Stranden vest for gamlebyen.

Det bør være plass til alle på stranden i Caorle.

Når man ser på Google maps sine satellittbilder kan man få inntrykk av at hele østkysten av Italia er en eneste lang strand. Strendene i Caorle virker også endeløse, kun avbrutt av en odde ved gamlebyen.

Det er stranden vest for gamlebyen som ligger nærmest vår leilighet. Den er delt opp i nummererte seksjoner, hver tilhørende diverse hoteller og andre utleiere. Vi kjøper "billetter" til våre solsenger hos Agenzia Arcatours, noe som er billigere enn å kjøpe dem på stedet. En parasoll med to senger koster 14 euro per dag, mens det koster 10 hos Arcatours. Nederst ved vannet er det fritt frem for alle å sette opp sine egne parasoller.

Det skal godt gjøres å finne noe å klage over på selve stranden. Sanden er finkornet hele veien, og det finnes knapt steiner på bunnen. Noen småskjell helt innerst må man regne med. Stranden er langrunn, uten områder hvor det brått blir dypere. Orker man å svømme litt, kommer man til noen flåter man kan stupe fra. Bortsett fra at den lange, rette stranden sikkert er litt utsatt på en dag med mye vind, har vi ennå ikke sett store nok bølger til å skremme to år gamle Ask.

Solsenger så langt øyet kan se.

 

Skal man klage over noe, må det være den skyhøye sydenfaktoren. Det er nesten komisk med de brede og endeløse rekkene med solsenger plassert med nesten militær presisjon. Det går stadig rundt selgere som tilbyr massasje, håndklær, solbriller, frukt, drager og gud vet hva, men de er sjelden veldig pågående. Det er også lekeplasser, dusjer og garderober her. En og annen snackbar finnes det også, men jeg hadde egentlig forventet flere.

Kort oppsummert er dette en super og lett tilgjengelig strand for de store massene. Men den mangler sjarmen og de spektakulære opplevelsene fra strendene langs Algarve-kysten i Portugal. Men alle strender kan jo ikke være som Algarve heller.

 

After beach på stranda.

 

Middag på Al Campiello

En Spritz Aperol før middagen kan anbefales.

På fredagskvelden gikk vi igjen i retning gamlebyen for å spise middag. Vi fant nok en gang en fristende restaurant på en av de mange piazza'ene i byen, Al Campiello. Det fine med disse torgene er at det er god plass til å la Ask løpe litt rundt i trygg avstand til trafikken.

 

For første gang valgte vi å bestille en antipasti før hovedretten. Det er tross alt her gullet ligger i den italienske maten. Ina bestilte sin gamle favoritt caprese (tomat og mozzarella-salat), mens jeg spiste tørket skinke med ruccula og parmesan. Mozzarellaen levde opp til forventningene, og all mat smaker godt med parmesan.

Alt blir bedre med parmesan.

Barna gikk rett på pizzaen. Brage prøvde igjen noe nytt og tok en med salami, mens Ylva valgte det trygge, en prosciutto. Hovedretten til Ina var et generøst grillspyd med salat og pommes frittes. Jeg valgte en entrecôte med enda mer ruccula og parmesan. Kjøttet var mer gjennomstekt enn hva som ville vært gangbart hjemme, men det var likevel saftig og godt. Jeg forsto det som det kom uten tilbehør, så jeg bestilte pommes frites og stekte grønnsaker som siderett. Det siste kunne jeg latt være, og pommes frites fikk jeg alt for mye av. Vi sliter stadig med å knekke koden for når vi trenger sideretter eller ikke, og når vi forsøker å spørre kelnerne blir vi bare mer forvirret.

Til å drikke hadde vi først to spritze, fire brus, en halv liter rødvin på karaffel og til slutt to espresso. Sluttsummen kom på 106 euro. Den dyreste middagen så langt, men så bestilte vi også mer enn vi klarte å spise.

ALT blir bedre med parmesan!

 

 

 

Middag på Alla Posta

Alla Posta ligger pent til, vendt mot strandpromenaden i gamlebyen.

Den tredje kvelden kom vi oss endelig helt ned til gamlebyen. Det er mange fristende spisesteder her, særlig på de små plassene som vender mot strandpromenaden. Et av disse heter Alla Posta, like ved siden av et postkontor. Her fant vi et bord langs en trang sidegate.

 

Dette er primært en fiskerestaurant, noe menyen bar preg av. Ina var den eneste som gikk for fisk, fordi det var kun disse rettene som var glutenfrie (hvis kelneren i det hele tatt forsto spørsmålet). Jeg bestilte en schnitzel, garantert ikke glutenfri, Brage tortellini og Ylva lasagne. Barna var veldig begeistret for sin mat, Ina syntes den store (hele) fisken hun fikk smakte godt, men at det fulgte med litt lite polenta til så mye fisk. Hun mente også at tomat- og løksalaten vi hadde bestilt som siderett var for lite til å dele på. Der må jeg ta min del av skylden. Schnitzelen min var god, men pommes frites'en var kjedelig. Ask mente at både schnitzel og pommes frites var godt, så lenge det var nok ketsjup på.

God stemning i sidegaten.

 

Vi skeiet også ut med dessert i dag, selv om de ikke serverte noe vi kunne være sikre på at barna likte (altså is). De våget seg heller ut på hver sin profitterole, som så ut som tre vannbakkels fylt med krem og dekket med sjokolade. De sa det var godt, men de spiste ikke alt. Det kan rett og slett skyldes at det ble for mektig. Min dessert var en bomba della casa. Kaloribomba, antakeligvis. Servitørene forklarte det som en egen variant av tiramisu, men jeg synes ikke det liknet så veldig. Den besto av en slags eggekrem med noen store flak av noe bakverk. Godt smakte det i alle fall.

Kaloribomba della casa.

 

Regningen kom på 100 euro blank. Riktignok spiste vi flere retter enn tidligere, og vi unnet oss også en halv liter forfriskende hvitvin på deling, men rettene kostet jevnt over mer enn de gjorde på de andre stedene vi har spist. Heller ikke personalet her imponerte med engelskkunnskapene, og de rotet litt med bestillingene. Men de forsøkte ihvertfall så godt de kunne.

 

Middag på Food Mami

Risotto på utstilling, men ikke på menyen.

Den første hele dagen i Italia hadde gått til å være på sykehus i stedet for å ligge på stranden. Nokså slitne og sultne denne dagen valgte vi nok en gang å spise i nærheten. Men Ina, som hadde passet på Ask mens jeg badet sammen med Brage og Ylva, hadde et sterkt behov for å endelig se havet, etter å ha vært her i over et døgn. Dermed gikk vi for å se hva som fantes av spisesteder langs strandpromenaden.

Det første vi fant som ikke var en ren snackbar var Food Mami, hvor de var i ferd med å frese sjømat ved inngangen for å friste de forbipasserende. Sånn sett virket det litt merkelig at de hadde strøket risotto fra menyen denne dagen.

Ylva gikk denne gangen for pizza margherita, mens Brage tok steget lenger med en pizza vienneze, altså med pølsebiter. Jeg valgte en lasagne fra primi-menyen, og Ina gikk for grillet scampi. Ina var svært fornøyd med sin scampi (som egentlig liknet mest på reker), og ingen andre klaget på maten heller, skjønt den var vel heller på det jevne. Her, som så mange andre steder, kommer man lenger med tysk enn med engelsk. Jeg burde prøve å friske opp skoletysken snart.

Måltidet skylte vi ned med to øl og to brus, og med det kom regningen på 64 euro. Fortsatt ganske rimelige middager her altså.

 

Leilighet fra Agenzia Arcatours

Det må alltid intens søking på nett til for å finne et krypinn som passer for en familie på fem. Vanlige hotellrom kan jeg like gjerne gi opp å finne, men den frustrasjonen har jeg blåst ut i en annen artikkel.

 

AirBnb og HomeAway kom også til kort i jakten på ønsket bolig. Det store volumet av leiligheter ligger hos lokale byråer som opererer omtrent på samme måte som når man leier feriebolig i Danmark. Det har gjerne også den ulempen at man kun leier ut fra lørdag til lørdag. Agenzia Arcatours var imidlertid villige til å gjøre et unntak for oss. Nettsidene er primært på italiensk, så utenlandske sydenturister er nok en heller liten del av markedet. Nøkler må hentes på kontoret deres nær torget utenfor gamlebyen. Der kan man også fikse andre ting, som båtturer eller en billigere strandstol.

 

Leiligheten var enkel å finne, der den ligger i en sidegate til Viale Santa Margherita, hovedveien mellom gamlebyen og nabobyen som gata er oppkalt etter. Vi ble fortalt at parkering var inkludert på alle parkeringsplasser med blå oppmerking, men det ser også ut til at vi kan bruke parkeringsplassene bak huset. Det er uansett greit for meg å gå til den offentlige parkeringsplassen rundt hjørnet i stedet for å rygge gjennom den trange passasjen forbi huset.

 

Leiligheten består av et kombinert soverom/kjøkken/stue, et separat soverom og et bad. Kjøkkenet er utstyrt med et kombiskap, gasskomfyr, vaskemaskin og en liten TV med et tresifret antall italienske kanaler. Etterhvert fant vi også en godt gjemt air condition. Badet er utstyrt med en stående dusj, noe som ikke alltid er en selvfølge her nede.

 

Leiligheten er ellers brukbart utstyrt, men vi fant abslutt niente av forbruksvarer som toalettpapir og oppvasksåpe. Det ligger en liten Spar-butikk rett nede i gata og en noe større Coop litt lenger bort, så det tok oss ikke lang tid å skaffe det vi trengte. Søppel kastes i offentlige avfallsdunker som man finner rundt omkring.

 

Kjøkkenet vårt en lett kaotisk feriemorgen.

 

Ufrivillig møte med det italienske helsevesen.

Apoteker kan være nyttige, ikke bare til å fortelle at det er varmt.

Noe av det som gjør det spennende å reise i fremmede land er å få en liten smakebit av hvordan det er å bo der og teste hvordan landet generelt fungerer. Disse opplevelsene kommer av og til uten at man har planlagt det.

 

Vi hadde ikke engang hentet nøklene til leiligheten da Ylva kom bærende på en gråtende Ask og fortalte at han hadde falt baklengs ned en litt høy kant, landet på ryggen og slått hodet. Han gråt mer han pleier etter å ha slått seg, og da han kastet opp en halv time senere fant vi det tryggest å få ham undersøkt av en lege.

 

Problemet var at vi nettopp hadde kommet til Italia, og knapt visste forskjell på øst og vest. Vi gikk innom nærmeste apotek og spurte om råd. De satte oss i kontakt med en barnelege som holder til like i nærheten. Der fikk vi time morgenen etter.

 

Da vi kom til legen gjorde han en rekke undersøkelser på gutten, og det meste virket normalt. Men Ask protesterte høyt da legen prøvde å sjekke øynene hans. Ask hadde også blitt ekstra glad i solbrillene sine, så vi lurte på om han hadde blitt lyssky. Legen anbefalte at vi tok en tur til sykehuset i Portogruaro, en by som ligger ca 2 mil unna. Jaggu bra vi hadde bestilt leiebil for hele ferien. Vi kom til å bli raskere kjent med omegnen enn vi hadde planlagt.

 

Adressen som legen hadde tastet inn på Google maps for oss stemte ikke helt med hvor sykehuset lå, så vi slet litt med å finne riktig bygning i første omgang. Et annet problem var språket. Engelsk er tydeligvis ikke andrespråket i Italia. Det er langt flere som snakker tysk. Vi forsto etterhvert at vi skulle henvende oss hos legevakten, first aid eller pronto soccorso. Der fikk vi et skjema å fylle ut med personalia, før vi fikk en noenlunde engelskkyndig dame til å vise oss veien til barneavdelingen og forklare for personalet der hva problemet var.

 

Resten av dagen besto stort sett av venting. Først på at Ask skulle gjennomgå en ny runde med undersøkelser, deretter på at han skulle levere varene til urinprøven. Konklusjonen var at de ennå ikke hadde funnet noe galt på han, men at vi skulle følge ekstra godt med frem til det hadde gått 48 timer siden ulykken. Hvis han ikke kaster opp noe mer kan vi senke skuldrene. Det kan bli nødvendig med en tur til en øyelege i et annet sykehus i en annen by, men vi krysser fingrene for at det ikke trengs.

 

Vi merket også at gratis helsevesen ikke er noen selvfølge i alle land. Legesjekken i Caorle kostet 80 euro, og sykehusturen kostet godt over 200. Reiseforsikringen er heldigvis i orden. Jeg tok en telefon til Gjensidige og spurte om råd, og svaret jeg fikk var å ta vare på alle kvitteringer og sende de inn når vi kommer hjem. Greit nok, så lenge det ikke er større beløp enn vi klarer å legge ut. For en gangs skyld hadde jeg til og med vært flink og bestilt europeiske helsekort før vi reiste, men jeg hadde ikke vært like flink til å pakke de med i bagasjen. Kunne likevel ikke merke at vi fikk noen store problemer på grunn av denne tabben. Da er det bare å krysse fingrene for at alt går bra med Ask og at det ikke blir noe problemer med reiseforsikringen.

 

Fra sykehusvinduet kunne vi forøvrig se at Portogruaro har en gamleby som kunne være verdt en visitt, men denne dagen var vi ikke i humør til en ekstra utflukt. Vi reiste hjem med en blandet følelse av lettelse og frustrasjon over at den første feriedagen hadde blitt brukt til noe helt annet enn det vi hadde tenkt oss. Men jeg vet om ting som er verre en tur til sykehuset for å få beskjed om at alt er normalt.

 

Og den dukkerten jeg fikk på stranda sammen med Brage og Ylva da vi kom tilbake til Caorle, var en av de mest etterlengtede jeg noen gang har hatt.

 

Portogruero ser ut til å være en fin by.

 

Middag på Pizzeria Alla Gondola

Etter å ha installert oss etter en lang reise med diverse tumulter valgte vi å gjøre det enkelt med å finne et spisested. Vi trengte ikke å gå langt, for i Viale Santa Margherita er det tett mellom disse.

 

Barna visste selvsagt at Italia er pizzaens hjemland, så det var ikke tvil om hva de ønsket å spise. Et hvilket som helst spisested med navn som begynner med "pizzeria" signaliserer at de kan gi barna det de vil ha. Et av disse heter Pizzeria Alla Gondola, og der tok vi vår første middag i Italia.

 

Begge barna gikk for en pizza prosciutto, altså med ost og skinke, mens jeg gikk for en pepperoni. Ina bestilte en roast beef ferri, men jeg syntes ikke det tynne kjøttstykket så spesielt roast ut. Ask fikk smuler fra de stores bord, og det ble nok av rester fra de store pizzaene. Disse restene ble frokost neste dag.

 

Denne maten, litt pommes frites salat og diverse drikke kom på 67 euro. En relativt myk feriestart for lommeboka.