Hjemreisen fra Sirmione

Siste blikk fra balkongen før vi reiser hjem.

Tid: 7.oktober 2018, kl 12:30
Sted: På flyet

Dette oppholdet ved Gardasjøen ble en natt kortere enn vi vanligvis unner oss på slike turer, og vi følte ikke at vi hadde vært her særlig lenge før vi måtte pakke kofferten igjen.

Vi måtte tidlig opp for å pakke ferdig, spise frokost og sjekke, før vi som avtalt ble plukket opp av en sjåfør fra Verona Airport Transfers. Vi skulle gjerne blitt i Sirmione noen timer lenger, men fordelen med å reise tidlig var at de trange gatene i hvert fall var tomme for folk. Bilreisen til flyplassen gikk helt greit.

Flyplassen i Verona kunne hatt godt av en oppgradering. Selvbetjent innsjekking har man ennå ikke oppdaget her, så det ble en lang kø for å sjekke inn. Diverse utstyr på toalettene var heller ikke helt i stand. Sikkerhetskontrollen gikk rimelig raskt unna.

Taxfree-butikken var ikke spesielt billig, og jeg tror Vinmonopolet kunne konkurrert med prisene her. Vi nøyde oss med å kjøpe sjokolade og ost for resten av euroene våre, noe som egentlig ble dyrt nok.

Flyet hjem ble 3 kvarter forsinket, uvisst av hvilken grunn. Da vi omsider ble ropt opp måtte vi busses de 200 meterne ut flyet.

I skrivende stund befinner vi oss igjen over Alpene, og vi regner med at resten av turen går som vanlig.

Fergetransport på Gardasjøen

Konvensjonelle ferger trafikkerer mellom byene sør i Gardasjøen

For å komme seg fra by til by langs Gardasjøen er ferge et åpenbart valg. I høysesong er det flere daglige avganger til de byene vi ønsket å besøke uten å behøve å bytte underveis, men planlegging er likevel nødvendig. Rutetider finner man på egne nettsider for transportdepartementet.

Utvalget av båter er av fra (dieseldrevne) hjuldampere via bilferger til hydrofoiler og katemaraner. Ikke alle billetter gjelder for både raske og trege ferger, så man bør lese tabellene nøye. Billetter kjøpes på kaia. Vi betalte 34 euro for en voksenbillett fra Sirmione til Malcesine, og omtrent halvparten til Bardolino.

Fasilitetene ombord er begrensede. Kun på vår siste av fire båtturer var det mulig å kjøpe seg en kaffe. På de raske båtene var det ingen kafe, og på den tredje båten åpnet den aldri.

Hydrofoiler og katamaraner går fra den ene enden av Gardasjøen til den andre.

Reisen til Sirmione

Flyreisen

Tid: Torsdag, 4. Oktober 2018, kl. 9:30
Sted: Gardermoen

Årets høstferie(ut)flukt går til Italia, nærmere bestemt Gardasjøen. Vi har bestilt hotell i Sirmione og planlegger å ta noen dagsturer derfra til andre steder rundt sjøen. Oppholdet er fra torsdag til søndag. Litt kortere opphold enn vi pleier å ha på slike turer, men det er hva flytidene tillater.

Flyet til Verona går kl 10:10, så vi kom oss hjemmefra kl 7, og reisen med buss og tog til Gardermoen gikk uten de store begivenhetene. Det samme gjelder innsjekking av bagasje og sikkerhetskontroll. Alt går så mye enklere når man reiser uten barn.

Tid: kl 12:25
Sted: over Alpene
Flyet til Verona var nesten helt fullt. Fra vi brøt gjennom skylaget over Gardermoen så vi ikke bakken igjen før vi nærmet oss Alpene. Den utsikten tar til gjengjeld igjen for alt vi ikke fikk sett. Litt overpriset mat og drikke gikk ned underveis, for min del en dampkokt toast med ost og skinke. Noterte meg også at Norwegian har blitt veldig ivrige på å vise egenreklame på tv-skjermene over kabinen, kun avbrutt av en og annen middels animasjonsfilm. Glad jeg har en telefon stappfull med podcaster til å underholde meg med i stedet.

Fra flyplass til Sirmione

Tid: 16:50
Sted: Hotel Eden, Sirmione

Flyet landet på Verona lufthavn omtrent etter ruten, etter å ha vist oss Gardasjøen i sin fulle lengde, inkludert halvøya med Sirmione, hvor vi nå bor. Bagasjen kom på båndet uten alt for mye venting, og etter å ha gått gjennom tollen fant vi en sjåfør som sto og ventet på oss.
Hotellet vårt tilbyr i følge sine nettsider flyplasstransport, men det betyr ikke mer enn at de videresender oss til et taxifirma. De syntes jeg var i overkant dyre, men et raskt nettsøk tok meg til Verona Airport Transfer, som tilbyr skyss tur-retur Sirmione for 119 euro. Forstsatt mye penger, men det er kronglete å komme seg hit med kollektiv transport og jeg hadde ikke lyst til å leie bil. Transporten til Sirmione gikk fortsatt uten problemer, og etter en drøy halvtime snek den store bilen seg over den smale brua over kanalen som skiller gamlebyen i Sirmione fra fastlandet. Denne byen er overhodet ikke laget for biler, og man føler seg egentlig ganske dum når man sitter i en stor bil i disse trange gatene som er fulle av folk. Men han fikk oss frem uten å bulke bilen, og vi fikk sjekket inn på hotellet.

Denne borgen ønsker velkommen til Sirmione.

Hjem fra San Francisco

Etter to uker og tre byer i California var det på tide å reise hjem. For å komme oss til flyplassen hadde jeg bestilt en bil fra SuperShuttle. For kun 10 dollar over vanlig pris kunne vi bestille en svart Lincoln kjørt av en dresskledd herre, så da gjorde vi det. Bilen dukket opp en halvtime for tidlig, men samma det, vi var klare.

Innsjekkingen på SFO gikk veldig greit. Vi hadde sjekket inn online kvelden før, og British hadde noen automater for å skrive ut boardingkort og bagasjelapper. Det var praktisk talt ingen kø for å gi fra seg bagasjen.

Fordi British er det eneste selskapet jeg vet om som flyr direkte mellom Europa og San Diego ble det mitt valgte flyselskap. Skulle jeg ha flydd hjem igjen med SAS sammen med Ina og de andre, så hadde returbilletten min kostet like mye som de andre sine billetter tur-retur alene. Dermed reiser jeg nok en gang alene herfra, og etter innsjekking måtte vi gå hver vår vei fordi terminalen er delt inn i to avgangshaller.

Sikkerhetskontrollen gikk også kjapt og greit, til tross for at pass og boardingkort måtte vises 3 ganger. Avgangshallen var derimot en skuffelse, med kun noen få, svindyre butikker og spisesteder. Den samme sjokoladen som vi heldigvis allerede hadde kjøpt på Walgreen’s kostet det dobbelte her. Vin virket heller ikke som noe røverkjøp, så mine siste dollar gikk til en øl på en bar.

Vel ombord i flyet taxet vi langt om lenge rundt på flyplassen, og uten at jeg vet hvorfor, var vi i lufta først en halvtime etter angitt tid. Siden den tid har jeg allerede sett Downsizing og spist en lunken chicken curry.

Flyet landet noe forsinket på Heathrow i typisk britisk ruskevær, etter en brukbar natts søvn til på fly å være. Både flyet fra San Francisco og flyet videre til Oslo opererte fra Terminal 5B, men dette er en ganske stusselig del av Terminalen. Det slo meg at dette var første gangen jeg hadde transit på Heathrow uten å være i følge noen med behov for assistanse, og de gangene har vi alltid kjørt til bygning A, som har det største utvalget av butikker og spisesteder. Det var ingen skilting til transiten mellom bygningene fra B, dermed ble det å ta bena fatt gjennom de lange gangene som knytter terminalen sammen. Vel fremme fikk jeg handlet i den fine whisky-butikken de har der, samt litt vin og toblerone. Så var det bare å ta transiten tilbake, finne frem til riktig gate og etterhvert komme seg på flyet.

Epilog

I samme øyeblikk som jeg gikk av flyet på Gardermoen fikk jeg melding om at kofferten min hadde blitt igjen på Heathrow. Hele to døgn tok det før kofferten kom hjem. Det er første gang dette har hendt meg, men jeg er ikke særlig imponert over hvordan det ble håndtert. Heldigvis skjedde det på veien hjem og ikke til USA.

Reise fra Los Angeles til San Francisco

Transporten vår mellom Los Angeles og San Fransisko.

For å unngå å sitte en hel dag på en buss, valgte vi å fly mellom Los Angeles og San Francisco. Vi valgte å fly fra den mer lokale flyplassen i Burbank (også oppkalt etter Bob Hope) fremfor LAX.

Flyprisene starter på rundt 500 kroner, men vokser fort til det dobbelte når man har valgt ønsket tidspunkt og nødvendige tillegg for å ha med bagasje på flyet. Dessuten koster det 25 dollar å sjekke inn en koffert. På papiret skulle det være greit å komme seg dit ved å først ta metroen til North Hollywood, og så ta en buss derfra. Men da vi kom til NoHo fikk vi ikke kartet til å stemme helt terrenget, så de ble en 20 dollars taxitur i hver vår bil det siste stykket.

Burbank/Bob Hope Airport er en liten flyplass med to terminaler like ved siden av hverandre. Innsjekking og sikkerhetskontroll gikk greit, selv om det blir ekstra styr når man må ta av seg skoene. Bak sikkerhetskontrollen er det en kafe og en bar, samt noen kiosker. Ellers er det ikke stort å ta seg til.

Flyet er en liten tomotors CRJ-200, med kun 4 seter i bredden. Bagasjehyllene er visstnok for små til vanlig håndbagasje, så de gå vi fra oss da vi gikk ombord. Ryggsekkene fikk vi med oss. Flyturen tok en drøy time, med fin utsikt lang den californiske kysten.

Umiddelbart ute av flyet etter landing fikk vi tilbake håndbagasjekoffertene. Resten av koffertene hadde allerede blitt tatt av båndet før vi kom dit. For å komme til sentrum valgte vi taxi. Vi hadde regnet ut at dette ville koste marginalt mer enn å reise kollektivt med 5 personer, så da valgte vi det enkleste. Mannen som dirigerte drosjene utenfor terminalen skaffet oss en minivan, slik at alle fikk plass i samme bil. Turen tok omtrent en halvtime og kostet 65 dollar før tips. Sjåføren var av den tause, men hissige typen, og tilbød oss retur for 60 dollar når vi skal hjem. Usikker på om alle er enige...

Transport i Los Angeles

Metroen mellom Santa Monica og Downtown LA.

Alle snakker om å leie bil når man reiser i USA. Jeg vil gjerne slippe å styre med dette, samt kjøre ukjente biler på ukjente steder og finne parkeringsplasser. Så kan jeg også ta en øl når det passer meg. Metroen syntes vi fungerte veldig bra, selv om den fortsatt med fordel kan bygges enda mere ut. Vi kjøpe TAP-card for en uke, så kunne vi reise som vi ville. De fleste rutene samles i Downtown LA, og skal må på tvers av disse må man ta buss og overlates til rushtrafikkens luner.

Når metroen ikke strekker til er Uber greit å ha. Denne appen som får taxibransjen til å se rødt i Norge, er allerede en innarbeidet del av kulturen her. Den kan derimot komme til kort når vi 5 personer med hver vår koffert. Da kan en romslig taxi være mer forutsigbart, hvis man finner en.

Reise fra San Diego til Los Angeles

Santa Fe Depot i San Diego

Vi står nok en gang foran en påske i California. Påskuddet er også denne gangen CSUN Assistive Technology Conference, som dessverre har blitt arrangert i San Diego for siste gang. Dette ble arrangert uken før påske, og nå sitter jeg på toget til Los Angeles for å møte Ina, barna, samt Hanne, som er ei selvutnevnt tante for barna våre. Vår aller minste er hos farmor og farfar, og vet forhåpentligvis ikke hva han går glipp av.

Jeg har ikke blogget noe fra San Diego denne gangen, og vi har heller ikke gjort noe særlig som ikke allerede står der.

Toget er klart for avgang.

De fleste anbefaler å leie bil når man reiser i USA. Selv er jeg ikke så glad i å kjøre i fremmede storbyer, så vi satser på å klare oss med kollektiv transport. Første utfordring er altså å reise fra San Diego til Los Angeles med tog. Toget starter ved Santa Fe Depot, som bare er noen kvartaler unna hotellet. Amtrak har en ganske fin app hvor man kan søke opp reiser og bestille billetter, men jeg oppdaget i seneste laget at billettkjøp ikke funker for utenlandske numre. Dermed måtte jeg kjøpe billetter i luka, og fikk litt mindre tidsmargin enn jeg ønsket meg. Man må dessuten vise ID ved billettkjøp, men jeg hadde passet i innerlomma.

Det hadde dannet seg en ganske lang kø for å komme ombord, men fordi dette er en endestasjon, gikk det greit å finne seg plass. Able bodied persons fikk beskjed om å gå opp i annen etasje i dobbeldekkeren. Greit nok det, bedre utsikt herfra.

Allerede etter San Diego Old Town var toget godt som fullt, og mange mennesker ble stående i midtgangen etter det. Alle seter er vendt mot midten av vogna, så hvis man ikke liker å sitte med ryggen mot kjøreretningen, så bør man gå ombord bakerst i vogna.

Utsikt fra togvinduet.

Utsikten er upåklagelig, særlig hvis man plasserer seg slik at man set ut mot Stillehavet. Toget passerer flere mindre byer, samt strender med joggere og surfere.

Toget ankom etter ca 3 timer Los Angeles Union Station, forkortet til LAX, slik at man fort kan tro man er på flyplassen. Det er man altså ikke, men etter å ha gått gjennom en altfor trang tunell til en større passasje som tok med til Bus Plaza etter å ha fulgt skiltene til Flyaway, ergo flybussen.

Union Station fra bussholdeplassen.

Bussen gikk hver halve time, og billett kjøpte jeg i luken der. Bussturen tok en drøy halvtime gjennom varierende trafikk, og ved hjelp av appen Flightradar kunne jeg se flyet med Ina og ungene gå inn for landing parallelt med bussen.

Selv om de var først til flyplassen, så var jeg først til ankomsthallen med god margin. Passkontrollen kan som kjent ta sin tid. Men etterhvert dukket de frem, Ina, ungene og reisefølget Hanne.

Etter å ha brukt lang tid på å finne ut av hva som var best av taxi eller Uber (som jeg lærte meg å bruke i San Diego), bestemte jeg meg plutselig for at SuperShuttle var best. I hvert fall helt til appen hadde lagt til driks, og jeg forsto at vi måtte vente 15 minutter før bilen kom. En romslig taxi hadde trolig funket like bra. Men vi kom oss frem til slutt, etter nok en drøy biltur gjennom LA.

På vei gjennom LA.

Tallinn

En lokalkjent viser oss byen.

Høstferien 2017 hadde vi en liten virkelighetsflukt til Tallinn uten barn. Det er en kort reise både i avstand, kultur og klima, men de har en gamleby vi ikke har noe i nærheten av hjemme. Selv om Estland ikke er det billigste landet i Øst-Europa, så skal det lite for at både hotell og restaurantmåltider blir mye billigere enn hjemme. Tallinn er rett og slett en fin by å reise til hvis man vil unne seg noe ekstra i et par dager.

Foruten historiske bygninger i gamlebyen og Kadriorg, tok vi også noen turer utenfor bymurene for å se det mer moderne livet i Kalamaja og Rotermanni.

Gamlebyen med Toompea og Vanalinn

Gamlebyen i Tallinn er ikke større enn at man kan krysse den på 10-15 minutter. Den er nesten inntakt med historiske bygninger hovedsakelig fra renessansen. 

Kadriorg og Peter den stores sommerpalass

Noen kilometer øst for gamlebyen bygget Peter den store et sommerpalass etter å ha erobret Tallinn tidlig på 1700-tallet. Palasset funger nå som kunstmuseum.

Hotel Viru KGB-museum

I toppetasjen i Tallinns første skyskraper hadde KGB sine hemmelige lokaler hvor de overvåket de utenlandske hotellgjestene. Dette er nå blitt til et museum hvor man blir fortalt den bisarre siden av den kalde krigen.

Kalamaja og Telliskivi

Har man sansen for det alternative kan man ta turen til Kalamaja, like vest for gamlebyen. Trehusbebyggelsen her omtales gjerne som bohemkvarteret, og blant de nedlagte fabrikkene i Telliskivi har hipsterne fritt utløp med sine butikker og kafeer.

Rotermanni kvartal

Rotermanni er et lite kvartal med fabrikker som er bygget om til kontorer, kafeer og designbutikker.

Mat og drikke

Tallinn har mange gode restauranter, særlig i gamlebyen. Rettene er ikke veldig ulikt det vi er vant til hjemme, men har noen særegenheter vi gjerne tar med hjem. Og prisene er ikke minst lavere.

Reisen til Tallinn

Det praktiske om hvordan vi kom oss dit, via flyplasser, flyreisen og inn til byen.

Reisen hjem igjen

Mest om flyplassen i Tallinn.

Reisen til Tallinn

Vårt første glimt av Estland.

Det er høstferie, noe som er en grei anledning til å sende barna til besteforeldrene og tillate seg en liten tur på egenhånd. Denne gangen valgte vi Tallinn. Har ikke vært på Baltikum før, så det er på tide å se litt av denne delen av Europa også. Det er jo ikke så langt unna, så flyreisene blir ganske rimelige.

Vi tok rutebussen fra Drøbak og byttet til et NSB-tog i Oslo. Reisen tok halvannen time fra dørstokk til terminal. Tviler på at det hadde vært noe raskere med bil til noen noen annen parkeringsplass enn den svindyre P10-parkeringen. For ikke å snakke om billigere.

Innsjekking ble gjort online og med bagasjeautomater, og gikk veldig greit. Sikkerhetskontrollen gikk tregere, enda det ikke var spesielt mange folk på terminalen.

Flyturen tok halvannen time, stort sett over et dekke av skyer, med unntak av et glimt av den svenske kysten langs Østersjøen. Vi landet uten at vi behøvde noen buss til terminalen. Flyplassen hadde ikke gjort noe forsøk på å skille ankommende og utreisende, så det ble til tider trangt om plassen på veien gjennom terminalen. Etter litt venting kom kofferten vår, deretter fant vi veien ut av terminalen og en lettere kaotisk taxikø. Taxituren inn til sentrum kostet oss 12 euro. Faktisk ligger flyplassen så sentralt at vi nesten kunne ha gått til hotellet.

Vi hadde booket rom på My City Hotel i gamlebyen. Da vi kom var ikke rommet vårt klart, men vi ble tilbudt å oppgradere til superior rom for 15 euro per natt. Vi gikk med på det, selv om det virket som et litt sleipt triks for å få gjestene til å betale mer. Men rommet inkluderer tilgang til hotellets sauna og jacuzzi, så nå må vi finne et sted å kjøpe badetøy.

Inngangen til My City Hotel

Hjem fra Tallinn

Like greit at det regner siden vi skal hjem.

Flyet hjem skulle gå tidlig på formiddagen, så den siste dagen hadde vi ikke tid til annet enn å spise frokost, pakke og reise. Resepsjonen bestilte en taxi til oss etter av vi hadde sjekket ut, og deretter gikk det i en vanvittig fart til flyplassen. Denne kjøreturen kostet bare 5 euro, under halvparten av hva det kostet å kjøre motsatt vei. Da begynner man å lure på om man har blitt lurt den første gangen.

Vi var tidlig ute, og fordi innsjekking ikke startet før to timer før avgang, ble vi sittende og vente litt. Da innsjekking først startet gikk alt greit. Flyplassen er liten og oversiktlig, og det var ikke spesielt mye folk det på en søndag formiddag. Etter sikkerhetskontrollen måtte alle gjennom en liten, men obligatorisk taxfreebutikk. Det er flere butikker i avgangshallen av forskjellige slag. Vi fikk med oss en liten flaske Vana Tallinn, elgpølse, geitost og litt sjokolade.

Ved gaten vår var det et flygel som ble spilt høyt nok til å underholde hele flyplassen. Koselig nok det, men ikke når man sitter rett ved siden av. Derfor flyttet vi oss til en rolig bar lenger inne i hallen.

Boarding startet allerede en time før avgang. Det fikk oss riktignok i lufta før skjema, men de kunne gjerne ha venta til flyet var klart. I stedet for å sitte et kvarter lenger i den koselige baren ble vi stuet sammen i et trangt, lite kjellerrom uten på langt nær nok sitteplasser i 15-20 minutter.

Men vi kom oss ut til flyet til slutt, og vi ligger an til å lande tidligere enn beregnet. Da får vi kanskje en ekstra rolig halvtime hjemme før ungene kommer.

Hjemreisen fra Paleochora

Flyet fylles opp for hjemreisen

Denne ferien var to dager lenger enn våre vanlige 10-dagersreiser, så vi trodde den kom til å vare evig. Likevel kom det en dag vi måtte reise hjem denne gangen også.

Vi hadde nok en gang valgt den mest komfortable og dyreste måten å komme til flyplassen, nemlig en stor taxi for 120 euro. Bookingen hadde jeg gjort dagen før ved å stikke innom taxikontoret ved havnen. Sjåføren var en litt en litt eldre mann denne gangen, som spurte mye om hvordan vi hadde hatt det, hvilke restauranter vi likte best og han kunne bekrefte at det er helt vanlig at det blåser like mye som det gjorde under vårt opphold. Han kunne også fortelle at han i gjennomsnitt kjørte turen mellom Paleochora og Chania to ganger om dagen. Da visste han også hvordan han skulle kjøre rundt køen når trafikken til flyplassen møter trafikken fra nattfergen fra Athen.

Vi hadde beregnet veldig god tid, og straffen for det var at vi måtte vente lenge før innsjekkingen åpnet. Men da den først åpnet, sto vi langt fremme i køen. Og takk og pris for det, for innsjekkingen gikk tregt. Også her var det problemer med bagasjebåndet, men vi slapp å lide for det.

Sikkerhetskontrollen gikk greit, bortsett fra at Ask prøvde å gå gjennom med en lekebil i handa. Vår boarding var fra gate 2, hvor det er en liten taxfreebutikk. En litt større en finnes ved gate 8. Der kjøpte jeg en ekstra vinflaske og en ost. Ellers foregikk mesteparten av handlingen på supermarkedet i Paleochora.

Transport til flyene gikk med buss, og så langt har hjemreisen gått smertefritt.

Avgangshallen i Chania

Da bagasjebåndet røyk på Gardermoen - og denne gangen rammet det oss

Bagasjen kom etterhvert ombord i flyet.

Man hører fra tid til annen om kaos og lange ventetider på flyplassene. Siden vi sjelden flyr mer enn to-tre ganger i året er dette stort sett middels interessante nyheter. I dag derimot, mens vi satt i bilen på vei til politistasjonen i Ski for å skaffe oss nødpass, var dette svært dårlige nyheter. Vi hadde allerede fått det mer travelt enn forventet, nå risikerte vi til og med å bli igjen på bakken hvis vi ikke var tidlig ute.

Nødpasset ble fikset uten kritiske forsinkelser, og etter å ha funnet parkering og shuttlebusset til terminalen, kom vi ikke noe senere enn vi hadde planlagt. Vi visste på forhånd at det var kaos med innsjekkingen til SAS, så da vi så en lang kø straks vi kom inn på terminalen tok vi for gitt at det var denne vi skulle stå i. Dette viste seg etterhvert å være folk som skulle har reist til Bangkok dagen før. Greit å vite at noen har det verre enn oss.

Vi fikk skrevet ut bagasjelapper fra en av automatene, og da vi etterhver kom til riktig selvbetjente skranke var det ingen kø der. I samme øyeblikk hørte vi noen av de ansatte si at bagasjebåndet var fikset. Vi trodde et øyeblikk at vi hadde sluppet veldig lett unna kaoset, og vi fikk nesten rett. Vi rakk å sjekke inn en koffert før båndet røyk igjen. Så var det bare å vente, vente og vente, mens køen vokste bak oss. Da det endelig ble fart på båndet igjen gjorde jeg et nytt forsøk på å sjekke inn koffert nummer to. Da fikk jeg den undelige meldingen om at denne måtte sjekkes inn på en helt annen skranke, i den andre enden av hallen.

Kone og barn ble igjen utenfor sikkerhetskontrollen mens jeg småjogget med kofferten mellom stadig voksende køer til den andre enden. I skranke 3 var det lite kø, og først da det ble min tur kom beskjeden om at denne var for reisende til København og Frankfurt. Fyren i skranken forsto ikke helt hvorfor jeg hadde kommet dit (det visste jo ikke jeg heller), men etter å ha forklart situasjonen og vist frem boardingkortet, fikk jeg kofferten sjekket inn.

Så langt har vi vært skånet fra å miste bagasjen på flyreiser. Det vil vise seg om statistikken overlever denne dagen. Flykapteinen har forsikret oss om at all bagasje kom ombord på flyet, men jeg er fortsatt litt urolig for at den ene kofferten er på vei til Frankfurt...

Resten av veien til flyet gikk forbløffende greit, til tross for en stadig trøttere treåring. En nistepakke i sekken hadde allerede spart medpassasjerende for hjertesjærende scener. Familiesluse i sikkerhetskontrollen er en fin ting, men en lommekniv gikk tapt da det viste seg at den ene sekken ikke var skikkelig tømt etter forrige reise.

Selv flyet kom seg på vingene uten alt for store forsinkelser. Vi fikk ingen drømmestart på denne ferien, men nå er vi endelig på vei til det solvarme Kreta.

Det smakte godt med en kaffe og Plane Ale etter en lang og kronglete vei til flyet

Epilog:

Begge koffertene dukket opp på båndet i Chania, og alle ble glade.

Kunsten å få seg pass i tide

I nøden reiser man med oransje pass

Når man skal reise er det egentlig kun tre ting man ikke må glemme. Pass, penger og billetter. Resten kan man alltids få kjøpt på turen. Derfor trodde vi at vi hadde god margin da vi booket time for pass til minstemann på tre år over en måned i forveien. Der tok vi feil, for første ledige time var først en uke før avreise. Politiets garanti er på ti dager, men vi håpet i det lengste at passet skulle komme dagen før. Det gjorde det ikke.

Det kan være forskjell på hva man sier og hva man gjør på passkontoret i Ski. Da vi bestilte passet fikk vi beskjed om at vi kunne få et nødpass dagen før vi skulle reise. Da intet pass var kommet og Ina ringte, kunne vi ikke få pass den dagen likevel. Vi måtte møte opp ved åpningstid kl 8 på avreisedagen. Vi takker høyere makter, i dette tilfellet SAS, for at vi ikke hadde en tidligere flight.

Vi var på politistasjonen kl 8:05, og det var allere mange folk på venterommet. Et kvarters tid etter at vi hadde trukket kølapp fikk vi meldt vårt ærend og fikk beskjed om at vi skulle bli ropt opp etter mellom en og halvannen time. Det holdt heldigvis med en.

Etter å ha blitt ropt opp gikk resten greit. Vi hadde med oss bilder og det gamle passet, samt fødselsattest, som vi riktignok ikke fikk bruk for. Etter drøyt fem minutter hadde vi et orange pass, og en streng beskjed om å levere det tilbake når det egentlige passet skal hentes.

Sett i ettertid gikk det vel egentlig greiere enn det føltes der og da. Man blir stresset når man må vente på ubestemt tid mens man skal rekke et fly. Når man i tillegg hører på nyhetene at det er problemer med bagasjebåndet på Gardermoen og at bør møte opp ekstra tidlig, så hjelper ikke det på nervene. Litt penger røk også med, ikke så mye for selve passet, men at vi måtte kjøre bil direkte fra Ski og dermed et uvisst beløp for parkering, i stedet for å reise med buss og flytog for et par hundrelapper i stedet.

At politiet skryter av at de har en leveringsgaranti på ti dager hjelper lite når de har en ubestemt ventetid på timebestillingen.

(De som ikke liker dårlig humor kan slutte å lese nå)

Noen burde på passet sitt påskrevet 😄😄😄😄😄

Epilog:

Vi kom etterhvert frem til Kreta, uten å vise frem noe pass en eneste gang. Man kan spørre seg hva en treåring egentlig trenger pass til innenfor Schengen. Kunne vi ha vært alt bryderiet foruten?

Epilog 2:

Da vi skulle hjem igjen ble vi bedt om å vise pass både ved innsjekking og boarding. Om vi hadde blitt nektet ombordstigning uten vet jeg ikke, men Ask fikk ihvertfall bruk for nødpasset sitt til slutt.

Destinasjon: Caorle, Italia.

Flyreisen

Tid: 28. juni 2016, kl 11:35

Sted: Over Danmark

Den billigste måten å reise til Gardermoen på er med Rutes busser og NSBs tog, og det tar ikke mye mer tid enn med bil.

I år lot vi lommeboka bestemme hvor vi skulle fly. Med tre barn begynner flyreisene å bli veldig dyre, og et par hundrelapper i forskjell for en enkeltbillett kan bety flere tusenlapper når hele reisen er betalt. Derfor søkte vi på diverse nettsider etter de billigste flyreisene og endte tilslutt opp med et par alternativer. Så var det opp med Google maps for å finne koselige byer innenfor rimelig avstand til flyplassene. Rundt Venezia fant vi flere kandidater, og da en venn av oss varmt anbefalte Caorle, et stykke øst for flyplassen, valgte vi å reise dit.

For første gang reiste vi hele familien kollektivt til flyplassen. Når vi uansett må kjøpe billett for alle soner for å ta buss til Oslo, blir det veldig billig å ta NSB sine tog videre til Gardermoen, særlig for en som allerede har månedskort. En liten strek i regningen var at Ruter allerede hadde innført sommertider, noe de færreste av pendlerne hadde. Og da vi måtte reise hjemmefra midt i rushtiden, ble det veldig fullt på bussen.

Vi hoppet av bussen i Bjørvika gikk til Oslo S og tok toget derfra mot Eidsvoll. Det var langt mer behagelig, nesten uten andre passasjerer i vogna. Vi gikk av toget på Gardermoen ca halvannen time etter at vi gikk på bussen i Drøbak. Det hadde ikke gått mye raskere å kjøre gjennom Oslo i rushen og parkere på en av de avsidesliggende parkeringsplassene.

Innsjekking av bagasje gikk veldig greit. Litt mer trøblete ble det i sikkerhetskontrollen, da vi ikke hadde helt kontroll på hva vi hadde i bagene av drikke til Ask, antibac og våtservietter(!). Når man oppe i alt dette skal passe på en utålmodig toåring er det greit å ha større barn som kan hjelpe til.

Utsikt over Alpene.

Vi hadde beregnet god tid og kunne uten stress innta dagens andre frokost på Upper Crust mens vi ventet på boarding. Nå er vi vel plassert på flyet, Ask har fått en liten lur i en ikke alt for god liggestilling, og nå er han godt i gang med å hacke Inas mobiltelefon. Og flyet har wifi, så jeg får blogget underveis. Usikker på hvordan nettilgangen blir under oppholdet.

Et lite glimt av Venezia før landing.

Fra flyplassen til Caorle

Etter å ha fløyet over noen vakre alper i solskinn, landet vi på Marco Polo utenfor Venezia. Vi satt dessverre på feil side for å få en fin utsikt over selve kanalbyen. Vi ble busset inn til terminalen, og bagasjen kom til oss uten dramatikk.

Bilutleie er derimot noe jeg aldri blir dreven i. Jeg trodde en bil som er angitt til å inneholde 4 kolli burde ha plass til våre 2 kofferter. Det var feil. Leiebilen vår var en Fiat 500x, noe som skal tilsvare en Ford C-max, og vi fikk ikke igjen bakdøra før vi hadde demontert bagasjerommet. Barnevogna er heldigvis så liten at den fikk plass foran baksetet. Byået vi brukter heter Thrifty, som holdt til i samme disken som Hertz. I valget av byrå veide det tungt at noen holdt til så langt unna terminalen at man trengte skyttelbuss for å komme dit. Det ville jeg unngå med to kofferter og en barnevogn. Likevel var det en solid fottur som tilsynelatende gikk i en stor ring til vi nesten var tilbake ved terminalen. Leie av barnesete kostet nesten like mye som bilen gjorde før forsikring var lagt til. Det er med bilutleie som med flybilletter, du vet ikke hva prisen er før sjekker kontoen etter ferien. Til gjengjeld var barnsetet enkelt å montere, men jeg saver de mindre, lokale byråene vi brukte i bl.a. Portugal og Hellas som gjør alt dette for deg.

Vi kom oss etterhvert inn i bilen og fant veien mot Caorle. Det er ganske godt skiltet hele veien, men vi havnet nok snarere the scenic route enn den raskeste. Landskapet nord for Venezia er padde flatt, men langt borte kan man skimte noen fjell gjennom disen. Det er et svært frodig jordbrukslandskap, gjennomskåret av flere mindre elver og kanaler. Etter en passe lang tur kom vi frem til Caorle, hvor vi parkerte bilen i et parkeringshus under bakken i påvente av at vi kunne overta leiligheten.

 

Veien hjemover

Tid: 28. mars 2016, kl. 04:30 California tid

Sted: Ikke i California

Første etappe

Etter å ha kommet tilbake fra Coronado Island og tatt en siste smoothie i Seaport Village, var det på tide å ta farvel med San Diego. Vi hadde sjekket ut tidligere på dagen og oppbevart koffertene i resepsjonen. Vi fikk hentet disse og kledd oss om til mer behagelig reiseantrekk. Utenfor hotellet var det en disk hvor man fikset en stor nok taxi til oss, som kom på et øyeblikk. Sjåføren var av den skravlende typen og fortalte at han hadde bodd i Danmark og fått med seg at nordmenn og dansker elsker å gjøre narr av hverandres språk. Ellers kunne heller ikke han, i likhet med alle andre vi hadde våget å prate politikk med, forstå hvorfor Trump gjorde det så bra i primærvalgene, eller hvorfor det politiske systemet er slik det er.

Vi fløy jumbojet hjem, uten at vi merket noen stor stor forskjell inne i flyet.

Han rakk egentlig å si forbløffende mye på den korte turen til flyplassen. Vi ble sluppet av rett utenfor innsjekkingen, som faktisk foregikk ute på fortauet! Køen var ikke lang, men gikk vanvittig tregt. Tror også disse slet litt med systemet, men dama bak skranken mumlet også noe stygt om sikkerhetsreglene som gjorde at mye måtte gjøres på den vanskelige måten.

Også her fikk kollegaen min rullestol og assistent, og denne gangen passet vi på å henge med. Det fikk oss forbi køen til sikkerhetskontrollen, som innebærer av med skoene og full kroppsscanning. På den annen side fikk jeg for første gang høre at iPad'er ikke skulle ut av sekkene (men laptop'er må fortsatt ut). Håper det blir standarden fremover.

Vel forbi kontrollen var det ikke så mye å ta seg til. Området er lite oversiktlig, og butikkene er spredt rundt i gangene på vei mot andre gate'er. Vi fikk kjøpt oss litt sjokolade, ellers sparer vi resten av shoppingen til Heathrow.

Flyet er av typen 747, og det er første gang jeg sitter i en jumbojet. Merker ikke store forskjellen egentlig, for vi har akkurat de samme fasilitetene som da vi kom. Det er litt mer mikkmakk under setene på dette flyet enn vi er vant med, noe som gjør det vanskelig å få bagasjen under setet foran oss. Dette går på bekostning av benplassen, og det passer dårlig på en 10 timer nattlig flytur. Jeg klarte aldri å bli sikker på om maten vi fikk var fisk eller kylling, noe som sier sitt.

Dagens rett hos British Airways.

Siste etappe

Tid: 28. mars 2016, kl 20:00

Sted: over Nordsjøen.

Etter en ti timers flytur med en sånn passe mengde søvn landet vi på London Heathrow omtrent som planlagt. Som da vi reiste tok vi t-banen til seksjon A og ny pass- og sikkerhetskontroll. Det var ingen kø å snakke om, og vi gled greit gjennom alle kontrollene. Vi spiste litt på Weatherspoon, som hadde mye bra øl (som jeg ikke kunne drikke fordi jeg snart skal kjøre bil), men cottage pie'en som jeg fikk minnet mest om mikrobølgemat og grønnsaker fra frysedisken. De andre var mer fornøyde med sin mat.

Ventetiden brukte vi på å handle litt på taxfree, og fikk med oss noen flasker vin og mange sjokolader. Flygate'n vår ble oppgitt veldig sent, og vi var nok litt forsinket da vi kom oss opp i lufta igjen. Nå er vi på vei innover Norge igjen og om ikke alt for lenge er vi hjemme sammen med barna igjen. Fikk aldri helt has på jetlag'en under reisen, så jeg er spent på hvordan døgnrytmen blir i dagene fremover. Heldigvis får jeg avspasert morgendagen fordi jeg har jobbet i påskens helligdager. Så blir det også spennende å se hvordan vi takler den avventende våren nå som vi har blitt så godt vant til sola i California.

 

Destinasjon: San Diego

Tid: 21. mars 2016, kl: 7:45

Sted: På flyet mellom Oslo og London

Årets påske tilbringes av alle steder i San Diego, California. Anledningen er at jeg sammen med en kollega og en person fra Blindeforbundet skal holde et foredrag på konferansen 31st Annual International Technology and People with Disabilities Conference, bedre kjent som CSUN Conference.

Siden dette skjer i påskeuken, og vi uansett må betale for dobbeltrom, koster det ikke så mye ekstra å ta med ektefellene våre og gjøre en liten ferie ut av det. Barna har blitt sendt til mine foreldre.

Første etappe: Drøbak - Heathrow

Vi ble tipset om å fly med British Airways fordi de flyr direkte fra London til San Diego. Vi har blitt advart mot å mellomlande i USA for å unngå ekstra stress med toll og bagasje. Tungvint nok å komme inn i USA som det er.

Ulempen er at flyet til London går allerede kl. 7:25 om morran, og når man helst skal være på flyplassen 2 timer i forveien, blir det ikke mye igjen av natta når skal kjøre fra Drøbak og parkere bilen først. Derfor unnet vi oss en natt på Radisson Blu, som ligger rett ved siden av terminalen. Vår første erfaring etter å ha parkert bilen på P2, var at det hadde vært kortere vei å gå til Park Inn, som ligger mellom parkeringsplassene og terminalen, mens Radisson Blu ligger på motsatt side.

En drink i hotellbaren kvelden før en lang reise.

Men vi fikk ihvertfall tatt en drink sammen med reisefølget, som kom med fly fra Molde, før vi tok en tidlig kveld og fikk en god natts søvn.

Kl. 6 neste morgen møttes vi igjen i lobbyen og gikk i samlet flokk til terminalen. Nytt datasystem gjorde at innsjekking av bagasje tok uvanlig lang tid, men det er vel nettopp det nye nye datasystemer er til til for. En veldig tidlig boarding gjorde at vi rakk knapt mer enn å gå direkte til gate. Sikkerhets- og passkontroll gikk greit, uten lange køer.

Flyet tok av i rute, og vel oppe i lufta fikk vi servert frokost bestående av croissant med ost og skinke, samt juice og kaffe. Glutenfrie Ina hadde pakket med sin egen mat, så da ble det to croissanter på meg.

Rommet vårt på Radisson Blu. Akkurat passe for en natts søvn før en tidlig flyavgang.

 

Andre etappe: Heathrow - San Diego

Tid: 21. mars, kl 14:45

Sted: på flyet over Irland.

 

Gråvær i England. Intet blivende sted.

Kollegaen min har en kneskade som gjør at hun må be om assistanse for å komme seg rundt på flyplasser. Dermed ble hun plassert i en rullestol straks vi hadde landet på terminal 5 på Heathrow, og en assistent trillet henne rundt på flyplassen. Det var praktisk også for oss andre i reisefølget, da vi ble eskortert forbi alle køer ved pass- og sikkerhetskontroller. Vi ble parkert ved et venterom for folk med assistansebehov og fikk beskjed om at vi ville bli plukket opp igjen der kl 12.

Pilots, restaurantbaren hvor vi fikk oss litt mat mens vi ventet på neste fly.

Vi hadde over 4 timer på oss før vi skulle videre til San Diego. Den tiden slo vi i hjel ved å ta en frokost nummer to på baren Pilots. Tre av oss valgte english breakfast, mens Ina valgte stekt laks. Til drikke valgte vi brus, juice, kaffe og te. Prisene er som vanlig på alle flyplasser: dyrt. Matrettene gikk for rundt 13 pund. Totalt kostet for alle fire 76 pund.

English breakfast.

Det er rikelig med butikker på terminalen, men vi kjøpte ikke annet enn en liten Jægermeister og en flaske vann. Vi kommer nok heller til å bruke mer tid her på hjemveien, når kvota skal fylles. Vi noterte oss et bra utvalg av whisky og noe artig innpakket godteri vi kan glede barna med.

Det varte og rakk før vi fikk vite hvilken gate flyet skulle gå fra, og da det kom på tavlen viste det seg at det var fra seksjon C i samme terminal. At det er samme terminal betyr ikke nødvendigvis at det er kort vei til gate'n. Vi måtte ned en lang rulletrapp/heis og ta en t-bane som gikk mellom seksjon A, B og C. Etter et par minutter i stor fart kom vi oss til riktig seksjon, gikk opp tilsvarende høydemeter igjen før vi gikk rett på gate C55, hvor de nesten var klare for boarding.

Terminal 5 er den nyeste terminalen på Heathrow, og langt bedre enn de andre terminalene jeg har vært på, hvilke det nå var igjen. At den er stor får så være. Hvis det er prisen for å slippe å ta buss til og fra flyene, noe vi slapp, så er det verdt det.

Også dette flyet kom i lufta etter planen. Som forventet på et langdistansefly er det litt rikere med fasiliteter her. Seteryggen foran har en nokså liten skjerm med et nokså lite utvalg av relativt nye filmer, et enda mindre utvalg av musikk, samt noe annet dillemikk som tv-serier, radioprogram, spill etc. På setene lå det et teppe (som trengtes, for det var ganske kaldt i kabinen), en pute og øreplugger til underholdningssystemet. Noen form for internettilkobling fant jeg ikke. Til å spise fikk vi noe kylling med et indisk etternavn, en potetsalat med 3 gram laks på toppen, noe ost, kjeks og en sjokoladepudding. Senere på turen ble det snacks som kake, havrebar og nachos. Atter senere fikk vi et tredje måltid, som var en kyllingwrap og en kake.

Første måltid på flyet.

 

Tid: 22. mars 2016, kl 04:20 (jetlag)

Sted: Manchester Grand Hyatt, San Diego

Deilig å se at vi snart er fremme.

Etter 11 timer, 3 måltider, 2 filmer (Steve Jobs og The Martian) og et par forsøk på å få sove, landet vi omsider i San Diego. Flyplassen ligger rett utenfor sentrum, og vi fløy bokstavelig talt mellom skyskraperne da vi gikk inn for landing.

Kollegaen min ble på nytt plassert i en rullestol da vi kom ut av flyet, men vi var ikke oppmerksomme nok til å holde følge med dem før vi kom til passkøen. Stor tabbe, for da kom vi oss ikke rundt den enorme køen man alltid må stå i når man skal inn i USA. Den er heldigvis ikke like lang som køene i New York, men selv om det bare var folk fra vårt fly som skulle gjennom tok det likevel tre kvarter før det var vår tur til bli tatt bilde av og avgi fingeravtrykk. Vakten var i det minste hyggelig, det er ikke alltid det inntrykket man har av amerikanske grensevakter. Det beste med å reise inn til USA, er at vi aldri må vente på koffertene. Det er heller de som må vente på oss. Da de var plukket opp, bar det gjennom tollen og ny visning av pass og levering av erklæringsskjemaet vi fikk utdelt på flyet. Det gikk heldigvis mye raskere.

Vel ute av terminalen ble vi gjenforent med reisefølget og fikk tak i en taxi. I motsetning til New Yorks gule taxier, har de her mer anonyme Priuser. Forhåpentligvis er California lenger fremme hva klimautslipp angår enn landet forøvrig. Taxituren gikk kjapt og kostet 16 dollar.

Da vi var fremme og innsjekket på hotellet, ble det en rask middag på restauranten i lobbyen, før vi endelig fikk oss litt etterlengtet søvn. Vi hadde regnet ut at det tok 22 timer fra vi forlot hotellet på Gardermoen til vi var fremme på hotellet i San Diego.

San Diego sett fra flyplassen.

 

Hjemreisen

En siste tur forbi kirken i Lagos.

Etter at vi måtte overlate leiligheten til husholdersken kl 10, fikk vi beholde nøkkelen en stund til og lot de ferdig pakkede koffertene stå mens vi tok en siste runde rundt i byen. Da det var på tide å vinke farvell til vakre Lagos bar vi koffertene ut i bilen som vi hadde fått parkert rett utenfor døra, slik at vi slapp å dra dem opp bakken.

Det tok oss ca en time å kjøre til flyplassen. Problemet med å bruke små utleiebyråer er at det er vanskeligere å finne ut hvor bilen skal leveres. Kartet Luzcar hadde gitt meg hadde jeg selvsagt lagt på et lurt sted. Da vi forsto at den skulle parkeres på parkeringsplassen P4 gikk alt mye enklere. Det er det et kontor for flere slike småselskaper, og jeg ble møtt av ei blid dame som tok i mot nøkler, papirer og parkeringslappen.

Flyplassen i Lagos.

Selv om innsjekking på nett ikke var mulig på hjemreisen, var det lite kø og problemer med innsjekkingen. Barnevogn som håndbagasje var tydeligvis nytt for damen i skranken, og etter vi hadde sjekket inn kom hun løpende etter oss med bagasjelappen som tydeligvis var nødvendig for å unngå komplikasjoner på veien til flyet.

Sikkerhetskontrollen var som vanlig et styr, og vi lærte at middagsglass til babyer må regnes som flytende væske.

Avgangshallen er ikke direkte liten, men den er underdimensjonert i forhold til hvor mange folk det er der. Det skal godt gjøres å finne en sitteplass, og køene ved serveringsstedene var endeløse. Det virket som man heller hadde prioritert plass til butikkene. De var store, og vi har nå styrket beholdningen av portvin, sjokolade, ost og salami.

Som om ikke vår planlagte landing like før midnatt var sen nok, så hjelper det lite at flyet vårt tok av to timer forsinket. Det er en forbannelse over flytrafikken at når et fly først er forsinket, så baller det på seg. Det blir en veldig sen kveld før vi er hjemme, men vi har heldigvis fortsatt et par uker med sommerferie å komme oss på etter denne ferien.

Jeg tar forresten tilbake det positive jeg skrev om Norwegians wifi på veien nedover. På hjemveien var dette ubrukelig.

Farvel Portugal.

 

Den lange veien hjem

Første etappe

Tid: Fredag 8. mai 2015, kl: 03:20 (Dubai-tid)
Sted: Over Persiabukta

Taxfreebutikkene på flyplassen i Manila.

Den korte, men lange reisen til Manila gikk mot slutten. Fordi vi måtte være ute av leilighetene midt på dagen var koffertene pakket allerede før vi dro til Corregidor, og mens vi spiste middag på Midas lå koffertene i taxien som var hyret for kvelden. Derfor reiste vi direkte fra Midas til flyplassen.

Vi hadde sjekket inn online, men måtte likevel stå i en lang kø. Riktignok var det en egen skranke for innsjekkede reisende, men vi måtte stå i samme kø som alle andre for å sluses inn i det inngjerdede området foran skrankene, og den køen strakte seg fra enden av terminalen.

Når innsjekkingen først var unnagjort gikk pass- og sikkerhetskontroll veldig greit. Kunne virke som vårt fly var det eneste som tok av denne kvelden. Utvalget av taxfree-butikker var ikke overveldende, men greit nok i forhold til hvor lite folk det var der. Prisene var stort sett oppgitt i dollar, noe som var kronglete når man prøver å kvitte seg med sine siste pesos. Nå har vi nok mangosjokolade for resten av året.

Flyet som tok oss til Dubai.

Boarding ble startet lenge før folk fikk gå inn på flyet, så det ble trangt i sitteområdet bak billettkontrollen. Lønner seg å ikke ha det for travelt med å komme inn hit, særlig når du kommer på at du burde ha kjøpt litt vann til å ha på flyet.

Det ble ingen oppgradering på meg denne gangen, så nå sitter jeg igjen på økonomiklasse hvor jeg hører hjemme, ved siden av en særdeles bredskuldret mann. Synes også Emirates kunne ha spandert en vannflaske på økonomiklassen også. Men jeg klarte ihvertfall å få meg noen timers søvn før frokosten med eggerøre, poteter og sopp(!) ble servert.

Siste etappe

Tid: Fredag 8. mai 2015, kl 7:45 (Dubai-tid)
Sted: På flyet fra Dubai til Oslo

Et vagt glimt av Burj Khalifa.

Det virker som passasjerer på alle fly som lander må ta buss til terminalen, mens alle som tar av går ombord gjennom en sluse. Litt merkelig løsning synes jeg, men det kan hende det må gjøres noe med flyet som ikke kan gjøres ved slusen. Bussturen var like lang som forrige gang, og også i sikkerhetskontrollen gikk det tregt.

Det ble litt mer småshopping på flyplassen i løpet av den timen vi hadde til rådighet, før vi for siste gang gikk til gate for å komme oss ombord på flyet.

Tilbake til klar, norsk luft.

Reisen til Manila

Flyet som skulle ta meg til Dubai

Tid: Søndag 3.mai 2015, kl. 11:55
Sted: Flybussen

Det føles som litt galskap å reise helt til Filippinene bare for å være der i et par dager, men når en av mine beste venner har invitert meg på bryllup i Manila, får det være unnskyldning god nok. Skulle gjerne slengt på et par dager eller uker ekstra, men da invitasjonen kom hadde vi allerede lovet oss bort helgene før og etter. Jeg bruker jo nesten like mye tid på å reise dit på å være der. Etter mye vurdering frem og tilbake både av meg og kona ble vi til slutt enige om at jeg kunne reise, mens kone og tre barn ble igjen hjemme.

Forventningene mine til denne turen er litt mer usikre enn de pleier å være. Mest på grunn av det korte oppholdet, men jeg har også hørt mye ulikt om hvordan det er å være der. Hva vi gjør der nede i tillegg til bryllupet er vel så mye opp til reisefølget som til meg, og ingen konkrete planer er lagt. Men en stor opplevelse blir det nok uansett.

De andre norske bryllupsgjestene er allerede på plass der nede. Planen er at jeg flyr alene nedover med Emirates og har en lang mellomlanding i Dubai, mens vi reiser sammen på veien tilbake. Losji er ordnet av brudeparet, så vidt jeg har forstått i leiligheter litt syd i byen.

Fordi det var meldt forsinkelser på flytoget ble det heller buss fra Ås. Forutsatt at man får skyss til Korsegården er det jo faktisk både billigere og raskere når man reiser fra Drøbak. Flybussen kom som ventet et par minutter forsinket, men nå er jeg på plass og den lange reisen har begynt.

Første etappe

Tid: Mandag 4. mai 2015, kl. 01:00
Sted: Dubai International Airport

Da jeg kom frem til Gardermoen kunne jeg ikke se at Emirates hadde noen innsjekkingsautomat, men det gikk raskt å sjekke inn bagasjen ved skranken. Det samme gjorde sikkerhetskontrollen.

Slik ser det ut på økonomiklasse hos Emirates.

Etter å ha shoppet litt magemedisin og barberskum samt fått i meg litt sushi bar det gjennom passkontrollen og til gate´n hvor flyet ventet. Boarding gikk også kjapt. Det store flyet av typen Boeing 777 var knapt halvfullt, og jeg hadde den luksus å ikke ha noen på setet ved siden av meg, noe som ga meg litt ekstra plass. Angret heller ikke på at jeg hadde valgt et sete så langt bak at det bare var to seter i stedet for tre på min side av midtgangen. Plassen var utstyrt med et underholdningsanlegg med et brukbart utvalg av filmer og musikk, samt USB-kontakt og strømuttak (hadde jeg bare vært smart nok til å putte mobilladeren i håndbagasjen). I tillegg var det en pute og et teppe på setet. Det var også wifi ombord som kostet 1 dollar, men det fungerte bare så som så. Underveis ble det servert middag med biff, valgfri drikke (rødvin for min del) og en is da vi nærmet oss Dubai.

Dubai International Airport

Jeg pleier ikke å glede meg til mellomlandinger, men når det går en egen TV-serie om flyplassen som kalles The Ultimate Airport (på National Geographics Channel), så skrur det opp forventningene. Innflyvningen skjedde i nattemørket over lyset fra byen, uten at jeg klarte å spotte noen kjente landemerker fra mitt vindu. Da vi landet bar det inn på busser som kjørte en lang tur for å få oss til Terminal 3. Temperaturen ute var 35 grader, enda det var sent på kvelden. Heldigvis har både busser og terminaler air condition, så jeg merket ikke så mye til varmen.

Terminal 3 på flyplassen i Dubai

Fremme ved terminalen var det sikkerhetskontroll av håndbagasje før jeg gikk opp et par rulletrapper for å komme til gatene. Terminalen er lang, men ganske oversiktlig. Butikkene er samlet i midten av bygningen, mens restaurantene er plassert på endene. Det er også pent pyntet med eksotiske hager. En sjekk av taxfree-butikken avslørte at alkoholen her ikke er nevneverdig billigere enn på Gardermoen, så shoppingen får vente.

Det er nok av steder å spise, men jeg fant ingen steder som tilbød lokal arabisk mat. I stedet ble det noen pizzastykker på en pizzeria bygget som en sporvogn. Men pizza med potet er jo heller ikke noe jeg spiser særlig ofte.

Noe av det mest praktiske på flyplassen var at det var plassert en rad med liggestoler langs gate'ene, hvor det er mulig å få seg litt søvn for de som klarer å sove på slike steder. Det kan bli vanskelig å finne en ledig stol utover natta, men det er ikke umulig.

Andre etappe

Tid: Mandag 4. mai 2015, kl. 15:30, filippinsk tid.
Sted: På flyet, over Vietnam.

Flyet fra Dubai til Manila ble en time forsinket fordi man valgte å vente på forsinkede passasjerer fra Barcelona. Siden ble flyet ytterligere forsinket fordi noen passasjerer valgte å ikke bli med på flyet likevel, slik at bagasjen deres måtte hentes tilbake. Ganske irriterende når jeg har så lite tid i Manila, men den første kvelden blir nok uansett ikke så travel.

Da jeg skulle gå ombord fikk jeg beskjed om at jeg hadde blitt oppgradert til businessklasse. Det passet meg utmerket. Det hadde blitt lite søvn til nå, og her er det brede massasjeseter som kan tas ned i full liggestilling. Dermed klarte jeg å få meg noen timers søvn etter at vi hadde kommet oss i lufta. Da hadde det allerede blitt lyst ute.

I tillegg til gode seter er alt hakket bedre på businessklasse. Skjermene til underholdningsanlegget er bedre, hodetelefonene er bedre, og vi ble tilbudt en toalettmappe og et glass champagne før take-off. Frokosten var en raus porsjon med eggerøre, kyllingpølser, croissant, frukt og yoghurt. Hvordan blir det å reise hjem igjen på økonomi etter dette?

Slik er setene på businessklasse.

Tid: Tirsdag 5. mai 2015, kl 01:23
Sted: Sea Residence, Manila

Etter at vi landet på Terminal 3 i Manila gikk det veldig greit gjennom passkontrollen. Formelt sett trenger man visum til Filippinene, men det er ikke mer bry enn å fylle ut 2 skjemaer vi fikk utdelt på flyet, et om hvem du er og hva du skal gjøre og et om helsa di, ikke ulikt det man får når man skal til USA. Disse kortene ble levert i hver sin skranke på vei inn i terminalen uten at noen ekstra spørsmål ble stilt. Bagasjen ble også raskt levert.

Ankomsthallen i Manila

Først ute i ankomsthallen var det trangt om plassen. Jeg oppdaget fort at mobilnettet i Manila ikke er helt til å stole på da jeg forsto at meldingene jeg hadde sendt først ble mottatt flere timer senere. Brudeparet ble derfor litt overrasket da de fikk vite at jeg plutselig var på flyplassen. Men de fikk kastet seg i en taxi og kom for å møte meg. Stedet vi bor på er ikke så langt fra flyplassen, så de fikk tak i meg og kjørt meg til Sea Residence, hvor vi skal bo.

Hjem igjen (høsten 2014)

På veien tilbake til Malaga.

Tid: Fredag 3. oktober 2014, kl 15:40
Sted: På flyet over Spania

Ferie er noe slit. Alle batterier man har fått ladet opp i løpet av en sydentur tømmes i løpet av turen hjem. Ulempen med å låne en leilighet er at det er god skikk å vaske seg ut, og når man må kjøre to vaskemaskiner for å få vasket sengetøy og håndkleder er jeg glad vi ikke skulle rekke et tidligere fly.

Men vi fikk nå gjort det vi skulle, stappet bagasjen inn i bilen og levert nøklene til en annen beboer som skal gi dem videre til neste leietaker. Vi kom oss avgårde litt etter skjema, så det gikk fort langs motorveien nordover til Malaga.

Det gikk greit å få levert bilen, og vi kom oss etterhvert til teminalen og sjekket inn bagasjen. I motsetning til i Gøteborg måtte barnevogna sjekkes inn i en egen skranke. Litt kluss hadde vi med å finne frem i den store og ikke alt for godt skiltede terminalen, og som vanlig er det ekstra styr i sikkerhetskontrollen med en baby på armen. Vi måtte dessuten vente litt ekstra mens de kontrollerte tåteflaskene til Ask.

Da vi var gjennom kontrollen hadde vi ikke mer enn tiden av veien til gaten, så taxfree-butikken fikk være i fred for oss, til tross for at vi måtte gå mellom alle butikkhyllene for å komme til gatene. En av tingene som gjør Ryanair mer rigide enn andre flyselskap er at de angivelig stenger gaten en halv time før take-off. Det hjelper dem sikkert med å holde rutetiden, men det er stressende for passasjerene. Det gjør at man burde beregne nesten en halvtime ekstra når man skal fly med Ryanair. Uansett, da vi kom til gate litt over den tiden gaten skulle stenges, var køen fortsatt lang og veldig treg.

Nå er vi vel oppe i lufta, og i skrivende stund trolig over Tyskland. Vi har nettopp inntatt en sen lunsj som både var dyrere og dårligere enn de fleste vi har fått på bakken. En episode med en plutselig syk Ylva gikk heldigvis like fort over som det kom, og takket vært en plastpose som egentlig var ment til bleier unngikk vi en større katastrofe. Nå har to av barna nesa nede i hver sin iPad, men den tredje har nesa inne i en pupp. 2 timer til med litt stiv rygg, så lander vi i Gøteborg for en 3 timers biltur hjem. Håper taxfree'n på Gøteborg City også er åpen for passasjerer som lander...

Epilog:
Det var den ikke.