tirsdag 22. mars 2016

Destinasjon: San Diego

Tid: 21. mars 2016, kl: 7:45

Sted: På flyet mellom Oslo og London

Årets påske tilbringes av alle steder i San Diego, California. Anledningen er at jeg sammen med en kollega og en person fra Blindeforbundet skal holde et foredrag på konferansen 31st Annual International Technology and People with Disabilities Conference, bedre kjent som CSUN Conference.

Siden dette skjer i påskeuken, og vi uansett må betale for dobbeltrom, koster det ikke så mye ekstra å ta med ektefellene våre og gjøre en liten ferie ut av det. Barna har blitt sendt til mine foreldre.

Første etappe: Drøbak - Heathrow

Vi ble tipset om å fly med British Airways fordi de flyr direkte fra London til San Diego. Vi har blitt advart mot å mellomlande i USA for å unngå ekstra stress med toll og bagasje. Tungvint nok å komme inn i USA som det er.

Ulempen er at flyet til London går allerede kl. 7:25 om morran, og når man helst skal være på flyplassen 2 timer i forveien, blir det ikke mye igjen av natta når skal kjøre fra Drøbak og parkere bilen først. Derfor unnet vi oss en natt på Radisson Blu, som ligger rett ved siden av terminalen. Vår første erfaring etter å ha parkert bilen på P2, var at det hadde vært kortere vei å gå til Park Inn, som ligger mellom parkeringsplassene og terminalen, mens Radisson Blu ligger på motsatt side.

Et glass med fjellbekk og en flaske Corona.
En drink i hotellbaren kvelden før en lang reise.

Men vi fikk ihvertfall tatt en drink sammen med reisefølget, som kom med fly fra Molde, før vi tok en tidlig kveld og fikk en god natts søvn.

Kl. 6 neste morgen møttes vi igjen i lobbyen og gikk i samlet flokk til terminalen. Nytt datasystem gjorde at innsjekking av bagasje tok uvanlig lang tid, men det er vel nettopp det nye nye datasystemer er til til for. En veldig tidlig boarding gjorde at vi rakk knapt mer enn å gå direkte til gate. Sikkerhets- og passkontroll gikk greit, uten lange køer.

Flyet tok av i rute, og vel oppe i lufta fikk vi servert frokost bestående av croissant med ost og skinke, samt juice og kaffe. Glutenfrie Ina hadde pakket med sin egen mat, så da ble det to croissanter på meg.

Hotellrom med dobbeltseng.
Rommet vårt på Radisson Blu. Akkurat passe for en natts søvn før en tidlig flyavgang.

 

Andre etappe: Heathrow - San Diego

Tid: 21. mars, kl 14:45

Sted: på flyet over Irland.

 

Utsiden av Heathrow flyplass.
Gråvær i England. Intet blivende sted.

Kollegaen min har en kneskade som gjør at hun må be om assistanse for å komme seg rundt på flyplasser. Dermed ble hun plassert i en rullestol straks vi hadde landet på terminal 5 på Heathrow, og en assistent trillet henne rundt på flyplassen. Det var praktisk også for oss andre i reisefølget, da vi ble eskortert forbi alle køer ved pass- og sikkerhetskontroller. Vi ble parkert ved et venterom for folk med assistansebehov og fikk beskjed om at vi ville bli plukket opp igjen der kl 12.

Inngangen til en bar på Heathrow flyplass.
Pilots, restaurantbaren hvor vi fikk oss litt mat mens vi ventet på neste fly.

Vi hadde over 4 timer på oss før vi skulle videre til San Diego. Den tiden slo vi i hjel ved å ta en frokost nummer to på baren Pilots. Tre av oss valgte english breakfast, mens Ina valgte stekt laks. Til drikke valgte vi brus, juice, kaffe og te. Prisene er som vanlig på alle flyplasser: dyrt. Matrettene gikk for rundt 13 pund. Totalt kostet for alle fire 76 pund.

En tallerken med egg, bacon, bønner, toast, pølse, sopp og stekt tomat.
English breakfast.

Det er rikelig med butikker på terminalen, men vi kjøpte ikke annet enn en liten Jægermeister og en flaske vann. Vi kommer nok heller til å bruke mer tid her på hjemveien, når kvota skal fylles. Vi noterte oss et bra utvalg av whisky og noe artig innpakket godteri vi kan glede barna med.

Det varte og rakk før vi fikk vite hvilken gate flyet skulle gå fra, og da det kom på tavlen viste det seg at det var fra seksjon C i samme terminal. At det er samme terminal betyr ikke nødvendigvis at det er kort vei til gate'n. Vi måtte ned en lang rulletrapp/heis og ta en t-bane som gikk mellom seksjon A, B og C. Etter et par minutter i stor fart kom vi oss til riktig seksjon, gikk opp tilsvarende høydemeter igjen før vi gikk rett på gate C55, hvor de nesten var klare for boarding.

Terminal 5 er den nyeste terminalen på Heathrow, og langt bedre enn de andre terminalene jeg har vært på, hvilke det nå var igjen. At den er stor får så være. Hvis det er prisen for å slippe å ta buss til og fra flyene, noe vi slapp, så er det verdt det.

Også dette flyet kom i lufta etter planen. Som forventet på et langdistansefly er det litt rikere med fasiliteter her. Seteryggen foran har en nokså liten skjerm med et nokså lite utvalg av relativt nye filmer, et enda mindre utvalg av musikk, samt noe annet dillemikk som tv-serier, radioprogram, spill etc. På setene lå det et teppe (som trengtes, for det var ganske kaldt i kabinen), en pute og øreplugger til underholdningssystemet. Noen form for internettilkobling fant jeg ikke. Til å spise fikk vi noe kylling med et indisk etternavn, en potetsalat med 3 gram laks på toppen, noe ost, kjeks og en sjokoladepudding. Senere på turen ble det snacks som kake, havrebar og nachos. Atter senere fikk vi et tredje måltid, som var en kyllingwrap og en kake.

Et brett med flymat.
Første måltid på flyet.

 

Tid: 22. mars 2016, kl 04:20 (jetlag)

Sted: Manchester Grand Hyatt, San Diego

"Welcome to San Diego" skrevet på bakken.
Deilig å se at vi snart er fremme.

Etter 11 timer, 3 måltider, 2 filmer (Steve Jobs og The Martian) og et par forsøk på å få sove, landet vi omsider i San Diego. Flyplassen ligger rett utenfor sentrum, og vi fløy bokstavelig talt mellom skyskraperne da vi gikk inn for landing.

Kollegaen min ble på nytt plassert i en rullestol da vi kom ut av flyet, men vi var ikke oppmerksomme nok til å holde følge med dem før vi kom til passkøen. Stor tabbe, for da kom vi oss ikke rundt den enorme køen man alltid må stå i når man skal inn i USA. Den er heldigvis ikke like lang som køene i New York, men selv om det bare var folk fra vårt fly som skulle gjennom tok det likevel tre kvarter før det var vår tur til bli tatt bilde av og avgi fingeravtrykk. Vakten var i det minste hyggelig, det er ikke alltid det inntrykket man har av amerikanske grensevakter. Det beste med å reise inn til USA, er at vi aldri må vente på koffertene. Det er heller de som må vente på oss. Da de var plukket opp, bar det gjennom tollen og ny visning av pass og levering av erklæringsskjemaet vi fikk utdelt på flyet. Det gikk heldigvis mye raskere.

Vel ute av terminalen ble vi gjenforent med reisefølget og fikk tak i en taxi. I motsetning til New Yorks gule taxier, har de her mer anonyme Priuser. Forhåpentligvis er California lenger fremme hva klimautslipp angår enn landet forøvrig. Taxituren gikk kjapt og kostet 16 dollar.

Da vi var fremme og innsjekket på hotellet, ble det en rask middag på restauranten i lobbyen, før vi endelig fikk oss litt etterlengtet søvn. Vi hadde regnet ut at det tok 22 timer fra vi forlot hotellet på Gardermoen til vi var fremme på hotellet i San Diego.

Utsikt mot San Diego, bak noen palmer.
San Diego sett fra flyplassen.

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

 
Blogglisten