Middag på Cape Crocodile

Ledig bord utenfor Cape Crocodile

Da vi kom med båten tilbake fra Sougia gikk vi for første og beste spisested, men i motsatt retning av havnepromenaden hvor vi hadde dårlige erfaringer fra tidligere. Dermed havnet vi på Cape Crocodile, som ligger like bakenfor fergekaia.

Vi var kveldens første gjester, så vi fikk straks tre eldre herrer til å stelle i stand et bord til oss. Menyen var dominert av grillretter. Både Brage og Ylva spiste kyllingvinger, mens Ask spiste opp hele sin schnitzel for første gang i ferien. Ina spiste kylling souvlaki, mens jeg valgte svinekotelett marinert i hvitløk og raki (måtte jo bare prøve). Maten smakte bra nok, men jeg forsto litt for sent hvorfor de hadde så mange sauser i siderettmenyen. Gresk grillmat blir jo fort ganske tørt uten noe saus til. Med to runder brus, en Mythos, et glass rosevin og to kaffe endte regningen på 56 euro.

Lunsj på Santa Irene

Santa Irene

Da vi slo oss ned på stranden valgte vi parasollene til Santa Irene, enda en av kafeene langs stranden. Prisen her er 5 euro per parasoll. Parasollene her var litt lavere enn vanlig, i følge dem selv for at de skal gi mer skygge. Det stemte nok, men det var litt upraktisk når man skulle reise seg.

Natulig nok spiste vi også lunsj her. Det er en typisk strandbar snack-meny, med salater, omeletter og toast. Ylva bestilte toast, Brage omelett, Ask pannekake med ost og skinke, Ina gresk salat mens jeg spiste kretisk salat. Sistnevnte er en salat med brødbiter, egg, poteter og Mizithra, en lokal geit- og saueost som er mer kremete enn fetaosten. Posjonene var som vanlig rikelige. Regningen kom på 36 euro.

Kretisk salat og en tam eplejuice.

Second breakfast på Erontas

Det første vi gjorde da vi kom til Sougia var å sette oss på en av kafeene ved stranden, Erontas tror jeg den het, for å spise en ekstra frokost. Det gikk mest i fruktsalater med og uten yoghurt, samt litt juice og frappe. Syntes kanskje at regningen på 27 euro var litt mye i forhold til hva vi spiste, men ellers var det et ålreit sted å være.

Slik yoghurt skal serveres.

Stranden i Sougia

Mellom parasollene på Sougias steinstrand.

Sougia har en lang strand med småsteiner som ligger langsmed byen. Nedenfor byens kafeer har man fulle fasiliteter med solsenger, parasoller og dusj. Lenger østover, forbi hippiekollektivet, regnes nok leide solsenger som alt for borgelig, så her ordner man sin egen leir.

Stranden er som nevnt ikke en sandstrand, men steinstrand. Steinene er rundslipte og ikke vonde å gå på, men badesko er nok likevel en nyttig anskaffelse. Man synker litt nedi bunnen når man tråkker på de minste steinene, og jeg slet en del med å holde balansen, særlig når jeg skulle bære Ask. Det blir fort dypt her, så stranden kan nok ikke kalles barnevennlig.

Men steinstrender har ofte sin egen menighet, og en ting skal de ha. Man finner ikke klarere vann noen steder. Og de største barna var også fornøyd med det de så under vann.

En dusj i vinden etter et bad i saltvann.

Sougia

Sougia ligger ved utløpet av Irini-kløften.

Etter å ha sløvet i Paleochora i tre dager syntes vi det var på tide å komme seg litt ut av byen og heller sløve et annet sted. Derfor kjøpte vi fergebilletter til Sougia, som er den nærmeste byen mot øst.

Båten Samaria I går fra Paleochora og helt Sfakion, men den er mest kjent for å frakte fotturister som har gått Samaria-kløften fra målgangen i Agia Roumeli til Sougia slik at de kan busses tilbake til sine respektive hoteller. Billettene kostet 11,20 euro hver vei, med halv pris for barn. Båten legger fra havn kl 8:30 hver morgen. Båten har tre dekk, inkludert bildekket, og var mer enn stor nok for oss som ikke skulle reise den mest trafikkerte delen av ruta. Om horden av folk på vei fra Agia Roumeli som møtte oss på kaia i Sougia hadde hatt like god plass, er jeg usikker på. Uansett, til tross for heftig vind var det behagelig å sitte på det øverste dekket, hvor det også er en liten kiosk.

Langs strandpromendaen er det kafeene som rår.

Sougia er en veldig liten by, hvor strandpromenaden og hovedveien på tvers av byen er de eneste gatene med særlige fasiliteter. Strandpromenaden flankeres av serveringsteder med utsikt over stranden. Tverrgaten har et supermarked, et par andre butikker og en minibank. Fortsetter man østover langs stranden finner man oppslåtte telt og et par kafeer som forsøker å holde liv i byens gamle hippie-rykte.

Det skal også finnes rester av oldtidsbyen Syia langs det uttørkede elveleiet som skiller byen fra hippiekollektivet. Disse restene var vanskelige å finne, dels på grunn av inkonsekvent skilting, dels fordi veiene ikke var så godt egnet for barnevogna vår. Man kan også reise med en fiskebåt til en annen oldtidsby, Lissos, herfra. Hadde vi gjort dette hadde vi nok brukt mesteparten av dagen på dette.

Ellers er Sougia mest kjent for sitt rolige tempo, "autentiske" preg og stedet alle fotturistene bare reiser forbi.

Det eneste jeg fikk øye på som kunne være resten av Oldtidsbyen Syia.

På den østlige delen av stranden forsøker gamle 68-ere å holde liv i hippieidealene.

Pachia Ammos - sandstranden i Paleochora

Strandparasollene til Palm Tree.

Vi kom fra et Norge i 15 graders overskyet ikke-helt-sommer-ennå junivær til et Kreta i 40 grader hvor vinden føltes som en hårføner og klærne kjentes som de ble tatt ut av tørketrommelen da vi tok dem inn fra klessnora. I et slikt vær er det bare en fornuftig ting å gjøre, legge seg på stranden, bade og bli solbrente.

Paleochora har to strender i selve byen, en sandstrand på vestsiden av halvøya og en litt mer skjermet steinstrand på østsiden. Siden vi liker sand bedre enn stein har vi foreløpig kun brukt sandstranden, som heter Pachia Ammos.

De fleste gangene har vi slått oss ned på strandstolene som tilhører Palm Tree. Her koster det 6 euro for en parasoll med to stoler, og 10 euro for to parasoller. Personen som tar betalt for parasollene tar også i mot bestillinger på drikke og snacks, og leie av parasoller inkluderer også bruk av restaurantens fasiliteter. Det skal godt gjøres å finne noe å klage på med selve stranden, i hvertfall så lenge vinden holder seg borte. Stranden er langgrunn og barnevennlig, og det er knapt en stein å finne. En av dagene ble vinden derimot så plagsom at det slitsomt å være der.

Derfor gikk vi neste dag litt lenger inn i bukta i håp om å finne mere ly, og slo oss ned på Jetee Beach Bar. Om dette var et lunere sted fant vi ikke ut av, for denne dagen var det knapt noe vind. Jetee tar også 6 euro for hver parasoll, men de gir ingen kvantumsrabatt. Ellers er tilbudet helt likt Palm Tree. Her stikker litt av grunnfjellet opp gjennom sanden, og området er derfor ikke like barnevennlig, men det er mulig å finne stier forbi stenene, som heller ikke er vonde å gå på. Til alt hell hadde de største barna nettopp kjøpt seg dykkermasker, så de tilga fort stranda ikke var like strøken. Stenbunnen tiltrekker seg mye småfisk som gjør det spennende å snorkle.

En annen dag det var så mye vind at gulflagget hadde blitt heist, slo vi oss hos Veggera, fordi de hadde satt opp et nett rundt området sitt for å bremse sanden. Det var nok flere som tenkte som oss, for hos naboen Palm Tree var det ingen. Mulig at nettet hjalp en del, men det skal mere til for å stoppe naturkreftene helt.

Hvis man ønsker seg enda mere le, kan man gå enda lenger inn inn mot fjellene. Men jo lenger inn man går, desto mer stenete blir stranden. Vær også oppmerksom på at aller innerst på stranden er ikke folk så veldig nøye med badetøyet. Finner man ikke le her heller må man heller gå til steinstranden på den andre siden av byen, eller finne på noe helt annet.

Stranden er en kilometer lang.

Middag på Pizzeria Odyssey

Etter å ha spist fire gode måltider på ulike typer restauranter var det nå tid for feriens første nedtur. Det ble foreslått at vi burde spise på et mer barnavennlig sted, altså en pizzeria, så lenge det også var glutenfri mat å få. Et raskt oppslag i TripAdvisor fortalte at Pizzeria Odyssey er byens femte beste restaurant, av over 60 på listen. Vi skal aldri spørre TripAdvisor om råd igjen.

Pizzeriaen ligger langs havnepromenaden, som også (forsøksvis) stenges for biltrafikk om kvelden. Her er det høyere syden-faktor enn ellers i byen, med karuseller, gatemusikanter og restauranter som uthever at de er family restaurants, enten som markedføring eller advarsel.

Det var kun noen få ledige bord da vi kom, men en kelner var rask med å slå sammen to bord for oss. Det var det siste vi så av rask service denne kvelden. Menyer fikk vi ikke før vi ba om det. Da fikk vi en på deling. Det tok langt tid å få oppmerksomet til å bestille, og brød og drikke kom ikke før maten var på bordet. Det tok også lang tid fra vi voksne fikk vår mat til barna fikk sine pizzaer.

Menyen var preget av italienske retter, med særlig vekt på pasta og pizza, men det var også noe gresk der. Ina spiste biffstrimler i madeirasaus, mens jeg spiste kjøttboller med roquefort, det vil si en gedigen "kjøttbolle". Brage og Ylva fikk hver sin pizza, og Ask spiste deler av disse.

Elendig service til tross, maten var god og posjonene rause. Prisen var også under 40 euro, inkludert 3 brus og en karaffel med rosevin. Noe av grunnen til det billige måltidet var at vi ikke orket å bestille noe annet enn hovedretter med drikke. Noe er feil når man føler seg utslitt etter å ha vært på en restaurant.

Kjøttbollene finner du under den hvite sausen.