Bursdag, strand og kroatisk byråkrati

Åpning i bymuren. På en liten rusletur etter middagen på jakt etter badesko.

Tid: 27. juni 2011, kl.23:00
Sted: Bakgården. I dag tror jeg det er klapa-musikk jeg hører i bakgrunnen. Tror det kommer fra en kirke i nærheten.

I dag hadde Ylva bursdag, så vi startet med en skattejakt på gaver i bakgården. Pirateffektene vi hadde kjøpt på Fort Mirabela kom godt til nytte i dag. Ellers ble mesteparten av dagen tilbragt på stranda. Vinden har roet seg noe, så det går an å være der igjen selv om det hendte at parasollen vrengte seg et par ganger.

Lunsj ble inntatt på Kogo, hvor vi hadde spist middag et par dager tidligere. Der delte barna nok en gang en pizza, Ina spiste en scampi risotto hun var godt fornøyd med og en ok chef's salad. Regningen passerte denne gangen 200 kuna for første gang for et lunsjmåltid, selv om vi ikke mesket i oss noe mer enn vi pleier. Skuffende.

Etter lunsjen bestemte jeg meg for å gjøre opp med vertskapet for å få den saken ut av verden. I likhet flere land utenfor EU (ikke Norge da) foretrekker mange her euro fremfor lokal valuta. Prisen for å bo i leiligheten vår er 50 euro per natt, litt rabattert for tort og svie etter kluss med bestillingen. Uansett er det dette en svært hyggelig pris for å bo midt i en gamleby som dette. I tillegg kommer 130 euro for transport til og fra flyplassen. Ikke like gunstig pris, men hva gjør man ikke for å slippe å dra med seg barn og bagasje på bussen for å bytte til en ny buss i Split? Uansett, det blir litt mer tungvindt å betale med euro når man ikke får dette i minibankene i byen. Angret på at jeg ikke hadde tatt ut disse pengene mens vi mellomlandet i Frankfurt. Jeg stakk innom en bank som ikke hadde stengt for siesta for å ta ut kuna som så måtte veksles til euro. Tungvint muligens, men mer for dama bak skranken enn for meg. Jeg måtte bare signere en haug med papirer. Fikk også en påminnelse om at det er på tide å bytte ut bildet av den yngre og langhårede utganven av meg selv fra 90-tallet på visa-kortet. Måtte også dra frem førerkortet, hvor jeg riktignok er like langhåret, for å overbevise henne.

Etter å ha gjort opp med vertinna oppdaget jeg at det skulle bli enda mer omstendlig å kjøpe frimerker, som i følge butikken vi hadde kjøpt postkort i måtte kjøpes på postkontoret. Jeg stilte meg i en kø som beveget seg svært langsomt, og da det endelig ble min tur fikk jeg beskjed om at frimerker måtte jeg kjøpe i luka ved siden av, hvor køen var like lang og treg. Hadde ikke noe godt svar å komme med da en av barna spurte hvorfor vi skulle skrive postkort når vi sendte meldinger hele tiden. Grim i hu.

Etterpå slo jeg opp i guideboka hvor det sto at frimerker også kan kjøpes i tobakkskiosker og avisbutikker. Holder oss til det heretter.

Under middagen oppdaget vi nok en liten perle bare noen få meter fra vår egen leilighet i retning elven. Det var en rustikk liten sak med et slavisk navn som er umulig å huske. Vi delte alle sammen en "meat plate" med grillet kylling, koteletter, burger, pølse og flesk servert med tomatsaus, sennep og friterte poteter. Kjøttet var veldig saftig og godt, særlig pølsene og potetene fortjener å fremheves. Servetrisen hadde dog ikke helt dagen, da hun oppdaget sent at vi kom og ikke tok med ekstra glass da vi bestilte en flaske vann. Men slike ting glemmer man fort når maten smaker godt.