Lunsj på La Rampa d'Oro

Cappuccino shakerato i ustødig glass.

La Rampa d'Oro var en av de første spisestedene vi fant etter at vi kom til gamlebyen i Grado. Den ligger i en rolig gågate innenfor veikrysset ved havnen.

 

Den har en ganske stor meny av panini, så Brage og Ylva tok hver sin med mozzarella og tomat, mens jeg tok en med skinke. Ask fikk sin egen classic toast og Ina spise en gresk salat. Maten var og damen som serverte var hyggelig, selv om engelskkunnskapene her er like dårlige som i Caorle.

 

Med diverse drikke og kaffe kom regningen på 43 euro. Anstendig.

 

 

Dagstur til Grado

Grado har en kanal som fungerer som havn ved den fine gamlebyen.

Når vi først hadde en leiebil, følte vi behov for å se flere byer enn bare Caorle. Grado er en by vi vurderte opp mot Caorle som bosted for ferien, da denne også har en fin gamleby og en strand. Vi forlot byen med følelsen av at det var riktig å velge Caorle.

 

Det tok oss omtrent halvannen time å kjøre fra Caorle til Grado, først og fremst fordi autostradaen ligger veldig langt inn i landet, slik at vi ikke sparte så mye tid på å bruke denne. Da vi omsider nærmet oss byen, kjørte vi over en lang, rett vei over lagunen mens vi så byen langsomt dukke opp i det fjerne. Å finne parkeringsplass var et strev, for vi fant ingen store plasser eller parkeringshus. De fleste plassene vi fant skilting til var tilknyttet hoteller. Til slutt fant vi ledige plasser ved en båthavn ved lagunen, omtrent ti minutters gange fra sentrum.

Store deler ab Grado sentrum er bilfritt.

 

I likhet med Caorle, har også Grado en lang kanal som går inn i byen fra "baksiden". Denne utgjør byens havn, og er trolig grunnen til at både Grado og Caorle i det hele tatt eksisterer. Innerst i kanalen begynner gamlebyen, med flere kvartaler med labyrintiske gater rundt byens kirke. Store deler av gamlebyen og det nærliggende sentrumsområdet er bilfritt.

En av de bredere gågatene.

 

Det kommersielle sentrum ligger i gatene utenfor gamlebyen, og til tross for mange gågater, begynner byen her å miste sin sjarm. Særlig når vi nærmer oss byens østlige strand, ser vi at hotellene har fått dominere for mye. De er rett og slett for store, og arkitekturen er ikke bare vakker. Dette gjør Grado til en fin gamleby lukket inne av store hoteller.

 

Kvelden senker seg over kanalen.

 

Joggetur langs kanalene

Denne grusveien langs Canale Saetta er ypperlig å jogge på.

Som vanlig har jeg også tatt med joggeskoene på denne reisen. Jeg hadde vært i Italia i nesten en uke før før jeg forsvarte deres rett til å ta opp plass i kofferten. Det var på tide, for dette var en av de fineste joggeturene jeg har hatt på en ferie.

 

Jeg startet med å jogge langs havnen, en rute jeg etterhvert kjenner ganske godt etter å ha kjørt ut og inn av byen et par ganger. Etter å ha rundet havnen, fulgte jeg veien som gikk langs kanalen innover landet. Mens bilveien gikk over kanalen, svingte jeg inn på en grusvei som fulgte Canale Saetta i en rett strekning på nærmere en halv mil. Jeg var ikke den eneste som hadde stått opp tidlig for å bruke denne veien. Flere andre joggere og syklister hadde gjort det samme. I den grønne kanalen var det et rikt fugleliv, og jordene i det flate landskapet bugnet av gudene vet hva.

Rikt fugleliv i kanalen.

 

Litt før kanalen munnet ut i en litt større kanal, svingte jeg inn på en enda smalere vei som gikk mellom et jorde og den brede Canale Nicesolo. Langs denne kanalen ligger det flere karakteristiske stråhytter, visstnok brukt av fiskere.

Slike fiskehytter er det flere av langs Canale Nicesolo.

 

Da veien igjen svingte løp jeg parallelt med stranden på vei tilbake mot Caorle. Først gjennom en stor campingplass, deretter kom jeg inn i byen på den nordlige strandpromenaden. Herfra var det velkjente gater, og jeg fulgte strandpromenaden rundt byen som etterhvert hadde våknet til liv, helt til jeg var tilbake til leiligheten.

 

Hele runden var om lag 11 kilometer lang. Hadde jeg startet i sentrum hadde den nok vært litt i underkant av milen.

 

Siste etappe gikk på strandpromenaden rundt Caorle.

 

Gamlebyen i Caorle

Et av de større torgene i gamlebyen.

Før vi reiste bladde jeg i gamle guidebøker for å se hva det sto det om Caorle. Det var ingenting. Det synes jeg er rart, for en gammel by ved kysten som denne burde ha interesse for de fleste.

Gamlebyen er større enn jeg hadde forventet. På langt nær noen storby, men stor nok til at man kan få følelsen av å gå seg vill i trange gater. Byens skyline domineres av et rundt og ikke helt rett kirketårn, i tillegg ligger det en mindre kirke ytterst på en odde. Bebyggelsen er etter mitt øyemål i typisk rennenesansearkitektur, og husene er malt i varierte og sterke farger.

Bygningene males i sterke farger.

 

De viktigste gatene er en bred gågate som heter Rio Terra delle Bottege, og den langt smalere Calle Lunga. Mellom disse går flere smale smug. Over alt finner man store og små torg, ideelle for uterestauranter trukket tilbake fra all biltrafikk. Gamlebyen virker fortsatt å byens kommersielle sentrum, snarere enn en museumsby. Her finner man de fleste butikkene og servicekontorene.

Dette runde, og ikke helt rette tårnet dominerer bybildet.

 

Rundt hele odden gamlebyen ligger på går en strandpromenade som binder byens to strender sammen. Her er det spesielt populært å spasere rundt solnedgang.

 

 

Den smale gaten Calle Lunga.

 

Lunsj på Da Ornella

Penne med røkt ricotta.

Dypt inne i gamlebyens trange gater fant vi Ornella Bar og Ristorante. Dette var faktisk vår første skikkelige lunsj på ferien. Tidligere hadde hatt med oss mat til stranda eller spist gatemat. Det var lunefullt vær denne dagen, så vi satte oss på ett av de få bordene innendørs, men det er også flere bord ute langs sidegata.

Ina gikk for sin favorittrett caprese, eller mozzarella og tomat. Jeg bestilte penne med stekte grønnsaker og røkt ricotta. Brage spiste som vanlig pizza, denne gang margherita, og Ylva gikk for spaghetti bolognese. Maten vi spiste var god nok, men servitørene var ikke spesielt oppmerksomme.

Til å drikke hadde vi to glass prosecco, to brus og en flaske vann. Dette kostet oss 56 euro. Ikke spesielt billig med tanke på at vi ikke bestilte spesielt mye.

 

Middag på All Anguilla

Jeg syntes ikke maten helt hadde innfridd forventningene hittil, så denne gangen tok jeg Trip Advisor til hjelp for å finne et sted å spise. Den tok oss til en bortgjemt gate bak kirken og en restaurant med navn All Anguilla. I likhet med de fleste andre restauranter her er dette en fiskerestaurant, men her dominerer fisk enda mer på menyen enn ellers.

Carpaccio av havabbor.

 

Ylva ville også spise forrett i dag, og gikk for sin mors favoritt, caprese. Ina dristet seg denne gangen til en tunfisk tartar, noe som viste seg å være et klokt og velsmakende valg, servert med en god saus. Jeg valgte en carpaccio av havabbor. Tynne, rå fiskeskiver med en saus av olivenolje og sitron. Også dette var et velsmakende, nytt bekjentskap.

Tunfisk tartar.

 

Brage droppet forretten og gikk rett på lasagne, noe som også var Ylva sin hovedrett. Begge var fornøyde med denne, og de ble gode og mette. Ina og jeg gikk sammen om en risotto med sjømat. Denne var rett og slett nydelig, noe også Ask var enig i.

Til å drikke delte vi voksne en halv liter prosecco, mens barna fikk hver sin brus. Regningen kom på 121 euro, noe som er det suverent dyreste måltidet så langt, særlig med tanke på at vi ikke har bestilt mer enn vi pleier. Men prisen gjenspeiles heldigvis i smaken. Servicen var også god, til tross for at engelskkunnskapene her fortsatt ligger på et gjennomsnittlig nivå.

 

Risotto og prosecco.

 

Bademoro på Aquafollie

Hovedbassenget på Aquafollie.

Etter å ha vært på stranden i to dager, varierte vi med en tur til byens badeland, Aquafollie. Det ligger ikke lenger unna enn at vi kunne ha gått dit, men vi valgte å ta bilen. Vi rotet med å finne veien og det var ganske fullt på parkingsplassen. Denne parkeringsplassen brukes visst også av dagsturister til Caorle.

Barnebassenget med en sklier for de litt større barna.

 

Det kostet 80 euro å komme inn med to voksne og to barn. Ask gikk gratis. I tillegg betalte vi 8 euro for en parasoll med solsenger og en låsbar oppbevaringsboks. Det var langt i fra fullt der, så vi hadde god plass og det var lite køer å snakke om.

De største skliene.

 

Området er ganske lite, men det var nok å ta seg til for Brage og Ylva. Ask koste seg mest med de mindre skliene i barnebassenget eller svømte sammen med oss i det store. Det er sklier her for de aller minste og gradvis mer vågale sklier, samt rafting og en "boble" man kan klatre opp med tau. Men de aller villeste skliene finner man ikke her. Det var også noen "tørre" leker, som trampoline og ballrom.

Her kan man klatre opp med tau.

 

De kunne gjerne ha spilt litt mindre slitsom musikk på høyttalerne, og vannaerobic'en for barn, som knapt noen fulgte med på, kunne de spart seg for.

 

Mat var det også å få kjøpt der, som som forventet holdt fornøyelsesparkkvalitet.

Rafting kan man også gjøre.