Gamlebyen

Utsikt over gamlebyen Vanalinn, sett fra Toompea.

Det historiske Tallinn deles gjerne inn i to deler. Toompea, som har vært Estlands maktsentrum siden middelalderen og er der hvor parlamentsbygningen fortsatt ligger, og Vanalinn, som er den gamle hansabyen og området hvor mesteparten av livet skjer også i dag.

Toompea

Maktsenteret, med parlamentsbygning, to kirker og et ukjent antall ambassader, ligger på en befestet høyde over resten av byen. Det mest iøyefallende er den russiske Aleksander Nevski-katedralen, hvor det er gratis å gå inn å se seg rundt, men ikke ta bilder (fikk jeg vite litt for sent). Er man ikke kjent med ortodokse katedraler, så er det verdt å ta en tur innom. Dekorasjonen rundt alteret gjør inntrykk, om den ikke er litt glorete i forhold til luthersk smak. Det slo meg at det ikke var noen benker i salen. Om dette er fordi den for øyeblikket ikke var i religiøs bruk eller om det er vanlig å stå under ortodokse gudstjenester, vet jeg ikke.

Gate i Toompea med Aleksander Nevski-katedralen i bakgrunnen.

På den andre siden av Losse plats ligger Toompea Loss, som tidligere har huset diverse fyrster etterhvert som makthavere har kommet og gått, og som i dag huser Estlands parlament. Bak palasset kan man se Pikk Hermann, som er det høyeste borgtårnet i byen og som alltid bærer det til enhver tid regjerende flagg i Estland. P-ordet betyr visstnok «høy» i denne sammenhengen, uten at det hjelper så mye...

Toompea Loss, Estlands parlamentsbygning.

Ved å rundt høyden kommer man flere fine utsiktssteder, hvor man får flott utsikt over resten av byen. Ellers er det begrenset med fasiliteter her oppe. For å shoppe eller spise bør man gå ned til Vanalinn.

Vanalinn

Resten av gamlebyen kalles Vanalinn, og det er her mesteparten av livet foregikk både i gamle dager og i den dag i dag. Tyngdepunktet er på Raekoja Plats, eller rådhusplassen, som jeg ellers kaller den her i bloggen. Her er det aller tettest med servingssteder og alskens turistfeller, samt innkastere i de utroligste kostymer. Ikke alt her er ræl, men man burde lese seg litt opp om hvilke steder som er bra og hva man bør styre unna.

Raekoja Plats, rådhusplassen med rådhuset på høyre side.

Noen kvartaler unna er det litt roligere, men fortsatt nok av butikker og serveringssteder. Butikkutvalget i gamlebyen er dessverre litt ensidig. Mange spesialiserer seg på strikketøy, andre på treskjæring, andre igjen på ravsmykker. Så har man selvsagt souvenirbutikker som har all of the above, i tillegg til russiske dukker, kjøleskapsmagneter og vikinger. Unntaket er av alle ting Rimi, som har et ganske interessant utvalg av mat og drikke.

Sentrumsgate.

Mens vi snakker om norsk kulturimperialisme, så er St. Olavskirken, Oleviste kogudus, et naturlig sted å besøke. Kirken, som en gang i tiden var verdens høyeste bygning, skal ha stått der siden 1100-tallet, allerede før danskene overtok byen og kristnet den. Innvendig er det først og fremst de høye takhvelvingene som imponerer. Ikke fullt så imponerende er flatskjermene og høyttalerne som er plassert rundt i salen. Det er også mulig å gå opp i kirketårnet mot betaling, men det gjorde ikke vi.

Olavskirken var i sin tid verdens høyeste bygning. Ikke lett å fotografere på nært hold.

Olavskirken innvendig.

Det som ofte omtales som byens mest pittoreske gate er Katariina kaik, som er en liten gatestump fra hovedgaten Vene og ned mot bymuren. Denne trange gaten går under flere bueganger og har et mer høymiddelaldersk preg enn den øvrige renessansebyen. Her så det også ut til at det var mulig å spasere på bymuren, som ett av flere steder, men dette var stengt da vi var der.

Katariina kaik.