Onsdag formiddag, farvel Naxos

Farvel Naxos

Skrivende stund: 2. juni, 2010 kl 13:30, fergen fra Naxos tilbake til Santorini

I dag var det slutt på vårt 10 dagers opphold på Naxos. Vi gjorde opp med hotellet i går kveld, og alt vi behøvde å gjøre var å pakke de siste sakene våre etter å ha spist frokost. Vi måtte etterlate en del matvarer som det ikke var plass til i bagasjen som vi håper kommer til nytte for nye gjester. Vi ble kjørt til havnen kl. 12 av Stavros, Irenes sønn (?), som sikkert hadde nye gjester å plukke opp fra samme båt. Da vi kom dit satte vi oss på en kafe som Stavros anbefalte for å få tiden til å gå.

Ca 10 minutter etter oppsatt avgang kom båten, og det ble nok en gang en del tråkking i kø før vi kom oss opp på dekket hvor vi sitter nå. Her var det heldigvis ingen havneskatt slik det var på Santorini.

Dette var andre gangen vi var på Naxos. Første gang for 11 år siden og uten barn var det et 3 dagers opphold som en av flere øyer på en loffetur. Denne gangen var det hoveddestinasjonen på reisen med 10 dagers opphold. Hadde vi vært like aktive som for 10 år siden burde vi nå ha kjent øya ut og inn, men med barn på slep var det nok lurt å legge inn ganske mange rolige dager. Det mest interessante på øya er uansett Naxos by, eller Hora som de største byene på øyene kalles lokalt. Denne byen har egentlig alt vi ønsker oss når vi velger en by å bo i. Det er en stor nok by som har alle nødvendige fasiliteter, i tillegg til at byen er vakker, med en gamleby og festning som det kan ta dager å utforske.

Bystranden Agios Georgios er såpass bra at man egentlig ikke trenger å reise til andre strender for å bade, men det er likevel greit å ha prøvd litt forskjellig. Ingen av strendene vi var på kan sies å være bedre enn noen av de andre, men de hadde ulike kvaliteter. Agios Georgios er nok den mest barnevennlige, særlig for de aller minste barna, så langrunn som den er. De andre strendene var mindre langrunne, men hadde så å si helt stenfri sand, men med noen stenete områder med litt vegetasjon og fisker som kan være morsomt å snorkle i. Barna har ikke fattet helt interesse for dette ennå. Mikri Vigla var den stranden med finest natur, men med minst fasiliteter.

Med 10 dager i samme by fikk vi gode muligheter til å utforske serveringsstedene på i byen, og noen utenfor. Den beste opplevelsen var nok på Lucullus, muligens fordi det er der vi brukte mest penger og vi var der uten barn. Ellers har jeg gode minner om maten på de tavernaer som lå nærmest hotellet, til tross for variende service. Det er forøvring ingen spisesteder jeg syntes var noen direkte dårlig opplevelse, men som vanlig i Hellas finner man mye av de samme rettene på alle tavernaer. Det kunne godt ha vært flere steder som disket opp med sine egne spesialiteter. Alle steder vi spiste middag i Naxos by fulgte opp skikken med å servere noko attåt etter middagen. I begynnelsen var yoghurt med honning og tørket frukt det vanligste vi fikk, etterhvert ble det mere epler og kanel, mens andre serverte enten Kitron, raki eller ouzo. Den eneste middagen hvor vi ble snytt for dette var i Agia Anna.

Pension Irene II er et valg av hotell jeg fortsatt står inne for. Det er av typen små, familiedrevne hoteller med personlig service. Irene var vennligheten selv og elsket å skjemme bort barna våre. Er spent på hvordan de reagerer når de oppdager at de ikke lenger får sin daglige dose med godteri. Rommet vårt hadde det vi trengte, med to soverom, bad og balkong med utsikt mot bassenget. Den trådløse internettforbindelsen fungerte også bra fra rommet. Som vanlig med slike leiligheter var det enkelte ting vi kanskje savnet av kjøkkenutstyr, særlig forbruksvarer som er upraktisk å kjøpe selv fordi vi aldri får brukt det opp, som sukker, salt og liknende. Eva og Arne var litt mer uheldige med sitt rom fordi det foregikk byggearbeider rett utenfor rommet deres. Svømmebassenget var en av grunnene til at dette hotellet ble valgt. Det har ulike dybder, og er 60 cm på det grunneste, slik at ikke-svømmende barn også kan bruke det. Bassenget er ikke veldig stort, men det var stort nok for oss. Langs bassenget var det plassert noen solsenger, slik at vi kunne ha tilbragt hele dagen der hvis barna hadde fått viljen sin. Med så bra vær som vi hadde tror jeg at vi hadde klart oss like bra uten basseng og gjort unna all bading på stranda, men på dager hvor stranda ikke er hovedprioriteten er det jo alltid deilig å kaste seg i bassenget når vi kommer tilbake. Det største problemet med hotellet var nok beliggenheten, som var i litt for mange minutters spasertur fra både stranden og sentrum. Man skal jo ikke gå så langt før barna begynner å klage. Til gjengjeld ligger det utenfor de vanligste turistfellene og det kan være vel så interessant å shoppe i butikkene som ligger i nærområdet som i sentrum. Dessuten ville vi ha blitt snytt for mange av de beste matopplevelsene hvis vi hadde bodd mer sentralt. Det må også nevnes noen syntes sengene var for harde. Selv hadde jeg ikke noe problem med dette.

Tirsdag, siste dag på Naxos som blåste bort

Ensom katt i Kastro

Festningstårn på Kastro

Trange gater

Gate med utsikt mot Portara

Mer kykladisk arkitektur tar over lenger nord i byen

Den gresk-ortodokse katedralen

Rester fra antikkens by

Grekere har det med å bygge kirker på de underligste steder. Her på en øy midt i havnen.

En ferskpresset eplejuice (til høyre) og en Naxos sling.

Dette var vår siste dag på Naxos, derfor planla vi å ta en rolig dag på stranden før vi i morgen reiser tilbake til Santorini, som ikke er like berømt for sine strender. Typisk nok ble dette den mest vindfulle og minst solrike dagen vi har hatt på Naxos, så vi ble på stranden kun frem til lunsj før vi heller tok turen inn til byen.

Lunsjen spiste vi på en strandkafe som heter SottoVento, til forandring en italiensk restaurant. Den har fått veldig bra omtale i TripAdvisor, særlig fra italienere, så dette var verdt et forsøk. Dessuten er det den eneste restauranten vi har sett med egen lekeplass, dermed så vi ikke så mye til barna. Jeg spiste gnocchi med ostesaus, veldig godt, men du verden så mektig. Ina nøt en salat med den andre osten hun tåler å spise bortsett fra feta, nemlig mozarella av bøffelmelk. Resten spiste 2 pizzaer på deling. Brage spiste 3 stykker av barnas pizza, noe som er rekord fra hans side når det gjelder restaurantmat. Vi hadde som vanlig brus eller øl (Alpha) til å drikke, pluss en filterkaffe, espresso og cappuchino freddo. Servicen var god og kelnerne var oppmerksomme, men det skal kanskje ikke så mye til når det er like mange kelnere som det er opptatte bord. Regningen kom på ca 55 euro.

Byturen var ment for litt shopping, men vi kom ganske tomhendte tilbake. Det blir ikke så mye shopping når de fleste butikkene i gamlebyen først åpner kl. 19, en tid på døgnet vi vanligvis er opptatt med å enten spise eller legge barna. Ina var i ferd med å kjøpe et fint ravsmykke i en av de få butikkene som var åpne ved en av portene til Kastro, men det gikk i stykker da damen i butikken skulle vaske over det. Dermed ble det ikke noen handel i den butikken. I stedet ble det litt mer utforskning av smugene i Kastro og gamlebyen, og vi ante ikke hvor vi gikk før vi endte opp ved den ortodokse katedralen ved Grotta, helt nord i byen. Her snublet vi også over en liten park med noen bygningsrester fra antikk tid. Det var ikke stort annet å se enn noen marmorblokker og søyleføtter, men fordi vi ikke engang ante at det var noe slikt her ble det likevel en aldri så liten höydare.

Derfra var det enkelt å finne veien ned til havnen hvor vi slo oss ned på Kitron bar, som serverte noen eksempler på hva denne lokale likøren kan brukes til, bl.a. Naxos sling og Kitron daiquiri. Oppskiftene synes å gå ut på å lage en drink med et liknende navn og bytte ut en av ingrediensene med Kitron. Både drinkene og juicen de laget her var gode, men både Ylva og jeg kunne spare oss for banan-smoothien. Et stort minus for at de ikke hadde backgammon spill!

Vinden hadde typisk nok løyet da da vi gikk fra stranden, og mens vi var på havnen var det totalt vindstille. Vi gledet oss derfor til å komme oss ut i vannet igjen, men da vi var tilbake på stranda hadde det selvsagt blåst opp igjen. Derfor ble det heller til at vi slappet av på solstolene en halvtimes tid mens barna lekte i sanden før vi gikk tilbake til hotellet.

Før vi spiste middag gjorde vi opp med Irene i resepsjonen. Vi hadde tatt ut kontanter på forhånd fordi vi ikke kan ta det for gitt at alle tar betalt med kort. Vi har brent oss på dette tidligere. Som kvittering fikk vi en kvartflaske ouzo som vi bør tømme før vi går gjennom tollen på Gardermoen på lørdag. Barna har blitt litt for vant til at de får noe is eller godteri av Irene hver gang de går forbi, og det ble ihvertfall ikke noe bedre nå da de fikk hver sin store pose med sjokolade. Spørs om de ikke kommer til å savne Irene når vi skal bo på et nytt hotell fra i morgen. Prisen for å bo på Pension Irene II er forøvrig 40 euro per natt for Eva og Arnes studio og 60 euro for vår 2 roms leilighet.

For å spise middag gikk vi tilbake til samme grilltaverna som vi spiste den første kvelden. Tavernaen i nabogata med det vanskelige navnet, den håpløse servicen, men den akk så gode maten. Det var en annen kelner der i dag enn den første gangen, og det var en forbedring. Nå fikk ihvertfall alle den maten de skulle ha, og Arne klarte endelig å bestille en biff der, noe som var årsaken til at han insisterte på å gå tilbake hit. Min svinefilet var god, Arne var storfornøyd med sin biff, resten av laget, som spiste kylling souvlaki var også for det meste fornøyde. Ylva spiste ihvertfall sin med glød og iver, mens Brage som vanlig var litt mer reservert, selvom han spiste mer enn han pleier. Her er det dessuten mulig å bestille souvlaki stykkevis (en euro per stk), noe som er genialt når man har med seg barn. Denne tavernaen fikk altså rettet opp litt av førsteinntrykket, men er fortsatt på toppen av slow-food pallen. Det tok 40 minutter fra vi bestilte til vi fikk mat. Kelneren kunne dessuten med fordel ha stukket hodet ut døra litt oftere for å sjekke hvordan det sto til med oss. Regningen kom på 45 euro. Fortsatt god mat for lite penger, for de som har tid.

Mandag, Dimitras tempel, Chalki og Mikri Vigla

Bilen vår

Dimitras tempel

Torget på Chalki

Gresk salat med lokalprodusert ost

Yoghurt slik Iannis lager den

Plass til alle

Kveldsstemning på To Elliniko

For første gang siden vi skulle fly fra Gardermoen hadde vi satt på vekkerklokken for å få mest mulig ut av denne dagen med leiebil. Det viste seg å være unødvendig fordi Ylva var litt ekstra morgenfugl i dag.

Etter å ha fått i oss frokost og pakket det vi skulle ha med satte vi avgårde, først mot Dimitras (aka Demetra) tempel nær byen Sangri et stykke inn på øya. Man skal ikke kjøre langt før man ser at vegetasjonen endrer seg når man kommer vekk fra kysten. Mesteparten av vegetasjonen har nok allerede visnet, men flere steder var det fortsatt mye blomster å se. Det sentrale Naxos har et virrvarr av veier på kryss og tvers og det var ikke helt enkelt å finne frem til tempelruinene, trolig fordi vi hadde valgt en litt nordligere vei ut byen enn den som var best skiltet. Da vi endelig så et skilt til tempelet ble vi ledet ut på en vei det er best at Fun Cars ikke får vite at vi kjørte på, men vi kom oss velberget frem, trolig akkurat i tide til å avverge en katastrofe fra en bilsyk Ylva.

Det var stekende varmt da vi gikk ut at bilen og opp stien til tempelet, man da vi nærmet oss toppen kunne vi kjenne en befriende bris.Tempelet ligger veldig vakkert til med utsikt sydover mot kysten. Det skal ha blitt bygget på 500-tallet før Kristus, senere ha blitt bygget om til en kristen basilika og til slutt ødelagt av sarasenere på 700-tallet. Det som er igjen å se av tempelet er noen gjenreiste søyler og noen ganske inntakte bakvegger. En tur til Hellas er liksom ikke komplett uten å besøke noen antikke ruiner, og kun Portara i Naxos by blir litt stusselig. Dette besøket til Dimitras tempel gjør at vi kan krysse av dette punktet å listen.

Vi kjørte videre innover øya for å komme til byen Chalki, som ligger enda lenger inne på øya. Avstandene på Naxos er ikke så store, så etter å ha fått staket ut kursen (vi var ikke helt sikre på hvordan vi faktisk hadde kommet til tempelet) tok det ikke så lang tid før vi var der. Vi parkerte bilen på noe som skulle være en parkeringsplass ved skolen, men som tydligvis også ble brukt til lagring av grus. Vi gikk tilbake langs hovedveien til vi fant skilt til torget. Der, godt skjult fra hovedveien, fant vi landsbyidyllen. Vi satte oss ned på tavernaen Iannis for å spise lunsj blant mange andre tilreisende turister. Det er pussig at i det øyeblikket Lonely Planet skriver at en by er uberørt av turismen slutter den å være nettopp det. Men det er vel verdt turen for å se denne byen som tidligere var Naxos' kommersielle sentrum, som også huser Kitron distilleriet og et anerkjent keramikk- og treskjærerversted og -utsalg. Men hvis man har bil for flere dager bør det være godt mulig å oppdage sin egen idyll her mellom fjellene. Man ser fra veien flere hvite landsbyer i de grønne skråningene.

Lunsjen på Iannis besto for min del av en spinatpai. Det var et greit bekjentskap, men en rett bestående av spinat blir ikke mer spennende enn det høres ut. Ina var strålende fornøyd med sin country salad som er den lokale betegnelsen på gresk salat. Den origianle vrien var den lokalproduserte osten som var mye mer kremaktig enn vanlig fetaost. Arne spiste det samme som meg, mens Eva spiste en tomat og agurksalat. Det høres ikke så spennende ut men sikkert et klokt valg på en så varm dag. Barna fikk hver sin yoghurt med frukt og honning, lekkert dandert på samme måte som man ellers gjør med iskrem på disse breddegrader. Servicen kunne nok ha vært bedre. Det virket som kelnerne var litt overbelastet mens vi var der. Inkludert drikke kostet gildet i overkant av 50 euro.

Da vi reiste fra Chalki var det på høy tid å bade litt igjen, så vi satte kursen mot Mikri Vigla, en strand et godt stykke sørover vestkysten. Etter å ha tatt av fra hovedveien kjørte vi gjennom en stor, frodig slette med spredt bebyggelse før vi kom frem til fjellknausen som deler stranda i to. Vi parkerte og slo oss ned på sørsiden av knausen som normalt er den luneste delen av stranda, men ikke i dag, da vinden sto fra sør. Det gjorde ikke så mye så varme som vi hadde blitt, og barna lar seg ikke lenger skremme av noen bølger. Stranden var bra nok, men jeg vet ikke om den forsvarer forventningen om at det er Naxos' beste strand. Sanden er ganske grov og det blir ganske fort knedypt til begynne med, men så blir det finere sand og litt grunnere noen meter lenger ut. Det kan godt hende at sanden er annerledes andre steder. Stranden fortsetter sørover så langt solbrillene kunne se. Det ligger en taverna like ved fjellknausen, men det var ingen utleie av solsenger. Ekstra pluss for idyllisk beliggenhet.

Etter å ha kjørt tilbake til hotellet og levert bilen ble det litt mer bading i bassenget før middag. På vei til og fra sentrum hadde jeg tidligere observert noen bord langs en sidegate hvor det ofte er en del barn som leker. Etter å ha erfart at spisestedene gjerne lager bedre mat jo mer bortgjemt de ligger, i tillegg til at det er kort vei fra hotellet, havnet To Elliniko på ønskelista. Jeg valgte meg en stuffed hamburger steak. Som tidligere erfart er trolig ikke hamburger den beste oversettelsen på denne kjøttdeigretten, men for meg spiller det liten rolle. Burgeren, eller hva det bør kalles, som var fyllt med tomater, ost og løk var veldig god og ble servert med de beste friterte poteter jeg har fått her nede. De andre spiste spaghetti. Barna spiste en på deling, men den kunne også ha vært delt mellom to voksne. Som ettermåltid, som vi fortsatt ikke har blitt snytt for i Naxos by (men vi ble det i Agia Anna), fikk vi like rikelige mengder vannmelon, noe som smakte overraskende godt etter den kraftige middagen. Regningen kom på 33 euro, inkludert brus og øl (som her betyr Alpha, og det et godt øl). Ina var ikke med denne gangen, men likevel, dette var billig og god mat.Servicen var godt over gjennomsnittet og det var ingen komplikasjoner med bestillingene. Ekstra god stemning ble skapt da det ble tent parafinlys på bordene etter mørkets frembrudd.

Søndag, en rolig tur til Portara - igjen

Ylva hopper mellom steinene foran Portara

Bading mellom Portara og havnen

Havnen i Naxos by

Bassenget på Pension Irene II

Lite ble gjort i dag som ikke har blitt gjort før. Frokostene blir senere dag for dag, og det eneste vi egentlig hadde på agendaen var å ta med resten av følget for så se Portara en gang til og kanskje bade litt etter det. Kulturminner er undervurdert når jeg gjelder barns interesse. Ja, barn hater å gå, men etter grundig forskning kan jeg slå fast at dette hatet øker i takt med trafikken på veien hvor de går. Straks de kommer til holmen hvor Portara står er de straks i hundre og løper oppover trappene i den stekende sola og kan holde på i evigheter med å hoppe fra marmorblokk til marmorblokk. Seriøse forsøk på å forklare hvorfor noen for 2700 år siden har bygget denne rare firkanten på toppen av en holme får vi ta senere.

Med 30 grader, sol og hav på alle kanter ble det fristende med et bad. Vi kunne ha tatt til venstre etter å ha gått over moloen tilbake til byen og kommet til Grotta beach, den ukjente, men mer sentrale lillebroren til Agios Georgios, men da vi så at folk badet på begge sider av moloen så vi ingen grunn til å gå lenger enn nødvendig. På høyre side av moloen, mot havnen, er det bygget trapper som gjør det enklere å bade. Det er sandbunn på en knapp meters dyp, så det er fullt mulig å bade for ikke-svømmere. Det er ikke like bra bunn som vi har sett på de andre strendene, men begge barna har nå blitt så badeglade at de ikke lar noen steiner spolere et bad.

Vi valgte å droppe lunsjen og gikk heller inn for en tidlig middag. Vi fant en taverna på havnen hvis navn jeg aldri forsøkte å lese, men det var oversatt til "The good heart". Stedet påsto forøvrig å være den eldste tavernaen på havnen. Jeg la merke til at en god del lokale mennesker også spiste der, så dette burde love godt. Jeg bestilte grillede local sausages med ovnstekte poteter, til avveksling fra pommes fritten. Jeg har ennå ikke blitt klok på hva jeg kan forvente når jeg bestiller pølser i disse breddegrader. Ofte har jeg blitt servert noen tamme servelatliknende greier, men ikke denne gangen. Her var det krafig kjøtt i pølsene og jeg følte meg mett allerede etter den første biten, men jeg klarte i hvert fall å spise 2 av 3 pølser. Barna fikk hver sin ostepai fra forrett-menyen og spiste vel knapt halvparten hver. Men hva kan jeg si, når jeg ikke klarer å spise opp maten min selv? Ina startet som vanlig med grillet feta og kommenterte at det var kraftigere smak i tilbehøret enn vanlig, men klagde ikke. Fullt så fornøyd var hun ikke med sverdfisken, hvor sausen var i syrligste laget. Arne bestilte som vanlig det som på menyen hørte mest ut som biff, og fikk det, mens Eva fikk en pasta med kalvekjøtt. Med brus, øl og kaffe kom regningen på 54 euro. Mye mat for penga.

Resten av dagen gikk til å bade i bassenget på hotellet. På veien kjøpte jeg en oppblåsbar vannscooter til 6,50 euro. Neppe den beste handelen jeg har gjort, for det er komplett umulig å sitte på noe slikt, men barna ble aldri lei av å prøve. Enda morsommere var det å se meg forsøke, noe som ikke gikk med noe større hell.

I morgen har vi større planer på agendaen. Leiebilen står allerede utenfor hotellet og alle papirer er signert og kvittert. Det var bare å gi beskjed i resepsjonen at vi trengte en bil med plass til 6, og nå i ettermiddag kom den til hotellet, som sannsynligvis har en deal med Fun Car. At vi trengte barneseter fikk de ikke med seg med det første, men det ble kjapt fikset. Prisen for en 7 seters Fiat Doblo for en dag var 50 euro med 3.partsforsikring + 10 euro for å dekke eventuelle egenandeler (frivillig). Da får vi håpe at det ikke blir alt for varmt i morgen.

Lørdag, Agia Anna - nytt forsøk

Stranden på Agia Anna

Fiskebåter til kai på Agia Anna

Etter å ha strøket i geografi på torsdag gjorde vi i dag et nytt forsøk på å komme oss til Agia Anna for å teste stranden der som skal være så bra. Vi stilte oss nok en gang opp på bussholdeplassen, men da jeg skulle inn på bakeriet for å kjøpe billetter ble jeg tilbudt av en taxisjåfør å bli skysset dit for 9 euro. Det er 60 cent mer enn 6 bussbilletter, og det er det verdt for å slippe å vente på bussen. Man vet jo aldri helt når den kommer.

Agia Anna er muligens et større sted enn Agios Prokopios målt i antall bygninger, men fattigere på fasiliteter. Bortsett fra hoteller og restauranter telte jeg 2 butikker, og that's it. Stedet kan knapt sies å ha noen hovedgate, det er langs stranden det skjer. Stranden deles av en molo med noen sightseeing- og fiskebåter. Vi slo oss ned på nordsiden av moloen, det var bare der det var satt ut solsenger foreløpig. Det hvilte en slags "stille før sesongen" steming over stranden, og kafeen Palatia leide ut sine solsenger gratis frem til 1. juni.

Stranden er fin og helt uten steiner. Den er mer langgrunn enn på Prokopios, men det er et trinn ned i det man går uti. Det driver også litt sjøgress langs strankanten. På dager med røff sjø kan det være mer fristende å bade sør for moloen, hvor det er dannet en slags lagune, men stranden her virket mer brådyp.

Dagens lunsj var matpakke til barna, utmerket ferskt brød smurt med salami, servelat og ost av undertegnede. Brødet forsvant på et øyeblikk. Alt pålegget ble igjen. En litt tidlig middag spiste vi på nevnte Palatia. Retten jeg bestilte het rosto, noe jeg tror skulle henspeile på roastbiff. Det er trolig noe misvisende og menyens beskrivelse av fylt svinekjøtt var mer presis. Fikk ikke helt med meg hva den var fylt med, men det var trolig noe løk, kål eller en kombinasjon. Det ble servert som ovnstekt kjøtt i skiver og smakte veldig bra. Resten av følget synes jeg begynner å bli defensive i matveien. Det begynner å gå mye i spaghetti og souvlaki nå. Barna fikk kylling souvlaki og spaghetti bolognaise, men var som vanlig måteholdne under middagen. Mat og drikke (brus og øl) for 6 personer kom på ca 70 euro.

Turen tilbake til Naxos by fikk oss til å savne utskrevne og publiserte rutetabeller. Jeg spurte to ulike steder om når bussen gikk og fikk to ulike svar. Standardsvaret er at det går en buss hver time, men det virker ganske vilkårlig hvilet av de 60 minuttene en time består som bussen faktisk kommer. Vi møtte opp på holdeplassen kl 19:00, regnet med at den ville komme ca kl 19:15 og gikk på bussen kl 19:35. Det er lurt å beregne litt slingringsmonn i tidsskjema når man skal reise kollektivt på Naxos.

Fredag, Portara og enda mer bading

Portara, porten til Apollon's tempel. Så gadd de ikke å bygge mer.

Blomstring på vei mot Portara

Fetaost rullet inn i aubergine

Vi matet noen uvanlig sosiale geiter på vei tilbake til hotellet

Mousaka på Meltemi

Vi startet nok en dag uten noen bestemt agenda. Da blir det gjerne en sen og langsom frokost, og som vanlig når vi ikke har planlagt hva vi skal gjøre blir det at vi finner noen ledige solsenger hos Ippocampos ved 12-tiden. I dag var vi enda senere ute og det var ferre solsenger å velge mellom, og flere av de som var der var skadet. I tillegg har taksten i mellomtiden økt til 7 euro. Ripe i lakken.

Solsengen ble opprettet til en base hvor vi hadde tingene våre og de som ville kunne gjøre litt andre ting enn å ligge på stranden kunne gjøre det mens resten passet på sakene. Det ble til at Ina og jeg tok en tur til havnen, først og fremst for å se Portara på nært hold. Portara, som er det første man legger merke til når man kommer til Naxos, er en port til et Apollon tempel som aldri ble fullført. Det må har vært ganske slurvete folk som bodde her i gammel tid, før øya er full av ting som ikke har blitt ferdig, særlig statuer. Vil faktisk påstå at øyfolket har blitt mer pliktoppfyllende i nyere tid, noe som ikke alltid kan sies om dagens grekere.

Portara ligger på en holme ved nordenden av havnen, og man kommer dit ved å gå over en molo. Når man kommer dit kan holmen virke større enn den gjorde på avstand, men det lot seg gjøre å komme opp trappene mellom noen blomstrende kaktusplanter. På toppen av holmen, i enden av en plass med noen spredte marmorblokker som skulle ha blitt til et tempel, står porten der som en bilderamme hvor man kan velge hvilket bilde man skal ha, være seg Kastro, havnen, øya Paros, eller det mest populære: solnedgangen.

Vi tok oss en lunsj på nærmeste sted som så ut til å servere skikkelig mat, Irini's. Der plukket vi fra den rikholdige forrettmenyen en feta rullet inn i aubergine og en paprika fyllt med noe lokal geitost. Når restauranten er den som ligger nærmest fergekaien kan det være grunn til frykte at det er en turistfelle, men dette kan ikke Irini's beskyldes for. Maten var både god og tildels utfordrende, særlig min paprika var veldig rik på smak. Med et par små flasker vann med kullsyre og en fersk appelsinjuice kom regningen på 21 euro. Kanskje ikke veldig billig i forhold til antall munner, men det var jo bra mat og bra beliggenhet.

Etter litt shopping gikk vi til Babylonia, en bar like ved, for en frappe og et par runder backgammon. 3 euro for en frappe er en ganske normal pris, men denne iskaffen har vi smakt langt bedre andre steder, bl.a. på Ippocampos. Måtte bare si det.

Etter å ha kommet tilbake på stranda og badet litt mer med barna bar det igjen til hotellet, hvor vi matet noen geiter på veien, for omorganisering for så å gå ut til middag. Vi gikk til Meltemi, som var anbefalt i Lonely Planet og ikke ligger alt for langt unna i gaten mellom stranda og torget. Både mat og service her var veldig bra. Her spiste jeg en veldig god mosaka. Ofte har mousaka hatt et alt for tykt lag med saus på toppen som har tatt knekken på apetitten, men dette var ikke tilfellet her. De andre voksne spiste ulike varianter av grillet kalvefilet og jeg hørte mye skryt om godt kjøtt. Barna var som vanlig litt mer kresne, og tallerknene deres var nok en gang ikke helt tomme da de ble samlet inn. Til å drikke hadde vi en flaske Tsantali Makedonikos rødvin, en av flaskene vi ser mest til her omkring, og som vanlig brus barna og Arne. Barna fikk en is hver til dessert, noe jeg tror var en del av standardreportuaret på barnemenyen. Noen egen dessertmeny hadde de i hvert fall ikke, så Ina, som ikke var helt mett, avsluttet med en fetaost fra forrettmenyen. Regningen kom på 78 euro.

Torsdag, ny dag, ny strand

Stranden på Agios Prokopios

Utsikten mot stranda fra Nikos

Hovedgaten gjennom Agios Prokopios

Det blir nesten så vi håper på en gråværsdag for å rive oss vekk fra vannet og heller få oss litt rundt på øya. I dag tok vi i hvertfall et steg i den retningen og tok bussen til en annen strand. Bussen som følger kysten sørover stopper ved kinoen CineAstra ikke langt fra hotellet vårt. Billetter fikk vi kjøpt på bakeriet over gaten, og det virker som prisen er 1,40 euro uansett hvor man skal. Det henger ingen rutetabell ved busstoppet, så det gjelder å orientere seg på forhånd. Tabellen vi fikk se på hotellet forklarer tydeligvis når bussen forlater endestasjonen, ikke når den passerer holdeplassen, så man bør være forberedt på litt venting.

Målet vårt var egentlig Agia Anna, men vi klarte å gå av bussen litt for tidlig, så vi havnet på Agios Prokopios i stedet. Samme det, det var fint der også. Bussturen var knapt 10 minutter lang og vi hadde så vidt gått ut av bussen før vi ble tilbudt solsenger rett nedenfor holdeplassen. Vi takket ja til dette tilbudet fra restauranten Nikos. Prisen var 6 euro for parasoll og tilhørende solsenger. Vi forsto at det var tidlig i sesongen da vi så en traktor som kjørte rundt for å fjerne sjøgress fra stranden. Etter kort tid hadde den fjernet haugene sine og kjørt av gårde, så det ble stille og rolig på stranden. Håper den kommer tilbake, for stranden var ikke helt renset ennå. Særlig irriterende var et stort antall små fiskeskjeletter som av en eller annen grunn var skylt i land akkurat her og ikke vær særlig behagelige å tråkke på. Det første kvarteret gikk til å plukke opp så mange som mulig av disse for at barna ikke skulle tråkke på dem. Bortsett fra dette var stranden fin. Sanden er mer grovkornet enn på Agios Georgios, men så å si helt fri for steiner. Den er litt brådyp, særlig i begynnelsen, men barna lot seg ikke stoppe av dette.

Vi spiste lunsj på Nikos. Vi hadde fått vite av noen vestlandsjenter som lå ved siden av oss at maten her var bra, så lenge man holdt seg unna pizzaen. Barna spiste en omelett på deling, de andre spiste en hver, bortsett fra meg som bestilte fylte vinblader som ble servert med tzatziki. Helt grei mat. Restaurantens attraksjon var forøvrig et stort fuglebur, noe som fascinerte barna. Maten, inkludert de vanlige runder med brus og øl kostet 29 euro. Ina var ikke med på denne turen, men det er nok ikke hele forklaringen på at måltidet ble billigere enn vanlig.

Etter å ha spist gikk vi en liten runde for å se på denne "byen", noe som egentlig var fort gjort. Prokopios er et lite tettsted rundt et veikryss ved stranden som i stor grad består av små hoteller og "rooms to let", og etter min oppfatning en overrepresentasjon av motorutleie. ATV synes å være særlig populært både her og på Naxos generelt.

Etter å ha badet litt mer tok vi bussen tilbake til Naxos og hadde en gjenforening på hotellet før vi gikk til havnen for å spise middag. De tidligere nevnte vestlandsjentene anbefalte en restaurant der som het Flamingo, så hvorfor ikke følge rådet? Restauranten ligger i annen etasje ved havnepromenaden med bra utsikt mot solnedgangen, reklamerer for folkedans 3 dager i uken, har en generelt høy turistfaktor og prisnivået deretter. Men maten må sies å være god. Ina, som var den mest sultne av oss fordi hun ikke hadde hatt lunsj, var den eneste som bestilte forrett. Det var en feta saganaki, som denne gang betød fritert fetaost. Jeg spiste "baby goat" (ikke veldig selgende beskrivelse akkurat), noe som var en ny, men velsmakende opplevelse for meg. Barna fikk hver sin rett med kjøttboller fra barnemenyen, noe de spiste med blandet entusiasme. Ellers ble det spist lam i sitronsaus og kanin stifado. Prisen for middagen inkludert brus, øl og kaffe kom på 88 euro. Denne gangen var det lille ekstra sammen med regningen en Kitron blandet med vann.

Etter middagen ble det en kort pause på lekeplassen, hvor det nå var langt flere folk. For det meste lokale barn virket det som.