Hjemreisen fra Sirmione

Siste blikk fra balkongen før vi reiser hjem.

Tid: 7.oktober 2018, kl 12:30
Sted: På flyet

Dette oppholdet ved Gardasjøen ble en natt kortere enn vi vanligvis unner oss på slike turer, og vi følte ikke at vi hadde vært her særlig lenge før vi måtte pakke kofferten igjen.

Vi måtte tidlig opp for å pakke ferdig, spise frokost og sjekke, før vi som avtalt ble plukket opp av en sjåfør fra Verona Airport Transfers. Vi skulle gjerne blitt i Sirmione noen timer lenger, men fordelen med å reise tidlig var at de trange gatene i hvert fall var tomme for folk. Bilreisen til flyplassen gikk helt greit.

Flyplassen i Verona kunne hatt godt av en oppgradering. Selvbetjent innsjekking har man ennå ikke oppdaget her, så det ble en lang kø for å sjekke inn. Diverse utstyr på toalettene var heller ikke helt i stand. Sikkerhetskontrollen gikk rimelig raskt unna.

Taxfree-butikken var ikke spesielt billig, og jeg tror Vinmonopolet kunne konkurrert med prisene her. Vi nøyde oss med å kjøpe sjokolade og ost for resten av euroene våre, noe som egentlig ble dyrt nok.

Flyet hjem ble 3 kvarter forsinket, uvisst av hvilken grunn. Da vi omsider ble ropt opp måtte vi busses de 200 meterne ut flyet.

I skrivende stund befinner vi oss igjen over Alpene, og vi regner med at resten av turen går som vanlig.

Reisen til Sirmione

Flyreisen

Tid: Torsdag, 4. Oktober 2018, kl. 9:30
Sted: Gardermoen

Årets høstferie(ut)flukt går til Italia, nærmere bestemt Gardasjøen. Vi har bestilt hotell i Sirmione og planlegger å ta noen dagsturer derfra til andre steder rundt sjøen. Oppholdet er fra torsdag til søndag. Litt kortere opphold enn vi pleier å ha på slike turer, men det er hva flytidene tillater.

Flyet til Verona går kl 10:10, så vi kom oss hjemmefra kl 7, og reisen med buss og tog til Gardermoen gikk uten de store begivenhetene. Det samme gjelder innsjekking av bagasje og sikkerhetskontroll. Alt går så mye enklere når man reiser uten barn.

Tid: kl 12:25
Sted: over Alpene
Flyet til Verona var nesten helt fullt. Fra vi brøt gjennom skylaget over Gardermoen så vi ikke bakken igjen før vi nærmet oss Alpene. Den utsikten tar til gjengjeld igjen for alt vi ikke fikk sett. Litt overpriset mat og drikke gikk ned underveis, for min del en dampkokt toast med ost og skinke. Noterte meg også at Norwegian har blitt veldig ivrige på å vise egenreklame på tv-skjermene over kabinen, kun avbrutt av en og annen middels animasjonsfilm. Glad jeg har en telefon stappfull med podcaster til å underholde meg med i stedet.

Fra flyplass til Sirmione

Tid: 16:50
Sted: Hotel Eden, Sirmione

Flyet landet på Verona lufthavn omtrent etter ruten, etter å ha vist oss Gardasjøen i sin fulle lengde, inkludert halvøya med Sirmione, hvor vi nå bor. Bagasjen kom på båndet uten alt for mye venting, og etter å ha gått gjennom tollen fant vi en sjåfør som sto og ventet på oss.
Hotellet vårt tilbyr i følge sine nettsider flyplasstransport, men det betyr ikke mer enn at de videresender oss til et taxifirma. De syntes jeg var i overkant dyre, men et raskt nettsøk tok meg til Verona Airport Transfer, som tilbyr skyss tur-retur Sirmione for 119 euro. Forstsatt mye penger, men det er kronglete å komme seg hit med kollektiv transport og jeg hadde ikke lyst til å leie bil. Transporten til Sirmione gikk fortsatt uten problemer, og etter en drøy halvtime snek den store bilen seg over den smale brua over kanalen som skiller gamlebyen i Sirmione fra fastlandet. Denne byen er overhodet ikke laget for biler, og man føler seg egentlig ganske dum når man sitter i en stor bil i disse trange gatene som er fulle av folk. Men han fikk oss frem uten å bulke bilen, og vi fikk sjekket inn på hotellet.

Denne borgen ønsker velkommen til Sirmione.

Reise fra Los Angeles til San Francisco

Transporten vår mellom Los Angeles og San Fransisko.

For å unngå å sitte en hel dag på en buss, valgte vi å fly mellom Los Angeles og San Francisco. Vi valgte å fly fra den mer lokale flyplassen i Burbank (også oppkalt etter Bob Hope) fremfor LAX.

Flyprisene starter på rundt 500 kroner, men vokser fort til det dobbelte når man har valgt ønsket tidspunkt og nødvendige tillegg for å ha med bagasje på flyet. Dessuten koster det 25 dollar å sjekke inn en koffert. På papiret skulle det være greit å komme seg dit ved å først ta metroen til North Hollywood, og så ta en buss derfra. Men da vi kom til NoHo fikk vi ikke kartet til å stemme helt terrenget, så de ble en 20 dollars taxitur i hver vår bil det siste stykket.

Burbank/Bob Hope Airport er en liten flyplass med to terminaler like ved siden av hverandre. Innsjekking og sikkerhetskontroll gikk greit, selv om det blir ekstra styr når man må ta av seg skoene. Bak sikkerhetskontrollen er det en kafe og en bar, samt noen kiosker. Ellers er det ikke stort å ta seg til.

Flyet er en liten tomotors CRJ-200, med kun 4 seter i bredden. Bagasjehyllene er visstnok for små til vanlig håndbagasje, så de gå vi fra oss da vi gikk ombord. Ryggsekkene fikk vi med oss. Flyturen tok en drøy time, med fin utsikt lang den californiske kysten.

Umiddelbart ute av flyet etter landing fikk vi tilbake håndbagasjekoffertene. Resten av koffertene hadde allerede blitt tatt av båndet før vi kom dit. For å komme til sentrum valgte vi taxi. Vi hadde regnet ut at dette ville koste marginalt mer enn å reise kollektivt med 5 personer, så da valgte vi det enkleste. Mannen som dirigerte drosjene utenfor terminalen skaffet oss en minivan, slik at alle fikk plass i samme bil. Turen tok omtrent en halvtime og kostet 65 dollar før tips. Sjåføren var av den tause, men hissige typen, og tilbød oss retur for 60 dollar når vi skal hjem. Usikker på om alle er enige...

Reisen til Tallinn

Vårt første glimt av Estland.

Det er høstferie, noe som er en grei anledning til å sende barna til besteforeldrene og tillate seg en liten tur på egenhånd. Denne gangen valgte vi Tallinn. Har ikke vært på Baltikum før, så det er på tide å se litt av denne delen av Europa også. Det er jo ikke så langt unna, så flyreisene blir ganske rimelige.

Vi tok rutebussen fra Drøbak og byttet til et NSB-tog i Oslo. Reisen tok halvannen time fra dørstokk til terminal. Tviler på at det hadde vært noe raskere med bil til noen noen annen parkeringsplass enn den svindyre P10-parkeringen. For ikke å snakke om billigere.

Innsjekking ble gjort online og med bagasjeautomater, og gikk veldig greit. Sikkerhetskontrollen gikk tregere, enda det ikke var spesielt mange folk på terminalen.

Flyturen tok halvannen time, stort sett over et dekke av skyer, med unntak av et glimt av den svenske kysten langs Østersjøen. Vi landet uten at vi behøvde noen buss til terminalen. Flyplassen hadde ikke gjort noe forsøk på å skille ankommende og utreisende, så det ble til tider trangt om plassen på veien gjennom terminalen. Etter litt venting kom kofferten vår, deretter fant vi veien ut av terminalen og en lettere kaotisk taxikø. Taxituren inn til sentrum kostet oss 12 euro. Faktisk ligger flyplassen så sentralt at vi nesten kunne ha gått til hotellet.

Vi hadde booket rom på My City Hotel i gamlebyen. Da vi kom var ikke rommet vårt klart, men vi ble tilbudt å oppgradere til superior rom for 15 euro per natt. Vi gikk med på det, selv om det virket som et litt sleipt triks for å få gjestene til å betale mer. Men rommet inkluderer tilgang til hotellets sauna og jacuzzi, så nå må vi finne et sted å kjøpe badetøy.

Inngangen til My City Hotel

Hjemreisen fra Paleochora

Flyet fylles opp for hjemreisen

Denne ferien var to dager lenger enn våre vanlige 10-dagersreiser, så vi trodde den kom til å vare evig. Likevel kom det en dag vi måtte reise hjem denne gangen også.

Vi hadde nok en gang valgt den mest komfortable og dyreste måten å komme til flyplassen, nemlig en stor taxi for 120 euro. Bookingen hadde jeg gjort dagen før ved å stikke innom taxikontoret ved havnen. Sjåføren var en litt en litt eldre mann denne gangen, som spurte mye om hvordan vi hadde hatt det, hvilke restauranter vi likte best og han kunne bekrefte at det er helt vanlig at det blåser like mye som det gjorde under vårt opphold. Han kunne også fortelle at han i gjennomsnitt kjørte turen mellom Paleochora og Chania to ganger om dagen. Da visste han også hvordan han skulle kjøre rundt køen når trafikken til flyplassen møter trafikken fra nattfergen fra Athen.

Vi hadde beregnet veldig god tid, og straffen for det var at vi måtte vente lenge før innsjekkingen åpnet. Men da den først åpnet, sto vi langt fremme i køen. Og takk og pris for det, for innsjekkingen gikk tregt. Også her var det problemer med bagasjebåndet, men vi slapp å lide for det.

Sikkerhetskontrollen gikk greit, bortsett fra at Ask prøvde å gå gjennom med en lekebil i handa. Vår boarding var fra gate 2, hvor det er en liten taxfreebutikk. En litt større en finnes ved gate 8. Der kjøpte jeg en ekstra vinflaske og en ost. Ellers foregikk mesteparten av handlingen på supermarkedet i Paleochora.

Transport til flyene gikk med buss, og så langt har hjemreisen gått smertefritt.

Avgangshallen i Chania

Da bagasjebåndet røyk på Gardermoen - og denne gangen rammet det oss

Bagasjen kom etterhvert ombord i flyet.

Man hører fra tid til annen om kaos og lange ventetider på flyplassene. Siden vi sjelden flyr mer enn to-tre ganger i året er dette stort sett middels interessante nyheter. I dag derimot, mens vi satt i bilen på vei til politistasjonen i Ski for å skaffe oss nødpass, var dette svært dårlige nyheter. Vi hadde allerede fått det mer travelt enn forventet, nå risikerte vi til og med å bli igjen på bakken hvis vi ikke var tidlig ute.

Nødpasset ble fikset uten kritiske forsinkelser, og etter å ha funnet parkering og shuttlebusset til terminalen, kom vi ikke noe senere enn vi hadde planlagt. Vi visste på forhånd at det var kaos med innsjekkingen til SAS, så da vi så en lang kø straks vi kom inn på terminalen tok vi for gitt at det var denne vi skulle stå i. Dette viste seg etterhvert å være folk som skulle har reist til Bangkok dagen før. Greit å vite at noen har det verre enn oss.

Vi fikk skrevet ut bagasjelapper fra en av automatene, og da vi etterhver kom til riktig selvbetjente skranke var det ingen kø der. I samme øyeblikk hørte vi noen av de ansatte si at bagasjebåndet var fikset. Vi trodde et øyeblikk at vi hadde sluppet veldig lett unna kaoset, og vi fikk nesten rett. Vi rakk å sjekke inn en koffert før båndet røyk igjen. Så var det bare å vente, vente og vente, mens køen vokste bak oss. Da det endelig ble fart på båndet igjen gjorde jeg et nytt forsøk på å sjekke inn koffert nummer to. Da fikk jeg den undelige meldingen om at denne måtte sjekkes inn på en helt annen skranke, i den andre enden av hallen.

Kone og barn ble igjen utenfor sikkerhetskontrollen mens jeg småjogget med kofferten mellom stadig voksende køer til den andre enden. I skranke 3 var det lite kø, og først da det ble min tur kom beskjeden om at denne var for reisende til København og Frankfurt. Fyren i skranken forsto ikke helt hvorfor jeg hadde kommet dit (det visste jo ikke jeg heller), men etter å ha forklart situasjonen og vist frem boardingkortet, fikk jeg kofferten sjekket inn.

Så langt har vi vært skånet fra å miste bagasjen på flyreiser. Det vil vise seg om statistikken overlever denne dagen. Flykapteinen har forsikret oss om at all bagasje kom ombord på flyet, men jeg er fortsatt litt urolig for at den ene kofferten er på vei til Frankfurt...

Resten av veien til flyet gikk forbløffende greit, til tross for en stadig trøttere treåring. En nistepakke i sekken hadde allerede spart medpassasjerende for hjertesjærende scener. Familiesluse i sikkerhetskontrollen er en fin ting, men en lommekniv gikk tapt da det viste seg at den ene sekken ikke var skikkelig tømt etter forrige reise.

Selv flyet kom seg på vingene uten alt for store forsinkelser. Vi fikk ingen drømmestart på denne ferien, men nå er vi endelig på vei til det solvarme Kreta.

Det smakte godt med en kaffe og Plane Ale etter en lang og kronglete vei til flyet

Epilog:

Begge koffertene dukket opp på båndet i Chania, og alle ble glade.

Hjemreisen fra Caorle

Tid: 7. juli 2016, kl 14:45

Sted: på flyet hjem, ca over Tyskland

Så måtte vi til slutt hjem igjen. Vi fikk pakket koffertene og ryddet leiligheten før vi dro inn til sentrum for å levere nøklene. Vi tok oss tid til en siste is på torget før vi satte kursen mot Marco Polo flyplassen. Var det en ting vi erfarte på den bilturen, er at man ikke skal stole for mye på Google maps mens man kjører. Før den hadde oppdatert seg på hvor vi var hadde vi kjørt forbi avkjøringen. Og vi som trodde at appen hadde kalkulert en smartere rute enn veiskiltene... :(

På grunn av feilkjøringen og tilhørende forsinkelse glemte vi å fylle tanken på leiebilen før vi leverte den. Det kommer til å koste oss en del euro ekstra i gebyr. Vel, lommeboka er vel fortsatt i feriemodus. Bortsett fra dette ble bilen levert uten drama.

Marco Polo flyplassen må ha vært under ombygging. De som har laget dagens løsning må uansett ha drukket for mye grappa. Først måtte vi nok en gang gå en stor runde for å komme til terminalen som ligger rett ved siden av parkeringshuset. Så fulgte vi skiltene til avgangshallen opp heisen til annen etasje, hvor vi fikk vite at vår flight hadde innsjekking i første. Hadde man bare sluppet å gå ut av bygningen for å ta heisen. Det var ikke mulig å sjekke inn på nett, så det var rimelig lang innsjekkingskø. Da det var gjort tok vi heisen opp andre etasje igjen.

Sikkerhetskontrollen gikk noenlunde greit, bortsett fra det sedvanlinge kaoset når alle iPad'er skal ut av den stappfulle sekken. Som vanlig er ikke flyplasspersonalet vant til å se barnevogner som er små nok til å gå som håndbagase, men vogna passerte uten store problemer. Vel gjennom alle kontroller rakk vi å kjøpe litt mat og en flaske vin før vi tok heisen ned (igjen!) til gate 4. Derfra var det, etter en del kluss jeg ikke vet hva skyltes, buss ut til flyet.

Nå gjenstår det bare å komme seg ned på bakken. Uvant å tenke på at vi ikke skal ta bil hjem, men reise kollektivt. Føles litt mer behagelig å sette seg i bilen på siste etappe, men det skal vel gå greit med tog og buss også.

 

Destinasjon: Caorle, Italia.

Flyreisen

Tid: 28. juni 2016, kl 11:35

Sted: Over Danmark

Den billigste måten å reise til Gardermoen på er med Rutes busser og NSBs tog, og det tar ikke mye mer tid enn med bil.

I år lot vi lommeboka bestemme hvor vi skulle fly. Med tre barn begynner flyreisene å bli veldig dyre, og et par hundrelapper i forskjell for en enkeltbillett kan bety flere tusenlapper når hele reisen er betalt. Derfor søkte vi på diverse nettsider etter de billigste flyreisene og endte tilslutt opp med et par alternativer. Så var det opp med Google maps for å finne koselige byer innenfor rimelig avstand til flyplassene. Rundt Venezia fant vi flere kandidater, og da en venn av oss varmt anbefalte Caorle, et stykke øst for flyplassen, valgte vi å reise dit.

For første gang reiste vi hele familien kollektivt til flyplassen. Når vi uansett må kjøpe billett for alle soner for å ta buss til Oslo, blir det veldig billig å ta NSB sine tog videre til Gardermoen, særlig for en som allerede har månedskort. En liten strek i regningen var at Ruter allerede hadde innført sommertider, noe de færreste av pendlerne hadde. Og da vi måtte reise hjemmefra midt i rushtiden, ble det veldig fullt på bussen.

Vi hoppet av bussen i Bjørvika gikk til Oslo S og tok toget derfra mot Eidsvoll. Det var langt mer behagelig, nesten uten andre passasjerer i vogna. Vi gikk av toget på Gardermoen ca halvannen time etter at vi gikk på bussen i Drøbak. Det hadde ikke gått mye raskere å kjøre gjennom Oslo i rushen og parkere på en av de avsidesliggende parkeringsplassene.

Innsjekking av bagasje gikk veldig greit. Litt mer trøblete ble det i sikkerhetskontrollen, da vi ikke hadde helt kontroll på hva vi hadde i bagene av drikke til Ask, antibac og våtservietter(!). Når man oppe i alt dette skal passe på en utålmodig toåring er det greit å ha større barn som kan hjelpe til.

Utsikt over Alpene.

Vi hadde beregnet god tid og kunne uten stress innta dagens andre frokost på Upper Crust mens vi ventet på boarding. Nå er vi vel plassert på flyet, Ask har fått en liten lur i en ikke alt for god liggestilling, og nå er han godt i gang med å hacke Inas mobiltelefon. Og flyet har wifi, så jeg får blogget underveis. Usikker på hvordan nettilgangen blir under oppholdet.

Et lite glimt av Venezia før landing.

Fra flyplassen til Caorle

Etter å ha fløyet over noen vakre alper i solskinn, landet vi på Marco Polo utenfor Venezia. Vi satt dessverre på feil side for å få en fin utsikt over selve kanalbyen. Vi ble busset inn til terminalen, og bagasjen kom til oss uten dramatikk.

Bilutleie er derimot noe jeg aldri blir dreven i. Jeg trodde en bil som er angitt til å inneholde 4 kolli burde ha plass til våre 2 kofferter. Det var feil. Leiebilen vår var en Fiat 500x, noe som skal tilsvare en Ford C-max, og vi fikk ikke igjen bakdøra før vi hadde demontert bagasjerommet. Barnevogna er heldigvis så liten at den fikk plass foran baksetet. Byået vi brukter heter Thrifty, som holdt til i samme disken som Hertz. I valget av byrå veide det tungt at noen holdt til så langt unna terminalen at man trengte skyttelbuss for å komme dit. Det ville jeg unngå med to kofferter og en barnevogn. Likevel var det en solid fottur som tilsynelatende gikk i en stor ring til vi nesten var tilbake ved terminalen. Leie av barnesete kostet nesten like mye som bilen gjorde før forsikring var lagt til. Det er med bilutleie som med flybilletter, du vet ikke hva prisen er før sjekker kontoen etter ferien. Til gjengjeld var barnsetet enkelt å montere, men jeg saver de mindre, lokale byråene vi brukte i bl.a. Portugal og Hellas som gjør alt dette for deg.

Vi kom oss etterhvert inn i bilen og fant veien mot Caorle. Det er ganske godt skiltet hele veien, men vi havnet nok snarere the scenic route enn den raskeste. Landskapet nord for Venezia er padde flatt, men langt borte kan man skimte noen fjell gjennom disen. Det er et svært frodig jordbrukslandskap, gjennomskåret av flere mindre elver og kanaler. Etter en passe lang tur kom vi frem til Caorle, hvor vi parkerte bilen i et parkeringshus under bakken i påvente av at vi kunne overta leiligheten.

 

Veien hjemover

Tid: 28. mars 2016, kl. 04:30 California tid

Sted: Ikke i California

Første etappe

Etter å ha kommet tilbake fra Coronado Island og tatt en siste smoothie i Seaport Village, var det på tide å ta farvel med San Diego. Vi hadde sjekket ut tidligere på dagen og oppbevart koffertene i resepsjonen. Vi fikk hentet disse og kledd oss om til mer behagelig reiseantrekk. Utenfor hotellet var det en disk hvor man fikset en stor nok taxi til oss, som kom på et øyeblikk. Sjåføren var av den skravlende typen og fortalte at han hadde bodd i Danmark og fått med seg at nordmenn og dansker elsker å gjøre narr av hverandres språk. Ellers kunne heller ikke han, i likhet med alle andre vi hadde våget å prate politikk med, forstå hvorfor Trump gjorde det så bra i primærvalgene, eller hvorfor det politiske systemet er slik det er.

Vi fløy jumbojet hjem, uten at vi merket noen stor stor forskjell inne i flyet.

Han rakk egentlig å si forbløffende mye på den korte turen til flyplassen. Vi ble sluppet av rett utenfor innsjekkingen, som faktisk foregikk ute på fortauet! Køen var ikke lang, men gikk vanvittig tregt. Tror også disse slet litt med systemet, men dama bak skranken mumlet også noe stygt om sikkerhetsreglene som gjorde at mye måtte gjøres på den vanskelige måten.

Også her fikk kollegaen min rullestol og assistent, og denne gangen passet vi på å henge med. Det fikk oss forbi køen til sikkerhetskontrollen, som innebærer av med skoene og full kroppsscanning. På den annen side fikk jeg for første gang høre at iPad'er ikke skulle ut av sekkene (men laptop'er må fortsatt ut). Håper det blir standarden fremover.

Vel forbi kontrollen var det ikke så mye å ta seg til. Området er lite oversiktlig, og butikkene er spredt rundt i gangene på vei mot andre gate'er. Vi fikk kjøpt oss litt sjokolade, ellers sparer vi resten av shoppingen til Heathrow.

Flyet er av typen 747, og det er første gang jeg sitter i en jumbojet. Merker ikke store forskjellen egentlig, for vi har akkurat de samme fasilitetene som da vi kom. Det er litt mer mikkmakk under setene på dette flyet enn vi er vant med, noe som gjør det vanskelig å få bagasjen under setet foran oss. Dette går på bekostning av benplassen, og det passer dårlig på en 10 timer nattlig flytur. Jeg klarte aldri å bli sikker på om maten vi fikk var fisk eller kylling, noe som sier sitt.

Dagens rett hos British Airways.

Siste etappe

Tid: 28. mars 2016, kl 20:00

Sted: over Nordsjøen.

Etter en ti timers flytur med en sånn passe mengde søvn landet vi på London Heathrow omtrent som planlagt. Som da vi reiste tok vi t-banen til seksjon A og ny pass- og sikkerhetskontroll. Det var ingen kø å snakke om, og vi gled greit gjennom alle kontrollene. Vi spiste litt på Weatherspoon, som hadde mye bra øl (som jeg ikke kunne drikke fordi jeg snart skal kjøre bil), men cottage pie'en som jeg fikk minnet mest om mikrobølgemat og grønnsaker fra frysedisken. De andre var mer fornøyde med sin mat.

Ventetiden brukte vi på å handle litt på taxfree, og fikk med oss noen flasker vin og mange sjokolader. Flygate'n vår ble oppgitt veldig sent, og vi var nok litt forsinket da vi kom oss opp i lufta igjen. Nå er vi på vei innover Norge igjen og om ikke alt for lenge er vi hjemme sammen med barna igjen. Fikk aldri helt has på jetlag'en under reisen, så jeg er spent på hvordan døgnrytmen blir i dagene fremover. Heldigvis får jeg avspasert morgendagen fordi jeg har jobbet i påskens helligdager. Så blir det også spennende å se hvordan vi takler den avventende våren nå som vi har blitt så godt vant til sola i California.

 

Destinasjon: San Diego

Tid: 21. mars 2016, kl: 7:45

Sted: På flyet mellom Oslo og London

Årets påske tilbringes av alle steder i San Diego, California. Anledningen er at jeg sammen med en kollega og en person fra Blindeforbundet skal holde et foredrag på konferansen 31st Annual International Technology and People with Disabilities Conference, bedre kjent som CSUN Conference.

Siden dette skjer i påskeuken, og vi uansett må betale for dobbeltrom, koster det ikke så mye ekstra å ta med ektefellene våre og gjøre en liten ferie ut av det. Barna har blitt sendt til mine foreldre.

Første etappe: Drøbak - Heathrow

Vi ble tipset om å fly med British Airways fordi de flyr direkte fra London til San Diego. Vi har blitt advart mot å mellomlande i USA for å unngå ekstra stress med toll og bagasje. Tungvint nok å komme inn i USA som det er.

Ulempen er at flyet til London går allerede kl. 7:25 om morran, og når man helst skal være på flyplassen 2 timer i forveien, blir det ikke mye igjen av natta når skal kjøre fra Drøbak og parkere bilen først. Derfor unnet vi oss en natt på Radisson Blu, som ligger rett ved siden av terminalen. Vår første erfaring etter å ha parkert bilen på P2, var at det hadde vært kortere vei å gå til Park Inn, som ligger mellom parkeringsplassene og terminalen, mens Radisson Blu ligger på motsatt side.

En drink i hotellbaren kvelden før en lang reise.

Men vi fikk ihvertfall tatt en drink sammen med reisefølget, som kom med fly fra Molde, før vi tok en tidlig kveld og fikk en god natts søvn.

Kl. 6 neste morgen møttes vi igjen i lobbyen og gikk i samlet flokk til terminalen. Nytt datasystem gjorde at innsjekking av bagasje tok uvanlig lang tid, men det er vel nettopp det nye nye datasystemer er til til for. En veldig tidlig boarding gjorde at vi rakk knapt mer enn å gå direkte til gate. Sikkerhets- og passkontroll gikk greit, uten lange køer.

Flyet tok av i rute, og vel oppe i lufta fikk vi servert frokost bestående av croissant med ost og skinke, samt juice og kaffe. Glutenfrie Ina hadde pakket med sin egen mat, så da ble det to croissanter på meg.

Rommet vårt på Radisson Blu. Akkurat passe for en natts søvn før en tidlig flyavgang.

 

Andre etappe: Heathrow - San Diego

Tid: 21. mars, kl 14:45

Sted: på flyet over Irland.

 

Gråvær i England. Intet blivende sted.

Kollegaen min har en kneskade som gjør at hun må be om assistanse for å komme seg rundt på flyplasser. Dermed ble hun plassert i en rullestol straks vi hadde landet på terminal 5 på Heathrow, og en assistent trillet henne rundt på flyplassen. Det var praktisk også for oss andre i reisefølget, da vi ble eskortert forbi alle køer ved pass- og sikkerhetskontroller. Vi ble parkert ved et venterom for folk med assistansebehov og fikk beskjed om at vi ville bli plukket opp igjen der kl 12.

Pilots, restaurantbaren hvor vi fikk oss litt mat mens vi ventet på neste fly.

Vi hadde over 4 timer på oss før vi skulle videre til San Diego. Den tiden slo vi i hjel ved å ta en frokost nummer to på baren Pilots. Tre av oss valgte english breakfast, mens Ina valgte stekt laks. Til drikke valgte vi brus, juice, kaffe og te. Prisene er som vanlig på alle flyplasser: dyrt. Matrettene gikk for rundt 13 pund. Totalt kostet for alle fire 76 pund.

English breakfast.

Det er rikelig med butikker på terminalen, men vi kjøpte ikke annet enn en liten Jægermeister og en flaske vann. Vi kommer nok heller til å bruke mer tid her på hjemveien, når kvota skal fylles. Vi noterte oss et bra utvalg av whisky og noe artig innpakket godteri vi kan glede barna med.

Det varte og rakk før vi fikk vite hvilken gate flyet skulle gå fra, og da det kom på tavlen viste det seg at det var fra seksjon C i samme terminal. At det er samme terminal betyr ikke nødvendigvis at det er kort vei til gate'n. Vi måtte ned en lang rulletrapp/heis og ta en t-bane som gikk mellom seksjon A, B og C. Etter et par minutter i stor fart kom vi oss til riktig seksjon, gikk opp tilsvarende høydemeter igjen før vi gikk rett på gate C55, hvor de nesten var klare for boarding.

Terminal 5 er den nyeste terminalen på Heathrow, og langt bedre enn de andre terminalene jeg har vært på, hvilke det nå var igjen. At den er stor får så være. Hvis det er prisen for å slippe å ta buss til og fra flyene, noe vi slapp, så er det verdt det.

Også dette flyet kom i lufta etter planen. Som forventet på et langdistansefly er det litt rikere med fasiliteter her. Seteryggen foran har en nokså liten skjerm med et nokså lite utvalg av relativt nye filmer, et enda mindre utvalg av musikk, samt noe annet dillemikk som tv-serier, radioprogram, spill etc. På setene lå det et teppe (som trengtes, for det var ganske kaldt i kabinen), en pute og øreplugger til underholdningssystemet. Noen form for internettilkobling fant jeg ikke. Til å spise fikk vi noe kylling med et indisk etternavn, en potetsalat med 3 gram laks på toppen, noe ost, kjeks og en sjokoladepudding. Senere på turen ble det snacks som kake, havrebar og nachos. Atter senere fikk vi et tredje måltid, som var en kyllingwrap og en kake.

Første måltid på flyet.

 

Tid: 22. mars 2016, kl 04:20 (jetlag)

Sted: Manchester Grand Hyatt, San Diego

Deilig å se at vi snart er fremme.

Etter 11 timer, 3 måltider, 2 filmer (Steve Jobs og The Martian) og et par forsøk på å få sove, landet vi omsider i San Diego. Flyplassen ligger rett utenfor sentrum, og vi fløy bokstavelig talt mellom skyskraperne da vi gikk inn for landing.

Kollegaen min ble på nytt plassert i en rullestol da vi kom ut av flyet, men vi var ikke oppmerksomme nok til å holde følge med dem før vi kom til passkøen. Stor tabbe, for da kom vi oss ikke rundt den enorme køen man alltid må stå i når man skal inn i USA. Den er heldigvis ikke like lang som køene i New York, men selv om det bare var folk fra vårt fly som skulle gjennom tok det likevel tre kvarter før det var vår tur til bli tatt bilde av og avgi fingeravtrykk. Vakten var i det minste hyggelig, det er ikke alltid det inntrykket man har av amerikanske grensevakter. Det beste med å reise inn til USA, er at vi aldri må vente på koffertene. Det er heller de som må vente på oss. Da de var plukket opp, bar det gjennom tollen og ny visning av pass og levering av erklæringsskjemaet vi fikk utdelt på flyet. Det gikk heldigvis mye raskere.

Vel ute av terminalen ble vi gjenforent med reisefølget og fikk tak i en taxi. I motsetning til New Yorks gule taxier, har de her mer anonyme Priuser. Forhåpentligvis er California lenger fremme hva klimautslipp angår enn landet forøvrig. Taxituren gikk kjapt og kostet 16 dollar.

Da vi var fremme og innsjekket på hotellet, ble det en rask middag på restauranten i lobbyen, før vi endelig fikk oss litt etterlengtet søvn. Vi hadde regnet ut at det tok 22 timer fra vi forlot hotellet på Gardermoen til vi var fremme på hotellet i San Diego.

San Diego sett fra flyplassen.

 

Hjemreisen

En siste tur forbi kirken i Lagos.

Etter at vi måtte overlate leiligheten til husholdersken kl 10, fikk vi beholde nøkkelen en stund til og lot de ferdig pakkede koffertene stå mens vi tok en siste runde rundt i byen. Da det var på tide å vinke farvell til vakre Lagos bar vi koffertene ut i bilen som vi hadde fått parkert rett utenfor døra, slik at vi slapp å dra dem opp bakken.

Det tok oss ca en time å kjøre til flyplassen. Problemet med å bruke små utleiebyråer er at det er vanskeligere å finne ut hvor bilen skal leveres. Kartet Luzcar hadde gitt meg hadde jeg selvsagt lagt på et lurt sted. Da vi forsto at den skulle parkeres på parkeringsplassen P4 gikk alt mye enklere. Det er det et kontor for flere slike småselskaper, og jeg ble møtt av ei blid dame som tok i mot nøkler, papirer og parkeringslappen.

Flyplassen i Lagos.

Selv om innsjekking på nett ikke var mulig på hjemreisen, var det lite kø og problemer med innsjekkingen. Barnevogn som håndbagasje var tydeligvis nytt for damen i skranken, og etter vi hadde sjekket inn kom hun løpende etter oss med bagasjelappen som tydeligvis var nødvendig for å unngå komplikasjoner på veien til flyet.

Sikkerhetskontrollen var som vanlig et styr, og vi lærte at middagsglass til babyer må regnes som flytende væske.

Avgangshallen er ikke direkte liten, men den er underdimensjonert i forhold til hvor mange folk det er der. Det skal godt gjøres å finne en sitteplass, og køene ved serveringsstedene var endeløse. Det virket som man heller hadde prioritert plass til butikkene. De var store, og vi har nå styrket beholdningen av portvin, sjokolade, ost og salami.

Som om ikke vår planlagte landing like før midnatt var sen nok, så hjelper det lite at flyet vårt tok av to timer forsinket. Det er en forbannelse over flytrafikken at når et fly først er forsinket, så baller det på seg. Det blir en veldig sen kveld før vi er hjemme, men vi har heldigvis fortsatt et par uker med sommerferie å komme oss på etter denne ferien.

Jeg tar forresten tilbake det positive jeg skrev om Norwegians wifi på veien nedover. På hjemveien var dette ubrukelig.

Farvel Portugal.

 

Den lange veien hjem

Første etappe

Tid: Fredag 8. mai 2015, kl: 03:20 (Dubai-tid)
Sted: Over Persiabukta

Taxfreebutikkene på flyplassen i Manila.

Den korte, men lange reisen til Manila gikk mot slutten. Fordi vi måtte være ute av leilighetene midt på dagen var koffertene pakket allerede før vi dro til Corregidor, og mens vi spiste middag på Midas lå koffertene i taxien som var hyret for kvelden. Derfor reiste vi direkte fra Midas til flyplassen.

Vi hadde sjekket inn online, men måtte likevel stå i en lang kø. Riktignok var det en egen skranke for innsjekkede reisende, men vi måtte stå i samme kø som alle andre for å sluses inn i det inngjerdede området foran skrankene, og den køen strakte seg fra enden av terminalen.

Når innsjekkingen først var unnagjort gikk pass- og sikkerhetskontroll veldig greit. Kunne virke som vårt fly var det eneste som tok av denne kvelden. Utvalget av taxfree-butikker var ikke overveldende, men greit nok i forhold til hvor lite folk det var der. Prisene var stort sett oppgitt i dollar, noe som var kronglete når man prøver å kvitte seg med sine siste pesos. Nå har vi nok mangosjokolade for resten av året.

Flyet som tok oss til Dubai.

Boarding ble startet lenge før folk fikk gå inn på flyet, så det ble trangt i sitteområdet bak billettkontrollen. Lønner seg å ikke ha det for travelt med å komme inn hit, særlig når du kommer på at du burde ha kjøpt litt vann til å ha på flyet.

Det ble ingen oppgradering på meg denne gangen, så nå sitter jeg igjen på økonomiklasse hvor jeg hører hjemme, ved siden av en særdeles bredskuldret mann. Synes også Emirates kunne ha spandert en vannflaske på økonomiklassen også. Men jeg klarte ihvertfall å få meg noen timers søvn før frokosten med eggerøre, poteter og sopp(!) ble servert.

Siste etappe

Tid: Fredag 8. mai 2015, kl 7:45 (Dubai-tid)
Sted: På flyet fra Dubai til Oslo

Et vagt glimt av Burj Khalifa.

Det virker som passasjerer på alle fly som lander må ta buss til terminalen, mens alle som tar av går ombord gjennom en sluse. Litt merkelig løsning synes jeg, men det kan hende det må gjøres noe med flyet som ikke kan gjøres ved slusen. Bussturen var like lang som forrige gang, og også i sikkerhetskontrollen gikk det tregt.

Det ble litt mer småshopping på flyplassen i løpet av den timen vi hadde til rådighet, før vi for siste gang gikk til gate for å komme oss ombord på flyet.

Tilbake til klar, norsk luft.

Reisen til Manila

Flyet som skulle ta meg til Dubai

Tid: Søndag 3.mai 2015, kl. 11:55
Sted: Flybussen

Det føles som litt galskap å reise helt til Filippinene bare for å være der i et par dager, men når en av mine beste venner har invitert meg på bryllup i Manila, får det være unnskyldning god nok. Skulle gjerne slengt på et par dager eller uker ekstra, men da invitasjonen kom hadde vi allerede lovet oss bort helgene før og etter. Jeg bruker jo nesten like mye tid på å reise dit på å være der. Etter mye vurdering frem og tilbake både av meg og kona ble vi til slutt enige om at jeg kunne reise, mens kone og tre barn ble igjen hjemme.

Forventningene mine til denne turen er litt mer usikre enn de pleier å være. Mest på grunn av det korte oppholdet, men jeg har også hørt mye ulikt om hvordan det er å være der. Hva vi gjør der nede i tillegg til bryllupet er vel så mye opp til reisefølget som til meg, og ingen konkrete planer er lagt. Men en stor opplevelse blir det nok uansett.

De andre norske bryllupsgjestene er allerede på plass der nede. Planen er at jeg flyr alene nedover med Emirates og har en lang mellomlanding i Dubai, mens vi reiser sammen på veien tilbake. Losji er ordnet av brudeparet, så vidt jeg har forstått i leiligheter litt syd i byen.

Fordi det var meldt forsinkelser på flytoget ble det heller buss fra Ås. Forutsatt at man får skyss til Korsegården er det jo faktisk både billigere og raskere når man reiser fra Drøbak. Flybussen kom som ventet et par minutter forsinket, men nå er jeg på plass og den lange reisen har begynt.

Første etappe

Tid: Mandag 4. mai 2015, kl. 01:00
Sted: Dubai International Airport

Da jeg kom frem til Gardermoen kunne jeg ikke se at Emirates hadde noen innsjekkingsautomat, men det gikk raskt å sjekke inn bagasjen ved skranken. Det samme gjorde sikkerhetskontrollen.

Slik ser det ut på økonomiklasse hos Emirates.

Etter å ha shoppet litt magemedisin og barberskum samt fått i meg litt sushi bar det gjennom passkontrollen og til gate´n hvor flyet ventet. Boarding gikk også kjapt. Det store flyet av typen Boeing 777 var knapt halvfullt, og jeg hadde den luksus å ikke ha noen på setet ved siden av meg, noe som ga meg litt ekstra plass. Angret heller ikke på at jeg hadde valgt et sete så langt bak at det bare var to seter i stedet for tre på min side av midtgangen. Plassen var utstyrt med et underholdningsanlegg med et brukbart utvalg av filmer og musikk, samt USB-kontakt og strømuttak (hadde jeg bare vært smart nok til å putte mobilladeren i håndbagasjen). I tillegg var det en pute og et teppe på setet. Det var også wifi ombord som kostet 1 dollar, men det fungerte bare så som så. Underveis ble det servert middag med biff, valgfri drikke (rødvin for min del) og en is da vi nærmet oss Dubai.

Dubai International Airport

Jeg pleier ikke å glede meg til mellomlandinger, men når det går en egen TV-serie om flyplassen som kalles The Ultimate Airport (på National Geographics Channel), så skrur det opp forventningene. Innflyvningen skjedde i nattemørket over lyset fra byen, uten at jeg klarte å spotte noen kjente landemerker fra mitt vindu. Da vi landet bar det inn på busser som kjørte en lang tur for å få oss til Terminal 3. Temperaturen ute var 35 grader, enda det var sent på kvelden. Heldigvis har både busser og terminaler air condition, så jeg merket ikke så mye til varmen.

Terminal 3 på flyplassen i Dubai

Fremme ved terminalen var det sikkerhetskontroll av håndbagasje før jeg gikk opp et par rulletrapper for å komme til gatene. Terminalen er lang, men ganske oversiktlig. Butikkene er samlet i midten av bygningen, mens restaurantene er plassert på endene. Det er også pent pyntet med eksotiske hager. En sjekk av taxfree-butikken avslørte at alkoholen her ikke er nevneverdig billigere enn på Gardermoen, så shoppingen får vente.

Det er nok av steder å spise, men jeg fant ingen steder som tilbød lokal arabisk mat. I stedet ble det noen pizzastykker på en pizzeria bygget som en sporvogn. Men pizza med potet er jo heller ikke noe jeg spiser særlig ofte.

Noe av det mest praktiske på flyplassen var at det var plassert en rad med liggestoler langs gate'ene, hvor det er mulig å få seg litt søvn for de som klarer å sove på slike steder. Det kan bli vanskelig å finne en ledig stol utover natta, men det er ikke umulig.

Andre etappe

Tid: Mandag 4. mai 2015, kl. 15:30, filippinsk tid.
Sted: På flyet, over Vietnam.

Flyet fra Dubai til Manila ble en time forsinket fordi man valgte å vente på forsinkede passasjerer fra Barcelona. Siden ble flyet ytterligere forsinket fordi noen passasjerer valgte å ikke bli med på flyet likevel, slik at bagasjen deres måtte hentes tilbake. Ganske irriterende når jeg har så lite tid i Manila, men den første kvelden blir nok uansett ikke så travel.

Da jeg skulle gå ombord fikk jeg beskjed om at jeg hadde blitt oppgradert til businessklasse. Det passet meg utmerket. Det hadde blitt lite søvn til nå, og her er det brede massasjeseter som kan tas ned i full liggestilling. Dermed klarte jeg å få meg noen timers søvn etter at vi hadde kommet oss i lufta. Da hadde det allerede blitt lyst ute.

I tillegg til gode seter er alt hakket bedre på businessklasse. Skjermene til underholdningsanlegget er bedre, hodetelefonene er bedre, og vi ble tilbudt en toalettmappe og et glass champagne før take-off. Frokosten var en raus porsjon med eggerøre, kyllingpølser, croissant, frukt og yoghurt. Hvordan blir det å reise hjem igjen på økonomi etter dette?

Slik er setene på businessklasse.

Tid: Tirsdag 5. mai 2015, kl 01:23
Sted: Sea Residence, Manila

Etter at vi landet på Terminal 3 i Manila gikk det veldig greit gjennom passkontrollen. Formelt sett trenger man visum til Filippinene, men det er ikke mer bry enn å fylle ut 2 skjemaer vi fikk utdelt på flyet, et om hvem du er og hva du skal gjøre og et om helsa di, ikke ulikt det man får når man skal til USA. Disse kortene ble levert i hver sin skranke på vei inn i terminalen uten at noen ekstra spørsmål ble stilt. Bagasjen ble også raskt levert.

Ankomsthallen i Manila

Først ute i ankomsthallen var det trangt om plassen. Jeg oppdaget fort at mobilnettet i Manila ikke er helt til å stole på da jeg forsto at meldingene jeg hadde sendt først ble mottatt flere timer senere. Brudeparet ble derfor litt overrasket da de fikk vite at jeg plutselig var på flyplassen. Men de fikk kastet seg i en taxi og kom for å møte meg. Stedet vi bor på er ikke så langt fra flyplassen, så de fikk tak i meg og kjørt meg til Sea Residence, hvor vi skal bo.

Hjem igjen (høsten 2014)

På veien tilbake til Malaga.

Tid: Fredag 3. oktober 2014, kl 15:40
Sted: På flyet over Spania

Ferie er noe slit. Alle batterier man har fått ladet opp i løpet av en sydentur tømmes i løpet av turen hjem. Ulempen med å låne en leilighet er at det er god skikk å vaske seg ut, og når man må kjøre to vaskemaskiner for å få vasket sengetøy og håndkleder er jeg glad vi ikke skulle rekke et tidligere fly.

Men vi fikk nå gjort det vi skulle, stappet bagasjen inn i bilen og levert nøklene til en annen beboer som skal gi dem videre til neste leietaker. Vi kom oss avgårde litt etter skjema, så det gikk fort langs motorveien nordover til Malaga.

Det gikk greit å få levert bilen, og vi kom oss etterhvert til teminalen og sjekket inn bagasjen. I motsetning til i Gøteborg måtte barnevogna sjekkes inn i en egen skranke. Litt kluss hadde vi med å finne frem i den store og ikke alt for godt skiltede terminalen, og som vanlig er det ekstra styr i sikkerhetskontrollen med en baby på armen. Vi måtte dessuten vente litt ekstra mens de kontrollerte tåteflaskene til Ask.

Da vi var gjennom kontrollen hadde vi ikke mer enn tiden av veien til gaten, så taxfree-butikken fikk være i fred for oss, til tross for at vi måtte gå mellom alle butikkhyllene for å komme til gatene. En av tingene som gjør Ryanair mer rigide enn andre flyselskap er at de angivelig stenger gaten en halv time før take-off. Det hjelper dem sikkert med å holde rutetiden, men det er stressende for passasjerene. Det gjør at man burde beregne nesten en halvtime ekstra når man skal fly med Ryanair. Uansett, da vi kom til gate litt over den tiden gaten skulle stenges, var køen fortsatt lang og veldig treg.

Nå er vi vel oppe i lufta, og i skrivende stund trolig over Tyskland. Vi har nettopp inntatt en sen lunsj som både var dyrere og dårligere enn de fleste vi har fått på bakken. En episode med en plutselig syk Ylva gikk heldigvis like fort over som det kom, og takket vært en plastpose som egentlig var ment til bleier unngikk vi en større katastrofe. Nå har to av barna nesa nede i hver sin iPad, men den tredje har nesa inne i en pupp. 2 timer til med litt stiv rygg, så lander vi i Gøteborg for en 3 timers biltur hjem. Håper taxfree'n på Gøteborg City også er åpen for passasjerer som lander...

Epilog:
Det var den ikke.

Destinasjon: Spania - igjen, høsten 2014 fra Gøteborg med baby

Kombinasjonen av Ryanair og avreise fra Sverige kan gi billige billetter i norske skoleferier, men Ryanair er fortsatt Ryanair.

Tid: Fredag 26.september 2014, kl 19:40
Sted: På flyet, over Danmark.

Vi hadde egentlig ikke planlagt noen sydentur i år. Vi regnet med at vi ville ha nok å gjøre med vårt tredje barn, Ask, som kom til verden denne sommeren. Men så foreslo Ina at vi kunne leie leiligheten til broren hennes i La Duquesa, der vi var i fjor sommer. Det blir litt mindre usikkerhet når vi drar et sted vi har vært før. Det er uansett nok av steder i det området vi ikke har sett ennå.

Ask på 3 måneder er billig å ha med seg på flytur foreløpig. Verre er det med de to skolebarna våre. For familier som må forholde seg til skoleferiene er billige flyreiser en fjern drøm. Det kan virke som flyselskapene skrur opp prisene i skoleferiene for å finansiere billigreisene resten av året.

Derfor har jeg i år testet en ny type harryhandel, nemlig å fly til syden fra Sverige. Ved å fly med Ryanair fra Gøteborg City Airport sparer vi 5000 kroner sammenliknet med en tilsvarende flytur fra Rygge. Merket meg også at websidene til Ryanair har blitt vesentlig bedre siden forrige gang. Endelig har de klart å skille reklame fra informasjon, slik at det blir mye enklere å bestille. Til og med billettene har de nå klart å samle på ett A4-ark, og reisen kan sjekkes inn opptil 4 uker i forkant. Billetter på mobil har de derimot ennå ikke hørt om.

Det tok oss 3 timer å kjøre fra Drøbak til Gøteborg City Airport, inkludert en pause for å fylle bensin. Det var ikke skiltet til flyplassen fra E6, ihvertfall ikke ved avkjøringen etter Kungelv, som på kartet så ut til å være den beste veien å kjøre.

Vi fikk parkert bilen på langtidsparkeringen et par minttuers gange fra terminalen. Flyplassen er mindre enn både Rygge og Torp, og terminalen er knapt større enn en litt stor låve. Restauranten minnet mer om et gatekjøkken, men det funket for oss. Innsjekking av bagasje skjer på gamlemåten, ingen automater, og kofferter og barnevogn sjekkes inn ved samme skranke, den eneste.

Jeg hadde glemt hvor mye styr det er å reise med en baby, med innpakking av barnevogn, tåteflasker i plastposer, bæreseler som slår ut i sikkerhetskontrollen og minst 4 hender for lite. Med hendene fulle gikk vi forbi taxfree-butikken og rett til gate'n, hvor man i kjent Ryanair-stil hadde åpnet for boarding tidlig, og stenger gaten en halvtime før take-off.

Om Ryanair sine websider har blitt bedre, så er flyene fortsatt de samme. Liggeseter og setelommer er uhørt, og den evinnelige gulfargen som skriker til deg hvor billig du flyr må være hellig.

Ankomst

Denne Opel Meriva hadde i følge Gold Car's nettsider plass til 5 kofferter.

Tid: Dagen etter
Sted: Leiligheten i La Duquesa

Med stive rygger og tresmak i baken gikk vi ut av flyet i Malaga omtrent ved annonsert tid klokken 11 om kvelden. Det tok en del tid før bagasjen kom, litt mer tid å få skaffet seg vann, som på denne tiden av døgnet kun var å få på automater som kun tok mynt, og enda lenger tid å få hentet leiebilen. Etter 3 forsøk fant vi et babysete som vi følte oss noenlunde trygge på, og enda flere forsøk trengte vi for å få stappet all bagasjen inn i bilen.

Klokken var godt over midnatt da vi la ut på den timeslange turen til Sabinillas gjennom et regnvær jeg ikke engang har opplevd maken til i dusjen. Enda godt det var lite trafikk midt på natta.

Stup trøtte kom vi frem til leilighetskomplekset, fikk bært opp bagasjen, redd opp sengene og kommet oss i seng. Man sparer penger på å fly sent på dagen, men det har også sin pris. Det fikk vi merke dagen etter.

Hjemreisen

Tid: 18.april 2014, kl. 19:00 engelsk tid
Sted: I lufta, snart hjemme sannsynligvis

Etter å ha spist lunsj gikk vi tilbake til hotellet for å plukke opp koffertene våre og fikk dem til å bestille taxi til oss. Det viste seg at drosjer som man ringer etter er langt billigere enn de vanlige svarte taxi'ene. Hele turen til Heathrow kostet 45 pund og tok 45 minutter, så da valgte vi å spare oss for bryderiet om å reise via Paddington.

Innsjekking av bagasje ble gjort på samme type automater som på Gardermoen, men drop-off'en måtte likevel gjøres i betjente skranker. Derfor ble det ganske lang kø likevel. Sikkerhetskontrollen gikk langt raskere, og i taxfree'en nøyde vi oss med en portvin og en god del sjokolade. Det går ikke så fort unna med drikkevarene for tiden, nå som kona er gravid. Det fineste med Heathrow er alle smaksprøvene på varer som det er forbudt å reklamere for i Norge, dessuten gikk en påskehare rundt og delte ut godteri til barna.

Ellers er Heathrow langt fra en spydspiss når det gjelder oversiktlighet og smidig håndtering av passasjerer. Men det var veldig greit å fly fra gate 11, som var en av gatene det var kortest vei å gå til.

Boarding startet tidligere enn annonsert og alle passasjerene var tidlig på plass i det drøyt halvfulle flyet. Dermed kom vi oss raskt av gårde, og nå er det nok ikke lenge før vi lander.

Destinasjon London

Tid: 14.april 2014, kl.13:40
Sted: På flyet, men utsikt langs Glomma

Vi har lenge hatt planer om å ta med barna til London for å snakke litt engelsk og se noen kjente steder. Og nå som vi venter barn nummer 3 ble det på tide å få gjort alvor av planene, for det vil bli lenge til neste gang barna er store nok. Både Ina og jeg har vært i London før, men ikke sammen.

Vi har allerede billetter til Harry Potter studio og London Eye, men vi satser også på få med oss de mest kjente stedene som Tower og Westminster Abbey.

Vi parkerte bilen på Dalens Parkering denne gang. Salige VIP-parkering har havnet på de evige regningsbunker, og Flightpark, som har overtatt konkursboet, var fullbooket. Dalen fungerer som EuroParks store parkeringsplasser, men i litt mindre skala. Parkeringen ligger et par kilometer i retning Hønefoss. Parkeringsplassene er inndelt etter hvor lenge man skal være borte, så det er greit finne ut av dette før man parkerer, men jeg hadde flaks. Parkeringen kunne vært organisert smartere, men det er hundrelapper å spare i forhold til EuroPark, og bussene som tar folk til terminalen er langt mer behagelige enn de vanlige shuttle-bussene.

Kone og barn var satt av på terminalen før jeg parkerte, og etter gjenforeningen sjekket vi inn koffertene ved SAS sine omstendlige automater. Køen ved sikkerhetskontrollen var lang, men ved YoSushi var det god plass, og en god lunsj ble inntatt før vi måtte gjennom passkontrollen og til flyet.


Tid: 15.april 2014, kl 0:10
Sted: Think Apartments Tower Bridge

Etter en fin, men noe humpete flytur landet vi på Heathrow i fint vær. Etter en spasertur i flyplassens lange korridorer og en kjapp passkontroll fikk vi tak i koffertene våre uten å måtte vente. Vi hadde opprinnelig planlagt å ta taxi hele veien inn til byen, men lot oss overtale til å heller ta Heathrow Express til Paddington og taxi derfra. Fyren som praiet oss skrev ut billetter på stedet og sa at de skulle betales på toget, men i skrivende stund har jeg ennå ikke betalt noe for de. Kommer ikke til å stresse noe med det.

Bortsett at et tog forsvant rett foran nesa på oss, gikk togturen gjennom Londons slitne forsteder veldig greit. På Paddington gikk det også greit å finne en taxi som kjørte oss forbi Hyde Park og Buckingham Palace på veien til leiligheten vår ved sørsiden av Tower Bridge. Taxituren kostet 22 pund.

Under taxituren passerte vi Hyde Park

Valget av overnattingssted falt på Think Apartments Tower Bridge. Opprinnelig var jeg innstil på å finne et vanlig 4-mannsrom, noe som ofte kan være vanskelig nok, men da jeg fant denne relativt sentrale 3-roms leiligheten sluttet jeg å lete. Leilighetene ligger noe skjult i en rolig bakgård som ellers huser kontorlokaler. "Hotellet" har en resepsjon, men ellers er leilighetene selvbetjent. Foreløpig virker det som vi får bra valuta for de drøyt 1500 kronene vi betaler per natt her. Hotellene i London er sjelden kjent for å være spesielt bra eller billige. Et foreløpig minus dog, er at det er begrenset hvor mange enheter man kan koble til wifi, noe som gjør at jeg neppe får publisert denne bloggen før jeg kommer hjem :(.

Det nærmeste nabolaget er ikke det mest fascinerende, med trafikkerte Tower Bridge Road på den siden og den noe mer koselige kafegata Bermondsey Street på den andre. Men et par hundre meter lenger nord renner Themsen under velkjente Tower Bridge, med Tower og City of London på den andre siden. Der er det merkbart mer turister og livlige gågater langs elven.
 

Vi bodde i bydelen Bermondsey, i nærheten av Themsen, Rådhuset, The Shard, Tower of London og Tower Brigde, hvor dette bildet er tatt fra.

Hjemreisen

Tid: 4. oktober 2013, kl.21:00
Sted: Aner ikke, det er mørkt ute.

Siste blikk mot Rialtobroen

Skal man nevne en negativ ting med å være i Venezia, så må det være å komme seg til og fra hotellet. Vi kunne riktignok ha bestilt vanntaxi, men det skal være ganske dyrt. Det ble til at vi bar koffertene over kanalene for å ta flyvaporettoen fra Rialto. Det var merkbart at det nærmet seg helg, for det var flere folk i gatene enn det hadde vært til nå. Det var nok lurt av oss å legge turen til ukedagene. Da blir det også med litt mindre tungt hjerte vi forlater trengselen.

Vaporettoen kom som planlagt, og båten som tok oss tilbake til flyplassen var langt fra like full som da vi kom. Men jeg var ikke helt overbevist over mannskapets evne til å sikre bagasjen. Jeg var livredd for at en bølge skulle velte koffertene over bord, og angret på at jeg ikke hadde plassert dem på tvers av båtlengden. Men det gikk heldigvis bra.

Vi måtte vente en stund med å få sjekket inn bagasjen på flyplassen, og selv om køen sperret hele terminalen, virket det ikke som om noen hadde hastverk med å åpne skranken. Har vanskelig for å forstå poenget med online innsjekking når man fortstatt må stå i like lang kø. Det var ikke mulig å skrive ut bagasjelapper og levere koffertene selv.

Sikkerhetskontrollen gikk raskere, og i avganshallen var det et stort utvalg av butikker. Det gikk for det meste i klær, så nordmenn kan slite med å finne det de egentlig er ute etter. Men drikkevarene får man altså kjøpt på høyre side etter sikkerhetskontrollen.

Boardingkøen var også endeløst lang, men da vi først kom oss på flyet, kom vi oss greit av gårde. Serveringen på flyet hadde siden sist blitt oppgradert til brødskiver med gulost.

Solnedganger er best fra fly

Vi landet på Schiphol i en nydelig solnedgang, og flyet taxet gjennom halve Nederland før vi endelig kom oss til terminalen. Det tok oss ca 15 minutter å gå fra gaten vi parkerte ved til gaten til flyet mot Sandefjord. Da vi kom frem rakk vi å gjøre det nødvendigste før det igjen var klart for ny boarding. Vi kunne ha rukket å shoppe litt, men vi hadde egentlig brukt nok penger i Venezia.

Her på flyet til Sandefjord er de nettopp ferdige med å servere de samme gamle salte kjeksene. Det største problemet med å mellomlande når man reiser er at det blir mindre tid til blogging på grunn av dobbelt så mange take off og landinger. Men KLM skal ha for at de er raske med å skru av "fasten seatbelt"-lyset når de først er i lufta.

Destinasjon: Venezia

Tid: 29. september - 2013, kl 12:15
Sted: På flyet mot Amsterdam

Så bærer det avgårde mot Italia igjen, for andre gang på under en måned for min del. Denne gangen er det for å feire 10 års bryllupsdag. Vi hadde vår bryllupsreise i Italia, så dette var en god anledning til å reise sammen til støvellandet igjen.  Hvorfor vi valgte nettopp Venezia bør ikke være nødvendig å forklare.

Ombordstigning på Torp

Denne turen blir uten barn. Normalt hadde det vært enklest for oss å reise med direkte fly fra Rygge, men fordi barna måttes settes av hos mine foreldre i Tønsberg ble det mer praktisk å reise fra Torp med flybytte i Amsterdam, enn å krysse fjorden enda en gang før avreise.

Etter en overnatting i Tønsberg kjørte faren min oss til Torp på en lite trafikkert søndag morgen. Innsjekkingen på KLM og Air France sine felles automater var litt mer omstendelig enn det er på Norwegian sine, men vi fikk da både sjekket inn og levert bagasjen. Litt upraktisk at vi ikke kunne sjekke inn flyvningen videre fra Amsterdam på Torp, men det løser seg vel.

Sikkerhetskontrollen gikk uten hverken kø eller problemer. Vi fikk handlet litt magemedisin (Jägermeiser) på tax-free'n og tok det rolig på en kafe mens vi ventet på ombordstigning.

Flyet er av typen Fokker 70, betydlig mindre enn en vanlig 737, med kun 5 seter i bredden. Det er grei benplass mellom setene, men det var lite plass til håndbagasje under stolsetene, så vi måtte for en sjelden gangs skyld ty til hattehyllene. Man merker også at det kiler litt mer i magen når man letter enn på større fly, men ikke slik at det blir ubehagelig. Vi hadde seter på nest bakerste rad, med tynn glipe med utsikt mellom flyvingen og motoren. Dette kom ikke så tydelig frem da vi valgte flyseter :(. Serveringen ombord er en liten pose med kjeks og valgfri drikke, også alkohol, men vi nøyde oss med eplejuice og kaffe såpass tidlig på dagen.

Bra utvalg av sjokolade på Schiphol

Tid: 29. september - 2013, kl. 15:00
Sted: Over Nederland, på vei sørover

Fordelen med å reise fra små flyplasser som Torp, er at det sjelden blir noen forsinkelser i forbindelse med take-off. Ulempen er at når vi lander på en betydelig større flyplass som Schiphol, blir man gjerne parkert litt ute i periferien. Da vi landet i Amsterdam ble vi dermed fraktet i busser til terminalen, men vi ble i hvert fall ikke stuet sammen, og bussturen var ganske kort. Desto lenger var det å gå til gaten med flyet til Venezia. På veien måtte vi skrive ut boardingpass på noen transfer-automater, tilsvarende innsjekkingsautomatene på Torp. Vi hadde en time på oss til å komme fra det ene flyet til det andre, så vi rakk handle litt snacks på noen kafeer før vi slo oss ned ved gate'n.

Vårt nye fly er en 737, med bedre plass under stolsetene, slik at jeg ikke trenger å åpne hattehylla hver gang jeg skal ha noe fra sekken. Take off ble et par minutter forsinket og taxingen var en solid kjøretur (ulempen med store flyplasser), men vi kom oss greit i lufta. Bevertningen er den samme, salte eller søte kjeks. De salte er best. Til å drikke unnet jeg meg denne gangen en Heineken. Her tar man seg også tid til å selge taxfree på flyet, som om det bryr oss.



Tid: 29. september 2013, kl 21:30
Sted: Hotel Locanda Santi Apostoli, Venezia

Billetten til vannbussen inn til byen

Det var langt fra noe sydenvær da vi landet på Marco Polo flyplassen i Venezia. Det var snarere snakk om regn av varierende styrke. Under innflyvningen hadde vi sett mot kystlinjen nord for Venezia. Det var mye grundt vann og sivgrodd sump med en del kryssende bekker. Hvis det er dette underlaget man har bygget Venezia på, kan jeg forstå hvorfor man sliter med å holde byen over vann.

Marco Polo flyplass ser litt ut som en ombygget fabrikk, med delvis murstein og delvis glassfasader. Flyet parkerte rett ved gate, og det var enkelt å finne frem til bagasjebåndene, som leverte bagasjen på rekordtid.

Den beste måten å komme til Venezia på, er naturligvis med båt, og det går "vannbusser", vaporetti, fra flyplassen. Vi kjøpte billetter i en luke på flyplassen, men kunne også ha kjøpt det på havnen. Utenfor flyplassen går det en gangvei mot venstre helt ned til havnen. Mesteparten av gangveien er overbygget, så vi behøvde ikke bekymre oss for været.

Første glimt av Venezia fra båten

Vi lærte forskjellen på vannbuss og ferge på denne turen. Vannbussene er ikke stort større enn en stor snekke, og de gynger godt i vannet mens de ligger for kai. Jeg kunne likevel ikke se noen som ble synlig sjøsyke. Passasjerene ble stappet under dekk foran og bak i båten, før båten tøffet avgårde ut i lagunen. De langt raskere, men nesten like store vanntaxiene brydde seg lite om hvor store bølger de laget i den trange skipsleia mot Venezia. Litt lenger ut på sjøen satte båten farten opp, og sjøvannet sprutet gjennom luka til kabinen, som føreren ikke hadde brydd seg om å stenge. Utsikten fra båten var heller begrenset, ettersom de gjenduggede vinduene var nedsprutet av vann. Alle var enige om at det var en fin tur.

Vannbussen tøffer videre etter å ha sluppet oss av på Rialto

Båten svingte inn Grand Canal på nordsiden av byen og hadde noen få stopp før vi skulle av ved Rialto, like syd for broen med samme navn. Det er mye bra å si om en fullstendig bilfri by, men når man kommer fra flyplassen med all sin bagasje savner man å kunne ta en taxi helt til døren. I stedet måtte vi gå med koffertene inn i bakgatene og følge en vei som går parallelt med Grand Canal.

Etter å ha krysset fire små kanaler og et lite torg fant vi den beskjedne inngangen til hotellet vårt. Vi fulgte skiltene gjennom noen ganger og inn i en trang heis opp til tredje etasje, hvor det lille hotellet holder til. Der ble vi tatt godt i mot av ei hyggelig dame som ga oss nøklene og viste oss rommet. Rommet, som ligger rett ut mot Grand Canal, er passe stort, har et par skrivebord, en liten TV og et fint bad. Hotellet tilbyr også gratis wifi, og har en trivelig felles stue med franske balkonger mot kanalen. At gulvet er så skjevt at ting lett kan trille bortover får man se på som "autentisk sjarm". Man kan ikke forvente at alt er i vater i et flere hundre år gammelt hus som flyter på gjørme.

Utsikten fra hotellrommet

Hjemreisen

Tid: 16.september 2013, kl.14:20
Sted: Over skyene

Siste morgen i Toscana

Kl.9:30 var vi alle mer eller mindre ferdig pakket, sjekket ut og klare til å reise hjem. Vi ble hentet med den samme bussen som hadde fått oss til hotellet, og en drøy times kjøring tok til oss til flyplassen i Firenze.

Også i Firenze har utviklingen kommet såpass langt at man kan sjekke inn på automater, men de som gjorde det måtte stå i samme kø som resten for å levere bagasjen, så de sparte nok ikke så mye tid. Innsjekking og sikkerhetskontroll gikk greit, og en trang korridor tok oss til avgangshallen. Det var et brukbart utvalg av butikker med hovedfokus på klær og vin, og jeg fikk kjøpt meg den siste flaska med rødvin, denne gang en Montepulciano, samt litt skinke og salami.
 Boarding skjedde nok en gang med bruk av buss, denne gangen en lenger tur enn da vi kom. Flyplassen har vist seg å være litt større enn jeg først trodde. Da vi var i om bord i flyet varte det og rakk før flyet kom noe forsinket på vingene. På flyet ble vi servert noen bløte rundstykker og valgfri drikke før vi skulle mellomlande i München.

Flyet som tok oss til München

Tid: 16.september 2013, kl 16:30
Sted: Over noen andre skyer

Det regnet fortsatt da vi landet i München og ble presset inn i en stappfull buss. Vi var vel en halv time forsinket, så vi hadde ikke stort mer enn tiden av veien til gaten før neste boarding, men en liten gave til hver av barna rakk jeg å kjøpe. Det er ingen sikkerhetsjekk av transitreisende i München, så det går i hvert fall kjapt å komme seg fra en gate til en annen.

Ved boarding bar det atter en gang ut i en buss som kjørte oss til flyet som skulle ta oss tilbake til Gardermoen. Det sto like ved flyet vi nettopp hadde kommet ut av. Det er ved slike reiser man lærer seg å sette pris på Gardermoen.

Dagens rett på Lufthansas fly var en salat som svømte i dressing. Kunne tenkt meg litt mer solid mat enn dette ved middagstider. Vi har fått mye god mat på denne reisen, men det har vært på bakken. Spørs om det ikke blir en pølse på Gardermoen...