Middag på Roy's

Uteserveringen på Roy's.

Etter sightseeingturen var det på tide for kollegaen min og jeg å delta på konferansen vi egentlig har kommet hit for. Eneste på programmet denne dagen var keynote-talen. Det som skjer på konferansen kommer jeg til å skrive om på en annen blogg.

Da foredraget var over gikk vi for å spise middag. Kollegaen min har ei venninne som bor her i San Diego, som hadde bestilt bord til oss på Roy's, en Hawaiian cousine som ligger på Marriott, nabohotellet vårt. Vi hadde fått bord ute på terrassen, noe som egentlig var i kaldeste laget til tross for varmelampene. Men selskapet med to hyggelige amerikanske damer varmet, og utover kvelden kom også vår venn fra Blindeforbundet direkte fra en enda lenger flyreise enn vi hadde hatt dagen før.

Roy's er et spisested med høyere prisklasse, men maten er også veldig god. Det startet med en canoe, et brett med flere småretter på deling, bl.a. sushi, spare ribs og innbakt sjømat. Hovedretten min var short rib og Ina spiste filet mignon, begge servert med potetmos og stekte grønnsaker. Desserten var en pineapple upside down, visstnok en kake bakt inni en ananas.

Delingen av regningen ble et aldri så lite kaos mellom så mange mennesker, men vår andel ble vel på rundt 120 dollar. Ikke spesielt billig med andre ord, men det regnet vi ikke med heller. Hovedrettene her koster fort over 40 dollar.

Nytt måltid, ny øl.

 

Lunsj på Napizza, Little Italy

I Little Italy satte vi oss på en liten pizzeria med navn Napizza, som ligger på et gatehjørne ved India Street. Det er et enkelt sted, hvor man bestiller og betaler ved disken, så kommer maten til bordet når den er ferdig. Ina fikk en glutenfri pizza med kylling og fetaost, mens jeg tok en med sopp (og gluten). Maten var ihvertfall god god og gjorde oss mette.

Alle utesteder i San Diego med håp om å overleve må servere minst en øltype fra de mange lokale bryggeriene i byen. Her ble ølet til og med servert i syltetøyglass! Det virker som en øl alltid koster 6 dollar, uansett hvilken type det er og hvor du drikker den. For to øl og to pizza betalte vi 23 dollar.

Koselig pyntet på fortauet.

 

Little Italy

India Street i Little Italy.

Alle amerikanske byer ser ut til å ha en Little Italy, San Diego inkludert. Mange italienere flyttet visstnok hit etter jordskjelvet i San Fransisco, hvis jeg forsto guiden vår rett. Hovedgaten gjennom Little Italy heter pussig nok India Street, og er en trivelig gate med mange spisesteder. Med italiensk mat, naturligvis.

 

Det var ikke bare oss som hadde en rolig dag på jobben.

 

Sightseeingtur med trolley

Old Town Trolley.

Old Town er startstedet for Old Town Trolley, en sightseeingbuss bygget som en gammeldags trikk, som arrangerer sightseeing over hele San Diego. Bussene går hver halvtime, og en billett koster 39 dollar. Turen tar om lag 2 timer og man kan hoppe av og på som man vil. Vi forsto at det var lurt å ikke gjøre dette senere på dagen, for da kan turene ta mye lenger tid på grunn av rushtrafikken. Det er bussjåføren som er guide, noe som gjør opplevelsen mer personlig enn på de store sightseeingbussene som har blitt vanlige i Europa, med ferdig innspilte fortellinger i et headset. Baksiden er at trolley'en til tider bråker ganske mye, slik at vi ikke alltid hørte hva guiden sa.

Gaslamp quarter.

Trolleyen kjørte først ned til Seaport Village, området hvor vi bor, før den svingte innom Downtown og Gaslamp Quarter, et gammelt strøk hvor det er populært å gå ut om kvelden. Så kjørte vi over den 3 kilometer lange San Diego Bridge som går over til Coronado Island, et idyllisk forstadsområde med fin utsikt mot byen på den ene siden og noen flotte strender på den andre. Selv om det var en del folk på stranda, så er det litt i tidligste laget, selv her i sydlige California. Coronado Beach er nok også mer egnet for surfing enn for bading, med mindre man er veldig glad i store bølger.

Utsikt mot sentrum (og hotellet vårt) fra Coronado Island.

Bussen kjørte tilbake til fastlandet og innom Balboa Park, en svær park som inneholder bl.a. San Diego Zoo og flere museer. Vi hoppet av bussen i Little Italy fordi vi ikke trengte å dra helt tilbake til Old Town.

Coronado beach.

 

Old Town

Old Town kan gi deg følelsen av å være i en westernfilm.

Mesteparten av den første dagen hadde vi fri, slik at vi kunne være litt turister. Og hva er vel mer naturlig for turister å gjøre enn å reise rett til gamlebyen? Vi kom oss dit ved å kjøpe et dagskort til the trolley (trikken) for 5 dollar pluss et compass card til 2 dollar, og ta trolley'en fem stasjoner nordover.

Old Town er et avgrenset og bilfritt område med restaurerte hus fra spansk og meksikansk tid. Det var her California i sin tid ble født, ettersom dette var det første stedet på USAs vestkyst at europeere slo seg ned.

Her er banken, nå et museum.

Man får følelsen av å være i en fredelig cowboylandsby når man er her, når man rusler mellom saloons og butikker, og de som jobber i butikkene er kledd i tradisjonelle klær. Butikkene er rene turistfeller selvsagt, men det betyr jo ikke at de ikke kan selge interessante ting. Vi brukte i hvert fall en god del tid i butikker som solgte godteri, kaffe og te, og en del artige meksikanske gaveartikler. Andre bygninger er gjort til små museer.

Gammel meksikansk arkitektur preger mye av San Diego, ikke bare i Old Town.

Det er ikke bare innenfor dette parkområdet man kan kalle det en gamleby. Videre nedover gaten er det fortsatt gamle bygninger som dominerer, og jeg mistenker at prisene kan være lavere i butikkene som ligger her. Men vi tok oss ikke tid til å finne ut av dette, og avsluttet heller besøket i Old Town med en stor, håndlaget iskrem.

En stor iskrem avsluttet besøket.

 

Middag på Grand Lobby Bar

Den ultimate burger.

 

Vi var alle trøtte etter nesten et døgn på reisefot, så middagen ble vi enige om å gjøre enklest mulig. Det vil si å spise på restauranten i lobbyen.

Menyen var ikke veldig stor, men varierte fra sushi til 8 dollar for 8 biter til biffer til godt over 30. Damene tok sushi, mens gutta tok hver sin ultimate burger. Burgeren var av en høye typen, med ost og bacon, og pommes frites ved siden av. Alle var fornøyde med maten de fikk, like så med den lokale IPA'en vi drakk til. San Diego er visstnok kjent for sine mikrobryggerier, så det skal vi finne ut mer av.

 

 

Destinasjon: San Diego

Tid: 21. mars 2016, kl: 7:45

Sted: På flyet mellom Oslo og London

Årets påske tilbringes av alle steder i San Diego, California. Anledningen er at jeg sammen med en kollega og en person fra Blindeforbundet skal holde et foredrag på konferansen 31st Annual International Technology and People with Disabilities Conference, bedre kjent som CSUN Conference.

Siden dette skjer i påskeuken, og vi uansett må betale for dobbeltrom, koster det ikke så mye ekstra å ta med ektefellene våre og gjøre en liten ferie ut av det. Barna har blitt sendt til mine foreldre.

Første etappe: Drøbak - Heathrow

Vi ble tipset om å fly med British Airways fordi de flyr direkte fra London til San Diego. Vi har blitt advart mot å mellomlande i USA for å unngå ekstra stress med toll og bagasje. Tungvint nok å komme inn i USA som det er.

Ulempen er at flyet til London går allerede kl. 7:25 om morran, og når man helst skal være på flyplassen 2 timer i forveien, blir det ikke mye igjen av natta når skal kjøre fra Drøbak og parkere bilen først. Derfor unnet vi oss en natt på Radisson Blu, som ligger rett ved siden av terminalen. Vår første erfaring etter å ha parkert bilen på P2, var at det hadde vært kortere vei å gå til Park Inn, som ligger mellom parkeringsplassene og terminalen, mens Radisson Blu ligger på motsatt side.

En drink i hotellbaren kvelden før en lang reise.

Men vi fikk ihvertfall tatt en drink sammen med reisefølget, som kom med fly fra Molde, før vi tok en tidlig kveld og fikk en god natts søvn.

Kl. 6 neste morgen møttes vi igjen i lobbyen og gikk i samlet flokk til terminalen. Nytt datasystem gjorde at innsjekking av bagasje tok uvanlig lang tid, men det er vel nettopp det nye nye datasystemer er til til for. En veldig tidlig boarding gjorde at vi rakk knapt mer enn å gå direkte til gate. Sikkerhets- og passkontroll gikk greit, uten lange køer.

Flyet tok av i rute, og vel oppe i lufta fikk vi servert frokost bestående av croissant med ost og skinke, samt juice og kaffe. Glutenfrie Ina hadde pakket med sin egen mat, så da ble det to croissanter på meg.

Rommet vårt på Radisson Blu. Akkurat passe for en natts søvn før en tidlig flyavgang.

 

Andre etappe: Heathrow - San Diego

Tid: 21. mars, kl 14:45

Sted: på flyet over Irland.

 

Gråvær i England. Intet blivende sted.

Kollegaen min har en kneskade som gjør at hun må be om assistanse for å komme seg rundt på flyplasser. Dermed ble hun plassert i en rullestol straks vi hadde landet på terminal 5 på Heathrow, og en assistent trillet henne rundt på flyplassen. Det var praktisk også for oss andre i reisefølget, da vi ble eskortert forbi alle køer ved pass- og sikkerhetskontroller. Vi ble parkert ved et venterom for folk med assistansebehov og fikk beskjed om at vi ville bli plukket opp igjen der kl 12.

Pilots, restaurantbaren hvor vi fikk oss litt mat mens vi ventet på neste fly.

Vi hadde over 4 timer på oss før vi skulle videre til San Diego. Den tiden slo vi i hjel ved å ta en frokost nummer to på baren Pilots. Tre av oss valgte english breakfast, mens Ina valgte stekt laks. Til drikke valgte vi brus, juice, kaffe og te. Prisene er som vanlig på alle flyplasser: dyrt. Matrettene gikk for rundt 13 pund. Totalt kostet for alle fire 76 pund.

English breakfast.

Det er rikelig med butikker på terminalen, men vi kjøpte ikke annet enn en liten Jægermeister og en flaske vann. Vi kommer nok heller til å bruke mer tid her på hjemveien, når kvota skal fylles. Vi noterte oss et bra utvalg av whisky og noe artig innpakket godteri vi kan glede barna med.

Det varte og rakk før vi fikk vite hvilken gate flyet skulle gå fra, og da det kom på tavlen viste det seg at det var fra seksjon C i samme terminal. At det er samme terminal betyr ikke nødvendigvis at det er kort vei til gate'n. Vi måtte ned en lang rulletrapp/heis og ta en t-bane som gikk mellom seksjon A, B og C. Etter et par minutter i stor fart kom vi oss til riktig seksjon, gikk opp tilsvarende høydemeter igjen før vi gikk rett på gate C55, hvor de nesten var klare for boarding.

Terminal 5 er den nyeste terminalen på Heathrow, og langt bedre enn de andre terminalene jeg har vært på, hvilke det nå var igjen. At den er stor får så være. Hvis det er prisen for å slippe å ta buss til og fra flyene, noe vi slapp, så er det verdt det.

Også dette flyet kom i lufta etter planen. Som forventet på et langdistansefly er det litt rikere med fasiliteter her. Seteryggen foran har en nokså liten skjerm med et nokså lite utvalg av relativt nye filmer, et enda mindre utvalg av musikk, samt noe annet dillemikk som tv-serier, radioprogram, spill etc. På setene lå det et teppe (som trengtes, for det var ganske kaldt i kabinen), en pute og øreplugger til underholdningssystemet. Noen form for internettilkobling fant jeg ikke. Til å spise fikk vi noe kylling med et indisk etternavn, en potetsalat med 3 gram laks på toppen, noe ost, kjeks og en sjokoladepudding. Senere på turen ble det snacks som kake, havrebar og nachos. Atter senere fikk vi et tredje måltid, som var en kyllingwrap og en kake.

Første måltid på flyet.

 

Tid: 22. mars 2016, kl 04:20 (jetlag)

Sted: Manchester Grand Hyatt, San Diego

Deilig å se at vi snart er fremme.

Etter 11 timer, 3 måltider, 2 filmer (Steve Jobs og The Martian) og et par forsøk på å få sove, landet vi omsider i San Diego. Flyplassen ligger rett utenfor sentrum, og vi fløy bokstavelig talt mellom skyskraperne da vi gikk inn for landing.

Kollegaen min ble på nytt plassert i en rullestol da vi kom ut av flyet, men vi var ikke oppmerksomme nok til å holde følge med dem før vi kom til passkøen. Stor tabbe, for da kom vi oss ikke rundt den enorme køen man alltid må stå i når man skal inn i USA. Den er heldigvis ikke like lang som køene i New York, men selv om det bare var folk fra vårt fly som skulle gjennom tok det likevel tre kvarter før det var vår tur til bli tatt bilde av og avgi fingeravtrykk. Vakten var i det minste hyggelig, det er ikke alltid det inntrykket man har av amerikanske grensevakter. Det beste med å reise inn til USA, er at vi aldri må vente på koffertene. Det er heller de som må vente på oss. Da de var plukket opp, bar det gjennom tollen og ny visning av pass og levering av erklæringsskjemaet vi fikk utdelt på flyet. Det gikk heldigvis mye raskere.

Vel ute av terminalen ble vi gjenforent med reisefølget og fikk tak i en taxi. I motsetning til New Yorks gule taxier, har de her mer anonyme Priuser. Forhåpentligvis er California lenger fremme hva klimautslipp angår enn landet forøvrig. Taxituren gikk kjapt og kostet 16 dollar.

Da vi var fremme og innsjekket på hotellet, ble det en rask middag på restauranten i lobbyen, før vi endelig fikk oss litt etterlengtet søvn. Vi hadde regnet ut at det tok 22 timer fra vi forlot hotellet på Gardermoen til vi var fremme på hotellet i San Diego.

San Diego sett fra flyplassen.