Maten i Tallinn

Kaffe med krem og Vana Tallinn. Obligatorisk drikk på en småkald dag.

Maten vi fikk servert var ikke radikalt ulikt det vi får hjemme, men et par særtrekk gjentok seg:

• Det mørke rugbrødet. Ikke sånne kompakte papplater som man får i Tyskland, men brunt, hevet brød som kan likne litt på sjokoladekake. De som legger ekstra stolthet i brødet leker seg i tillegg med litt frø og tørket frukt. 
• Gresskarfrø. Det var ikke mange rettene fikk som ikke var dandert med gresskarfrø. Gir en ekstra krønsj til maten. 
• Bær i hovedretter. Hjemme bruker vi mest tyttebær til enkelte kjøttretter. Her bruker de litt flere, og vi som har hagen gjengrodd med bjørnebærbusker fikk noen nye ideer om hva disse kan brukes til. 
• Sauerkraut. Tyskerne kom, ble et halvt millenium og dro igjen, men sauerkrauten besto. Den varianten vi har blitt servert her er en tanke søtere enn det vi får ellers. 
• Rødbeter. Omtrent halvparten av hovedrettene har rødbeter i seg, i en eller annen form. 
• Geitost. Nesten alle menyer har en salat, suppe eller annen rett som er toppet med en myk, hvit geitost.
• Vana Tallinn. Byens egen signaturlikør. Den er kanskje ikke så utbredt som man skal tro når man leser guidebøker, men det forekommer at den helles over desserter eller i kaffen. En kaffe med Vana Tallinn og pisket krem kan anbefales. En snillere variant av Irish Coffee. 

Alle lunsj- og middagsmåltider er beskrevet i egne innlegg. Kort oppsummert hadde Ribe den beste (og dyreste) maten, mens Vanaema Juures var den koseligste med mest mat for pengene. Ingen av lunsjmåltdene gjorde noe varig inntrykk på oss.

Bla nedover og les om stedene vi spiste på.

Gamlebyen

Utsikt over gamlebyen Vanalinn, sett fra Toompea.

Det historiske Tallinn deles gjerne inn i to deler. Toompea, som har vært Estlands maktsentrum siden middelalderen og er der hvor parlamentsbygningen fortsatt ligger, og Vanalinn, som er den gamle hansabyen og området hvor mesteparten av livet skjer også i dag.

Toompea

Maktsenteret, med parlamentsbygning, to kirker og et ukjent antall ambassader, ligger på en befestet høyde over resten av byen. Det mest iøyefallende er den russiske Aleksander Nevski-katedralen, hvor det er gratis å gå inn å se seg rundt, men ikke ta bilder (fikk jeg vite litt for sent). Er man ikke kjent med ortodokse katedraler, så er det verdt å ta en tur innom. Dekorasjonen rundt alteret gjør inntrykk, om den ikke er litt glorete i forhold til luthersk smak. Det slo meg at det ikke var noen benker i salen. Om dette er fordi den for øyeblikket ikke var i religiøs bruk eller om det er vanlig å stå under ortodokse gudstjenester, vet jeg ikke.

Gate i Toompea med Aleksander Nevski-katedralen i bakgrunnen.

På den andre siden av Losse plats ligger Toompea Loss, som tidligere har huset diverse fyrster etterhvert som makthavere har kommet og gått, og som i dag huser Estlands parlament. Bak palasset kan man se Pikk Hermann, som er det høyeste borgtårnet i byen og som alltid bærer det til enhver tid regjerende flagg i Estland. P-ordet betyr visstnok «høy» i denne sammenhengen, uten at det hjelper så mye...

Toompea Loss, Estlands parlamentsbygning.

Ved å rundt høyden kommer man flere fine utsiktssteder, hvor man får flott utsikt over resten av byen. Ellers er det begrenset med fasiliteter her oppe. For å shoppe eller spise bør man gå ned til Vanalinn.

Vanalinn

Resten av gamlebyen kalles Vanalinn, og det er her mesteparten av livet foregikk både i gamle dager og i den dag i dag. Tyngdepunktet er på Raekoja Plats, eller rådhusplassen, som jeg ellers kaller den her i bloggen. Her er det aller tettest med servingssteder og alskens turistfeller, samt innkastere i de utroligste kostymer. Ikke alt her er ræl, men man burde lese seg litt opp om hvilke steder som er bra og hva man bør styre unna.

Raekoja Plats, rådhusplassen med rådhuset på høyre side.

Noen kvartaler unna er det litt roligere, men fortsatt nok av butikker og serveringssteder. Butikkutvalget i gamlebyen er dessverre litt ensidig. Mange spesialiserer seg på strikketøy, andre på treskjæring, andre igjen på ravsmykker. Så har man selvsagt souvenirbutikker som har all of the above, i tillegg til russiske dukker, kjøleskapsmagneter og vikinger. Unntaket er av alle ting Rimi, som har et ganske interessant utvalg av mat og drikke.

Sentrumsgate.

Mens vi snakker om norsk kulturimperialisme, så er St. Olavskirken, Oleviste kogudus, et naturlig sted å besøke. Kirken, som en gang i tiden var verdens høyeste bygning, skal ha stått der siden 1100-tallet, allerede før danskene overtok byen og kristnet den. Innvendig er det først og fremst de høye takhvelvingene som imponerer. Ikke fullt så imponerende er flatskjermene og høyttalerne som er plassert rundt i salen. Det er også mulig å gå opp i kirketårnet mot betaling, men det gjorde ikke vi.

Olavskirken var i sin tid verdens høyeste bygning. Ikke lett å fotografere på nært hold.

Olavskirken innvendig.

Det som ofte omtales som byens mest pittoreske gate er Katariina kaik, som er en liten gatestump fra hovedgaten Vene og ned mot bymuren. Denne trange gaten går under flere bueganger og har et mer høymiddelaldersk preg enn den øvrige renessansebyen. Her så det også ut til at det var mulig å spasere på bymuren, som ett av flere steder, men dette var stengt da vi var der.

Katariina kaik.

Kadriorg og Peter den stores sommerpalass

Peter den stores sommerpalass og hage.

Etter at Peter den store hadde tatt Estland fra svenskene på begynnelsen av 1700-tallet valgte han å bygge et sommerpalass i Tallinn. Dette er byens fremste severdighet utenom gamlebyen.

Palasset er i Kadriorg, en bydel ca tre kilometer øst for gamlebyen. Den enkleste måten å komme seg hit er med trikk. Vi kjøpte enkeltbilletter for to euro fra sjåføren ved å legge penger i en luke, så kom billetter og vekslepenger i retur. Fem holdeplasser senere gikk vi av ved utkanten av den store parken som omgir slottet. Denne parken alene kan være verdt turen, særlig når høstfargene er som nå. En paviljong midt i et basseng med fontener ble vår første fotostopp. Etter å ha gått et stykke videre dukket slottet etterhvert opp mellom trærne.

Fontene i Kadriorgparken.

Slottet er av moderat størrelse og bygget i barokk stil. Det er mest imponerende fra baksiden, hvor det også er en flott hage. Slottet brukes i dag som kunstmuseum, som er et greit krydder for de som primært ønsker å se slottet innvendig. Det mest prangende rommet er naturlig nok hovedhallen, som gikk over flere etasjer og dermed var ekstra høyt under det dekorerte taket.

Kadriorgpalasset sett forfra.

De andre rommene ble brukt til kunstutstillingen, som for det meste besto av kunst fra 17-1800-tallet, til dels av russiske adelige, til dels av bibelmotiver og landskapsbilder. De fleste kunstnerne var russiske eller italienske etter navnene å dømme, men ingen navn jeg kjente fra før. De bildene jeg likte best var plassert i den øverste etasjen, og var portretter av mennesker som hadde blitt litt mer tæret av livet enn de adelsfolka som var avbildet i etasjen under. Det er også verdt å merke seg kaminene som står i hvert rom. Noen av dem er dekorert med fliser som hver seg har et eget motiv.

Hovedsalen i palasset.

Portrett av Peter den store og en kamin. Kunstverk på hver sin måte.

Gammel mann med stokk. Min favoritt.

Ellers er Kadriorg et område som er verdt en rusletur i seg selv. Parken er allerede nevnt, men bydelen består også av en fin trehusbebyggelse for folk som synes det er stas å bo nær slottet. Riktignok synes ikke dette like godt på alle bygningene.

Resten av bydelen er også verdt en rusletur.

Hotell Viru & KGB muuseum

Hotellets øverste balkong.

En lang og kald krig under sovjetisk kontroll har satt sitt preg på Estland, og det finnes flere museer som forteller denne historien på hver sin måte. Hotell Viru velger den lett bisarre varianten, hvor de viser rommene som KGB forlot i all hast da Sovjetunionen brøt sammen i 1991.

Denne guidede turen er populær, samtidig som det er begrenset hvor mange som kan være med på hver runde. Derfor kan det være vanskelig å få tak i billetter på kort varsel. For oss var det derimot ikke noe problem, kanskje fordi oktober er utenfor høysesong. Vi gikk simpelthen til resepsjonen på Sokos Hotel Viru, som det heter i dag, og spurte når det var ledig. Dermed fikk vi reservert billetter til neste runde på engelsk som startet en time senere. Den timen slo vi ihjel på kjøpesenteret Viru Keskus, som ligger vegg i vegg med hotellet. Billettene kostet 11 euro per person. Hotellet ligger like utenfor gamlebyen, i Tallinns mer moderne bysentrum.

Direkte linje til hovedkvarteret.

Hotell Viru ble bygget rundt 1970 av finske arbeidere, offisielt fordi de led under arbeidsledighet, reelt fordi Sovjet ikke hadde egen kompetanse til å bygge skyskrapere. Det hører med at hver tiende arbeider tok med seg en estisk kone hjem til Finland. Dette var eneste mulighet til å komme seg ut av østblokken på. Hotellet ble bygget for å samle alle utlendinger på samme sted, noe som ville forenkle KGB sitt arbeid.


Straks finnene var ferdige med sitt ble hotellet stengt for at KGB kunne gjøre sine egne tilpasninger i den øverste etasjen, som offisielt kun huset hotellets tekniske maskineri. I virkeligheten var det to andre rom her også, som KGB disponerte. Et kontor med direkte linje til hovedkontoret og et lytterom. Disse rommene står fortsatt slik KGB forlot dem, selv med sneiper i askebegeret (under Sovjet-tiden var alt forbudt her, unntatt røyking på rommet).

Lytterommet er fortsatt slik det ble forlatt i 1991.

Det er disse to rommene denne guidede turen viser oss. Guiden forteller med et skjevt blikk om hvordan KGB satt her og forsøkte å holde oversikt over alle utenlandske gjester og hva de foretok seg. «Høyrisikogjester» ble innlosjert på egne rom hvor KGB alltid hadde sine folk i rommet ved siden av. Vi ble vist kameraer og lytteutstyr som ble brukt, og fikk vite at mikrofoner var plassert i alt fra vegger til tallerkener.


Siden dette er en skyskraper er det også spektakulær utsikt herfra, både mot gamlebyen og andre retninger. Men skulle vi ha bodd her ville vi ha dobbeltsjekket at utstyret har blitt fjernet fra rommet.

Utsikten fra hotellet er verdt å få med seg. Her mot sentrum av Tallinn.

Kalamaja og Telliskivi

Kalamaja er kjent for sin trehusbebyggelse og omtales ofte som Tallinns bohemstrøk.

Vi ville gjerne se litt mer av det Tallinn som finnes utenfor byen, og hadde lest at Kalamaja skal være et spennende sted som har fått nytt liv i nedlagte fabrikker de siste tiårene. Man kommer dit ved å gå gjennom bymuren på vestsiden, gå gjennom parken som går langs muren og gjennom en undergang som tar deg til en jernbanestasjon. Her kan man enten fortsette rett frem innover trehusbebyggelsen, eller man kan gå langs jernbanen for å utforske markedene som ligger der.

Grønnsaksmarkedet på Balti Jaam Turg.

Dette var en lørdag formiddag, så vi valgte det siste. Lørdag er jo markedsdag. Det første vi kom til var Balti Jaam Turg. På utsiden var det et stort grønnsaksmarked, mens det på innsiden var et slags kjøpesenter med en kombinasjon av vanlige mat- og klesbutikker, og loppemarked/second hand-butikker.

Loppemarked på Depoo.

På sørsiden av Balti Jaam Turg ligger Depoo, som er et enda mer renspikka second hand konsept, hvor det knapt finnes grenser for hva man kan kjøpe. Har man sans for rekvisitter fra sovjet-tiden, er dette stedet å lete.

Telliskivi Creative City.

Etterhvert kom vi også til Telliskivi Creative City, som er lekeplassen for Tallinns hipstere. I disse nedlagte fabrikkene er det en blanding av kreative næringer, fair trade butikker, kafeer og ikke minst et stort, men godt skjult loppemarked. Kunsten på veggene er i seg selv en grunn til å dra hit. Ellers har området fortsatt noe å strekke seg etter for å få forvirrede førstegangsbesøkende til å finne til de riktige stedene.

Mye kunst på veggene i Telliskivi.

Rotermanni kvartal

En grå torsdag formiddag på Rotermanni.

Tallinn sentrum utenfor gamlebyen består for det meste av kjøpesentre og kontorbygninger, og har begrenset interesse for turister som vil se noe annet enn det samme man har hjemme. Et av unntakene er Rotermanni-kvartalet, som er noen gamle fabrikkbygninger som har fått nytt liv som kontorer, butikker og serveringssteder.

Vi tok en tur innom etter å vært på KGB-museet, som bare er et steinkast unna. Det mest interessant her er nok arkitekturen. Det er noen designbutikker for spesielt interesserte og en håndfull serveringssteder, blant annet der vi spiste dagens lunsj, men alt i alt var det for lite her til at området ble noe særlig spennende.

En annen del av kvartalet.

My City Hotel

Inngangspartiet til My City Hotel

Å finne et hotell for bare to personer er en sjelden luksus for en trebarnsfar. Plutselig blir problemet hva du skal velge bort i stedet for å fortvilet prøve å finne noe som har plass til alle. Jeg hadde ingen strenge krav til hotellene slik jeg ofte har når jeg skal gjøre ting litt vanskelig for meg selv. Ville bare ha en ok beliggenhet til en overkommelig pris, og gjerne et sted som ikke slaktes for frokosten. Jeg hadde dessuten tjent opp to bonusovernattinger på hotels.com, så vi trengte ikke å være så knipne med prisen heller.

Gode senger, men ikke veldig effektive gardiner.

Valget falt altså på My City Hotel, som ligger like innenfor bymuren og et par kvartaler fra rådhusplassen. Vi hadde bestilt et standard rom, men fordi vi hadde en tidlig ankomst var ikke dette rommet klart. Derimot kunne vi oppgradere til et superior rom, som er litt større og som ga oss adgang til hotellets sauna og jacuzzi. Dette kostet oss 15 euro ekstra per natt. Vi gikk med på dette, til tross for en snikende mistanke om at dette var en bevisst strategi for å få gjestene til å betale mer. Der og da ønsket vi et sted å kunne slappe av litt etter reisen, så vi gikk med på tilbudet.

Skrivebord og tv.

Hotellet holder til i en eldre bygning, og standarden er til dels deretter, med noen lyder både fra gangen og fra nattklubben over gata, men ikke slik at det plager oss veldig mye. Vi har god plass på rommet og badet er fint. Vi kunne faktisk velge mellom badekar og dusj da vi sjekket inn. Eneste lille minus er at dusjkrana er plassert slik at vi stadig skumper borti det mens vi dusjer, og det plutselig kan bli veldig varmt. Fargevalgene på tepper, sengetøy og gardiner kan ikke sies å være ultratrendy, men det passer til bygningen.

Frokosten er som man kan forvente, med brød, egg, bacon, yoghurt, pannekaker etc. Har ennå ikke kommet på noe jeg savner, og de tilbyr også glutenfritt brød. På veggene er det bilder av artister som har overnattet på hotellet, samt hvilket rom de bodde på. Lars Vaular og David Sandborn er de navnene vi har klart å kjenne igjen, men vi har ikke funnet noen som bodde på samme rom som oss.

Frokostbuffeten.

Saunaen med jaccuzzi måtte vi naturligvis teste ut, siden vi tross alt hadde betalt ekstra for det. Etter en småruskete oktoberdag ute er det en deilig luksus å kunne slappe av her i to timer. Vi måtte reservere time tidligere på dagen, og skifting og dusjing gjøres der nede. Vi hadde anlegget helt for oss selv, og kunne låse døra hvis vi ville ;). Både saunaen og boblebadet fungerte fint, vi hadde en TV der som vi satte på en musikkanal, og vi bestilte to småflasker med prosecco når vi ble tørste. 2 timer høres mye ut, men tiden gikk faktisk ganske fort.

Det er helt greit med to timer i her etter en småkald dag i byen.