Lunsj på Houmas

Utsikten fra Houmas

Vi hadde lest at det skulle være fine tavernaer på Grameno, så det ble naturlig å spise lunsj på samme taverna som leide oss strandstoler. Her blir man servert på en terrasse med fin utsikt over bukten.

Ina bestilte igjen en gresk salat, Brage en omelett og Ylva en toast. Selv spiste jeg sausage saganaki, en slags pølsegryte med fetaost. Maten var grei, men det kunne også her være vanskelig å få oppmerksomheten til kelnerne. Mistet tellingen på hvor mange ganger jeg spurte etter regningen.

Regningen var heldigvis ikke så ille. 28 euro ble det for maten, med vanlig tilhørende drikke. Også her ble vi servert vannmelon og raki etter maten. Det vil si, Ina måtte ta rakien, jeg kjører jo bil.

Pølsesaganaki

Grameno - stranden i Gialos

Samme strand, sett fra Houmas.

Vinden var i ferd med å roe seg ned, og en dag på stranden ble på nytt aktuelt. Nå som vi har leiebil står vi friere til å velge strand, og vindretningen antydet at Grameno i nabobyen Gialos var en lun strand. Den ligger kun en 10 minutters kjøretur vestover fra Paleochora.

Det er litt drøyt å kalle Gialog en by. Det er lite mer enn et og annet hotell og tavernaer langs veien. Resten er, hvis jeg tolker Google maps rett, enorme områder med drivhus. Her ligger det en stor, rund bukt med strender som burde oppfylle de fleste ønsker. Uansett hvilken vei vinden blåser burde man alltid finne en lun plass her.

Det finnes flere mindre parkeringssplasser, og man lykkes ikke alltid på første forsøk. Men vi trengte ikke gå veldig langt før vi kom til stedet lengst inne i bukten som vi hadde pekt oss ut, nemlig solsengene til Restaurant Houmas på Grameno.

Denne stranden er minst like fin og langgrunn som den i Paleochora, om ikke enda finere. Den er steinfri unntatt foran et bekkeutløp og der hvor klipper går ut i vannet. Sandbunnen er jevnere enn i Paleochora, og fordi vi er i en bukt, er den mer skjermet for vind og bølger. Vegetasjonen rundt bukta varierer fra å være karrig og steinete, til å ha trær nede ved stranda til å gi skygge og ly. Parasoll med to solsenger kostet 6 euro, ingen kvantumsrabatt.

Samme strand, i motsatt retning.

Grameno, en skjermet strand i Gialos.

Middag på Inochoos

Røkt svinekjøtt i olivenolje (hva det nå het på gresk)

I dag gikk vi bare rundt hotellet for å finne et sted å spise. Der ligger en av gatene som blir stengt om kvelden, og to restauranter her har flyttet bordene sine ut. Vi valgte den øverste, Inochoos, simpelthen fordi den så mest koselig ut. Veien går litt i oppoverbakke, så bordene sto også litt på skrå. Det var ikke mye om å gjøre før olje og saus hadde rent over kanten på tallerknene.

Ina bestilte noe langstekt lammekjøtt, som smakte godt, men inneholdt ganske mye bein, slik at det var vanskelig å skjære løs kjøttet. Jeg bestilte røkt svinekjøtt i olivenolje, noe som jeg var godt fornøyd med. Ylva bestilte pastitsio, samme pastarett som jeg hadde spist dagen før, og hun fikk en ny livrett. Brage spiste en svinefilet, og slet med å skjære i kjøttet på grunn av de elendige knivene som var på bordene. Han fikk skikkelige biffkniver da vi spurte om det, men vi burde alle fått det fra starten av.

Maten var altså for det meste god, men noe klønete service og dårlig bestikk trekker ned. I tillegg til vanlig drikke og en tallerken med noe kokt kål fra forrettmenyen for å få litt ekstra grønt til maten, kom regningen på 50 euro. Ikke spesielt billig i forhold til hva vi fikk, synes jeg.

Tur med glassbunnbåt

Erofilis glassbunnbåt.

På havnen i Chania lot vi oss praie med på en tur i en båt med glassbunn. Båten vi valgte het Erofili, og vi valgte disse rett og slett fordi det var den turen vi hadde tid til før vi måtte reise tilbake. Pengene vi betalte for turen, 30 euro for hele familien, hadde vi sikkert rukket bruke flerfoldige ganger på land i løpet av den timen vi var borte, så dette var rett og slett penger spart.

Passasjerene sitter på dekk langs ripa og kan se ned i en åpning mot glassbunnen. Det blåste ikke like mye her som på sørkysten, men sjøen var ganske kraftig, og flere ble sjøsyke. Heldigvis husket vi for en gangs skyld å gi barna reisesyketabletter i tide, og slapp problemer for vår egen del.

Båten kjørte først til en øy en kilometer utenfor havnen. Der hoppet en fridykker uti for å lokke fisker under båten med mat (verdens beste jobb?). Han fikk også en del fisk til seg, og publikum hadde fått det de hadde betalt for. Etterpå ble det en kort sightseeing rundt i havnen, men det var ikke lett å høre hva guiden sa i motorduren.

Det er flere aktører som driver med glassbunnsightseeing, men det virket som alle hadde det samme opplegget, både i opplevelser og båttyper. Unntaket var en liten rød "ubåt" som både så kulere ut og sannsynligvis har en bedre glassbunn.

Når man tidligere har vært med en glassbunnbåt i Jordan og sett på Rødehavets fisker og rev, da skal det godt gjøres å overgå dette i Middelhavet. Men uansett, 30 euro for en time på sjøen er en god deal.

Dykkeren lokker fiskene under båten.

Denne neste gang?

Lunsj på The Drunk Monkey

Olivenbrød med fetaost, samt husets egen B-fresh.

Navnet antyder at lunsjtider ikke er kjernetiden i denne baren, men de hadde likevel åpent da vi fant ut at vi trengte lunsj før vi kastet oss inn i markedshallen. Denne baren ligger blant de finere butikkene i handlegatene i nærheten av markedet. Vi fikk oss et bord på fortauet og fant våre favoritter i menyen, som var noe mindre tradisjonelt enn vi har sett ellers.

Det eneste Ina kunne spise her var cæsar-salat uten krutonger og dressing (alt det gode). Likevel sa hun at det var kjempegodt, særlig etter å ha bedt om litt olivenolje. Jeg bestilte olivenbrød, som fungerte som en baguette fylt med featost, tomat og paprika. Brage spiste en omelett, som vanlig, mens Ask kun spiste potetgullet som fulgte med hans toast. Ylva var ikke sulten.

Til å drikke hadde Ina og ungene brus/juice. Selv smakte jeg på husets egenproduserte B-fresh, som i dette tilfellet var en grønn te med eplejuice. Den var veldig frisk i varmen. Anbefales! Regningen kom på 30 euro. Helt grei pris for helt grei mat.

Dagstur til Chania

Havnepromenaden i den gamle havnen.

Det blåser fortsatt friskt i Paleochora, så vi måtte finne på noe annet enn strandlivet i dag også. Løsningen ble en tur til Chania, Kretas nest største by. Vi har vært der en gang tidligere, da de eldste barna var små, men nå ville de kanskje ha mer interesse for byen.

Det kan være skremmende å kjøre bil i greske storbyer, men etter å ha studert noen kart plottet jeg inn en parkeringsplass som virket grei å finne, og frøken Google Maps hjalp til, særlig med de siste enveiskjøringene. Trafikken inn til byen var ganske tett og mange lyskryss gjorde at det gikk tregt, men vi fant rimelig greit frem til parkeringsplassen på østsiden av bymuren. Plassen var nesten full, men det var fortsatt plass til vår bil. Parkeringen var gratis. Vi fant flere ledige plasser på en plarkeringsplass innenfor muren, men dette var mot betaling.

Vi prøvde først å finne raskeste vei til det "kommunale markedet", og rotet oss inn i noen veldig trange og labyrintiske gater. På veien passerte vi Agios Nikolaos, som er en særegen kirke som tydeligvis har en fortid som moske. Den har ihvertfall ett kirketårn og en minaret.

Markedet ligger i utkanten av gamlebyens shoppingstrøk. I gata utenfor finner man byens mer fancy butikker. Inne i den korsformede markedshallen finner man en haug med turistfeller som kaster olivenolje, krydder og juggel etter deg, men ved utgangene finnes det mer interessante matbutikker som selger ost, kjøtt og fisk.

Ute i handlegaten igjen skiftet butikkene karakter desto lenger vestover vi kom. Fra tilsynelatende fancy klesbutikker bak store vinduer, flytter butikkene lenger og lenger ut på gata ropte høyere og høyere på turister. Er du på utkikk etter noe i skinn, kan du likevel finne noe interessant her.

Etterhvert svingte vi nordover mot den gamle havnen. På veien passerte vi byens katedral og det "venezianske torget", som hadde en liten, men vakker fontene i marmor. Til slutt kom vi ned til den vakre havnen med fargerike renessansehus langs havnepromenaden, en sliten moske som var bygget etter tyrkernes erobring, og det "egyptiske" fyrtårnet, som vokter innseilingen til havnen. Det er tett mellom serveringstedene langs havnen, og folk er også ivrige til lokke folk med på båtturer. Dette er kanskje det stedet i Hellas jeg har vært med på mest hassle.

Agios Nikolaos, moske eller kirke? Eller begge deler?

Markedshallen, i stadig mindre grad et nyttig marked for de lokale.

Det egyptiske fyrtårnet.

Middag på Aristea

Aristea, slik det skrives på gresk.

Etter sen lunsj følger gjerne en sen middag. Vi forsøkte på ny å finne et sted hvor vi kunne sitte i ly for vinden, og denne gangen havnet vi til og med innendørs. Vi tok inn på Aristea, en restaurant innerst i en sidegate hvor vi har sett det har vært fullt flere ganger.

Dette er åpenbart et populært sted, og det er nok også restaurantens største problem. Det var mye folk i et lite lokale, og kelnerne slet med å holde oversikten over hvilket bord som trengte hva, mens det på kjøkkenet til tider var tykk tåke.

Menyen er mye av det samme som ellers, men den mest spennende av dem, Hot pot, var for det meste utsolgt. Dermed ble det til at jeg valgte en pastitsio, en slags moussaka med pasta i stedet for aubergine. Kall det gjerne en kysning mellom moussaka og lasagne. Den smakte godt, men jeg skulle gjerne hatt mere kjøtt og mindre pasta. Ina valgte kjøttboller fyllt med fetaost og tomat. Også dette smakte godt. Brage og Ylva tok som vanlig hver sin pastarett, og Ask fikk smake på begge.

Vi hadde ingen ekstra drikkerunder eller flere retter, så regningen kom på under 40 euro. Også denne gangen fikk fikk vi servert melon på slutten av måltidet. Heller ikke nå fulgte det med noen raki. Kanskje raki og melon rett og slett ikke passer sammen? Hadde ikke forundret meg. Det er åpenbart sesong for melon nå ihbertfall, for herregud hvor saftige de var!

Pastitsio, krysning mellom moussaka og lasagne.