Grado

Det går en kanal fra lagunen til sentrum av Grado som utgjør byens havn.

Vi besøkte Grado på en dagstur under vår ferie i Caorle. Badebyen ligger på en øy mellom en lagune og Adriaterhavet. Den har en fin gamleby og havn, men den har dessverre latt seg rive litt for mye med av masseturismen.

Byen Grado

Om hvordan vi kom oss dit, og hvordan vi oppfattet de ulike delene av byen.

Stranden

Vi observerte to strender, men testet kun den ene. Finkornet sandbunn, på grensen til mudrete, og ekstremt langgrunn. Vi måtte betale bare for å komme inn. Prøv den andre stranden i stedet.

Mat

En enkel panini-lunsj i gamlebyen.

 

Lite folk i gamlebyen midt på dagen.

 

Stranden i Grado

Det kostet penger å komme inn på stranden i Grado. Vi håper den andre stranden er mer liberal.

Det er egentlig to strender i Grado, men vi fikk bare testet den som ligger øst for gamlebyen, nedenfor de største hotellene. Hvis noen har vært på den vestligste stranden og har andre erfaringer derfra, skriv det gjerne i kommentarfeltet.

 

For den østlige stranden appelerte veldig lite til oss. Ikke på grunn av stranden i seg selv, men måten den var organisert på. For det første er hele stranden inngjerdet, og det koster penger å komme inn. Ikke at to euro per person er noen blodpris, men det rokker ved prinsippet om at strender skal være åpne for alle. Dessuten må man ut med to euro ekstra i depositum for inngangskortene, så man må passe på å levere de tilbake når man drar. Det blir rett og slett for mye bryderi for å komme inn på en strand. Skal man ha solsenger må man ut med 14 euro ekstra. Denne prisen fikk vi fordi vi kom kl. 15. Hadde vi kommet tidligere hadde det kostet mer.

 

Vi skal ikke gi drifterne av stranda skylda for at Brage brant seg stygt på en manet, eller medusa, som de kalte det. Da fikk vi ihvertfall litt valuta for inngangspengene våre ved å benytte strandens førstehjelpskontor. Der fikk han en lindrende salve, og en times tid senere var smertene helt over. Det er faktisk første gang noen av oss har vært i nærheten av maneter i Middelhavet, til tross for etterhvert veldig mange ferier her. Men da det først skjedde, svei det virkelig. Det såret Brage fikk så ikke godt ut.

 

Ellers er stranden på mange måter like den i Caorle. Sanden er enda finere, og bunnen litt mykere, nesten mudrete. Det er steinfritt og så langgrunt at man sikkert kunne ha vasset til Slovenia hvis vi hadde prøvd.

 

 

Lunsj på La Rampa d'Oro

Cappuccino shakerato i ustødig glass.

La Rampa d'Oro var en av de første spisestedene vi fant etter at vi kom til gamlebyen i Grado. Den ligger i en rolig gågate innenfor veikrysset ved havnen.

 

Den har en ganske stor meny av panini, så Brage og Ylva tok hver sin med mozzarella og tomat, mens jeg tok en med skinke. Ask fikk sin egen classic toast og Ina spise en gresk salat. Maten var og damen som serverte var hyggelig, selv om engelskkunnskapene her er like dårlige som i Caorle.

 

Med diverse drikke og kaffe kom regningen på 43 euro. Anstendig.

 

 

Dagstur til Grado

Grado har en kanal som fungerer som havn ved den fine gamlebyen.

Når vi først hadde en leiebil, følte vi behov for å se flere byer enn bare Caorle. Grado er en by vi vurderte opp mot Caorle som bosted for ferien, da denne også har en fin gamleby og en strand. Vi forlot byen med følelsen av at det var riktig å velge Caorle.

 

Det tok oss omtrent halvannen time å kjøre fra Caorle til Grado, først og fremst fordi autostradaen ligger veldig langt inn i landet, slik at vi ikke sparte så mye tid på å bruke denne. Da vi omsider nærmet oss byen, kjørte vi over en lang, rett vei over lagunen mens vi så byen langsomt dukke opp i det fjerne. Å finne parkeringsplass var et strev, for vi fant ingen store plasser eller parkeringshus. De fleste plassene vi fant skilting til var tilknyttet hoteller. Til slutt fant vi ledige plasser ved en båthavn ved lagunen, omtrent ti minutters gange fra sentrum.

Store deler ab Grado sentrum er bilfritt.

 

I likhet med Caorle, har også Grado en lang kanal som går inn i byen fra "baksiden". Denne utgjør byens havn, og er trolig grunnen til at både Grado og Caorle i det hele tatt eksisterer. Innerst i kanalen begynner gamlebyen, med flere kvartaler med labyrintiske gater rundt byens kirke. Store deler av gamlebyen og det nærliggende sentrumsområdet er bilfritt.

En av de bredere gågatene.

 

Det kommersielle sentrum ligger i gatene utenfor gamlebyen, og til tross for mange gågater, begynner byen her å miste sin sjarm. Særlig når vi nærmer oss byens østlige strand, ser vi at hotellene har fått dominere for mye. De er rett og slett for store, og arkitekturen er ikke bare vakker. Dette gjør Grado til en fin gamleby lukket inne av store hoteller.

 

Kvelden senker seg over kanalen.