søndag 10. mai 2015

Reisen til Manila

Flyet som skulle ta meg til Dubai

Tid: Søndag 3.mai 2015, kl. 11:55
Sted: Flybussen

Det føles som litt galskap å reise helt til Filippinene bare for å være der i et par dager, men når en av mine beste venner har invitert meg på bryllup i Manila, får det være unnskyldning god nok. Skulle gjerne slengt på et par dager eller uker ekstra, men da invitasjonen kom hadde vi allerede lovet oss bort helgene før og etter. Jeg bruker jo nesten like mye tid på å reise dit på å være der. Etter mye vurdering frem og tilbake både av meg og kona ble vi til slutt enige om at jeg kunne reise, mens kone og tre barn ble igjen hjemme.

Forventningene mine til denne turen er litt mer usikre enn de pleier å være. Mest på grunn av det korte oppholdet, men jeg har også hørt mye ulikt om hvordan det er å være der. Hva vi gjør der nede i tillegg til bryllupet er vel så mye opp til reisefølget som til meg, og ingen konkrete planer er lagt. Men en stor opplevelse blir det nok uansett.

De andre norske bryllupsgjestene er allerede på plass der nede. Planen er at jeg flyr alene nedover med Emirates og har en lang mellomlanding i Dubai, mens vi reiser sammen på veien tilbake. Losji er ordnet av brudeparet, så vidt jeg har forstått i leiligheter litt syd i byen.

Fordi det var meldt forsinkelser på flytoget ble det heller buss fra Ås. Forutsatt at man får skyss til Korsegården er det jo faktisk både billigere og raskere når man reiser fra Drøbak. Flybussen kom som ventet et par minutter forsinket, men nå er jeg på plass og den lange reisen har begynt.


Første etappe

Tid: Mandag 4. mai 2015, kl. 01:00
Sted: Dubai International Airport

Da jeg kom frem til Gardermoen kunne jeg ikke se at Emirates hadde noen innsjekkingsautomat, men det gikk raskt å sjekke inn bagasjen ved skranken. Det samme gjorde sikkerhetskontrollen.

Slik ser det ut på økonomiklasse hos Emirates.

Etter å ha shoppet litt magemedisin og barberskum samt fått i meg litt sushi bar det gjennom passkontrollen og til gate´n hvor flyet ventet. Boarding gikk også kjapt. Det store flyet av typen Boeing 777 var knapt halvfullt, og jeg hadde den luksus å ikke ha noen på setet ved siden av meg, noe som ga meg litt ekstra plass. Angret heller ikke på at jeg hadde valgt et sete så langt bak at det bare var to seter i stedet for tre på min side av midtgangen. Plassen var utstyrt med et underholdningsanlegg med et brukbart utvalg av filmer og musikk, samt USB-kontakt og strømuttak (hadde jeg bare vært smart nok til å putte mobilladeren i håndbagasjen). I tillegg var det en pute og et teppe på setet. Det var også wifi ombord som kostet 1 dollar, men det fungerte bare så som så. Underveis ble det servert middag med biff, valgfri drikke (rødvin for min del) og en is da vi nærmet oss Dubai.

Dubai International Airport

Jeg pleier ikke å glede meg til mellomlandinger, men når det går en egen TV-serie om flyplassen som kalles The Ultimate Airport (på National Geographics Channel), så skrur det opp forventningene. Innflyvningen skjedde i nattemørket over lyset fra byen, uten at jeg klarte å spotte noen kjente landemerker fra mitt vindu. Da vi landet bar det inn på busser som kjørte en lang tur for å få oss til Terminal 3. Temperaturen ute var 35 grader, enda det var sent på kvelden. Heldigvis har både busser og terminaler air condition, så jeg merket ikke så mye til varmen.

Terminal 3 på flyplassen i Dubai

Fremme ved terminalen var det sikkerhetskontroll av håndbagasje før jeg gikk opp et par rulletrapper for å komme til gatene. Terminalen er lang, men ganske oversiktlig. Butikkene er samlet i midten av bygningen, mens restaurantene er plassert på endene. Det er også pent pyntet med eksotiske hager. En sjekk av taxfree-butikken avslørte at alkoholen her ikke er nevneverdig billigere enn på Gardermoen, så shoppingen får vente.

Det er nok av steder å spise, men jeg fant ingen steder som tilbød lokal arabisk mat. I stedet ble det noen pizzastykker på en pizzeria bygget som en sporvogn. Men pizza med potet er jo heller ikke noe jeg spiser særlig ofte.

Noe av det mest praktiske på flyplassen var at det var plassert en rad med liggestoler langs gate'ene, hvor det er mulig å få seg litt søvn for de som klarer å sove på slike steder. Det kan bli vanskelig å finne en ledig stol utover natta, men det er ikke umulig.

Andre etappe

Tid: Mandag 4. mai 2015, kl. 15:30, filippinsk tid.
Sted: På flyet, over Vietnam.

Flyet fra Dubai til Manila ble en time forsinket fordi man valgte å vente på forsinkede passasjerer fra Barcelona. Siden ble flyet ytterligere forsinket fordi noen passasjerer valgte å ikke bli med på flyet likevel, slik at bagasjen deres måtte hentes tilbake. Ganske irriterende når jeg har så lite tid i Manila, men den første kvelden blir nok uansett ikke så travel.

Da jeg skulle gå ombord fikk jeg beskjed om at jeg hadde blitt oppgradert til businessklasse. Det passet meg utmerket. Det hadde blitt lite søvn til nå, og her er det brede massasjeseter som kan tas ned i full liggestilling. Dermed klarte jeg å få meg noen timers søvn etter at vi hadde kommet oss i lufta. Da hadde det allerede blitt lyst ute.

I tillegg til gode seter er alt hakket bedre på businessklasse. Skjermene til underholdningsanlegget er bedre, hodetelefonene er bedre, og vi ble tilbudt en toalettmappe og et glass champagne før take-off. Frokosten var en raus porsjon med eggerøre, kyllingpølser, croissant, frukt og yoghurt. Hvordan blir det å reise hjem igjen på økonomi etter dette?

Slik er setene på businessklasse.

Tid: Tirsdag 5. mai 2015, kl 01:23
Sted: Sea Residence, Manila

Etter at vi landet på Terminal 3 i Manila gikk det veldig greit gjennom passkontrollen. Formelt sett trenger man visum til Filippinene, men det er ikke mer bry enn å fylle ut 2 skjemaer vi fikk utdelt på flyet, et om hvem du er og hva du skal gjøre og et om helsa di, ikke ulikt det man får når man skal til USA. Disse kortene ble levert i hver sin skranke på vei inn i terminalen uten at noen ekstra spørsmål ble stilt. Bagasjen ble også raskt levert.

Ankomsthallen i Manila

Først ute i ankomsthallen var det trangt om plassen. Jeg oppdaget fort at mobilnettet i Manila ikke er helt til å stole på da jeg forsto at meldingene jeg hadde sendt først ble mottatt flere timer senere. Brudeparet ble derfor litt overrasket da de fikk vite at jeg plutselig var på flyplassen. Men de fikk kastet seg i en taxi og kom for å møte meg. Stedet vi bor på er ikke så langt fra flyplassen, så de fikk tak i meg og kjørt meg til Sea Residence, hvor vi skal bo.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

 
Blogglisten