Maten i Lisboa

Fritert kongefisk

Kaffe med melk er ikke å forakte på en regnværsdag

De fleste måltidene vi spiste gikk på firmaets regning, så her blir ikke smaken vurdert opp mot prisen, bare spist uten bekymring. Måltidene var også satt opp på forhånd, slik at vi sjelden fikk velge fritt fra menyen. Likevel er det ofte en god ting å bli servert ferdigkomponerte måltider når man skal sette seg inn i en ny matkultur.

Ølet som ble servert var for det meste Super Bock eller Sagres. Begge er av den lyse typen som smaker greit så lenge den er kald nok. Det kreves en bedre ølkjenner enn meg for å merke forskjell på disse ølmerkene. Det billigste vi var for å nyte en halvliter var på terrassen utenfor nasjonalteateret på Rossio. Der ble vi server seidler fylt til randen for 2 euro. 2 euro er ikke langt unna hva man betaler for øl andre steder også, men størrelsene på halvliterne varierer ganske mye.

I likhet med i de fleste søreuropeiske land er kaffe her det samme som espresso. En kaffe med melk på O'Lirio kostet 1,70 euro, noe som gjorde godt på en regnværsdag.

Et gjentakende trekk ved flere måltider var at ble servert noen appetittvekkere før måltidene. Det er ikke godt å si hva denne maten er, men jeg kan gjette på at det er boller av most fisk, potet og kjøtt i ulike varianter. Man betalerer visstnok for kun for det man spiser av dette, ikke hva man blir servert, så ikke trykk innpå hvis det ikke faller i smak.

Lørdagens lunsj spiste vi et stykke opp bakkene mot Chiado, litt vest for sentrum, på en restaurant som het Cervejaria Trindade. Det romslige lokalet hadde visstnok tidligere vært et kloster og siden bryggeri, og var pent dekorert med mosaikk på veggene. Maten vi fikk var ulike småretter med særlig innslag av sjømat, bl.a. en blekksprutsalat og marinerte reker. Ingenting å utsette på maten. At det var ganske mye igjen av blekksprutsalaten da vi gikk derfra er nødvendigvis ikke kokkens feil.

Lørdagens middag spiste på en restaurant/nattklubb i bydelen Belem med navnet BBC (står for Belem Bar & Club eller noe sånt). Lokalet ligger ensomt til helt nede ved elven og har sannsynligvis hatt et mer funksjunelt kall i sitt tidligere liv. Restaurantdelen er plassert langs et panoramavindu med utsikt mot elven og 25. april broen, påfallende lik Golden Gate. Første rett var en nydelig skalldyrsuppe med en passende hvitvin. Hovedretten var roastbiff med en veldig god egg/sopp-suffle-greie og en ikke mindre god rødvin. Desserten var en ostekake som på en verdig måte måte avsluttet middagen. Det kan ofte være grunn til være skeptisk når noen forsøker å kombinere mat og annet uteliv, men her gikk det ihvertfall ikke på bekostning av maten. Det eneste vi syntes var litt merkelig var at vi i tillegg til smør ble utdelt leverpostei (!) til å smøre på rundstykkene. På restaurantspåket heter det sikkert pate. Det viste seg etterhvert å være ganske vanlig på andre restauranter også.

Etterhvert tok nattklubben over lokalet, og volumet på musikken ble skrudd opp. Det ble sagt et og annet om personalets evner til å mikse drinker, men de skal ikke beskyldes for å være gjerrige på de edle dråpene. Decilitermål fantes ikke, og det kan være grunn til å tro at gin er billigere enn tonic i Portugal. En drink som blandes 50/50 må regnes som en tynn drink her om kring. Jeg valgte å ta en relativt tidlig kveld, særlig hvis det som sies om at nattklubber her om kring først fylles ved 3-4 tiden er sant, og ble med den første drosjen til hotellet ved halv to tiden.

Det eneste måltidet vi spiste etter eget valg og regning var en lunsj på Solar dos Bicos nær Praca de Comercial. Jeg måtte først prøve ut en grønnsaksuppe suppe jeg hadde lest om som ble kalt Caldo Verde. Den smakte ok, men var ikke spektakulær. Bedre var friterte fileter av kongefisk (eller hva nå kingfish heter på norsk), som jeg ble servert etterpå, servert med sitron, salat og kokte poteter. Av rettene de andre spiste kan nevnes sardiner, kyllinggryte og restaurantens spesialvariant av bacalao. Restauranten er et bra sted for å spise enkel og god tradisjonell mat. Kelneren var også hyggelig og hjelpsom, men gikk av og til litt vel fort frem.

Middagen på søndag ble igjen arrangert i fellesskap på en restaurant i Chiado med navn Sacramento. Denne restauranten er relativt stor i et kjellerlokale. Det fantes også et barområde med sofaer og salongbord. Forretten var noen brett på deling med salami, ost og salat, hovedretten var en fantastisk sverdfisk, mens desserten var en sjokoladefondue med frukt.

Shopping i Lisboa

Kjøpesenteret Vasco da Gama

Sentrumsgaten Rua Augusta

Shopping er noe jeg gjør når det dukker opp noe jeg har lyst på, og er sjelden noe mål i seg selv. Et par nye sko, en portvin, gaver til barna og til kona, så var målet nådd.

Den nederste delen av sentrum, særlig langs Rua Augusta, er den delen i selve byen med flest butikker. Et mindre shoppingsenter, Armazens do Chiado, ligger et kvartal opp bakken mot Bairro Alto. Senterets fasade sto helt i stil med bebyggelsen i strøket ellers, så det var ikke helt opplagt at dette var et senter. Men det er godt å se at et kjøpesenter ikke nødvendigvis behøver å se ut som et kjøpesenter.

De mest shoppinglade av oss tok metroen for å komme til store shoppingsentre utenfor byen. En ettermiddag ble jeg med i en taxi til kjøpsesenteret Vasco da Gama, et par minutters kjøretur østover langs elven. Turen kostet mellom 6 og 9 euro, avhengig av hvor i byen man reiser fra. Senteret går over fire plan og er rimelig oversiktlig ettersom butikkene for det meste er plassert tematisk. Litt mer gaver til barna var det mest fornuftige jeg skaffet meg der. De i følget som ikke hadde så mye å svi av penger på kunne forøvrig fortelle at elvepromenaden utenfor senteret var et egnet sted til å la tiden gå.

Hotel Marques de Pombal

Inngangen på hotellet

Hotellet var 4-stjerners, og hadde hadde vel den standarden man bør forvente, uten at dette er noe jeg har peiling på. Internett forbindelse på rommene var dog ikke trådløs, men gjennom en kabel. Var derfor nødt til å sitte ved skrivebordet hvis jeg skulle oppdatere bloggen eller sjekke askemeldingen. Beliggenheten kunne nok vært litt mer sentral. Ble etterhvert ganske lei av å labbe opp og ned avenyen hver gang vi skulle ut. Skal jeg tilbake til Lisboa, noe som ikke er helt utenkelig, ville jeg heller søkt etter hoteller nær Bairro Alto.

Sinai-fjellet

Ved toppen av Sinai-fjellet ligger en hytte hvor vi kunne søke ly for været

På veien ned sluttet det å snø, og vi kunne se mer av fjellene

Noen vil muligens påstå at vi var uheldige med været på sydenturen vår

St. Katharina kloser ligger ved foten av Sinai-fjellet

Den brennende busken har kommet seg betraktelig

Kirke og moske, side om side

Sinai-fjellet er stedet hvor Moses i følge Bibelen fikk sitt kall fra Vårherre og mottok de 10 bud. Riktignok finnes det enkelte lærde som tviler på at dette var det faktiske stedet, men vi lot ikke slike irriterende fakta forkludre opplevelsen. For de som ikke føler at kallet av en pilegrimsreise er en god nok grunn til å ta seg bryderiet med å bestige fjellet, er naturopplevelsen og den sagnomsuste soloppgangen også gode lokkemidler.

Hvordan komme dit

St. Katharina kloster er startpunktet for en fottur til Sinai-fjellet. Den beste måten å komme seg dit er å ta en service-taxi, som er en minibuss som tar deg dit du vil når man er mange nok til å fylle den opp. Man kan melde seg på en slik tur på hotellet eller et lokalt reisebyrå. Man må alltid ha med seg passet på turer utenfor Dahab for å slippe igjennom de flerfoldige vaktpostene på veien.

Vår bil plukket oss opp på hotellet ved 23-tiden som de første passasjerene. Deretter tok det en times tid å kjøre rundt i Dahab for å plukke opp resten av passasjerene, deretter en ny runde for at de som hadde glemt passet sitt skulle hente det. Deretter brukte sjåføren en drøy halvtime på å godsnakke med turistpolitiet i Dahab City før vi endelig kunne legge ut på den to timer lange bilturen.

Vi innbilte oss at vi kunne være ganske sikre på å ikke bli overrasket av regnvær når vi reiser i ørkenen, men der tok vi grundig feil. Etter å ha kjørt et stykke så vi både lynglimt og regndråper på frontruta. Vi hadde forberedt oss på kaldt vær og tatt på oss nesten alt vi hadde med av klær, men noe vanntett tøy hadde vi ikke. Forbauselsen ble ikke mindre da regnet gikk over til snø, noe som var det siste vi hadde regnet med å se på sydenturen vår. Dette skulle bli en tur utenom det vanlige.

Sinai-fjellet

Det var full snøføyke da vi kom frem til St. Katharina kloster, og selv om vi hadde vært ute en vinternatt før var jeg en stund i tvil om jeg egentlig hadde lyst til dette. Noen av våre medpassasjerer hadde vært på toppen av fjellet før og mente at vi ikke behøvde noen guide. Derfor måtte alle passasjerene skrive under på en erklæring om at vi selv var ansvarlige dersom vi gikk oss vill i fjellet, før alle passasjerene fra bilen la avgårde i samlet flokk ut i mørket og snøføyka. Svært betryggende.

Allerede etter det første veiskillet etter å ha passert klosteret kom en guide løpende etter oss og ropte at vi gikk feil vei. Deretter hadde han ingen problemer med å overtale oss om at han skulle være guiden vår. Resten av turen gikk svært greit. Folk som har gått i fjellet i Norge vil ikke ha noen problemer med å gå i dette fjellet heller. Det tok cirka to timer å gå til toppen, og mesteparten av veien er laget farbar for kameler, bortsett fra den siste halvtimen opp mot toppen, som er en trapp som en munk i sin tid laget for å bøte en selvpålagt straff. Langs hele veien ligger det flere nedsnødde toaletter og steinhytter hvor man kan få kjøpt noe å spise og noe varmt å drikke, men det lages bedre kakao hjemme i Norge.

Like nedenfor toppen ligger det også en steinhytte hvor vi søkte ly for stormen og varmet oss under ullteppene som vi hadde fått med oss fra hotellet mens vi ventet på soloppgang. Varme tepper kan også leies i hytta. Vi var blant de første som kom frem, og benyttet anledningen til å diskret ta på oss noen tørre t-skjorter.

Hvor vakker soloppgangen på Sinai-fjellet enn måtte være, er det aldri noen stor opplevelse å se på soloppgangen mens det snør. Derfor ble vi snytt for det vi egentlig gikk opp fjellet for å se, men vi har ihvertfall vært der! Dessuten er det ikke mange som har opplevd snøvær i Egypt! Fordi vi ikke hadde lyst til å begynne å fryse enda mer før vi skulle begynne å gå igjen, tok vi oss ikke bryderiet til å se nærmere på kapellet som befinner seg på toppen. I det vi begynte å gå tilbake til St. Kathatrina kloster klarnet det opp, og vi kunne se mer av fjellene rundt oss. Å se disse fargerike fjellene dekket av snø var et aldri så lite plaster på såret for soloppgangen vi hadde gått glipp av.

St. Katharina kloster

Etter å kommet oss helskinnet ned fra fjellet igjen tok vi oss tid til å besøke St. Katharina kloster. Dette gresk-ortodokse klosteret ble grunnlagt det 4. århundret etter Kristus. I det 6. århundret ble det bygget en festning rundt det opprinnelige kapellet for å ta vare på sikkerheten til munker og pilgrimmer.

Klosteret åpnes for turister kl.9 hver morgen bortsett fra fredager og søndager, men fordi dette er et kloster og ikke et museum tok man det tydeligvis ikke så tungt at vi måtte vente ytterligere en halvtime før vi slapp inn. Det var gratis inngang til selve klosteret, men dersom man ønsker å besøke biblioteket med flere over tusen år gamle manuskripter må man ut med en ikke helt ubetydelig inngangssum.

Utenom biblioteket er selve kapellet det mest interessante å se, velutsmykket som det sømmer seg for ortodokse kirker. Inne på området kan man også se den brennende busken som i sin tid talte til Moses. Busken har forøvrig kommet seg betraktelig siden den gang. En annen interessant observasjon er at det ved siden av kirken også ligger en moske. Det er altså håp for de som drømmer om at flere religioner kan utøves på samme sted i fordragelighet.

 

Mandag. På vei hjem igjen

Kaos på flyplassen

Skrivende stund: 10. mai, kl. 12:30, innsjekkingshallen på flyplassen, uten å ane når flyet går.

Under hele turen har vi levet i uvisshet om hvordan vi skulle komme oss hjem til Norge på grunn av askeskyen fra Island. Det vi egentlig fryktet skulle skje var at norske flyselskaper skulle bli stengt, men i løpet av søndagen viste det seg at det faktisk var sydeuropeiske flyplasser som måtte stenge, og den aller siste flyplassen som ble åpnet i dag kl. 11 var selvsagt Lisboa. Derfor sitter jeg akkurat nå på et hardt stengulv lent mot bagen min og tar igjen litt forsinket skriving. Vi sjekket ut av hotellet og ble busset til flyplassen uten å ane når flyet skal gå, og det er også status nå. Det er ihvertfall greit å vite at vi ikke må kjøre buss hele veien hjem. Vi skal tross alt ha verdimåling på jobben kl. 8:30 i morgen...


Skrivende stund: 10. mai, kl 19:00, norsk tid, på flyet.

Det var en uvanlig travel dag på flyplassen i dag, og det er egentlig bare flaks at vi kommer oss hjem sånn noenlunde etter planen i det hele tatt. At flyet kom til å bli grundig forsinket var ingen overraskelse, men vi skulle gjerne vært bedre informert om når og hvor vi skulle sjekke inn. Det er en reisearrangør som hadde ansvaret for at alle kom seg med på flyet, og akkurat i dag var det ganske behagelig slik at vi selv slapp å løpe rundt for å få informasjon. Beskjed om innsjekking fikk vi av reiselederen før informasjonen kom på tavla, noe som fikk oss ganske langt frem i køen. Det er enkelte butikker ved innsjekkingshallen hvor jeg fikk god tid til å kjøpe en gave til kona. Det var også en portvinsbutikk der, men sterkere saker fant man kun på den andre siden av sikkerhetskontrollen. Til slutt fikk vi vite hvor vi skulle sjekke inn, og køen gikk som vanlig vanvittig tregt. Sikkerhetskontrollen var den helt andre enden av terminalen, men der gikk køen heldigvis raskere unna. Da jeg var gjennom kontrollen sto det på tavla at flyet var forsinket (overraskelse!) og endret til et tidspunkt som for lengst var passert. Det ble tolket som at vi hadde god tid til å handle litt sterkere drikke, salami, ost og selvsagt litt sjokkis.

Omsider kom det opp på tavla at flyet skulle gå kl. 16:00, og det var omtrent da boarding startet, ca 3 timer forsinket. Et kvarter senere var flyet flyet fullt, men likevel tok det nesten en halv time før flyet var på vingene. Flymaten kom ganske raskt etter at vi hadde lettet, som denne gangen besto av noe mishandlet fisk sammen med en slags soppsalat. Desserten, som var noe riskrem liknende greier med kanel smakte i hvertfall ganske godt.

Søndag kveld, middag og Benfica-party

Spillerne på Benfica jubler etter seriemesterskapet

Seieren ble feiret med fyrverkeri

...og alle var glade

Middag ble som vanlig arrangert i fellesskap, med buss tilbake til Bairro Alto og en restaurant som heter Sacramento. Denne restauranten er også relativt stor i et kjellerlokale. Det var også satt av et område med sofaer og salongbord for de som bare skal drikke. Forretten var noen brett på deling med salami, ost og salat, hovedretten var en fantastisk sverdfisk, mens desserten en sjokoladefondue med frukt.

Den samme dagen var det serieavslutning i den portugisiske fotballserien, og det var Benfica som vant hele greia. Da jeg hadde gått tilbake til hotellet tidligere på dagen passerte jeg flere kafeer hvor kampen ble vist på storskjerm, med mange rødkledte fotballfans som fulgte ivrig med. Etter middagen gikk ryktet om at en åpen buss med laget om bord kjørte sakte nedover Avenida da Liberdade og at det var tjukt av jublende mennesker i sentrum. Noen av oss gikk ned dit for å ta del i festen. Det var helt vill stemning med fyrverkeri og tuting. Både små unger som satt på skuldrene til sine jublende fedre og gamlinger var med. Det var bare vill glede, og ikke noe tilløp til noe kvalm. Folkemengden beveget seg langsomt ned mot Restoradores sammen med bussen hvor laget jublet og sprøytet champagne over fansen. Det stiligste synes jeg var den levende ørnen de hadde som maskot forerst i bussen.

En kollega ble dessverre robbet for mobilen sin da han kom litt etter resten av gjengen i en litt for øde gate, men det hadde ikke nødvendigvis noe med fotballen å gjøre. Likevel greit å være klar over at slike ting kan skje også i Lisboa, som generelt omtales som en trygg by.

Søndag ettermiddag, shopping og Bairro Alto

Vasco da Gama kjøpesenter

Kabelbanen til Bairro Alto

Largo de Chiago

Etter å ha spist tok vi taxi som kostet litt over 6 euro til kjøpsesenteret Vasco da Gama, et par minutters kjøretur østover langs elven. Senteret går over fire plan og er rimelig oversiktlig ettersom butikkene for det meste er plassert tematisk. Litt mer gaver til barna var det mest fornuftige jeg skaffet meg der. De som ikke hadde så mye å shoppe kunne opplyse om at det var vel så trivelig å tilbringe tiden langs elven.

Da vi var tilbake til hotellet gikk jeg en liten tur på egenhånd for å se meg rundt på Bairro Alto, åsen som ligger vest for sentrum. Langs avenyen ligger begynnelsen på en kabelbane som tar folk opp den bratte bakken opp åsen. Billettprisen er den samme som på trikken. Ved den andre enden ligger et utsiktsplatå med utsikt over sentrum. Et par sidegater innover og du er midt i et boligområde med smale gater mellom høye bygårder og klesvask som henger mellom husene. Her er man plutselig midt opp i hverdagen med små kafeer, søndagsstengte butikker og unger som spiller fotball i gata. Holder man seg unna hovedgatene er det langt mellom turistfellene her. Man kan fort gå seg vill i disse gatene, noe jeg også var nær ved å gjøre.