Tidlig lunsj på Porta Nuova

Gateserveringen til Porta Nuova

Etter å ha tatt båten fra Sirmione til Malcesine hadde vi blitt sultne igjen, til tross for en god frokost på hotellet. Det var fortsatt tidlig på dagen, og det var vanskelig å finne et sted som serverte mat før kl 12. Etterhvert fant vi en snackbar på oversiden av byen som også serverte mat som Ina kunne spise.

Baren heter Porta Nuova, noe vi syntes var rart fordi dette var et stykke unna havnen. Den er moderne innredet, men har også noen bord under et tak av eføy på den andre siden av gaten, og det var der vi slo oss ned.

Her fikk Ina en salat med blant annet mozzarella, oliven og kapers, mens jeg tok en foccachia med oliventapenade, tomater og ost.

Maten var helt grei og kostet 25 euro, som kanskje var litt mye for så enkel mat.

Min focaccia

Middag på La Rucola

Calamari med basilikumsuppe.

For en litt forsinket feiring av 15 års bryllupsdag ville vi være litt ekstravagante den siste kvelden i Sirmione, og spiste middag på stjernerestauranten La Rucola. Jeg hadde bestilt bord et par dager før vi reiste, men fikk ikke bekreftet reservasjonen før kvelden i forveien, hvor jeg hadde begynt å tenke på en plan B.

Servicen tok seg opp da vi kom inn døra. De hadde i hvert fall fått med seg det jeg hadde skrevet om Inas allergier og gjorde det de kunne for å tilpasse rettene, men de kunne ikke tilpasse de ferdige 5-retters menyene (sparte nok litt penger på det). Da ble det i stedet til at vi valgte hver våre retter fra a la carte-menyen.

Før forretten fikk jeg noe croissant, vannbakkels og pisket eggehvite, mens Ina fikk noe rogn og annen sjømat. Deretter fikk vi calamari i en basilikumsuppe. Vanligvis liker jeg ikke konsistensen på blekksprut, men dette hadde de klart å få skikkelig mør og fin.

Til forrett hadde vi begge valgt ørret sashimi, servert med en god saus. Alle rettene ble forøvrig ferdig dandert ved bordet.

Venetiansk biff.

Til hovedrett hadde Ina valgt abbor, mens jeg valgte venetiansk biff, som ble skjært opp ved bordet. Biffen ble servert med 4 potetskiver, en vårløk og en liten gulrot som var mer til pynt enn magefyll. Biffen var veldig god, og sausene fantastiske. Fisken ble servert med noen bær og stekte grønnsaker. Også denne kom med en veldig god saus.

Mens vi ventet på dessert ble vi servert noen nye, søte småretter, som mandeldekket sjokolade, pistasjdekket kirsebær, en slags eggekrem og en liten berlinerbolle. I tillegg til den faktiske desserten ble dette mer søtsaker enn vi klarte å dytte i oss.

Som hoveddessert fikk jeg hvit sjokoladepudding med bringebærgele, mens Ina fikk noen enkle blåbær og bringebær. Akkurat der kunne de vært mer kreative.

Alt i alt ble dette et måltid vi kommer til å huske lenge. Kelnerne var hyggelige og proffe, men det var ikke alt som gled helt som det burde. Foruten at det tok 3 dager å få bordbestillingen bekreftet, var de ikke alltid helt koordinert seg i mellom. Særlig da vi flere ganger fikk bestilt vin etter at retten den skulle drikkes til hadde kommet på bordet, syntes jeg var litt rart.

Dette er småplukk i det store og hele, men betaler man 253 euro for en middag for to, inkludert 3 glass vin hver, 2 flasker vann og hver vår espresso, så må man ha lov til å pirke på sånt.

Bringebær med hvit sjokolade.

Middag på Al Grifone

Langstekt kalvekjake med potetmos

Tidligere på dagen hadde vi pekt oss ut Al Grifone som middagssted, rett og slett fordi det virket koselig der. Restauranten er plassert ytterst i hjørnet mellom vollgraven til borgen og byens østkyst. Det hadde blitt for mørkt til å kunne nyte utsikten i noen særlig grad, men vi kunne høre bølgeskvulpene fra stranden nedenfor. Hele uteserveringen er under et tak av høstfarget løv, men setter man seg for nerme trærne risikerer man å få masse småfluer i maten.

Ina bestilte en biff i aramonesaus, overdrysset med små terninger av grønnsaker. Hun bestilte den medium, men jeg syntes den virket mere gjennomstekt. Hun klagde uansett ikke, og sausen var nydelig. Selv spiste jeg langstekt kalvekjake med potetmos, som var et veldig mørt og smaksrikt kjøtt, men jeg savnet litt grønnsaker. Har forstått at dette er en tradisjonell rett som skal serveres på denne måten, så jeg skal ikke belære kokken. 

Dessertmenyen var mer spennende enn på de fleste italienske restauranter jeg har spist. Ina fant for en sjelden gangs skyld en dessert hun kunne spise, ananas med Grand Marnier. Jeg valgte pære med karamelisert amarone. Svært gode, begge rettene.

Til å drikke ble vi anbefalt en lokal Albarone di rosso, som passet veldig godt sammen med kjøttet. 

Regningen for alt dette, samt 2 San Pellegrino og espresso, kom på solide 94 euro. Ganske dyrt, men restauranten var trivelig og maten var god. 

Pære med karamelisert amarone

Middag på Trattoria La Fiasca

Risotto, slik La Fiasca serverer den

Vel tilbake i Sirmione hadde vi blitt sultne igjen, og vi gikk rett fra fergen og ut på søken etter et spisested. Ina hadde lyst på risotto, helst uten blekksprut, så vi studerte menyene på stedene vi passerte. Vi stoppet ved La Fiasca, som jeg også hadde sett score tålelig bra på TripAdvisor.

Stedet ligger i en sidegate og lokalet er relativt lite, og vi måtte vente et par minutter før de hadde et ledig bord til oss. Siden risotto må bestilles for to personer var det allerede avgjort hva vi skulle spise. Til å drikke anbefalte de en Valpolicella, som vi tok hvert vårt glass av. Både risottoen, som var tilsatt trøfler, rødkål og bøffelfløte(!), og vinen svarte til forventningene.

Inkludert en flaske med vann og to espresso kom regningen på 48 euro. Halvparten av prisen for gårsdagens middag, men også halvparten så mange retter.

Sen lunsj på Porto Vecchio

Porto Vecchio

Etter noen timer på fjellet var vi sultne igjen da vi kom ned igjen til Malcesine, og det ble til at vi måtte spise dagens lunsj nummer 2. Den første spiste på på Porta Nuova, og rent tilfeldig havnet vi nå på Porto Vecchio. Denne «havnen» lå i det minste ved vannet, i motsetning til den første. Restauranten dekker store deler av et bortgjemt torg nede ved vannkanten.

Vi startet med hver vår spritz, Ina med sin favoritt Aperol, men jeg fikk en frisk Hugo, som er prosecco og limoncello med sitronmelisse. Til å spise valgte vi husets antipasto, som besto av ruccula, rekesalat, tomat, mozarello, skinke, melon og parmesan. En raus forrett som klarte å holde oss gående til middag.

Prisen for dette ble 27 euro, men etter å ha studert kvitteringen i etterkant ser det ut til at de bare har ført opp en matrett. Javel, i skrivende stund er vi tilbake i Sirmione, så vi får ikke rettet opp dette.

En frisk Hugo smaker godt etter en lang dag i varmen.

Lunsj på Al Boccondivino

Al Boccondivino, senere samme dag

Første måltid etter å ha sjekket inn tok vi på et av de første stedene vi fant utenfor hotellet. Det var en svært enkel trattoria med noen få bord ute på gaten, og noen flere inne i lokalet. Vi satte oss ved et bord inntil veggen, delvis under / delvis inni den litt for lange potteplanten som hang over oss. Bordet var bare delvis ryddet da vi satte oss, og duken var heller ikke skiftet på en stund.

Det tok litt tid før vi fikk kelnerens oppmerksomhet, men da vi fikk det bestilte vi hver vår rett fra forrett-menyen som lunsj. Ina valgte sin gamle favoritt caprese, som er mozarella og tomat, mens jeg bestilte bruschetta, som er stekt brødskive med tomat. Denne varianten liknet mer på en pizza enn bruschettaer som jeg har spist andre steder, men den smakte ganske godt. Ina var fornøyd med mozarellaen sin, men vi var enige om at tomatene vi vanligvis får i Italia smaker mer enn dette.

Til å drikke hadde vi hver vår musserende vin, Ina prosecco og jeg franciacorta. Regningen kom på 35 euro, som burde være en grei pris for denne maten.

Bruschetta slik de lager den her.