Aquarium of the Bay

I undervannstunellen.

Hvis man ikke synes at sjøløvene på Pier 39 er nok marint dyreliv for en dag, så kan man stikke innom akvariet som ligger på den samme brygga. Billetter til Aquarium of the Bay koster 23 dollar, og selv om akvariet ikke er så stort, så er det verdt pengene.

Dori og Nemo.

Det begynner med noen enkle akvarier med fisk fra bukta og havet utenfor. Nemo og Dori er naturligvis på plass, samt noen maneter som tar seg langt bedre ut bak glass enn når man bader. Men det man husker herfra er helt klart glasstunellene, hvor man går under vannet mens fisk som hai og skate svømmer over deg.

Siste delen er dedikert livet i elven San Joaquin og om rehabiliteringen som skal redde de truede dyreartene der. Vi hadde store forhåpninger til elveoterne, men de dovne dyra gjorde ikke annet enn å sove.

Oterne gjorde ikke veldig mye ut av seg.

Warner Bros Studio Tour

Du vet du er fremme når...

Hvis man er filminteressert, men synes (med god grunn) at Disneyland og Universal Studios er for dyrt, da er Warner Bros Studio Tour et bra alternativ. Denne turen er en ren filmfaglig omvisning, og ingen fornøyelsespark.

Vi kom dit ved å ta metroen til Universal City, og Uber derfra til WB. Det ikoniske vanntårnet med WB-logoen fortalte at vi var fremme. Vi måtte gjennom en sikkerhetskontroll for å komme inn, og vi måtte ha pass i tillegg til billetter (husker ikke om vi faktisk måtte vise passene). Vel sjekket inn ble vi tildelt et kort med en farge og et nummer som fortalte hvilken bil vi skulle sitte på. Så var det bare å vente til vi ble ropt opp.

Turen begynte med en kort filmfremvisning som skulle skru opp forventningene ved å kryssklippe høydepunktene fra WB sin lange historie. Deretter ble vi geleidet i små grupper ut i små, åpne, elektiske busser som kjørte oss gjennom det store området som studioene okkuperte.

avi ble kjørt rundt i disse bussene

Først kjørte vi gjennom gater som gjenskapte strøk i New York og Chicago, deretter gjennom et lite stykke Chile og en «regnskog» hvor man blant annet hadde filmet deler av Jurassic Park, og etterhvert gjennom Anytown, som er ment å gjenskape en hvilken som helst amerikansk småby. Noen av bygningene var kun kullisser, som knapt var store nok innvendig til at man kunne gå inn døra. Andre bygninger ble brukt som kontorer når det ikke ble filmet der. Når nye filmer skal spilles inn tilpasses bygningene slik at man ikke kjenner de igjen fra film til film. Av og til klipper de til og med løvet av trærne og limer det på igjen for å tilpasse seg den nødvendige årstiden.

Her bodde Miss Hannigan i Annie-filmen.

En liten tur gjennom Brooklyn.

Her ble scener fra Spiderman spilt inn.

Dette huset ble blant brukt i True Blood

Gatebilde fra Anytown.

Bussen kjørte også gjennom noen kulisseverksteder hvor folk jobbet i full sving. Lurer på disse folka tenker om turistbussene som nær kjører over dem flere ganger daglig.

Fra Batmans garasje.

Bussen hadde også et par stopp ved noen utstillinger av kostymer fra filmer som Batman, Wonder Woman og Harry Potter, samt en egen garasje for batmobiler.

Ina og Hanne spiser frokost i Bilbos hule. Bakgrunnen er kun en papplate, men virker tredimensjonal på bildet. Møblene er også ordnet slik at den ene virker større enn den andre.

Etter bussturen gikk vi gjennom utstillingen Script to screen som forklarer hele prosessen med filmarbeidet fra manusskriving, via produksjonsdesign, casting, innspilling, spesialeffekter til lydsetting. Det var mange interaktive stasjoner underveis, som design din egen batmobil, spill en rolle i Friends og ri på kosteskaft (akkurat som på tilsvarende studio i Watford).

Inkludert en lunsj på Central Perk og langvarig shopping i souvenirsjappa tok hele turen 4 timer.

Turen ble avsluttet med lunsj på Central Perk.

Griffith Park and Observatory

Natten senker seg over Los Angeles, sett fra Griffith Observatory.

Et av de beste utsiktspunktene over Los Angeles finner man ved observatoriet i Griffith Park. Denne parken, som dekker et stort område av åser mellom Hollywood og Burbank, starter kun noen få kvartaler unna motellet vårt, så vi tok bena fatt.

På vei oppover åsen.

Den laveste delen av parken er kun en smal arm som strekker seg langs bilveien, men parken blir bredere og stien brattere etter hvert som man går. Det er en pent opparbeidet naturpark med brede stier, og med rasteplasser og lekeplasser underveis. Og det er åpenbart et populært turområde på en søndag ettermiddag.

Utsikten over Los Angeles kommer frem etterhvert som man kommer høyere. Samtidig ser man at observatoriet, som er godt synlig fra store deler av byen, stadig kommer nærmere.

Hollywood-skiltet er godt synlig også herfra.

Det er gratis å komme inn i selve bygningen, som er et forseggjort astronomimuseum. En billett til planetariet kostet 6 dollar, noe som var vel verdt pengene. Husk ID når du kjøper billett. Planetariet er et kuppelformet rom med noen usedvanvlig behagelige stoler som gjør det mulig å se på filmen som utspiller seg på det hvelvede taket. Det lønner seg å komme tidlig for å få plass på de bakerste benkene, men vi så greit fra tredje rad også. De repeterte tre ulike forestillinger over hele dagen. Vi så Centered in the universe, som tok for seg astronomiens historie og hvordan oppfatningen av jordens rolle i universet utviklet seg siden grekernes filosoferinger og frem til i dag.

Den egentlige grunnen til å reise hit er for mange utsikten, som særlig rundt solnedgang er svært vakker. Mens himmelen skifter farge ser man at lysene tennes nede i byen, noe som har blitt foreviget på mangt et minnekort.

For å komme ned igjen tok vi en taxi. Mobildekningen var dårlig, så Uber ble vanskelig å bruke her oppe. Det kostet oss 30 dollar å komme ned til Downtown, med taksameteret av...

Utsikten over Los Angeles, før mørket faller på.

Hotell Viru & KGB muuseum

Hotellets øverste balkong.

En lang og kald krig under sovjetisk kontroll har satt sitt preg på Estland, og det finnes flere museer som forteller denne historien på hver sin måte. Hotell Viru velger den lett bisarre varianten, hvor de viser rommene som KGB forlot i all hast da Sovjetunionen brøt sammen i 1991.

Denne guidede turen er populær, samtidig som det er begrenset hvor mange som kan være med på hver runde. Derfor kan det være vanskelig å få tak i billetter på kort varsel. For oss var det derimot ikke noe problem, kanskje fordi oktober er utenfor høysesong. Vi gikk simpelthen til resepsjonen på Sokos Hotel Viru, som det heter i dag, og spurte når det var ledig. Dermed fikk vi reservert billetter til neste runde på engelsk som startet en time senere. Den timen slo vi ihjel på kjøpesenteret Viru Keskus, som ligger vegg i vegg med hotellet. Billettene kostet 11 euro per person. Hotellet ligger like utenfor gamlebyen, i Tallinns mer moderne bysentrum.

Direkte linje til hovedkvarteret.

Hotell Viru ble bygget rundt 1970 av finske arbeidere, offisielt fordi de led under arbeidsledighet, reelt fordi Sovjet ikke hadde egen kompetanse til å bygge skyskrapere. Det hører med at hver tiende arbeider tok med seg en estisk kone hjem til Finland. Dette var eneste mulighet til å komme seg ut av østblokken på. Hotellet ble bygget for å samle alle utlendinger på samme sted, noe som ville forenkle KGB sitt arbeid.


Straks finnene var ferdige med sitt ble hotellet stengt for at KGB kunne gjøre sine egne tilpasninger i den øverste etasjen, som offisielt kun huset hotellets tekniske maskineri. I virkeligheten var det to andre rom her også, som KGB disponerte. Et kontor med direkte linje til hovedkontoret og et lytterom. Disse rommene står fortsatt slik KGB forlot dem, selv med sneiper i askebegeret (under Sovjet-tiden var alt forbudt her, unntatt røyking på rommet).

Lytterommet er fortsatt slik det ble forlatt i 1991.

Det er disse to rommene denne guidede turen viser oss. Guiden forteller med et skjevt blikk om hvordan KGB satt her og forsøkte å holde oversikt over alle utenlandske gjester og hva de foretok seg. «Høyrisikogjester» ble innlosjert på egne rom hvor KGB alltid hadde sine folk i rommet ved siden av. Vi ble vist kameraer og lytteutstyr som ble brukt, og fikk vite at mikrofoner var plassert i alt fra vegger til tallerkener.


Siden dette er en skyskraper er det også spektakulær utsikt herfra, både mot gamlebyen og andre retninger. Men skulle vi ha bodd her ville vi ha dobbeltsjekket at utstyret har blitt fjernet fra rommet.

Utsikten fra hotellet er verdt å få med seg. Her mot sentrum av Tallinn.

Madame Tussaud's

Det grønne kuppeltaket er lett å finne.

Mesteparten av dagen viste seg å gå med på Madame Tussaud's vokskabinett. Billetter fikk vi kjøpt av personalet til Big Bus, visstnok fast-track billetter til rabattert pris. Likevel kostet billettene over 100 pund, og den såkalte fast-track køen gikk langs hele kvartalet og tok en time. Noen fortalte meg at "slow-track" køen var 4 timer lang, men jeg lurer på hvor den kunne ha vært. Skal jeg være helt ærlig er jeg ikke sikker om jeg ville prioritert Tussaud's hvis jeg på forhånd hadde visst prisen og hvor lang køen var.

Likevel, Tussaud's er et morsomt museum når man først kommer inn. Noen synes kanskje det er litt harry å ta selfies av seg selv sammen med kjendiser i voks, men man bør la seg synke ned til et nivå hvor man kan ha litt moro i blant.

Det første rommet, Party, var nok det mest populære. Her har man det beste fra Hollywood, samt the Beckhams. Neste rom er også med skuespillere, men nå i arbeid, som James Bond, The Terminator og John McClane. Deretter følger idrettsfolk i sine beste øyeblikk, kongelige, kulturpersonligheter fra Shakespeare til Einstein, popstjerner, politikere og rebeller.

Alfred Hitchcock

Skrekkabinettet hadde 13-årsgrense, så unnskyldningen for å gå forbi den var boks.

En litt annen type attraksjon er "Spirit of London", hvor man setter seg i en sort taxi og reiser gjennom Londons historie, fra Tudor-dynastiet, via pest, brann og krig til dagens London.

Avslutningen på runden var 4D-filmen Marvel Super Heroes, hvor heltene fra The Avengers redder London fra tilintetgjørelse. Her har man skamløst kjørt på med effekter, og man har lagt mye mer vekt på både den tredje og fjerde dimensjonen enn man gjorde på London Eye.

Spirit of London og 4D-film gjør Tussaud's til mer enn "bare et museum", og gjør at den høye prisen muligens kan forsvares. Men har man bestemt seg for å dra dit, sørg i det minste for å være der når det åpner.

2 stk Tudors og en Stuart

Harry Potter studio

Tid: 16.april 2014, kl.21:30
Sted: Leiligheten

Det barna har gledet seg mest til før denne turen var "The making of Harry Potter". Harry Potter filmene ble spilt inn på Warner Brothers studio i Watford, og av restene av settet har blitt brukt til å lage et opplevelsessenter.

Du tar ikke feil av bussen når du først finner den.

Billettene hadde vi bestilt i god tid på nettet, og de inkluderte en busstur fra Victoria Station. Denne bussturen nær dobler billettprisen, men man slipper i hvert fall å finne veien til Watford på egenhånd. Men det var ikke bare enkelt å finne bussen heller. Etter å ha spurt litt rundt fant vi bussen på motsatt side av Fountain Square, et senter bak Victoria Station som huser flere reiseselskaper.

Turen ut fra London gikk tregt, og selv om bussen var tøft dekorert med Harry Potter motiver, gjorde de lite ekstra ut av turen utover å kjøre oss dit vi skulle. Først like før vi kom frem etter en drøy times kjøretur ble det spilt en liten video om hva vi kunne forvente. Det går en tilsvarende buss fra Watford Junction også, så det spørs om det ikke hadde vært både billigere og raskere å ta toget til Watford og buss den siste biten.

The Making of Harry Potter på Warner Bros Studios i Watford

Omvisningen startet med et par filmer om hvordan Harry Potter bøkene ble til film og hvordan hele det enorme prosjektet kom i gang. Så gikk turen inn til spisesalen på Hogwarts, som har blitt brukt i alle filmene. Her og i alle andre rom var det stilt ut kostymer og andre relikvier fra filmene.

Matsalen på Hogwarts

Det neste rommet var delt inn i temaer, som kulissene fra sovesalene, Dumbledores kontor og en avdeling for Quidditch. Overalt ble det vist små filmer om hvordan de aktuelle scenene som kulissene hadde blitt brukt til ble spilt inn. Mest populært var det utvilsomt å bli filmet på en sopelime foran en grønnskjerm, og kjøpe med seg en film på en usb-brikke hvor man flyr gjennom Londons gater og over Hogwarts. Denne filmen legger en solid murstein på regninga, men hva betaler man vel ikke for å imponere vennene sine? Sammenliknet med prisene på langt døvere bilder fra London Eye er prisen heller ikke så ille.

Dumbledores kontor

Halveis kommer man ut i friluft, hvor man kan kjøpe seg litt enkel mat og se på den 3-etasjers Knight Express bussen, broen til Hogwarts, huset til familien Dursley og hytta til Potter-familien.

Knight bus, eller fnattbussen på norsk

Så bærer det inn i et nytt rom med et litt mer creepy tema. Her er basilisken, edderkoppene og desperantene utstilt. Så går turen gjennom Diagon Alley før man kommer til stor modell av Hogwarts i skala 1:24, som ble brukt når man filmet skolen ovenfra. Skolen, som er selve finalen i omvisningen, blir variert belyst med lys fra alle døgnets tider. Helt til sist ender man naturligvis opp i en butikk. Barna fikk med seg hver sin tryllestav og sjokoladefrosk.

Diagon Alley

Jeg må si at dette er en av de beste utstillinger jeg har vært på, med en kombinasjon av gjenstander og multimedia som fungerer veldig bra. I tillegg til å tilfredstille barnas (og de voksnes) Harry Potter feber, så lærer man også mye om hvordan film lages.

Modellen av Hogwarts som ble brukt til filmene.

Murano

Tid: 2.oktober 2013, kl 16:45
Sted: Hotellet

Kanalen gjennom sentrum av Murano

Det er greit å kunne se mer enn bare Venezia når vi skal være her i såpass mange dager, så vi brukte denne dagen til å besøke øya Murano, litt nord for byen. For å komme dit måtte vi gå i snaue 10 minutter gjennom byen for å komme til Fondamenta Nuovo, hvor det går vaporetti fra. Billetter kjøpes i en billettluke eller i Tabacci-butikkene. Det var dumt av oss å kjøpe enveisbilletter. Et dagskort hadde vært billigere. Vaporettoen ble stappfull av turister som hadde tenkt seg samme vei, men båtturen var heldigvis ikke så lang.

Murano er som en egen liten by, som i likhet med Venezia er kjemisk fri for biler, har egne kanaler og til og med sin egen "Canal Grande". Det går promenader langs kanalene i langt større grad enn det gjør i Venezia. Bygningene er enklere og mer fargerike, men innimellom smeller de til med et gotisk palass. Jo lenger nord på øya man kommer, desto sterkere blir følelsen av å være i en fiskerlandsby.

Litt glasskunst utenfor en kirke

Det er glassblåserkunsten som har gjort øya berømt, og i lang tid hadde de monopol på en teknikk som gjorde glasset deres enestående i verden. Butikkene langs den mest sentrale kanalen er da naturligvigvis glassbutikker. Det selges både som servise og rene pyntegjenstander. Særlige gjengangere var "gullfiskboller" og klovnefigurer.

Et representativt utvalg av hva man kan shoppe på Murano

Maria og San Donatokirken

Et stykke nord for Grand Canal (vet ikke om det er det den heter, men det er det den fungerer som) ligger en basilika som er viet Maria og St Donatus (hvem nå det er). Mesteparten av kirken ble bygget på 1100-tallet, og den er mest kjent for sine mosaikker, både på veggen bak alteret og på gulvet. I alteret skal det være en urne med Donatus' levninger. Det ligger også en figur av helgenen i alteret, men dette er heldigvis bare en statue, ikke helgenen selv. Mest særegent for meg var likevel glasskrusifikset som henger på den ene sideveggen. Vi er jo på Murano, tross alt!

Inngang er gratis, men det kryr av bøsser hvor man oppfordres til å legge igjen donasjoner. Fotografering er som vanlig forbudt.

Maria- og Donatuskirken

Museo del Vetro

Selvsagt finnes det et glassmuseum på glassøya. Dette var delvis stengt på grunn av ombygging, så billettprisen var redusert til 5.50 euro (hva nå den egentlige prisen var). Her gjelder også det evinnelige fotoforbudet. Utstillingene er av glassgjenstander helt fra romersk tid til vår egen. Mest interessant var de romeske glassene som var funnet i diverse graver, en glassmodell av en italiensk hage, og to lyskroner som også var utelukkende i rent glass. For de leselystne var det også store oppslag om øyas og glassblåsingens historie.

Kanalen som går forbi museet og kirken

En liten båt som ligger til kai

Gallerie dell'Accademia

Køen utenfor Gallerie dell'Accademia

Det var ikke helt plalagt slik, men resten av dagen ble brukt på Gallerie dell'Accademia. Det ligger i bydelen Dorsoduro, som er den sydligste delen av byen langs Grand Canal. For å komme dit gikk vi fra Rialto og gjennom universitetsområdet. Det blir ikke skiltet til Accademia før man begynner å nærme seg, så en kart-app med GPS er en stor fordel for å vite at man er på riktig vei. Det er ingen brede boulevarder her heller, men det er en koselig tur, hvor miljøet har et mer bohemaktig preg enn i San Marco-bydelen.

Den første museumsgjenstanden vi fikk se på Accademia var køsystemet deres. Da vi kom dit hang det en lapp på døra om at galleriet var stengt midt på dagen på grunn av et ansatt-møte. Mens vi ventet på at de skulle åpne igjen satt vi på en kafe like ved inngangen. I mellomtiden samlet det seg en lang kø, og da dørene åpnet gikk køen så tregt at den aldri ble mindre. Det var ikke tillatt med mer enn 300 besøkende ad gangen, så folk ble sluppet inn gruppevis ettherhvert som folk kom ut igjen, men innenfor var det kun en person som solgte billetter, så det gikk like tregt der. La oss håpe at køen skyldes en kombinasjon av underbemanning og ekstra mange besøkende på grunn av en gjesteutstilling med Leonardo da Vincis tegninger som blir vist denne høsten.

Vi fikk omsider kjøpt våre billetter til 15 euro og puttet sekken i en bagasjeboks, og gikk opp trappen for å se utstillingen. Det første vi fikk se var en del kirkekunst fra middelalderen, som visstnok Napoleon har plassert der etter å ha stengt noen kirker. Lenger inn hang det store renessansemalerier, som vanlig med religiøse motiver. Særlig evangelisten Markus sitt liv og død har blitt grundig dokumentert i et av rommene. Det som imponerte meg mest i den permanente utstillingen var malerier på noen bøyde lerrett som hang oppunder taket i et av rommene, noe som ga maleriene en stilig tredimensjonal effekt.

Det som virkelig gjorde det verdt å stå i den lange køen var den midlertidige utstillingen av Leonardo da Vincis tegninger. Blant tegningene var hans berømte menneskeskisse, den virtuvianske mann, og et vakkert kvinneportrett. Ellers var det en del arbeidstegninger, skisser og studier som gå et spennende innblikk i hvordan mesteren arbeidet.

Heller ikke her var det tillatt å fotografere, og vi valgte å respektere det.

Accademiabroen, nær munningen av Grand Canal

American Museum of Natural History

Tyrannenes konge

Den viktigste attraksjonen på Upper West er American Museum of Natural History, som ligger like ved siden av Central Park. Museet har eksistert siden 1869 og holder til i en monumental bygning som er sin misjon verdig. Vi forsto at dette barnevennlige museet åpenbart var populært da vi så at det var kø utenfor allerede 15 minutter før åpningstid. Kø var det også da vi kom dit lenger ut på formiddagen, men etter å nylig ha stått i køen i passkontrollen på JFK-flyplassen er ikke lenger noen køer for lange for oss. En billett til museet pluss en "special event" koster 25 dollar per voksen, men man får også mye museum for pengene. Mer enn man egentlig rekker over uten å bruke hele dagen.

Vennligst ikke logre med den halen

Vi gikk først til 4.etasje, som tok for seg dyrenes utvikling, med spesielt fokus på fellestrekk som går igjen gjennom hele evolusjonen. Høydepunktet er utvilsomt dinosaurskjelettene, som er verdens største samling av sitt slag. Andre forhistoriske dyr som mammuter er også rekonstruert på museet.

Litt av utsiden av planetariet på Rose Center for Earth and Space

Om ikke dinosaurene var spennende nok, så kan Rose Center for Earth and Space virkelig ta pusten fra en. Her bringes museumskonseptet til et nytt nivå. Det første vi så var "Space Theater" i Hayden Planetarium, som var den attraksjonen vi hadde betalt 6 dollar ekstra for å oppleve. Planetariet er en slags kinosal innebygd i en gigantisk globe, hvor det kuppelformede taket fungerer som lerret. Det kan være lurt å sikre seg plass på en av de bakerste radene hvis man ikke ønsker å brekke nakken. Filmen vi ble vist illustrerte universets historie og hvordan stjerner oppstår og visner hen med en fantastisk, nærmest tredimensjonal oppløsning.

Opplevelsessenteret under planetariet

En annen imponerende utstilling var en spiralformet sti som ved hjelp av avstand viser tidsperspektivet i universet og jordens utvikling. Ellers har museet mer å tilby av installasjoner og filmvisninger enn vi kunne rekke over. Det er flere serveringssteder og butikker i museet som har tema etter nærmeste utstilling. Eneste minuset var at det kunne vært enklere å finne frem der. Litt bedre skilting kunne ha gitt oss mer tid til å se på utstillingene i stedet for å prøve å finne frem i labyrinten.

Opplevelsessenter om jordens utvikling

Checkpoint Charlie

10 euro for å bli fotografert sammen med en "vakt", for de som gidder.

Best å snu i tide

Tid: 4/10-2010, kl. 19:10
Sted: 103Bar & Restaurant, nær hotellet

Vi valgte å spise frokost et annet sted enn på hotellet i dag. Jeg hadde tidligere lagt merke til et sted som tilbød frokostbuffet for 5.50 i nærheten av  U-Bahn på Senefelder Platz. Faktisk tok de bare 4.50, trolig fordi de ryddet bort frokosten allerde kl.10, og vi var ikke spesielt tidlig ute. De tok altså halve prisen av hva hotellet tar, men så var også utvalget merkbart mindre. Bl.a. hadde de ikke rugbrød, som er et brød Ina kan spise, bare rundstykker med et enkelt utvalg av ost, kjøttpålegg og syltetøy. Redningen ble en fruktsalat med noe frokostblanding.

For å komme oss til Checkpoint Charlie tok vi U-Bahn Stadtmitte, hvor vi byttet linje for å komme til Kochstrasse. Da vi kom opp fra undergrunnen så vi rett på vaktbua, som riktignok ikke er den originale. Selve vaktstasjonen var ikke mye til severdighet. Den står nå der midt i veien, og de som vil kan la seg fotografere sammen med "vaktene" for 10 euro. Ved fortauet er det noen salgsboder som prøver å gjøre fortjeneste på attraksjonen. Det bidro vi til med ved å betale 25 euro for en øst-tysk vaktlue til Brage.

Den egentlige severdigheten ved Checkpoint Charlie er Haus am Checkpoint Charlie, som ligger i bygningen ved siden av. Inngangsbilletten kostet ganske solide 12.50 per pers. Alt av jakker eller bagasje må leveres i garderoben eller låses inn i skap. Det er heller ikke lov å ta bilder. Museets tema er det delte Berlin kombinerer fotoutstillinger, tv-skjermer med gamle dokumentarklipp og gjenstander brukt til flukten over grensen, f.eks. en folkevogn som var ombygget slik at en dame kunne gjemme seg i bagasjerommet. Alt sammen er ledsaget med tonnevis av tekst, og en "taleguide" hadde ikke vært så dumt å ta med seg. Museet er dessuten en skikkelig labyrint og det er ikke så enkelt å få med seg hva som er riktig rekkefølge og kombinasjon mellom de store politiske beslutningene og de små historiene om hva dette betydde for menneskene. De beste historiene er de om ulike fluktforsøk, vellykkede eller mislykkede, som om bestemora som bodde akkurat på grensen før muren ble bygget og forsøkte å hoppe ut gjennom vinduet, men ble holdt igjen av østtyske soldater samtidig som folk nede på gaten forsøkte å hjelpe henne ned. Eller om tenåringen som ble skutt i forsøket på å komme seg over ingenmannsland og ble liggende å blø i hjel i 50 minutter uten at noen kunne hjelpe han.

Museumsinsel - Neues Museum og Berliner Dom

Elven Spree der den renner forbi Museumsinsel

Neues Museum og Altes Nationalgalleri

Hodepynt fra Troja

De germanske gjenstandene i en dertil dekorert sal

Ich bin ein Berliner

Potetkremsuppe til lunsj

Berliner Dom og Fernseturm

Inne i Berliner Dom

Kuppelen fra innsiden

Små og store sarkofager om hverandre nede i krypten

Tid: Søndag 3/10-2010, kl. 21:15
Sted: Hotellet

Vi startet dagen med frokost på hotellet. Frokost kommer i tillegg til prisen for rommet og koster 9 euro per pers. Det kan jo virke noe smålig å ikke inkludere det i romprisen, men på den annen side er det nok av muligheter til å spise frokost på kafeer i nærheten. Frokostbuffeten var ganske bra, med ulike type brød, knekkebrød, yoghurt, frokostblandinger, tørket frukt og hardkokt egg.
Vi fikk kjøpt dagskort til kollektivtransporten på hotellet før vi gikk på trikken som stopper like utenfor og tok oss ned til Markescher Markt i løpet av noen minutter. Derfra gikk vi langs elven Spree og over en bro til Museumsinsel, en øy som deler elven i to. Øya er pakket med monumentale bygninger for det meste fra rundt forrige århundreskifte.

Det museet som på forhånd hadde interessert oss mest var det nyåpnede Neues Museum, mest fordi det inneholder en berømt egyptisk byste av dronning Nefertiti som jo må sees av gamle egyptfarere som oss. Billetten til de fleste (eller alle?) museene kjøpes i en liten hvit brakke ved siden av museet, ikke ved inngangen. Mesteparten av tingene våre, inkludert vannflasken, måtte vi levere fra oss i garderoben, men kamera var det lov å bruke, bortsett fra i rommet med Nefertiti, typisk nok. Museet inneholder funn fra ulike kulturer, bl.a. den egyptiske, greske (bl.a. Troja), romerske og germanske.Mange av rommene var dekorert i stil med funnene som stilles ut. F.eks. var et rom med egyptiske funn dekorert med relieffer og hieroglyfer slik at man får assosiasjoner til en kongegrav, og det romerske rommet var dekorert med romerske buer som i en katakombe. Den utstillingen som kanskje er litt undervurdert fordi den kommer i skyggen av de glamorøse oldtidskulturene er den germanske, som viser kultfigurer, gjenstander og våpen fra den germanske romertiden. Men så synes jeg da også at museumsgjenstander tar seg best ut i det landet de ble funnet i.

Da vi var ferdige med museet gikk vi over til fastlandet på vestsiden av øya hvor det var en markedsgate med souvenirboder langs elven. Ved enden av markedet satte vi oss utenfor Museumskafee for å spise lunsj. Jeg bestilte en god potetkremsuppe mens Ina spiste en kyllingsalat som var heller kjedelig (ingen agurk), men selve kyllingen var god. Til å drikke hadde vi hver vår Berliner Pilzener, som i likhet med mye annet tysk øl har mere smak enn den lyse fargen skulle tilsi. Regningen kom på ca. 20 euro.

Etter å ha spist gikk vi over til Museumsinsel igjen for å se på Berliner Dom. Den nybarokke kirken som var ferdig rundt 1900, bombet under krigen og bygget opp igjen, er med den nesten 100 meter høye kuppelen godt synlig fra store deler av byen. Inne i kirken var det noe som pågikk hele dagen. Da vi kom inn var det et barnekor som holdt på. Hadde vi kommet litt senere hadde vi fått med oss en orgelkonsert med det digre orgelet der inne. Etter ha sittet og hørt litt på barna mens vi beundret glassmaleriene og den svimlende kuppelen gikk vi inn en dør ved siden av alteret for å gå opp i kuppelen. Etter noen lange minutters god trening for knærne i noen stadig trangere trapper kom vi oss ut i friluft på en smal terrasse som går rundt kuppelen. Dette stedet er utsiktspunkt like godt som noe annet i byen, og så å si helt uten kø, i motsetning til hva jeg har lest om bl.a. Riksdagsbygningen og Fernseturm. På vei ut av kirken gikk vi via krypten hvor man finner sarkofagene til Hohenzollerne, slekten som steg i gradene fra å være kurfyrster til å bli keisere før de så til de grader kom ned på jorda igjen etter første verdenskrig. Sarkofagene går fra å være helt enkle til å være så pompøse at man skulle tro de måtte tilhøre keiser Wilhelm sjøl, hvilket de ikke gjorde. Mer gripende var det å se de minste sarkofagene, som minnet om at man ikke var garantert et langt liv selv om man er født inn i en god familie.

Utsikten fra kuppelen på Berliner Dom