 euro per person, og da hadde vi vært rimelig rause med driksen.

Sykkeltur til Casole d'Elsa

Tid: 15. september 2013, kl 23:40
Sted: Hotellet

Se ruten på Runkeeper
 
Fine veier med lite biltrafikk

Hele søndags formiddagen hadde vi fri til å gjøre hva vi ville. Noen ble på hotellet for å bruke svømmebassenget eller SPA'et, noen leide bil og reiste til Siena, mens en gruppe hadde bestilt sykler for å utforske distriktet på egenhånd. Jeg tilhørte den siste gruppen.

Gjengen er klar for tur
Reisebyrået hadde tatt seg av alt rundt bestillingen av syklene, som var klare allerede kl. 9. Da fikk vi syklene tilpasset i høyden før vi gikk for å spise frokost. Syklene var velholdte og av god kvalitet, selv om det gikk litt tregt i starten for en som ikke er vant med racersykler. I Toscana går det enten oppover eller nedover, sjelden bortover, så man angrer ikke på valget av racersykkel i motbakkene, mens det kan lønne seg å være litt mer forsiktig når man setter utfor med de tynne og glatte dekkene. Jeg var nær ved å få en luftig tur ned skråningen da jeg fikk skrens på sykkelen i en utforbakke.

Castel San Gimignano, første stopp

Folka som leverte syklene kunne anbefale en fin rute med fine veier lite trafikk. Turen gikk først gjennom San Gimignano og så videre opp noen bakker til en mindre by med det beslektede navnet Castel San Gimignano, hvor vi hadde vår første stopp for en kaffe. Derfra gikk turen videre sørover til en fjelltopplandsby med navn Casole d'Elsa, hvor vi spiste lunsj for å fylle på med noen raske karbohydrater for å klare veien hjem igjen. Hjemveien fulgte en noe vestligere rute, og vi kom inn på den samme veien hvor vi hadde kjørt hjem med scooter dagen før. Hele turen ble på i underkant av 7 mil.


Det smaker ikke vondt med en espresso underveis
Vel tilbake til hotellet smakte det godt med en kald øl og et forfriskende bad i bassenget, før vi måtte samles for en ny faglig sesjon. Det varslede regnet lot vente på seg, så været var for det meste overskyet, noe som var helt topp for en slik tur. Det kan være greit å huske at Toscana i september ikke er syden, så et regnskyll bør man være forberedt på.

Casole d'Elsa, vendepunktet på turen

Vakkert landskap på hjemveien også

søndag 15. september 2013

Kokkekurs på hotellet

Vi skulle lage middagen selv i dag, ihvertfall deler av den. Vi ble fordelt på to grupper, hvor den ene skulle lage tagliatelle, og den andre noen toskanske kjeks med mandler (hva det nå heter). Det gikk sånn tålelig greit med matlagingen tror jeg, selv om det er noe klin å kna deig med bare hender. Vi ble litt usikre på om det var denne maten vi fikk servert til slutt, for pastaen ble liggende i det samme rommet mens vi hadde vår faglige bit der etterpå.

Resten av måltidet tok proffene seg av. Det ble en antipasti med ulike typer bruchetta, en primi piatti med vår egen(?) tagliatelle og kjøttsaus, secondi med grillet kylling og ragu, og en slags eggedosis med våre egenbakte kjeks til dessert. De to første rettene var gode, men kyllinger var vanskelig å spise på grunn av mye bein. Desserten var så søt at jeg ikke klarte å spise alt.

Scootertur med piknik

Tid: 14. september 2013, kl.23:30
Sted: Hotellet

Et lite utvalg av scooterne
Dagen ble innledet med et morgenbad i bassenget før en god frokost. Toppunktet på dagens agenda var en tur på scooter rundt i distriktet, noe jeg hadde gruet meg litt til ettersom jeg aldri har kjørt noen form for motorsykkel før. Men etter å ha prøvet litt frem og tilbake på parkeringsplassen fikk jeg rimelig greit tak på det. Det skjedde heller ingen ulykker, så er det sagt.

For det meste bare gjorder utenfor Volterra

Vi startet med å kjøre i retning Volterra, ca 3 mil unna hotellet. Veien gikk gjennom delvis vinåkre og delvis skog. Da vi nærmet oss Volterra ble det mindre vinåkre og mer bare jorder. Kornsesongen er nok over for lenge siden her nede. Etter noen lange motbakker kom vi til middelalderbyen Volterra, men vi hadde dessverre ingen stopp her. Jeg var i denne fascinerende byen for 10 år siden, og skulle gjerne vært her igjen.

Karpedam i hagen utenfor bispegården i Mazzolla
I stedet kjørte vi ned igjen på den andre siden av åsen og stoppet på en bitteliten landsby med navn Mazzolla. Herfra var det utsikt i massevis både mot Volterra og i andre retninger. I hagen til et gammelt bispeslott ble vi servert en lunchbuffet bestående ulike paier, salami, skinke og ost. Det er denne enkle maten jeg liker best med det toskanske kjøkken.

Da vi var ferdig spist fortsatte den lange kortesjen med scootere tilbake til hotellet hvor det ventet noen kalde pils ved bassengkanten.

Omsider kunne vi se tårnene på San Gimignano igjen

lørdag 14. september 2013

San Gimignano

Tid: 4. september, litt over midnatt
Sted: Hotellet


Porten i bymuren
Etter middagen ble det tid til en rask sightseeing i byen. Det hadde for lengst blitt mørkt, og denne lille byen gjør seg nok best i dagslys. Gatene virket litt mørke og folketomme og butikkene var stengt, men da vi kom til byens torg var det konsert og masse folk.



Konsert på torget
San Gimignano er kanskje den mest berømte landsbyen i Toscana på grunn av alle byens karakteristiske tårn. I middelalderen var det om å gjøre å bygge det høyeste tårnet, og San Gimignano er en av få byer som har mange av disse tårnene bevart.



Trappen opp til utsiktspunktet

Fra torget gikk vi opp en trapp for å komme til byens høyeste punkt, med utsikt både mot tårnene og den nedre delen av byen. Hadde det bare vært i dagslys og ikke klokken 11 om kvelden, så hadde fått med oss mer av denne byen. Vet ikke om vi får anledning til å reise tilbake hit.

Twin Towers
Skulle gjerne sett denne utsikten i dagslys

Middag på Il Pino

Tid: 3.september 2013, Midnatt
Sted: Hotellet

Stedet for turens første måltid

Den første middagen spiste vi i San Gimignano, som ligger ca 5 kilometer fra hotellet. Vi ble igjen plukket opp av bussen og kjørt til byen.

Restauranten Il Pino ligger like innenfor bymuren i en sidegate. Lokalet hadde tykke steinvegger (som drepte all form for mobildekning) og var så skjevt at det kunne være vanskelig å holde seg på stolen, særlig etter et par glass.

Det ble intet mindre enn en full 4-retters. Antipastien var en slags ostegrateng (det het noe finere på italiensk), som jeg syntes var fantastisk, men som andre mente var i tyngste laget til en forrett. Primi piatti var gnocchi med aubergine og stekte sherrytomater, fortsatt veldig godt. Sedondi piatti var en enklere rett med svinekjøtt, ikke like overveldende som de to første rettene, men smaksrikt og godt likevel. Desserten var en panacotta med bær, som etter min mening var litt tørr. Det skal nevnes at vi tidligere har erfart at maten fort blir litt under pari når restauranten skal servere så mange gjester samtidig, så vi kan nok slå fast at Il Pino er et sted som kan anbefales. Hva prisen ble aner jeg ikke, var ikke jeg som betalte.

Destinasjon: Toscana

Tid: 13.september 2013, kl.12:30
Sted: Over Skagerak


På vingene over danskekysten

 Det blir mye italiensk i høst. Det er 10 år siden jeg sist var i dette landet, men denne høsten skal jeg ta igjen det forsømte med først denne jobbturen til San Gimignano i Toscana, deretter om drøye to uker til Venezia med kona for å feire 10 års bryllupsdag. Kunne hatt det verre.

Denne turen til Toscana er altså en tur med avdelingen på jobben, forhåpentligvis jevnt fordelt mellom arbeid og fritid. Fordi vi nådde de økonomiske målene for fjoråret får vi altså lov til å unne oss å gjøre workshops i Italia i stedet for i et av våre egne møterom.

Vi hadde jo vår bryllupsreise i Italia for 10 år siden, og store deler av den var i Chianti-distriktet i Toscana. Nå skal vi til en annen del av denne provinsen, og vi skal bo på et hotel utenfor San Gimignano. Har ikke vært i denne byen tidligere, men vi kunne se tårnene i byen fra en biltur vi hadde på min forrige italiatur.

På agendaen, av det som ikke regnes som jobb, har vi en scootertur i det grønne og en lengre sykkeltur rundt i distriktet. Har aldri kjørt scooter før, så akkurat der er jeg litt nervøs.

Etter å ha stått opp til vanlig tid og fulgt barna til skolen, tok jeg først buss, deretter flytog til Gardermoen. Innsjekking av bagasje gikk greit, og nå har jeg også lært at man ikke kan skrive ut bagasjelapper for Lufthansas flyvninger på SAS sine automater, til tross for at all innsjekking gjøres hos SAS.

Magen ble fylt med sushi, kolleger ble oppsøkt, og nå er vi på flyet på vei til mellomlanding i München, hvor jeg fyller magen enda mer med flyets kjøttboller. Lufthansa skal ha for at de fortsatt serverer gratis mat og drikke ombord, men noen forkjemper for å forbedre flymatens rykte er de ikke.


Tid: 13. september - 2013, kl 16:00
Sted: Ingen aning, ser bare skyer

Det er litt nedtur å fly 2 timer sørover, og oppleve at været er kaldere her enn hjemme. Det var skikkelig gråvær da vi landet i München, men vi skulle jo ikke bli her særlig lenge. Vi ble ført inn i shuttlebusser og kjørt en ganske solid tur til terminalen. Skiltingen mot gate'n kunne gjerne vært mindre forvirrende, men vi fant nå frem, og rakk å ta en kaffe og litt vindusshopping før vi skulle ta ny buss nesten samme veien tilbake. Greit å vite hvor lekebutikkene er før hjemreisen. Det så ut til å være ganske bra utvalg.

Siste del av turen er med Air Dolomiti. Flyet er en del mindre, med kun 4 seter i bredden. Som så ofte ved store flyplasser tok det litt før vi kom oss i lufta, men nå er vi ihvertfall underveis. Været under oss virker fortsatt grått, men jeg kan skimte noen høye fjelltopper i horisenten.


Tid: 13. september 2013, kl. 17:30
Sted: På bussen fra flyplassen i Firenze

Flyturen mellom München og Firenze var for kort til at italienerne rakk å gruse tyskerne i matveien, et beger med italiensk gelato kan ikke slå feil.

Skydekket sprakk midt under innflyvningen til Firenze, og fristelsen var stor til å bryte elektronikkforbudet for å ta noen bilder av det bølgende landskapet og domkirken og rådhustårnet som hevet seg over Firenze.

Vel nede på bakken ble vi igjen stappet inn i en buss som kjørte oss de få meterne til terminalen. Bagasjen kom relativt kjapt, og i den lille ankomsthallen ble vi møtt av en guide som etterhvert ledet oss ut til en buss.

Lanskapet utenfor Firenze var ikke det mest spennende, men det tok seg gradvis opp etterhvert som vi kom lenger bort fra byen. Om ikke lenge kunne vi se utover de lave åsene, vinrankene og ferdig treskede og pløyde jorder som venter på neste sesong.



Tid: 3.september 2013, kl 19:10
Sted: Hotel San Paolo

Etter en times kjøretur kunne se tårnene i San Gimignano, og ikke lenge etter var vi fremme ved hotellet. Vi ble tildelt nøkler i resepsjonen og fant frem til rommene. Rommet vårt er stort, med skrivebord, flatskjerm TV, fint bad og en liten hageflekk. Virker bra så langt.

Endelig fremme

 
Blogglisten