Castel Selino

Festningsmuren som vender mot byen er den best bevarte delen av festningen.

På en høyde nedenfor Paleochora ligger en festning fra venezianernes storhetstid. Det ble bygget i 1282 og senere rasert av tyrkerne i 1653. Dermed er det ikke så mye igjen å se bortsett fra deler av den ytre muren.

Man kommer til festningen ved å følge gaten gjennom byen og forbi kirken, før man kommer til en trapp som tok oss det siste stykket opp. Hverken trappen eller terrenget innenfor murene er egnet for barnevogn, men Ask elsket å løpe mellom de labyrintiske ruinene, så vogna kunne vi trygt parkere.

Som nevnt, er det ikke allverden igjen å se, men muren mot byen er inntakt med både brystvern og skyteskår. Innenfor murene ser man bare rester av det som må ha vært bygninger. Den største severdigheten er utsikten over Paleochora, særlig når det går mot solnedngang.

Bygningsrestene på innsiden av muren er heller stusselige.

Brystvernet i festningsmuren.

Den største attraksjonen på festningen er utsikten.

Lunsj på Caravella

Tsaziki og fylte vinblader.

Alle planer for denne dagen ble avlyst på grunn av mye vind. Dermed ble det i stedet en rolig dag for shopping, kafebesøk og vasking av tøy på byens vaskeri. Etterhvert satte vi oss på Caravella for å spise lunsj.

Caravella ligger ovenfor fergekaia, like ved siden av der vi spiste middag dagen før. De fokuserer primært på fisk, men personlig synes jeg fiskeretter i Middelhavsområdet enten er tørre og kjedelige, eller alt for spennende (typisk fisk som skal slukes hele). Dermed valgte vi heller litt fritt fra forrettmenyen og delte rettene mellom oss. Det ble 2 pommes frites, 2 fetaost, en tsaziki og et fat med fylte vinblader. Kvaliteten var egentlig litt varierende. Vinbladene var gode, og fetaost, som kun var biter skåret rett fra osten, skal det godt gjøres å mislykkes med. De friterte potetene derimot, var langt under standarden som vi har blitt vant til.

Kelnerne klønet det også litt til. Blant annet fikk vi ikke vann da vi satte oss, noe som synes å være et rituale her. Det tok også lang til fra de første til de siste fatene kom på bordet, men for alt jeg vet kan det hende det er slik det skal være.

Barna fikk også litt is etter lunsjen denne gang, men vi voksne tok en kaffe hver. Dermed ble sluttsummen litt høyere enn den pleier, uten at jeg husker hvor dyrt det ble. Men jeg husker at dette var det første stedet vi ble servert raki etter en lunsj. Litt i tidligste laget for meg.

Middag på Cape Crocodile

Ledig bord utenfor Cape Crocodile

Da vi kom med båten tilbake fra Sougia gikk vi for første og beste spisested, men i motsatt retning av havnepromenaden hvor vi hadde dårlige erfaringer fra tidligere. Dermed havnet vi på Cape Crocodile, som ligger like bakenfor fergekaia.

Vi var kveldens første gjester, så vi fikk straks tre eldre herrer til å stelle i stand et bord til oss. Menyen var dominert av grillretter. Både Brage og Ylva spiste kyllingvinger, mens Ask spiste opp hele sin schnitzel for første gang i ferien. Ina spiste kylling souvlaki, mens jeg valgte svinekotelett marinert i hvitløk og raki (måtte jo bare prøve). Maten smakte bra nok, men jeg forsto litt for sent hvorfor de hadde så mange sauser i siderettmenyen. Gresk grillmat blir jo fort ganske tørt uten noe saus til. Med to runder brus, en Mythos, et glass rosevin og to kaffe endte regningen på 56 euro.

Lunsj på Santa Irene

Santa Irene

Da vi slo oss ned på stranden valgte vi parasollene til Santa Irene, enda en av kafeene langs stranden. Prisen her er 5 euro per parasoll. Parasollene her var litt lavere enn vanlig, i følge dem selv for at de skal gi mer skygge. Det stemte nok, men det var litt upraktisk når man skulle reise seg.

Natulig nok spiste vi også lunsj her. Det er en typisk strandbar snack-meny, med salater, omeletter og toast. Ylva bestilte toast, Brage omelett, Ask pannekake med ost og skinke, Ina gresk salat mens jeg spiste kretisk salat. Sistnevnte er en salat med brødbiter, egg, poteter og Mizithra, en lokal geit- og saueost som er mer kremete enn fetaosten. Posjonene var som vanlig rikelige. Regningen kom på 36 euro.

Kretisk salat og en tam eplejuice.

Second breakfast på Erontas

Det første vi gjorde da vi kom til Sougia var å sette oss på en av kafeene ved stranden, Erontas tror jeg den het, for å spise en ekstra frokost. Det gikk mest i fruktsalater med og uten yoghurt, samt litt juice og frappe. Syntes kanskje at regningen på 27 euro var litt mye i forhold til hva vi spiste, men ellers var det et ålreit sted å være.

Slik yoghurt skal serveres.

Stranden i Sougia

Mellom parasollene på Sougias steinstrand.

Sougia har en lang strand med småsteiner som ligger langsmed byen. Nedenfor byens kafeer har man fulle fasiliteter med solsenger, parasoller og dusj. Lenger østover, forbi hippiekollektivet, regnes nok leide solsenger som alt for borgelig, så her ordner man sin egen leir.

Stranden er som nevnt ikke en sandstrand, men steinstrand. Steinene er rundslipte og ikke vonde å gå på, men badesko er nok likevel en nyttig anskaffelse. Man synker litt nedi bunnen når man tråkker på de minste steinene, og jeg slet en del med å holde balansen, særlig når jeg skulle bære Ask. Det blir fort dypt her, så stranden kan nok ikke kalles barnevennlig.

Men steinstrender har ofte sin egen menighet, og en ting skal de ha. Man finner ikke klarere vann noen steder. Og de største barna var også fornøyd med det de så under vann.

En dusj i vinden etter et bad i saltvann.

Sougia

Sougia ligger ved utløpet av Irini-kløften.

Etter å ha sløvet i Paleochora i tre dager syntes vi det var på tide å komme seg litt ut av byen og heller sløve et annet sted. Derfor kjøpte vi fergebilletter til Sougia, som er den nærmeste byen mot øst.

Båten Samaria I går fra Paleochora og helt Sfakion, men den er mest kjent for å frakte fotturister som har gått Samaria-kløften fra målgangen i Agia Roumeli til Sougia slik at de kan busses tilbake til sine respektive hoteller. Billettene kostet 11,20 euro hver vei, med halv pris for barn. Båten legger fra havn kl 8:30 hver morgen. Båten har tre dekk, inkludert bildekket, og var mer enn stor nok for oss som ikke skulle reise den mest trafikkerte delen av ruta. Om horden av folk på vei fra Agia Roumeli som møtte oss på kaia i Sougia hadde hatt like god plass, er jeg usikker på. Uansett, til tross for heftig vind var det behagelig å sitte på det øverste dekket, hvor det også er en liten kiosk.

Langs strandpromendaen er det kafeene som rår.

Sougia er en veldig liten by, hvor strandpromenaden og hovedveien på tvers av byen er de eneste gatene med særlige fasiliteter. Strandpromenaden flankeres av serveringsteder med utsikt over stranden. Tverrgaten har et supermarked, et par andre butikker og en minibank. Fortsetter man østover langs stranden finner man oppslåtte telt og et par kafeer som forsøker å holde liv i byens gamle hippie-rykte.

Det skal også finnes rester av oldtidsbyen Syia langs det uttørkede elveleiet som skiller byen fra hippiekollektivet. Disse restene var vanskelige å finne, dels på grunn av inkonsekvent skilting, dels fordi veiene ikke var så godt egnet for barnevogna vår. Man kan også reise med en fiskebåt til en annen oldtidsby, Lissos, herfra. Hadde vi gjort dette hadde vi nok brukt mesteparten av dagen på dette.

Ellers er Sougia mest kjent for sitt rolige tempo, "autentiske" preg og stedet alle fotturistene bare reiser forbi.

Det eneste jeg fikk øye på som kunne være resten av Oldtidsbyen Syia.

På den østlige delen av stranden forsøker gamle 68-ere å holde liv i hippieidealene.