Algarve i Portugal

Utsikten fra Ponta da Piedade.

I månedsskiftet juni og juli 2015 reiste vi med to voksne og tre barn på 1, 9 og 10 år til Algarvekysten i Portugal. Vi leide en leilghet i Lagos og hadde dagsturer derfra til steder på den vestlige delen av kysten.

Reisen nedover

Hvordan vi fløy til Faro og kom videre derfra til Lagos uten egen bil.

Lagos

Vi bodde i den mellomstore byen Lagos, havnen for de første store oppdagelsesreisene på 1400-tallet. Der finnes en fin gamleby, en fantastisk kyst langs Ponta de Piedade og utallige fantastiske strender.

Sagres

En forblåst by nær det sydvestlige hjørnet av Europa, Cabo de Sao Vicente. Festningen utenfor byen huser en stor kompassrose fra 1500-tallet, i tillegg til storslagen utsikt.

Alvor

Vi hadde en middagsstopp i byen Alvor. Mye turister, men noen fine gater ned mot elven som renner ut nedenfor byen.

Praia da Rocha

Å reise ut av Lagos for å finne en strand er egentlig unødvendig, men denne stranden utenfor Portimao er også fin. Den bye på både en lang sandstrand og flere mindre klippestrender.

Aqualand

Da vi lot barna bestemme endte vi på dette badelandet, hvor det er 11 ulike badeattraksjoner tilpasset ulike adrenalinnivå.

Zoo de Lagos

En busstur utenfor Lagos ligger en liten dyrepark med blant annet aper, krokodiller og surikater.

Leiebil

Vi leide en rimelig leiebil for de siste dagene. Her er litt om det praktiske, hvordan det er å parkere i Lagos og hvordan biler fra små byråer leveres tilbake på flyplassen.

Hjemreisen

Praktisk om å kjøre til flyplassen i Faro, levere leiebil og finne frem på flyplassen.

Sagres og omegn

Sagres er en liten by som ligger like ved Europas sydvestligste punkt.

Sagres er en liten forblåst by som ligger der Atlanterhavet tar farvel med Europa og ikke ser land igjen før man kommer til Amerika, Afrika eller Antarktis. Landskapet bærer preg av at det er åpent hav på tre kanter som slår inn mot de bratte klippene, og her er det ikke mange trær å se.

Cabo de Sao Vicente

Mens Norge har sitt Nordkapp, har Portugal sitt "sørvestkapp". Et must å dra til hvis du ikke er bekymret for sveisen. Her blåser det!

Sagres by

En liten by på denne værharde kysten. Særlig populær blant surfere.

Fortaleza de Sagres

Festningen som forsvarer Sagres, kjent for sin store kompassrose fra 1500-tallet.

Lunsj på A Tasca

Det er mange steder å spise langs hovedveien gjennom Sagres, men vi valgte å bære barnevognen ned til marinaen og spise lunsj der.

Lagos

Gågaten i Lagos, ved kirken.

Lagos er byen vi bodde i. Innenfor bymurene har man en fin gamleby med mer enn nok av serveringssteder og andre fasiliteter. Utenfor byen har man utallige fantastiske strender langs den spektakulære kysten mot Ponta de Piedade.

Lagos by

Koselige gamle hus i Henrik Sjøfarerens by.

Ponta de Piedade med båt

Ta en dag på sjøen og kjør inn i grottene med båt.

Ponta de Piedade til fots

Gå til fyret på tuppen av odden og se ned mot grottene. Test noen badestrender på veien.

Strender

Endeløs sand på Meia Praia, svømme mellom klipper på Praia de Camilo eller gjøre det enkelt og slå seg ned på bystranda? Ingen av valgene er dårlige.

Mat

Bacalau, cataplana og piri piri i gamlebyens gågater og torg.

 

Portugal

Småhusbebyggelse i Lagos.

Jeg har vært i Portugal ved to anledninger. Først på en firmatur til Lisboa i 2010, siden en ferietur til Lagos på Algarvekysten med familien i 2015.

Lisboa

Portugals vakre hovedstad. Brede gater og staselige bygg i sentrum, bydelssjarm i åsene.

 

Algarve

Den varme og dramatiske portugisiske sørkysten. Vi bodde i Lagos og hadde turer langs den vestlige delen av kysten.

 

Reis til Portugal hvis du vil ha nor søreuropeisk utenom Middelhavet.

 

Lagos by

Lagos sett fra elven.

Lonely Planet rynker på nesa når de omtaler Lagos. I likhet med de fleste andre byer langs kysten i sør-Europa mener de at byen er for mye preget av turismen. At det rett og slett er for mange mennesker som, vel, oss. Men til og med de må gå med på at Lagos er en vakker by. Og det kan ingen nekte for. Innenfor bymurene er det vel inntakt gamleby, med kun noen få bygninger ved de nordlige torgene som hadde tatt seg bedre ut andre steder.

Gågaten gjennom gamlebyen.

Men at byen er preget av turisme kan man ikke nekte for. Man merker særlig dette langs "lysløypa", gågaten mellom kirken sør i sentrum og torgene i nord. Her er det tett mellom serveringsstedene, men det er ikke mange interessante butikker å finne, med mindre man har en fetisj vesker som det står Algarve på. Men man har heldigvis unngått å la store hoteller dominere byen.

Gågaten mellom torget og elvepromenaden.

Hvis man går oppover langs elven vil man finne et fiskemarked på motsatt side av veien, hvis man liker litt liv og røre. Enda lenger opp, nær bussterminalen er det også et stort og livlig grønnsaksmarked (mulig dette kun er på lørdager).

Grønnsaksmarked nær bussterminalen.

Marinaen på den andre siden av elven har også en stripe med serveringssteder, men vi fant ikke dette området spesielt spennende.

På marinaen øst for elven er det en rekke serveringssteder.

Denne siste lørdagen i ferien oppdaget vi at flere ombygde biler som serverte juice, øl og enkel mat hadde åpnet sine luker i parken mellom bymuren og bystranda. Denne skyggefulle plassen var visst et populært samlingspunkt særlig blant byens eldre.

Musikk i parken foran bymuren.

Det knøttlille fortet mellom elven og bystranda bør også være interessant for historieinteresserte. Vi kom oss aldri inn dit selv, men det skal angivelig inneholde en utstilling om de store oppdagelsesferdene som startet nettopp her i denne byen.

Fortaleza da Ponta da Bandeira.

Utenom gamlebyen er det naturligvis kystlinjen og strendene som man må få med seg. Vi badet på 5 forskjellige strender i gangavstand fra byen, og dette var langt i fra alle. Og en tur til Ponta de Piedade til fots og/eller med båt må man bare få med seg.

Mange fine hus å se innenfor bymuren.

Må innrømme at vi ikke så veldig mye av byen utenfor bymurene, men Lagos er egentlig en ganske stor by. Hvis man vil bruke pengene sine på andre ting enn åpenbare turistfeller er nok dette stedet å lete.

 

Nok en dag i Lagos går mot slutten.

 

 

Hjemreisen

En siste tur forbi kirken i Lagos.

Etter at vi måtte overlate leiligheten til husholdersken kl 10, fikk vi beholde nøkkelen en stund til og lot de ferdig pakkede koffertene stå mens vi tok en siste runde rundt i byen. Da det var på tide å vinke farvell til vakre Lagos bar vi koffertene ut i bilen som vi hadde fått parkert rett utenfor døra, slik at vi slapp å dra dem opp bakken.

Det tok oss ca en time å kjøre til flyplassen. Problemet med å bruke små utleiebyråer er at det er vanskeligere å finne ut hvor bilen skal leveres. Kartet Luzcar hadde gitt meg hadde jeg selvsagt lagt på et lurt sted. Da vi forsto at den skulle parkeres på parkeringsplassen P4 gikk alt mye enklere. Det er det et kontor for flere slike småselskaper, og jeg ble møtt av ei blid dame som tok i mot nøkler, papirer og parkeringslappen.

Flyplassen i Lagos.

Selv om innsjekking på nett ikke var mulig på hjemreisen, var det lite kø og problemer med innsjekkingen. Barnevogn som håndbagasje var tydeligvis nytt for damen i skranken, og etter vi hadde sjekket inn kom hun løpende etter oss med bagasjelappen som tydeligvis var nødvendig for å unngå komplikasjoner på veien til flyet.

Sikkerhetskontrollen var som vanlig et styr, og vi lærte at middagsglass til babyer må regnes som flytende væske.

Avgangshallen er ikke direkte liten, men den er underdimensjonert i forhold til hvor mange folk det er der. Det skal godt gjøres å finne en sitteplass, og køene ved serveringsstedene var endeløse. Det virket som man heller hadde prioritert plass til butikkene. De var store, og vi har nå styrket beholdningen av portvin, sjokolade, ost og salami.

Som om ikke vår planlagte landing like før midnatt var sen nok, så hjelper det lite at flyet vårt tok av to timer forsinket. Det er en forbannelse over flytrafikken at når et fly først er forsinket, så baller det på seg. Det blir en veldig sen kveld før vi er hjemme, men vi har heldigvis fortsatt et par uker med sommerferie å komme oss på etter denne ferien.

Jeg tar forresten tilbake det positive jeg skrev om Norwegians wifi på veien nedover. På hjemveien var dette ubrukelig.

Farvel Portugal.

 

Lunsj på Mamma Mia

Uteserveringen til Mamma Mia.

Siste måltid i Lagos tok vi på Mamma Mia, som har en stor uteservering mellom torget og elven. Mens vi ventet på at de skulle åpne kjøkkenet kl 12 tok vi oss noe å drikke i mellomtiden. De andre tok hver sin iste, mens jeg nøt en kaffe med iskrem.

Da kjøkkenet hadde åpnet tok Ina en tomat- og mozarellasalat, Ylva tortelini, Brage en toast og jeg en alt for stor lasagne. Maten var grei, men ikke imponerende. Servicen var slapp, som at kelneren ikke spurte om hva vi skulle drikke til maten og slike ting. Rengingen kom på 42 euro, inkludert to runder med drikke.

Jeg ble ganske mett av halvparten en denne lasagnen.

 

Middag på O Henrique

Andebryst med bringebærsaus.

Den siste middagen i Lagos spiste vi på O Henrique, fordi vi hadde skaffet oss rabattkuponger her. Restauranten ligger midt i lysløypa gjennom byen, som en av utallige serveringssteder i denne gata.

Det var ikke plass til oss inne, så vi satte oss på det siste ledige bordet på gata. Det er litt kaldt om kveldene i byen når det blåser, men akkurat her gikk det likevel an å sitte ute.

Det er ingen barnemeny på dette stedet og heller ingen egne pasta/pizza menyer å ty til, så barna måtte prøve seg frem på voksenrettene. Brage tok en tagliatelle med sopp og soltørket tomat fra vegetarmenyen. Det var viss kun pastaen som gikk ned. Ylva derimot, slukte hele sin grønnsakssuppe. Ina var veldig fornøyd med sin biff i portvinsaus og det samme var jeg med mitt andebryst med bringebærsaus. Det var tydelig at man på dette kjøkkenet streber etter å være mer kreative enn på de andre stedene vi har spist.

Det gjaldt ikke i samme grad dessertene. Store deler av menyen var nesten identisk med et annet sted vi spiste tidligere. Men det hindret ikke maten i å være god. Ylva og jeg spiste hver vår creme brulee, Brage spiste en iskake og Ina jordbær i portvin.

Regningen kom på 83 euro før rabatten var trukket fra. Dette inkluderte 4 brus, 2 glass vin, en flaske kullsyrevann og 2 espresso. Synes ikke det var så ille når denne restauranten viser litt høyere ambisjoner enn de fleste andre. Servicen kunne vært bedre, selv om kelneren var hyggelig og elsket å flørte med Ask. Det ble veldig mye venting mens vi satt her.

 

O Henrique ligge i den populære gågaten gjennom sentrum av Lagos.

 

Lunsj på Rocha Azul

En passe stor lunsjposjon med svineribbe.

Det var bare en bar på vår del av stranden, Rocha Azul, så valget av lunsjsted var enkelt. Den er delt opp i en kafedel og en restaurantdel. Servicen var kjapp frem til vi hadde bestilt maten, men så gikk ting mye tregere. Kuverten kom dessuten først på bordet etter at resten av maten hadde kommet.

Brage bestilte pølse med ris og pommes frites. Ris og pommes frites ble som vanlig liggende. Ylva spiste som vanlig spaghetti bolognese. Ina tok en kylling piri piri som hun syntes var for lite krydret (det kom heller ingen saus på bordet, slik det har gjort andre steder). Jeg tok en svineribbe som var saftig, men kanskje noe vel salt.

Regningen kom på 37 euro, noe som er en grei pris for middels mat. Dette inkluderte en sitronjuice, øl og 2 brus.

Ikke ille med sitronjuice på en varm dag.

 

Bading på Praia da Rocha

Man kan gå, eller vasse, mellom de ulike strendene i Preia da Rocha.

Vi hadde nå kommet til vår siste hele dag i ferien, og den skulle vi bruke til å ligge på stranden og sikre oss brunfargen. Siden vi nå har bil kunne vi utforske strender andre steder, og vi hadde lest at Praia da Rocha i Portimao skulle være bra.

Vi valgte "landeveien" N125 fremfor motorveien for å spare litt bompenger. Det gikk greit å komme til riktig sted ved å følge skiltene. Litt vanskeligere var det å få parkert, men det løste seg det også, riktignok mot betaling.

Praia da Rocha kan minne om bystranden i Lagos, bare mye større. Den østlige delen er lang og bred, mens mot vest blir den delt opp av klipper til flere mindre strender. Tunneler i klippene gjør det mulig å bevege seg mellom strendene.

Den største dele av Preia da Rocha, der vi valgte å ikke slå oss ned.

Vi skaffet oss oversikt på et utsiktsplatå på toppen av klippen som skiller hovedstranden fra resten, og lot barna bestemme hvilken strand vi skulle gå for. Det ble en av klippestrendene, og jeg måtte bære vogna med Ask ned trappene til stranden.

Litt mer spennende mellom klippene.

Jeg synes ikke denne stranden var noe bedre enn noen av strendene i Lagos. Er det lavvann er stranden nokså langgrunn. Det var et område midt på stranden hvor det vokste en del tang, og det hadde blitt revet løs av bølgene og drev rundt over hele stranden. Eller er det fine bunnforhold med finkornet sand. På denne delen var det kun en bar som leide ut solsenger, og disse kostet 12 euro. Dyrere enn i Lagos altså. Baklandet for stranden var heller ikke veldig vakkert, med høye boligblokker som fikk det til å virke som stranden lå midt i en drabantby.

Det var vanskeligere å finne veien hjem fra stranden enn ut dit. Skiltingen ut av byen tok plutselig slutt, og vips så hadde vi enda et besøk i Alvor.

Det kan være vakkert her også, særlig hvis man ser ut mot havet og ikke inn mot byen.

 

Middag på Cayo Coco

Cataplana, slik Cayo Coco lager den.

Jeg hadde egentlig sett meg ut et annet sted å spise middag i dag, men da det var fullt lot vi Brage bestemme, og vi endte opp på Cayo Coco Restaurante. Det er en utesevering som ligger nær torget Praca Gil Eanes. Menyene her består av stort sett den samme tradisjonelle maten som vi har blitt vant til å se de fleste steder, men med enkelte retter med internasjonal vri og en lengsel etter å bruke kokos i maten.

Jeg har begynt å bli skeptisk når jeg ser at kuverten består av posjonspakker med smør og sardinpate, i motsetning til stedene som serverer hjemmelaget. Dette stedet ligger et sted i mellom disse, da de hadde med en urteost som sin spesielle vri.

Brage og Ylva gikk for det de har fått veldig mye av den siste tiden, pizza og spaghetti bolognese. Ina og jeg hadde bestemt oss for at det var på tide å spise en cataplana, en portugisisk fiskegryte. Gryta inneholdt en smakfull kraft med reker, munkefisk, muslinger, løk og paprika. Maten var veldig god, og den kommer til å holde meg mett en god stund fortsatt.

Til dessert tok Ina en jordbær mer krem uten krem, Ylva en is, Brage crepe med is og sjokoladesaus (han har begynt å venne seg til dette), mens jeg tok en Algarve sweet, en fikenkake som var overraskende god.

Regningen kom på 80 euro, noe jeg synes var litt mye når man tar hele stedet i betraktning. Dette inkluderte en helflaske vin, en stor flaske vann, 2 kaffe og 2 brus.

 

En svært god fikenkake.

 

Fortaleza de Sagres

På avstand ser Fortaleza de Sagres veldig tøff ut.

Ytterst på en odde vest for Sagres ligger et gammelt fort. Når man kommer kjørende mot festningen ser den ut som et kjempebyggverk fra korsfarertiden. Når man kommer innenfor, noe som kostet 3 euro for hele familien, oppdager man at festningen stort sett bare er denne muren mot landsiden. Forsvaret fra havet tar naturen seg av når man befinner seg på en så bratt klippe.

Henrik Sjøfarerens kompass. Eller er det et solur?

Den store attraksjonen her er en gammel kompassrose som er 42 til 50 meter i diameter, avhengig av hvilken tekst man leser. Denne ble gravet ut tidlig på 1900-tallet og man liker å tro at den er laget av Henrik Sjøfareren for å stake ut kursen for de store ekspedisjonene. Andre mener at det er et stort solur.

Utsikten herfra er god både forbi Sagres og mot Capo de Sao Vicente, stadig med disse bratte klippene ned mot havet. Ytterst på odden står det fyrtårn, og det går flere turstier utover odden. Men vinden, som bare hadde økt på i løpet av dagen, gjorde at vi droppet noen fottur ut i blesten.

Utsikten videre ut mot odden.

 

Lunsj på A Tasca

Terrassen på A Tasca.

Hadde vi visst hvor lite det var å se i havnen i Sagres ville vi aldri ha funnet på å gå ned dit med barnevognen. Det blir en ganske lang vei hvis man ikke kan gå trappene. Men siden vi først var der kunne vi like gjerne spise lunsj på stedets eneste egentlige interessante fasilitet, Restaurante A Tasca.

Det var påfallende mange gjester som hadde funnet veien til denne restauranten på dette egentlig ganske triste stedet. Restauranten har en stor terrasse med utsikt over havnen, sjøen og en strand foran et ferieanlegg litt lenger nord. En titt på menyen gjør det klart at det er sjømat det handler om her.

Ina var den mest ambisiøse av oss som hugget innpå noen hvitløksfriterte reker. De var store og saftige, men som friterte reker ofte er, litt vanskelige å skrelle. Jeg valgte en tunfisk carpaccio med grønn salat som siderett. Det smakte som vanlig godt, selv om de var i overkant rause med sitronen. Ylva spiste chicken nuggets, en gjenganger på alle barnemenyer. Brage, som hverken lot seg friste av fisk eller barnemat, tok til takke med en tomatsalat med løk og oregano.

Betjeningen her kunne sitt fag og vi ventet ikke spesielt lenge på maten. Regningen kom på 48 euro, noe som er litt over gjennomsnittet for en lunsj. Prisen inkluderte 2 iste, en stor flaske vann og en øl.

 

Sagres by

Ølkjennere vil mene det er noe kjent med navnet Sagres.

Vi ønsket å ta en tur innom Sagres også, mens vi var her. Denne byen er visstnok spesielt populær blant surfere, og vest for Ponta de Sagres burde de finne store nok bølger. Byen ligger høyt over havet, med en havn i den nordlige enden, en strand langs midten, og festningen Fortaleza de Sagres på en forblåst klippe i syd.

Bebyggelsen i Sagres ble ikke stort tettere enn dette.

For å være ærlig, så ble vi litt skuffet over Sagres. Det er en liten by som strekker seg over et alt for stort område. Vi slet med å finne ut hvor det egentlige bysentrum var, det virket som at alt bare var spredt jevnt utover. Byen er nok mer berømt for sin beliggenhet enn byen i seg selv. Og det er ikke til å undres over at Portugals mest berømte ølmerke har hentet navnet sitt herfra.

Trappen som går ned mot havnen i Sagres.

Heller ikke havnen er spesielt innbydende. Det eneste som er interessant for de som ikke har egen båt der er reiseoperatørene som arrangerer utflukter til sjøs herfra, og restauranten A Tasca, hvor vi spiste lunsj.

Utsikt mot Sagres fra festningen.

Cabo de Sao Vicente

På Europas sydvestlige hjørne. Amerika neste!

Når man er på disse trakter må man benytte anledningen til å besøke selve hjørnet av Europa. Cabo de Sao Vicente er det sydvestlige hjørnet av Europa, der Atlanterhavet møter fastlandet fra tre kanter og som man i gamle dager trodde var verdens ende. Man kan gjerne kalle det Portugals Nordkapp, eller Vestkapp, som vi nok ville ha kalt det i Norge.

Det tok oss mellom en halvtime og tre kvarter å kjøre dit fra Lagos. Jo lenger vest vi kom, desto mer karrig ble landskapet, og etter at vi hadde kjørt gjennom Sagres var det ikke mer vegetasjon enn man forventer å finne på norske høyfjell. Bilturen ble avsluttet med en lang, rett strekning med et ensomt fyr ved enden av veien. Det var ingen problemer med å finne en parkeringsplass i nærheten av fyret.

Inne på fyrområdet.

Det blåste! Et par hundre mil med Atlanterhav hadde ikke gjort noe for å dempe vinden som treffer land her. Landskapet på odden er helt flatt, men så stuper det rett ned i bølgene.

Inne på fyrområdet var det en del bygningsarbeid på gang, og deler av området var stengt. Det er et museum der som vi ikke gikk inn på og en butikk vi ikke gikk inn i. Attraksjonen her er uansett landskapet, Atlanterhavet på 3 kanter og vissheten om at hvis man fortsetter vestover, så er det Amerika neste.

Kysten er like dramatisk videre nordover.

Langs veien utenfor fyret er det en rekke salgsboder. Den snodigste skiltet med at de solgte letzte Bratwurst vor Amerika. Hvordan noen kom på at man her skulle få en siste sjanse til å kjøpe tyske pølser før man kommer til Amerika aner jeg ikke. Pølsene kostet 3,60 euro per stykk, noe som er mye til Portugal å være, men de smakte fantastisk.

Siste pølse før Amerika. Viktig å huske!

 

Middag på Sereia

Kyllingkebab med ananas.

Da vi var nede ved elven i Alvor begynte ungene veldig å lure på hvor vi egentlig hadde tenkt å spise. Ylva vil alltid spise på det stedet som er nærmest. Restaurantene som lå med fronten ut mot elven hadde litt vel høye priser, men et par skritt opp bakken fant vi Restaurante Sereia, som hadde litt mer moderate priser på menyen.

Som kveldens første middagsgjester ble vi tatt svært godt i mot. Etter gårsdagens tapas hadde jeg fått smaken på kylling med piri piri, og bestile nå dette som en hovedrett. Ina bestilte en kyllingkebab med ananas. Med kebab menes det tydeligvis at kjøttet er grillet på grillspidd, og det var det gjort i store mengder. Brage og Ylva bestilte henholdsvis pizza og kyllingnuggets fra barnemenyen. Vi syntes alle at maten var god, selv om pommes fritte'n var samlebåndsvare og salaten tilsynelatende er den samme på alle retter.

Kylling piri piri.

Iskremen de serverer til dessert er langt mer spennende. Brage valgte en appelsin-is servert i et appelsinskall. Jeg fikk kokos-is servert i kokosnøttskall, mens Ylva fikk en iskremvariant av creme brulee. Ask fikk smake på iskremene, og vært svært enig i at de var gode.

Regningen, som inkluderte couvert med tunfisk- og skalldyrsalat, en stor øl, 2 brus, 2 iste, en liter med mineralvann og to espresso, kom på akseptable 64 euro.

Slik skal kokos-is serveres.

 

 

Ettermiddag i Alvor

Ikke vanskelig å finne et sted å spise ved elven i Alvor.

På veien tilbake fra Aqualand til Lagos bestemte vi oss for å stoppe for å spise middag i en annen by, rett og slett for å få sett litt mer av Portugal. Valget falt på Alvor, som jeg har sett fine bilder fra da jeg googlet Algarvekysten før ferien.

Vi holdt på å kjøre oss vill inne i den trange byen mens vi lette etter parkering, og jeg ønsket et øyeblikk at jeg hadde benyttet meg av en av de mange ledige parkeringsplassene ovenfor byen. Men vi fant veien ut igjen og fikk parkert like utenfor den gamle delen av byen.

Solen går snart ned bak elven.

Vi spaserte opp til gamlebyen igjen og gjennom noen livlige gågater ned mot elven som renner ut nedenfor byen. Alvor virker enda mer turistdominert enn Lagos, og den virker på mange vis trangere. Men det er en fin by med mye gammel bebyggelse fra bakketoppen og ned mot elven.

Mye liv om kvelden i de trange gatene.

Nederst i bakken slåss restaurantene om plassen foran elven. Elven virket lite innbydende, men vi var ikke så langt fra sjøen, så det finnes nok bedre badestrender i nærheten. Fikk vite at det herfra arrangeres båtturer oppover elven til Silves, den gamle mauriske hovedstaden i Algarve. Dette ville vi ha benyttet oss av hvis vi hadde hatt flere dager igjen av ferien. Vi ble nylig enige om å droppe Silves fra planene fordi det ble for tungvindt å reise dit med tog og buss. Dette var altså planlagt å gjøre før vi skaffet oss leiebil.

Elven som renner ut nedenfor Alvor.

 

Aqualand

Tid: Onsdag 1. juli 2015, kl 23:45

De minste barna får en ekstra dusj.

Da vi landet på Faro ble vi nærmest overfalt av brosjyrer med rabattkuponger for diverse aktiviteter, blant annet x antall badeland. Vi ga brosjyrene til barna og lot de bestemme hvilket vi skulle velge. Valget ble Aqualand, som ligger rett ved motorveien mellom Lagoa og Albufeira.

Inngangen.

Bilturen tok en knapp halvtime, og parkeringsplassen rett utenfor inngangen var mindre enn halvfull. Det kostet ca 60 euro å få hele familien innenfor. Garderoben var lite å skryte, da man måtte gå til butikken for å leie nøkler til skapene, og det var ingen benker å skifte på. Men det var et stellebord der, slik at det gikk greit å skifte på Ask.

Hydra, hvor man skal skli ned på baderinger.

Det er tydeligvis ikke full sesong ennå, for det var slettes ikke mange folk der og flere av kioskene var stengt. Det var heller ikke det beste været, noe som nok også forklarer det beskjedne oppmøtet. Greit at vi ikke kjøpte hurtigpass, for noen kø var det knapt snakk om. Vi laget oss en base på en av de mange solsengene (som koster 3.50 euro) nær barneanlegget Paradiso Infantil.

De to høyeste vannskliene i Aqualand. Det ene for å gi fart til surfebrett, det andre en vanlig vannsklie.

Det er i alt 11 attraksjoner på Aqualand, tilpasset alle komfortsoner. Adrenalinjunkiene kan ta surfetårnet Pistas Brandas, hvor man sklir ned fra et 25 meter høyt tårn ut i bassenget på et surfebrett, eller som Brage, Kamikaze, som er den høyeste vannsklien i Algarve. De uten adrenalin kan flyte rolig på en badering langs en kanal eller rett og slett svømme i svømmebassenget. De fleste skliene krever at du bruker en badering eller matte. Savnet flere "vanlige" sklier.

Lunsj fikk vi kjøpt i restauranten, hvor de selger vanlig gatekjøkkenmat. Vi fikk mettet familien for 20 - 30 euro.

En av de litt for få skliene hvor man ikke trenger badering eller annet utstyr.