Lunsj på Santa Irene

Santa Irene

Da vi slo oss ned på stranden valgte vi parasollene til Santa Irene, enda en av kafeene langs stranden. Prisen her er 5 euro per parasoll. Parasollene her var litt lavere enn vanlig, i følge dem selv for at de skal gi mer skygge. Det stemte nok, men det var litt upraktisk når man skulle reise seg.

Natulig nok spiste vi også lunsj her. Det er en typisk strandbar snack-meny, med salater, omeletter og toast. Ylva bestilte toast, Brage omelett, Ask pannekake med ost og skinke, Ina gresk salat mens jeg spiste kretisk salat. Sistnevnte er en salat med brødbiter, egg, poteter og Mizithra, en lokal geit- og saueost som er mer kremete enn fetaosten. Posjonene var som vanlig rikelige. Regningen kom på 36 euro.

Kretisk salat og en tam eplejuice.

Second breakfast på Erontas

Det første vi gjorde da vi kom til Sougia var å sette oss på en av kafeene ved stranden, Erontas tror jeg den het, for å spise en ekstra frokost. Det gikk mest i fruktsalater med og uten yoghurt, samt litt juice og frappe. Syntes kanskje at regningen på 27 euro var litt mye i forhold til hva vi spiste, men ellers var det et ålreit sted å være.

Slik yoghurt skal serveres.

Stranden i Sougia

Mellom parasollene på Sougias steinstrand.

Sougia har en lang strand med småsteiner som ligger langsmed byen. Nedenfor byens kafeer har man fulle fasiliteter med solsenger, parasoller og dusj. Lenger østover, forbi hippiekollektivet, regnes nok leide solsenger som alt for borgelig, så her ordner man sin egen leir.

Stranden er som nevnt ikke en sandstrand, men steinstrand. Steinene er rundslipte og ikke vonde å gå på, men badesko er nok likevel en nyttig anskaffelse. Man synker litt nedi bunnen når man tråkker på de minste steinene, og jeg slet en del med å holde balansen, særlig når jeg skulle bære Ask. Det blir fort dypt her, så stranden kan nok ikke kalles barnevennlig.

Men steinstrender har ofte sin egen menighet, og en ting skal de ha. Man finner ikke klarere vann noen steder. Og de største barna var også fornøyd med det de så under vann.

En dusj i vinden etter et bad i saltvann.

Sougia

Sougia ligger ved utløpet av Irini-kløften.

Etter å ha sløvet i Paleochora i tre dager syntes vi det var på tide å komme seg litt ut av byen og heller sløve et annet sted. Derfor kjøpte vi fergebilletter til Sougia, som er den nærmeste byen mot øst.

Båten Samaria I går fra Paleochora og helt Sfakion, men den er mest kjent for å frakte fotturister som har gått Samaria-kløften fra målgangen i Agia Roumeli til Sougia slik at de kan busses tilbake til sine respektive hoteller. Billettene kostet 11,20 euro hver vei, med halv pris for barn. Båten legger fra havn kl 8:30 hver morgen. Båten har tre dekk, inkludert bildekket, og var mer enn stor nok for oss som ikke skulle reise den mest trafikkerte delen av ruta. Om horden av folk på vei fra Agia Roumeli som møtte oss på kaia i Sougia hadde hatt like god plass, er jeg usikker på. Uansett, til tross for heftig vind var det behagelig å sitte på det øverste dekket, hvor det også er en liten kiosk.

Langs strandpromendaen er det kafeene som rår.

Sougia er en veldig liten by, hvor strandpromenaden og hovedveien på tvers av byen er de eneste gatene med særlige fasiliteter. Strandpromenaden flankeres av serveringsteder med utsikt over stranden. Tverrgaten har et supermarked, et par andre butikker og en minibank. Fortsetter man østover langs stranden finner man oppslåtte telt og et par kafeer som forsøker å holde liv i byens gamle hippie-rykte.

Det skal også finnes rester av oldtidsbyen Syia langs det uttørkede elveleiet som skiller byen fra hippiekollektivet. Disse restene var vanskelige å finne, dels på grunn av inkonsekvent skilting, dels fordi veiene ikke var så godt egnet for barnevogna vår. Man kan også reise med en fiskebåt til en annen oldtidsby, Lissos, herfra. Hadde vi gjort dette hadde vi nok brukt mesteparten av dagen på dette.

Ellers er Sougia mest kjent for sitt rolige tempo, "autentiske" preg og stedet alle fotturistene bare reiser forbi.

Det eneste jeg fikk øye på som kunne være resten av Oldtidsbyen Syia.

På den østlige delen av stranden forsøker gamle 68-ere å holde liv i hippieidealene.