Kjøre bil på Kreta

Vår Ford Focus fra Notos hadde god plass, men slet tungt i motbakkene.

Sørkysten av Kreta er kuppert, lite befolket og det kan være langt mellom byene. Den mest effektive reisemåten mellom kystbyene er med ferge, men ønsker man seg lenger inn på øya eller ikke vil risikere å bli værfast, er det nyttig å leie en bil.

Hotellet vårt anbefalte Notos, som har to kontorer i Paleochora. Vi besilte en bil et par uker før avreise og fikk 5% rabatt for tidlig bestilling. Da bilen skulle hentes ble den gjort klar med barnesete ferdig montert. Som en liten gave fikk vi også en halv liter med hjemmelaget olivenolje. Retur av bilen måtte gjøres til kontoret ved standen, fordi veiene til hovedkontoret blir stengt om kveldene. En parkering som sperret minst fire biler inne og et raskt overblikk for å sjekke at alt var i orden med bilen, så var bilen returnert.

Det er ingen store parkeringsplasser i Paleochora. Det beste stedet å parkere er langs stranden, og vi fikk alltid parkert, selv om vi av og til måtte lete litt. Å kjøre inn i byen for å finne parkering virket fåfengt, da gatene er mer enn trange nok som de er.

Grekere har lenge vært beryktet for sin kjørestil, men selv om de er glade i å kutte svinger og visstnok ikke så nøye på om man har tatt noen glass før man kjører hjem, opplevde vi ingen gufne situasjoner. Hovedveiene på Kreta har brede veiskuldre der terrenget tillater det, og defensive bilister legger seg langt ut til siden slik at det er enkelt å kjøre forbi. I byene er det vanskeligere, særlig i de små byene hvor det er smale gater og mye kreativ parkering. I de store byene (les: Chania) er veiene skalert for større trafikk, selv om det er mange biler om plassen og mange lyskryss gjør at det går tregt. Studer alltid kartet på forhånd, slik at man ikke roter seg inn i smågater.

Vi brukte Google maps som GPS, med vekslende hell. I Chania var dette nyttig for å finne de riktige enveiskjøringene til og fra parkeringsplassen. Ute i naturen var hun mer lunefull, og mistet ofte forbindelsen i de trangeste dalene. Det kan være veldig frustrerende når hun blir taus rett før krysset hvor man skal ta av.

Ikke alltid enkelt å kjøre i gater som denne.

Dagstur til Chania

Havnepromenaden i den gamle havnen.

Det blåser fortsatt friskt i Paleochora, så vi måtte finne på noe annet enn strandlivet i dag også. Løsningen ble en tur til Chania, Kretas nest største by. Vi har vært der en gang tidligere, da de eldste barna var små, men nå ville de kanskje ha mer interesse for byen.

Det kan være skremmende å kjøre bil i greske storbyer, men etter å ha studert noen kart plottet jeg inn en parkeringsplass som virket grei å finne, og frøken Google Maps hjalp til, særlig med de siste enveiskjøringene. Trafikken inn til byen var ganske tett og mange lyskryss gjorde at det gikk tregt, men vi fant rimelig greit frem til parkeringsplassen på østsiden av bymuren. Plassen var nesten full, men det var fortsatt plass til vår bil. Parkeringen var gratis. Vi fant flere ledige plasser på en plarkeringsplass innenfor muren, men dette var mot betaling.

Vi prøvde først å finne raskeste vei til det "kommunale markedet", og rotet oss inn i noen veldig trange og labyrintiske gater. På veien passerte vi Agios Nikolaos, som er en særegen kirke som tydeligvis har en fortid som moske. Den har ihvertfall ett kirketårn og en minaret.

Markedet ligger i utkanten av gamlebyens shoppingstrøk. I gata utenfor finner man byens mer fancy butikker. Inne i den korsformede markedshallen finner man en haug med turistfeller som kaster olivenolje, krydder og juggel etter deg, men ved utgangene finnes det mer interessante matbutikker som selger ost, kjøtt og fisk.

Ute i handlegaten igjen skiftet butikkene karakter desto lenger vestover vi kom. Fra tilsynelatende fancy klesbutikker bak store vinduer, flytter butikkene lenger og lenger ut på gata ropte høyere og høyere på turister. Er du på utkikk etter noe i skinn, kan du likevel finne noe interessant her.

Etterhvert svingte vi nordover mot den gamle havnen. På veien passerte vi byens katedral og det "venezianske torget", som hadde en liten, men vakker fontene i marmor. Til slutt kom vi ned til den vakre havnen med fargerike renessansehus langs havnepromenaden, en sliten moske som var bygget etter tyrkernes erobring, og det "egyptiske" fyrtårnet, som vokter innseilingen til havnen. Det er tett mellom serveringstedene langs havnen, og folk er også ivrige til lokke folk med på båtturer. Dette er kanskje det stedet i Hellas jeg har vært med på mest hassle.

Agios Nikolaos, moske eller kirke? Eller begge deler?

Markedshallen, i stadig mindre grad et nyttig marked for de lokale.

Det egyptiske fyrtårnet.

Ting å (ikke) gjøre i Rodovani

Med 2000 meter høye fjell bak seg, virker Rodovani ekstra liten.

Etter å ha vært på Kreta i en uke var det på tide at vi kom oss i en bil for å se mer av nærområdet. Vinden som har blåst de siste dagene har gjort stranden til et mindre attraktivt sted, og det er ikke så mye annet å ta seg til i Paleochora. Det blåser fortsatt like forbasket, så det var greit å komme seg bort litt.

Etter litt ukvalifisert synsing og googling kom vi frem til at Rodovani kunne være et fint sted med passe avstand for den første dagen med bil. Det ligger ikke mer enn 2 mil unna, men de bratte og svingete veiene satte både bil og sjåfør på prøve. Førstnevnte, en Ford Focus fra Notos, virket ikke å ha den kraftigste motoren. Tror aldri jeg har kjørt så mye på andre gir. Sistnevnte måtte gjøre sitt beste for å unngå bilsyke i baksetet. Med lite trafikk gikk det greit å holde lav hastighet, og måtte vi stoppe, var det alltid en utsikt å ta bilde av mens barna kom tilbake til hektene.

Flere vakre landsbyer ble passert på veien, og Rodovani syntes å være blant de større av dem, uten at det sier så mye. Vi parkerte bilen langs veien for å spasere rundt i byen. Det er en idyllisk landsby i fjellsiden med opptil 2000 meter høye fjell bak seg. Langs hovedveien ligger et slags lite torg med en utsiktsplatform, med et merkelig lite kapell midt på plassen. Det må være den minste kirken jeg har sett. En mer normal kirke ligger litt lenger bortover veien.

Problemet med Rodovani er at det er ingen ting å ta seg til her. Ingenting! Ikke engang en taverna, så myten om at alle steder med mer enn to hus har taverna, slo i dag sprekker. Det eneste byen har å by på er et en butikk med dagligvarer og et spennende utvalg av lokale produkter, som olivenolje, oliven, urter og honning. Dette utvalget gjorde at det var verdt å ta denne turen likevel. Dessuten jobber verdens hyggeligste dame her, som i mangel av en taverna lot oss sitte på et bord utenfor butikken og fant frem puslespill og leker til barna. Det vanket også litt ekstra godteri til barna på husets regning, så jeg lurer litt på hvem som tjente mest på handelen.

Trolig den minste kirken jeg har sett.

En tur innom denne butikken gjør det verdt å stoppe i byen.

Resten av byen består av noen bolighus langs noen trange gater.

Dagstur til Grado

Grado har en kanal som fungerer som havn ved den fine gamlebyen.

Når vi først hadde en leiebil, følte vi behov for å se flere byer enn bare Caorle. Grado er en by vi vurderte opp mot Caorle som bosted for ferien, da denne også har en fin gamleby og en strand. Vi forlot byen med følelsen av at det var riktig å velge Caorle.

 

Det tok oss omtrent halvannen time å kjøre fra Caorle til Grado, først og fremst fordi autostradaen ligger veldig langt inn i landet, slik at vi ikke sparte så mye tid på å bruke denne. Da vi omsider nærmet oss byen, kjørte vi over en lang, rett vei over lagunen mens vi så byen langsomt dukke opp i det fjerne. Å finne parkeringsplass var et strev, for vi fant ingen store plasser eller parkeringshus. De fleste plassene vi fant skilting til var tilknyttet hoteller. Til slutt fant vi ledige plasser ved en båthavn ved lagunen, omtrent ti minutters gange fra sentrum.

Store deler ab Grado sentrum er bilfritt.

 

I likhet med Caorle, har også Grado en lang kanal som går inn i byen fra "baksiden". Denne utgjør byens havn, og er trolig grunnen til at både Grado og Caorle i det hele tatt eksisterer. Innerst i kanalen begynner gamlebyen, med flere kvartaler med labyrintiske gater rundt byens kirke. Store deler av gamlebyen og det nærliggende sentrumsområdet er bilfritt.

En av de bredere gågatene.

 

Det kommersielle sentrum ligger i gatene utenfor gamlebyen, og til tross for mange gågater, begynner byen her å miste sin sjarm. Særlig når vi nærmer oss byens østlige strand, ser vi at hotellene har fått dominere for mye. De er rett og slett for store, og arkitekturen er ikke bare vakker. Dette gjør Grado til en fin gamleby lukket inne av store hoteller.

 

Kvelden senker seg over kanalen.

 

Destinasjon: Caorle, Italia.

Flyreisen

Tid: 28. juni 2016, kl 11:35

Sted: Over Danmark

Den billigste måten å reise til Gardermoen på er med Rutes busser og NSBs tog, og det tar ikke mye mer tid enn med bil.

I år lot vi lommeboka bestemme hvor vi skulle fly. Med tre barn begynner flyreisene å bli veldig dyre, og et par hundrelapper i forskjell for en enkeltbillett kan bety flere tusenlapper når hele reisen er betalt. Derfor søkte vi på diverse nettsider etter de billigste flyreisene og endte tilslutt opp med et par alternativer. Så var det opp med Google maps for å finne koselige byer innenfor rimelig avstand til flyplassene. Rundt Venezia fant vi flere kandidater, og da en venn av oss varmt anbefalte Caorle, et stykke øst for flyplassen, valgte vi å reise dit.

For første gang reiste vi hele familien kollektivt til flyplassen. Når vi uansett må kjøpe billett for alle soner for å ta buss til Oslo, blir det veldig billig å ta NSB sine tog videre til Gardermoen, særlig for en som allerede har månedskort. En liten strek i regningen var at Ruter allerede hadde innført sommertider, noe de færreste av pendlerne hadde. Og da vi måtte reise hjemmefra midt i rushtiden, ble det veldig fullt på bussen.

Vi hoppet av bussen i Bjørvika gikk til Oslo S og tok toget derfra mot Eidsvoll. Det var langt mer behagelig, nesten uten andre passasjerer i vogna. Vi gikk av toget på Gardermoen ca halvannen time etter at vi gikk på bussen i Drøbak. Det hadde ikke gått mye raskere å kjøre gjennom Oslo i rushen og parkere på en av de avsidesliggende parkeringsplassene.

Innsjekking av bagasje gikk veldig greit. Litt mer trøblete ble det i sikkerhetskontrollen, da vi ikke hadde helt kontroll på hva vi hadde i bagene av drikke til Ask, antibac og våtservietter(!). Når man oppe i alt dette skal passe på en utålmodig toåring er det greit å ha større barn som kan hjelpe til.

Utsikt over Alpene.

Vi hadde beregnet god tid og kunne uten stress innta dagens andre frokost på Upper Crust mens vi ventet på boarding. Nå er vi vel plassert på flyet, Ask har fått en liten lur i en ikke alt for god liggestilling, og nå er han godt i gang med å hacke Inas mobiltelefon. Og flyet har wifi, så jeg får blogget underveis. Usikker på hvordan nettilgangen blir under oppholdet.

Et lite glimt av Venezia før landing.

Fra flyplassen til Caorle

Etter å ha fløyet over noen vakre alper i solskinn, landet vi på Marco Polo utenfor Venezia. Vi satt dessverre på feil side for å få en fin utsikt over selve kanalbyen. Vi ble busset inn til terminalen, og bagasjen kom til oss uten dramatikk.

Bilutleie er derimot noe jeg aldri blir dreven i. Jeg trodde en bil som er angitt til å inneholde 4 kolli burde ha plass til våre 2 kofferter. Det var feil. Leiebilen vår var en Fiat 500x, noe som skal tilsvare en Ford C-max, og vi fikk ikke igjen bakdøra før vi hadde demontert bagasjerommet. Barnevogna er heldigvis så liten at den fikk plass foran baksetet. Byået vi brukter heter Thrifty, som holdt til i samme disken som Hertz. I valget av byrå veide det tungt at noen holdt til så langt unna terminalen at man trengte skyttelbuss for å komme dit. Det ville jeg unngå med to kofferter og en barnevogn. Likevel var det en solid fottur som tilsynelatende gikk i en stor ring til vi nesten var tilbake ved terminalen. Leie av barnesete kostet nesten like mye som bilen gjorde før forsikring var lagt til. Det er med bilutleie som med flybilletter, du vet ikke hva prisen er før sjekker kontoen etter ferien. Til gjengjeld var barnsetet enkelt å montere, men jeg saver de mindre, lokale byråene vi brukte i bl.a. Portugal og Hellas som gjør alt dette for deg.

Vi kom oss etterhvert inn i bilen og fant veien mot Caorle. Det er ganske godt skiltet hele veien, men vi havnet nok snarere the scenic route enn den raskeste. Landskapet nord for Venezia er padde flatt, men langt borte kan man skimte noen fjell gjennom disen. Det er et svært frodig jordbrukslandskap, gjennomskåret av flere mindre elver og kanaler. Etter en passe lang tur kom vi frem til Caorle, hvor vi parkerte bilen i et parkeringshus under bakken i påvente av at vi kunne overta leiligheten.

 

Hjemreisen

En siste tur forbi kirken i Lagos.

Etter at vi måtte overlate leiligheten til husholdersken kl 10, fikk vi beholde nøkkelen en stund til og lot de ferdig pakkede koffertene stå mens vi tok en siste runde rundt i byen. Da det var på tide å vinke farvell til vakre Lagos bar vi koffertene ut i bilen som vi hadde fått parkert rett utenfor døra, slik at vi slapp å dra dem opp bakken.

Det tok oss ca en time å kjøre til flyplassen. Problemet med å bruke små utleiebyråer er at det er vanskeligere å finne ut hvor bilen skal leveres. Kartet Luzcar hadde gitt meg hadde jeg selvsagt lagt på et lurt sted. Da vi forsto at den skulle parkeres på parkeringsplassen P4 gikk alt mye enklere. Det er det et kontor for flere slike småselskaper, og jeg ble møtt av ei blid dame som tok i mot nøkler, papirer og parkeringslappen.

Flyplassen i Lagos.

Selv om innsjekking på nett ikke var mulig på hjemreisen, var det lite kø og problemer med innsjekkingen. Barnevogn som håndbagasje var tydeligvis nytt for damen i skranken, og etter vi hadde sjekket inn kom hun løpende etter oss med bagasjelappen som tydeligvis var nødvendig for å unngå komplikasjoner på veien til flyet.

Sikkerhetskontrollen var som vanlig et styr, og vi lærte at middagsglass til babyer må regnes som flytende væske.

Avgangshallen er ikke direkte liten, men den er underdimensjonert i forhold til hvor mange folk det er der. Det skal godt gjøres å finne en sitteplass, og køene ved serveringsstedene var endeløse. Det virket som man heller hadde prioritert plass til butikkene. De var store, og vi har nå styrket beholdningen av portvin, sjokolade, ost og salami.

Som om ikke vår planlagte landing like før midnatt var sen nok, så hjelper det lite at flyet vårt tok av to timer forsinket. Det er en forbannelse over flytrafikken at når et fly først er forsinket, så baller det på seg. Det blir en veldig sen kveld før vi er hjemme, men vi har heldigvis fortsatt et par uker med sommerferie å komme oss på etter denne ferien.

Jeg tar forresten tilbake det positive jeg skrev om Norwegians wifi på veien nedover. På hjemveien var dette ubrukelig.

Farvel Portugal.

 

Leiebil fra Luzcar

Leiebilen vår

Så langt har vi stort sett vært i og rundt Lagos. Resten av ferien skal vi leie en bil for å komme oss litt lenger ut av byen, og ikke minst tilbake til flyplassen når den tiden kommer. Etter å ha søkt ulike muligheter endte jeg opp med det lokale byrået Luzcar, fordi de hadde klart lavest pris og forsikret om at det ikke var noen skjulte ekstrakostnader (brent barn og så videre). Bilen ble reservert på nettet før vi reiste, men betalingen skulle først skje ved henting.

Luzcar holder til et lite stykke opp langs elven. Han som tok meg i mot var veldig serviceinnstilt og hjelpsom, selv om han snakket litt utydelig engelsk (mistenkte at han nettopp hadde vært hos tannlegen). Han monterte barnesetet i bilen for meg og svarte så godt han kunne på mine spørsmål om parkeringsplasser og brikke til bomstasjoner. Det siste skulle jeg ønske han visste litt mer om, siden en slik brikke ikke følger med bilen. Han trodde at vi verste fall ville jeg få gebyret i posten uten alt for store tilleggsutgifter. La oss håpe det stemmer. En ting jeg liker med ordningen er at jeg ikke trenger å fylle opp tanken før jeg leverer bilen tilbake, og at det heller ikke er noen ekstra kostnader med denne ordningen. Det er nok derfor tanken var så godt som tørr da jeg overtok bilen.

Bilen er en Dacia Logan, et merke jeg knapt har hørt om. Den føles ikke helt fabrikkny når jeg kjører den, men den ruller og har stort bagasjerom. Det holder for meg når jeg bare skal bruke den i 4 dager.

Jeg har gruet meg litt til å finne parkerinsplass til bilen, men så langt har det gått greit. Man kan lukeparkere rett utenfor huset vårt, men de plassene er kronisk opptatt (bortsett fra etter at jeg hadde parkert i kveld, naturligvis). Det er noen parkeringsplasser like utenfor bymuren, nær brannstasjonen, og så langt har det gått greit å finne plass der.

 

Denne bilen gjør det enkelt å vite hvor brannstasjonen er.

Da bilen skulle leveres tilbake, ble den levert på parkeringsplassen P4 på flyplassen i Faro. Der er det et kontor som mottar biler for flere av de små byråene. Det er bare å gi fra seg nøkler, papirer og parkeringslap, så er alt i orden.

 

Destinasjon: Spania - igjen, høsten 2014 fra Gøteborg med baby

Kombinasjonen av Ryanair og avreise fra Sverige kan gi billige billetter i norske skoleferier, men Ryanair er fortsatt Ryanair.

Tid: Fredag 26.september 2014, kl 19:40
Sted: På flyet, over Danmark.

Vi hadde egentlig ikke planlagt noen sydentur i år. Vi regnet med at vi ville ha nok å gjøre med vårt tredje barn, Ask, som kom til verden denne sommeren. Men så foreslo Ina at vi kunne leie leiligheten til broren hennes i La Duquesa, der vi var i fjor sommer. Det blir litt mindre usikkerhet når vi drar et sted vi har vært før. Det er uansett nok av steder i det området vi ikke har sett ennå.

Ask på 3 måneder er billig å ha med seg på flytur foreløpig. Verre er det med de to skolebarna våre. For familier som må forholde seg til skoleferiene er billige flyreiser en fjern drøm. Det kan virke som flyselskapene skrur opp prisene i skoleferiene for å finansiere billigreisene resten av året.

Derfor har jeg i år testet en ny type harryhandel, nemlig å fly til syden fra Sverige. Ved å fly med Ryanair fra Gøteborg City Airport sparer vi 5000 kroner sammenliknet med en tilsvarende flytur fra Rygge. Merket meg også at websidene til Ryanair har blitt vesentlig bedre siden forrige gang. Endelig har de klart å skille reklame fra informasjon, slik at det blir mye enklere å bestille. Til og med billettene har de nå klart å samle på ett A4-ark, og reisen kan sjekkes inn opptil 4 uker i forkant. Billetter på mobil har de derimot ennå ikke hørt om.

Det tok oss 3 timer å kjøre fra Drøbak til Gøteborg City Airport, inkludert en pause for å fylle bensin. Det var ikke skiltet til flyplassen fra E6, ihvertfall ikke ved avkjøringen etter Kungelv, som på kartet så ut til å være den beste veien å kjøre.

Vi fikk parkert bilen på langtidsparkeringen et par minttuers gange fra terminalen. Flyplassen er mindre enn både Rygge og Torp, og terminalen er knapt større enn en litt stor låve. Restauranten minnet mer om et gatekjøkken, men det funket for oss. Innsjekking av bagasje skjer på gamlemåten, ingen automater, og kofferter og barnevogn sjekkes inn ved samme skranke, den eneste.

Jeg hadde glemt hvor mye styr det er å reise med en baby, med innpakking av barnevogn, tåteflasker i plastposer, bæreseler som slår ut i sikkerhetskontrollen og minst 4 hender for lite. Med hendene fulle gikk vi forbi taxfree-butikken og rett til gate'n, hvor man i kjent Ryanair-stil hadde åpnet for boarding tidlig, og stenger gaten en halvtime før take-off.

Om Ryanair sine websider har blitt bedre, så er flyene fortsatt de samme. Liggeseter og setelommer er uhørt, og den evinnelige gulfargen som skriker til deg hvor billig du flyr må være hellig.

Ankomst

Denne Opel Meriva hadde i følge Gold Car's nettsider plass til 5 kofferter.

Tid: Dagen etter
Sted: Leiligheten i La Duquesa

Med stive rygger og tresmak i baken gikk vi ut av flyet i Malaga omtrent ved annonsert tid klokken 11 om kvelden. Det tok en del tid før bagasjen kom, litt mer tid å få skaffet seg vann, som på denne tiden av døgnet kun var å få på automater som kun tok mynt, og enda lenger tid å få hentet leiebilen. Etter 3 forsøk fant vi et babysete som vi følte oss noenlunde trygge på, og enda flere forsøk trengte vi for å få stappet all bagasjen inn i bilen.

Klokken var godt over midnatt da vi la ut på den timeslange turen til Sabinillas gjennom et regnvær jeg ikke engang har opplevd maken til i dusjen. Enda godt det var lite trafikk midt på natta.

Stup trøtte kom vi frem til leilighetskomplekset, fikk bært opp bagasjen, redd opp sengene og kommet oss i seng. Man sparer penger på å fly sent på dagen, men det har også sin pris. Det fikk vi merke dagen etter.

Hjemreisen

Splitter ny Dreamliner klar til å ta oss hjem

Tid: 16.juli - 2013, kl.13:50
Sted: På flyet, over Biscayabukta

I dag var det bare å stå tidlig opp og få de siste tingene våre ned i koffertene våre, før vi tok farvel med vertskapet vårt og satte oss i bilen. Veien mot Malaga har etter hvert blitt kjent for oss, og vi fant greit frem til flyplassen. Litt vanskeligere ble det å finne ledig parkering da vi skulle returnere bilen, men det gikk til slutt det også. Da ble vi møtt av fyr som mottok nøklene, tok et raskt blikk på bilen og så at alt er i orden. Dealen til GoldCar er at man ikke behøver å fylle tanken før man leverer den. Et solid beløp på 116 euro for diesel er lagt på leieprisen. Tanken vår var nesten tom, så jeg tror vi fikk utnyttet dealen godt likevel.

Etter mye gåing og mange heiser kom vi etterhvert frem til terminalen, sjekket inn koffertene og kommet oss gjennom sikkerhetskontrollen. Innsjekkingen her skjer fortsatt på gamlemåten, så det var en del kø.

Jeg savner litt av tiden fra før euroen, da man sto midt i en taxfree-butikk som med masse penger i fremmed euro som rett og slett måtte brukes opp. Ettersom vi skal til Italia om ikke så lenge har vi ikke lenger den unnskyldningen. Men det hindret oss ikke i å svi av nesten 100 euro på en cava, noe ost, masse spekemat og uante mengder sjokolade. Deler av alkoholkvota fyllte vi med et par vinflasker fra den lokale Mercadonaen i Sabinillas i går.

Flyet vårt er Norwegians nye Dreamliner, noe som ga oss en sjelden grunn til å glede oss til hjemreisen. I tillegg til at flyet er større og har mer behagelige seter, er den største forskjellen underholdningssystemet, med skjermer foran hvert sete. Slik man er vant til hvis man har fløyet over atlanteren. Det varte og rakk før systemet ble skrudd på, så hvis man ønsker å se hele Ringenes Herre triologien bør man satse på en lengre reise.

Noen sovenirer

Reisen dit

Tid: 12.juli - 2013, kl. 01:00
Sted: leiligheten

Det kunne virke som at også været på Gibraltar var britisk

Gibraltar ligger en drøy halvtimes kjøretur fra stedet vi bor, så det er nærmest en selvfølge å ta turen når man før er i området. Vi fant veien greit, men det kan være lurt å lese kartet litt grundigere enn vi gjorde, for stedsnavnene dukker ikke opp på veiskiltene før man er ganske nær.

Vi har hørt at det kan være litt mye styr med å få med seg bil over grensen. Vi skal jo faktisk ut av Schengen-området. Derfor parkerte vi i La Linea på den spanske siden av grensen. Å finne parkeringsplass var ikke enkelt. Det er en stor parkeringsplass like ved grenseovergangen, men den så full ut, og det var lang kø inn dit. Men vi fant en gateparkering langs en park et stykke inn i byen, hvor det kostet 5 euro å stå hele dagen.

Stakkers La Linea, som får så stor strøm av turister hver dag, bare for å reise videre til Gibraltar. De har satt opp et stort tivoli nær grensestasjonen for å få en litt større del av kaka, men det funket ikke på oss.

En flystripe må krysses for å komme inn i Gibraltar. Se deg godt til begge sider før du krysser.

Vi fulgte den etterhvert økende strømmen av mennesker på veien mot grenseovergangen. Man bør ha med pass for å komme over grensen, men vaktene var knapt interessert i å se på det. På Britisk side vekslet vi til oss noen pund. Det var strengt tatt ikke nødvendig, for det går fint an å bruke euro i Gibraltar, men man smører ganske kraftig på i vekslingskursen i butikkene. Deretter hoppet vi på første og beste rutebuss som tok oss til sentrum.

Byporten ved Grand Casemates Square

Reisen til Granada

Det var varmere i Granada enn langs kysten

Den lange kjøreturen gikk først mot Malaga, før skiltingen mot Granada tok oss innover landet. Hele tiden på fine motorveier, så milene gikk kjapt unna. Det var først da vi kom inn i byen at vi begynte å slite, særlig fordi vi kom inn i byen fra en annen kant enn vi hadde håpet. Forvirrende skilting og enveiskjøringer i feil retning gjorde det vanskelig å finne de parkeringsplassene vi hadde planlagt å bruke. Til slutt fant vi en gateparkering, som til og med var gratis på søndager.

Gatene var fine, men vanskelig å finne frem i.

Middag på veikro

På en over 20 mil lang hjemreise fra Granada kan man måtte ty til veikroer for å fylle magen

På veien hjem fra Granada gjorde naturen det nødvendig med et stopp på en bensinstasjon, og siden det begynte å bli sent bestemte vi oss for å ta middagen på veikroa. Damen som så ut til å drive hele kroa alene plapret i vei på spansk, men vi fikk nå etterhvert bestilt det vi skulle ha. Menyen var ikke veldig ulik det vi ellers har sett i Spania, men maten var som ventet med veikro-standard. Men billig ble det. 37 euro for 4 retter og 4 brus.

Destinasjon Spania, sommer 2013

Tid: 9.juli - 2013, kl. 15:00
Sted: Over Oslofjorden

Alltid litt enklere å forlate landet i gråvær

Vi har etter hver reist ganske mye rundt omkring, men til Spania, aller sydenturers mor, har vi ennå ikke reist. Ina sin bror derimot, har kjøpt en leilighet i La Duquesa, et lite sted mellom Marbella og Gibraltar. Vi har gitt tydelige hint om at vi gjerne lar oss invitere, dermed går årets sydentur til Costa del Sol med gratis overnatting. Flyreisen ble derimot ikke gratis. Må man reise i skoleferiene er det vanskelig å kapre billige flybilletter. Vi kunne riktignok reist billigere med Ryanair fra Rygge, men for å slippe å stå opp midt på natten for å reise hjem igjen ofret vi heller noen ekstra tusenlapper for å fly med Norwegian fra Gardermoen.

Avgangen var klokken 14:30, så vi hadde for en gangs skyld god tid til morgenstellet før vi kjørte av gårde. Siden vi hadde ganske god tid valgte vi å parkere ved den vanlige langtidsparkeringen, fremfor VIP parkering, som ofte byr på litt kaos når bilen skal leveres. Helt knirkefri var dog ikke langtidsparkeringen heller. Mange parkeringsplasser så ut til å være stengt, og de fleste andre fulle. Men vi så en noe provisorisk skilting til en P33, som virket like provisorisk. Men den gjorde jobben. 500 kroner kostet det å la bilen stå i en uke. Kone, barn og bagasje ble satt av ved bussholdeplassen mens jeg parkerte bilen, før den stappfulle shuttlebussen tok oss til flyplassen.

Innsjekkingen gikk greit. Vet ikke om det er vi som har fått bedre trening eller om innsjekkingsautomatene har blitt enklere å bruke, men det det gikk i hvert fall ganske knirkefritt. Norwegian sin reiseapp gjør det også enkelt å finne frem den elektroniske billetten. Litt tregere gikk det gjennom sikkerhetskontrollen, men vi kom da gjennom.

Store deler av feriebudsjettet ble svidd av i taxfree-butikken og på Yo! Sushi sin utmerkede rullebåndskafè, og da vi reiste oss en snau halvtime før avgang, sto det allerede "gate closing" på avgangen vår. Etter rask gange til gate'n kom vi oss ombord. Været i Norge har vært bra de siste dagene, men nå så vi noen regndråper på flyvinduet. Man føler alltid man får litt mer valuta for penga når man forlater landet i regnvær.

Sushien på Yo! er nesten verdt flybilletten alene

Må innrømme at det ikke er helt uten fordommer at vi reiser til Spania. Ikke på grunn av spanjolene, men hva 50 år med masseturisme må ha gjort med landet. Når man hører om egne kolonier med nordmenn og butikker med norske varer blir ikke fordommene noe mindre når man selv helst skygger unna de store turistresortene. Men kose oss skal vi gjøre uansett. Halvparten av dagene går nok til soling og bading, men en tur til Gibraltar og Granada står høyt på ønskelisten. Andre utflukter blir ren bonus.

Ankomst

Tid: 9.juli - 2013, kl. 23:30
Sted: Leiligheten i La Duquesa

Flyturen var fin, med utsikt over nederlandske elver og spanske Pyrenéer. Vi landet i rute, men bagasjehentingen tok evigheter, til tross for at vi først hadde vært på dobesøk og gått gjennom hele den relativt store terminalen. Etter at bagasjen var hentet gikk turen videre til Goldcar sin skranke i bilutleieavdelingen, hvor det også var en del venting. Deretter gikk turen videre til parkeringshuset  hvor vi gikk for å få bilnøkler og barneseter.

Da vi omsider hadde fått bagasjen inn i bilen, måtte vi vente en stund på reisefølget som kom med et senere fly fra Bergen. Da vi var forent med svogerfamilien, bar det ut på motorveien, hvor det gjaldt å ikke miste øyekontakten med de som visste hvor vi skulle. Veiene er utmerket, selv om vi måtte stoppe ved to bomstasjoner for å betale omlag 12 euro til sammen.

Etter en snau times kjøring og en nestenulykke med en bilsyk guttunge i baksetet, kom vi til slutt frem til leilighetskomplekset i La Duquesa. Det hadde blitt mørkt da vi kom frem, så vi har ikke fått så mye inntrykk av stedet vi bor på ennå.  Bilene ble kjørt inn i et trangt parkeringshus bak noen høye gjerder. En heis opp til tredje etasje tok oss til leiligheten, med utsikt over et fint svømmebasseng.

Leiligheten er treroms. Litt trangt for to barnefamilier kanskje, men det skal nok gå. Middagen hoppet vi rett og slett over fordi det hadde blitt for sent til å skaffe seg noe mat. Barna fikk litt kveldsmat og ble sendt i seng, mens vi voksne satte oss på balkongen med litt lokal vin og skravlet til det ble rimelig sent.

Svømmebassenget på Residencial La Duquesa

Mandag, Dimitras tempel, Chalki og Mikri Vigla

Bilen vår

Dimitras tempel

Torget på Chalki

Gresk salat med lokalprodusert ost

Yoghurt slik Iannis lager den

Plass til alle

Kveldsstemning på To Elliniko

For første gang siden vi skulle fly fra Gardermoen hadde vi satt på vekkerklokken for å få mest mulig ut av denne dagen med leiebil. Det viste seg å være unødvendig fordi Ylva var litt ekstra morgenfugl i dag.

Etter å ha fått i oss frokost og pakket det vi skulle ha med satte vi avgårde, først mot Dimitras (aka Demetra) tempel nær byen Sangri et stykke inn på øya. Man skal ikke kjøre langt før man ser at vegetasjonen endrer seg når man kommer vekk fra kysten. Mesteparten av vegetasjonen har nok allerede visnet, men flere steder var det fortsatt mye blomster å se. Det sentrale Naxos har et virrvarr av veier på kryss og tvers og det var ikke helt enkelt å finne frem til tempelruinene, trolig fordi vi hadde valgt en litt nordligere vei ut byen enn den som var best skiltet. Da vi endelig så et skilt til tempelet ble vi ledet ut på en vei det er best at Fun Cars ikke får vite at vi kjørte på, men vi kom oss velberget frem, trolig akkurat i tide til å avverge en katastrofe fra en bilsyk Ylva.

Det var stekende varmt da vi gikk ut at bilen og opp stien til tempelet, man da vi nærmet oss toppen kunne vi kjenne en befriende bris.Tempelet ligger veldig vakkert til med utsikt sydover mot kysten. Det skal ha blitt bygget på 500-tallet før Kristus, senere ha blitt bygget om til en kristen basilika og til slutt ødelagt av sarasenere på 700-tallet. Det som er igjen å se av tempelet er noen gjenreiste søyler og noen ganske inntakte bakvegger. En tur til Hellas er liksom ikke komplett uten å besøke noen antikke ruiner, og kun Portara i Naxos by blir litt stusselig. Dette besøket til Dimitras tempel gjør at vi kan krysse av dette punktet å listen.

Vi kjørte videre innover øya for å komme til byen Chalki, som ligger enda lenger inne på øya. Avstandene på Naxos er ikke så store, så etter å ha fått staket ut kursen (vi var ikke helt sikre på hvordan vi faktisk hadde kommet til tempelet) tok det ikke så lang tid før vi var der. Vi parkerte bilen på noe som skulle være en parkeringsplass ved skolen, men som tydligvis også ble brukt til lagring av grus. Vi gikk tilbake langs hovedveien til vi fant skilt til torget. Der, godt skjult fra hovedveien, fant vi landsbyidyllen. Vi satte oss ned på tavernaen Iannis for å spise lunsj blant mange andre tilreisende turister. Det er pussig at i det øyeblikket Lonely Planet skriver at en by er uberørt av turismen slutter den å være nettopp det. Men det er vel verdt turen for å se denne byen som tidligere var Naxos' kommersielle sentrum, som også huser Kitron distilleriet og et anerkjent keramikk- og treskjærerversted og -utsalg. Men hvis man har bil for flere dager bør det være godt mulig å oppdage sin egen idyll her mellom fjellene. Man ser fra veien flere hvite landsbyer i de grønne skråningene.

Lunsjen på Iannis besto for min del av en spinatpai. Det var et greit bekjentskap, men en rett bestående av spinat blir ikke mer spennende enn det høres ut. Ina var strålende fornøyd med sin country salad som er den lokale betegnelsen på gresk salat. Den origianle vrien var den lokalproduserte osten som var mye mer kremaktig enn vanlig fetaost. Arne spiste det samme som meg, mens Eva spiste en tomat og agurksalat. Det høres ikke så spennende ut men sikkert et klokt valg på en så varm dag. Barna fikk hver sin yoghurt med frukt og honning, lekkert dandert på samme måte som man ellers gjør med iskrem på disse breddegrader. Servicen kunne nok ha vært bedre. Det virket som kelnerne var litt overbelastet mens vi var der. Inkludert drikke kostet gildet i overkant av 50 euro.

Da vi reiste fra Chalki var det på høy tid å bade litt igjen, så vi satte kursen mot Mikri Vigla, en strand et godt stykke sørover vestkysten. Etter å ha tatt av fra hovedveien kjørte vi gjennom en stor, frodig slette med spredt bebyggelse før vi kom frem til fjellknausen som deler stranda i to. Vi parkerte og slo oss ned på sørsiden av knausen som normalt er den luneste delen av stranda, men ikke i dag, da vinden sto fra sør. Det gjorde ikke så mye så varme som vi hadde blitt, og barna lar seg ikke lenger skremme av noen bølger. Stranden var bra nok, men jeg vet ikke om den forsvarer forventningen om at det er Naxos' beste strand. Sanden er ganske grov og det blir ganske fort knedypt til begynne med, men så blir det finere sand og litt grunnere noen meter lenger ut. Det kan godt hende at sanden er annerledes andre steder. Stranden fortsetter sørover så langt solbrillene kunne se. Det ligger en taverna like ved fjellknausen, men det var ingen utleie av solsenger. Ekstra pluss for idyllisk beliggenhet.

Etter å ha kjørt tilbake til hotellet og levert bilen ble det litt mer bading i bassenget før middag. På vei til og fra sentrum hadde jeg tidligere observert noen bord langs en sidegate hvor det ofte er en del barn som leker. Etter å ha erfart at spisestedene gjerne lager bedre mat jo mer bortgjemt de ligger, i tillegg til at det er kort vei fra hotellet, havnet To Elliniko på ønskelista. Jeg valgte meg en stuffed hamburger steak. Som tidligere erfart er trolig ikke hamburger den beste oversettelsen på denne kjøttdeigretten, men for meg spiller det liten rolle. Burgeren, eller hva det bør kalles, som var fyllt med tomater, ost og løk var veldig god og ble servert med de beste friterte poteter jeg har fått her nede. De andre spiste spaghetti. Barna spiste en på deling, men den kunne også ha vært delt mellom to voksne. Som ettermåltid, som vi fortsatt ikke har blitt snytt for i Naxos by (men vi ble det i Agia Anna), fikk vi like rikelige mengder vannmelon, noe som smakte overraskende godt etter den kraftige middagen. Regningen kom på 33 euro, inkludert brus og øl (som her betyr Alpha, og det et godt øl). Ina var ikke med denne gangen, men likevel, dette var billig og god mat.Servicen var godt over gjennomsnittet og det var ingen komplikasjoner med bestillingene. Ekstra god stemning ble skapt da det ble tent parafinlys på bordene etter mørkets frembrudd.

Søndag, en rolig tur til Portara - igjen

Ylva hopper mellom steinene foran Portara

Bading mellom Portara og havnen

Havnen i Naxos by

Bassenget på Pension Irene II

Lite ble gjort i dag som ikke har blitt gjort før. Frokostene blir senere dag for dag, og det eneste vi egentlig hadde på agendaen var å ta med resten av følget for så se Portara en gang til og kanskje bade litt etter det. Kulturminner er undervurdert når jeg gjelder barns interesse. Ja, barn hater å gå, men etter grundig forskning kan jeg slå fast at dette hatet øker i takt med trafikken på veien hvor de går. Straks de kommer til holmen hvor Portara står er de straks i hundre og løper oppover trappene i den stekende sola og kan holde på i evigheter med å hoppe fra marmorblokk til marmorblokk. Seriøse forsøk på å forklare hvorfor noen for 2700 år siden har bygget denne rare firkanten på toppen av en holme får vi ta senere.

Med 30 grader, sol og hav på alle kanter ble det fristende med et bad. Vi kunne ha tatt til venstre etter å ha gått over moloen tilbake til byen og kommet til Grotta beach, den ukjente, men mer sentrale lillebroren til Agios Georgios, men da vi så at folk badet på begge sider av moloen så vi ingen grunn til å gå lenger enn nødvendig. På høyre side av moloen, mot havnen, er det bygget trapper som gjør det enklere å bade. Det er sandbunn på en knapp meters dyp, så det er fullt mulig å bade for ikke-svømmere. Det er ikke like bra bunn som vi har sett på de andre strendene, men begge barna har nå blitt så badeglade at de ikke lar noen steiner spolere et bad.

Vi valgte å droppe lunsjen og gikk heller inn for en tidlig middag. Vi fant en taverna på havnen hvis navn jeg aldri forsøkte å lese, men det var oversatt til "The good heart". Stedet påsto forøvrig å være den eldste tavernaen på havnen. Jeg la merke til at en god del lokale mennesker også spiste der, så dette burde love godt. Jeg bestilte grillede local sausages med ovnstekte poteter, til avveksling fra pommes fritten. Jeg har ennå ikke blitt klok på hva jeg kan forvente når jeg bestiller pølser i disse breddegrader. Ofte har jeg blitt servert noen tamme servelatliknende greier, men ikke denne gangen. Her var det krafig kjøtt i pølsene og jeg følte meg mett allerede etter den første biten, men jeg klarte i hvert fall å spise 2 av 3 pølser. Barna fikk hver sin ostepai fra forrett-menyen og spiste vel knapt halvparten hver. Men hva kan jeg si, når jeg ikke klarer å spise opp maten min selv? Ina startet som vanlig med grillet feta og kommenterte at det var kraftigere smak i tilbehøret enn vanlig, men klagde ikke. Fullt så fornøyd var hun ikke med sverdfisken, hvor sausen var i syrligste laget. Arne bestilte som vanlig det som på menyen hørte mest ut som biff, og fikk det, mens Eva fikk en pasta med kalvekjøtt. Med brus, øl og kaffe kom regningen på 54 euro. Mye mat for penga.

Resten av dagen gikk til å bade i bassenget på hotellet. På veien kjøpte jeg en oppblåsbar vannscooter til 6,50 euro. Neppe den beste handelen jeg har gjort, for det er komplett umulig å sitte på noe slikt, men barna ble aldri lei av å prøve. Enda morsommere var det å se meg forsøke, noe som ikke gikk med noe større hell.

I morgen har vi større planer på agendaen. Leiebilen står allerede utenfor hotellet og alle papirer er signert og kvittert. Det var bare å gi beskjed i resepsjonen at vi trengte en bil med plass til 6, og nå i ettermiddag kom den til hotellet, som sannsynligvis har en deal med Fun Car. At vi trengte barneseter fikk de ikke med seg med det første, men det ble kjapt fikset. Prisen for en 7 seters Fiat Doblo for en dag var 50 euro med 3.partsforsikring + 10 euro for å dekke eventuelle egenandeler (frivillig). Da får vi håpe at det ikke blir alt for varmt i morgen.