lørdag 16. mai 2015

Manila oppsummert

Bilde av skyskrapere bak stille vann.
En disig morgen i Manila.
Tid: 8. mai 2015, kl 7:30 (Dubai-tid)
Sted: Over Iran

Tiden i Manila har gått veldig fort, men jeg føler likevel at jeg har gjort stort sett det jeg ønsker å gjøre der. Ikke at jeg ikke hadde klart å slå ihjel mer tid, men det er mer fristende å reise ut av byen og heller se mer av landet. Den lille smaken av filippinsk natur som vi fikk på Corregidor Island ga mersmak. Jeg har veldig lyst til å reise tilbake og heller backpacke litt rund om i landet. Men hvordan vi skal få råd til flybilletter til 2 voksne og tre barn vet jeg ikke, langt mindre hvordan barna vil holde ut den lange reisen.

Bilde av to fiskebåter.
Noen prøver fiskelykken i Manila bay.

Kulturforskjellene mellom Norge og Filippinene er ikke så store at det er noe å grue seg over. Det største sjokket er å se hvor store forskjeller det er mellom fattig og rik. I det ene øyeblikket kjører man mellom skyskaperne i Makati og plutselig kjører man forbi en shanty town, eller slumstrøk på godt norsk. Man skal ihvertfall ha for å ikke forsøke å dekke over realiteten.

Bilde av presidentparet på en vegg.
Everything is awesome!

Trafikken er også noe man må venne seg til. Glem alt du har lært om fotfjengerfelt, med mindre det er lysregulert og/eller dirigert av en politimann. Jeg gjorde som jeg pleier å gjøre i byer med uforståelige trafikkregler, å stå ved siden av en lokal, og gå når han går. Viser det seg å være feil tidspunk, still deg i det minste slik at bilen treffer han før den treffer deg. Bilkjøring overlater man til de som kan det. En taxi er uansett ikke så dyrt her.

Og så er det jeepney'ene da. Disse herlige små bussene som opprinnelig ble laget av jeep's som amerikanerne hadde etterlatt etter krigen, med alle sine fantasifulle dekorasjoner. Jeg våget meg aldri til å ta en tur med dem, til det bør man bli bedre kjent med rutene de kjører, men jeg elsker dem.

Bilde av en gul jeepney
Finnes det noen kulere buss en en filippinsk jeepney?
Sikkerhetsnivået er høyere vi er vant med, og en politimann med hagle kan se litt brutalt ut i begynnelsen. Man må gjennom sikkerhetskontroller hver gang man skal inn på et kjøpesenter, men det virker veldig rutinepreget. Fikk en følelse av jeg kunne gått igjennom i full gru uten at vaktene hadde reagert.

En plakat som advarer mot korrupt politi.
Alt er kanskje ikke helt på stell - ennå.
Vi fikk stort sett gå i fred i Manlia. Det var lite hazzle. Det finnes innkastere utenfor noen restauranter, med de aksepterer et nei. Det gjorde derimot ikke sykkeldrosjene i Intramuros, noe som er et stort minus for denne ellers spennende bydelen.

Variert bebyggelse.
Manila kan trygt sies å være en variert by.

Været var så varmt at selv filippinerne slet. Mai er visstnok den varmeste tiden på året og like før regntiden. Luften var disig, og selv om det stort sett pent vær så vi lite til noe blå himmel. Det var ikke uvanlig at vi så noe lyn ute i bukta om kvelden, men det var kun under middagen den siste kvelden at vi opplevde noe regn. Varmen til tross, jeg syntes ikke det var verre enn til å leve med. Det er litt sjokk å komme ut i varmen fra et hus med air condition, men så venner man seg til det.

Håper som nevnt at jeg på en eller annen måte skal komme meg tilbake til dette landet. Vi har jo veldig ofte blitt minnet om hva general Mc Arthur sa da han stakk fra japanerne under annen verdenskrig: I shall return.

Det filippinske flagget.
Jeg reiser gjerne tilbake til dette landet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

 
Blogglisten