Fredag, siste feriedag, gjøre Oia

Oia

Utsikten hos Melenio

Barna nyter utsikten

Kameraet kan fort gå varmt på Oia

Det er en klisje å ta bilde av kirker på Santorini, men klarte ikke å la være

Hvitvin i solnedgang hos Petros

Oia by night

Oia by night - og strømbrudd

I dag var det den siste hele dagen i ferien vår. Sukk. Vi hadde ikke annet å programmet i dag enn å se oss litt mer rundt i Oia og ellers cool'en ved pool'en. Først måtte vi la barna få sitt ved på plaske litt i bassenget og sprute på andre gjester i et par timer, men så var det på tide å se på byen hvor vi allerede har bodd i 2 dager.

Vi begynnte med å finne et sted å spise lunsj. Vi gikk inn på et sted som heter Melenio, som hadde noe mer overkommelige priser enn andre spisesteder med utsikt over calderaen. Det viste seg at det kunne være en grunn til dette. Kelneren røpet under bestillingen at maten var forhåndslaget da det viste seg at det ikke var mulig å fjerne soppen fra crepe retten de hadde på menyen som vi hadde tenkt til barna. De fikk en med banan og sjokolade i stedet, noe de ikke protesterte mot. Ina bestilte en lokal variant av gresk salat som hun ikke var helt fornøyd med, antakelig fordi de hadde byttet ut fetaen med en lokal gulost. Eva og jeg bestilte hver vår kyllingpai som vi var enige om at var ganske tørr. Ved å forsyne meg rikelig med olje og eddik gikk det likevel ned. Inkludert øl, brus og to frappe betalte vi 55 euro for dette. Arne var fortsatt mett etter frokost og ble igjen ved bassenget. Dette besøket var altså en bomtur for vår del. Litt googling i etterkant har fortalt meg at dette stedet er bedre kjent for sine kaker og desserter, så de burde muligens holde seg til det de kan. Men utsikten var jo bra.

Det er vanskelig å ikke like Oia, selv om den er enda mer hiclass enn storebror Fira. Hele bykjernen er fri for biler og den virker ikke fullt så travel som Fira. Selv om det kan være vel mye mennesker i trange gater har den likevel en avslappet atmosfære. Arkitekturen er også mer tiltalende. Er ikke helt sikker på hvorfor, men muligens er det at byen er mindre og har et slags bohempreg som gir den litt mer sjarm. Fotomotiver er det mer enn nok av, både av calderaen, husene i seg selv og den berømmelige solnedgangen. Man skulle tro at en liten by hvis hoteller kan tillate seg priser på nivå med de dyreste i vestlige storbyer (dyreste hotellrom nevnt i Lonely Planet koster nærmere 1600 euro) skulle være alt for glattpolert, men man finner faktisk en del shabby bygninger også. Heller ikke administrasjonen av byen virker helt plettfri. Det har vært store problemer med vanntrykket mens vi har vært her pga arbeider som man har valgt å sette i gang i det turistsesongen tar av, og jeg har mistet tellingen på antall strømbrudd det har vært siden vi kom. Byen tiltrekker seg nok flere honeymooners enn barnefamilier, og man kan savne enkle ting som tar litt hensyn til de små, barnemenyer f. eks. Det er ihvertfall enn lekeplass her, men den har vært litt på feil sted når vi har trengt den. I en by med så tett turisme har jeg også savnet de lokale, dagligdagse butikkene som vi var omgitt av på Naxos. De finnes sikkert, men har nok blitt fortrengt langt ut av bykjernen av alle juvelerer, kunstbutikker og nipsesjapper.

Middag spiste vi på fisketavernaen Petros litt lenger vest i byen. Den hadde en bra beliggenhet langs hovedgaten med utsikt både mot calderaen og solnedgangen (som forsvant bak noen skyer). Kelneren var veldig hyggelig, men ting begynnte å ta lenger tid etterhvert som det kom flere folk. Ina fikk servert feil hovedrett, men det ble rettet opp veldig fort. Jeg hadde som forrett fritert zucchinibolle (squash) og Arne spiste tomat som var tilberedt på samme måte. Jeg spiste tilsvarende tomatboller den første dagen i Fira, og begge deler smaker like godt. Man burde begynne å lage dette mer i Norge også. Kommer til å savne dette. Ina startet med en grillet feta, servert med rikelig med grønnsaker. Til hovedrett hadde Arne og jeg store grillede reker. Smaken var litt uvant i forhold til hvordan jeg er vant til at reker smaker, men med rikelig med saus og sitron ble det godt. Ina spiste muslinger og Eva fritert saltet torsk, men sto over hvitløksdippen. Til å drikke hadde vi en veldig frisk og god lokal hvitvin. Barna delte en posjon spaghetti, som de fikk tilpasset i forhold til hvordan den sto i menyen, som var med hvitløkssaus. Prisen for dette gildet, som også inkluderte brus og kaffe, ble noe i overkant av 100 euro.